2
3
4
Kjell Aukrusts jul
Kjell Aukrusts jul
Utvalg og presentasjon ved Anders Heger
Innhold Forord 6 Og ute sner det 9
Barndomsjul 11 Barndommens kvite Alvdal 13 Nattkubben 15 To ett-øres karameller 18 Julesjau 22 Her kommer dine arme små 26 Onsdags-ærend på Brenna 32 Julekveld i Alvdal 36 Juleduett på flatfele 44 Harmløs tidtrøyte 49 «17 kilometer’n» 54
Fortellingen om Gurin med reverompa 59 En underlig avviker 61 Musa som ville til julestjerna 73
Flåklypa Tidende – Julenummer I 75 143
Julekorttegneren 91 Julekorttegner Aukrust 93
Jul med Ludvig og Solan 99 Adventslys 100 En ørliten grisehistorie 103 Like før jul 107 Ei ne’rima fjellbygd 113 Julestjernen 115 Da Gundersen skjøt månen 117 Når minner strømmer på 121 De tapte rosiner 124 Juleflammen 131 Eslet til noe stort 135
Flåklypa Tidende – Julenummer II 139 Gud velsigne Vår Herre 163
Forord Ingen elsket julen – denne tæljlysblafrende høytid i desembermørket – som Kjell Aukrust. Hans forfatterskap er fullt av juleminner, beretninger om adventstidens lange forventning, julekveldens mystikk, romjulens lek og glede. Livet gjennom beholdt han barnets begeistring og fascinasjon over julefeiringen – fram til han døde, 82 år gammel, på selve julekvelden i 2002. Et av hans første barndomsminner handlet om å stabbe gjennom stall og fjøs før julen ble ringt inn, med sukkerbiter og ekstra høy til dyra. Kvelden startet med «lukta og varmen fra levende dyr som gumla, knaska og koste seg i mørket». Men julen var så mye mer – den varte i nesten en måned, full av ritualer og tradisjoner, julebakst, felling og pynting av treet, grisen som skulle slaktes, mat som skulle lages – en verden av lukter, smaker, minner og opplevelser som på magisk vis ble nye hvert eneste år i desember. Her er det alt sammen, like levende som første gang det ble skildret: Ellevill romjulslek på ski og kjelke mellom snøtunge graner, små magiske øyeblikk i lyset fra stearinlys om kveldene, og den skinnende stjernehimmelen over en barndoms vinter. I denne boken har vi hentet frem forskjellige sider av Kjell Aukrusts mange skildringer av jul. Fra den tradisjonsrike feiringen slik den ble opplevd av en ung og nysgjerrig guttunge lengst nord i Østerdalen en gang for lenge siden, og frem til den voksne mannens ettertenksomme vandringer i julemysteriet sammen med sine uadskillelige følgesvenner Solan og Ludvig. Kjell Aukrust trodde på nisser, i den mest bokstavelige forstand. Skulle han ikke det – han kjente dem jo personlig? Livet gjennom festet han dem til papiret, både i tegning og ord. Vi har funnet fram en bunke av hans gamle julekort – for første gang samlet mellom to permer. Kunstmaleren Kjell Aukrusts stilsikre strek setter de uskyldige nissetegningene i relieff. Og selvfølgelig er hele Flåklypas mangslungne persongalleri til stede og bringer gapskratten fram. Forfatteren, tegneren, humoristen og folkelivsskildrerens blikk på julen er mangfoldig som en bugnende pakkehaug under treet – velkommen til Kjell Aukrusts jul! Anders Heger
6
Foto: Dag Bæverfjord / VG
7
Og ute sner det En dag i desember, mens det sner: Stikk innom et apotek og bring hjem en staselig rund eske i hvitt og gull. I den bærer «De hellige tre konger» frem røkelse og myrra. Dette genuine krydder fra Østen overføres til en liten panne. Herfra gir den fra seg dufter ved hjelp av fyrstikker og stearinlys. Har man kommet så langt i opplegget, tar skapelsesprosessen til: Vellukten siger inn i neseborene, sammen med «De hellige tre konger». Øregangene fylles av Wolfgang Amadeus Mozart med sin Andante fra Klaverkonsert nummer 21. Da, akkurat da, griper du din gamle skrivemaskin for å slå ned en liten stemning. Tenk om en hadde stått bak deg, der du sitter foran din gamle Olympia. Tenk videre: Over dine skuldre kommer to hender, og du hører stemmen du aldri glemmer. – Den er gammel denne skrivemaskinen din, Aukrust. Får jeg prøve den? Jeg legger hendene til side, og slipper to andre til. Anslagene kommer jevnt, uten pauser. På arket har Han slått ned et lite kapittel. Det er guddommelig vakkert. Så takker Han for lånet og sier: – Det er så visst ikke noe i veien med denne gamle Olympia-maskinen din. – Her har du alle bokstaver du overhodet trenger for å skrive ned det udødelige. Velg bare de rette bokstaver, og du får plass i rekken blant de store. Og ute sner det ...
9
Barndomsjul Vinteren ble lang. Vi kløvde den i to – før og etter jul. I fortellingene fra Kjells oppvekst, samlet i bøkene Simen, Bonden og Bror min, møter vi en julefeiring som var, for lang tid siden, «med kirkeklokker og dombjøllelåt oppi Steijela, og enslig måne uthengt over Brenna». Likevel vil alle kunne kjenne seg igjen i skildringene fra den tradisjonsrike barndomsjulen i Østerdalen. Julegleden går ikke ut på dato.
Barndommens kvite Alvdal Barndommens kvite Alvdal. Måne med ring rundt, og snø i oktober. Vinteren ble lang. Vi kløvde den i to – før og etter jul. Å, som vi lengtet etter julekvelden – denne tæljlysblafrende høytid i desembermørket. Sjøl Rørosbanen fikk julestemningen over seg. Da kom toget oppover Østerdalen, lysende i kveldsmørket, gjennom stille, tett snø. Kanskje kom en eldre bror fra Orkdal landsgymnas med skittentøy i pappkufferten, eller en tante fra Halden med marsipangris i bagasjen. Ville vi piske julestemningen ytterligere opp, banka vi på den ne’rima stasjonskiosken. Da åpnet Maria luka. Vi stakk nesa inn. Duften av julehefter på kunsttrykkpapir slo stemningsskapende mot oss. I hastige glimt fanget aua inn fargeglade omslag av julenisser og engler med stort vingespenn. Julekortene tegnet jeg sjøl. Det var overvektige dompaper i smekkfulle nek. Fjøsnisser i livlig aktivitet rundt digre grøtfat, og innsvøpt Jesusbarn i krybbe – beregnet på religiøse mottakere. Kortene var jeg tidlig ute med. Mottakeren skulle ha en rimelig sjanse til å svare. De gikk ufrankerte. Verda var ikke større enn at juleønskene kunne overbringes ved personlig frammøte. Kom en midt i julebaksten og spilte ut sine julekort med et vinnende smil, vanket det ofte smultringer rett fra gryta. Det var andre måter å karre til seg julebakst på. Fikk en sympatibølgen til å skylle henover seg, hadde en så godt som sirupssnippen i nævan. Framgangsmåten var følgende: Over et kakebrett på kjøkkenet slamret jeg fram mellom mjølketennene: – Vik fra meg Satan! Deretter med senket stemme til mor og Berte:
13
– Trur du itte je hølt på å ta ei kake da mor –. Men je sa tel meg sjøl: Vik fra meg Satan! sa je ... Slik redelighet sto hverken mor eller Berte for. Som konkret bevis på at ærlighet varer lengst, ga de meg av julebaksten. Julekvelden kom med opplesing av juleevangeliet og pianomusikk til tvilsomt fiolinspill. Etterpå fulgte julegavene. Vesla med sløyfe i håret delte ut pakkene: – Til Odd fra Kjell. Bror min rev papiret av. Der skjulte seg «Knoll og Tott»s julehefte. Mottakeren viste liten glede. Orkdal landsgymnas hadde gjort Bror min til en kultursnobb! Far min overrasket jeg med «Sorger og sindslidelser» av dr. Hallesby. Det var en dyr bok. Han takket rørt. I romjula fikk han regningen fra Tynset bokhandel i posten.
Nattkubben
Ei gardkjærring går mot ovnen att. Den er umettelig på opphøggen bjørkved. Gradstokken er samtalemnet: – Herregud – over førti att i dag. Ska tru om småfugger’n greier seg ... Det var grunn til bekymring. ulda kom sigende ned fra Tronfjellet. Den la seg i Overnatting på ne’rima kvist i januar var beinhardt for mange. Da kunne vi om og forblefargeklatt der. i drivsnøen. Ofte for sent, sjøl om du morran finnedalbotnen, att en liten stivspekt lå den størknet under frostrøken. fra rev lovotten av Glåma og varmet i handa. Med gråten i halsenDen holdtkom du kjøttmeisen Steigarda – et åpent, svart– sår i isentrakk somhan ikke fram for Vårråka Herre.utafor Han skulle få se det med egne auer! Hvorfor ville gro.i januar og februar – ja, mars med for sikkerhets skyld. småfugger’n ikke vekk fra Alvdal Slå seg ned i Nord-Østerdalen med fjør på skrotten midtvinters var rene galskapen. 70 Skulle en komme velberget fra sprengkulda, måtte en ha ull innerst og ull ytterst. I lag på lag som en løk. Enda kunne en pådra seg feber og stygge hostekuler. Da var det godt å være ørlite granne sjuk. Ligge med svak feber i rødmalt seng på barneværelset og spise Trondhjemsuppe med rosiner. Sprengkulde ute,
Nattkubben
K
15
16 Sprengkulde ute, og bjørkekubbe i «Bjørneovnen» inne ... Maleriet «Nattpotta» fra 1935 kalte Kjell Aukrust sitt første ordentlige maleri. Bildet viser barnerommet på Storsteigen der han vokste opp.
og bjørkekubbe i «Bjørneovnen» inne. Trygt og godt for liten krok med 37,5 i feber. Lytte til kjente skritt i trappa. Far med lange steg. Mor trippende. Nå og da tassende elghundspoter når Finsegussen kom på impulsvisitt med vintergufs i pelsen. Kjærlighet og omtanke fra alle hold. Om kvelden betryggende aftenbønn med mor attve’ sengkanten. En kveld lurte hun på hva vi skulle gjøre hvis vi mistet Kjellemannen. Det hørtes trist ut. Jeg trøstet henne og sa at da fikk vi laga en ny Kjell. – Hvem skulle gjøre det da? undret mor. Jeg tenkte på alle lærlingene på landbruksskolen. De gjorde da alt på garden. – Ja, det fikk da sandelig lærlingene gjøre! – Ja, det blir vel en råd, sa mor og dyttet dyna rundt meslingpasienten. Så la hun en stor bjørkekubbe i ovnen og sløkte lyset. «Nattkubben» var en koselig kompis. Den durte og brann med underlige knepp i bjørkefibrene. Ut av ovnstrekken sendte den flakkende lys over gølvet og opp i senga. Lysflekkene fanget jeg. Med ovnslyset i nævan sovnet jeg inn mens kulda huserte ute.
17
Ei gard på opp Grad –H fugger’ Det Ove hardt f liten st om du gråten Herre. trakk h ber, ja skyld. skrotte Skul en ha u Enda k Da var