Kjedet enenbolig av Olav Brostrup Muller

KJEDET ENEBOLIG

OLAV BROSTRUP MÜLLER

KJEDET ENEBOLIG Rapport fra provinsen

«De sa vi ikke kunne gjøre det, så vi gjorde det.»

Slagordet til De XVII olympiske vinterleker

Innhold Forord (Brugata, kl. 07.36) . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Opp Orinoco-floden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15

Øyer og havner i Sør-Atlanteren. . . . . . . . . . . . . .

29

Felt med fornminner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

41

Fremmede sjøfolk, dampskibspassasjerer osv. . . . .

59

Parkdress on the edge of town . . . . . . . . . . . . . . .

83

Med tøv skal landet bygges . . . . . . . . . . . . . . . . .

99

Vi i villa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Potensialutjevning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155

Forord (Brugata, kl. 07.36) Etter hvert begynner du å se dem ovenfra: gravemaskinene på Stampesletta, familiefedrene som brenner bråtebrann i hagene borte ved tennishallen, søstera til en du kjenner på en moped på parkeringsplassen utenfor Bergseng ved Smestad, to stykker som står og røyker i et skur, de små buskene som har begynt å vokse i unnarennet på Balbergbakken; du og en du ikke har hørt fra på snart tjue år, dere sitter der på den morkne hoppkanten og sier et eller annet til hverandre, før dere ler, reiser dere, børster noe av fra buksa og går hjem.

Du ser alt sammen helt tydelig for deg: hustak og sykler, løypemaskiner og lyskastere som monteres, biler som parkeres, skibokser på biltakene, det gule lyset fra svømmehallen og småjenter i like badedrakter som går og holder seg forsiktig fast i rekkverket på stupetårnet der inne.

Tog som passerer. Nedtellingsuret nede på Lilletorget.

Busser som stopper, folk som går på. Frostrøyk fra gamle mennesker som treffer en kjenning utenfor postkontoret og slår av en prat.

9

1985. 1991. 1993.

Og du ser mengder av trær – fra poplene i Bjørnstjerne Bjørnsons gate til bjørketrærne ved Turisthotellet. Du ser løvskogen rundt Mesnaelva og grantrærne som fører deg oppover mot Kanthaugen og Gropmarka, og innover myrkloppene. Du ser dyr og fugler, hogstfelter og traktorveier. En forlatt tømmerkoie. En mann på tur med en irsk setter i bånd, før de begge forsvinner inn blant trærne, omsluttes av granlegger og blir en del av det nordlige barskogbeltet som strekker seg via Sibir og helt over til Stillehavet.

Og så, med et rykk, vrenger 31-bussen ut av skogen, åpner dørene og spytter deg ut i Brugata.

Oslo sentrum, en mandag morgen, litt over halv åtte.

Du har kommet til et sted du kanskje aldri direkte ønsket deg til – ikke at det er noe feil med denne byen heller, det hele fortoner seg i beste fall som udramatisk – men her er du i hvert fall: På vei til jobb. Passe fornøyd, passe forsinket. Og idet du stiger ut i folkefloden på fortauet, rister du det av deg. Den du var, er fiksjon. Hjemstedet ditt finnes ikke lenger. Løft hodet, se deg rundt: Det er her du er. Det er dette du kjenner.

10

Ting som betydde noe for oss: Husker du band Husker du den gang de døde sang Husker du at jeg finnes Husker du tabs Husker du game Husker du zen arcade Husker du ikke meg Husker du dengang i måneskinn Husker du don’t want to know if you are lonely chords (Google-søk, rett etter lunsjpausen på jobben, samme dag.)

Jeg husker alt. Enkelte dager gjør jeg det, i hvert fall.

Men jeg vet virkelig ikke hva jeg snakker om her. Det er sentimentalitet, tror jeg, for det meste. Og sentimentaliteten er en fyr du ikke bør stole for mye på. Byen jeg vokste opp i har uansett ingenting med livet mitt å gjøre lenger, ingenting med den jeg har blitt.

Nå befinner jeg meg et helt annet sted. Snart er jeg på vei over Youngstorget, der jeg veksler et kort blikk med en jeg er ganske sikker på å ha sett i et tidligere liv, den gangen gravemaskinene jobbet febrilsk på Stampesletta og lørdagene gikk med til å bla seg gjennom bunkene på Basement platebar.

11

Jeg passerer en klesbutikk jeg ikke pleier å gå i. Ut av butikken strømmer tonene fra en sang jeg ikke har hørt siden den augustdagen i 1996 jeg pakket to bagger og flyttet ut av gutterommet der hjemme.

Hei Olav, Takk for din bestilling. Bekrefter med dette at flyttingen er satt opp og klargjort med oppstart fredag 20. juli klokken 08.00 i Dælenenggata 27B. Vi flytter til Jernvinna 41, 2618 Lillehammer. Ha en fin dag.

Det finns en tätort på en slätt ett kyrktorn sträcker sig mot himlen som en tiggare ur slummen du ser det från den stora vägen om du reser dit i vår säg att jag gärna kommer åter ifall allting är förlåtet att man blir klokare med åren Lars Winnerbäck, «Tätort på en slätt»

13

Opp Orinoco-floden Kjedet enebolig over 2 plan med 4 soverom og 2 bad – Meget barnevennlig beliggenhet.

Beliggenhet Boligen ligger i meget attraktivt boligområde i nordre bydel.

Korte avstander til skoler, barnehager, idrettsanlegg, dagligvareforretning, off. komm. etc. Meget barnevennlig og bl.a. lekeplass og barnehage ligger i umiddelbar nærhet. Flotte turområder som nærmeste nabo til eiendommen.

Bygninger Kjedet enebolig i rekke med totalt 3 enheter. Denne er beliggende med enden med bl.a. egen carport samt ekstra biloppstillingsplass ved inngangsparti.

Man kan ikke tilbringe hele livet ute på havet. På et eller annet tidspunkt er man nødt til å søke seg inn mot land.

Seile opp Orinoco. Sette ut årene og ta seg opp Okavango. Jobbe seg innover Saint-Laurent-floden, mens 15

landskapet rundt kommer tettere og tettere på. Ta seg gjennom et delta som ennå ikke er avmerket på kartet, passere vadefuglene og gli innover på en vennlig tidevannsstrøm, før elveløpet strammer seg opp, vegetasjonen begynner å velte seg utover bredden og man for første gang begynner å ane hvor man er på vei hen: inn i et system av veldige sjøer og enorme elveløp, uendelige slettelandskaper og uoverstigelige fjellkjeder.

Eller som meg: i en stasjonsvogn på E6-en, i nordgående retning, på vei ut av Oslo for godt. I New York sitter det en trendforsker og blar igjennom atlaset. Hun ser for seg framtidens flyttemønster: ut av byene og innover i landet, ikke bare for å unnslippe ekstremværet som kommer, men også for å søke tilbake til et virkeligere liv. Interessen for det langsomme og lokale vil øke, og vi vil i stadig større grad bli som våre egne besteforeldre – opptatt av campingferier og bærplukking, sjølvberging og naturromantikk.

«Trendene går innover i landet. Merkelig nok bort fra kysten. Til innlandet. Opp i fjellene. Til innsjøene og elvene. Til kildene. Når man sier det, tenker man på norske skoger,» lyder spådommen fra trendguru Lidewij Edelkoort når hun intervjues av kulturjournalistene i NRK. Og i bakgrunnen synger skogene.

Hvorfor skjer dette? Fordi verden er i ferd med å gå av 16

hengslene av ren frykt. Frykt for framtiden, klimaet, religionskrigene, verdensøkonomien. På et punkt vil ikke menneskene være med lenger, de snur ryggen til frykten og søker mot noe renere, enklere, lysere.

Sildrende vann i en fjellside. Bekken som renner gjennom skogen. Elva som renner gjennom dalen. Trygghet i tradisjoner, følelsen av å ha jord mellom fingrene. Et enklere, sannere liv.

De siste ti årene har mest av alt fortonet seg som en eneste lang, flombelyst talentkonkurranse, kun avbrutt av nyhetssendinger om stigende boligpriser. Men følelsen er absolutt til å kjenne igjen. Det går for fort, det ser for mørkt ut, det er for komplisert å leve slik.

Så hva gjør man? Padler opp Orinoco, innover i landet. Bytter ut det grenseløse havet med en flekk det går an å dyrke grønnsaker på og kanskje sette opp noen feller.

Jeg sitter på den nye jobben, løfter blikket fra skjermen og ser ut av vinduet. Jeg har padlet ferdig, jeg har slått leir ved bredden av Lågen og trukket meg tilbake her. Det er ikke trendguruens New York jeg ser utenfor vinduet, men blågrønne lier med blandingsskog og en dorsk, gråbrun flod som siger sakte forbi. Barndommens åser.

Gammel trygghet. Kort sagt: Et perfekt sted å gjemme seg når alvoret snart kommer sigende inn mot kysten.

17

En gang var det omvendt. Da pleide jeg å sitte i denne byen og lengte mot havet. Nå leser jeg om prognosene for millionbyen Miami, som etter all sannsynlighet må tømmes for folk og forlates i løpet av min levetid. Havet stiger, bølgene slår, og storbyen hviler på porøs kalksteinsgrunn. Uansett hvor mange diker de bygger, kommer bare vannet til å piple opp gjennom hullene i bakken under dem. Det er som å bo oppå svamp og forsøke å tette hullene med en sveitserost. Seychellene er i ferd med å forsvinne i havet. Etter at ungene har lagt seg, ser vi et TV-program i opptak: bilder fra storbyene på USAs østkyst, etter at skyskraperne har gått i svart og orkanen nærmer seg.

Det har forresten begynt å regne her hjemme også, øsregn hele sommeren igjennom. Det er noe bibelsk over det hele.

Noe er på gang. I de aller dystreste diskusjonstrådene på nettet snakkes det om å komme seg unna i tide.

Men flukten fra kysten? Finnes den? Hvor mye skal man egentlig høre på New York-bosatte trendforskere med Foucault-briller og ballongbukser?

For oss er derimot valget allerede tatt. Solid og velholdt dykkerutstyr i komplett sett, brukt av mann 178 cm/72 kg, er solgt på grunn av flytting. Og hva skal jeg bruke pengene til?

18

Pallekarmer.

Stikkspade.

Spirekammer.

Det er i hvert fall det jeg tenker, når jeg noen dager senere står i min nyinnkjøpte hage og ser gulbrune gresstuster kjempe mot døden. For første gang i mitt liv eier jeg et stykke jord. T-skjorta har jeg allerede: LA TIERRA ES DE QUIEN LA TRABAJA, står det. «Jorden tilhører den som jobber med den.» Et fjernt kamprop fra de jordløse arbeiderne i Sør-Amerika.

De jordløse arbeiderne skulle sett meg nå, forresten. De hadde grått av både misunnelse og glede. Det er ikke rare greiene, men vi har papirer på at det er vårt: en liten, inngjerdet landtunge som strekker seg fra sørsiden av huset, i retning postkassene og den felles parkeringsplassen. Skal man ruste seg for framtiden, er det jord man skal eie.

Snur man seg og ser vestover, kan man følge tomta en 5–10 meter nedover langs garasjeveggen, der en pistrete tujahekk plutselig dukker opp på venstre hånd, knekker nordover i en frekk nittigradersvinkel og fortsetter bortover mot nabohuset.

Jeg har sluttet å lese bøker om finanskrisen, og i stedet begynt å lese bøker om kjøkkenhager. Jeg har gravd i hagen, men til min skuffelse skjønt at det er stein stort sett 19

alt sammen. Løsmasser, dumpa på det som en gang i min barndom var myr. Et bittelite torvlag er det som ligger og holder ting på plass, som en tupé i vinden. Ellers er det lite å berge seg på.

Men jeg har et opplegg klart: Her skal det bli grønnsaksbed. Der skal det bli sandkasse til ungene. Her skal det bli hengekøye. Der skal jeg plante syriner. Her skal det stå et epletre. Der skal vi plukke jordbær når sommeren kommer.

Gressløk. Reddiker. Solsikker. Mynte.

Jeg har for øvrig også planer om å gå til innkjøp av et japansk hjemmekomposteringssystem, et som forvandler bioavfall til jord gjennom en anaerob gjæringsprosess.

Tanken er å rigge den opp på det nye vaskerommet vårt («garantert luktfritt», ifølge hjemmesiden). Men alt dette får vi ta til våren, etter at snøen har gått. Foreløpig har hagen mer enn nok med å overleve vinteren som er i anmarsj. Å, jeg har planer. Gud, for noen planer jeg har.

Samtidig har det gått veldig raskt, alt sammen. Det er rart å tenke på, men i natt ligger det faktisk noen andre og sover på vårt gamle soverom i Oslo. I nummer 27 b, fjerde etasje, der vi først ble kjærester, deretter foreldre til et barn, og så til et til. Der vi drakk rødvin av halvliterglass og kranglet og lo, der vi spiste thaimat på sønda20

gene og kostet gjennom alle sesongene av «Presidenten» og «The Wire» og «Sopranos». Leiligheten der vi enkelte dager, hvis vindretningen var riktig, kunne kjenne lukten fra Freias fabrikk på Rodeløkka. Små, gjennomsiktige sjokoladevinder som snek seg langs husveggene på begge sider av Gøteborggata og opp til oss. Vi kjente med en gang hva de laget, som oftest var det Troika.

I natt sover de der for første gang. Vi, derimot, sover her: omgitt av pappesker og umonterte stuemøbler, mens naboene farer forbi på rulleski.

Det slo meg da jeg tok siste trilletur over Olaf Ryes plass og ned Markveien før flyttelasset gikk: Det var i Oslo vi ble voksne. Det var til Oslo vi kom i påvente av at noe skulle skje. Et gjennombrudd. En fast jobb. Produksjon.

Posisjon. Og årene gikk. Men det var Oslo som var åstedet for alt sammen, som oftest uten takk.

Jeg husker nettene og taxiturene hjem. Jeg husker de mørke morgenene, tett sammenklemt med andre, vinterbleke borgere på 20-bussen. Jeg oppholdt meg i byen, jovisst. Men det var ikke mange gangene jeg løftet hodet og egentlig la merke til hjemstedet mitt.

Ikke før på slutten, da hovedstaden mer enn noen gang tidligere framsto som et godt valg: En wayfareraktig hipsterby med skog og fjord, pakket inn i Scandinavian Cool og sett gjennom en plutselig ny og betagende 21

optikk. Funksjonelle bygårder filmet i dust, blekt lys. En kjølig, trendy by. Kåt på nachspiel. Klar for junidagen som snart begynner. Men også full av stier i skogen, vann og koller, eplehager og vennlige benker.

Men jeg husker også hvor lei jeg var. Hvor fed up jeg faktisk var av å kikke bort på de grå gardinene i kontorbygget på den andre siden av gata. Hvor trøtt jeg var av bakgården og utsikten fra kjøkkenet, søppelet som blåste forbi på gata, støvet, vaskekjelleren, innbruddene i boden, sosialklientene i nabogården, de utålmodige sjåførene som lente seg ut og brølte til hverandre på Carl Berners plass, skyteepisodene – alt sammen.

Noe av det første jeg gjorde da vi kjøpte det nye huset, var å bestille en bunke klistremerker med den nye adressa vår på. Komme oss i hus, være familie, slå rot. Det er det som står på klistremerket: at vi hører til her.

Det er et annet liv som har begynt. Et liv der jeg sitter på knærne på baderomsflisene, omgitt av rør og verktøy – dypt bekymret og endelig hjemme. Det er ingen ny optikk eller duse bilder å snakke om herfra. I stedet faller et skarpt, grønnaktig lys fra lysrøret over vasken og ned på den halvsvette ryggen min.

Scenen ligner forøvrig lite av det jeg har holdt på med så langt i livet. I brukermanualen er montasjesituasjonen avbildet i fugleperspektiv, med badekaret sett ovenfra, 22

mens produsenten vennlig spør meg: Skal det monteres i nisje? Eller kommer jeg til å gå for tosidig veggmontering? «Sett inn tverrøret med bøyle D for av- og overløpsgarnityr som vist på bildet» står det på side 3. Så opplyses det plutselig at dyvler ikke er med i leveringsomfanget.

Jeg retter meg opp og lurer et øyeblikk på hva det er de tenker på nede på den tyske badekarfabrikken. At de synes de kjenner menneskenes hjerter, og føler at det går et par dyvler gjennom det? At ensomheten i menneskelivet kan justeres ved hjelp av overløpsgarnityr?

Men tiden er uansett forbi for den typen sarkasmer, for her sitter jeg. Skrur i fullt alvor. Skrur for livet. Skrur feil, for det meste. Og lager badekar til familien, på et vis.

Verdens rikeste og reddeste mann.

Jeg kaster et siste blikk på tilstanden i carporten før jeg går inn i huset: Vi har fått tak i to paller bjørkeved, kjørt hit på traktor av bonden som holder til på nedsiden av veien. Jeg er fortsatt usikker på hva jeg skal gjøre med dem, jeg registrerer at naboene har lagt opp sin ved etter intrikate oppskrifter: 1. Ved sortert etter brenselverdi.

2. Ved stablet etter historiske epoker.

3. Ved lagt i heksagonale mønstre, alfabetisk etter tresort: ask, alm, bjørk, barlind, cypress, sedertre.

Kanskje det er slikt man egentlig skal kunne når man 23

er i midten av 30-årene og bor i en liten by. Men min egen ved ligger foreløpig bare i en haug, rett utenfor inngangsdøra. Et kaos, akkurat som alle badekardelene som ligger utover badegulvet i andreetasje. Både badekaret og veden min ser mest av alt ut som Tom Hanks på slutten av filmen «Philadelphia». Redd, forvirret, kraftløs.

Men joda. Jeg fikk akkurat det jeg ønsket meg. Og det jeg ennå ikke kan, skal jeg lære. Ingenting kan uansett forandre rammene vi har fått her oppe: stjerneklare kvelder med skog rundt, i et hus det det ryker fra pipa.

Men noe av meg ble igjen i byen. Noe av meg sitter fortsatt ved et vindusbord og blar i en bok kjøpt på Tronsmo noen timer tidligere. Noe av meg står igjen på Birkelunden og brøler på tullenederlandsk, klokka halv fire på natten.

Hele meg vil aldri være her. Noe vil alltid være et annet sted, uansett hvor man er. Det er bare å innstille seg på det.

Helge Ingstads Pelsjegerliv faller ut av en av flyttekassene idet jeg åpner den. Jeg bøyer meg ned og plukker opp boka. For Ingstad var lengselen og uroen noe han hadde i blodet, noe han måtte langt inn i Canadas villmark for å få en viss kontroll på. Selv har jeg dratt tilbake til byen jeg vokste opp i. Det var rastløsheten inne i byen som til 24

slutt ble utslagsgivende. Rastløsheten og følelsen av midlertidig opphold. Jeg hadde behov for å høre til en plass.

Og så bestiller man en flyttebil og håper at uroen, jaget, den vedvarende utilfredsstillelsen skal gi seg. Mulig det er en stor bestilling.

En kamerat av meg ringte etter flyttebil allerede for fem år siden. Han flytta fra Sagene i Oslo til en øy i Nord-Norge. Nå og da sender han meg brev der oppe fra. Ordentlige, gammeldagse brev. Lange passasjer rablet ned på gulaktig papir som lukter sjø og salt og lyng. «Det er en lykke i livet å ha skikkelige gummistøvler,» skriver kompisen min. «Og tid til å bruke dem.»

Lengselen vekk fra byen er ikke ny. Den amerikanske naturfilosofen og forfatteren Henry David Thoreau kastet inn håndkleet allerede i 1845. Han syntes det moderne livet hadde blitt så masete, folk hadde blitt så materialistiske og innholdet i massemediene var så fordummende at han nesten ikke klarte å holde ut.

Forbi ham raste damplokomotivene gjennom landskapet i hele 40 kilometer i timen. Galskap. Vanvidd.

Det er lett å le av det. Men boken hans Walden. Livet i skogene er et fantastisk oppgjør med vanetenkning og alle de lenkene vi frivillig ifører oss, både på hender og føtter.

«Så helhjertet og omhyggelig har vi bundet opp hver25

dagen, at vi stolt dyrker dette livet og avviser muligheten for en forandring,» skriver Thoreau, som i 1845 bestemmer seg for å gjennomføre sitt eksperiment: å bo i en enkel tømmerhytte, alene, i skogen.

Uten gjeld, uten timeavtaler, uten arbeidsgiver, uten luksus av noe slag – men i åpent kontorlandskap med maur og meiser. Han føler seg rikere enn noen gang. Resten av oss, skriver Thoreau, spaserer frivillig rett ut i den hengemyra som heter andre folks penger. Fritt oversatt: Uansett hvor mange penger du tjener, vil du på et annet nivå bare fortsette å sette deg i gjeld. Livet blir en oppsamlingsplass for ting som skal skje senere. «Og imens dør dere ruinerte i dag,» oppsummerer Thoreau, der han sitter i tømmerhytta si og ser fuglene svømme sakte rundt på den lille innsjøen Walden, noen kilometer utenfor Concord, Massachussetts.

Det er en dampfyrt 1800-tallsutgave av tidsklemma han beskriver. Selv løste Thoreau problemet ved å dra hjem til mor og spise søndagsmiddag nå og da, i tillegg til at hun vasket klærne hans. Så dro han tilbake til skogen igjen, mett og nyvasket, for å fortsette sin monolog om frihet og uavhengighet.

Men vi har det til felles, Thoreau og jeg, at vi begge ønsker intenst at ligningen skal gå opp. At livet skal legge seg til ro i kurven sin. Selv har jeg byttet ut lønningspils på Teddy’s Softbar med smånervøs montering av over26

løpsgarnityr i et nyinnflyttet hus i provinsen. Mesteparten av det handler om å slippe å være et annet sted.

Tilstede og fornøyd, slik Thoreau er i hytta si.

Og kanskje er mennesket dømt til å aldri bli helt fornøyd. Kanskje kommer man aldri hjem. Kanskje kommer den lenge etterlengtede roen aldri.

Muligens blir det like ille den dagen man bytter ut leilighet mot enebolig og begynner å plante stauder i stedet for å gå på nachspiel.

Vanskelig å si. Men det er det jeg vil prøve å finne ut av.