Page 1


KjĂŚrlighet for voksne


ANNA EKBERG

KjĂŚrlighet for voksne Oversatt av HEIDI GRINDE


Anna Ekberg Originalens tittel: Kærlighed for voksne Oversatt av Heidi Grinde Copyright © Anna Ekberg og J/P Politikens Hus A/S 2016 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-53109-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm Omslagsdesign: Henrik Koitz Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


del 1

Svarttrosten synger


Ekteskapet er den eneste krigen der man sover sammen med fienden. woody allen


1

«Jævla bitch,» hvisker Christian og ser etter sin kone gjennom dråpene på sidespeilet på bilen. Stritt sommerregn pisker gjennom det tette løvverket i skogen og river løs småkvist og blader, som havner på taket og frontruten av bilen. Christian lurer på om han skal slå på vindusviskerne for å feie vekk bladene, men lar det være. Bevegelsen vil kanskje få henne til å se opp og legge merke til varebilen. Er det henne? Helt i enden av veien, nesten bare som en svart prikk mellom dråpene. Det ligner henne, ligner måten hun løper på – hardt og aggressivt, synes han. Christian trekker pusten dypt, lukker øynene og tenker på alt som har gått galt, alle de gale beslutningene som har ført livet hans i feil retning. Noen kaller det skjebnen. Christian tror ikke på skjebnen. Han er en rasjonell mann. Livet består av valg og konsekvenser. Men hvem kunne ant at han en dag skulle havne i denne situasjonen? Sitte her i en varebil sent på kvelden og lure på sin kone i ly av regn og mørke, som et rovdyr i det høye gresset på savannen? «Ikke annet valg,» hvisker han to ganger for seg selv. Det er ingen andre i varebilen, bare han og samvittigheten hans. Han har ikke noe valg, hvis han ikke gjør noe, kommer hun til å ødelegge livet hans. Christian åpner øynene. Nå er Leonora blitt mer enn en prikk i sidespeilet, hun er et menneske, hans kone, en kvinne i bevegelse. Fremdeles er hun et godt stykke unna bilen, men han innbiller seg at han hører henne, åndedragene hennes, den harde utpusten. Lyd. Lyd var det første 9


som førte dem sammen. Akustikk. Hun hadde fortalt ham om lyd den gangen for over tjue år siden, da de traff hverandre på musikkhøyskolen i Aarhus. Han hadde nettopp startet entreprenørfirmaet som hadde fått oppdraget med å bygge om høyskolen. Og Leonora var studentenes representant i byggekomiteen som skulle sørge for at alle fikk den konsertsalen de lengtet etter. Hun fortalte at hun hadde absolutt gehør, at hun instinktivt kunne identifisere en enslig tone. Et sjeldent talent, som ikke nødvendigvis krevde at man kom fra et såkalt «møblert hjem med piano». Leonora var fra Mors, datter av en alenemor som jobbet på sykehuset, for det meste om natten for å tjene litt ekstra, blant annet for å betale for Leonoras fiolintimer. Akustikken var det aller viktigste i en konsertsal, hadde Leonora forklart. De satt på et rotete kontor. Først bare de to, Christian hadde vært litt for tidlig ute. Ikke lenge etter dukket resten av komiteen opp, men Christian husket dem knapt, selv om det sikkert hadde vært dem som snakket mest. Hele bygningen var full av toner, sangøvelser, skalaer som ble sunget forlengs og baklengs. Musikken trengte til og med inn på kontoret der de satt, i etasjen under spilte noen piano, inderlig og lidenskapelig, og i etasjen over var en annen student i full gang med en arie fra en opera Christian aldri hadde hørt om. Det var tusen ting å ta hensyn til, alle hadde spesielle ønsker, uten at det var mulig å imøtekomme alle innenfor rammen av budsjettet, særlig ønsket om ny og lydløs ventilasjon var urealistisk, men Christian noterte og kommenterte. Leonora satt og bet forsiktig i blyanten, han fanget blikket hennes. Hun sa ikke så mye under selve møtet, satt mest og betraktet Christian. Omtrent slik man studerer et ukjent, eksotisk dyr i en zoologisk hage. Ikke uinteressert, absolutt ikke, men usikker på hva slags type han var. Først helt på slutten av møtet åpnet hun munnen, og sa at akustikk kunne sammenlignes med et maleri. Selv en ørliten endring kunne forandre opplevelsen fullstendig. «Jeg skjønner,» hadde Christian sagt. Og da smilte hun, 10


åpent og ekte. Etterpå ble de vist rundt på konservatoriet av rektor, en eldre, litt loslitt type som luktet sigar og snakket dansk med skånsk aksent, og Christian gikk bak Leonora hele tiden. Entreprenørfirmaet var relativt nystartet den gangen. I tillegg til Christian og broren Peter var det bare et par byggteknikere og en upålitelig kvinnelig regnskapsfører. De hadde leid lokaler i et gammelt pakkhus i havneområdet. Om vinteren vokste det fram isroser på de tynne, enkle vindusrutene. I den verste kulda måtte de ty til den gamle vedovnen som trakk dårlig. Hvis vinden kom fra øst, greide den ikke å få røyken opp gjennom pipa, men sendte den ut i kontorlokalet isteden. Men de var oppfinnsomme, og fant ut at hvis de satte et vestvendt vindu på klem når østavinden sto på som verst, fungerte avtrekket. På gulvet sto et gammelt, rustent anker som veide minst fem hundre kilo, kanskje fra en ferge eller et fraktskip. Hver gang Christian lurte på om han skulle få det fjernet, var det noe som holdt ham tilbake. Fordi det ville medføre mye bry? Eller fordi han syntes det gamle ankeret representerte drømmen, den verdenen som han og Peter ville oppdage og erobre? Et øyeblikk høres det ut som om regnet blir kraftigere, men det er kanskje bare bøkeløvet som gir etter for vekten av vannet. Mørkegrønne blader legger seg på frontruten. Christian ser etter henne i sidespeilet. Hvor langt unna er hun nå? Noen hundre meter? Christian har ikke lang tid på seg til å treffe den tyngste beslutningen han har tatt i sitt liv. Det er hennes skyld, sier han til seg selv. Det er hun som har drevet ham hit, det hadde ikke vært nødvendig at det skulle slutte på denne måten, med trusler om å ødelegge hverandre. Han griper hardt om rattet, ser hvordan blodet langsomt forsvinner fra knokene så de blir nesten hvite. Han forsøker å holde fokus, konsentrere seg. Han må starte bilen på riktig tidspunkt. Kjøre mot henne bakfra. Og akselerere. Han kommer til å få hjelp av regnet. Og musikken i ørene hennes. Alltid musikk. Akkurat som den gangen. En av de 11


første kveldene de møttes, spilte hun fiolin for ham. For at han skulle kjenne akustikken i salen, forklarte hun. Det var bare de to, minnet står helt klart for ham, kanskje er det underbevissthetens siste, desperate forsøk på å stanse ham. Han satt på en hard trebenk midt i den gamle, tomme konsertsalen, hun satt på en trebent krakk på scenen med et konsentrert, følsomt uttrykk i de halvt lukkede øynene, håret hadde hun samlet i noe han siden hadde lært kaltes en fransk flette. Christian hadde følelsen av at Leonora ikke var av samme kjønn som de få jentene som hadde forvillet seg inn på yrkesskolen i Aarhus, der han i første omgang hadde utdannet seg til murer. Leonora tilhørte nærmest et tredje kjønn eller en helt ny rase – hun var ikke som andre, hun var lettere, mer eterisk, halvt menneske, halvt luft. Christian ante ikke hva det var hun spilte, hans kjennskap til musikk begrenset seg til poplåtene han lyttet til på radioen når han kjørte rundt i firmaets gamle HiAce. Han befant seg et helt annet sted enn henne. Han tenkte på budsjetter, på hvordan han og broren skulle legge grunnmuren for livet sitt, tjene penger, kjempe for å få oppdrag. Og foran ham satt en ung kvinne og tryllet fram toner fra fiolinen, en sørgelig melodi som minte Christian om en tv-serie han hadde sett som barn – Tsarens kurer, Russland, skjebnen, elskende mennesker som aldri kunne få hverandre. Det sa han ikke til Leonora, han var på bortebane og følte seg dum, spurte bare hva hun spilte, og hun svarte Tsjajkovskij, kjente Christian musikken hans? Christian slipper rattet, gnir seg i ansiktet, kjenner svetten i håndflatene, kjenner angsten og hatet. Nå løper hun forbi ham, men enser ham ikke, hun har forsvunnet i sin egen boble slik bare Leonora kan. Bra, tenker han. Det gjør alt lettere. Akkurat nå er hun ikke et menneske. Ikke Leonora som han har vært gift med i over tjue år, moren til hans eneste barn. Dette er noe annet – en fiende, en trussel. Han forsøker å skyve vekk alle bildene. Det første kysset, han hadde ventet og ventet fordi han var redd hun ikke 12


ville ha ham. Første gang de elsket på hybelen hennes i en kald herskapsleilighet med utsikt til domkirken. I et glimt husker han hvordan hun trakk opp den svarte, høyhalsede genseren, og han så brystene hennes. Det var vinter, da de våknet neste morgen, var det iskaldt i leiligheten. På badet sto et gammeldags badekar på løveføtter. De fylte det med varmt vann og hoppet oppi, bare for å få varmen i kroppen. Han forsto ikke hvorfor hun ville ha ham og var ofte forferdelig sjalu på de mannlige medstudentene hennes. Men Leonora ville ha ham, ikke en konkurrent fra musikkhøyskolen eller teaterskolen, eller en av de unge journaliststudentene som også vanket på de samme kafeene i midtbyen. Langsomt, langsomt gikk det opp for Christian hva hun så i ham, kanskje det til og med egentlig var slik at Leonora fikk Christian til å se seg selv? Han var mer moden enn sine jevnaldrende. Det var noe solid over ham, han var ikke så selvopptatt som andre ungdommer hun hadde gått ut med. Christian ville stille opp for andre. For Leonora. Og for sønnen deres. Christian husker da sønnen ble født. Husker turen hjem i bilen med Johan i bagen i baksetet, og Leonora hadde det uttrykket i øynene som er særegent for kvinner som nettopp har født et barn – totalt utmattet og fullkomment lykkelig. Han slipper opp kløtsjen. Lar være å slå på lyktene. Hun er tjue meter foran ham. Eller kanskje tretti, det er vanskelig å bedømme i regnet og mørket og med grønne blader på frontruten. Han tør fremdeles ikke bruke vindusviskerne. Skogbunnen har fått sitt eget liv i regnet, søla renner ut på veien og danner svarte striper i mørket. Hun har ikke hørt ham. Musikken i ørene hennes hjelper ham. Ingenting ved måten hun løper på tyder på at hun værer fare. «Du ba om det selv,» hvisker han, litt høyere denne gangen, ordene må gi ham styrke, det er som soldatens kamprop i krig, lyd må til når man skal gjøre noe grusomt. Foten på gasspedalen. Hardt. Han kjenner at bilen øker farten, tvinger seg til å se. Har mest lyst til å lukke øynene, men det er umulig. Han må se. Forsikre seg om at han tref13


fer. Hun er nærmere nå, ryggen hennes, bladene på frontruten. Det siste bildet før det skjer: hestehalen som svinger rytmisk fra side til side i regnet, så er han fremme og det er for sent å ombestemme seg. Det går så fort. Han treffer henne hardt i ryggen, hun blir slynget mot frontruten med hodet først, noe går i stykker, så er hun borte igjen. Han bremser kraftig, blir et øyeblikk redd for å få skrens på varebilen. Han får kontroll over den igjen, blir sittende et øyeblikk og se ut. Frontruten er knust. Han hadde ikke regnet med det, han hadde trodd hun skulle forsvinne under bilen, ikke over den. Det runde mønsteret i den knuste ruten er farget av Leonoras blod – som et spindelvev i rødt. Blodet renner i sikksakk nedover forbi bladene på ruten. Og lenger borte i veien et uventet vitne til forbrytelsen. En fullvoksen hjort står i mørket og regnet inne mellom trærne, det enorme geviret ligner en skrøpelig radiosender som vil kringkaste nyheten om det forferdelige Christian har gjort, over hele verden. Hold opp, ta deg sammen, tenker han. Blikket finner sidespeilet. Han ser henne ikke før han slår på billysene igjen. Der. Baklyktene legger et rødt skjær over det forferdelige synet. Hun ligger på ryggen i en forvridd stilling, bena i en helt gal vinkel, som en oppvaskklut i en klump på kjøkkenbenken. Hun rører på seg. Det er vanskelig å se i mørket, men han er helt sikker. En hånd blir strukket opp i luften, hun signaliserer etter hjelp, han hører henne – et hest skrik som lyder som et skadet dyr. Han lukker øynene, føler hjertet slå, alt han tenker på er den hånden i været. Den må bort. Alt annet er likegyldig. Han setter bilen i gir. Åpner øynene igjen. Rygger, han må holde øye med henne i sidespeilet, skriket hennes. Så treffer han, bilen rister sterkere enn første gang, hjulene skrenser. Mørke. Lyden av regn på taket. Christian åpner øynene. Hjorten er vekk.


2

«Hvorfor forteller du dette nå, far?» Josefine greier ikke å skjule forargelsen over alle de makabre detaljene, hvordan de hadde funnet den stakkars kvinnen, halve hodet knust, nesten ugjenkjennelig. «Er det dagen for gamle politianekdoter?» spør hun og ser seg rundt i den lille strandkafeen. Bortsett fra dem er det ingen andre i lokalet enn eieren og en tysk familie med barn. «Nei – jeg vet ikke,» sier Holger. «Det er bare en sak som har opptatt meg.» «Den og hundre andre?» «Det er noe spesielt med denne.» Holger flytter seg urolig på stolen, kanskje var ikke dette det lureste samtaleemnet nå, når han for første gang på flere år er på kafé med den voksne datteren sin. Han kremter. «Jeg har jo sett en del ting i årenes løp. Men aldri at en mann har kjørt ned konen sin mens hun var ute og jogget,» sier han til sitt forsvar. Tyskerne går, og de blir alene med kaféeieren. Holger kan høre sin egen pust, den går tungt, slik som mye annet etter at han fylte sytti. Han ser ut av vinduet på klittene og parkeringsplassen og de to tyske barna som løper ned mot sjøen under den grå himmelen. Holger er fullt klar over at Josefine aldri har vært interessert i jobben hans. Han burde hatt sønner. Josefine og lillesøsteren hennes gir blaffen i alle de årene han har arbeidet i politiet. Selv ikke de mest makabre drapssakene fanger interessen deres. Josefine har faktisk hatt problemer med å finne noe som kunne holde på 15


oppmerksomheten overhodet. Hun studerte indiansk språk og kultur ved universitetet i halvannet år, så hoppet hun av og begynte på ernæringsfysiologi, men hoppet av det også etter seks måneder. Så begynte hun å studere fysioterapi, og Holger og Karen bet negler i tre år. De visste at det var bortimot den siste sjansen hennes til å få en utdannelse. Men endelig hadde hun funnet sitt kall. Noe som kombinerte interessen for kroppens fysiske egenskaper med en viss teoretisk overbygning. Nå jobber hun med å trene opp barn som må finne nye måter å bevege seg på etter sykdom eller ulykker, men mer enn det: De må finne tilbake til livet. Slik har hun forklart det for Holger, og han synes det gir mening. Det er litt vanskeligere med Isabella, hun har fulgt i morens fotspor, men uten morens suksess. Etter noen år på en gjøglerskole – noen vanskelige år for Holger – tjener hun litt på et dukketeater i Kongens Have i København. Om vinteren, når det ikke er dukketeater i parken, syr hun kostymer på et lite teater, men det er elendig betalt, teateret har ikke mye penger. Holger har sett et par forestillinger som Isabella har invitert ham til – merkelige greier, enten var Holger for klok eller for dum, han forsto iallfall ikke stort av dem. Kanskje er det navnenes skyld at eplene har falt så langt fra farsstammen. Holger ville ha valgt Dorthe og Henriette. Men Karen satte foten ned. Hadde han holdt på sitt og fått sin vilje, ville det vært Dorthe som satt sammen med ham nå, ikke Josefine. Ville Dorthe blitt politibetjent? Iallfall ikke så venstreorientert, så skrikende rød og i opposisjon til alt som het autoriteter; det er bare samfunnets svakeste som fortjener Josefines respekt og kjærlighet. «Jeg har jo hørt så mye om det dere jobber med,» sier Holger, trekker på skuldrene. «Da du studerte ernæringsfysiologi. Da levde moren din og jeg på nøtter og fiskeolje en hel måned. Husker du det? Den basiske perioden din.» Josefine smiler. Hun ville ha lignet moren sin hvis hun ikke hadde vært så fast bestemt på å være alternativ, hun 16


hadde farget håret svart og tatovert en jordklode i nakken; den var ikke så stor, og sikkert pent tatovert, ja da, men alle vet jo hvor Sør-Amerika ligger i forhold til Nord-Amerika. Ingen grunn til å fly rundt med slike opplysninger i nakken. Josefine hadde forklart et eller annet om global bevissthet, at vi hver dag, flere ganger om dagen, må minne oss selv på at vi er avhengige av hverandre, at vi må tenke på oss selv som en del av et hele hvis vi skal klare å redde verden, det er den eneste måten. «Du er ikke sur på meg, vel?» «Jeg er ikke sur,» sier han og ser på stokken som står lent mot bordet. Det hadde vært vanskelig med den stokken i begynnelsen. Symbolet på alderdom. Holger synes han ligner den gamle, tykke mannen i Tuborg-reklamen som står utmattet og øltørst og lener seg mot et plankegjerde. Han kunne faktisk godt tenkt seg en øl nå. Det er en av de tingene han har tillatt seg etter at han ble pensjonist: en dram eller eksportøl til lunsj, kanskje til og med begge deler. Da blir det lett å få seg en middagslur etterpå og forkorte dagen. «Døde hun?» spør Josefine og ser ut av vinduet, et raskt blikk på parkeringsplassen, tyskerne og barna deres er de eneste turistene denne augustlørdagen. Det er ikke vær til å ligge på stranden, selv om det var meldt sol. Holger rister på hodet. «Døde hun? Selvfølgelig døde hun. Han rygget jo over henne igjen den natten i Roms Hule.» «Roms hva for noe?» «Roms Hule, en gammel vei gjennom skogen,» sier Holger og forteller om den vesle byen Roum som lå dypt inne i den danske urskogen. Roum ble utslettet under svartedauden, alle innbyggerne døde, og landsbyen ble brent ned til grunnen for å stanse smitten. «Med tiden ble Roum til Rom, og veien har beholdt navnet og har for øvrig alltid vært ensbetydende med død,» sier Holger. «Det var ikke bare en stakkars dame på joggetur som mistet livet. I gamle dager herjet polske røvere i 17


området, og innbyggerne i Vejle ble så lei av dem at de fanget hele gjengen, tjuetre stykker, og hugget hodet av dem. Hodeskallene ble murt inn i kirkemuren, og der ligger de den dag i dag.» «De vendte ikke akkurat det andre kinnet til,» sier Josefine. «Det andre kinnet, nei. Det gjorde ikke Christian heller den kvelden. Ingen har gjort det i Roms Hule. Det er en dødens vei.» «Jeg skal holde meg langt unna Roms Hule,» sier hun og legger hånden over hans et øyeblikk, som om det var den noen hadde kjørt over. «Plager det deg ennå, far? Er det derfor du snakker om det?» «Visst pokker plager det meg. Vi greide jo ikke å bevise det.» Holger senker stemmen, snakker så lavt at det nesten er som om han tenker høyt. Han har begynt å snakke med seg selv. I begynnelsen opplevde han det som frastøtende. En gammel, pensjonert politimann som tasser rundt alene hjemme i treromsleiligheten i Badstuegade og mumler seg gjennom de sakene som aldri ble oppklart. Det var ikke slik han forestilte seg alderdommen den gangen han hadde Karen. Nå durer og går fjernsynet hele tiden i et forsøk på å holde stillheten unna. Naturprogrammer fra fjerne steder på kloden, skilpadder på Galapagos, saltvannskrokodiller i Sørøst-Asia. Han er blitt litt rundere også, han er ikke så flink til å lage mat. Det er så mange gode ferdigretter på supermarkedet nå. Lasagne og kjøttboller i karrisaus og en sånn indisk kyllinggreie som smaker godt, men er tung å fordøye. Han tør ikke fortelle Josefine hva han lever av, han påstår at han spiser de tørkede fikenene og syrlige olivenene hun alltid har med til ham. Som gammel kriminalbetjent sørger han for å fjerne bevisene før hun kommer igjen. Hun kikker mistroisk på magen hans og fatter ikke hvorfor den er der fremdeles når han lever på nedfallsfrukt fra middelhavslandene, slik hun sier at han skal. Men porsjonene fra supermarkedet er alltid litt for snaue, så han kjøper alltid to, særlig hvis 18


det er kjøttboller i karrisaus. Da kan ikke kassadamen se at han er en litt ensom enkemann heller. Holger kremter igjen og forsøker å være til stede i situasjonen, her han sitter på kafé med datteren sin, han må prøve å leve i nået, det er så sjelden de ser hverandre. «De første dagene i en etterforskning er alltid de viktigste,» sier han. Han kan ikke la være – kanskje han ikke har annet å snakke om enn gamle politihistorier. «Det vet jeg vel,» sier Josefine. «Akkurat som på tv.» «Som på tv?» Holger rister på hodet. «Ingenting er som på tv. På tv har drapsmennene en eller annen latterlig fortid som soldat eller seriemorder. I virkeligheten dreper folk for første gang i sitt liv, og de fleste har en helt vanlig fortid.» «Slapp av, jeg prøver bare å forstå. Hvorfor du … eller dere, ikke klarte å oppklare drapet.» «Han var for smart. Og jeg var ikke rask nok.» «Ikke plag deg med dette, far.» Josefine klapper ham på hånden. «Tenk på alle dem du fikk buret inne, istedenfor dem du ikke klarte å ta.» Han møter blikket hennes og vet ikke om han liker det han ser. Medlidenheten i øynene hennes. Men hun kan ikke skjule den. Han er en mann som lever i fortiden. «Glem det. Det er bare en gammel manns anekdoter, som du sier.» Han trekker på skuldrene. «Men kanskje det er noe å lære av dem? Du er ikke den eneste som har villet forandre verden.» Josefine smiler og ligner moren sin igjen, selv om hun prøver å ligne alt mulig annet. Det er noe med samspillet mellom smilet og øyenbrynene. Når hun smiler, løfter hun de finttegnede øyenbrynene, og uttrykket blir varmt og overbærende. Et ansikt som nekter å la seg kue av verdens problemer. Akkurat som Karen. Karen hadde jobbet på teateret siden nittensekstiårene. I en periode der Aarhus Teater endret seg radikalt. Nå var det ikke lenger et sted der det dannede borgerskapet kunne slå i hjel en kjedelig hverdagskveld med et reaksjonært stykke der kjernefamilien var det eneste saliggjørende. Nå 19


var det progressivt teater som gjaldt. Kvinnefrigjøring, parforhold i krise, samfunnskritikk, avantgarde. Fienden var kapitalismen, villastrøkene og de tradisjonelle samlivsformene. Politisk gruppeteater var det store, nye i tiden. Da Katt på hett blikktak hadde premiere, sto folk i kø til langt ut på Bispetorv for å få billetter. Som kostymeskredder hadde Karen selvfølgelig ingenting med programmet å gjøre. Men likevel var hun langt mer enn damen som sydde kostymene. Hun var til stede overalt i teateret, hun overvar prøvene, folk respekterte henne, hun visste hva vanlige folk likte. Det ble sagt at av hele teaterstaben var det Karen som oftest kunne forutsi om en forestilling ville bli suksess eller fiasko. «Kanskje han var uskyldig?» Josefines stemme river Holger ut av systuen på Aarhus Teater og tilbake til strandkafeen igjen. «Det er vel ikke helt utenkelig? Politiet har det jo med å arrestere og torturere uskyldige mennesker,» sier hun. «Torturere, du? Det har jeg aldri vært med på. Skjønt jeg kunne hatt lyst til det.» «Klimademonstrasjonen, far,» sier Josefine og minner Holger om noe han gjerne ville ha glemt, den gangen Josefine troppet opp utenfor Bella Center i København for å demonstrere mot klimaet – nei, for klimaet og mot politikerne, det var i den indianske perioden hennes. Hun ble arrestert og satt i to timer på asfalten med rosa plaststrips rundt håndleddene. «Du fikk blærekatarr,» sa Holger. «Du ble ikke torturert.» «Jeg kunne blitt steril.» «Kunne blitt,» gjentar Holger. «Det er slik vi oppklarer forbrytelser. Ved å begynne med hypoteser. Kunne Christian blitt så sint på Leonora at han drepte henne?» «Kunne han være blitt uskyldig mistenkt?» sier Josefine kjapt. Hun har kanskje utseendet etter moren, men kjappheten har hun arvet fra mannen på den andre siden av kafébordet. 20


«Det tror jeg ikke,» sier Holger. «Det er for mye som ikke stemmer. Men for øvrig er det en veldig god historie. Den inneholder universelle sannheter om kjærlighet.» Josefine smiler. «Kom med den, da,» sier hun og skyver stolen litt bakover. «Er du sikker? Rekker vi det?» Hun trekker på skuldrene. «Det kommer an på hvor lang den der. Hvordan begynner den?» «Slik alt begynner nå for tiden,» sier Holger. «Med penger?» sier Josefine selvsikkert. «Penger? Nei. Med en sms. En sms tre dager før han kjørte over henne.»


3

Hun synes hun nettopp har sovnet da hun blir vekket av lyden av en sms fra Christians mobil. Leonora ser på iPhonen sin: 1.32. Da er det lenge siden hun sovnet likevel, men det føles bare som ti minutter. Christian ligger stille på sin side av sengen. Hvorfor slår han ikke mobilen over på lydløs? Det gjør alltid hun, det er bare når Christian er ute og reiser eller Johan ikke er hjemme at hun lar lyden stå på. Men i natt er de eneste to menneskene Leonora bryr seg om meldinger fra, under samme tak som henne. Det blir noe annet når Johan flytter. Det tenker Leonora ofte på. Nesten hver gang blir tanken fulgt av en svak følelse av angst. Usikkerhet. Plutselig er ikke Johan der lenger. Ikke rett der i rommet ved siden av, hun kan ikke bare strekke armen ut om morgenen og gi ham en klem. Hun har brukt nesten hele det voksne livet sitt til å passe på den gutten. Når han flytter om et år eller to – eller helst tre – kommer hun ikke til å greie å slippe taket. Hun vet godt at hun må slippe ham. Alle sier det. Men det er ikke mange foreldre som har gått igjennom det samme som Leonora. Johans sykdom, eller de årene hun har voktet på hvert åndedrag han har tatt. Av og til tenker Leonora at sykdommen – enda så forferdelig og oppslitende den har vært – også har ført noe godt med seg. Den har gitt henne et nært forhold til Johan. Skapt ubrytelige bånd mellom dem. Hvordan kan hun klare å slippe taket nå, når han er erklært så godt som hundre prosent frisk og nesten ferdig med videregående? Den vesle lyden fra mobilskjermen forsvinner, nå ser 22


hun bare sommernattens svake glød bak persiennene. Hun sover dårligere om sommeren enn om vinteren. Leonora snur seg i sengen, legger seg med ryggen mot vinduet. Hun sliter for å skyve tankene vekk og sovne igjen. Husket hun å sette skålen med guacamole i kjøleskapet? Johan hadde tatt den ut da han kom skrubbsulten hjem ved ellevetiden, og smurt et tykt lag på et stykke ristet brød. Christian hadde ikke spist så mye, han syntes det var for mye fersk hvitløk i den. Han kunne ikke gå rundt på byggeplassen og stinke hvitløk neste morgen, hadde han sagt da de spiste på terrassen, bare de to. Dessuten var han ikke spesielt glad i frisk koriander. Det finnes to slags mennesker, sa han. Folk som elsker koriander, og folk som ikke kan fordra koriander. Leonora lukker øynene. Nå må hun blir ferdig med de små tankene, de tankene man alltid må igjennom når man våkner i utide. Det er urhjernen som synes den må forsikre seg om at alt er i orden, at det ikke ligger farer og lurer, en sabeltanntiger, en neandertaler, en skål med guacamole hun har glemt å sette i kjøleskapet. Nei. Alt er i orden, ingen farer. Nå må hun sove, hun puster dypt inn, det går nok, det går bra, messer hun for seg selv. Noen teller sauer, Leonora gjentar igjen og igjen i tankene at det går nok, det går bra … alt går nok bra … Leonora balanserer på kanten av søvnen da det kommer et nytt pling fra Christians telefon. Hun åpner øynene, ser at lyset fra mobilen treffer taket. Christian rører på seg. «Hvem er det, Christian?» spør Leonora. «Jeg sover,» sier han, strekker hånden ut etter mobilen, ser på skjermen, setter den på lydløs, legger den med skjermen ned mot fagbladet Ingeniøren som alltid ligger på nattbordet, men som han aldri leser. «Hvem var det? Klokken halv to om natten?» spør hun. «Bare noe med jobben,» mumler han med ansiktet halvt begravet i hodeputen, sengetøyet er nyvasket, om sommeren vasker Leonora det minst en gang i uken. «Klokken halv to om natten?» 23


«Leonora. Kan vi legge oss til å sove igjen?» sier han. De ligger der i halvmørket. Leonora har gitt opp å sovne igjen. Hun merker at han ikke sover, han heller. Sånn er det når man har vært sammen med noen i tjuefem år, det nytter ikke å slippe unna med å «late som». Ikke late som om man er i godt humør når man ikke er det, ikke late som om man liker maten hvis man ikke gjør det, ikke late som om man sover hvis man ikke gjør det. «Hvem er det som ringer fra jobben på denne tiden av døgnet?» spør hun. «Det var Peter, okei? Kan vi sove nå?» spør han litt for høyt, han bruker den tonen igjen. «Hvorfor sa du ikke det med en gang?» «Fordi jeg sover, for svarte.» Christian snur ryggen til henne. Leonora vil ikke at han skal bli sint, ikke nå, bedre å la det ligge. Ja, dropp det, tenker hun. Folk har totalt mistet kontrollen med når de sender hva til andre mennesker, de svarer på e-poster midt på natten og sender meldinger til alle døgnets tider. Dessuten har Christian det hektisk for tiden med det nye byggeprosjektet, han har vært stresset og irritabel en god stund. Et drømmeprosjekt, har han beskrevet det som. Det slår henne at når folk snakker om drømmeprosjekter, ender de ofte som mareritt. Som da Søs og Henrik kjøpte hus i Toscana. De hadde drømt om det i tjue år – varme himmelstrøk, en olivenlund, svømmebasseng i et klima hvor det var noen vits i å ha svømmebasseng … alt sånt. Det ble et mareritt. De lengtet hjem til Danmark og måtte kjempe med myndighetene i Lucca om hver eneste forbedring de ville gjøre på ruinen de hadde kjøpt. Det endte med at de ble skilt etter tre år, hun flyttet hjem, men han bor visst der nede ennå. Nei, drømmeprosjekter bør man passe seg for. Enda en gang kommer det lyd fra Christians mobil, ikke et pling denne gangen, men en dyp summing som fra en irritert spyflue. Leonora tenner nattbordlampen. Christian legger hånden over øynene. «Men så slukk lyset, da!» sier han. 24


«Ikke snakk til meg i den tonen,» sier Leonora. Christian ser overrasket på henne. «Men Leo, da, ro deg ned,» sier han. Han sier alltid Leo når det er noe han vil oppnå, når han vil være hyggelig. Og Leonora når han er sint. «Det var mobilen din som vekket meg,» sier hun. «Jeg har satt den på lydløs.» «Kaller du det lydløs? Og hvem sender meldinger på et så vanvittig tidspunkt?» «En eller annen krise på byggeplassen,» sier han. «Hva slags krise?» spør Leonora og undrer seg over klangen i stemmen hans. Det er noe som ikke lyder riktig. Christian setter seg halvt opp. «Ærlig talt,» sier han og strekker armen ut mot henne. «Kan vi legge oss til å sove igjen? Beklager hvis jeg virket sint. Jeg er sliten.» «Kan jeg få se mobilen din?» spør Leonora. Hun er forbauset over seg selv, har aldri oppført seg sånn før, aldri vært sjalu eller mistenksom eller forlangt innsyn i sakene hans. Men noe er det, uten at hun kan forklare det – at han ikke ville spise guacamole, at han er redd for å lukte hvitløk, en symfoni av små ting, som at han plutselig strekker armen mot henne, at hånden hans lukker seg om hennes. Og så stemmen hans. Den er lukket. Mindre. «Seriøst?» sier han. «Helt seriøst.» «Vil du sjekke meldingene mine?» sier han og trekker hånden til seg. «Nei, jeg vil bare vite hvem som sender deg meldinger midt på natten. Hva er problemet?» «Du får ikke se den.» «Hvorfor ikke?» «Fordi …» Christian leter etter ord. «Det blir for sært,» sier han. Ordene, lyden av ordene … han lyver. Hun blir sikker. «Herregud, du har en annen,» sier hun og står opp av sengen. Hun er naken. Om vinteren bruker hun pyjamas, om sommeren ingenting, men hun trekker raskt Christians 25


hvite, litt krøllete skjorte over hodet. Den lukter av Christian etter en lang arbeidsdag, av byggeplass og mann. «Hva driver du med?» sier Christian. «Pass på at du ikke vekker Johan.» «Hvorfor oser du av dårlig samvittighet? Jeg hører at du lyver,» sier hun. «Leo, jeg ligger og sover, jeg lyver ikke. Jeg har jo sagt at det gjelder jobben. Vi ligger etter tidsplanen. Hvis du visste hvor mange leverandører som ikke overholder fristene …» Hun avbryter: «Bare vis meg mobilen, da.» «Jeg vil ikke. For prinsippets skyld. Vi har jo alltid sagt at vi stoler på hverandre,» sier han og stemmen er normal igjen. «Akkurat nå stoler jeg ikke på deg,» sier hun. «Det blir du nødt til,» sier han, og nå kjenner hun ham igjen. Den rolige, selvsikre mannen. Men likevel – hun hørte det hun hørte. «Hvis jeg viser deg den … hvis jeg gir etter nå, kommer jeg aldri til å respektere deg mer.» Hun ser på ham og rister på hodet. «Nå prater du tull.» «Fatter du ikke et det blir en utforbakke?» sier han. Et nytt ord, et han aldri har brukt før. «En utforbakke? Har jeg bedt deg om noe sånt før?» Hun ser på ham. «Har jeg det?» «Nei, og ikke jeg deg heller.» Leonora tar mobilen sin fra nattbordet, sånn skal det ikke være, tenker hun. Åpner den med fingeravtrykk og slenger den bort til ham. «Her. Les alt du vil.» Christian legger mobilen hennes tilbake på plass. «Får jeg se?» spør hun, irritert over at han ikke sier noe, bare sitter der med bøyd hode som en marionett som dukkeføreren har sluppet taket i. «Hvorfor sier du ingenting?» Han trekker på skuldrene, dukkeføreren har tatt tak i trådene igjen. «Se på meg, Christian,» sier hun. Han lystrer. «Hva er problemet? Er du utro?» Det gjør vondt bare å si ordet. 26


«Selvfølgelig ikke.» «Hva er problemet da?» «Jeg kan ikke, Leo.» «Hvorfor ikke?» «Fordi … Peter har en annen. Meldingene handler om henne. Jeg har lovet – sverget! – at det skal bli mellom ham og meg. Du kjenner jo Anne-Sofie,» sier Christian. Leonora merker at det blir vanskelig, det er alltid det når folk sier noe som både er riktig og galt på samme tid. Det er ikke noe nytt at Christians bror og forretningspartner alltid har noe på gang, derfor har Leonora aldri giddet å bli nær venn med noen av kjærestene hans. De forsvinner fort igjen, hun hadde faktisk trodd at Anne-Sofie allerede tilhørte fortiden. Men hun hører fremdeles en mislyd i stemmen til Christian. «Men nå har du jo sagt det,» sier hun. «Ja.» «Da kan du vel vise meg telefonen også.» «Navnet på den nye damen hans står der. Du kjenner henne også.» «Jeg driter i hvem Peter knuller. Han knuller så mange.» Christian rister på hodet. «Jeg synes ikke det er greit,» sier han. Det durer i mobilen hans igjen, enda en sms. Leonora vet ikke hvorfor, men den lydløse meldingen er nesten verre enn den som vekket henne. Det er hele situasjonen, hemmelighetskremmeriet, telefonene som hvisker mellom husene nattestid. Nå tenker hun fort. Christian er troendes til å bli sur i noen dager. Han er typen som straffer folk som går ham imot. Kan bli litt avvisende i ukevis. Ikke så mye, men nok til at det merkes, bare akkurat så lite at han bare benekter det hvis hun anklager ham for å være kjølig. Men det er noe her, han lyver, hun tror ikke noe på at det er Peter. Ingen mann sender fire sms-er etter hverandre. Men kvinner gjør sånt, følelsene deres utvikler seg i takt med meldingene som skrives. Menn er ikke slik. Johan og Christian svarer helst med ett ord, hvis det er nok. Eller en emoji. Nei, hun vil ikke 27


akseptere det, hun kremter: «Bare vis meg at Peter står som avsender, da.» «Hva?» «Det er veldig enkelt. Jeg respekterer deg. Vi skal ikke lese hverandres sms-er eller overvåke hverandre. Det har jeg aldri, aldri gjort,» sier hun og vet at det stemmer. At hun sier noe som er sant, og da er det i det minste snakket sant én gang i natt. «Ikke jeg heller,» forsvarer Christian seg. «Og det har du ikke hatt noen grunn til heller. Men akkurat nå kjennes det merkelig, Christian. Jeg føler meg merkelig utrygg. Kan du ikke være så snill å gjøre meg trygg igjen?» sier hun og velger en ny taktikk. Ikke overvåkning – det er trygghet om å gjøre. «Bare vis meg hvem avsenderen er. At det står Peter på skjermen. Da er alt i orden.» Christian ser ned på føttene sine. Et øyeblikk ser han ut som en liten gutt som har vært slem. Så reiser han seg, griper mobilen fra nattbordet og kyler den hardt i veggen. Leonora rygger sjokkert et skritt tilbake. «Hva er det du gjør?» sier Leonora høyt og stirrer på telefonen som ligger knust på gulvet og på det stygge merket i det stripete tapetet. «Jeg finner meg ikke i det!» «Christian! Du vekker Johan.» «Det var deg som vekket oss, for faen. Med drittprat!» Christian tar dynen under armen, plukker opp bitene av mobilen og går ut av rommet. Leonora har ikke rørt seg. Hun har fremdeles på seg skjorten til Christian, er omgitt av lukten av ham. Hun hører ham nedenunder, han går rundt og småbanner litt. Og så blir det stille igjen.


4

Egentlig er det denne tiden på dagen Christian liker aller best. Tidlig på morgenen, han ser på fuglene over fjorden at de synes det samme: Morgenen er best. Men ikke akkurat denne morgenstunden. Han gikk glipp av nesten en hel natts søvn, timer som ble spist opp av bekymring over smsene hun sendte i natt. Hvorfor sendte hun meldinger på et så vanvittig tidspunkt? Christian forsøker å strekke på seg, få liv i ryggen. Den gamle sofaen i konjakkfarget lær er pen, men Arne Jacobsen hadde nok ikke hatt brå, desperate netter i tankene da han designet den. Den er ikke lang nok. Og for hard, den passer dårlig til Christians middelaldrende matchvekt på rundt åttifem kilo. Mobilen ligger i vinduskarmen. En dyp sprekk løper på skrå over det splintrede glasset, hjørnet er knust, den er ødelagt. Ferdig. Han ser ut av stuevinduet. Leonora løper langs den lille stien helt der nede hvor disen henger over fjorden. Hun forsvinner bak en av de store nypebuskene, men dukker snart opp igjen litt lenger fremme, like ved brygga, der en av de gamle gjør seg klar til en morgendukkert. Noe gjør vondt i Christian, og det er ikke bare fysiske smerter etter den elendige natten. Det er noe annet, en sorg, noe han ikke kan sette fingeren på. Som om han har mistet noe. Det har han ikke. Ikke ennå. Han har ikke bestemt seg for noe, sier han til seg selv, om og om igjen. Men hun prøver å presse ham til å ta en beslutning, hvis ikke hadde hun ikke skrevet til ham om natten. 29


Christian husker den aller første sms-en for flere måneder siden. Det var han som sendte den. Litt over ti om kvelden. Takk for et fint møte, du var fantastisk. Sov godt, C. Det var han som hadde begynt med å sende en melding på et så upassende intimt tidspunkt. Sov godt, hadde han skrevet, nesten som om han allerede lå ved siden av henne og hvisket inn i øret hennes. Det skjedde først en uke etter. Utro. For første gang noensinne, etter over tjue års ekteskap. Christian er intenst imot utroskap. Han ser etter Leonora nede ved stranden, men får ikke øye på andre enn den gamle som hopper uti. Han og Leonora har alltid lovet hverandre at de skal sørge for å drive med den slags når de blir gamle. Når den tiden kommer, skal de vise vei for andre, kaste badekåpene og vise fram aldrende hud, gjøre det klart for omverdenen at det ikke bare er møbler, malerier, bygninger og trær som blir vakrere med alderen, men at det samme gjelder mennesker. Mannen med grått hår og rynkete hud. Kvinnen med litt ekstra valker både her og der – sammen blir de en felles skjønnhet, en menneskelig yin og yang når de lar seg omslutte av fjordens tusenårsvann slik den gamle gjør nå. Blir en del av alt som brytes ned og forsvinner – nedfalne blader, gammel bark, sommeren. I kjøkkenet bak ham slår den elektriske vannkokeren seg av med et lite klikk. Et øyeblikk blir det helt stille – like stille som den gangen Leonora og Christian første gang så på huset. De hadde kjørt fra Aarhus ned til fjorden ved Vejle. Ingen av dem visste noe om byen eller omegnen. For Christian betydde Vejle bare Allan Simonsen, broen og Dandytyggegummi. I likhet med alle som besøker byen for første gang, ble de betatt av naturen, som var frodigere enn noe annet sted i Danmark, nesten som urskog. Turen gjennom Nørreskov, alle hjortene som betraktet dem med nysgjerrige blikk, fuglelivet over fjorden – og bak alt sammen, som et hjerte – dalen med elven, vannveien som renner som en pulsåre fra fastlandet ut i fjorden og gir liv til så mye på veien. En opprømt Christian hadde sammenlignet den 30


med Nil-deltaet den første gangen de gikk tur i dalen, forbi gamle sagbruk og nedlagte møller. Leonora hadde ledd av ham og sagt at han var den mest følsomme av dem. Selv om han bygget hus, og hun levde i en verden av harmonier og vakre akkorder, var det kanskje noe i det. At Christian var romantiker. Han falt iallfall like mye for naturen som for det nedslitte huset. Leonora var også klar til å bytte ut latinerkvarteret og kafeene i Aarhus med elven, med de eneste ekte klippene på fastlandet og den evige utsikten over fjorden. De kjøpte den gamle murvillaen på tvangsauksjon for 150 000. Den gangen syntes Leonora det var dyrt, nå er huset taksert til sju millioner. Leonora og Christian gjorde det meste av oppussingen selv, det vi si ikke det mest gjennomgripende, som å legge kloakkrør eller mure ny skorsteinspipe. Men alle de små detaljene, dem man legger mest merke til, hadde de gjort sammen. De hadde reparert de gamle vinduspartiene og satt inn ruter av kronglass – etter å ha jobbet på byggeplasser i mange år, vet Christian at folk ofte ikke aner hva de har mellom hendene. Folk kan gladelig finne på å kaste ut vinduer med ekte kronglass fra 1800-tallet og erstatte dem med sjelløse termopanruter. Eller rive opp parkettgulv med unikt mønster og konstruksjon. Når bygninger er blitt renovert, har Christian mange ganger stått på sidelinjen med tårer i øynene og sett hva byggherren har forlangt revet og erstattet med skrap. Gulvet som han og Leonora har lagt i entreen og stuen, fant han på byggeplassen ved Rigsarkivet i København. Staten var i gang med en omfattende modernisering, de gamle plankene i arkivet skulle rives opp og fjernes så de kunne legge varmekabler. Uerstattelige eikegulv, nå danner de underlaget for middagene deres, for samlivet. Det krevde litt arbeid, de måtte legge ti lag med skipslakk på de gamle plankene, og pusse dem ned mellom hver lakkering. Men Christian og Leonora delte på oppgavene, han slipte og pusset med maskin og sandpapir så lenge kneet klarte det, 31


mens hun lakket med rolige, musikalske bevegelser. Slik er hun, hele Leonora er som en fin, harmonisk komposisjon, alltid i bevegelse. Han har elsket henne. Men noe … i ham … når begynte det? Johan dukker opp bak ham og avbryter tankerekken. Dongeriskjorten er krøllete og kneppet skjevt, for øvrig har han bare truse på seg. Han ser ut slik tenåringer gjør om morgenen, som om alt omkring ham er en personlig fornærmelse. «God morgen,» sier Christian og regner ikke med annet svar enn et svakt grynt. «Har du sovet godt? Jeg tror du har litt dårlig tid.» «Tror du?» Johan trekker ut stolen og setter seg med mye bråk. Christian er fullt klar over at han ikke må si for mye. Mesteparten av tiden er Johan stort sett til å være i hus med. En grei gutt, det blir enda tydeligere når Christian får høre hva et par andre av guttene i klassen hans bruker fritiden på. Men akkurat om morgenen … Leonora pleier å sammenligne Johan med det første islaget på et vann tidlig på vinteren. Man må være forsiktig når man våger seg ut på det. Prøve seg fram, se om isen holder. I dag holder den, tenker Christian og setter et krus med kaffe foran sønnen. «Takk. Og to ristet brød med alt,» sier Johan. Christian smiler, uten Johans sans for humor hadde de aldri kommet gjennom sykdommen hans. «Skal jeg sette på saftpressen?» spør Christian. «Blir ikke det litt grisete?» «Grisete?» «Å kjøre to ristet brød med alt gjennom saftpressen?» «Svært så godt humør dere er i, da.» Leonora står i døren, det lange, mørke håret er satt opp i hestehale. «Jeg tror jeg så en rød glente.» Hun finner en kulepenn på bordet og går bort til kjøleskapet, der løpeprogrammet hennes henger. «Ti kilometer, førtini minutter. Er du ikke stolt av moren din?» Hun kysser Johan på kinnet, han trekker seg 32


litt unna, er blitt for stor til å få kyss av moren sin hver dag. «Hvem er sjåføren min i dag? Far?» Christian ser på klokken og kjenner at den lille, indre stressmotoren starter. Skal han innom den videregående skolen med Johan, kaster han bort minst en halv time, hvorav det første kvarteret – minst! – går med til å få Johan påkledd og ut av døren. «Kanskje,» sier han da han ikke synes han kan nøle lenger. «Men da må du hjelpe meg med heksa til sankthansbålet.» Johan utstøter en høy lyd, som i et quizprogram der deltagerne svarer feil. Christian ser på den store sønnen sin, kanskje han synes han er blitt for gammel til hekser og sankthansbål. Til og med det å feire sankthans sammen med foreldrene er sikkert utenkelig. Noe har kommet snikende de siste månedene, som skiftningen i årstidene: Johans trang til å løsrive seg. «Jeg kan kjøre deg, vennen min,» sier Leonora og trekker pusten dypt et par ganger. «Mener du det?» sier Christian. «Skal bare ta en rask dusj først. Så gjør du deg klar imens, Johan.» Christian og Leonora ser ordentlig på hverandre for første gang denne morgenstunden. Hun kysser ham. «Unnskyld for det i natt,» hvisker hun. «Det er jeg som skal be om unnskyldning,» sier han. «Jeg oppførte meg idiotisk. Det har vært så mye i det siste.» «Skal jeg levere inn telefonen for deg?» spør hun og smiler. «Det trenger du ikke,» sier Christian. «Jeg skal vaske bilen uansett. Er ikke Telia rett ved siden av?» «Det er snilt av deg,» sier han, bøyer seg fram og kysser henne igjen. «Men ikke tenk på det. Det var en gammel telefon, batteriet gikk fort tomt. Den er bare å kaste, jeg kan kjøpe en ny på firmaet.» «Vi kommer for sent, mor.» Johan har reist seg. Stemmen 33


er litt bebreidende. «Skulle ikke du dusje? Ta dere sammen! Hva har skjedd med tjenerstaben her i huset?» Christian ser på Leonora og smiler, ler så han holder på å sette kaffen i vrangstrupen.

Kjærlighet for voksne av Anna Ekberg  

Kjærlighet for voksne er en roman om ekteskap, om hvem som ofrer mest i et forhold, om parforholdets vinnere og tapere, om lidenskap, sex og...

Kjærlighet for voksne av Anna Ekberg  

Kjærlighet for voksne er en roman om ekteskap, om hvem som ofrer mest i et forhold, om parforholdets vinnere og tapere, om lidenskap, sex og...