Issuu

Svarttrostensynger

Ekteskapeterdenenestekrigendermansover sammenmedfienden.

woodyallen

«Jævlabitch,»hviskerChristianogserettersinkonegjennomdråpenepåsidespeiletpåbilen.Strittsommerregn piskergjennomdettetteløvverketiskogenogriverløssmåkvistogblader,somhavnerpåtaketogfrontrutenavbilen. Christianlurerpåomhanskalslåpåvindusviskerneforå feievekkbladene,menlardetvære.Bevegelsenvilkanskje fåhennetilåseoppogleggemerketilvarebilen.Erdet henne?Heltiendenavveien,nestenbaresomensvartprikk mellomdråpene.Detlignerhenne,lignermåtenhunløper på–hardtogaggressivt,syneshan.

Christiantrekkerpustendypt,lukkerøyneneogtenker påaltsomhargåttgalt,alledegalebeslutningenesom harførtlivethansifeilretning.Noenkallerdetskjebnen. Christiantrorikkepåskjebnen.Hanerenrasjonellmann. Livetbeståravvalgogkonsekvenser.Menhvemkunneant athanendagskullehavneidennesituasjonen?Sitteheri envarebilsentpåkveldenoglurepåsinkoneilyavregn ogmørke,sometrovdyridethøyegressetpåsavannen?

«Ikkeannetvalg,»hviskerhantogangerforsegselv.Det eringenandreivarebilen,barehanogsamvittighetenhans. Hanharikkenoevalg,hvishanikkegjørnoe,kommerhun tilåødeleggelivethans.

Christianåpnerøynene.NåerLeonorablittmerenn enprikkisidespeilet,huneretmenneske,hanskone,en kvinneibevegelse.Fremdeleserhunetgodtstykkeunna bilen,menhaninnbillersegathanhørerhenne,åndedragenehennes,denhardeutpusten. Lyd. Lydvardetførste

somførtedemsammen.Akustikk.Hunhaddefortaltham omlyddengangenforovertjueårsiden,dadetraffhverandrepåmusikkhøyskoleniAarhus.Hanhaddenettopp startetentreprenørfirmaetsomhaddefåttoppdragetmedå byggeomhøyskolen.OgLeonoravarstudentenesrepresentantibyggekomiteensomskullesørgeforatallefikkden konsertsalendelengtetetter.

Hunfortalteathunhaddeabsoluttgehør,athuninstinktivtkunneidentifisereenensligtone.Etsjeldenttalent,som ikkenødvendigviskrevdeatmankomfraetsåkalt«møblerthjemmedpiano».LeonoravarfraMors,datteraven alenemorsomjobbetpåsykehuset,fordetmesteomnatten foråtjenelittekstra,blantannetforåbetaleforLeonoras fiolintimer.Akustikkenvardetallerviktigsteienkonsertsal,haddeLeonoraforklart.Desattpåetrotetekontor. Førstbaredeto,Christianhaddeværtlittfortidligute.Ikke lengeetterdukketrestenavkomiteenopp,menChristian husketdemknapt,selvomdetsikkerthaddeværtdemsom snakketmest.Helebygningenvarfullavtoner,sangøvelser,skalaersomblesungetforlengsogbaklengs.Musikkentrengtetilogmedinnpåkontoretderdesatt,ietasjen underspiltenoenpiano,inderligoglidenskapelig,ogietasjenovervarenannenstudentifullgangmedenariefraen operaChristianaldrihaddehørtom.

Detvartusentingåtahensyntil,allehaddespesielle ønsker,utenatdetvarmuligåimøtekommealleinnenfor rammenavbudsjettet,særligønsketomnyoglydløsventilasjonvarurealistisk,menChristiannoterteogkommenterte.Leonorasattogbetforsiktigiblyanten,hanfanget blikkethennes.Hunsaikkesåmyeunderselvemøtet,satt mestogbetraktetChristian.Omtrentslikmanstudereret ukjent,eksotiskdyrienzoologiskhage.Ikkeuinteressert, absoluttikke,menusikkerpåhvaslagstypehanvar.Først heltpåsluttenavmøtetåpnethunmunnen,ogsaatakustikkkunnesammenlignesmedetmaleri.Selvenørlitenendringkunneforandreopplevelsenfullstendig.

«Jegskjønner,»haddeChristiansagt.Ogdasmiltehun,

åpentogekte.Etterpåbledevistrundtpåkonservatorietav rektor,eneldre,littloslitttypesomluktetsigarogsnakket danskmedskånskaksent,ogChristiangikkbakLeonora heletiden.

Entreprenørfirmaetvarrelativtnystartetdengangen. ItilleggtilChristianogbrorenPetervardetbareetpar byggteknikereogenupåliteligkvinneligregnskapsfører.De haddeleidlokalerietgammeltpakkhusihavneområdet. Omvinterenvokstedetframisroserpådetynne,enklevindusrutene.Idenverstekuldamåttedetytildengamlevedovnensomtrakkdårlig.Hvisvindenkomfraøst,greide denikkeåfårøykenoppgjennompipa,mensendtedenut ikontorlokaletisteden.Mendevaroppfinnsomme,ogfant utathvisdesatteetvestvendtvindupåklemnårøstavindenstopåsomverst,fungerteavtrekket.Pågulvetstoet gammelt,rustentankersomveideminstfemhundrekilo, kanskjefraenfergeelleretfraktskip.HvergangChristian lurtepåomhanskullefådetfjernet,vardetnoesomholdt hamtilbake.Fordidetvillemedføremyebry?Ellerfordi hansyntesdetgamleankeretrepresentertedrømmen,den verdenensomhanogPetervilleoppdageogerobre?

Etøyeblikkhøresdetutsomomregnetblirkraftigere, mendeterkanskjebarebøkeløvetsomgiretterforvekten avvannet.Mørkegrønnebladerleggersegpåfrontruten. Christianseretterhenneisidespeilet.Hvorlangtunnaer hunnå?Noenhundremeter?Christianharikkelangtid påsegtilåtreffedentyngstebeslutningenhanhartatti sittliv.Deterhennesskyld,sierhantilsegselv.Deterhun somhardrevethamhit,dethaddeikkeværtnødvendigat detskullesluttepådennemåten,medtrusleromåødelegge hverandre.Hangriperhardtomrattet,serhvordanblodetlangsomtforsvinnerfraknokenesådeblirnestenhvite. Hanforsøkeråholdefokus,konsentrereseg.Hanmåstarte bilenpåriktigtidspunkt.Kjøremothennebakfra.Ogakselerere.

Hankommertilåfåhjelpavregnet.Ogmusikkeniørene hennes.Alltidmusikk.Akkuratsomdengangen.Enavde

førstekveldenedemøttes,spiltehunfiolinforham.For athanskullekjenneakustikkenisalen,forklartehun.Det varbaredeto,minnetstårheltklartforham,kanskjeer detunderbevissthetenssiste,desperateforsøkpååstanse ham.Hansattpåenhardtrebenkmidtidengamle,tomme konsertsalen,hunsattpåentrebentkrakkpåscenenmed etkonsentrert,følsomtuttrykkidehalvtlukkedeøynene, hårethaddehunsamletinoehansidenhaddelærtkaltesen franskflette.

ChristianhaddefølelsenavatLeonoraikkevarav sammekjønnsomdefåjentenesomhaddeforvilletseginn påyrkesskoleniAarhus,derhaniførsteomganghadde utdannetsegtilmurer.Leonoratilhørtenærmestettredje kjønnellerenheltnyrase–hunvarikkesomandre,hun varlettere,mereterisk,halvtmenneske,halvtluft.Christiananteikkehvadetvarhunspilte,hanskjennskaptil musikkbegrensetsegtilpoplåtenehanlyttettilpåradioen nårhankjørterundtifirmaetsgamleHiAce.Hanbefant segetheltannetstedennhenne.Hantenktepåbudsjetter,påhvordanhanogbrorenskulleleggegrunnmurenfor livetsitt,tjenepenger,kjempeforåfåoppdrag.Ogforan hamsattenungkvinneogtrylletframtonerfrafiolinen, ensørgeligmelodisomminteChristianomentv-seriehan haddesettsombarn–Tsarenskurer,Russland,skjebnen, elskendemenneskersomaldrikunnefåhverandre.Detsa hanikketilLeonora,hanvarpåbortebaneogfølteseg dum,spurtebarehvahunspilte,oghunsvarteTsjajkovskij, kjenteChristianmusikkenhans?

Christianslipperrattet,gnirsegiansiktet,kjennersvettenihåndflatene,kjennerangstenoghatet.Nåløperhun forbiham,menenserhamikke,hunharforsvunnetisin egenbobleslikbareLeonorakan.Bra,tenkerhan.Detgjør altlettere.Akkuratnåerhunikkeetmenneske.IkkeLeonorasomhanharværtgiftmediovertjueår,morentilhans enestebarn.Detteernoeannet–enfiende,entrussel.

Hanforsøkeråskyvevekkallebildene.Detførstekysset,hanhaddeventetogventetfordihanvarreddhunikke

villehaham.Førstegangdeelsketpåhybelenhennesien kaldherskapsleilighetmedutsikttildomkirken.Ietglimt huskerhanhvordanhuntrakkoppdensvarte,høyhalsede genseren,oghansåbrystenehennes.Detvarvinter,dade våknetnestemorgen,vardetiskaldtileiligheten.Påbadet stoetgammeldagsbadekarpåløveføtter.Defyltedetmed varmtvannoghoppetoppi,bareforåfåvarmenikroppen. Hanforstoikkehvorforhunvillehahamogvarofteforferdeligsjalupådemannligemedstudentenehennes.

MenLeonoravillehaham,ikkeenkonkurrentfra musikkhøyskolenellerteaterskolen,ellerenavdeunge journaliststudentenesomogsåvanketpådesammekafeene imidtbyen.Langsomt,langsomtgikkdetoppforChristian hvahunsåiham,kanskjedettilogmedegentligvarslikat LeonorafikkChristiantilåsesegselv?Hanvarmermoden ennsinejevnaldrende.Detvarnoesolidoverham,hanvar ikkesåselvopptattsomandreungdommerhunhaddegått utmed.Christianvillestilleoppforandre.ForLeonora. Ogforsønnenderes.Christianhuskerdasønnenblefødt. HuskerturenhjemibilenmedJohanibagenibaksetet,og Leonorahaddedetuttrykketiøynenesomersæregentfor kvinnersomnettoppharfødtetbarn–totaltutmattetog fullkommentlykkelig.

Hanslipperoppkløtsjen.Larværeåslåpålyktene.Hun ertjuemeterforanham.Ellerkanskjetretti,detervanskeligåbedømmeiregnetogmørketogmedgrønnebladerpå frontruten.Hantørfremdelesikkebrukevindusviskerne. Skogbunnenharfåttsittegetliviregnet,sølarennerutpå veienogdannersvartestriperimørket.Hunharikkehørt ham.Musikkeniørenehenneshjelperham.Ingentingved måtenhunløperpåtyderpåathunværerfare.

«Dubaomdetselv,»hviskerhan,litthøyeredennegangen,ordenemågihamstyrke,detersomsoldatenskampropikrig,lydmåtilnårmanskalgjørenoegrusomt.

Fotenpågasspedalen.Hardt.Hankjenneratbilenøker farten,tvingersegtilåse.Harmestlysttilålukkeøynene, mendeterumulig.Han må se.Forsikresegomathantref-

fer.Hunernærmerenå,ryggenhennes,bladenepåfrontruten.

Detsistebildetførdetskjer:hestehalensomsvingerrytmiskfrasidetilsideiregnet,såerhanfremmeogdeterfor sentåombestemmeseg.

Detgårsåfort.Hantrefferhennehardtiryggen,hunblir slyngetmotfrontrutenmedhodetførst,noegåristykker, såerhunborteigjen.Hanbremserkraftig,bliretøyeblikk reddforåfåskrenspåvarebilen.Hanfårkontrolloverden igjen,blirsittendeetøyeblikkogseut.Frontrutenerknust. Hanhaddeikkeregnetmeddet,hanhaddetroddhunskulle forsvinneunderbilen,ikkeoverden.DetrundemønsteretidenknusterutenerfargetavLeonorasblod–somet spindelvevirødt.Blodetrennerisikksakknedoverforbi bladenepåruten.Oglengerborteiveienetuventetvitne tilforbrytelsen.Enfullvoksenhjortstårimørketogregnet innemellomtrærne,detenormegeviretlignerenskrøpelig radiosendersomvilkringkastenyhetenomdetforferdelige Christianhargjort,overheleverden.Holdopp,tadegsammen,tenkerhan.Blikketfinnersidespeilet.Hanserhenne ikkeførhanslårpåbillyseneigjen.Der.Baklyktenelegger etrødtskjæroverdetforferdeligesynet.Hunliggerpåryggenienforvriddstilling,benaienheltgalvinkel,somen oppvaskklutienklumppåkjøkkenbenken.Hunrørerpå seg.Detervanskeligåseimørket,menhanerheltsikker.

Enhåndblirstrukketoppiluften,hunsignalisereretter hjelp,hanhørerhenne–ethestskriksomlydersometskadetdyr.Hanlukkerøynene,følerhjertetslå,althantenker påerdenhåndeniværet.Denmåbort.Altanneterlikegyldig.Hansetterbilenigir.Åpnerøyneneigjen.Rygger, hanmåholdeøyemedhenneisidespeilet,skrikethennes. Såtrefferhan,bilenristersterkereennførstegang,hjulene skrenser.

Mørke.Lydenavregnpåtaket.Christianåpnerøynene. Hjortenervekk.

«Hvorforfortellerdudettenå,far?»Josefinegreierikkeå skjuleforargelsenoveralledemakabredetaljene,hvordan dehaddefunnetdenstakkarskvinnen,halvehodetknust, nestenugjenkjennelig.«Erdetdagenforgamlepolitianekdoter?»spørhunogsersegrundtidenlillestrandkafeen. Bortsettfrademerdetingenandreilokaletenneierenog entyskfamiliemedbarn.

«Nei–jegvetikke,»sierHolger.«Deterbareensaksom haropptattmeg.»

«Denoghundreandre?»

«Deternoespesieltmeddenne.»Holgerflyttersegurolig påstolen,kanskjevarikkedettedetlurestesamtaleemnet nå,nårhanforførstegangpåflereårerpåkafémedden voksnedatterensin.

Hankremter.«Jegharjosettendeltingiårenesløp.Men aldriatenmannharkjørtnedkonensinmenshunvarute ogjogget,»sierhantilsittforsvar.

Tyskernegår,ogdebliralenemedkaféeieren.Holgerkan høresinegenpust,dengårtungt,sliksommyeannetetter athanfyltesytti.Hanserutavvinduetpåklitteneogparkeringsplassenogdetotyskebarnasomløpernedmotsjøen underdengråhimmelen.HolgererfulltklaroveratJosefinealdriharværtinteressertijobbenhans.Hanburdehatt sønner.Josefineoglillesøsterenhennesgirblaffeniallede årenehanhararbeidetipolitiet.Selvikkedemestmakabredrapssakenefangerinteressenderes.Josefineharfaktiskhattproblemermedåfinnenoesomkunneholdepå

oppmerksomhetenoverhodet.Hunstuderteindianskspråk ogkulturveduniversitetetihalvannetår,såhoppethunav ogbegyntepåernæringsfysiologi,menhoppetavdetogså etterseksmåneder.Såbegyntehunåstuderefysioterapi, ogHolgerogKarenbetnegleritreår.Devissteatdetvar bortimotdensistesjansenhennestilåfåenutdannelse. Menendelighaddehunfunnetsittkall.Noesomkombinerteinteressenforkroppensfysiskeegenskapermeden vissteoretiskoverbygning.Nåjobberhunmedåtreneopp barnsommåfinnenyemåteråbevegesegpåettersykdom ellerulykker,menmerenndet:Demåfinnetilbaketillivet. SlikharhunforklartdetforHolger,oghansynesdetgir mening.

DeterlittvanskeligeremedIsabella,hunharfulgti morensfotspor,menutenmorenssuksess.Etternoenårpå engjøglerskole–noenvanskeligeårforHolger–tjenerhun littpåetdukketeateriKongensHaveiKøbenhavn.Om vinteren,nårdetikkeerdukketeateriparken,syrhunkostymerpåetliteteater,mendeterelendigbetalt,teaterethar ikkemyepenger.Holgerharsettetparforestillingersom Isabellaharinviterthamtil–merkeligegreier,entenvar Holgerforklokellerfordum,hanforstoiallfallikkestort avdem.

Kanskjeerdetnavnenesskyldatepleneharfaltsålangt frafarsstammen.HolgervillehavalgtDortheogHenriette. MenKarensattefotenned.Haddehanholdtpåsittogfått sinvilje,villedetværtDorthesomsattsammenmedham nå,ikkeJosefine.VilleDortheblittpolitibetjent?Iallfall ikkesåvenstreorientert,såskrikenderødogiopposisjon tilaltsomhetautoriteter;deterbaresamfunnetssvakeste somfortjenerJosefinesrespektogkjærlighet.

«Jegharjohørtsåmyeomdetderejobbermed,»sier Holger,trekkerpåskuldrene.«Dadustuderteernæringsfysiologi.Dalevdemorendinogjegpånøtterogfiskeoljeen helmåned.Huskerdudet?Denbasiskeperiodendin.»

Josefinesmiler.Hunvillehalignetmorensinhvishun ikkehaddeværtsåfastbestemtpååværealternativ,hun

haddefargethåretsvartogtatovertenjordklodeinakken; denvarikkesåstor,ogsikkertpenttatovert,jada,menalle vetjohvorSør-AmerikaliggeriforholdtilNord-Amerika. Ingengrunntilåflyrundtmedslikeopplysningerinakken. Josefinehaddeforklartetellerannetomglobalbevissthet, atvihverdag,fleregangeromdagen,måminneossselvpå atvieravhengigeavhverandre,atvimåtenkepåossselv somendelavethelehvisviskalklareåreddeverden,det erdenenestemåten.

«Duerikkesurpåmeg,vel?»

«Jegerikkesur,»sierhanogserpåstokkensomstårlent motbordet.Dethaddeværtvanskeligmeddenstokkeni begynnelsen.Symboletpåalderdom.Holgersyneshanlignerdengamle,tykkemanneniTuborg-reklamensomstår utmattetogøltørstoglenersegmotetplankegjerde.Han kunnefaktiskgodttenktsegenølnå.Deterenavdetingenehanhartillattsegetterathanblepensjonist:endram ellereksportøltillunsj,kanskjetilogmedbeggedeler.

Dablirdetlettåfåsegenmiddagsluretterpåogforkorte dagen.

«Dødehun?»spørJosefineogserutavvinduet,etraskt blikkpåparkeringsplassen,tyskerneogbarnadereserde enesteturistenedenneaugustlørdagen.Deterikkeværtilå liggepåstranden,selvomdetvarmeldtsol.

Holgerristerpåhodet.«Dødehun?Selvfølgeligdøde hun.HanryggetjooverhenneigjendennatteniRoms Hule.»

«Romshvafornoe?»

«RomsHule,engammelveigjennomskogen,»sierHolgerogfortelleromdenveslebyenRoumsomlådyptinnei dendanskeurskogen.Roumbleutslettetundersvartedauden,alleinnbyggernedøde,oglandsbyenblebrentnedtil grunnenforåstansesmitten.

«MedtidenbleRoumtilRom,ogveienharbeholdtnavnetogharforøvrigalltidværtensbetydendemeddød,» sierHolger.«Detvarikkebareenstakkarsdamepåjoggetursommistetlivet.Igamledagerherjetpolskerøverei

området,oginnbyggerneiVejleblesåleiavdematdefangethelegjengen,tjuetrestykker,oghuggethodetavdem. Hodeskalleneblemurtinnikirkemuren,ogderliggerde dendagidag.»

«Devendteikkeakkuratdetandrekinnettil,»sierJosefine.

«Detandrekinnet,nei.DetgjordeikkeChristianheller denkvelden.IngenhargjortdetiRomsHule.Deteren dødensvei.»

«JegskalholdemeglangtunnaRomsHule,»sierhunog leggerhåndenoverhansetøyeblikk,somomdetvarden noenhaddekjørtover.«Plagerdetdegennå,far?Erdetderfordusnakkeromdet?»

«Visstpokkerplagerdetmeg.Vigreidejoikkeåbevise det.»Holgersenkerstemmen,snakkersålavtatdetnesten ersomomhantenkerhøyt.Hanharbegyntåsnakkemed segselv.Ibegynnelsenopplevdehandetsomfrastøtende. Engammel,pensjonertpolitimannsomtasserrundtalene hjemmeitreromsleiligheteniBadstuegadeogmumlerseg gjennomdesakenesomaldribleoppklart.Detvarikke slikhanforestiltesegalderdommendengangenhanhadde Karen.Nådureroggårfjernsynetheletidenietforsøkpå åholdestillhetenunna.Naturprogrammerfrafjernesteder påkloden,skilpadderpåGalapagos,saltvannskrokodilleri Sørøst-Asia.

Hanerblittlittrundereogså,hanerikkesåflinktilålage mat.Detersåmangegodeferdigretterpåsupermarkedet nå.Lasagneogkjøttbollerikarrisausogensånnindiskkyllinggreiesomsmakergodt,menertungåfordøye.Hantør ikkefortelleJosefinehvahanleverav,hanpåstårathanspiserdetørkedefikeneneogsyrligeolivenenehunalltidhar medtilham.Somgammelkriminalbetjentsørgerhanfor åfjernebeviseneførhunkommerigjen.Hunkikkermistroiskpåmagenhansogfatterikkehvorfordenerderfremdelesnårhanleverpånedfallsfruktframiddelhavslandene, slikhunsierathanskal.Menporsjonenefrasupermarkedeteralltidlittforsnaue,såhankjøperalltidto,særlighvis

deterkjøttbollerikarrisaus.Dakanikkekassadamenseat hanerenlittensomenkemannheller.

Holgerkremterigjenogforsøkeråværetilstedeisituasjonen,herhansitterpåkafémeddatterensin,hanmå prøveåleveinået,detersåsjeldendeserhverandre.

«Deførstedageneienetterforskningeralltiddeviktigste,»sierhan.Hankanikkelavære–kanskjehanikkehar annetåsnakkeomenngamlepolitihistorier.

«Detvetjegvel,»sierJosefine.«Akkuratsompåtv.»

«Sompåtv?»Holgerristerpåhodet.«Ingentingersom påtv.Påtvhardrapsmenneneenellerannenlatterligfortid somsoldatellerseriemorder.Ivirkelighetendreperfolkfor førstegangisittliv,ogdeflesteharenheltvanligfortid.»

«Slappav,jegprøverbareåforstå.Hvorfordu…eller dere,ikkeklarteåoppklaredrapet.»

«Hanvarforsmart.Ogjegvarikkerasknok.»

«Ikkeplagdegmeddette,far.»Josefineklapperhampå hånden.«Tenkpåalledemdufikkburetinne,istedenfor demduikkeklarteåta.»

Hanmøterblikkethennesogvetikkeomhanlikerdet hanser.Medlidenheteniøynenehennes.Menhunkanikke skjuleden.Hanerenmannsomleverifortiden.

«Glemdet.Deterbareengammelmannsanekdoter,som dusier.»Hantrekkerpåskuldrene.«Menkanskjedeter noeålæreavdem?Duerikkedenenestesomharvilletforandreverden.»

Josefinesmileroglignermorensinigjen,selvomhun prøverålignealtmuligannet.Deternoemedsamspilletmellomsmiletogøyenbrynene.Nårhunsmiler,løfter hundefinttegnedeøyenbrynene,oguttrykketblirvarmtog overbærende.Etansiktsomnekterålasegkueavverdens problemer.AkkuratsomKaren.

Karenhaddejobbetpåteateretsidennittensekstiårene. IenperiodederAarhusTeaterendretsegradikalt.Nåvar detikkelengeretstedderdetdannedeborgerskapetkunne slåihjelenkjedelighverdagskveldmedetreaksjonært stykkederkjernefamilienvardetenestesaliggjørende.Nå

vardetprogressivtteatersomgjaldt.Kvinnefrigjøring,parforholdikrise,samfunnskritikk,avantgarde.Fiendenvar kapitalismen,villastrøkeneogdetradisjonellesamlivsformene.Politiskgruppeteatervardetstore,nyeitiden.Da Kattpåhettblikktak haddepremiere,stofolkikøtillangt utpåBispetorvforåfåbilletter.

SomkostymeskredderhaddeKarenselvfølgeligingenting medprogrammetågjøre.Menlikevelvarhunlangtmer enndamensomsyddekostymene.Hunvartilstedeoveralt iteateret,hunovervarprøvene,folkrespektertehenne,hun visstehvavanligefolklikte.DetblesagtatavheleteaterstabenvardetKarensomoftestkunneforutsiomenforestillingvilleblisuksessellerfiasko.

«Kanskjehanvaruskyldig?»

JosefinesstemmeriverHolgerutavsystuenpåAarhus Teaterogtilbaketilstrandkafeenigjen.«Detervelikkehelt utenkelig?Politiethardetjomedåarrestereogtorturere uskyldigemennesker,»sierhun.

«Torturere,du?Detharjegaldriværtmedpå.Skjøntjeg kunnehattlysttildet.»

«Klimademonstrasjonen,far,»sierJosefineogminner Holgeromnoehangjernevillehaglemt,dengangenJosefinetroppetopputenforBellaCenteriKøbenhavnforå demonstreremotklimaet–nei, for klimaetogmotpolitikerne,detvaridenindianskeperiodenhennes.Hunble arrestertogsattitotimerpåasfaltenmedrosaplaststrips rundthåndleddene.

«Dufikkblærekatarr,»saHolger.«Dubleikketorturert.»

«Jegkunneblittsteril.»

«Kunneblitt,»gjentarHolger.«Deterslikvioppklarer forbrytelser.Vedåbegynnemedhypoteser.KunneChristianblittsåsintpåLeonoraathandreptehenne?»

«Kunnehanværeblittuskyldigmistenkt?»sierJosefine kjapt.Hunharkanskjeutseendetettermoren,menkjapphetenharhunarvetframannenpådenandresidenavkafébordet.

«Dettrorjegikke,»sierHolger.«Deterformyesomikke stemmer.Menforøvrigerdetenveldiggodhistorie.Den inneholderuniversellesannheteromkjærlighet.»

Josefinesmiler.«Kommedden,da,»sierhunogskyver stolenlittbakover.

«Erdusikker?Rekkervidet?»

Huntrekkerpåskuldrene.«Detkommeranpåhvorlang dender.Hvordanbegynnerden?»

«Slikaltbegynnernåfortiden,»sierHolger. «Medpenger?»sierJosefineselvsikkert.

«Penger?Nei.Medensms.Ensmstredagerførhan kjørteoverhenne.»

Hunsyneshunnettoppharsovnetdahunblirvekketav lydenavensmsfraChristiansmobil.LeonoraserpåiPhonensin:1.32.Daerdetlengesidenhunsovnetlikevel,men detfølesbaresomtiminutter.Christianliggerstillepåsin sideavsengen.Hvorforslårhanikkemobilenoverpålydløs?Detgjøralltidhun,deterbarenårChristianeruteog reiserellerJohanikkeerhjemmeathunlarlydenståpå. MeninatterdeenestetomenneskeneLeonorabryrsegom meldingerfra,undersammetaksomhenne.Detblirnoe annetnårJohanflytter.DettenkerLeonoraoftepå.Nestenhvergangblirtankenfulgtavensvakfølelseavangst. Usikkerhet.PlutseligerikkeJohanderlenger.Ikkerettder irommetvedsidenav,hunkanikkebarestrekkearmenut ommorgenenoggihamenklem.Hunharbruktnestenhele detvoksnelivetsitttilåpassepådengutten.Nårhanflytterometårellerto–ellerhelsttre–kommerhunikketil ågreieåslippetaket.Hunvetgodtathunmåslippeham. Allesierdet.Mendeterikkemangeforeldresomhargått igjennomdetsammesomLeonora.Johanssykdom,ellerde årenehunharvoktetpåhvertåndedraghanhartatt.Avog tiltenkerLeonoraatsykdommen–endasåforferdeligog oppslitendedenharvært–ogsåharførtnoegodtmedseg. DenhargitthenneetnærtforholdtilJohan.Skaptubryteligebåndmellomdem.Hvordankanhunklareåslippe taketnå,nårhanererklærtsågodtsomhundreprosent friskognestenferdigmedvideregående?

Denveslelydenframobilskjermenforsvinner,nåser

hunbaresommernattenssvakeglødbakpersiennene.Hun soverdårligereomsommerenennomvinteren.Leonora snursegisengen,leggersegmedryggenmotvinduet.Hun sliterforåskyvetankenevekkogsovneigjen.Huskethun åsetteskålenmedguacamoleikjøleskapet?Johanhadde tattdenutdahankomskrubbsultenhjemvedellevetiden, ogsmurtettyktlagpåetstykkeristetbrød.Christianhadde ikkespistsåmye,hansyntesdetvarformyeferskhvitløk iden.Hankunneikkegårundtpåbyggeplassenogstinke hvitløknestemorgen,haddehansagtdadespistepåterrassen,baredeto.Dessutenvarhanikkespesieltgladi friskkoriander.Detfinnestoslagsmennesker,sahan.Folk somelskerkoriander,ogfolksomikkekanfordrakoriander.

Leonoralukkerøynene.Nåmåhunblirferdigmedde småtankene,detankenemanalltidmåigjennomnårman våkneriutide.Deterurhjernensomsynesdenmåforsikre segomatalteriorden,atdetikkeliggerfareroglurer,en sabeltanntiger,enneandertaler,enskålmedguacamolehun harglemtåsetteikjøleskapet.Nei.Alteriorden,ingen farer.Nåmåhunsove,hunpusterdyptinn,detgårnok, detgårbra,messerhunforsegselv.Noentellersauer,Leonoragjentarigjenogigjenitankeneatdetgårnok,detgår bra…altgårnokbra…Leonorabalansererpåkantenav søvnendadetkommeretnyttplingfraChristianstelefon. Hunåpnerøynene,seratlysetframobilentreffertaket. Christianrørerpåseg.

«Hvemerdet,Christian?»spørLeonora.

«Jegsover,»sierhan,strekkerhåndenutettermobilen, serpåskjermen,setterdenpålydløs,leggerdenmedskjermennedmotfagbladetIngeniørensomalltidliggerpånattbordet,mensomhanaldrileser.

«Hvemvardet?Klokkenhalvtoomnatten?»spørhun. «Barenoemedjobben,»mumlerhanmedansiktethalvt begravetihodeputen,sengetøyeternyvasket,omsommerenvaskerLeonoradetminstengangiuken.

«Klokkenhalvtoomnatten?»

«Leonora.Kanvileggeosstilåsoveigjen?»sierhan. Deliggerderihalvmørket.Leonorahargittoppåsovne igjen.Hunmerkerathanikkesover,hanheller.Sånnerdet nårmanharværtsammenmednoenitjuefemår,detnytterikkeåslippeunnamedå«latesom».Ikkelatesomom manerigodthumørnårmanikkeerdet,ikkelatesomom manlikermatenhvismanikkegjørdet,ikkelatesomom mansoverhvismanikkegjørdet.

«Hvemerdetsomringerfrajobbenpådennetidenav døgnet?»spørhun.

«DetvarPeter,okei?Kanvisovenå?»spørhanlittfor høyt,hanbruker den tonenigjen.

«Hvorforsaduikkedetmedengang?»

«Fordijegsover,forsvarte.»

Christiansnurryggentilhenne.Leonoravilikkeathan skalblisint,ikkenå,bedreåladetligge.Ja,droppdet,tenkerhun.Folkhartotaltmistetkontrollenmednårdesender hvatilandremennesker,desvarerpåe-postermidtpånattenogsendermeldingertilalledøgnetstider.Dessutenhar Christiandethektiskfortidenmeddetnyebyggeprosjektet,hanharværtstressetogirritabelengodstund.Etdrømmeprosjekt,harhanbeskrevetdetsom.Detslårhenneat nårfolksnakkeromdrømmeprosjekter,enderdeoftesom mareritt.SomdaSøsogHenrikkjøptehusiToscana.De haddedrømtomdetitjueår–varmehimmelstrøk,enolivenlund,svømmebassengietklimahvordetvarnoenvits iåhasvømmebasseng…altsånt.Detbleetmareritt.De lengtethjemtilDanmarkogmåttekjempemedmyndigheteneiLuccaomhverenesteforbedringdevillegjørepåruinendehaddekjøpt.Detendtemedatdebleskiltettertre år,hunflyttethjem,menhanborvisstdernedeennå.Nei, drømmeprosjekterbørmanpassesegfor.

EndaengangkommerdetlydfraChristiansmobil,ikke etplingdennegangen,menendypsummingsomfraenirritertspyflue.Leonoratennernattbordlampen.Christianleggerhåndenoverøynene.

«Mensåslukklyset,da!»sierhan.

«Ikkesnakktilmegidentonen,»sierLeonora.Christian seroverrasketpåhenne.

«MenLeo,da,rodegned,»sierhan.HansieralltidLeo nårdeternoehanviloppnå,nårhanvilværehyggelig.Og Leonoranårhanersint.

«Detvarmobilen din somvekketmeg,»sierhun.

«Jegharsattdenpålydløs.»

«Kallerdu det lydløs?Oghvemsendermeldingerpået såvanvittigtidspunkt?»

«Enellerannenkrisepåbyggeplassen,»sierhan.

«Hvaslagskrise?»spørLeonoraogundrersegoverklangenistemmenhans.Deternoesomikkelyderriktig.

Christiansetterseghalvtopp.«Ærligtalt,»sierhanog strekkerarmenutmothenne.«Kanvileggeosstilåsove igjen?Beklagerhvisjegvirketsint.Jegersliten.»

«Kanjegfåsemobilendin?»spørLeonora.Hunerforbausetoversegselv,haraldrioppførtsegsånnfør,aldri værtsjaluellermistenksomellerforlangtinnsynisakene hans.Mennoeerdet,utenathunkanforklaredet–athan ikkevillespiseguacamole,athanerreddforåluktehvitløk,ensymfoniavsmåting,somathanplutseligstrekker armenmothenne,athåndenhanslukkersegomhennes. Ogsåstemmenhans.Denerlukket.Mindre.

«Seriøst?»sierhan.

«Heltseriøst.»

«Vildusjekkemeldingenemine?»sierhanogtrekker håndentilseg.

«Nei,jegvilbarevitehvemsomsenderdegmeldinger midtpånatten.Hvaerproblemet?»

«Dufårikkeseden.»

«Hvorforikke?»

«Fordi…»Christianleteretterord.«Detblirforsært,» sierhan.Ordene,lydenavordene…hanlyver.Hunblir sikker.

«Herregud,duharenannen,»sierhunogståroppav sengen.Hunernaken.Omvinterenbrukerhunpyjamas, omsommereningenting,menhuntrekkerrasktChristians

hvite,littkrølleteskjorteoverhodet.DenlukteravChristianetterenlangarbeidsdag,avbyggeplassogmann.

«Hvadriverdumed?»sierChristian.«Passpåatduikke vekkerJohan.»

«Hvorforoserduavdårligsamvittighet?Jeghøreratdu lyver,»sierhun.

«Leo,jegliggerogsover,jeglyverikke.Jegharjosagtat detgjelderjobben.Viliggerettertidsplanen.Hvisduvisste hvormangeleverandørersomikkeoverholderfristene…»

Hunavbryter:«Barevismegmobilen,da.»

«Jegvilikke.Forprinsippetsskyld.Viharjoalltidsagt atvistolerpåhverandre,»sierhanogstemmenernormal igjen.

«Akkuratnåstolerjegikkepådeg,»sierhun.

«Detblirdunødttil,»sierhan,ognåkjennerhunham igjen.Denrolige,selvsikremannen.Menlikevel–hunhørte dethunhørte.

«Hvisjegviserdegden…hvisjeggiretternå,kommer jegaldritilårespekteredegmer.»

Hunserpåhamogristerpåhodet.«Nåpraterdutull.»

«Fatterduikkeetdetblirenutforbakke?»sierhan.

Etnyttord,ethanaldriharbruktfør.«Enutforbakke? Harjegbedtdegomnoesåntfør?»Hunserpåham.«Har jegdet?»

«Nei,ogikkejegdegheller.»

Leonoratarmobilensinfranattbordet,sånnskaldet ikkevære,tenkerhun.Åpnerdenmedfingeravtrykkog slengerdenborttilham.«Her.Lesaltduvil.»

Christianleggermobilenhennestilbakepåplass.

«Fårjegse?»spørhun,irritertoverathanikkesiernoe, baresitterdermedbøydhodesomenmarionettsomdukkeførerenharsluppettaketi.

«Hvorforsierduingenting?»

Hantrekkerpåskuldrene,dukkeførerenhartatttaki trådeneigjen.

«Sepåmeg,Christian,»sierhun.Hanlystrer.«Hvaer problemet?Erduutro?»Detgjørvondtbareåsiordet.

«Selvfølgeligikke.»

«Hvaerproblemetda?»

«Jegkanikke,Leo.»

«Hvorforikke?»

«Fordi…Peterharenannen.Meldingenehandlerom henne.Jegharlovet–sverget!–atdetskalblimellomham ogmeg.DukjennerjoAnne-Sofie,»sierChristian.Leonora merkeratdetblirvanskelig,deteralltiddetnårfolksier noesombådeerriktigoggaltpåsammetid.Deterikke noenyttatChristiansbrorogforretningspartneralltidhar noepågang,derforharLeonoraaldrigiddetåblinærvenn mednoenavkjærestenehans.Deforsvinnerfortigjen,hun haddefaktisktroddatAnne-Sofiealleredetilhørtefortiden. MenhunhørerfremdelesenmislydistemmentilChristian.

«Mennåhardujosagtdet,»sierhun. «Ja.»

«Dakanduvelvisemegtelefonenogså.»

«Navnetpådennyedamenhansstårder.Dukjenner henneogså.»

«JegdriterihvemPeterknuller.Hanknullersåmange.» Christianristerpåhodet.«Jegsynesikkedetergreit,» sierhan.

Detdurerimobilenhansigjen,endaensms.Leonora vetikkehvorfor,mendenlydløsemeldingenernestenverre enndensomvekkethenne.Deterhelesituasjonen,hemmelighetskremmeriet,telefonenesomhviskermellomhusene nattestid.Nåtenkerhunfort.Christianertroendestilåbli surinoendager.Hanertypensomstrafferfolksomgår hamimot.Kanblilittavvisendeiukevis.Ikkesåmye,men noktilatdetmerkes,bareakkuratsåliteathanbarebenekterdethvishunanklagerhamforåværekjølig.Mendeter noeher,hanlyver,huntrorikkenoepåatdeterPeter.Ingen mannsenderfiresms-eretterhverandre.Menkvinnergjør sånt,følelsenederesutviklersegitaktmedmeldingenesom skrives.Mennerikkeslik.JohanogChristiansvarerhelst medettord,hvisdeternok.Ellerenemoji.Nei,hunvilikke

aksepteredet,hunkremter:«BarevismegatPeterstårsom avsender,da.»

«Hva?»

«Deterveldigenkelt.Jegrespektererdeg.Viskalikke lesehverandressms-erellerovervåkehverandre.Detharjeg aldri,aldrigjort,»sierhunogvetatdetstemmer.Athun siernoesomersant,ogdaerdetidetminstesnakketsant énganginatt.

«Ikkejegheller,»forsvarerChristianseg.

«Ogdetharduikkehattnoengrunntilheller.Menakkuratnåkjennesdetmerkelig,Christian.Jegfølermegmerkeligutrygg.Kanduikkeværesåsnillågjøremegtrygg igjen?»sierhunogvelgerennytaktikk.Ikkeovervåkning –detertrygghetomågjøre.«Barevismeghvemavsenderener.AtdetstårPeterpåskjermen.Daeraltiorden.»

Christiansernedpåføttenesine.Etøyeblikkserhanut somenlitenguttsomharværtslem.Såreiserhanseg,gripermobilenfranattbordetogkylerdenhardtiveggen.Leonoraryggersjokkertetskritttilbake.«Hvaerdetdugjør?» sierLeonorahøytogstirrerpåtelefonensomliggerknust pågulvetogpådetstyggemerketidetstripetetapetet.

«Jegfinnermegikkeidet!»

«Christian!DuvekkerJohan.»

«Detvardegsomvekketoss,forfaen.Meddrittprat!» Christiantardynenunderarmen,plukkeroppbiteneav mobilenoggårutavrommet.Leonoraharikkerørtseg. HunharfremdelespåsegskjortentilChristian,eromgittav luktenavham.Hunhørerhamnedenunder,hangårrundt ogsmåbannerlitt.Ogsåblirdetstilleigjen.

EgentligerdetdennetidenpådagenChristianlikeraller best.Tidligpåmorgenen,hanserpåfugleneoverfjorden atdesynesdetsamme:Morgenenerbest.Menikkeakkuratdennemorgenstunden.Hangikkglippavnestenenhel nattssøvn,timersomblespistoppavbekymringoversmsenehunsendteinatt.Hvorforsendtehunmeldingerpået såvanvittigtidspunkt?Christianforsøkeråstrekkepåseg, fåliviryggen.Dengamlesofaenikonjakkfargetlærer pen,menArneJacobsenhaddenokikkehattbrå,desperatenetteritankenedahandesignetden.Denerikkelang nok.Ogforhard,denpasserdårligtilChristiansmiddelaldrendematchvektpårundtåttifemkilo.Mobilenliggerivinduskarmen.Endypsprekkløperpåskråoverdet splintredeglasset,hjørneterknust,denerødelagt.Ferdig.

Hanserutavstuevinduet.Leonoraløperlangsdenlille stienheltdernedehvordisenhengeroverfjorden.Hunforsvinnerbakenavdestorenypebuskene,mendukkersnart oppigjenlittlengerfremme,likevedbrygga,derenavde gamlegjørsegklartilenmorgendukkert.Noegjørvondti Christian,ogdeterikkebarefysiskesmerteretterdenelendigenatten.Deternoeannet,ensorg,noehanikkekan settefingerenpå.Somomhanharmistetnoe.Detharhan ikke.Ikkeennå.Hanharikkebestemtsegfornoe,sierhan tilsegselv,omogomigjen.Menhunprøveråpresseham tilåtaenbeslutning,hvisikkehaddehunikkeskrevettil hamomnatten.

Christianhuskerdenallerførstesms-enforfleremåneder siden.Detvarhansomsendteden.Littovertiomkvelden. Takkforetfintmøte,duvarfantastisk.Sovgodt,C. Det varhansomhaddebegyntmedåsendeenmeldingpåetså upassendeintimttidspunkt. Sovgodt, haddehanskrevet, nestensomomhanalleredelåvedsidenavhenneoghvisket inniørethennes.Detskjeddeførstenukeetter.Utro.For førstegangnoensinne,etterovertjueårsekteskap.Christianerintenstimotutroskap.

HanseretterLeonoranedevedstranden,menfårikke øyepåandreenndengamlesomhopperuti.HanogLeonoraharalltidlovethverandreatdeskalsørgeforådrive meddenslagsnårdeblirgamle.Nårdentidenkommer, skaldeviseveiforandre,kastebadekåpeneogvisefram aldrendehud,gjøredetklartforomverdenenatdetikke bareermøbler,malerier,bygningerogtrærsomblirvakrere medalderen,menatdetsammegjeldermennesker.Mannenmedgråtthårogrynketehud.Kvinnenmedlittekstra valkerbådeherogder–sammenblirdeenfellesskjønnhet,enmenneskeligyinogyangnårdelarsegomslutteav fjordenstusenårsvannslikdengamlegjørnå.Blirendelav altsombrytesnedogforsvinner–nedfalneblader,gammel bark,sommeren.

Ikjøkkenetbakhamslårdenelektriskevannkokerenseg avmedetliteklikk.Etøyeblikkblirdetheltstille–likestille somdengangenLeonoraogChristianførstegangsåpå huset.DehaddekjørtfraAarhusnedtilfjordenvedVejle. Ingenavdemvisstenoeombyenelleromegnen.ForChristianbetyddeVejlebareAllanSimonsen,broenogDandytyggegummi.Ilikhetmedallesombesøkerbyenforførste gang,bledebetattavnaturen,somvarfrodigereennnoe annetstediDanmark,nestensomurskog.Turengjennom Nørreskov,allehjortenesombetraktetdemmednysgjerrigeblikk,fuglelivetoverfjorden–ogbakaltsammen, somethjerte–dalenmedelven,vannveiensomrennersom enpulsårefrafastlandetutifjordenoggirlivtilsåmye påveien.EnopprømtChristianhaddesammenlignetden

medNil-deltaetdenførstegangendegikkturidalen,forbi gamlesagbrukognedlagtemøller.

Leonorahaddeleddavhamogsagtathanvardenmest følsommeavdem.Selvomhanbyggethus,oghunlevdei enverdenavharmonierogvakreakkorder,vardetkanskje noeidet.AtChristianvarromantiker.Hanfaltiallfalllike myefornaturensomfordetnedslittehuset.Leonoravar ogsåklartilåbytteutlatinerkvarteretogkafeeneiAarhus medelven,meddeenesteekteklippenepåfastlandetogden evigeutsiktenoverfjorden.

Dekjøptedengamlemurvillaenpåtvangsauksjonfor 150000.DengangensyntesLeonoradetvardyrt,nåer husettakserttilsjumillioner.LeonoraogChristiangjorde detmesteavoppussingenselv,detvisiikkedetmestgjennomgripende,somåleggekloakkrørellermurenyskorsteinspipe.Menalledesmådetaljene,demmanlegger mestmerketil,haddedegjortsammen.Dehaddereparertdegamlevinduspartieneogsattinnruteravkronglass –etteråhajobbetpåbyggeplasserimangeår,vetChristianatfolkofteikkeanerhvadeharmellomhendene.Folk kangladeligfinnepååkasteutvinduermedektekronglassfra1800-talletogerstattedemmedsjelløsetermopanruter.Ellerriveoppparkettgulvmeduniktmønsterog konstruksjon.Nårbygningererblittrenovert,harChristianmangegangerståttpåsidelinjenmedtåreriøynene ogsetthvabyggherrenharforlangtrevetogerstattetmed skrap.

GulvetsomhanogLeonoraharlagtientreenogstuen, fanthanpåbyggeplassenvedRigsarkivetiKøbenhavn. Statenvarigangmedenomfattendemodernisering,de gamleplankeneiarkivetskullerivesoppogfjernessåde kunneleggevarmekabler.Uerstatteligeeikegulv,nådanner deunderlagetformiddagenederes,forsamlivet.Detkrevde littarbeid,demåtteleggetilagmedskipslakkpådegamle plankene,ogpussedemnedmellomhverlakkering.Men ChristianogLeonoradeltepåoppgavene,hanslipteog pussetmedmaskinogsandpapirsålengekneetklartedet,

menshunlakketmedrolige,musikalskebevegelser.Slik erhun,heleLeonoraersomenfin,harmoniskkomposisjon,alltidibevegelse.Hanharelskethenne.Mennoe…i ham…nårbegyntedet?

Johandukkeroppbakhamogavbrytertankerekken. Dongeriskjortenerkrølleteogkneppetskjevt,forøvrighar hanbaretrusepåseg.Hanserutsliktenåringergjørom morgenen,somomaltomkringhamerenpersonligfornærmelse.

«Godmorgen,»sierChristianogregnerikkemedannet svarennetsvaktgrynt.«Hardusovetgodt?Jegtrorduhar littdårligtid.»

«Trordu?»

Johantrekkerutstolenogsettersegmedmyebråk. Christianerfulltklaroverathanikkemåsiformye.MestepartenavtidenerJohanstortsetttilåværeihusmed. Engreigutt,detblirendatydeligerenårChristianfårhøre hvaetparandreavgutteneiklassenhansbrukerfritiden på.Menakkuratommorgenen…LeonorapleieråsammenligneJohanmeddetførsteislagetpåetvanntidligpå vinteren.Manmåværeforsiktignårmanvågersegutpå det.Prøvesegfram,seomisenholder.Idagholderden, tenkerChristianogsetteretkrusmedkaffeforansønnen.

«Takk.Ogtoristetbrødmedalt,»sierJohan.Christian smiler,utenJohanssansforhumorhaddedealdrikommet gjennomsykdommenhans.

«Skaljegsettepåsaftpressen?»spørChristian.

«Blirikkedetlittgrisete?»

«Grisete?»

«Åkjøretoristetbrødmedaltgjennomsaftpressen?»

«Sværtsågodthumørdereeri,da.»Leonoraståri døren,detlange,mørkehåretersattoppihestehale.«Jeg trorjegsåenrødglente.»Hunfinnerenkulepennpåbordetoggårborttilkjøleskapet,derløpeprogrammethennes henger.«Tikilometer,førtiniminutter.Erduikkestoltav morendin?»HunkysserJohanpåkinnet,hantrekkerseg

littunna,erblittforstortilåfåkyssavmorensinhver dag.

«Hvemersjåførenminidag?Far?»

Christianserpåklokkenogkjenneratdenlille,indre stressmotorenstarter.Skalhaninnomdenvideregående skolenmedJohan,kasterhanbortminstenhalvtime, hvoravdetførstekvarteret–minst!–gårmedtilåfåJohan påkleddogutavdøren.«Kanskje,»sierhandahanikke syneshankannølelenger.«Mendamåduhjelpemegmed heksatilsankthansbålet.»

Johanutstøterenhøylyd,somietquizprogramder deltagernesvarerfeil.Christianserpådenstoresønnen sin,kanskjehansyneshanerblittforgammeltilhekser ogsankthansbål.Tilogmeddetåfeiresankthanssammenmedforeldreneersikkertutenkelig.Noeharkommet snikendedesistemånedene,somskiftningeniårstidene: Johanstrangtilåløsriveseg.

«Jegkankjøredeg,vennenmin,»sierLeonoraogtrekkerpustendyptetparganger.

«Menerdudet?»sierChristian.

«Skalbaretaenraskdusjførst.Sågjørdudegklarimens, Johan.»

ChristianogLeonoraserordentligpåhverandrefor førstegangdennemorgenstunden.Hunkysserham.«Unnskyldfordetinatt,»hviskerhun.

«Deterjegsomskalbeomunnskyldning,»sierhan.«Jeg oppførtemegidiotisk.Detharværtsåmyeidetsiste.»

«Skaljeglevereinntelefonenfordeg?»spørhunogsmiler.

«Dettrengerduikke,»sierChristian. «Jegskalvaskebilenuansett.ErikkeTeliarettvedsiden av?»

«Detersniltavdeg,»sierhan,bøyersegframogkysser henneigjen.«Menikketenkpådet.Detvarengammeltelefon,batterietgikkforttomt.Denerbareåkaste,jegkan kjøpeennypåfirmaet.»

«Vikommerforsent,mor.»Johanharreistseg.Stemmen

erlittbebreidende.«Skulleikkedudusje?Taderesammen! Hvaharskjeddmedtjenerstabenherihuset?»

ChristianserpåLeonoraogsmiler,lersåhanholderpå åsettekaffenivrangstrupen.

Kjærlighet for voksne av Anna Ekberg

Kjærlighetforvoksne

ANNAEKBERG Kjærlighet forvoksne

Oversattav HEIDIGRINDE

1.utgave,1.opplag2018

Svarttrostensynger