Kjærlighet ved første blikk av Jill Mansell

Jill Mansell

Kjærlighet ved første blikk

© 2014 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) © 2013 Jill Mansell ISBN 978-82-02-43830-2 1. opplag 2014 Originalens tittel: Don’t want to miss a thing Oversettelse: Kristi Heggli Omslagsdesign: Camilla Nygård Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk: UAB Print-it, Litauen 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kjærlig tilegnet far, Paul og Judi

1 Det var nesten midnatt, og Dexter Yates lå i sengen med kjæresten da telefonen hans våknet til liv. Hun var en kvinne med lynraske reflekser, og snappet den til seg før han rakk å ta den selv. Ærlig talt. Enkelte folk hadde bare ingen tillit.

«Det står Laura.» Hun myste med smale øyne mot navnet som kom opp på skjermen. «Hvem er Laura?»

Sjalusiens ansikt var aldri vakkert. «Kan jeg få telefonen min, er du snill?»

«Hvem er hun?»

Dexter var heroisk og sa ikke «en som er mye penere enn deg». Han holdt frem hånden og ventet til hun ga ham telefonen, og det gjorde hun med et irritert snøft som betydde at han definitivt ikke ville treffe henne igjen.

«Hei, Laura.» «Å, Dex, beklager. Jeg vet det er sent. Vekket jeg deg?»

Han smilte. Ingen andre enn Laura kunne finne på å tro at han ville sove før midnatt. «Selvsagt ikke. Hvordan går det med deg?»

«Alt … er i skjønneste orden.» Gleden i stemmen hennes strømmet gjennom telefonlinjen, og akkurat i det øyeblikket visste han hva som hadde skjedd. «Det er en jente, 7

Dex. Hun er her! Og hun er så vakker, det er helt ufattelig. Tre og et halvt kilo. Hun er det meste fantastiske i hele verden.»

Smilet hans ble bredere. «En jente! Så fantastisk. Og hvorfor skulle hun ikke være vakker? Når kan jeg komme på besøk?»

«Vel, ikke i kveld, selvfølgelig. Visittiden er fra ti til tolv eller sju til ni om kvelden. Har du tid til å komme i morgen, tror du? Etter jobb?»

«Det skal jeg sørge for,» lovte Dex. «Jeg kommer. Ser hun ut som meg?»

«Ikke vær dum. Hun er bare en time gammel. Du er tjueåtte, du har skjeggstubber.»

«Du vet at du virkelig burde vurdere en karriere som standupkomiker.»

«Etter all lystgassen jeg har svelget unna i kveld, er jeg ganske sikker på at jeg ikke kan bli standup noe som helst. Ok, jeg har litt lite batteri igjen. Det er best jeg legger på. Vil du at jeg skal sende en e-post med bilde, eller vil du heller vente til du ser henne i morgen?»

«Ikke tenk på det, jeg kan vente. Og, du,» Dex stemme ble mykere, «godt jobbet.»

Han avsluttet samtalen, lente seg bakover mot putene og stirret opp i taket. Jøss.

«Ikke for å gjenta meg selv, men hvem er Laura?» Atmosfæren i rommet var nå blitt svært kjølig. «Og hvorfor vil du vite om babyen hennes ligner på deg?»

«Kom igjen.» Dexter svingte beina ned på gulvet og plukket opp dongeribuksen og T-skjorten sin. «Det er sent. Jeg skal kjøre deg hjem.»

«Dex…» 8

«Jeg mener det, ok?» sa Dexter. «Laura er søsteren min.

Og hun har nettopp født min niese.» *** Laura halvsov da sykepleieren banket på døren og dyttet den forsiktig opp.

«Hallo? Er du våken?»

Laura åpnet øynene. Nå som hun var blitt mor, var hun nødt til å venne seg til avbrutt søvn. «Ja, nesten. Hva er det?»

«Du har besøk,» hvisket sykepleieren.

«Hva? Nå?»

«Jeg vet det, og det er egentlig ikke lov, men da han forklarte situasjonen … Vel, hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne ikke akkurat sende ham vekk.»

Jentas glitrende blikk og stemmeleie ga Laura all informasjonen hun trengte. Hun heiste seg opp i sittende stilling – au, det gjorde vondt – idet døren gikk helt opp og sykepleieren ledet den nattlige gjesten inn på enerommet.

«Og situasjonen er?»

«At jeg må være på Heathrow om tre timer for å ta flyet til New York.» Dex vendte seg mot sykepleieren og sa: «Tusen takk, snuppa, du er en knupp.»

Laura ventet til den forgapte jenta hadde forlatt rommet, før hun himlet med øynene. «Og på en skala fra en til ti, hvor sant er det?»

«Ah, men det fikk meg inn, ikke sant?» Dex’ legendariske sjarm var en gammel vits dem i mellom. «Jeg klarte ikke å vente. For oppspilt til å sove. Disse er til deg, forresten. Beklager at de er litt kjipe.»

Han hadde stukket innom det døgnåpne supermar9

kedet i Kensington og kjøpt glorete, oransje roser, en kjempesvær Toblerone, en lekeblekksprut og massevis av gummibjørner. Som man pleier å gjøre.

«Så nydelige,» sa Laura idet han dumpet alt oppi sengen hennes.

«Vel, hvis du driver og får barn midt på natten, så er det begrenset utvalg. Men det samme kan det være.

Kom her.» Han ga henne en klem og kysset henne høylydt på kinnet. «Du er så flink. Godt jobbet. Hvor er den?»

«Den?» «Beklager, hun.» Dex trakk uanfektet på skuldrene.

«Men vi har kalt den for ’den’ i månedsvis. Hvor er hun, da? I en kurv under sengen?»

«Hvis du skal være sånn, så får du ikke se henne.» Men Laura mente det ikke. Fra der han sto, kunne han ikke se babysengen. Hun la hodet på skakke mot venstre side for å vise Dex at han måtte gå rundt til den andre siden av sengen.

Og så lente hun seg bakover og så på mens Dex – muligens for første gang i sitt liv – ble forelsket.

Det var helt uforståelig. Hun kunne faktisk se at det skjedde. I et øyeblikk var han interessert, og i neste var han fullstendig forhekset. Og like etterpå, som om høytiden ved øyeblikket hadde nådd frem til henne, beveget familiens siste tilskudd på seg og åpnet øynene.

«Hun heter Delphi,» sa Laura. «Å herregud,» Dex pustet sakte ut. «Se, så skjønn hun er.»

Laura smilte. «Hun ser på deg.»

«Hun er så vakker. Jeg mener, virkelig vakker.» Han sto som lamslått.

10

Var det mulig å sprekke av stolthet? «Det var det jeg sa,» sa Laura.

«Kan jeg løfte henne opp?»

«Bare du ikke mister henne, så» Det mørke håret hans falt fremover da han bøyde seg ned og smatt hendene sine inn under Delphis små skuldre.

Han stoppet og så bort på Laura. «Jeg vet ikke hvordan man gjør det.»

Dex hadde alltid vært avslappet og struttet av selvtillit.

Det var søtt å se ham innrømme at han følte seg usikker.

Oppmuntrende sa Laura: «Du klarer det fint. Bare husk å holde hodet hennes. Sånn som dette.» Hun viste ham hvordan han skulle gjøre det med sine egne hender, og så på fra sengen mens Dex imiterte henne. «Sånn ja. Der har du det.»

Han løftet henne opp. «Hun er som en solsikke med vinglete nakke. Jøss, se på deg, Delphi Yates. Se på hendene dine.» Han ristet på hodet i undring. «Har du sett de fingerneglene? Og øyenvippene! Se, hun blunker …»

Laura smilte enda bredere. Han var virkelig forelsket.

Hun så på mens han tok Delphi med seg på en liten tur rundt i rommet og endte opp foran speilet. Etter at han hadde satt henne trygt i armkroken, studerte Dex speilbildet av dem sammen. «Hei, Delphi. Det er deg! Kom igjen, vink nå da. Å nei, ikke lag grimaser, det er bursdagen din, du får ikke gråte … Neeeei, se i speilet, ta en dans!»

«Kanskje hun er sulten,» sa Laura.

«Ikke noe problem. Du skal få litt godteri. Hei, Delphi, vil du ha en gummibjørn? Hvilken farge foretrekker du?»

«Dex, du kan ikke gi henne godteri!»

Han så på henne, og hun skjønte at han bare tullet. «Å?

11

Vel, da blir det bare mer til oss. Sånn ja, hun begynner ikke å gråte nå uansett. Slapp av, mamma.»

Mamma. Etter så lang tid, mot alle odds, så hadde det endelig skjedd. Akkurat idet hun hadde gitt opp håpet om at det ville skje noen gang. I sitt førtiførste år hadde hun på mirakuløst vis blitt gravid, og nå var Delphi her.

«Jeg er mamma,» sa Laura. «Kan du begripe det?»

«Og hun er skikkelig sterk.» Delphis lille, sammenkrøllete hånd holdt knallhardt rundt Dex’ pekefinger, og han lot som om det gjorde skrekkelig vondt. «Jeg tror hun blir en bryter når hun blir stor.»

«Vent litt, jeg skal ta bilde av dere.» Laura tok telefonen og ba ham legge ansiktet inntil Delphis.

«Gjorde det vondt å føde?» Han skar en grimase. «Jeg vil ikke høre noen ekle detaljer.»

«Det var enkelt,» sa Laura. «Som å pille erter. Det gjorde ikke vondt i det hele tatt.»

«Flink jente.» Dex var fornøyd med løgnen og nikket anerkjennende til Delphi. «Bare vent til du blir eldre. Jeg skal lære deg alle triksene. Hvordan du får kontroll på guttene, hvordan du knuser hjertene deres …» Delphi så alvorlig opp på ham med tallerkenøyne mens han snakket.

«Jeg må sjekke dem først for å se om de er bra nok til å gå på stevnemøte med Delphi Yates, før jeg slipper deg ut av huset med dem. Og de får med meg å gjøre hvis det blir bråk.»

«Kan du tenke deg? Hun kommer til å bli tenåring,» sa Laura overveldet. «Gå med upassende klær, drikke sider og klage på oss bak ryggen vår. Et bilde til.»

Han holdt Delphi opp en gang til og var nøye med å legge hånden bak nakken hennes. Laura kunne kjenne at hjertet hennes tok et ekstra bilde. Det var et bånd mellom 12

dem som var lett å se. Når de så hverandre inn i øynene, var det som om de delte en fantastisk hemmelighet. Det var en fysisk likhet der også, i fasongen på øynene og vinkelen på de mørke brynene. Det var lett å se at Delphi ville ligne på Dex når hun ble større. Laura trykket på knappen og foreviget øyeblikket. Det var magisk, bildet av dem var nå godt forvart i telefonen.

«Send meg en kopi,» sa Dex. «Det skal jeg. Men du må passe på hvem du viser det til. Det kan gå utover imaget.»

«Det er sant.» Han gliste til Delphi. «Det er det du har tenkt? Er det planen? Jøye meg, du er jammen en farlig type.»

«Hvordan er den nye kjæresten?» Laura husket ikke navnet hennes, men det gjorde ingenting. Dex forventet ikke lenger at hun skulle gjøre det. Han ble ferdig med den ene etter den andre i toppfart.

«Det er slutt,» sa Dex bedrøvet. «Jeg er singel og alene igjen. Stakkars meg.»

Nå ja. «Jeg vet at du antakelig kommer til å bli en ensom og trist ungkar for resten av livet,» sa Laura.

Døren gikk halvveis opp, og sykepleieren stakk hodet inn og hvisket: «Beklager, men du må gå nå før jeg får meg en smekk.»

«Og det kan vi ikke ha noe av,» sa Dex med det samme.

«Tusen takk for at du slapp meg inn. Du har vært en engel, og jeg setter virkelig pris på det.»

«Det er greit.» Smilehullene kom til syne. «Du fikk sett Delphi i det minste.»

«Og det betyr at det er to mennesker jeg er veldig glad jeg fikk treffe i kveld. Å herregud, det hørtes skikkelig kvalmt ut. Glem det.» Han ga Delphi forsiktig tilbake til 13

Lauras ustrakte armer. Dex kysset dem etter tur. «Nå er det på tide dere sover litt begge to. Du vet forresten ikke om Alice har en kjæreste, gjør du?»

Bak ham sto Alice fremdeles på dørstokken, halvveis utenfor, halvveis innenfor. Hun ble mørkerød da hun skjønte at han hadde lagt merke til navnet hennes på skiltet tidligere.

«Det er rart med det,» sa Laura, «men jeg rakk ikke å spørre henne tidligere. Jeg var opptatt med å få barn.»

«Vel, hun har ingen ringer på seg,» sa Dex. «Så det er en god start.»

«Jeg har ikke kjæreste,» sa Alice. «Hvorfor lurer du på det?»

Han snudde seg for å se på henne. «Jeg bare lurte på når neste frikveld er. For hvis du tror at du kunne tenke deg å ta en drink med meg, så kunne jeg definitivt tenke meg å ta en drink med deg.»

Laura observerte ham mens hun ventet. Han var aldeles uforbederlig. For Dex var det like naturlig å flørte som å puste. Var sjekkereplikkene hans spontane, eller hadde han en godt innkjørt rutine?

Mottakeren av kveldens komplimenter rødmet av glede. «Vel, jeg har faktisk fri i morgen kveld …»

«Fantastisk!»

«Men det går jo ikke,» sa Alice og ristet på hodet. «For da er du i New York!»

Dex dunket seg i tinningen. «Du har rett. Jeg har jetlag allerede. Selv om det bare er en lyntur. Jeg kommer tilbake dagen etter.»

«Jeg har fri neste torsdag,» sa Alice forventningsfullt.

«Vet du hva? Gi meg nummeret ditt, så ringer jeg deg.

Jeg er ingen øksemorder, jeg lover.» Han tok frem mobilen 14

sin og tastet inn nummeret hun ga ham. «Og nå må jeg gå før du får kjeft. Dette stedet er litt av en labyrint. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal finne veien ut.»

Han hadde tydeligvis Alice i sin hule hånd allerede, for hun sa: «Kom igjen. Jeg skal vise deg hvor heisen er.»

«Ha det. Ikke glem å kjøpe med deg en lekker gave til oss fra New York!» ropte Laura ertent fra sengen idet de gikk ut av rommet.

2 Akkurat samtidig som Dexter Yates forlot et sykehus tidlig en morgen, kjørte Molly Hayes inn og parkerte foran et annet sykehus hundre og femti kilometer vekke.

Og lurte på hvordan hun hadde kunnet la seg presse til å gjøre det.

Bortsett fra at hun visste svaret, og det plaget henne, som en skarp liten stein i skoen. Fordi det gikk en hårfin grense mellom å være grei og å være dumsnill.

Og hun begynte å lure på om hun ikke nettopp hadde krysset den grensen.

For å se positivt på det så var det i det minste plass til å parkere på denne tiden av døgnet, selv om det hørtes ut som om det var en del ganske fulle pasienter der også, fast bestemt på at kveldens uhell ikke skulle få ødelegge for moroa. Molly hoppet ut av bilen – og nei, hun hadde ikke tenkt å betale for parkeringen – gikk forbi billettmaskinen og mot inngangen til legevakten. På vei mot døren så hun sitt eget speilbilde i et vindu, og det blonde, bustete håret sto i alle retninger. Synd.

Hun fant fort ut at den fulle pasienten som laget mest bråk av alle, var den hun hadde kommet for å hente.

Festlig.

«Hei! Der er hun!» Idet Graham fikk øye på henne, avbrøt han brått fremføringen av Return to sender og kastet 16

seg ut i The most beautiful girl in the world. Og det var enda pinligere enn vanlig siden hun akkurat nå lignet mest på et fugleskremsel.

Det gikk etter hvert opp for Graham også, og han så forundret på henne. «Hva har skjedd med håret ditt? Og … ja, du vet, ansiktet ditt.» Han laget skrukkebevegelser med fingrene. «Hvorfor er du så … annerledes?»

«Klokken er tre om natten,» sa Molly kaldt. «Tro det eller ei, men jeg sov da du ringte. Det er sånn jeg ser ut uten sminke. Akkurat som du ser sånn ut etter en kveld på byen med rugbyvennene dine. Skal vi gå?» «Å nei, du kan ikke gå nå,» protesterte en kvinne som satt overfor dem med et lite barn på fanget. «Da begynner Timmy å gråte igjen.» Hun vendte seg mot Molly. «Han elsker syngingen. Mannen din har reddet oss – han har underholdt ham i hele kveld.»

«Det er ikke mannen min,» sa Molly, og som på signal begynte den lille gutten å sutre og vri på seg.

«Vel, han har vært en velsignelse,» gjentok damen. «Og snart er det vår tur. Kan du ikke vente litt?»

Hvorfor? Hvorfor måtte sånne ting alltid skje med henne? Graham begynte å synge igjen – Elvis-sanger var spesialiteten hans – og Timmy sluttet å sutre og stirret på ham i full beundring. Overraskende nok kunne det se ut som om alle de andre på venterommet også koste seg med forestillingen. Da Molly innså at hun ville bli oppfattet som en hatsk og kaldhjertet heks hvis hun dro ham med seg nå, seg hun ned på en av plaststolene og forsynte seg med et av de maltrakterte bladene fra bordet foran henne.

Det var tre måneder siden de hadde truffet hverandre.

Hun hadde truffet Graham i en kinokø, og på veldig mange måter hadde han virket som den perfekte kjæreste.

17

Intelligent. Snill. Ikke en pikenes jens – stort pluss. På dagtid var han regnskapsfører, og det hadde virkelig gjort inntrykk på henne. Og han hadde ingen irriterende vaner som å lage mye lyd når han spiste, snufse uten stans eller le som et esel.

Men ingen er perfekt, og Grahams irriterende vane viste seg å være en lidenskap for rugby. Eller, for å være helt presis, å gå ut med de rugbyspillende vennene selv når rugbysesongen var slutt, og drikke seg drita full med jevne mellomrom.

Hun ville ikke ha brydd seg hvis det ikke hadde plaget henne, men nå var det gått så langt at det faktisk gjorde det. I forrige måned hadde Grahams enorme tømmermenn ført til at de ikke kunne gå på en grillfest. Og for et par uker siden hadde han klart å skyte seg i øyet med en champagnekork i et bryllup. Blåmerket, som var ganske imponerende, hadde så vidt forsvunnet.

Og så kom dette. For å gjøre vondt verre hadde hun vært midt i en deilig drøm da telefonen hadde vekket henne.

«Hei, Molly. Jeg elsker deg, det er meg.» Han hadde snøvlet. «Du vil ikke tro hva som har skjedd. Jeg har rett og slett brukket foten. Jeg kan ikke gå …» «Å herregud, hvor er du?» Hun satte seg opp så fort at hun ble helt svimmel, og så med en gang for seg Graham ligge og vri seg i smerte i bunnen av en kløft. Det var konsekvensen av å bli vekket fra en drøm som involverte skigåing og De sveitsiske Alper sammen med Robert Downey Junior, med brød festet under føttene.

«Jeg er på sykehuset. På legevakten. De har funnet ut av det, men jeg kommer meg ikke hjem. Jeg måtte bruke drosjepengene på å komme meg hit. Og jeg kan ikke gå,» 18

sa Graham sørgmodig. «Å, Molly. Jeg er så glad i deg. Kan du komme og hente meg?» «Å herregud …»

«Hvis jeg hadde hatt kredittkortet mitt på meg, ville jeg ikke ha trengt å spørre,» sa han innsmigrende.

Molly sukket. Det var hun som hadde sagt at han måtte la bankkortene ligge igjen hjemme etter at han hadde mistet dem en kveld han var ute.

Skjønner du? For svak. Og når hun nå endelig var her, kunne de ikke dra.

Heldigvis hadde moren rett, og de ble raskt ropt inn til legen. Da de hadde gått, strakte Graham hendene sine mot Molly og sa: «Sånn ja. Det går fint med ham. Skal vi gå nå?»

Hun måtte hjelpe ham med å reise seg. Den høyre skoen stakk ut av jakkelommen, den høyre foten var bar og full av tørkede blodflekker. Han hadde teip rundt tærne.

Molly rynket pannen. «Hvis foten din er brukket, burde du ikke ha gips på?»

«Vel, jeg brakk ikke akkurat foten. Det var tærne. Lilletåen og den ved siden av. De gipser dem ikke,» forklarte Graham. «De bare teiper dem sammen. Men det gjør jævla vondt. Au.» Han lente seg tungt mot skulderen hennes, tok et steg og rykket til av smerte. «Au. AU.» Han veide nitti kilo, og hun veide femti. Hvis de fortsatte slik, ville ryggen hennes gå i lås. «Kunne de ikke ha gitt deg krykker?» sa Molly.

«Hva? Jo, de gjorde det. Hva har skjedd med dem? Jeg hadde dem her i sted. Jeg glemte dem!»

Krykkene lå under stolen til en annen. Det var endelig på tide å gå. Idet de gikk mot døren, kom en gutt mot dem. Han var nærmere tjue og gikk med armen i fatle.

19

«Hei, kompis,» sa han. «Jeg får ikke tak en drosje, og kjæresten min er rasende fordi jeg skulle ha vært hjemme for evigheter siden. Du kan ikke tilfeldigvis gi meg skyss til Horfield?»

«Beklager, det kan vi ikke.» Molly ristet på hodet og unngikk øyenkontakt.

«Nei, Molly, ikke si det! Selvfølgelig kan han sitte på med oss.» Graham var ikke bare full, han var sjenerøs og full. «Ikke noe problem, kompis. Bli med oss. Horfield er nesten på veien. Vi kjører deg hjem.»

Etter at alle hadde satt seg inn i bilen, åpnet Molly vinduet for å lufte ut alkoholdunstene.

«Hvordan klarte du å brekke tærne?» spurte hun Graham.

«Falt ned fra et bord.» Han trakk på skuldrene som om det helt og holdent var bordet sin feil, og at det burde ha sørget for at han ikke falt utfor kanten.

«Hvor kom alt blodet fra?»

«Jeg mistet halvliteren min da jeg falt. Det var glass overalt. Du skulle ha sett hånden til Steven. Den ble skåret i filler da han landet på den!»

«Alt i alt en katastrofal kveld, med andre ord.»

«Tuller du?» Graham lo vantro. «Vi hadde det kjempegøy. Gøyeste vi noen gang har hatt!»

Molly nikket sakte, og bestemte seg for at det var til alles beste at hun konsentrerte seg om kjøringen. Og hun som hadde sett så lyst på det, da han hjalp henne med å fylle ut selvangivelsen på nettet for en måned siden.

Men det fikk ikke hjelpe. Graham var definitivt ikke drømmemannen.

Det måtte bli slutt.

3 Dexter koste seg sammen med Alice. Hun var en hyggelig jente med fin figur og pene grå øyne. Hun hadde søtt nektet å ha sex med ham etter den første daten, og stolt sagt at hun ikke var den typen jente.

Det hadde skjedd etter den andre daten istedenfor.

Nå var det gått to uker, og beskjemmet måtte Dex som vanlig innrømme at entusiasmen var på hell. Han ville ikke at det skulle være sånn, men det hjalp ikke, det ble sånn uansett. Det var jakten, og forførelsen som var spennende, så lenge det varte. Så fort den fasen var over, begynte spenningen å gi seg, og glansen falmet. Han hadde det fremdeles moro, likte å være sammen med dem, men aldri like mye som i begynnelsen.

Morgenen etter den første natten sammen, hadde Alice sagt: «Du må ikke tro at dette blir en vane, forresten. Jeg har aldri gjort det før.»

Det sa de alltid.

Stakkars Alice. Hun fortjente bedre enn en slabbedask som ham.

Mens Dex holdt på å lage kaffe, kom hun inn på kjøkkenet ikledd morgenkåpen hans, som var altfor stor til henne. Hun hadde pusset tenner, kjapt børstet håret og tatt på lipgloss mens han var på kjøkkenet, som hun pleide.

21

«Vær så god.» Han ga henne en kopp. «Når må du være på jobb?»

Det glimtet i øynene hennes. «Prøver du å bli kvitt meg?»

«Selvfølgelig ikke. Men jeg har et par avtaler senere.»

«Jeg vet det.» Alice smilte der hun satt på en av stålkrakkene og forsynte seg med en av brosjyrene som lå ved siden av kaffemaskinen. Hun dunket med pekefingeren på datoene og tidspunktene han hadde rablet på hver av dem.

«Jeg så dem i går kveld. Er det til deg?»

«Vel, ikke alle sammen. Men kanskje ett av dem.» Det hadde begynt som et tilfeldig påfunn. En venn på jobben hadde nevnt at han gledet seg sånn til å reise ut av London i helgene for å slappe av i landhuset sitt. Ideen hadde vekket Dex’ interesse, og han hadde lagt igjen navn og adresse på nettsidene til en del eiendomsmeglere. Deretter hadde de glansede brosjyrene begynt å strømme på. Et tilfluktssted, et sted han kunne komme vekk fra alt sammen. Det begynte å høres ut som noe han kunne like. Å kjøpe et lite hus var absolutt innenfor rekkevidde. Og så lenge han valgte et bra sted, spilte det ingen rolle om han trivdes der eller ikke. Det ville ikke være å kaste bort penger heller.

Det ville være en investering.

«Så nydelig. De er så … koselige.» Alice la bildene etter hverandre på kjøkkenbenken. «Særlig sammenlignet med dette stedet.»

Dex tok en slurk kaffe. Dette stedet var en leilighet i sjette etasje i et ultramoderne bygg med utsikt over Themsen og Canary Wharf. Han hadde kjøpt det for et par år siden, vel vitende om at det var selve arketypen på en ungkarsleilighet. Utsikten gjorde inntrykk på alle som kom på besøk. Stuen hadde en imponerende glassvegg som re22

flekterte lyset, og åpnet opp mot en stål- og glassbalkong.

Alle teknologiske finesser var av beste kvalitet. Han ante ikke hvordan ovnen virket, men det spilte ingen rolle; han pleide å spise ute. Og takket være vaskehjelpen var hver eneste krok gullende ren.

«Jeg tenkte jeg skulle prøve noe nytt.» Han trakk på skuldrene.

«Hvilket hus liker du best?»

«Aner ikke. Jeg har ikke sett dem ennå.»

«Moreton-in-Marsh.» Mens hun leste opp navnene på stedene, gled badekåpen litt opp. «Stow-on-the-Wold. Briarwood.» Hun lot som om hun dånte. «Det høres ut som noe fra et kostymedrama. Kanskje alle går med lange skjørt og kyser?»

«Jeg kler ikke kyse,» sa Dex. «Jeg kan bli med deg hvis du vil. Hjelpe deg å velge. Jeg skal ikke på jobb før i kveld.»

Dex nølte. Da han hadde fortalt Laura om visningene, hadde hun foreslått å bli med ham. Og det var en god idé, i teorien, men ikke fullt så praktisk nå som Delphi var en del av pakken. For det første ville ikke babysetet få plass i Porschen. Da han påpekte det, sa Laura kjekt og greit: «Det er ikke noe problem. Vi tar min bil istedenfor!»

Men alvorlig talt, hvem ville foretrukket å kjøre gjennom Cotswolds i en loslitt gammel Ford Escort fremfor en Porsche? Og dessuten, selv om han elsket Delphi, så hadde hun ingen volumknapp. Når hun først fikk for seg at hun skulle skrike av full hals, var det ikke lett å overtale henne til å slutte.

Og enda verre var faren for et BM. Et bleiemareritt. Noe han hadde vært utsatt for i forrige uke da Laura hadde bedt ham passe på Delphi i tjue minutter mens hun tok 23

et bad. Det hadde blitt til tjue minutter han ikke kom til å glemme med det første. Tenk om det skjedde mens de rullet på motorveien i en gammel Ford Escort …

Greit, han hadde tenkt nok. Han visste svaret allerede.

«Flott, vi reiser om en time.»

«Jippi,» sa Alice fornøyd. Dex kvelte skyldfølelsen. Det var en solfylt dag, de ville ha det moro sammen. Og i motsetning til Delphi, ville Alice neppe hyle som en stukken gris på veien til Gloucestershire.

Han skulle ringe Laura og si ifra. Hun ville forstå.

Med London liggende bak dem, ble trafikken lettere og landskapet stadig vakrere. Før de hadde kommet til Stowon-the-Wold, var Alice aldeles henført. De fant meglerkontoret og fulgte megleren til huset de hadde avtalt å se på. Eieren tok ivrig imot dem med te og hjemmelaget sitronkake og insisterte på at de skulle ta med seg restene, som hun sirlig pakket inn da de dro.

Selve huset hadde et fint interiør og var godt vedlikeholdt. Dessverre hadde meglerfirmaet glemt å nevne at det lå like ved siden av et lastebildepot. Den nesten uopphørlige lyden av flyttebiler som kjørte inn, lastet opp og pep idet de rygget ut av gårdsplassen, gjorde det vanskelig å føre en samtale.

«Når begynner de om morgenen?» Dexter måtte heve stemmen for å bli hørt. «Å, ikke før klokken sju,» sa megleren med mild stemme.

«Og de er helt ferdig når klokken blir ni om kvelden,» stemte eieren i med falsk munterhet.

Så det var dette meglerne mente med at huset lå «i nærheten av lokale tjenester».

24

Dex syntes synd på kvinnen som helt klart var desperat etter å selge, men huset hennes lå så nært at man kunne kjenne vibrasjonene fra lastebilene i kroppen. All verdens sitronkake kunne ikke veie opp for et slikt bråk.

Neste eiendom lå i Moreton-in-Marsh. Den lå helt perfekt til med nydelig utsikt, og det var ingen depoter i sikte.

Det vokste til og med babyrosa roser rundt inngangsdøren. «Å, milde himmel.» Alice slo hendene sammen da hun så det. «Dette stedet er perfekt.»

Det så definitivt sånn ut. Helt til eiendomsmegleren åpnet døren, og de gikk over dørstokken.

Dex visste med en gang at han ikke kunne bo der.

Atmosfæren inne i huset var helt motsatt av inntrykket han hadde fått av bildene i brosjyren. Det var som å treffe en fremmed og øyeblikkelig mislike personen. Bøkene i eikebokhyllen var ikke ekte bøker, bare plastomslag med navn på klassikere på de falske bokryggene. Det luktet sterk av billig luftfrisker. Veggene var malt i kvalmende nyanser av rosa, og kunsten som hang på veggene, var intetsigende.

Ingenting av dette spilte noen rolle selvfølgelig. Han visste det. Hele poenget med å kjøpe, var at man slapp å holde ut med andre folks smak; stedet var ditt, og du kunne gjøre med det hva du ville. Men når følelsen av avsmak var så ekstrem, var det helt umulig å se forbi den.

Dex visste at han ikke kunne bo i et hus som hadde tilhørt noen med så dårlig smak.

«Skal vi ta en titt i overetasjen?» Den skjeggete eiendomsmegleren vinket til dem for at de skulle følge etter ham, og sa jovialt til Alice: «Det tredje soverommet er et lagerrom nå, men det egner seg veldig godt til barneværelse.»

25

Å herregud …

Dex ristet på hodet. «Beklager, men det er ingen vits.

Jeg liker ikke dette stedet.»

«Hvorfor ikke?» Alice så forbløffet på ham. «Det er helt fantastisk. Jeg liker alt!»

Dex kunne ikke noe for det. At Alice faktisk likte stedet, fikk entusiasmen han følte for henne, til å dale enda noen hakk.

Det burde ikke plage ham, men det gjorde det.

Men var ikke det en gjenganger i livet hans?

Det var alltid noe som plaget ham.