Kistedanseren av Jeffery Deaver

Jeffery Deaver

Kistedanseren Oversatt av Tor Edvin Dahl

Til minne om min bestemor Ethel May Rider

FORFATTERENS TAKK Alle forfattere vet at bøkene deres bare delvis er laget av dem selv. Romanene våre blir også formet av familie og venner.

Noen ganger direkte, andre ganger på mer indirekte, men ikke mindre viktig vis. Jeg vil gjerne få takke noen av dem som har hjulpet meg med denne boka: Madelyn Warcholik, som sørget for at personene mine forble trofaste mot seg selv, som passet på at historiene mine ikke fikk et så høyt tempo at de ble utsatt for trafikkpolitiets vrede, og som også har vært en uuttømmelig kilde til inspirasjon. Mine redaktører David Rosenthal, Marysue Rucci og Carolyn Mays, som uforferdet gjorde alt det tyngste arbeidet til punkt og prikke. Til min agent Deborah Schneider, som er nummer én i sitt yrke. Og til min søster og medforfatter Julia Reece Deaver, som holdt ut til siste slutt.

1 Altfor mange måter å dø på En hauk kan ikke bli et kjæledyr. Det finnes ingen sentimentalitet i forholdet. Det er snarere som å være hos psykiateren. Den ene prøver sin skarpsindighet mot den annens med all sin fornuft og all sin oppmerksomhet intakt.

T.H. White Hønsehauken

1

Da Edward Carney sa farvel til kona si, Percey, trodde han ikke det ville bli den siste gangen han så henne.

Han satte seg i bilen, som sto parkert på Eighty-first Street på Manhattan, og gled inn i trafikken. Carney var av natur en meget observant mann, og merket seg følgelig at det sto en svart varebil like i nærheten av huset deres. En varebil med skitne speilglassvinduer. Han tok det bulkete kjøretøyet i øyesyn og så at det hadde West Virginia-skilter, og husket at han hadde sett denne varebilen flere ganger de siste dagene.

Men så skjøt trafikken foran ham fart. Han rakk akkurat det gule lyset og glemte varebilen fullstendig. Snart var han ute på FDR-motorveien med kurs nordover.

Tjue minutter senere grep han mobiltelefonen og ringte kona. Han ble bekymret da hun ikke svarte. Egentlig skulle Percey ha fløyet sammen med ham – de hadde kastet kron og mynt kvelden i forveien om venstresetet, og hun hadde vunnet og sendt ham sitt velkjente seierssmil. Men så hadde hun våknet klokka tre om natta med kraftig migrene, og den hadde ikke gitt slipp på henne i løpet av dagen.

Etter et par runder på telefonen fant de en annenflyger som kunne tre inn i stedet for henne, og Percey hadde tatt en Fiorinal og gått til sengs igjen.

Migrenen var det eneste som kunne holde henne på bakken.

Den hengslete Edward Carney var førtifem år gammel og hadde fortsatt sin gamle militærfrisyre. Han la hodet på skakke og lyttet til telefonen som ringte mange kilometer borte.

Så hørte han klikket fra telefonsvareren deres, og småbekymret la han på røret igjen.

11

Han holdt nokså nøyaktig hundre kilometer i timen og la seg perfekt i midten av det høyre kjørefeltet. I likhet med de fleste flygere var han meget forsiktig når han kjørte bil. Han stolte på andre flygere, men var av den oppfatning av bilførere generelt var sinnssyke.

På kontoret til Hudson Air Charters, som lå på Marmaroneck Regional Airport i Westchester, sto en kake og ventet. En pertentlig og konsentrert Sally Anne – hun luktet akkurat som parfymeavdelingen på Macy’s – hadde bakt den selv for å feire at selskapet hadde fått en ny kontrakt. Hun hadde på den fæle nåla formet som et todekkerfly som barnebarna hennes hadde gitt henne sist jul, og sjekket rommet for å være sikker på at hver av de ansatte, et drøyt dusin i alt, hadde et passe stort kakestykke foran seg. Ed Carney smakte på kaka og snakket med Ron Talbot om kveldens flygning. Ron Talbot hadde en solid mage som antydet at han elsket kaker, selv om han til daglig overlevde på sigaretter og kaffe. Han var både forretningsfører og daglig leder, og engstet seg høylytt for at lasten ikke ville nå fram i tide, at bensinforbruket for flygningen ikke var blitt korrekt beregnet og at de ikke hadde priset jobben riktig.

Carney skjøv resten av kaka si over til ham og ba ham slappe av.

Igjen tenkte han på Percey og gikk inn på kontoret sitt for å ringe.

Fortsatt var det ingen som svarte.

Nå begynte bekymringen å gå over til uro. Folk som har barn eller driver egen forretning svarer alltid når telefonen ringer. Han slengte på røret og tenkte et øyeblikk på om han skulle ringe noen av naboene og be dem sjekke at alt var som det skulle. Men så trillet en stor hvit lastebil opp foran hangaren ved siden av kontoret, og det var på tide å komme i gang. Klokka var seks.

Talbot ga Carey en haug dokumenter å undertegne idet unge Tim Randolph dukket opp i mørk dress, hvit skjorte og et smalt, svart slips. Tim beskrev alltid seg selv som «to-pe», og Carney likte det. «Annenpilot» var en tittel for folk som hadde behov for å hevde seg, syntes Carney. Han hadde respekt for alle som var kompetente til å sitte i høyresetet, men han likte ikke folk som ga seg ut for å være mer enn de var.

12

Den høye brunetten Lauren var Talbots assistent. I dag hadde hun på seg lykkekjolen sin. Blåfargen stemte med Hudson Air-merket – silhuetten av en falk som fløy over en globus.

Hun lente seg tett inntil Carney og hvisket: – Alt kommer til å gå greit nå, ikke sant?

– Alt blir så bra, så, forsikret han. De ga hverandre en rask klem. Sally Ann klemte ham også og spurte om han ville ha med seg en kakebit på flyet. Han avslo. Ed Carney ville komme seg av gårde. Vekk fra føleriet og festlighetene. Opp fra bakken.

Snart var han det. Han seilte fem kilometer over bakken i en Lear 35 A, det flotteste private jetflyet som noensinne var konstruert, uten merker eller emblemer – bortsett fra N-registreringsnummeret – blankpusset og slank som en lanse.

De fløy mot en fantastisk solnedgang. En fullkommen oransjefarget skive sank inn i de store, uregjerlige skyene, rosa og lilla, mens den skjøt ut solstrålepiler.

Bare daggry var like vakkert. Og bare tordenvær mer spektakulært.

Det var 437 kilometer til O’Hare, og de tilbakela distansen på mindre enn to timer. Områdekontrollen i Chicago Center ba dem høflig om å gå ned til fjorten tusen fot, og overlot dem deretter til radaroperatøren.

Tim ropte opp: – Chicago innflygningskontroll. Lear fire ni Charlie Jullet er her på én fire tusen.

– God ettermiddag, ni Charlie Jullet, sa nok en nøktern flygeleder. – Gå ned til åtte tusen og bli der. Chicago høydemålerinn-stilling tretti komma én én. Avvent kursangivelse til tjuesju L. – Greit, Chicago. Ni Charlie Jullet ned fra fjorten til åtte.

O’Hare er verdens travleste flyplass og kontrolltårnet lot dem vente over de vestlige boligområdene utenfor byen. Der fløy de i sirkel og ventet på å få lande.

Ti minutter senere ga en behagelig, skurrende stemme dem følgende anmodning: – Ni Charlie Jullet gå null ni null over radiofyrene ned med vinden til 27L. – Null ni null. Ni Charlie Jullet, svarte Tim. Carney kikket opp på de lysende punktene på den utrolige, 13

messingfargede himmelen og tenkte: Se der, Percey, ser du alle aftenstjernene …

Og plutselig ble han grepet av den kanskje eneste uprofesjonelle tilskyndelsen han noensinne hadde kjent i løpet av sin karriere. Bekymringen for Percey steg som feber. Han fikk et desperat behov for å snakke med henne.

– Overta, sa han til Tim. – Greit, svarte den unge mannen og grep spaken uten et spørsmål.

Stemmen fira kontrolltårnet knitret: – Ni Charlie Juliet, gå ned til fire tusen. Hold kursen.

– Greit, Chicago, svarte Tim. – Ni Charlie Juliet ned fra åtte til fire.

Carney skiftet frekvens på radioen sin for å kunne foreta en privat telefonoppringning. Tim kikket på ham. – Jeg ringer selskapet, forklarte Carney. Han fikk snakke med Talbot og ba ham koble ham over til hjemmetelefonen.

Mens han ventet, gikk Carney og Tim gjennom det vanlige litaniet som hørte med til landingsforberedelsene.

– Flaps på … tjue grader.

– Tjue, tjue, bekreftet, svarte Carney.

– Sjekk hastigheten.

– Ett hundre og åtti knop.

Idet Tim snakket inn i mikrofonen: – Chicago, ni Charlie Juliet krysser radiofyrene gjennom fem til fire – hørte Carney telefonen ringe hjemme i huset på Manhattan, over elleve hundre kilometer unna.

Kom igjen, Percey. Ta telefonen! Hvor er du? Vær så snill …

Stemmen fra kontrolltårnet sa: – Charlie Juliet, reduser hastigheten til én åtte null. Kontakt tårnet. God kveld.

Telefonen hadde ringt tre ganger.

Hvor i helvete er hun? Hva er det som skjer?

Knuten i magen ble strammere.

Jetvifta sang, en gnissende lyd. Det hydrauliske systemet stønnet. Det knitret i hodetelefonene til Carney.

Tim sang ut: – Flaps tretti. Landingsutstyr nede.

– Flaps tretti, tretti, bekreftet. Landingsutstyr nede. Tre bekreftet.

14

Og så – endelig – hørte han et skarpt klikk i hodetelefonen. Kona hans sa: – Hallo?

Han lo høyt av lettelse.

Carney skulle til å si noe, men før han rakk å få fram et ord, gjorde flyet et kraftig rykk – så brutalt at eksplosjonen på en brøkdel av et sekund hadde revet hodetelefonene av ham, og mennene ble kastet framover mot kontrollpanelet. Splinter og gnister smalt rundt dem.

Halvt i svime grep Carney instinktivt styrespaken med den venstre hånden. Han hadde ikke lenger noen høyre. Spaken reagerte ikke. Han vendte seg mot Tim akkurat idet den blodige filledukkekroppen forsvant ut gjennom det gapende hullet i siden av flykroppen.

– Herregud. Nei …. nei …

Så ble hele cockpiten revet løs fra flyet. Den steg i været og la kroppen og vingene og motoren til Lear-en bak seg, omslynget av en kule av gassfylte flammer.

– Percey, hvisket han, – Percey … Selv om det ikke lenger var noen mikrofon å snakke inn i.

15

2

Store som asteroider, gule som knokler.

Sandkornene glødet på dataskjermen. Mannen satt framoverbøyd, nakken verket og øynene myste kraftig – ikke fordi synet var dårlig, men fordi han konsentrerte seg.

I det fjerne hørtes torden. Den tidlige morgenhimmelen var gul og grønn, og uværet var rett rundt hjørnet. Dette hadde vært den våteste våren i manns minne.

Sandkorn …

– Større, kommanderte han, og straks ble bildet på dataskjermen dobbelt så stort.

Merkelig, tenkte han.

– Markør ned … stopp.

Han bøyde seg framover igjen, myste og studerte skjermen.

Sand, tenkte Lincoln Rhyme, det er kriminalistens fryd. Små biter av stein, noen ganger blandet sammen med annet materiale, i størrelse fra 0,05 til 2 millimeter (singel er større, slam er mindre). Det henger seg fast i forbryterens klær som våt maling, og hopper meget gunstig av på åstedene og gjemmestedene for senere å knytte morderen til offeret. Det kan dessuten fortelle en masse om hvor en mistenkt har vært. Matt sand betyr ørken. Klar sand betyr strand. Hornblende betyr Canada. Obsidian Hawaii. Kvarts og matt vulkansk stein betyr New England. Glatt, grå magnetitt betyr de vestlige, store innsjøene på grensen mellom USA og Canada.

Men Rhyme var ute av stand til å kunne si hvor akkurat disse sandkornene kom fra. Det meste av sanden i New Yorkområdet var kvarts eller feltspat. Steinete i Long Island-sundet, støvete mot Atlanterhavskysten, mudrete langs Hudsonelva.

16

Men disse kornene var hvite, skinnende, ujevne og blandet med små, røde kuler. Og hva er de ringene for noe? Hvite steinringer som minnet om mikroskopiske snitt av blekksprutarmer.

Han hadde aldri sett noe lignende.

Problemet hadde holdt Rhyme våken helt til klokka fire om natta. Han hadde nettopp sendt en prøve til en kollega ved FBIs kriminallaboratorium i Washington – og det meget motvillig. Lincoln Rhyme hatet å la andre svare på hans spørsmål.

Noe beveget seg i vinduet ved siden av senga. Han kikket opp. Naboene hans – to kraftige vandrefalker – hadde våknet og gjorde seg klar til jakten. Se opp, duer, tenkte Rhyme. Så la han hodet på skakke og mumlet: – Faen, men det som irriterte ham, var ikke det lite samarbeidsvillige bevismaterialet, men den forestående forstyrrelsen.

Raske skritt hørtes i trappa. Thom hadde sluppet inn gjester. Rhyme ville ikke ha gjester. Han stirret sint mot gangen: – Ikke nå, for svarte!

Men de hørte ham ikke, selvfølgelig, og ville ikke stoppet selv om de hadde gjort det. To stykker …

Den ene var tung. Den andre ikke.

Ett bestemt bank på den åpne døra før de kom inn.

– Hallo Lincoln. Rhyme gryntet.

Lon Sellitto var overbetjent ved New York-politiet og den som var ansvarlig for de tunge stegene. Ved siden av ham trippet den slankere og yngre kollegaen, Jerry Banks, flott kledd i grå, smårutete dress. Han hadde sprayet dårelokken sin – Rhyme kjente lukten av propan, isobutan og vinylasetat – men den sjarmerende tusten stakk likevel i været akkurat som på Dagobert.

Den kraftige mannen så seg rundt i soverommet, som lå i annen etasje og var sju ganger sju meter stort. Ikke et bilde på veggen. – Hva har du gjort med rommet, Linc?

– Ingenting.

– Vent litt … nå ser jeg det. Det er rent, sa Banks og stoppet brått idet han oppdaget at han hadde sagt noe dumt.

– Rent ja, sa Thom. Han var ulastelig kledd i lyse, nypressede bukser, hvit skjorte og det blomstrete slipset som Rhyme 17

fant meningsløst glorete, på tross av at det var han selv som hadde kjøpt det til ham på postordre. Assistenten hadde vært hos Rhyme i flere år nå – og selv om Rhyme hadde gitt ham sparken to ganger og han selv hadde sagt opp én gang, hadde kriminalisten ansatt den uforstyrrelige assistenten/sykepleieren igjen like mange ganger. Thom visste så mye om kvadriplegi at han godt kunne vært lege, og hadde lært nok om kriminaletterforskning av Lincoln Rhyme til at han selv kunne vært etterforsker. Men han var fornøyd med å være det forsikringsselskapene kalte en «omsorgsperson», selv om både Rhyme og Thom hadde forkastet uttrykket. Rhyme kalte ham enten «hønemor» eller «nemesis», og begge deler frydet assistenten umåtelig. Nå manøvrerte han seg rundt gjestene. – Han likte det ikke, men jeg ringte til Molly Maids og fikk hele rommet skrubbet rent. Det måtte nærmest desinfiseres. Han ville ikke snakke med meg på en hel dag etterpå.

– Det var ikke nødvendig å gjøre rent. Nå finner jeg ingenting lenger.

– Men han trenger jo ikke finne noe! repliserte Thom. – Det er det jeg er her for.

Rhyme var ikke i humør til å duellere med ham. Han vendte det vakre ansiktet mot Sellitto: – Hva gjelder det?

– En sak. Tenkte du kanskje ville hjelpe oss.

– Jeg er opptatt.

– Hva er det der? spurte Banks og pekte på den nye datamaskinen som sto ved siden av senga til Rhyme.

– Han har blitt tipp-topp moderne, sa Thom irriterende muntert. – Vis dem utstyret ditt, Lincoln.

– Jeg har ikke lyst til å vise det fram.

Det tordnet igjen, men regnet lot vente på seg. Som så ofte drev naturen ap med dem.

Thom insisterte: – Vis dem hvordan det virker.

– Vil ikke.

– Han er bare flau.

– Thom, gryntet Rhyme.

Men den unge assistenten brydde seg ikke om trusler, like lite som han brydde seg om motangrep. Han trakk i det avskyelige, eller elegante, silkeslipset: – Jeg skjønner ikke hvorfor 18

han oppfører seg sånn. Han virket fryktelig stolt av opplegget her forleden.

– Gjorde jeg vel ikke.

Thom fortsatte: – Den boksen der, sa han og pekte på en beige innretning, – er koblet til datamaskinen.

– Dæven, to hundre megahertz? sa Banks og nikket mot datamaskinen. For å unngå Rhymes skulende blikk grep Thom spørsmålet like fort som en ugle snapper til seg en frosk: – Javisst.

Men Lincoln Rhyme var ikke interessert i datamaskiner.

For øyeblikket var Lincoln Rhyme bare interessert i de mikroskopiske ringene som lignet avskårne blekksprutarmer og den sanden de lå i.

Thom fortsatte: – Mikrofonen er koblet til datamaskinen.

Uansett hva han sier, så skjønner datamaskinen det. Det tok en stund før den ble kjent med stemmen hans. Han mumlet så fælt.

Når sant skulle sies, var Rhyme svært fornøyd med systemet – den lynraske datamaskinen, stemmegjenkjenningsprogrammet og ECU-boksen, en spesiallaget kontrollenhet. Bare ved å snakke, kunne han kommandere markøren til å gjøre alt det andre måtte bruke musen eller tastaturet for å få til.

Dessuten kunne han diktere. Med noen få ord kunne han justere temperaturen opp eller ned, slå lysene av og på, sette på stereoanlegget eller TV-en, skrive i tekstbehandlingsprogrammet, ringe og sende fakser.

– Han kan til og med komponere, sa Thom til gjestene.

– Han kan fortelle datamaskinen hva slags noter den skal sette ned på notelinjene.

– Skikkelig nyttig, sa Rhyme surt. – Musikk.

For en C4-kvadriplegiker – Rhymes skade var lokalisert til den fjerde halshvirvelen – var det lett å nikke. Han kunne trekke på skuldrene også, om enn ikke fullt så avvisende som han gjerne ville. Det andre sirkustrikset hans var å bevege den venstre ringfingeren noen millimeter i en hvilken som helst retning. Dette hadde vært hele hans fysiske repertoar de siste årene, og å komponere en sonate for fiolin var nok ikke noe han hadde på tapetet.

19

– Han kan spille spill også, sa Thom.

– Jeg hater spill. Jeg spiller ikke spill.

Sellitto, som minnet Rhyme om en stor uoppredd seng, stirret på datamaskinen og virket ikke særlig imponert. – Hør her, Lincoln, sa han alvorlig. – Dette er en svær sak. Oss og FBI sammen. Vi fikk et problem i går kveld.

– Stanget rett i fjellveggen, dristet Banks seg til å si.

– Vi tenkte … vel, jeg tenkte at du kunne ha lyst til å hjelpe oss med denne.

Lyst til å hjelpe dem?

– Jeg arbeider med en sak allerede, forklarte Rhyme. – For Perkins, faktisk.

Thomas Perkins, spesialagenten som ledet FBIs Manhattankontor.

– En av gutta til Fred Dellray har forsvunnet.

Spesialagent Fred Dellray var en av veteranene i FBI og hadde ansvaret for de fleste av Manhattan-kontorets hemmelige agenter. Dellray selv hadde en gang vært en av FBIs beste spanere. Han hadde fått ros av selveste direktøren etter at han hadde infiltrert alt fra narkotoppenes hovedkvarter i Harlem til svarte militante organisasjoner. En av Dellrays spanere, Tony Panelli, hadde forsvunnet for noen få dager siden.

– Perkins fortalte oss det, sa Banks. – Rare greier.

Rhyme rullet med øynene over den lite kreative formuleringen. Selv om den var korrekt nok. Agenten hadde forsvunnet fra bilen sin rett utenfor FBI-bygget i hjertet av Manhattan klokka ni om kvelden. Gatene hadde ikke vært fulle av folk, men det hadde ikke vært folketomt heller. Motoren på Crown Victoria-en var ikke slått av, og døra sto åpen. Det var ikke blod noe sted, ingen spor etter kruttslam, ingen merker som kunne tyde på kamp. Ingen vitner – i hvert fall ingen vitner som var villige til å snakke.

Rare greier, ja.

Perkins hadde en god åstedsgruppe til sin disposisjon, innbefattet et eget PERT-team som tok seg av fysiske bevis. Men det var Rhyme som hadde opprettet PERT, og det var Rhyme Dellray henvendte seg til for å studere åstedet for forsvinningen. Åstedsgranskeren som arbeidet sammen med Rhyme, 20

hadde brukt flere timer på bilen til Panelli og hadde ikke funnet et eneste uidentifisert fingeravtrykk, bare ti poser med meningsløse spor og – det eneste som kanskje kunne hjelpe dem – noen få korn av denne merkelige sanden.

Kornene som nå glødet på dataskjermen hans, glatte og store som himmellegemer.

Sellitto fortsatte: – Perkins akter å sette andre folk til å ta seg av Panelli-saken, hvis du vil hjelpe oss. Og jeg tror faktisk du kommer til å ha lyst på denne her.

Der kom det igjen: Lyst på. Hva var dette for noe?

Rhyme og Sellitto hadde samarbeidet om flere store etterforskninger noen år tilbake. Vanskelige saker – saker med mye medieoppmerksomhet. Han kjente Sellitto bedre enn noen annen politimann. Vanligvis hadde Rhyme liten tillit til sin egen evne til å tolke andre (eks-kona Blaine hadde sagt både ofte og sint at Rhyme kunne oppdage en patron på over en kilometers avstand, men overse et menneske som sto rett foran ham), men nå kunne han se at Sellitto hadde noe han ikke ville ut med foreløpig.

– Vel vel, Lon. Hva er det? Kom med det. Sellitto nikket mot Banks.

– Phillip Hansen, sa den unge etterforskeren med ettertrykk og hevet et smalt øyebryn.

Rhyme kjente igjen navnet fra avisene. Hansen var en forretningsmann som opprinnelig kom fra Tampa, Florida, levde et hardt liv og eide en grossistforretning i Armonk, New York.

Den gikk oppsiktsvekkende bra, han var blitt mangemillionær på den. Til å være gründer hadde Hansen hatt det lett.

Han behøvde ikke lete etter kunder, og hadde aldri reklamert for virksomheten sin. Faktisk var det eneste problemet for PH Distributørs Inc at den føderale regjeringen og staten New York gjorde store anstrengelser for å stenge hele virksomheten og få presidenten i selskapet i fengsel. For det Hansens selskap solgte var ikke, som han selv påsto, brukte militæreffekter fra overskuddslagrene, men våpenutstyr, ikke så sjelden stjålet fra militærleirer eller ulovlig importert. Tidligere i år hadde to menige soldater blitt drept da en last med håndvåpen på vei til New Jersey ble ranet ikke langt fra George 21

Washington Bridge. Hansen hadde stått bak – et faktum både den føderale og den statlige statsadvokaten var vel kjent med, men som ingen kunne bevise.

– Perkins og vi holder på å snekre sammen en sak, sa Sellitto. Vi samarbeider med hærens eget kriminalpoliti. Men det er noe gjenstridig jævelskap.

– Og ingen vil hviske oss i øret, sa Banks. – Ingen.

Rhyme kunne meget godt forestille seg at det knapt var noen som ville tyste om en mann som Hansen.

Den unge etterforskeren fortsatte: – Men så – i forrige uke – fikk vi et gjennombrudd. Hansen er flyger, ikke sant? Selskapet hans har noen lagerbygninger ved Mamaroneck lufthavn – ikke så langt fra White Plains. En dommer ga oss tillatelse til å sjekke dem. Selvfølgelig fant vi ikke noe. Men så i forrige uke, midt på natta, ikke sant? Flyplassen er stengt, men det er noen folk der. Jobber overtid. De oppdager en fyr som stemmer med beskrivelsen av Hansen. Han kjører ut til privatflyet sitt, ikke sant? Lemper noen svære duffelvesker om bord og tar av. Uten godkjennelse. Ingen flyrute, bare rett opp og vekk.

Førti minutter etterpå kommer han tilbake, lander, setter seg i bilen sin og raser av gårde i en helvetes fart. Uten duffelvesker. Vitnene gir registreringsnummeret til luftfartsverket. Det viste seg at det var Hansens private fly og ikke selskapets.

Rhyme sa: – Han visste med andre ord at dere var på sporet av ham, og ville dumpe et eller annet som kunne knytte ham til mordene. Det begynte å gå opp for ham hvorfor de ville ha ham. Det var et og annet av interesse her. – Kunne flykontrollen oppspore ham?

– Kontrolltårnet på LaGuardia hadde ham inne en kort stund. Rett over Long Island-sundet. Så gikk han så lavt at han forsvant fra radaren en ti minutters tid.

– Og dere trakk en linje for å se hvor langt ut over sundet han kunne komme. Har dere dykkere der nå?

– Ja. Vi visste at straks Hansen fikk vite at vi hadde tre vitner, ville han forsvinne som dugg for sola. Derfor fikk vi ham bak lås og slå til mandag. I føderalt fengsel.

Rhyme lo: – Fikk dere en dommer til å godta at dere hadde skjellig grunn for noe sånt?

22

– Jada. Fare for flukt. Og så slengte vi på noe piss om brudd på reglene til luftfartsverket og grov uaktsomhet. Ikke noen flyrute, flyging under tillatt laveste høyde.

– Og hva sa herr Hansen til det?

– Han kjenner systemet. Sa ikke et ord da han ble arrestert.

Ikke til statsadvokaten heller. Advokaten benekter alt og arbeider for å saksøke oss for urettmessig arrestasjon, bla bla og bla bla … Men hvis vi finner de jævla veskene, kan vi gå til storjuryen på mandag og bang, så har vi’n.

– Forutsatt at det er noe i de veskene som peker mot ham, påpekte Rhyme.

– Vær du trygg, det er det.

– Hvordan kan du være så sikker?

– Fordi Hansen er redd. Han har leid inn en fyr til å drepe vitnene. Han har allerede fått has på ett av dem. Sprengte flyet hans i lufta utenfor Chicago i går kveld.

Og nå vil dere ha meg til å finne duffelveskene for dere, tenkte Rhyme. Noen fascinerende spørsmål seilte rundt inne i hodet hans. Var det mulig å fastslå hvor flyet hadde befunnet seg ved hjelp av nedbør eller salt som hadde avleiret seg på flyet, eller et insekt, som var blitt knust mot framsiden av vingen? Kunne man fastslå når døden hadde inntruffet på et insekt? Hva med saltkonsentrasjonen og forurensningene i vannet? Kunne vingene eller motoren ta med seg alger som så kunne avleire seg på skroget eller haleroret når man fløy så lavt? – Jeg trenger noen kart over Long Island-sundet, begynte Rhyme. – Tegninger av flykonstruksjonen …

– Øh, Lincoln, det er ikke derfor vi er her, sa Sellitto.

– Vi trenger ikke hjelp med veskene, la Banks til.

– Ikke? Hva er det da? Rhyme kastet en irriterende svart hårlokk vekk fra panna og myste skarpt mot den unge mannen. Øynene til Sellitto gled over den beige ECU-boksen igjen.

Ledningene som stakk ut fra den, var mattrøde og gule og svarte. De lå i krøller på gulvet og lignet slanger som solte seg.

– Vi trenger hjelp til å finne morderen. Fyren Hansen leide.

Vi må stoppe ham før han tar de to andre vitnene.

– Og … ?

23

Rhyme så at Sellitto fortsatt ikke hadde sagt det han hadde holdt tilbake helt siden han kom inn i rommet.

Etterforskeren kastet et blikk ut av vinduet og sa: – Det ser ut som det er Danseren, Lincoln.

– Kistedanseren?

Sellitto så på ham og nikket.

– Er du sikker?

– Vi hørte at han hadde gjort en jobb i Washington D.C. for et par uker siden. Drept en assistent i kongressen som var blitt innblandet i et våpensalg. Vi fikk telefonutskrifter og fant ut at noen hadde ringt fra telefonkiosken utenfor huset til Hansen og til hotellet der Danseren bodde. Det må være ham, Lincoln.

På skjermen forsvant sandkornene, store som asteroider og glatte som kvinneskuldre, ut av Rhymes interessesfære.

– Der har vi virkelig et problem, sa han mykt.

24

3

Hun husket: Den skarpe lyden av telefonen som fordrev sildringen utenfor soveromsvinduet deres.

Hun hadde sett foraktelig på den, som om det var telefonen som var ansvarlig for kvalmen, den lammende smerten i hodet og blitslysene som eksploderte bak øyelokkene hennes.

Endelig kom hun seg på beina og grep telefonrøret akkurat da det ringte for fjerde gang.

– Hallo?

Svaret var det pipende ekkoet fra en samtale overført fra radio. Og så en stemme. Kanskje. Latter. Kanskje.

Et voldsomt brøl. Så et klikk. Stillhet.

Ingen summetone. Bare stillhet, kapslet inn i bølgene som slo lik torden inne i hodet hennes. Hallo? Hallo? …

Hun hadde lagt fra seg telefonrøret, gått tilbake til sofaen og sett på kveldsregnet og den røde kornellen som bøyde seg og så rettet seg opp igjen i vårstormen. Så hadde hun sovnet igjen. Helt til telefonen ringte på nytt en halvtime senere for å fortelle henne at Lear ni Charlie Juliet hadde krasjet under innflygningen og at ektemannen hennes og unge Tim Randolph begge var døde.

Nå, i det grå morgenlyset, visste Percey Rachael Clay at den mystiske telefonoppringningen kvelden i forveien hadde vært fra ektemannen. Rob Talbot – mannen som hadde vært tapper nok til å ringe og fortelle henne hva som hadde skjedd – hadde forklart at han hadde koblet over en samtale til henne omtrent på den tida da Lear-jeten hadde eksplodert.

Eds latter …

25

Hallo? Hallo?

Percey skrudde korken av lommelerka og tok en slurk. Hun tenkte på den vindfulle dagen for mange år siden da hun og Ed hadde fløyet en Cessna 180, utstyrt med flottører, til Red Lake, Ontario, og landet med knapt en halvliter drivstoff igjen på tanken. De hadde feiret ankomsten med å helle nedpå en flaske kanadisk whisky uten etikett, noe som hadde gitt dem begge den mest forferdelige bakrusen de noen gang hadde opplevd. Tanken ga henne tårer i øynene, akkurat som smerten hadde gjort den gangen.

– Kom igjen, Perce, det er nok nå, sa mannen som satt rett overfor henne i sofaen i dagligstua. – Vær så snill. Han pekte på flaska.

– Javel da.

Stemmen hennes var grumsete, og svaret sarkastisk: – Stol på meg.

Så tok hun en slurk til. Hadde lyst på en sigarett, men sto imot. – Hva i helvete skulle han ringe til meg for midt under landingen? spurte hun.

– Kanskje han var bekymret for deg, foreslo Brit Hale.

– Migrenen din.

I likhet med Percey hadde heller ikke Hale sovet sist natt.

Talbot hadde ringt til ham også og fortalt om ulykken, deretter hadde han kjørt hit ned fra leiligheten i Bronxville for å være sammen med Percey. Han hadde vært her hele natta, hjulpet henne å ta de telefonene som måtte tas. Det var Hale, og ikke Percey, som hadde fortalt foreldrene hennes i Richmond hva som hadde skjedd.

– Det er ikke sånt du gjør, Brit. Du ringer ikke midt under landingen.

– Det hadde i hvert fall ingenting med ulykken å gjøre, sa Hale mildt.

– Jeg vet det, sa hun.

De hadde kjent hverandre i årevis. Hale hadde vært en av de første flygerne i Hudson Air og hadde arbeidet gratis for dem de første fire månedene, helt til han ikke hadde flere sparepenger igjen og ble nødt til å gå til Percey og be om litt lønn. Han visste ikke at hun hadde betalt ham med sine egne sparepenger, 26

for selskapet gikk ikke med overskudd før et år etter opprettelsen. Hale lignet en mager, streng skolelærer. I virkeligheten var han av den ubekymrede sorten – Perceys rake motsetning – en munter spøkefugl som en gang hadde snudd flyet opp ned i lufta fordi passasjerene hans hadde vært ubehagelige og bråkete, og holdt flyet slik helt til de roet seg ned. Hale tok gjerne høyresetet ved siden av Percey, og var den annenflygeren hun foretrakk framfor noen annen i verden. – En ære å få fly med Dem, frue, pleide han å si og prøvde seg på en bare halvveis vellykket Elvis Presleyimitasjon. – Hjertelig takk.

Smerten bak øynene hadde nesten gitt seg nå. Percey hadde mistet venner – de fleste i flyulykker – og hun visste at følelsesmessig savn ofte bedøvet fysisk smerte.

Det gjorde whisky også.

Hun tok nok en slurk. – Å faen, Brit. Hun slapp seg ned på sofaen ved siden av ham: – Faen.

Hale la den sterke armen sin rundt henne. Hun la hodet, fullt av mørke krøller, bakover mot skulderen hans: – Det blir bedre, jenta mi, sa han. – Det lover jeg. Kan jeg gjøre noe for deg?

Hun ristet på hodet. Det var et spørsmål det ikke gikk an å svare på.

En liten slurk whisky til, så så hun på klokka. Ni. Moren til Ed kunne komme når som helst. Venner, slektninger … Begravelsen måtte planlegges …

Så mye å gjøre.

– Jeg må ringe Ron, sa hun. – Vi er nødt til å gjøre noe.

Selskapet …

I fly- og charterverdenen betydde ikke «selskapet» det samme som i andre virksomheter. Selskapet ble utstyrt med en stor S. Det var en levende organisme. De snakket om det med respekt, frustrasjon og stolthet. Noen ganger med sorg.

At Ed var død, hadde påført sår hos mange, også hos Selskapet, og dette såret kunne meget godt vise seg å være dødelig.

Så mye å gjøre …

Men Percey Clay, kvinnen som aldri fikk panikk, kvinnen som ikke hadde noen problemer med å komme seg gjennom de dødsens farlige, ukontrollerte rollene som var Lear 2 3-jetens nemesis, kvinnen som hadde kommet seg ut av dødsspi27

raler som ville ført mange erfarne piloter inn i et spinn, satt nå som lammet i sofaen. Merkelig, tenkte hun, som om jeg er i en annen dimensjon. Jeg kan ikke røre meg. Hun kikket ned på hendene og føttene sine for å se om de var hvite og blodløse. Å, Ed …

Tim Randolph også, selvfølgelig. En av de beste man kunne ha ved siden av seg, og gode annenpiloter var sjeldne. Hun så for seg det unge, runde ansiktet. Han lignet på Ed da han var ung. Helt uventet kunne han lyse opp i et smil. Våken og lydig, men bestemt – gi bestemte ordrer, selv til Percey, når det var han som førte flyet.

– Du trenger litt kaffe, erklærte Hale og satte kursen mot kjøkkenet. – Jeg skal lage en dobbel mochaccino latte med dampet skum.

Det var noe de spøkte med seg imellom, alle disse fancy kaffe-variantene. En ekte pilot, syntes de begge, drakk ikke annet enn Maxwell House eller Folgers.

Men i dag snakket Hale, gudskjelov, alvor. Det han mente var: Dropp brennevinet. Percey kunne ta et hint. Hun skrudde korken på lommelerka og satte den på bordet med et tydelig smell. – Greit, greit.

Så reiste hun seg og gikk gjennom dagligstua. Hun fikk et glimt av seg selv i speilet. Oppblåst i ansiktet. Svart hår i tette, uregjerlige krøller. (I sin plagede ungdom hadde hun i et desperat øyeblikk skaffet seg militærsveis. Det ville nok vise dem!

Selv om det var helt naturlig, hadde denne protesthandlingen bare gitt de fjonge frøknene på Lee School i Richmond enda mer å kritisere henne for.) Percey var slank og utstyrt med store, svarte øyne som moren ustoppelig påsto var hennes fremste attributt. Det hun mente var at det var hennes eneste. Og det var et attributt mennene selvfølgelig ga blanke i.

I dag var det mørke linjer under øynene, og huden var håpløst matt – rendyrket røykerhud. Hun kjente den igjen fra den gangen hun røykte to pakker Marlboro om dagen. Hullene i ørene hadde forlengst grodd igjen.

Hun kastet et blikk ut av vinduet, forbi trærne og ut på gata foran huset. Hun så trafikken, og bevisstheten hennes festet seg ved noe. Noe urovekkende.

28

Men hva var det?

Følelsen forsvant igjen, skjøvet til side idet dørklokka ringte.

Percey åpnet døra og sto ansikt til ansikt med to kraftige politimenn.

– Fru Clay?

– Ja. – Vi er fra politiet.

De viste fram identitetsbevisene sine. – Vi er her for å holde et øye med deg til vi vet hva som skjedde med mannen din.

– Kom inn, sa hun. – Brit Hale er her også.

– Hale? sa den ene av politimennene og nikket. – Er han her? Utmerket. Vi sendte et par menn fra Westchester County hjem til ham også.

Og da hun så forbi politimennene og ut på gata, dukket den flyktige fornemmelsen opp igjen.

Hun gikk forbi politimennene ut på trappa.

– Det er best at du holder deg innendørs.

Hun stirret bortover gata. Hva var det?

Så skjønte hun.

– Det er noe dere burde vite, sa hun til dem. – En svart varebil.

– En … ?

– En svart varebil. Det var en svart varebil her.

En av mennene tok fram en svart notisbok. – Den bør jeg nok få vite mer om, ja.

– Vent, sa Rhyme.

Lon Sellitto tok en pause i talestrømmen.

Rhyme hørte andre skritt nærme seg. De var verken tunge eller lette. Han visste hvem de tilhørte. Dette hadde ingenting med deduksjon å gjøre. Han hadde hørt akkurat disse skrittene mange ganger før.

Det vakre ansiktet til Amelia Sachs, innrammet av langt, rødt hår, dukket opp i trappa, og Rhyme så at hun nølte et øyeblikk før hun kom inn i rommet. Hun var i full, marineblå uniform, bare lua og slipset manglet. Hun bar på en handlepose fra Jefferson Market.

Jerry Banks sendte henne et stort smil. Han var åpenbart 29

svak for henne. Det var rørende og bare litt upassende – det var ikke så mange patruljerende politifolk som hadde en fortid som Madison Avenue-modeller. Men det hadde Amelia Sachs.

Hverken smilet eller begeistringen hans ble gjengjeldt, og det så ut til at den unge mannen – ganske pen på tross av den ujevne barberingen og dårelokken – måtte finne seg i å være håpløst forelsket en stund til.

– Hei, Jerry, sa hun. Hun nikket til Sellitto også og ga ham en høflig hilsen. (Han var overbetjent og en legende på mordavsnittet. Sachs hadde politiblod i årene og hadde blitt innprentet så vel ved middagsbordet som på politiskolen at man skulle ha respekt for dem med lengre erfaring.)

– Du ser trøtt ut, bemerket Sellitto.

– Har ikke sovet, sa hun. – Har lett etter sand. Hun halte et dusin bevisposer opp fra handleposen. – Jeg har vært ute og samlet prøver.

– Bra, sa Rhyme. – Men det er for sent. Vi har fått et nytt oppdrag.

– Nytt oppdrag?

– Byen har fått besøk. Og vi er nødt til å få tak på ham.

– Hvem?

– En morder, sa Sellitto.

– Profesjonell? spurte Sachs. – En gangster?

– Profesjonell, ja, sa Rhyme. – Men ikke knyttet til mafiaen, så vidt vi vet.

Mafiaen var landets hovedleverandør av leiemordere.

– Han er frilanser, forklarte Rhyme. – Vi kaller ham Kistedanseren.

Hun hevet et øyebryn. Det var rødt etter at hun bekymret hadde plukket på det med en fingernegl. – Hvorfor det?

– Bare ett vitne har hatt nærkontakt med ham og levd lenge nok til å si oss noe om ham. Han har – eller hadde, i hvert fall – en tatovering på den ene overarmen, av mannen med ljåen som danser med en kvinne foran en kiste.

– Ja, det var skikkelige saker å skrive under «spesielle kjennetegn» i rapporten, sa hun tørt. – Hva mer vet dere?

– Hvit, mann, sannsynligvis i trettiårene. Det er det hele.

– Har dere sporet opp tatoveringen? spurte Sachs.

30

– Selvfølgelig, svarte Rhyme tørt. – Helt til verdens ende.

Han mente det bokstavelig. Ikke en eneste politiavdeling i noen av verdens større byer hadde kjennskap til en lignende tatovering.

– Unnskyld meg, mine herrer og dame, sa Thom. – Jeg har en jobb å gjøre.

Samtalen stoppet opp mens den unge mannen satte i gang med å rotere sjefen sin. Dette renset Rhymes lunger. Det hender kvadriplegikere opplever at enkelte kroppsdeler får sitt eget liv; de utvikler et spesielt forhold til dem. Etter at Rhymes ryggsøyle ble knust under et åstedsarbeid for noen år siden, hadde armene og beina blitt hans verste fiender, og han hadde brukt enorme krefter for å få dem til å gjøre som han ville. Men de hadde vunnet, uten konkurranse, og var og ble like ubevegelige som trestokker. Så hadde han blitt konfrontert med de nådeløse spasmene som fikk hele kroppen hans til å riste. Han hadde forsøkt å stoppe dem. Til slutt hadde de holdt opp – helt av seg selv, virket det som. Rhyme kunne ikke akkurat erklære noen seier, bare akseptere at de overga seg. Deretter hadde han gått løs på mindre utfordringer, og begynt med lungene. Til slutt, etter et år med rehabilitering, kunne han slutte med ventilatoren. Slangen ble fjernet, og han kunne puste på egen hånd.

Det var hans eneste seier over kroppen, og han nærte en mørk frykt for at lungene bare ventet på å ta igjen. Han var forberedt på å dø av tuberkulose eller emfysem om et år eller to.

Lincoln Rhyme var ikke nødvendigvis imot det å dø. Men det var mange måter å dø på, og han var fast bestemt på ikke å forlate livet på en altfor ubehagelig måte.

Sachs spurte: – Noen spor? Hvor sett siste gang?

– I Washington D.C-området, sa Sellitto med den slepende Brooklyn-aksenten sin. – Det er alt. Ingenting mer. Men vi hører en god del om ham. Dellray mer enn oss, takket være alle tysterne og etterforskerne sine. Danseren er satt sammen av sikkert ti forskjellige personer. Har operert ørene, lagt inn ting i ansiktet, silikon og sånn. Legger til arr, fjerner arr. Går opp i vekt og ned i vekt. En gang flådde han et lik – tok huden av henda på’n og brukte den som hansker for å lure etterforskere.

– Men ikke meg, minnet Rhyme ham om. – Jeg lot meg ikke lure.

31

Men jeg fikk ikke tatt ham heller, tenkte han bittert.

– Han planlegger alt, fortsatte etterforskeren. – Avleder oppmerksomheten og rykker inn. Gjør jobben. Rydde skikkelig etter seg gjør han faen meg også.

Sellitto sluttet å snakke, og virket påfallende urolig til å være en som jaktet på mordere hver dag.

Rhyme hadde blikket rettet ut av vinduet og merket ikke den tidligere partnerens tilbakeholdenhet. Han bare fortsatte oppsummeringen: – Den saken – med det flådde liket – var den siste gangen Danseren var i New York, inntil nå. Fem, seks år siden. Han ble betalt av en Wall Street-investor for å drepe medarbeideren hans. Gjorde jobben uten komplikasjoner. Åstedsgranskerne mine kom til stedet og begynte arbeidet.

En av dem tok noe sammenkrøllet papir opp av en papirkurv.

Det utløste en voldsom eksplosjon. Begge teknikerne ble drept og så å si alle spor ødelagt.

– Ille, sa Sachs. Så ble det stille mellom dem. Hun hadde vært eleven og medarbeideren hans i over et år – og de hadde blitt venner også. Hun hadde til og med overnattet hos ham noen ganger, enten på sofaen eller sågar – dydig som en småpike – i Rhymes fem hundre kilo tunge Clinitron-seng. Men de hadde snakket mest om etterforskningsarbeid. Rhyme hadde lullet henne i søvn med historier om jakten på massemordere og berømte innbruddstyver. Vanligvis unngikk de personlige temaer. Nå sa hun ikke mer enn: – Det må ha vært tøft.

Rhyme avviste den forsiktige sympatien ved å riste på hodet.

Han stirret på den tomme veggen. En stund hadde han hatt kunstplakater på veggene. De var forlengst forsvunnet, men med øynene trakk han opp linjer mellom teipbitene som var igjen. Til sammen dannet de en skjev stjerne, som han stirret tomt på mens han kjente en tom fortvilelse et sted dypt inni seg. Han spilte om igjen den forferdelige scenen, eksplosjonen og de brente, ødelagte kroppene til medarbeiderne hans.

Sachs spurte: – Var fyren som betalte Danseren innstilt på å angi ham?

– Innstilt på, ja. Men det var ikke stort han hadde å gi oss.

Han hadde levert betalingen i en boks og fulgt noen skrevne instrukser. Ingen elektronisk overføring, ingen kontoer. De møt32

tes aldri ansikt til ansikt. Rhyme trakk pusten dypt. – Men det verste var at mannen som hadde betalt for mordet, ombestemte seg. Motet sviktet. Han hadde bare ikke mulighet til å komme i kontakt med Danseren. Det gjorde ikke noe fra eller til. Danseren hadde sagt klart fra: Du kan ikke gjøre om en kontrakt.

Sellitto fortalte Sachs om saken mot Phillip Hansen, om vitnene som hadde sett flyet hans ta av midt på natta, og om bomben sist natt.

– Hvem er de andre vitnene? spurte hun.

– Percey Clay, kona til denne Carney som ble drept i flyet.

Hun er direktør i selskapet, Hudson Air Charters. Ektemannen var visedirektør. Det andre vitnet er Britton Hale. Han er flyger og arbeider for dem. Jeg sendte noen barnevakter for å holde øye med dem.

Rhyme sa: – Jeg har sendt bud på Mel Cooper. Han kommer til å jobbe i laboratoriet nedenunder. Hansen-saken er et samarbeidsprosjekt, og Fred Dellray er FBIs representant. Han har agenter vi kan bruke hvis vi trenger dem, og har klargjort et av de sikre husene til fru Clay og Hale.

Lincoln Rhymes usedvanlig gode hukommelse trengte seg på, og han hørte ikke lenger hva etterforskeren sa. Et bilde av kontoret der Danseren hadde etterlatt bomben fem år tidligere, dukket igjen opp i hodet hans.

Han husket papirkurven. Den var blitt sprengt ut og lignet en svart rose. Lukten av de eksplosive stoffene – den kvelende kjemiske stanken, helt annerledes enn røyken fra brennende ved. Det glatte mønsteret på det brente treverket. Teknikernes svidde kropper, herjet av de voldsomme flammene.

Han ble reddet ut av disse grufulle dagdrømmene av summingen fra faksmaskinen. Jerry Banks rev av det første arket: – Åstedsrapport fra flystyrten, erklærte han.

Rhymes hode rykket ivrig mot maskinen: – La oss komme i arbeid, gutter og jenter!

Vask dem. Vask dem bort.

Er disse hendene rene, menig?

Sir, jeg prøver, sir.

Den kraftige mannen midt i trettiårene sto på toalettet i 33

kafeen på Lexington Avenue, fullstendig oppslukt av det han holdt på med.

Han skrubbet og skrubbet …

Så stoppet han og vendte blikket mot den åpne døra. Det lot ikke til at noen brydde seg om at han hadde vært her inne i nesten ti minutter.

Tilbake til vaskingen.

Stephen Kall studerte neglebåndene og de store, røde knokene sine.

Ser rene ut. Ser rene ut. Ingen marker. Ikke en eneste én.

Han hadde følt seg helt fin da han flyttet den svarte varebilen vekk fra gata og parkerte den i en underjordisk garasje.

Stephen hadde tatt det verktøyet han trengte ut av kjøretøyet, gått oppover innkjørselen og ut i den travle gata. Han hadde jobbet i New York flere ganger før, men ble aldri vant til alle menneskene, tusenvis bare i dette kvartalet.

Får meg til å føle meg uvel.

Får meg til å føle meg full av larver og mark.

Derfor hadde han stoppet her på herretoalettet for å skrubbe seg litt.

Er du ikke ferdig med det der ennå, menig? Du har to mål igjen å eliminere.

Sir, jeg vet det, sir. Men jeg må fjerne spor som kan føre tilbake til meg før jeg fortsetter. Sir. Herregud’a mann!

Det varme vannet fosset nedover hendene hans. Han skrubbet med børsten han hadde med seg i en liten plastpose. Sprutet rosa såpe fra dispenseren. Og skrubbet litt mer.

Til slutt undersøkte han de røde hendene og tørket dem under varmluftsblåseren. Ikke noe håndkle, ingen fibre som kunne avsløre ham.

Og ingen marker.

Stephen hadde kamuflasjeklær på i dag, men ikke av den kjedelige olivenfargede militære sorten, eller den beige de brukte i Gulfkrigen. Han hadde dongeribukser, Reebooksko, arbeidsskjorte og en grå vindjakke flekket med hvit maling. I beltet hadde han en mobiltelefon og et digert målebånd. Han så ut som alle de andre bygningsarbeiderne på Manhattan, og 34

var kledd sånn fordi ingen ville stusse over at en arbeider gikk med hansker en vårdag.

Så gikk han ut.

Fortsatt masse folk. Men hendene hans var rene og han følte seg ikke så uvel lenger.

Han stoppet på hjørnet og så nedover gata mot bygningen der Mannen og Kona hadde holdt til, men der bare Kona var igjen fordi Mannen var sprengt i småbiter rett over Land of Lincoln.

Men to vitner var fortsatt i live, og begge måtte være døde før storjuryen kom sammen på mandag. Han kikket på det kraftige armbåndsuret. Halv ti lørdag morgen.

Rekker du begge to, menig?

– Sir, det er ikke sikkert jeg får begge to nå, men jeg har fortsatt førtiåtte timer på meg, sir. Det er mer enn nok til å lokalisere og nøytralisere begge målene. Sir. Liker du disse utfordringene, menig?

Sir, det er dem jeg lever for, sir.

Det sto ikke en eneste politibil foran huset deres. Det var det han hadde regnet med.

Greit, så har vi en kjent drapssone foran huset. Og en ukjent en inne …

Han kikket opp og ned gata og begynte å gå bortover fortauet mens de nyskrubbede hendene hans dirret. Ryggsekken veide nærmere tretti kilo, men han merket den knapt. Stephen med militærsveisen var stort sett bare muskler.

Mens han gikk, forestilte han seg at han hørte hjemme her.

Anonym. Han tenkte ikke på seg selv som Stephen eller Kall eller Todd Johnson eller Stan Bledsoe eller noen av de andre aliasene han hadde brukt i løpet av de siste ti årene. Det virkelige navnet hans var akkurat som et rustent treningsapparat som sto ute i bakgården, noe du visste var der, men aldri egentlig så.

Han snudde seg brått og gikk inn i døråpningen i huset rett overfor der Kona bodde. Stephen åpnet inngangsdøra og så bort på de store glassvinduene på den andre siden, delvis skjult av en blomstrende kornell. Han satte på seg et par gulfargede skytebriller og skinnet fra glasset forsvant. Nå kunne han se mennesker bevege seg der inne. En politimann … nei, to po35

litimenn. En mann sto med ryggen til vinduet. Kanskje Vennen, det andre vitnet han var betalt for å drepe. Og … joda, der var Kona. Kort. Huslig. Gutteaktig. Hun hadde på seg en hvit bluse. Den var en god blink.

Hun forsvant ut av syne.

Stephen bøyde seg ned og åpnet ryggsekken.

36

4

En sittende forflytning over i Storm Arrow-rullestolen.

Så overtok Rhyme. Han lukket munnen rundt plastikkstrået på sug-og-pust-styringen og kjørte inn i den lille heisen som en gang hadde vært et skap og som fraktet ham effektivt ned til første etasje i boligen hans.

I 1890-årene, da huset ble bygd, hadde rommet Lincoln Rhyme nå trillet inn i, vært en dagligstue ved siden av spisesalen. Med gipslister, takrosetter med franske liljemønstre og et solid gulv av eikebord som satt så tett som sveiset stål. En arkitekt ville fått sjokk hvis han hadde sett at Rhyme hadde revet ned veggen mellom de to rommene, og laget store hull i de veggene som sto igjen for å kunne føre inn flere elektriske kabler. De kombinerte rommene var nå et kaotisk område. I stedet for glassmalerier fra Tiffany’s og stemningsfulle landskaper av George Innes, var det nå fylt opp av helt andre kunstverk: Reagensrør, datamaskiner, tunge mikroskoper, sammenligningsmikroskoper, en gasskromatograf og et massespektrometer, et PoliLight-lys og glass til å få fram fingeravtrykk. Et meget kostbart elektronisk scanningsmikroskop som var koblet til en energispredende røntgenenhet, ruvet i kroken. Her lå også de mer alminnelige verktøyene en kriminalist hadde bruk for: briller, gummihansker, begre, skrutrekkere og pinsetter, post mortemfingerskjeer, tenger, skalpeller, tungespatler, vattpinner, krukker, plastposer, undersøkelsesbrett, sonder. To dusin spisepinner (Rhyme forlangte alltid at assistentene hans plukket opp det de fant på samme måte som de spiste dim sum på kinarestaurant).

Rhyme styrte den blanke Storm Arrow-rullestolen med farge 37

som kandiserte epler, bort til arbeidsbordet. Thom plasserte mikrofonen over hodet på ham og slo på datamaskinen.

Like etterpå dukket Sellitto og Banks opp i døråpningen. En annen mann som nettopp var ankommet, sluttet seg til dem.

Han var høy og slank, og huden hans var mørk som bildekk.

Han hadde grønn dress og en uvirkelig gul skjorte.

– Hallo, Fred.

– Lincoln.

– Hei, sa Sachs og nikket til Fred Dellray da hun kom inn i rommet. Hun hadde tilgitt ham at han hadde arrestert henne for ikke så lenge siden, på grunn av en konflikt mellom politiet og FBI. Nå var det en merkelig fortrolighet mellom denne høye, vakre politikvinnen og den høye, sære agenten. Begge var, etter Rhymes vurdering, typiske menneskeetterforskere (mens han selv var en bevisetterforsker). Dellray stolte like lite på kriminalteknikk som Rhyme stolte på vitneutsagn. Når det gjaldt den tidligere patruljerende konstabelen Sachs, var det ingenting Rhyme kunne gjøre med hennes naturlige tilbøyeligheter, men han var fast bestemt på at hun skulle sette dem til side og bli den beste kriminalisten i New York, om ikke i hele landet. Det var et mål hun meget lett kunne nå, selv om hun ikke visste det selv ennå.

Dellray strenet gjennom rommet, stilte seg ved siden av vinduet og la de hengslete armene sine over kors. Ingen – ikke engang Rhyme – kunne riktig plassere ham. Fred Dellray bodde alene i en liten leilighet i Brooklyn, likte å lese skjønnlitteratur og filosofi, men enda bedre å spille biljard i tvilsomme buler.

På et tidspunkt var han juvelen i kronen blant FBIs spanere, og ble fortsatt fra tid til annen omtalt med det klengenavnet han hadde fått mens han var ute i felten: Kameleonen – en hyllest til hans utrolige evne til å forvandle seg til den oppdraget krevde. Han var ansvarlig for mer enn tusen arrester.

Men han hadde tilbragt så mye tid som spaner at han var blitt «overbrukt», som de pleide å si i byrået. Det var bare et spørsmål om tid før han ble gjenkjent og drept av en eller annen narkoselger eller gangsterkonge. Derfor hadde han motvillig gått med på å ta en administrativ jobb, så nå var han ansvarlig for andre spanere og informanter.

38

– Dem sier det er sjølveste Danser’n vi er ute etter, mumlet agenten. Det kunne høres ut som om han snakket de svartes ghettospråk, men det var egentlig bare … ekte Dellray. Både grammatikken og ordbruken hans var, i likhet med hele livet hans, et resultat av ren improvisasjon.

– Hørt noe om Tony? spurte Rhyme.

– Min Tony, han som har forsvinni? spurte Dellray. Ansiktet hans ble forvridd av sinne: – Ikke. Ett. Ord. Tony Panelli, agenten som hadde forduftet foran det føderale kontorbygget noen dager tidligere, hadde etterlatt seg kone, en grå Ford med motoren i gang og noen mystiske, irriterende sandkorn – intense asteroider som hadde virket så løfterike, men som hittil ikke sa dem noe som helst.

– Når vi har fått tak i Danseren, sa Rhyme, – skal vi kaste oss over den saken igjen, Amelia og jeg. Heltid. Det lover jeg.

Dellray fingret med den utente sigaretten han hadde bak det venstre øret. – Danser’n … helsikes. Denna gangen må vi få stoppa’n. Helsike.

– Hva med flystyrten? spurte Sachs. – I natt. Har du noen detaljer?

Sellitto leste gjennom haugen av fakser og noen av sine egne, håndskrevne notater. Han så opp. – Ed Carney tok av fra Mamaroneck Airport atten minutter over seks i går kveld.

Selskapet hans – Hudson Air – er et privat charterselskap.

Driver varetransport, flyr forretningsfolk, den slags. Leier ut fly. De hadde nettopp fått et oppdrag – og hør på dette – de skulle frakte legemsdeler til transplantasjoner ved hospitaler rundt i midtvesten og på østkysten. Det er visstnok hard konkurranse på det markedet for tida.

– Hardt kroppsarbeid, sa Banks og var den eneste som smilte av den spøken.

Sellitto fortsatte: – Oppdragsgiveren var U.S. Medical and Healthcare. De holder til oppe i Somers. En av de store private sykehuskjedene. Carney hadde et hektisk program. Skulle fly til Chicago, Saint Louis, Memphis, Lexington, Cleveland og så ligge over i Erie, Pennsylvania. Skulle ha vært hjemme igjen nå i morges.

– Hadde han passasjerer? spurte Rhyme.

39

– Ingen hele, mumlet Sellitto. – Bare lasten. Turen var ren rutine. Så, ti minutter før landing ved O’Hare, eksploderer bomben. Sprenger flyet i småbiter. Dreper både Carney og annenflygeren hans. Fire skadde nede på bakken. Han skulle forresten ha flydd med kona, men hun ble syk og måtte bli hjemme.

– Har dere fått en NTSB-rapport? spurte Rhyme. – Nei, selvfølgelig ikke, korrigerte han seg selv. Det er vel for tidlig ennå, ja.

– Rapporten blir ikke ferdig før om to–tre dager.

– Men vi kan ikke vente to–tre dager! sutret Rhyme høylytt.

– Jeg må ha den nå!

Man kunne se et rosa arr etter ventilslangen på halsen hans.

Men Rhyme hadde vennet seg av med støttelungen og kunne puste som bare det. Lincoln Rhyme var kvadriplegikeren som kunne sukke, hoste og brøle som en sjømann. – Jeg må få alt vi vet om bomben.

– Jeg kan ringe en kamerat i Chicago, sa Dellray. – Han skylder meg en tjeneste. Jeg skal fortelle’n hvor landet ligger, så sender’n nok alt dem har så fort som faen.

Rhyme nikket til agenten og grublet deretter over det Sellitto hadde fortalt ham. – Ok, vi har to åsteder. Flystyrten i Chicago. Det åstedet er for gammelt til at det er noen vits i at du drar dit, Sachs. Sannsynligvis fullstendig forurenset. Vi får håpe at de i Chicago i hvert fall har litt peiling på hva de driver med. Det andre åstedet er flyplassen i Mamaroneck – der Danseren fikk bomben inn i flyet.

– Hvordan vet vi at han gjorde det på flyplassen? spurte Sachs. Hun tvinnet det røde håret sammen og festet det oppå hodet med en spenne. Flotte hårstrå som dette var en fare på ethvert åsted, de kunne forurense bevisene. Sachs gjorde jobben sin bevæpnet med en Glock 9 og et dusin hårspenner.

– Godt poeng, Sachs. Han hadde sansen for at hun noen ganger stilte flere spørsmål enn ham. – Vi vet det ikke før vi finner bomben. Den kan ha blitt plantet blant lasten, i en flyveske eller en kaffekanne.

Eller i en papirkurv, tenkte han bittert og så for seg eksplosjonen i Wall Street nok en gang.

40

– Jeg vil ha alle bitene av bomben hit så fort som mulig. Vi må ha dem, sa Rhyme.

– Linc, sa Sellitto sakte, – flyet var over en kilometer oppe i lufta da det eksploderte. Vrakrestene er spredd over et helt jævla politidistrikt.

– Det blåser jeg i, sa Rhyme. Nakkemusklene hans verket.

– Leter de fortsatt?

Lokale redningsfolk tok seg av ulykkesstedene, men etterforskerne var fra FBI, følgelig var det Fred Dellray som ringte til FBIs spesialagent på åstedet.

– Si til ham at vi trenger enhver liten bit som kan ha rester av sprengstoff. Og da mener jeg nanogram. Jeg må ha den bomben.

Dellray overbrakte budskapet. Deretter så han opp og ristet på hodet: – Åstedet er frigitt.

– Hva? ropte Rhyme. – Etter bare tolv timer? Latterlig. Utilgivelig!

– De måtte åpne veiene igjen. Han sa …

– Brannbilene! utbrøt Rhyme.

– Hva? – Sjekk alle brannbilene, sykebilene, politibilene … alle utrykningsbilene som dro til åstedet. Dekkene deres må skrapes.

Det lange, svarte ansiktet til Dellray stirret på ham. – Vil du gjenta det? Til min eks-gode venn på tråden?

Agenten dyttet telefonen bort til ham.

Rhyme overså røret og sa til Dellray: – Dekkene på utrykningsbilene er en av de beste kildene til beviser fra et forurenset åsted. De kom dit først, og vanligvis har de nye dekk med dypt mønster. Sannsynligvis kjørte de ikke annet enn fram og tilbake til åstedet. De må skrape alle dekkene og sende resultatene hit.

Dellray greide å få en forsikring fra Chicago om at de skulle skrape så mange som mulig av dekkene til utrykningsbilene.

– Ikke så mange som mulig, ropte Rhyme. – Alle!

Dellray himlet med øynene, formidlet beskjeden og la på.

Plutselig ropte Rhyme: – Thom! Hvor er du? Thom!

Den hardt belastede assistenten dukket opp i døra et øyeblikk etterpå. – Jeg var på vaskerommet.

– Glem klesvasken. Vi trenger et tidsskjema. Skriv, skriv …

41

– Skriv hva da?

– På den tavla der. Den store. Rhyme så på Sellitto. – Når kommer storjuryen sammen?

– Ni på mandag.

– Statsadvokaten vil sikkert be dem komme et par timer før – varebilen henter dem nok mellom seks og sju. Han så på klokka på veggen. Den var ti om formiddagen. Lørdag.

– Vi har nøyaktig førtifem timer. Thom, skriv: Time én av førtifem.

Assistenten nølte.

– Skriv! Han adlød.

Rhyme stirret på de andre i rommet. Han så at øynene deres flakket usikkert, og at det var en skeptisk rynke i ansiktet til Sachs. Hånden hennes gikk opp i håret, og hun klødde seg åndsfraværende.

– Synes dere jeg er melodramatisk? spurte han til slutt. – Tror dere ikke vi trenger å bli minnet om det?

Ingen sa noe på en stund. Til slutt grep Sellitto ordet: – Linc, jeg mener, det kommer jo ikke til å skje noe spesielt innen den tid.

– Å jo da, sa Rhyme med blikket rettet mot hannfalken.

Den muskuløse fuglen lettet og seilte ubesværet ut over Central Park.

– Innen klokka sju mandag morgen har vi enten fått tak i Danseren, eller så er begge vitnene døde. Andre alternativer har vi ikke.

Thom nølte et øyeblikk, før han tok krittet og skrev.

Den anspente stillheten ble avbrutt av mobiltelefonen til Banks. Han lyttet en stund, så løftet han blikket: – Her har vi noe, sa han.

– Hva da? spurte Rhyme.

– De uniformerte politifolkene som skal passe på fru Clay og det andre vitnet – Britton Hale?

– Hva med dem?

– De er hjemme hos henne nå. En av dem ringte akkurat.

Fru Clay har visst lagt merke til en svart varebil hun aldri hadde sett før. Den hadde stått parkert utenfor huset deres de siste dagene. Med skilter fra en annen stat.

42

– Noterte hun nummeret? Eller staten?

– Nei, svarte Banks. – Hun sa at den hadde vært borte en stund i går kveld etter at mannen hennes hadde dratt av sted til flyplassen.

Sellitto stirret på ham.

Rhyme lente hodet framover. – Og? – Hun sier at den sto der igjen i dag morges, men ikke lenge.

Den er ikke der nå lenger. Hun var …

– Herregud, hvisket Rhyme.

– Hva er det? spurte Banks.

– Sentralen! ropte kriminalisten. – Ring opp sentralen! Med én gang!

En drosje stoppet foran huset til Kona.

En eldre kvinne kom ut og gikk ustøtt mot døra.

Stephen holdt et våkent øye med henne.

Er dette et lett mål, menig?

Sir, en skytter sier aldri at et skudd er lett, sir. Hvert eneste skudd krever maksimal konsentrasjon og innsats. Men dette målet kan jeg treffe og påføre dødelig skade, sir. Jeg kan forandre målene mine til gelé, sir.

Kvinnen gikk opp trappa og forsvant inn i gangen. Et øyeblikk etter så Stephen at hun dukket opp i dagligstua til Kona.

Han så et glimt av noe hvitt – det var blusen til Kona. De klemte hverandre. Nok en skikkelse kom inn i rommet. En mann. En politimann? Han snudde seg. Nei, det var Vennen.

Begge målene på én gang, tenkte Stephen oppspilt, bare tretti meter unna.

Den eldre kvinnen – mor eller svigermor – ble stående foran Kona mens de snakket med bøyde hoder.

Stephens elskede Model 40 lå i varebilen. Men han trengte ikke noe snikskyttergevær til dette skuddet. Det holdt med den langløpede Berettaen. Det var et fabelaktig skytevåpen.

Gammelt, bulkete og funksjonelt. I motsetning til mange andre leiesoldater og profesjonelle mordere, dyrket ikke Stephen våpnene sine. Hvis en stein var den beste måten å drepe et bestemt offer på, så brukte han en stein.

Han vurderte målet, målte innfallsvinkelen, tok i betrakt43

ning at vinduet kunne forandre på retningen. Den eldre kvinnen tok et skritt bort fra Kona og sto rett foran vinduet.

Hva er planen din nå, menig?

Han aktet å skyte gjennom vinduet og treffe den eldre kvinnen høyt oppe. Hun kom til å falle. Så kom Kona instinktivt til å ta et skritt framover og bøye seg over henne. Det ville gjøre henne til et rimelig godt mål. Vennen kom til å styrte inn i rommet og stille seg i en meget gunstig profil.

Hva med politifolkene?

De utgjorde en liten risiko. Men uniformerte politimenn var i beste fall middelmådige skyttere, og hadde sannsynligvis aldri blitt skutt på av noen før. De ville helt sikkert få panikk.

Gangen han sto i, var fortsatt tom.

Stephen trakk sluttstykket på våpenet tilbake for å spenne hanen og få bedre kontroll ved å trekke av når våpenet var i automatstilling. Han dyttet opp døra og holdt den igjen med foten, og kikket opp og ned gata.

Ingen.

Pust, menig. Pust, pust, pust …

Han senket skytevåpenet mot håndflaten. Skjeftet hvilte tungt i den hanskekledde hånden. Så begynte han forsiktig å legge et umerkelig trykk på avtrekkeren.

Pust, pust.

Han stirret på den eldre kvinnen og glemte fullstendig at han klemte på avtrekkeren, glemte at han siktet, glemte pengene han skulle få for jobben, glemte alt i hele verden. Han holdt skytevåpenet stødig som en statue i de smidige, avslappede hendene og ventet på at våpenet skulle gå av.

44