Kim Jong-un: et skyggeportrett av en diktator av Sun heidi Sæbø

KIM JONG-UN

SUN HEIDI SÆBØ

KIM JONG-UN ET SKYGGEPORTRETT AV EN DIKTATOR

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58603-4 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: EPA/KCNA, Scanpix Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook Falun AB, Sverige 2018 Satt i 10,42/13,5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Forfatteren har fått støtte fra Fritt Ord og Det faglitterære fond for å skrive denne boken.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

1: Drapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2: Mistanken. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3: Forhistorien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4: Kim Jong-un . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5: Katastrofen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6: Kim Jong-il . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7: Doan Thi Huong og Siti Aisyah . . . . . . . . . . .

8: Kim Jong-Nam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9: 2013 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10: Marsjall Kim. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11: «Det perfekte mordet» . . . . . . . . . . . . . . . . . .

12: 2015 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13: Livet på innsiden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

14: En liten frosk i en dam . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15: Skjebnetime . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 22 31 42 57 81 100 121 148 166 189 227 267 301 348

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 365 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 367

INNLEDNING

13. februar 2017 ble Kim Jong-nam drept på flyplassen i Malaysias hovedstad, Kuala Lumpur. I noen hektiske nyhetsdøgn var det dette alt handlet om: Eldstesønnen til Nord-Koreas avdøde diktator, Kim Jong-il, var tatt av dage, og den mistenkte var Kim Jong-un, offerets yngre halvbror og Nord-Koreas leder i dag.

Plottet var som hentet ut av en spionroman. Det besto av en diktatorfamilie, to kvinnelige gjerningspersoner, et knippe mystiske bakmenn og en dødbringende nervegift.

Det eneste man stusset over, var hvor lite diskré selve drapshandlingen hadde vært. De skyldige hadde etterlatt seg en rekke synlige spor som alle hadde det til felles at de pekte mot Pyongyang og Nord-Koreas leder. Det kan ha vært fordi saken virket oppklart fra første stund at oppmerksomheten så raskt døde hen. Drapet ble aldri gjenstand for noen utvidet diskusjon. Det var en begivenhet som umiddelbart havnet i skyggen av nye missiltester, en ny atomprøvesprengning og en tiltakende ordkrig med USAs president.

Men drapet på Kim Jong-nam er verdt å utforske i sin helhet. Likvidasjonen, slik den utspilte seg for åpent kamera, var et sjeldent uttrykk for ekshibisjonisme. Det var en åpen dør inn til et regime som ellers omgir seg med lukkethet. Ugjerningen sa tydelig noe om hvilke metoder 7

regimet er villig til å ta i bruk. Henrettelsen ga et innblikk i psyken til Kim Jong-un, verdens yngste diktator med atomvåpen. Til syvende og sist kunne kanskje også en gjennomgang av offerets liv kaste lys over regimet og de interne forholdene i Kim-familien.

Dette var ikke en drapssak som utelukkende burde dreie seg om jakten på gjerningsmann og motiv. Det skulle bli minst like viktig å se på hvordan mordet var blitt begått. Og kanskje ville det vise seg at ikke alt var slik man først hadde antatt? Kanskje var det sånn at når man begynte å lete i fortiden, i nåtiden, i familieforhold og i politikken, så var det et annet bilde som trådte frem.

Det var vietnamesiske Doan Thi Huong og malaysiske Siti Aisyah som ble satt til å bære ansvaret for udåden. De måtte møte i retten, tiltalt for drapet på Kim Jong-nam.

Underveis i arbeidet med boken har jeg hatt jevnlig kontakt med Doans forsvarer, Naran Singh. For å komme tettere på drapsofferet har jeg snakket med venner av Kim Jong-nam. Dette var mennesker som lot seg spore opp via hans Facebook-side og andre kontakter. For å få innsikt i hvordan Kim Jong-uns regime fungerer, har jeg intervjuet en rekke avhoppere. Det har vært avhoppere med ulik sosial bakgrunn og fra forskjellige generasjoner.

Noen av dem har vært høytstående tjenestemenn, andre kom fra lavere samfunnslag. Enkelte har i dag sentrale posisjoner i Sør-Korea. På et tidspunkt ble jeg selv forsøkt vervet som spion med tilbud om at de kunne få meg inn i Nord-Korea på falske papirer og falske premisser, mot at jeg rapporterte tilbake om spesifikke forhold.

Nesten samtlige av avhopperne jeg har møtt har hatt behov for å være anonyme. Dette behovet kan ha sitt utspring i hvilken rolle de hadde i Nord-Korea før de 8

innledning

flyktet. Å stå frem med at man jobbet i etterretningen og anga andre, eller at man var et høytstående medlem av militæret, kan være belastende for en som forsøker å etablere en ny tilværelse. Man risikerer å bli møtt med fordømmelse fra det øvrige avhoppermiljøet i Sør-Korea.

I andre tilfeller er det frykt for egen sikkerhet som gjør at informantene ikke ønsker å la seg identifisere. En del nordkoreanske avhoppere lever i konstant frykt for at de skal bli tatt av dage, og drapet på Kim Jong-nam har naturlig nok forsterket denne redselen. Flere av dem jeg har møtt, lever derfor med strenge sikkerhetsforanstaltninger.

I tillegg har jeg også snakket med høytstående sørkoreanske diplomater, og en rekke forskere, flesteparten av dem basert i Seoul. De har alle bidratt med sine perspektiver og uvurderlig kunnskap. Det samme har frivillige, internasjonale organisasjoner som jobber tett med menneskerettighetsspørsmål i Nord-Korea og avhoppernes situasjon. Utover dette bygger boken også på tidligere erfaringer med feltarbeid på kinesisk side i grenseområdene til Nord-Korea. Der har jeg blant annet møtt nordkoreanske flyktninger som lever i skjul i frykt for at de igjen skal bli tvangsreturnert til Nord-Korea og gjennomgå den fysiske avstraffelsen og tvangsarbeidet som venter der. I det øvrige arbeidet med boken har jeg ellers dratt fordel av tidligere reportasjeturer til Sør-Korea, samt egne inntrykk fra opphold i Nord-Korea.

Utover eget feltarbeid og egne intervjuer har jeg naturligvis dratt stor nytte av eksisterende litteratur og journalistikk på området, i tillegg til nettsteder som NK News og NK Leadership Watch, for å skrive utfyllende om landet og dets leder Kim Jong-un.

KAPITTEL 1

DRAPET

Klokken hadde passert halv ni om morgenen mandag 13. februar 2017 på terminal klia2. Dette siste tilskuddet til hovedflyplassen i Malaysias hovedstad hadde stått klart tre år tidligere. 257 000 skinnende nye kvadratmeter og 60 gater klare til å ta imot hordene av lavpristurister i en tid der alle ønsker å flytte på seg – raskest og billigst mulig.1 Årlig passerer over 50 millioner reisende gjennom Kuala Lumpurs internasjonale flyplass.2 Denne mandagsmorgenen var som andre dager. Er det ikke slik man gjerne tenker tilbake på omgivelsene og situasjonen rett før alt blir ugjenkallelig snudd på hodet?

I et forsøk på å granske hukommelsen etter observasjoner og tegn man burde merket seg, kommer man gjerne til kort. Alt var som normalt, sier vi og trekker på skuldrene.

Stemningen var lett hektisk, slik den gjerne er på større flyplasser. Der gikk folk med tunge bagasjetraller og små barn og speidet etter skilt som skulle peke dem i riktig retning. Der gikk rutinerte forretningsreisende med stø kurs og lette håndkofferter. Noen forsøkte å sove. Jetlag, bakrus, taxfree-parfyme og barnegråt om hverandre i den udefinerbare flyplasstøyen. Klokken krøp mot ni da en middelaldrende mann kom ruslende alene gjennom de automatiske skyvedørene og inn i den travle avgangshal11

len. Om noen hadde studert overvåkningskameraene på akkurat det tidspunktet, var det ingenting ved mannens fremtoning som røpet hvem han var, og hva som snart skulle skje. Han virket reisevant og kjent med omgivelsene der han stoppet opp og gløttet på den store tavla som viste avgangstidene, før han fortsatte med den svarte ryggsekken av merket Tumi nonchalant slengt over høyre skulder.3 Han var tynn i håret, eller i realiteten nærmere glattbarbert. Kledd i lyse, løstsittende dongeribukser. Den beige blazeren han hadde på seg var takknemlig i passformen mot den noe overvektige figuren. Verre var det med den mørkeblå piquet-skjorta han hadde under, som måtte kjempe mot den lett bulende magen. Han hadde greit med tid til han skulle være om bord i flyet, så han fortsatte i rolig tempo mot Air Asias røde selvbetjente innsjekkingsautomater.4 Tenkte han på hvordan han skulle fordrive tiden frem til boarding der han tuslet av sted? Eller så han mest frem til å synke ned i flysetet og kanskje få en blund på øyet etter en litt for brå start på dagen? For alt vi vet, kan tankene hans like gjerne ha kretset rundt det han visste ventet ham når han landet. Eventuelt kan han ha reflektert over de siste dagenes opplevelser, og passet ekstra godt på ryggsekken av den grunn. I hvert fall om vi skal legge til grunn det som senere skulle komme frem om hva han hadde i håndbagasjen. Det var fire timer med påtvunget stillesitting som ventet. Om han var blitt spurt i dag, er det ikke sikkert han hadde vært i stand til å huske nøyaktig hva det var han tenkte på idet det skjedde.

Det kom så brått på. Selv da en hel verden i ettertid skulle granske det som nå var i ferd med å skje – i sakte film, fra ulike kameravinkler, om og om igjen – så føl12

drapet

tes det som om det gikk for fort. Ut av løse lufta, idet han nærmet seg innsjekkingsautomaten, kom en kvinne og stilte seg på kloss hold. Hun hadde sett ham først.

Sirklet ham inn og ventet tålmodig i noen lange sekunder til alt var klart. Deretter hadde hun sneket seg tett på, kanskje huket seg ørlite ned, slik at hun var ute av synsfeltet hans og dermed fikk mer ut av overraskelsesmomentet idet hun plutselig rettet seg opp. Nå fektet hun med armene opp i ansiktet på ham. Og før han visste ordet av det, kjente han noen andre komme bakfra og gni noe utover fjeset hans. Like brått som de var kommet, var de forduftet. Kanskje hørte han noen mumle: «Sorry, sorry!»5 For ettertiden var det 2,33 ubegripelige sekunder i kornete bildekvalitet. Et øyeblikk av et basketak som bare noen ytterst få i avgangshallen fikk med seg. Men de som skulle få det med seg, var nøye og diskré utplassert på ulike poster på flyplassen og hadde fulgt hver bevegelse denne morgenen med omhyggelig årvåkenhet.

Forsto han selv hva som nettopp skjedde, der han sto igjen fortumlet i innsjekkingskøen mens de to gjerningspersonene forsvant hver sin vei? Fikk han et glimt av dem, eller kjente han allerede at det sved i øynene?

Instinktivt må han ha visst at noe var galt. Først gikk han i retning toalettet, før han brått endret kurs mot flyplasspersonalet. Kledd i oransje T-skjorter og med svart hijab var de prisverdig lette å få øye på nå som han slet med å se. Med passet i hånden og uten tanke for den mannlige passasjeren som allerede sto og snakket med en av de oransjekledde kvinnene, brøt han inn og begynte å fortelle.

Juliana Idris skulle senere erindre hvordan den fremmede skalv på hendene. Hun stusset over det. Han snak13

ket til henne på engelsk og sa han ville politianmelde et overfall.6 Han fortalte at han var blitt angrepet av to kvinner.

Bildene fra overvåkningskameraene på flyplassen gjengir hendelsesforløpet i disse avgjørende minuttene. Tydelig stresset gestikulerer mannen med hendene overfor Juliana for å demonstrere at han fikk noe gnidd utover ansiktet. På de neste kamerabildene har de to oppsøkt uniformert politi, slik han ba om. På nytt virker det som han forteller om overfallet han er blitt utsatt for. Det finnes ulike versjoner av hva han sa. Om ikke ordrett, så var det dette etterforskningssjef Fadzil Ahmat i Selangordistriktet fortalte da en reporter fra det internasjonale nyhetsbyrået Reuters senere fikk tak i ham.

– Han følte at noen tok tak i ansiktet hans bakfra, fortalte Ahmat.7 Igjen de samme håndbevegelsene for å vise at han fikk noe smurt utover ansiktet. To politimenn, en i blå skjorte og en i svart uniform med beret, eskorterer ham til legevakten i etasjen under, nær ankomstområdet for internasjonale flyvninger. Kanskje virker gangen hans litt stabbete der de går, men det blir muligens også bare ubetydelige spekulasjoner i ettertid. Til politioverbetjent Mohd Zulkarnain Sanudin som fulgte ham, sa han: – Sir, ta det sakte. Øynene mine er sløret. Jeg ser ikke.8 De hadde nok løpt om de bare hadde visst.9 I stedet trasker de av gårde, bortover de store, endeløse gulvflatene som kjennetegner flyplasser og som gjør dem så utmattende. Dette er de siste bildene vi får se mens han fortsatt er ved bevissthet; idet han blir fulgt inn glassdørene på flyplassklinikken Menara og tatt imot av ventende helsepersonell på innsiden. I løpet av minutter eller sekunder utvikler han krampeliknende anfall. Øynene er 14

drapet

røde, og han kniper dem sammen. Han tar seg til hodet i smerte og svetter voldsomt. Sykepleier Rabiatul Adawiyah Mohamad Sofia prøver å tørke ansiktet hans med en serviett, men han svetter fortsatt.10 – Veldig, veldig vondt. Jeg ble sprayet med væske, sier han.

Mens alt dette skjer, går en ukjent mann med svart trillekoffert på utsiden og følger med gjennom glassveggen.

Det neste bildet er et stillbilde. Det viser offeret for overfallet utslått i en mørk skinnstol. Den høyre armen er utstrakt. Typisk nok ser det ut som om han bare sover der han sitter. Fredelig, men blottstilt og sårbar på samme tid. Jakken har han kastet, en glipe av magen stikker ut under skjorta, en klokke med svart rem på venstre arm, rundt høyre håndledd et armbånd med lyse jadesteiner som vi har sett ham med tidligere, og som han kanskje tror betyr lykke og velstand. Brune mokasiner med sølvspenne på føttene. På gulvet foran ham den svarte sekken hans.

Svimmelheten og muskelsammentrekningene blir kraftigere og hyppigere. Pustebesværet er så ille at helsepersonellet skjønner at det står om livet. Pasienten responderer ikke lenger når han blir spurt om noe. Det ene øyeblikket stiger blodtrykket og pulsen voldsomt, og han viser symptomer på slag. Kjeven låser seg, øynene ruller bakover i hodet.11 En blanding av blod, oppkast og spytt fosser ut av munnen på ham. Blodtrykket stuper til 70/40, og doktor Nik Mohd Adzrul Ariff må intubere for å øke oksygentilførselen.12 Pasienten er bevisstløs da de legger ham på en båre for å få ham brakt til sykehuset. Det føles som en evighet til heisen kommer, og imens prøver de å pumpe oksygen inn i ham der han ligger livløs.13 De får 15

ham inn i den ventende ambulansen som med ulende sirener setter kursen for Putrajaya-sykehuset en snau halvtime unna Kuala Lumpurs internasjonale flyplass om du tar raskeste vei. I realiteten hadde de aldri nubbesjanse.

Mannen ble erklært død lenge før de nådde frem.

I dagene, ukene og månedene etter denne dagen skulle politietterforskere, forsvarsadvokater, forskere, politikere, etterretningsanalytikere og journalister fingranske hvert sekund som nettopp hadde passert. Men om flyplassvertinne Juliana, politioverbetjent Zulkarnain, doktor Nik, sykepleier Rabiatul og de andre som hadde støtt på den fremmede mannen, skjønte hva de sto overfor der og da? Senere skulle de bli nødt til å gå over hvert eneste sekund. Hvem hadde gjort hva, og i hvilken rekkefølge? Vi må bare anta at det ikke gikk lang tid før noen fattet mistanke. Det var det raske og uforklarlige dødsfallet. Mannens uvanlige beretning om hva som hadde hendt i forkant. Og ikke minst passet han hadde båret.

Et håndfast dokument som vanligvis tjener som det sikreste beviset på noens identitet. Men i dette tilfellet? Passet hans viste at han het Kim Chol, fødselsdatoen var 10. juni 1970, og utstedelsesland var Den demokratiske folkerepublikken Korea, bedre kjent som Nord-Korea.

Men det var akkurat her det skulle oppstå en avgjørende misforståelse. Den første telefonen politiet tok, skulle bli bestemmende for sakens utvikling.

Dette er historien om mandag 13. februar 2017, slik vi har fått den fortalt gjennom utallige avisartikler og fjernsynsreportasjer. Men kan vi, når vi studerer hendelsesforløpet fra de ulike kameravinklene som hopper både i tid og rom, føle oss sikre på at de tause overvåkningskameraene gir oss hele bildet? Det skulle gå ganske nøyak16

drapet

tig 35 timer før resten av verden fikk nyss i det mystiske dødsfallet som hadde funnet sted på terminal klia2. Da nyheten først kom ut, i form av en hastemelding fra det sørkoreanske nyhetsbyrået Yonhap, inneholdt meldingen noen helt oppsiktsvekkende opplysninger som skulle gjøre det uforklarlige dødsfallet til en verdensnyhet.

«Halvbroren til Nord-Koreas leder Kim Jong-un er blitt drept i Malaysia», het det.14 Kilden de oppga, var en anonym regjeringskilde i Sør-Korea. Den korte notisen refererte også til hva den sørkoreanske TV-stasjonen Chosun rapporterte: «Kim ble drept på en flyplass i Malaysia etter å ha blitt angrepet av to uidentifiserte kvinnelige agenter med giftnåler. De mistenkte flyktet fra stedet, og malaysisk politi mistenker at Nord-Korea står bak drapet.»15 Det var en nyhet som umiddelbart spredte seg i kraft av all verdens nyhetsstrømmer og sosiale medier. Om du hørte på radio, så på TV, var innom Facebook, Twitter eller surfet på en nettavis, fikk du trolig med deg nyheten denne tirsdagen. Verden over ble det angivelige drapet på Kim Jong-nam selve toppsaken. Malaysiske myndigheter var foreløpig mer tilbakeholdne og omtalte det som en hurtig og uforklarlig død. Ennå virket det hele så absurd at det bare lot seg oppsummere i en nærmest endeløs rekke av ubesvarte spørsmål. I løpet av halvannet døgn var det som kunne passert som et alminnelig slag eller hjerteinfarkt med døden til følge, blitt til potensielt et av de mest oppsiktsvekkende drapene i moderne tid.

Så hvordan var man gått fra anonymt dødsfall til at mannen som reiste under identiteten «Kim Chol», i virkeligheten var Kim Jong-uns halvbror, Kim Jong-nam?

Og hvordan kunne det slås fast at han var blitt drept med giftnåler? Og hvis han virkelig var blitt drept, hvor17

for i all verden på en flyplass? Tatt i betraktning at NordKorea i snart 70 år har omgitt seg med en uforliknelig miks av hemmelighold og mystikk, var det alt annet enn opplagt hvorfor regimet skulle ha beordret drapet i avgangshallen på en av Asias største flyplasser. Bortsett fra i enkelte regjeringsbygg eller i banker med en forlokkende stor kontantbeholdning er det ikke mange steder der overvåkningskameraene forfølger deg like tett. Så var åstedet for det påståtte drapet en ren tilfeldighet, fordi det var der anledningen simpelthen hadde budt seg? Eller var det valgt med omhu og uløselig knyttet til motivet? I tiden som fulgte, var det denne sistnevnte teorien mange skulle feste størst lit til. Det var et drap som var blitt begått med iskaldt overlegg for åpent kamera for å sende et fryktinngytende budskap til omverdenen. Først senere var det andre som skulle antyde at noe var gått galt. At det var en nøye planlagt handling som ikke hadde gått som den skulle.16 I en situasjon med mange spørsmål og nesten ingen svar var det kun én ting som var sikkert. En mann var død, og både malaysiske og sørkoreanske myndigheter virket overbevist om at det virkelig var Kim Jong-nam, den utstøtte eldre halvbroren til Nord-Koreas leder Kim Jong-un. Siden skulle avdødes identitet bli bekreftet, og nå som vi kjenner hendelsesforløpets opptakt, kan vi bare forestille oss hvordan de siste minuttene av hans liv må ha fortonet seg.

Visste Kim Jong-nam idet han ble overfalt at dette var slutten? Innså han at dette var det øyeblikket han hadde fryktet og ventet på de siste årene, og som han innerst inne visste ville komme? Kan han til og med ha følt et snev av lettelse der han kjente at kroppen var ute av kon18

drapet

troll, at pusten ble tyngre, og at han var i ferd med å forsvinne? På sett og vis var jakten på ham over nå. Han trengte ikke lenger å flykte. Men kanskje kjente han også på en viss anger. En bitterhet over at det var sånn det skulle ende. En hel verden skulle minnes ham som Kim Jong-ils tåpelige sønn. Han som for alltid ville ha dette playboy-imaget festet til det forhatte familienavnet. En det ikke gikk an å google uten at det dukket opp påstander om gambling og kasinoer og alkohol i samme søketreff. En som for alltid skulle ha skandaler heftende ved seg. Hendelser som for alle som ikke kjente ham, skulle forklare hvorfor livet hans hadde tatt den retningen det hadde tatt. Nå ville sannheten om hvem han egentlig var, trolig følge ham i graven. Bare et finmasket nett av personer som likte å holde en lav profil, spredt over minst to kontinenter, skulle kjenne sannheten om ham.17 Og blant dem noen intimt fortrolige, som også kjente til det ene møtet som en gang hadde funnet sted mellom de to halvbrødrene. Kim Jong-nam døde som en klovn. Og tilbake sto den yngre halvbroren, med mistankens lys kastet over seg, men likevel uangripelig og utenfor rekkevidde.

Likvidasjonen som fant sted 13. februar 2016, skulle utvikle seg til en sak utenom det vanlige. Nå som plottet var spunnet rundt en diktator og halvbroren hans, åpnet det opp et univers som vanligvis er omgitt av dyp sekretesse. Synet av en døende Kim Jong-nam på flyplassen var et øyeblikksbilde av en familie som har regjert den nordlige delen av Korea-halvøya i tiår etter tiår. Et land der Kim-familien regnes som omnipotent og hvor deres ideologi har innvirkning på alle deler av folks hverdag: hvordan de kler seg, hvordan de ter seg og hvor19

dan de tenker. Samtidig har familien levd helt avsondret fra folket som de styrer med så hard hånd. De har vært omsluttet av de høyeste murene, de tykkeste veggene og de største palassene. Kanskje kunne dette drapet hjelpe oss med å trenge bak fernissen av hemmelighold og illusjonen av guddommelighet. Når alt kom til alt var det tydelig at også disse menneskene henfalt til simple dødssynder. De aller fleste drap lar seg forklare ut fra en nagende sjalusi, en evig rivalisering, et plutselig ønske om hevn, eller en krangel som kom fullstendig ut av kontroll. Dersom den nordkoreanske diktatoren lot seg definere som en som lett lot følelsene sette seg ut av spill, var det som om noe av mystikken rundt ham forsvant. Da var han en karakter vi kunne gjennomskue og Kim-familien ikke stort annerledes enn andre. På den andre siden kunne det være et langt større bakteppe som ble overskygget av de mer sensasjonelle spekulasjonene. I en situasjon der konflikten med omverdenen tilspisset seg, og hvor Kim Jong-un følte seg presset opp i et hjørne, var det å drepe Kim Jong-nam en nødvendighet? Måtte han dø av grunner vi ikke kjente til? Eller kunne det for den saks skyld være andre mulige gjerningspersoner som ble oversett? Det var noen med inngående kjennskap til regimet som senere skulle hevde dette.

Selv om drapet virket oppklart fra første stund, kastet etterforskningen lys over en mørk underverden av mystiske mellommenn, stråselskaper, hvitvasking og svartebørshandel med masseødeleggelsesvåpen. Ikke minst skulle forestillingen om det lukkede Nord-Korea utfordres av bevis på hvordan landet opererer på kryss og tvers av landegrenser gjennom et intrikat nettverk av mektige og til dels kriminelle aktører. Hvordan Kim Jong-nam og 20

drapet

to ukjente kvinner, hvorav en i LOL-genser og med Hello Kitty-koffert, var blitt viklet inn i en verden av skitne penger og internasjonal storpolitikk, var det muligens bare én person som visste. Han befant seg 4673 kilometer unna.

KAPITTEL 2

MISTANKEN

Tenk deg at du er en kriminaletterforsker som står overfor et mistenkelig dødsfall. En person er død. Ennå er han verken formelt identifisert eller obdusert. Han bærer ingen tegn på ytre skader. Likevel mener alle å vite hvem den avdøde er. De slår også fast at han ble drept, og videre hvordan han ble drept. Ikke minst føler de seg sikre på hvem gjerningsmannen er. Slik forløp hendelsene straks etter at dødsfallet på klia2 ble kjent. «Kim Jong-nam ble stukket med giftnåler.» «Han ble sprayet med gift.» «Nei, de brukte en klut dynket i gift, eller var det en hanske?» Historien fikk en egen dynamikk der drapsmannen ble utpekt før man hadde fastslått at man hadde et drapsoffer. Hva var det som gjorde alle så skråsikre? Det må ha vært det faktum at mistanken rettet seg mot Kim Jong-un, som gjorde at alle andre antakelser ble selvforsterkende og tatt for å være sanne. Det var noe grensesprengende i måten drapet var begått på og at saken innbefattet en diktator. Det var som om vi ikke kunne slå oss til ro med de fakta som forelå. Begivenhetene måtte foregripes. Vi hoppet rett til konklusjonen, og lot alt annet bli uviktig. Også selve skyldspørsmålet.

Var det så enkelt som at Nord-Koreas eneveldige leder sto bak?

22

mistanken

Tidlig om morgenen søndag 12. februar, 25 timer før drapet fant sted, hadde Kim Jong-un tatt oppstilling inne på et trangt og smalt rom, innredet i gulbrun strie og med brune lister. Han var omgitt av en type interiør som lett gir assosiasjoner til 1970-årene, tiåret før han selv ble født. Langs den ene kortveggen, foran noe som trolig har vært en dør, sto tre dataskjermer plassert på toppen av en tung skjenk. Den ene skjermen var avslått. Den i midten viste noe som kunne minne om et satellittbilde, mens den tredje så ut til å vise et nærbilde av referanser på et kart.

Speilet som hang på veggen, var for anledningen kamuflert, trolig for å skjule detaljene i resten av rommet.

Nordkoreanerne vet utmerket godt at de blir iakttatt og at hver detalj granskes.

Kim Jong-un var ikke overlatt til seg selv. Bak ham sto to eldre herrer kledd i henholdsvis brun frakk og beige parka. Kim selv var kledd i en dobbelkneppet mørk ullfrakk. Kanskje var det kaldt i rommet siden det også sto to radiatorer i hjørnet. De hadde fulgt spent med, helt fra missilet ble fraktet ut på utskytingsfeltet til de aller siste forberedelsene. Så ga Kim Jong-un klarsignalet.1 Det kjølige, klare været ga ham god utsikt til rampen der missilet skulle skytes opp. Klokken 07.55 kom drønnet, ilden og den fresende røyken som fulgte etter det hvite missilets ferd opp mot himmelen. Støyen fra missilet må ha overdøvet den spontane jubelen der ute på det øde testområdet i den nordlige Pyongan-provinsen. Så langt vest i landet, på grensen til Kina, er det ikke stort annet enn golde fjell og enslige spinkle trær å se. Men denne dagen må ha vært annerledes. Da nyhetssendingen kom på lufta denne dagen, trengte man ikke å forstå koreansk for å skjønne at den kvinnelige nyhetsoppleseren var opprømt.

Iført rosa og svart hanbok, den tradisjonelle koreanske 23

festdrakten med et unaturlig høyt kjoleliv, var det selvsagt 74 år gamle Ri Chun-hee som var hentet frem fra pensjonistenes rekker. Det er som regel hun som får æren av å kringkaste de store begivenhetene. Dette var en av dem.

– Missiltesten var en stor suksess og ble overvært av vår kjære leder Kim Jong-un, sa hun, og spedde på med en lang rekke superlativer.2 Foruten levende bilder av missilets ferd var det også en bildeserie som viste både lederen selv og jublende soldater. Bildene av Kim Jong-un må åpenbart ha blitt tatt med noen minutters mellomrom. Antakelig er de ment å dokumentere missiltesten fra a til å. På et av bildene sitter Nord-Koreas leder foran bordet med et utslått kart foran seg og en pekestokk. På et annet har han brått reist seg og står og ser i kikkerten mens han holder brilleparet i svart innfatning i den andre hånden. På neste bilde kan vi se at han har lagt brillene fra seg på bordet. Nå har han tent seg en sigarett mens han fortsetter å stirre inn i kikkerten. Deretter er Kim Jong-un ute på oppskytingsområdet, hvor han nærmest løper soldatene i møte. Nord-Koreas leder blir avbildet idet han omfavner en av mennene, ikke på en høflig, reservert måte, men på et vis som vitner om spontan og ektefølt glede.

Så nøyaktig hva var det de jublet for? Det de hadde skutt til værs denne dagen, var et såkalt Pukguksong-2missil. Dette mellomdistansemissilet var nytt, og viste at nordkoreanerne overraskende hadde skrotet Musudanmissilet de året før hadde testet med så stor iver, men lite hell. Dette var en ny versjon av Pukguksong-1-missilet.3 Et mellomdistansemissil på fast drivstoff som nordkoreanerne hadde lyktes med å avfyre fra ubåt i august, et halvt år tidligere. Denne gangen fløy det 550 kilometer 24

mistanken

før det landet i Japanhavet. De første beregningene anslo at missilet hadde en potensiell rekkevidde på 1200–1300 kilometer dersom det var blitt skutt ut i en mer horisontal bane. Det betød at Japan var godt innenfor rekkevidde.

For Nord-Korea markerte Pukguksong-2-missilet et strategisk viktig gjennombrudd. For Kim Jong-un var det en personlig bragd. For resten av verden var dette det budskapet som i første omgang var verdt å få med seg: At nordkoreanerne fra det ene året til det andre kunne demonstrere en ny missilmotor, ga en pekepinn på hvor raskt missilprogrammet deres ble drevet fremover. At de nå hadde missiler på fast drivstoff og med vertikalt avfyringssystem, gjorde dem i stand til å avfyre missiler fra både ubåt og mobile utskytingsramper. For alle praktiske formål gjorde det Nord-Korea farligere. De kunne nå gjennomføre oppskytninger så raskt at droner ikke rakk å fange det opp. Den amerikanske atomvåpeneksperten Jeffrey Lewis, som både blogger og kommenterer om Nord-Koreas missil- og atomprogram, har oppsummert selve fremskrittet med fast drivstoffmotor slik: – Å gå fra flytende drivstoff til fast er som da marinen sluttet med dampskip.4 Viktigst av alt var likevel at den vellykkede oppskytingen av Pukguksong-2 viste at nordkoreanerne hadde tatt et langt steg i retning av å ha fungerende langtrekkende missiler.

Det ble omtalt som et mulig paradigmeskifte.

Så det var dette som var på ekspertenes lepper da nyheten om Kim Jong-nams død ble kjent. Nok en gang hadde Nord-Koreas leder demonstrert hvor oppsatt han var på å fremskynde utviklingen av landets atom- og missilprogram. Året før hadde han gjennomført 24 missil25

tester og 2 atomprøvesprengninger. 5 En opptelling viste at Kim Jong-un i løpet av sine første fem år ved makten hadde gjennomført over dobbelt så mange missiltester som faren og bestefaren til sammen. Ingen andre land kunne vise til en tilsvarende rask og foruroligende utvikling av rakettmotorer. Nord-Koreas leder rustet opp som om enden var nær. Det som ikke var like klart, var hvorfor. Gikk Kim Jong-un med hemmelige angrepsplaner?

Eller visste han noe vi andre ikke visste? Med tiden skulle hans egentlige motiver for hypertestingen og hastverket tre tydeligere frem, men det som gjorde situasjonen ekstra spent akkurat da, var at det bare var 23 dager siden Donald Trump var tatt i ed som president i USA. Allerede i løpet av de første ukene av Trumps presidentgjerning hadde ordvekslingen mellom Washington og Pyongyang tatt flere steg i feil retning.6 Det begynte før året så vidt var omme. Kim Jong-uns 28 913 tegn lange nyttårstale (om vi tar utgangspunkt i den engelskspråklige versjonen) hadde vakt oppsikt.7 Selv om den skulle vise seg å være uvanlig, om man bare hadde tatt seg bryet med å lese hele, var det én enkelt setning som alle bet seg merke i, og som havnet på avisforsidene verden over.

– Vi er snart inne i siste fase av forberedelsene til å teste et interkontinentalt missil, sa Kim, ifølge oversettelsen.

Trump var snar med å kaste seg på Twitter, slik han alltid gjør, for å konstatere at «det kommer ikke til å skje». Presidentens Twitter-melding ble besvart med en pressemelding fra Pyongyang som sa: Jo da, et interkontinentalt missil vil bli skutt ut «når som helst og hvor som helst».8 Slik forløp opptakten til missiltesten denne andre søndagen i 2017. Det var problemstillingene knyttet til landets uønskede, men langt fremskredne atomvåpenprogram som opptok alle Nord-Korea-følgerne. På 26

mistanken

innsiden av det lukkede landet, muligens som et uttrykk for hvor avsondret Nord-Korea er fra resten av verden, eller som for å understreke alenegang og forakt, var derimot Kim Jong-un opptatt med å turnere barneskoler og soyafabrikker om hverandre. Han opptrådte «faderlig», ble det understreket i omtalen fra de statlige mediene.

Kim Jong-un hadde for eksempel skrytt av hvor velmøblert klasserommene var da han besøkte Pyongyangs barneskole for hjemløse.9 Da han besøkte et spa-anlegg med tennisbane, svømmehall, barbersalong og mer til, kommenterte han «at det var bygd på en måte som er lyst, koselig og behagelig … det var en god idé at taket var bygd i glass».

Derfor var det ingen som var forberedt på det som skulle komme. Skjønt noen må jo ha visst.

I denne tidlige fasen av saken, uten den nødvendige innsikt som skulle tilfalle oss på et senere tidspunkt, flokket alle seg rundt én teori om hvorfor drapet hadde funnet sted: Kim Jong-un hadde tatt livet av halvbroren på grunn av sjalusi og rivalisering. Enda det på ingen måte sto klart for oss om – eller på hvilken måte – Kim Jongnam hadde provosert Kim Jong-un til å begå den grufulle handlingen, var det denne forklaringen som fikk momentum. Kanskje var det fordi denne fremstillingen, slik den ble presentert av politietterforskerne og pressen, hadde undertoner av noe dypt gjenkjennelig. Det var en historie som både var lett å gripe til og takknemlig å fortelle.

Den hadde en mistenkt og et offer, og en klar relasjon mellom offer og antatt gjerningsmann. Resten sa seg selv.

Det virket også som om drapsetterforskernes teori, under ledelse av Wan Azirul, tok støpning etter denne utbredte hypotesen. Minst like viktig var det at det også var den versjonen som ble forfektet fra sørkoreansk hold. Nabo27

landet på motsatt side av 38. breddegrad skulle bli en viktig premissleverandør for hvordan drapet skulle forstås.

De tegnet bildet av et attentat.

Men nå som disse hendelsene kan beskues på avstand, kan man saktens spørre seg om de rent faktiske omstendighetene bygde opp under eller svekket etterforskernes drapsteori. Kunne vi uten videre godta forklaringen om at det var sjalusi, rivalisering eller en ustabil psyke som hadde drevet Kim Jong-un til å ta livet av den 12 år eldre halvbroren denne februardagen i 2017? I beste fall lot rollene og byrdefordelingen til å være snudd på hodet.

Ifølge ryktene hadde Kim Jong-nam allerede levd i årevis i tvungent eksil. Kim Jong-un på sin side hadde nytt godt av alt som fulgte med det å være den utvalgte i et diktatur hvis fremste karakteristikk er den gudeliknende tilbedelsen av lederen. Han var eneveldig og diktator i ordets mest bokstavelige forstand. Han regjerte over en befolkning på 25 millioner som trodde han var utstyrt med spesielle nådegaver. Med et slikt utgangspunkt – var det egentlig så opplagt om han hadde noe å tjene på å drepe? Var ikke dette det motsatte av et bekreftelsesbias?

Alt pekte imot den sentrale drapsteorien? Det var tydelig at uskyldspresumsjonen ikke omfattet diktatorer.

Om vi skulle være djevelens advokat – i dette tilfelle Kim Jong-uns: Det virket tilforlatelig å utpeke diktatoren som gjerningsmannen, men hadde vi egentlig kommet opp med et motiv som var troverdig? Fantes det andre, vel så plausible teorier og motiver som vi overså?

Og hvor var de tekniske bevisene som skulle knytte Kim Jong-un til drapet?

Dersom vi ser for oss at den antatte gjerningsmannen hadde fått muligheten til eller hadde ønsket å forklare seg, ville han da kjent seg igjen i hendelsesforløpet slik 28

mistanken

det ble presentert? Og kanskje enda viktigere, om han ble presset hardt nok, ville Kim Jong-un fortalt om løftet han ga til faren, Kim Jong-il, da han lå på det aller siste noen år i forveien?10 Et løfte de færreste kjente til, og som det nå ble snakket om i enkelte lukkede kretser.

Det vanskelige og umulige med Nord-Korea er alltid denne introversjonen. På den ene siden er det nettopp den selvvalgte isolasjonen, annerledesheten og mystikken som fascinerer og tiltrekker. Fra tid til annen pirres vår nysgjerrighet av glimtvise blikk, gjerne i form av velkoordinerte presseklipp fra de statlige mediene. Eller det kan være turistbilder fra myndighetenes nøye utvalgte reisemål sett gjennom en tilfeldig kameralinse. Andre ganger kan det dreie seg om sterke enkeltmannsberetninger fra avhoppere som forteller om gruoppvekkende forhold i landet de omsider har greid å forlate. Ofte gir disse bruddstykkene av virkeligheten oss en følelse av å kikke inn gjennom et nøkkelhull – inn i det forbudte.

Det befriende med Nord-Koreas lukkethet på den andre siden er at det ofte fritar oss fra byrden med å bevise hvorvidt noe er sant eller ikke. Nord-Korea er utilgjengelig, myndighetene gir sjelden eller aldri bekreftelser – og krever det heller aldri i gjengjeld for påstander som blir fremsatt. Dermed antar tilnærmingen til landet ofte form av en deduksjonsøvelse som åpner for fristende snarveier.

Ubevisst bidrar denne uvissheten også til å forsterke forestillingen om at det som befinner seg bak den velbevoktede grensen, må være noe ganske annet, noe som er distinkt annerledes fra oss selv. Disse menneskene er jo ikke blitt eksponert for de samme inntrykkene og erfaringene som har formet oss, derfor kan de umulig handle etter samme rasjonale som oss. Kanskje trenger de ikke 29

rasjonale i det hele tatt. Det er ikke uten grunn at stort sett all litteratur om Nord-Korea har preposisjoner som «bak» eller «på innsiden av», som for å pirre nysgjerrigheten og fantasien ekstra. Det må være tanken på denne annerledesheten som gjør at vi føler oss friere til å tillegge Nord-Koreas øverste leder motiver under den forenklede sekkebetegnelsen «han er gal». Underforstått: Slik er de bare i Nord-Korea.

Men om vi skal ta oss bryet med å etterprøve anklagene mot Kim Jong-un, komme opp med et troverdig motiv for drapet, om ikke annet for å forstå hvorfor det ble utført, og derigjennom få et bedre bilde av hvem Nord-Koreas øverste leder er, er vi nødt til å gå tilbake i landets særegne historie. Det er en historie om en helt spesiell familie. En historie fylt av maktkamp, intriger, krig, drap, sex og utroskap – og der denne familiens skjebne er uløselig knyttet sammen med hva som skjer med landet for øvrig. Kim Jong-uns forfedre var forutseende nok til å få alle til å føle dette skjebnefellesskapet. Med hjelp fra propagandaapparatet har de nærmest inngått en dødspakt. I det stille iverksatte de et storstilt prosjekt, og nå er det opp til sønnesønnen å fullføre det farefulle arbeidet med det eneste de mener kan redde nasjonen fra undergang: masseødeleggelsesvåpen. Sett i en slik dramatisk, eksistensiell sammenheng kan drapsanklagene virke ubetydelige og nærmest som en avsporing. Men kunne det også finnes en sammenheng mellom det Kim Jong-un har satt seg fore, og drapet alle mente han stod bak?

KAPITTEL 3

FORHISTORIEN

Selv med den alvorlige drapsanklagen hengende over seg fremsto Kim Jong-un forbausende uberørt i ukene og månedene etter halvbrorens dødsfall. Han fortsatte å følge i de blodige fotsporene til faren og bestefaren. De hadde ofret mye og mange underveis, og nå var det han som bar det tunge ansvaret med å føre livsverket deres over i en ny tid.

Ved midnatt torsdag 16. februar, tre dager etter drapet, ankom Kim Jong-un med en stor kortesje av svarte kjøretøy til Kumsusan-palasset nordøst i Pyongyang. Da hadde han ikke vist seg offentlig siden missiltesten søndag morgen. Mest sannsynlig var det et tilfeldig sammenfall at halvbroren var blir tatt av dage bare tre døgn før faren deres, den avdøde Kim Jong-il, ville fylt år.

Men om ikke annet var det en viss symbolikk i at Kim Jong-un nå var kommet for å hedre deres felles forfedre.

Det prangende Kumsusan-palasset, med sine 360 000 kvadratmeter, ble bygd til ære for Kim Jong-uns bestefar, også kjent som landets «evige president», Kim Il-sung, i 1976. Etter hans død i 1994 og under den verste hungersnøden som har rammet landet, sørget hans diktatoretterfølger, sønnen Kim Jong-il, for å pusse det opp og gjøre om residensen til et mausoleum. Den eksakte prislappen for ekstravagansen vil vi trolig aldri få vite. Ansla31

gene er håpløst upresise og ligger mellom drøye 800 millioner og 7 milliarder norske kroner.1 Men så var det da også ment å være et bygg for evigheten. I dag ligger de der, både Kim Il-sung og Kim Jong-il, bestefar og far til Nord-Koreas leder Kim Jong-un, balsamert og på utstilling. Bak en grå, vindusløs fasade som forener universell stormannsgalskap og tradisjonell koreansk byggestil.

Klokken nærmet seg midnatt da tiden var inne for å høytidelig markere datoen for farens fødselsdag. Den er offisielt kjent som helligdagen «den skinnende stjernens dag», ettersom Kim Jong-il ifølge myten alltid vil assosieres med den klare stjernen og doble regnbuen som åpenbarte seg på nattehimmelen over Paektufjellet, Nord-Koreas høyeste fjell, den februarnatten han angivelig ble født. Mest sannsynlig stemmer ingenting av dette, men historien er helt sentral i fremstillingen av Kimfamilien som guddommelig. I følget med Kim Jong-un var minst 25 navngitte høytstående tjenestemenn fra partiet og militæret. Noen var iført uniform, andre i mørk dress som ham. De bukket like dypt som lederen selv foran de enorme, smilende statuene av Kim Il-sung og Kim Jong-il. Mens etterkommeren deres la ned en egen blomsterkrans ved foten av statuene, hadde partiets sentralkomité, forsvarskomiteen og utenrikskomiteen gått sammen om en blomsterkrans.2 Gitt de alvorlige omstendighetene må man nesten spørre seg hva Kim Jong-un tenkte der han gikk med en tilsynelatende sorgtung mine. Hvor mange ganger må han ikke ha besøkt palasset, gått i de samme rommene, sett på de samme gjenstandene, som barn sammen med faren sin, i de senere år alene?

32

forhistorien

Om den 62 år gamle nasjonalisten og uavhengighetsforkjemperen Cho Man-sik bare hadde vært mer føyelig og gjort som russerne sa, ville Kim Il-sung aldri kommet til makten. Da ville Nord-Korea trolig sett helt annerledes ut i dag, om det i det hele tatt eksisterte. Historisk sett har halvøya med sine drøye 220 000 kvadratkilometer alltid ligget utsatt til for stormaktsrivalisering, der den stikker ut mellom Japan og Japanhavet på østsiden, Kina og Gulehavet i vest og Russland i nord. Men i fem århundrer, under det såkalte Joseon-dynastiet fra 1392 til 1897, ble det nærmest lagt et lokk over Korea.3 Landet ble styrt ut fra en hardnakket isolasjonistisk tankegang og etter strenge konfutsianske prinsipper som gjennomsyret alt fra sosiale omgangsformer i hverdagen til selve styresettet. Den dag i dag er disse nedarvede strukturene, med en nærmest overdreven respekt for eldre, autoriteter og hierarkiske strukturer, påtakelige ikke bare i det nordkoreanske, men også i det sørkoreanske samfunnet. Det bukkes dypt, og tanken på å sette spørsmålstegn ved eller utfordre et eksisterende resonnement eller en etablert gjøremåte, sitter langt inne. Alenegangen og lukketheten som karakteriserte Joseon-dynastiet, ga også opphavet til betegnelsen eremittkongedømmet.

Påfallende nok er det et begrep som brukes om dagens Nord-Korea.

Joseon-dynastiets grep om Korea-halvøya forvitret innenfra og gikk i oppløsning på slutten av 1800-tallet da USA, Japan og de europeiske stormaktene, i første rekke Storbritannia, sendte sine krigsskip og landet ble tvunget til å åpne seg for handel.4 Kanskje bidro et halvt millennium i isolasjon til å forsterke traumet som snart skulle følge. Ved inngangen til 1900-tallet var keiserdømmet Japan på sterk fremmarsj og breddfullt av 33

imperialistiske ambisjoner, ikke minst takket være den viktige alliansen med britene. Da både Japan og Russland ante mulighetene for ekspansjon på Korea-halvøya, brøt den russisk-japanske krigen ut i februar 1904. Det gikk ikke upåaktet hen da Japan 15 måneder senere, som en liten asiatisk øynasjon, i praksis hadde klart å nedkjempe den overtallige russiske hæren.5 Da en svekket tsar Nikolaj omsider gikk med på fredsforhandlinger etter sjøslaget ved Tsushima, godkjente USA i all hemmelighet den japanske dominansen over Korea i bytte mot at Tokyo ikke blandet seg inn i amerikanernes interesser på Filippinene. Senere skulle president Theodore Roosevelt motta Nobels fredspris for meglingen som førte frem til den såkalte Portsmouth-avtalen høsten 1905.

Den ga Japan kontroll over Korea og mye av det sørlige Mandsjuria, inkludert Port Arthur (i dag Lünshunkou i Kina), den strategiske jernbanen og den sørlige delen av Stillehavs-øya Sakhalin.6 Portsmouth-avtalen beredte igjen grunnen for den påfølgende Eulsa-traktaten, hvor Japans kontroll over Koreas utenrikspolitikk og handel ble befestet. I årene som fulgte, fortsatte den japanske dominansen å vokse, og i 1910 ble Korea formelt annektert.

Om Roosevelt og omverdenen hadde visst hvordan Portsmouth-avtalen skulle bidra til å forrykke maktbalansen i Øst-Asia og sånn sett nøre oppunder den japanske aggresjonen og militarismen i tiårene etter, er det ikke sikkert det ville blitt noen fredspris. Den keiserlige japanske hæren skulle nå skrive seg inn i historien med sin fanatisme og hensynsløse krigerkultur. De ble beryktet for sin brutale fremferd, ikke bare i Korea, men også i Kina og andre deler av Asia hvor de rykket frem. Soldatene, som selv var blitt utsatt for mishandling 34

forhistorien

som del av opplæringen, sto for en ekstrem undertrykkelse og mishandling av både sivile og krigsfanger. Der den japanske hæren befant seg, skjedde drap, plyndring og voldtekt.

De mange titusener av kvinner som endte opp som sex-slaver, også kjent under eufemismen «komfortkvinner», er blitt stående igjen som det sterkeste symbolet på den forhatte kolonitiden. Unge kvinner i tusentalls ble bortført eller lokket fra sine hjem og inn i sex-slaveri.

200 000 kvinner er det mest brukte anslaget, uten at noen kan fastslå omfanget med sikkerhet. Traumer som dette fra den japanske kolonitiden, om hvordan koreanerne ble tvunget til å ta japanske navn, bruke japansk i stedet for morsmålet, måtte avstå viktige nasjonalskatter og ble tvunget ut i sex-slaveri, har ikke latt seg lege på hundre år. Særlig sørkoreanske regjeringer er påpasselige med at befolkningen ikke skal glemme. Striden om erstatning og oppreisning for de tilfangetatte kvinnene er fortsatt uløst, og det kan virke som om alle parter klamrer seg til sin versjon av fortiden. Tilsiktede provokasjoner, som å reise minnestatuer for kvinnene utenfor det japanske konsulatet i den sørkoreanske byen Busan, eller som japanske statsministres gjentatte besøk til krigsminnesmerket Yasukuni for å hedre falne og dømte krigsforbrytere, gir varige tilbakeslag. Om ikke annet er traumet etter den brutale koloniseringen fra 1910 til 1945 noe Nord- og Sør-Korea har til felles.

Det var disse dystre årene Korea skulle til å legge bak seg da halvøya i 1945 på nytt ble gjenstand for stormaktenes kjøpslåing. Og det var en kombinasjon av ubetenksomhet og tilfeldigheter som gjorde at en ung geriljasol35

dat som hadde tatt navnet Kim Il-sung, skulle komme til makten. Da andre verdenskrig gikk mot slutten og den tyske kapitulasjonen tilsynelatende var innen rekkevidde, møttes «de tre store» – USAs president Franklin D. Roosevelt, Storbritannias statsminister Winston S. Churchill og Sovjetunionens leder Josef Stalin, igjen.

Denne gangen var det Svartehavs-byen Jalta på Krimhalvøya som dannet ramme for toppmøtet. I Livadiapalasset, tsarfamiliens tidligere sommerresidens, diskuterte de tre interessesfærer og hvordan verden skulle se ut når krigen en gang tok slutt.7 Hva som skulle skje med Korea når japanerne ble presset til å overgi seg, var forståelig nok et underordnet tema under det ukelange møtet. Mer avgjørende var det å åpne en ny front i ØstAsia og på den måten påføre aksemaktene Tyskland, Italia og Japan et nederlag de ikke ville klare å reise seg fra.

Dette enkle faktum – at Korea-spørsmålet ikke ble oppfattet som essensielt – skulle bli avgjørende for halvøyas videre skjebne. Det eneste den offisielle møteprotokollen fra Jalta-konferansen viser, er et forslag fra Roosevelt om at Korea kunne bli et felles amerikansksovjetisk-kinesisk protektorat.8 Det var planene om en invasjon av Japan, og kanskje også innerst inne en hevn for angrepet mot den amerikanske marinebasen Pearl Harbor fire år tidligere, som opptok amerikanerne. Et stort tankekors var de høye anslagene over hvor mange amerikanske soldater de risikerte å miste. For å redusere denne risikoen ville Roosevelt derfor ha russerne til å invadere Mandsjuria. Med en front i Kina og en i Mandsjuria ville Japan måtte bli stående med store styrker i disse områdene fremfor å flytte dem hjem for å forsvare landet mot en invasjon. I en hemmelig møteprotokoll fra 36

forhistorien

Jalta går det frem at Stalin lot seg overtale til å gå med i krigen mot Japan innen to eller tre måneder i bytte mot en bit av japansk territorium, deriblant Sakhalin og Kurilene, som russerne hadde mistet ved fredsslutningen i 1905.

Disse planene ble overflødige da amerikanerne slapp atombomben over den japanske byen Hiroshima om morgenen 6. august 1945. Da gikk det bare to dager før Stalin omsider holdt sin del av avtalen og angrep japanske styrker i Mandsjuria og Korea. Den påfølgende amerikanske bombingen over havnebyen Nagasaki fremskyndet den japanske kapitulasjonen. Snart nærmet sovjetiske militære seg den nordlige halvdelen av Korea, og hadde det vært opp til generalene i Den røde armé, ville de tatt hele halvøya. Ennå hadde ikke amerikanerne styrker som kunne flyttes umiddelbart for å okkupere den sørlige delen. På dette tidspunktet ville nok USA vært mest tilfreds med at Korea ikke eksisterte, skriver historiker Richard Whelan.9 USA hadde lagt utførlige planer og trent opp 2000 byråkrater med tanke på at landet skulle innta Japan. Ingen planer var lagt for Korea.

Den plutselige tanken på at Sovjet skulle okkupere områder helt ned til sørspissen mot Japan, var uutholdelig. 10. august var det derfor lyst på kontorene i krigsdepartementets lokaler i Washington til langt utover natten.

Det hastet med å legge frem en varig løsning på hvilke områder som skulle falle inn under henholdsvis amerikansk og sovjetisk kontroll. Ved midnatt ble oberst Dean Rusk og Charles Bonesteel plassert i et tilstøtende rom for å lage skisser. I en gammel utgave av National Geographic fant de et kart over Korea. Etter en halvtime var det Bonesteel som lanserte ideen om en deling langs 38.

37

breddegrad. Forslaget ble sendt med telegram til Moskva og mottatt av Stalin, som enn så lenge var opptatt av å opprettholde de gode forbindelsene til USA. Amerikanernes delingsforslag ble godkjent allerede dagen etter.10 På det tidspunktet hadde kartskissen virket fornuftig og rimelig, selv om – eller kanskje nettopp fordi – ingen Korea-eksperter var blitt rådspurt: I sør fikk amerikanerne hovedstaden Seoul og den gamle hovedstaden Kaesong, som fortsatt var en viktig by. I nord fikk Sovjet kontroll over havnebyene Chongjin og Wonsan, kullforekomstene og strømforsyningene. Det ingen tenkte på, var hvordan delingen langs 38. breddegrad kuttet forsyningslinjene mellom deler av landet som var gjensidig avhengig av hverandre. I nord lå industrien som japanerne hadde bygd opp, i det mer fruktbare sør lå kornkammeret.

For Sovjet var det snart et annet problem som meldte seg. Da de brakte med seg den marxistiske revolusjonen til nord nærmest over natten, førte det til en eksodus av rike og utdannede til sør, som allerede var dobbelt så stort i folketall. I dette vakuumet var det nasjonalisten Cho Man-sik som ble utpekt til å lede Stalins marionetteregjering i den nordlige okkupasjonssonen. Før frigjøringen hadde Cho vært en respektert leder for en ikkevoldelig reformbevegelse, noe som hadde gitt ham kallenavnet «Koreas Gandhi». Problemet var at Cho, som likte å ikle seg den tradisjonelle koreanske klesdrakten hanbok og jobbet for at Korea skulle være selvforsynt, var skeptisk til kommunismen og lite interessert i å erstatte en japansk overmakt med et sovjetisk herredømme. Etter hvert opprettet han et eget parti og ville ha en mer demokratisk utvikling.11 Siden han utviste slik 38

forhistorien

motvilje mot å innrette seg, ble det snart klart at Moskva måtte finne en annen lederfigur. Det var slik valget falt på en ung geriljasoldat med dype smilehull og rufsete hårsveis som snakket flytende russisk og var steget til major i Den røde armé. Med unntak av to år (av i alt åtte) hvor han gikk på skolen, hadde ikke Kim Il-sung bodd i hjemlandet siden han var sju år gammel. Allerede som 17-åring var han blitt medlem av en marxistisk ungdomsorganisasjon, og han hadde siden drevet geriljakrig mot japanske styrker i det nordlige Kina. I slutten av 1930årene var han blitt en fremtredende kommandant i den antijapanske geriljahæren, og i 1940 ble han regnet som den eneste av geriljahærens kommandanter som fortsatt var i live. Han ble jaget under tilnavnet «Tigeren», og ble til slutt tvunget i eksil i en militærleir i Khabarovsk i Sovjet.

I september 1945 steg Kim, som ti år tidligere hadde byttet navn fra Song-ju til Il-sung, i land fra det russiske skipet «Pugasjev» i byen Wonsan.12 Da kalenderen viste desember, var han blitt leder for forgjengeren til det koreanske kommunistpartiet. På nyåret, i februar 1946, ble han utnevnt som øverste leder for Nord-Korea, enn så lenge underordnet general Zjukov og Moskva. Dette ble den raske og uforutsigbare opptakten til noe ingen kunne vite skulle bli verdens lengstlevende politiske personkult.

Den uutdannede geriljasoldaten som måtte ha hjelp da han skulle holde sin første tale på koreansk, må ha virket som et harmløst alternativ for Moskva. De trengte først og fremst en som var lydhør, og hva kunne da passet bedre enn en uten politisk erfaring, men som hadde Stalin som sitt forbilde?

Sine tilsynelatende beskjedne forutsetninger til tross skulle imidlertid Kim Il-sung bli sittende ved makten 39

i 48 år, frem til han døde i 1994. Da var det sønnen, Kim Jong-il, som allerede hadde vært de facto leder de siste 15 årene, som skulle bære familiedynastiet videre.

Alle disse tiårene senere sto nå sønnesønnen og så seg rundt i det dunkle lyset i Kumsusan-palasset, et bygg som i seg selv er en manifestasjon av alt det Kim Ilsung etterlot seg. For den som ikke er flasket opp på nordkoreansk propaganda, er utstillingen i palasset en heller selsom opplevelse. Her står Kim Jong-ils blankpolerte luksusgjenstander. En svart bil i sedanklassen, en 20 meter lang yacht, en togkupé fordi han aldri likte å fly, et elektrisk kjøretøy av den typen man ser på golfbanen eller inne på store filmsett. Et verdenskart som viser alle stedene Kim Il-sung besøkte, og et tilsvarende kart som viser hvor lite Kim Jong-il reiste. Diverse ordensmedaljer fra land som Zimbabwe, Madagaskar og gamle sovjetrepublikker – som et testament støpt i edle metaller over alt Kim Il-sung angivelig oppnådde. På veggene henger malerier og fotografier av møter mellom «den evige presidenten» og diktatorkolleger som Libyas Muammar al-Gaddafi, Egypts Hosni Mubarak og Romanias NicoDer henger selvsagt også Sovjet-ledere lae Ceausescu. , som Josef Stalin, Nikita Khrusjtsjov og Leonid Bresjnev, Kinas Mao Zedong og hans gode venn DDR-sjef Erich Honecker pent innrammet. For besøkende er dette et sted for streng kutyme, stille kontemplasjon og underkastelse. Et evigvarende, saktegående rullebånd tar deg forbi en omfattende utstilling av Kim Il-sungs og Kim Jong-ils liv i bilder – en sann legemliggjørelse av begrepet «se livet passere revy».13 Og nå – med drapet på Kim Jong-nam – hadde historien om dette spesielle lan40

forhistorien

det ganske sikkert tatt en ny, overraskende vending. Han ville aldri få sin rettmessige plass i dette palasset. I regimets fortelling om seg selv var Kim Jong-nam nå visket bort.