Keith Stuart Den klossete gutten

Den klossete gutten

Keith Stuart

Den klossete gutten Oversatt av Harald Haug

Keith Stuart Originalens tittel: A Boy Made of Blocks Oversatt av Harald Haug © Keith Stuart 2016 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-54494-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslag: www.littlebrown.co.uk Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Morag, Zac og Albie, for alt

Kapittel en

Jeg er separert.

Det er den første tanken som slår meg idet jeg forlater huset, krysser veien og setter meg inn i den medtatte gamle stasjonsvognen vår. Den riktige betegnelsen er vel at vi er separerte, men først og fremst er vel dette min skyld. Jeg kikker i bakspeilet og ser min kone stå i døren med det lange håret sitt ustelt og flokete. Vår åtte år gamle sønn, Sam, presser hodet sitt inn mot kroppen hennes. Han prøver å holde for både øynene og ørene, men det er ikke fordi han vil unngå å se at jeg drar min vei. Han vil unngå motorlyden som er ubehagelig høy for ham.

Jeg løfter hånden i en unnskyldende gest, slik man gjør når man uforvarende legger seg for tett foran en annen bil på motorveien. Så vrir jeg om tenningsnøkkelen og starter motoren. Det neste jeg merker er at Jody er ved siden av bilen og banker forsiktig på vinduet. Jeg ruller det ned.

«Du får ha det bra, Alex,» sier hun. «Prøv å finne ut av saker og ting – slik du burde ha gjort for mange år siden.

Hvis du hadde gjort det tidligere … jeg vet ikke. Kanskje vi hadde vært lykkelige nå.» Øynene er fuktige, og hun tørker iltert vekk en tåre med håndbaken. Så ser hun på meg igjen, og det at ansiktet mitt uttrykker skyldfølelse og fortvilelse demper med ett sinnet hennes. Blikket blir mildere.

«Husker du campingturen vi var på oppe i Cumbria?

Da geitene spiste teltet vårt og det holdt på å gå kold7

brann i føttene dine? Dette er uansett ikke så ille som det.

Greit?»

Jeg nikker taust, setter bilen i gir og begynner å kjøre.

Da jeg sjekker bakspeilet igjen, ser jeg at Jody og Sam har gått inn.

Det var det. Ni år sammen, og det kan være over. Og nå sitter jeg i den slitne bilen vår uten å vite hvor jeg skal.

Sam var en nydelig baby. Han har alltid vært nydelig.

Han ble født med fyldig, brunt hår og store, sensuelle lepper. Som en bitteliten, inkontinent Mick Jagger.

Men han var vanskelig av seg helt fra begynnelsen. Han ville ikke spise, ville ikke sove. Han skrek og skrek. Han skrek når Jody holdt ham, og han skrek når hun ikke gjorde det. Han virket rasende over å befinne seg i denne verden. Det gikk et døgn før han endelig klarte å ta til seg litt melk. Fortvilt og nedbrutt holdt Jody ham til inntil brystet og storgråt av lettelse. Utslitt og forvirret overvar jeg det hele mens jeg holdt en pose full av sjokolade og ukeblader. Ubrukelige oppmuntringer til en nybakt mor.

Jeg skjønte ganske raskt at det ikke fantes noe jeg kunne gi henne for å gjøre det lettere. Det var slik det var. Slik var livet nå.

Alt sammen skjedde så fort.

«Du kan bli så lenge du vil,» sier Dan da jeg ringer på hos ham tjue minutter senere. Jeg visste at Dan ville være der for meg – eller jeg visste i hvert fall at han ville være hjemme en søndag kveld ettersom han da pleier å ta det med ro for å komme til hektene etter et eller annet fra kvelden før – åpningen av en nattklubb, tilfeldig sex, eller en kombinasjon av begge deler.

«Du kan bo på gjesterommet,» sier han idet vi går inn i heisen. «Jeg har en luftmadrass et eller annet sted. Men jeg tror den lekker. Det gjør vel alle sammen egentlig?

Gjør de ikke det? Beklager, du er sikkert ikke i humør til å tenke på sånt akkurat nå.»

8

Så står jeg i leiligheten og holder fortsatt i sportsbagen som inneholder nesten alle klærne mine, laptopen, noen CD-er (hvorfor det?), en toalettmappe og et bilde av Jody og Sam da vi var på ferie i Devon for fire år siden. De sitter smilende på en strand, men alt sammen er bare skuespill. Hele uken var et komplett mareritt ettersom Sam ikke fikk sove i den rare, nye sengen med det fremmede, tunge pleddet. I tillegg var han livredd for måker. Derfor sov han sammen med oss. Han lå urolig og våknet utallige ganger i løpet av natten – hver eneste natt – helt til vi var så slitne at vi knapt nok maktet å komme oss ut av campingvognen. Vi dro ikke mye på ferie etter det.

«Har du lyst til å gå ut og drikke deg full?» foreslår Dan. «Jeg … er det greit hvis jeg bare plasserer tingene mine på rommet og setter meg ned litt?»

«Klart det. Jeg setter på tevann. Jeg tror jeg har kjeks.

Jeg er temmelig sikker på at jeg har kjeks.»

Dan setter kursen mot kjøkkenet, og jeg går inn på gjesterommet, setter fra meg bagen på gulvet og dumper ned i kontorstolen foran datamaskinen hans. Et øyeblikk vurderer jeg om jeg skal slå den på og sende en e-post til Jody, men i stedet blir jeg sittende og stirre ut gjennom vinduet. For hva skulle jeg skrevet? «Hei, Jody. Beklager at jeg har ødelagt ekteskapet vårt. Noen mulighet for at vi bare kan sette en strek over de siste fem årene? Ha ha.»

Sannheten er at jeg vet ikke engang hvordan jeg skal snakke med henne lenger, langt mindre skrive. Vi har stort sett brukt hele ekteskapet vårt til å bekymre oss for Sam – utbruddene hans, tausheten, dagene han skrek mot oss, dagene han gjemte seg i sengen og skydde enhver form for kontakt. Dag ut og dag inn som ble til måneder, mens vi forberedte oss på neste sammenbrudd. Og samtidig med at vi måtte forholde oss til alt dette, gikk alt det som Jody og jeg hadde sammen, i oppløsning. Å være borte fra Sam nå, selv om det bare er for noe timer, virker rart. Presset er forsvunnet, men det er erstattet med 9

en sorgfølelse. Mennesker hater å leve i et følelsesmessig vakuum.

Fra Dans leilighet i åttende etasje i et elegant, nytt boligkompleks i utkanten av byen, kan man se hele Bristol strekke seg mot horisonten: et brolagt panorama med viktorianske rekkehus, kirkespir og kontorbygg fra sekstitallet, alle knuffer borti hverandre som utålmodige pendlere. Det finnes tusenvis av hjem der ute som er fylt med familier – familier som ikke skilte lag for et øyeblikk siden.

Jeg begynner å føle at det kanskje ikke hadde vært så dumt med litt alkohol. Men samtidig merker jeg at blikket mitt blir tåkete, og det tar et par sekunder før jeg skjønner hva som skjer. Oi, sann, jeg gråter. Store tårer renner nedover kinnet og lager varme, fuktige striper, og nesen renner over av snørr mens hele kroppen rister.

«Teen er ferdig,» sier Dan ute i gangen. «Jeg trodde jeg hadde sjokoladekjeks, men det eneste jeg fant, var denne pakken med Rich Tea. Jeg vet ikke helt om de gjør samme nytten.»

Han kommer til syne i døren, kikker ned og ser meg sittende på gulvet med beina i kors og hodet i hendene mens jeg hulker ukontrollert.

«Okei, greit,» sier han og setter tekoppen forsiktig ned på skrivebordet. «Jeg leter litt mer etter sjokoladekjeksen.»

Vi lar være å drikke oss fulle.

Samme natt drømmer jeg at jeg synker ned i en forferdelig sump som det er umulig å unnslippe. Da jeg våkner idet jeg hiver etter pusten, er jeg overbevist om at dette må være et slags desperat uttrykk for min følelsesmessige tilstand – men så oppdager jeg at madrassen er i ferd med å tømmes for luft, og at jeg synker i virkeligheten. Det var den underbevisstheten!

«Hvordan kom jeg hit?» spør jeg meg selv idet madrassen lager hvesende lyder som om de kom fra en fisende 10

hundevalp. Du vet hvordan det er når man bedømmer livet sitt klokken tre om natten; alt innskrenker seg til feilene man har gjort, fiaskoene opp gjennom livet, som sprekkene i en dårlig vedlikeholdt murvegg – selv i mørket klarer man å spore dem helt tilbake til opprinnelsen.

Eller det tror man i hvert fall. Det viser seg vanligvis at opprinnelsen er unnvikende og stadig flytter på seg – som lekkasjen i en luftmadrass. De gamle greske filosofene hadde uttrykket, «kjenn deg selv». Jeg tenker tilbake på da jeg leste om Ødipus på universitet – hans store forbrytelse var at han ikke visste at han var skilt fra foreldrene som barn, og at han derfor burde være ekstra forsiktig med å drepe fremmede menn på landeveien og ha seg med damer som var dobbelt så gamle som ham selv. Men hvem er det som egentlig vet hvorfor vi gjør det vi gjør?

Jeg sitter fast i en jobb jeg misliker, jeg har lange arbeidsdager, kommer ikke hjem før det er blitt mørkt, og jeg sier til meg selv at det er fordi vi trenger pengene og tryggheten som følger med. Sam går til logoped, Jody kan ikke jobbe fordi han trenger henne hele tiden. Det er henne han springer til når han bli skremt av sin egen oppførsel.

Jeg blir stående tafatt og bekymret i bakgrunnen og tilbyr hjelp som ikke er til nytte. Hvordan skal jeg klare å knytte kontakten igjen?

I firetiden går jeg inn i en delvis bevisstløs tilstand som kan kalles søvn hvis man vil være sjenerøs. Men det virker som det har gått bare noen minutter da lyset flommer inn gjennom persiennene og det er mandag morgen og Dan står i døren iført svarte Calvin Klein boksershorts mens han langer i seg Kellog’s Frosties fra en skål.

«Skal du på jobb?» spør han. «Jeg kan legge igjen en nøkkel. Jeg må dra om cirka ti minutter. Jeg hjelper Craig med et nettsted han lager for et plateselskap i Stokes Croft. Bare forsyn deg med frokostblanding og kaffe. Står det bra til? Du ser litt bedre ut. Egentlig ser du elendig ut, men du gråter i hvert fall ikke.»

Han forsvinner inn i dusjen. Jeg sjekker mobilen og ser 11

at jeg har to tekstmeldinger, men ingen av dem er fra Jody.

De er fra Daryl på jobben. I den første står det: «Få ut fingeren og kom deg på jobb, jeg har to nye ofre til deg.»

I den neste står det: «Beklager, jeg mener ’kunder’.» Jeg sletter begge to.

Jeg trasker av gårde på vei mot byen. Den skarpe solen står lavt på himmelen, og lyset reflekteres i glasset og betongen rundt meg. For tjue år siden besto dette området av falleferdige fabrikker og åpne plasser som var fulle av søppel og var tildekket av ugress. Så tok økonomien seg opp, og plutselig var det blitt ettertraktede tomter. Før man vet ordet av det, er hele arealet et futuristisk boligområde, et gigantisk kretskort med boligblokker som etterligner brutalistisk arkitektur og er tettpakket med små leiligheter for unge mennesker på vei oppover karrierestigen.

Jeg har møtt mange av dem. Jeg hjelper dem med å bo her. Jeg er, i tillegg til alle mine andre synder, lånerådgiver. Jobben min er å vurdere håpene og drømmene til våre kunder opp mot eiendomsmarkedet og de oppsparte midlene deres. Med andre ord så får jeg folk til å bytte alt de kommer til å tjene, mot en ettromsleilighet der det er så trangt at man knapt nok får plass til sin egen skygge. Man må nesten oppføre seg som ansvarlige foreldre mot kundene: La oss gå gjennom hva dere har av midler, og hva dere har råd til; ikke la oss tøye strikken for langt, vi må være fornuftige. Hvilke verdier har dere? Har dere noen velstående slektninger? Vi ser gjennom budsjettene sammen. Unge par som nettopp har giftet seg eller venter et barn og som må slå sammen sine magre ressurser. De ser forhåpningsfullt på meg. Er dette nok? Ofte er det ikke det. Lei bolig noen år til og spar opp mer. Jeg går gjennom disse rutinene hver dag. Systemet fungerer ikke. Jeg ser hele nabolag der unge mennesker ikke har noen mulighet til å få kjøpt leilighet. I stedet flytter de langt unna familiene sine. Jeg aner ikke hvor.

12

Jeg har vært her i syv år; gjennom høykonjunkturen og tilbakeslaget, og den gryende økonomiske oppgangen.

Det var ment som bare en midlertidig jobb. En kontorstilling for å betale regningene til noe bedre dukket opp.

Men jeg snublet inn på en karrierevei og klarte ikke å reise meg igjen. Det viste seg at jeg er dyktig – medfølende med de fattige, hjelpsom mot de rike. Jeg er veldig tålmodig med kunder som ikke skjønner hva de snakker om – en evne som jeg lærte med å bruke tre år på å diskutere filosofi med folk som mente at Nietzsche hadde et poeng. Når finansieringen er på plass, kan jeg avslutte med et vellykket resultat, hvis ikke må jeg svikte kunden på en skånsom måte. Men problemene hjemme klarer jeg ikke å fikse med en datamaskin og tilgang til utlånsmarkedet.

Jeg klarer ikke å fikse det i det hele tatt.

En kort spasertur over Avon og videre langs havnen, og jeg er på kontoret. Et lite uavhengig meglerfirma som heter Stonewick’s, inneklemt mellom en pub og et sandwichutsalg i et tettbygd, umoderne strøk i sentrum. Daryl sitter nærmest vinduet, den billige dressen hans fra Topman utstråler statisk elektrisitet, og det strittende håret glinser fuktig i sollyset.

«Står til?» sier han uten å se opp fra datamaskinen.

Daryl er i begynnelsen av tjueårene og utstråler innstudert besluttsomhet samtidig med at han alltid er plagsomt munter og livlig. Han kunne absolutt ikke vært noe annet enn eiendomsmegler. Han har et regneark på datamaskinen med salgsmålene sine for de neste tretti årene. Det er nesten tragisk at Daryl er født på nittitallet og ikke i slutten av sekstitallet. Han burde ha vært en ung Thatcher-tilhenger. Han burde hatt en svulmende Filofax og en Golf GTI. I stedet har han smarttelefon og Corsa. Jeg føler med ham.

Jeg mumler et svar og går opp den knirkete trappen til kontoret mitt. Og så ringer jeg Jody.

13

«Hei, det er meg.»

«Hei.» «Går det bra? Hvordan står det til med Sam?» «Han har det fint. Han er på skolen. Han gråt hele veien dit – selv etter at jeg imiterte alle figurene fra Toy Story. Han slo meg på munnen da jeg prøvde meg på Buzz Lightyear. For å være ærlig så er den ikke blant mine beste. Mrs. Anson sa at hun skulle ta seg av ham.»

«Har du det bra?» spør jeg.

Det blir et langt opphold. Jeanette, sekretæren, stikker hodet inn og fører en imaginær kopp til munnen. Jeg nikker og holder opp tommelen.

Kontoret er nakent og spartansk. Et slitt, vinrødt gulvteppe, et møkkete vindu med utsikt til parkeringsplassen i bakgården. Tidligere hang det et maleri av viktorianske Bristol-bygninger på veggen, men jeg tok det ned og erstattet det med et fotografi av Corbusiers Villa Savoye bare for å føle meg smart og fornærme alle andre. På toppen av arkivskapet står det et titalls takkekort fra unge par på vei ut i verden med sine enorme gjeldsbyrder.

«Så hva gjør vi?» sier hun.

«Jeg vet ikke. Beklager, men jeg må avslutte. Det kommer et nytt par inn nå.»

Idet jeg legger på, kommer Jeanette med teen. Hun skal til å si noe, men så ser hun på meg og bare setter fra seg koppen på skrivebordet. Hun sender meg et medfølende blikk og går. Hun har hørt alt. Hele kontoret vil vite det i løpet av ti minutter. Jeg har nettopp forlatt min kone og min autistiske sønn.

Jeg tror jeg har sluppet unna familielivets pinsler for en stund, men der tar jeg feil. I lunsjen stikker jeg innom en liten kafé der Jody og jeg pleide å ta med Sam. Jeg får øye på henne i trengselen sittende ved et bord sammen med bestevenninnen Clare. De sitter konspiratorisk fremoverbøyd over hver sin kaffe latte. Jeg baner meg vei mot dem mellom studenter og unge mødre. De har ikke sett meg.

«Han er bare så fjern,» sier Jody. «Jeg kan ikke stole på 14

at han stiller opp hjemme. Det er alltid noe som kommer i veien.»

«Har han søkt noen form for profesjonell hjelp?» spør Clare. «Har han i det hele tatt tak i det som skjedde med ham?»

Og selvfølgelig snakker Jody og Clare om absolutt alt.

Selvfølgelig er de her i lunsjen og dissekerer forholdet vårt. De har den uanstrengte, tillitsfulle åpenheten som er fremmed for menn. Som for eksempel: «Ta litt av denne sitronkaken, den er nydelig, og kan du ikke samtidig fortelle meg litt mer om den følelsesmessige katastrofen du opplever nå når det ni år lange ekteskapet ditt har gått i stykker.»

«Hei,» sier jeg spakt.

Begge ser opp, lettere sjokkert. «Å, hei Alex,» sier Clare. «Vi satt akkurat og snakket om deg.»

«Jeg hørte det,» sier jeg. «Kan jeg få snakke litt med Jody?»

«Ja visst, jeg skulle akkurat til å gå. Vi sees senere, Jody.»

Jody nikker. Jeg setter meg. Hun fingrer med den tomme sukkerposen ved siden av koppen.

«Jeg regner med at Clare nå er blitt fullt ut informert?» sier jeg.

«Ja, jeg var opprørt, og jeg trenger å snakke med vennene mine, Alex. Vi snakker jo ikke sammen. Vi kan ikke leve på den måten lenger. Jeg er så lei. Jeg er bare så lei alt sammen.»

«Jeg skjønner det. Der er bare det at jeg trengs så mye på jobben, vi har så stort press på oss. Beklager at jeg ikke har vært der for deg og Sam, beklager at jeg ikke har kunnet ta meg av ham slik jeg burde. Det er bare så …»

«Vanskelig?» avslutter Jody. «Det skal jeg love deg, Alex. Det er faen så vanskelig. Men han trenger deg.»

«Du vet enkelte ganger, når vi har opplevd flere uker på rad hvor alt er i orden med ham? Da er han så bedårende.

15

Så faller han tilbake til slik han var før, helt uten grunn.

Det er det aller verste. Jeg tror alltid at vi har nådd et vendepunkt, og at ting skal bli bedre. Men skuffelsen og jobben …» «Å, Alex, det er ikke jobben, det er du.»

«Jeg er klar over det.»

«Det er det som er grunnen, Alex. Det er derfor jeg trenger tid for meg selv. Sam klarer ikke å håndtere at vi kjefter på hverandre. Mor har tilbudt seg å komme hvis jeg trenger hjelp, og Clare er tilgjengelig. Du blir nødt til å finne ut hva du egentlig vil.»

«Hva med Sam og skolen hans? Om noen få måneder må vi avgjøre om vi skal prøve å flytte ham til en annen.»

Hva med Sam? Hvor ofte har ikke de ordene satt sitt preg på livet vårt. Sam er en planet fylt av bekymring og forvirring som vi har gått i bane rundt mesteparten av tiden vi har vært sammen. I fjor fortalte legen oss, etter månedsvis med tester og utspørringer, at han tilhører den lette delen av autismespekteret. Den høytfungerende. Den enkle. Han har problemet med språket, han blir redd i sosiale sammenhenger, han hater støy, han blir besatt av visse ting og blir utagerende når omgivelsene forvirrer eller skremmer ham. Men det bakenforliggende budskapet syntes å være at vi har det lett sammenlignet med andre foreldre.

Ja, diagnosen var en lettelse. Endelig, en merkelapp!

Når han skriker og stritter imot på vei til skolen; når han gjemmer seg under restaurantbord; når han nekter å klemme eller vedkjenne seg familie og venner bortsett fra Jody, så er det autismen sin skyld. Autismen er årsaken.

Jeg begynte å betrakte autisme som en slags ond ånd, en poltergeist, en demon. Av og til er det som å befinne seg i Eksorsisten. Enkelte dager ville det ikke ha overrasket meg om hodet hans hadde snurret rundt i 360 grader mens han spydde grønt slim tvers gjennom rommet.

Om ikke annet kunne jeg sagt: «Det går bra, det er bare autisme – og det grønne slimet forsvinner ved kokevask.»

16

Men merkelapper hjelper bare et stykke på vei. De hjelper deg ikke med å få sove, de hindrer deg ikke i å bli sint og frustrert når noe blir kastet mot deg eller blir ødelagt.

De hindrer deg ikke i å uroe deg over barnet ditt og livet det vil få; hva vil skje med det om ti år, om tjue, eller om tretti. På grunn av autismen er det ingen Jody og jeg, det er Jody, meg og Sams problemer. Det er slik det føles.

Men det kan jeg ikke si. Jeg kan knapt nok tenke det.

«Når det gjelder Sam og alt …» Jeg klarer ikke å fullføre, men det trengs ikke.

«Jeg skjønner der. Men du trenger hjelp. Eller så må du ta tak i det selv. Kan du ikke komme bort til oss på lørdag? Ta ham med ut en tur.»

Jeg fikler med telefonen. Dreier den rundt i hånden. Jeg ser for meg Sam i parken, han skriker og løper sin vei.

Løper gjennom porten. Løper ut i veien.

«Det kan bli litt vrient, det kan være jeg må jobbe.»

Det lyner til i øynene hennes, et rasende glimt som skjærer gjennom støyen i kafeen.

«Ja, klart det,» sier jeg.

«Vi kan snakke om skolene da.»

«Ja. La oss gjøre det.»

«Ha det, Alex. Ta vare på deg selv.

«Du også. Jeg beklager. Jeg beklager så mye.»

Kapittel to

Jeg bråvåkner. Jeg har drømt om broren min, George – igjen. Hele kroppen er dekket av svette, og jeg puster tungt. Jeg strekker hånden ut etter Jody, men madrassen er tom for luft og jeg har ligget oppå armen min som er blitt nummen og følelsesløs. Jeg setter meg opp i panikk og veiver den vilt omkring, smeller den ubrukelige kroppsdelen mot veggen og beina på Dans skrivebord.

Det tar lang tid før jeg får igjen følelsen, og før jeg skjønner at jeg ikke er hjemme. Jeg er hos Dan, og jeg ligger alene på gjesterommet. Madrassen lager en hvesende lyd som om den prøver å håne meg.

Det er tirsdag morgen. Dan synger Taylor Swifts «Shake it off» på badet, og jeg våger ikke engang å tenke på hva slags aktivitet den akkompagnerer. Jeg setter meg opp, roter gjennom bagen etter klær, og går gjennom stuen med glassdørene som fører ut til en ørliten veranda der Dan har fått presset inn to fluktstoler. I hjørnet er det et minikjøkken med komfyr, kjøleskap, vaskemaskin og utslagsvask – alt sammen er skinnende hvitt. Dan bruker dem ikke stort. Resten av rommet er en kaotisk ansamling av IKEA-møbler, tegneserier, styringsenheter til dataspill og lydanlegg. En femtito tommers LED TV tar opp store deler av den ene veggen. Grand Theft Auto V er står i pausemodus på skjermen midt i en skytescene. Hvis de som har tegnet denne boligblokken, kunne sett Dan og måten han lever på, ville de trolig ha gratulert seg 18

selv. Han er akkurat en slik trendy og moderne fyr som de hadde i tankene. En som gir blaffen i at det er umulig å åpne kjøleskapet og stekeovnsdøren samtidig. Man får heller ikke plass til en oppvaskbalje i utslagsvasken.

Dan har en stor bordpakning med margarin. Det er praktisk ettersom han ikke vasker opp noe annet enn kopper.

Han går ut og spiser eller tar en ferdigrett med japanske nudler rett fra boksen. Jeg skjønner egentlig ikke hvordan han har klart å skaffe seg denne drømmen av en ungkarsleilighet. Det er nesten skremmende å se hvordan han lever, han driver ubekymret fra prosjekt til prosjekt, hopper bukk over utfordringene i dagens økonomi. Jeg hadde ikke klart det. Ikke nå. Etter George – etter det som skjedde med George – mistet jeg mine egne ambisjoner av syne. Alt mørknet, mulighetene fortonte seg som fengselsmurer. Jeg gikk som i søvne på universitetet før jeg vinglet mellom trygge, kjedelige jobber. Dan har alltid hatt kamerater i forskjellige kreative virksomheter som ringer ham for å få hjelp til lanseringen av et nettsted eller åpningen av en nattklubb eller innredningen i en ny butikk. Jeg vet ikke akkurat på hvilken måte han hjelper dem. Men han er slik en sjarmerende fyr at de fortsetter å ringe. Bristol er en by der det alltid er noe nytt som skjer, et nytt kunstsenter eller midlertidige kunstutsalg laget av skipscontainere.

Det virker som Dan kjenner alle som er involvert, han er alltid midt i begivenhetenes sentrum.

Jeg er naturligvis voldsomt misunnelig på ham, men det har jeg alltid vært – helt siden jeg var syv og familien hans flyttet inn ved siden av min. De kom kjørende opp til huset sitt i en koboltblå BMW. Dan tumlet ut, en oppvakt og fremmelig femåring med røde bukser og en gul poloskjorte fra Lacoste. Emma, George og jeg betraktet våre glamorøse nye naboer fra hagen vår, og han slentret bort til oss.

«Hei, jeg heter Dan, hva leker dere? Kan jeg få være med?» sa han slepende.

Og vi falt for ham. Slik alle andre har falt for ham siden 19

da. Men jeg, hvem kjenner jeg? Jeg kjenner Jodys venninne Clare og mannen hennes Matt, som har fire barn, og det er stort sett alt de gjør. Jeg kjenner eiendomsmeglere og lånerådgivere. Jeg kjenner Jody og Sam. Og det er i grunnen det hele. Hvorfor har jeg ikke flere kjente enn det? Hva i all verden var det som skjedde?

Sam. Sam skjedde.

Da jeg kommer på jobb, sjekker jeg e-posten og oppdager at alle på kontoret skal på en obligatorisk publunsj klokken ett. Jeg, Daryl, Jeanette, de andre meglerne Paul og Katie, og Charles, avdelingssjefen. Paul og Katie er i slutten av tredveårene og oppfører seg som de har vært gift i tre hundre år. De er en egen enhet. De har ikke barn. Boliger er deres barn. Jeg tror kanskje de til og med har sagt det selv en gang. De snakker med hverandre som om forholdet deres er en lang eiendomstransaksjon – i korte forretningsmessige setninger. Av og til så dukker det opp et bilde i hodet mitt av at de har sex der Paul ligger øverst og roper: «Vi skal få tilslaget, vi skal få tilslaget … vi har fått tilslaget.» Jeg klarer ikke å se på dem lenger. Charles er i førtiårene, og har egentlig ikke drevet det til stort i eiendomsbransjen. Han burde vært regionleder i en stor kjede nå, eller i det minste sjef for det lille firmaet vårt.

Men han jobber fortsatt på avdelingsnivå og strever seg gjennom salgsoppgaver mens håret blir glissent og huden slapp. Han har en flaske whisky i en av skrivebordsskuffene – har Jeanette fortalt oss. Har salgene gått dårlig? Ta en liten støyt. Det demper uroen. Kjære Gud, ikke la meg ende opp slik.

Puben vi har valgt er King’s Head, et nydelig vertshus i tudorstil som ligger i en brosteinsgate like ved havnen. Men innvendig er den som en hvilken som helst annen britisk pub. En skeiv bardisk i tre som er fuktig av ølsøl, en spillmaskin som står og flimrer i hjørnet, den gjennomtrengende lukten fra herretoalettet der de lange porselensrennene er utstyrt med urinaltabletter. Hvis et 20

kosmetikkfirma ønsket å produsere den urtypiske duften av en britisk kveld på byen, ville det være dette: urinaltabletter. Men jeg tviler på om L’Eau de Gateau D’Urine ville blitt noen storselger. Det er likevel noe å tenke på mens jeg teller ned sekundene før Daryl begynner å snakke jobb.

Bordene er stort sett tomme, og vi velger et ved vinduet og kikker i de plastlaminerte menyene som tilbyr klassisk britisk pubmat, det vil si opptint ferdigmat som noen på kjøkkenet har varmet i mikrobølgeovnen og klasket på en tallerken, kanskje med en persilledusk på toppen hvis de vil gjøre seg litt ekstra flid. Av og til virker det som om alt i Storbritannia skjer slik, mekanisk og uten omhu. Dette er ingen ekte pub, og dette er ikke ekte pubmat, det er en underlig etterligning av det folk tror de vil ha.

Herregud, ikke rart jeg er blitt kastet ut hjemmefra.

«Jeg tar fish and chips,» kunngjør Daryl. «Men jeg må spise kjapt, det kommer en kjøper til leiligheten i Clifton klokken to.»

Trøste og bære, da er vi i gang allerede. Jeg dukker ned i menyen og prøver å avgjøre om jeg skal bestille den mektige og autentiske lasagnen med strimler av mozzarella, eller hive meg i elva. Det kan være Avon smaker bedre.

Da jeg kommer tilbake til Dans leilighet om kvelden, er jeg utmattet og temmelig på tuppa. Det eneste jeg tenker på, er at jeg skal ta med Sam ut neste deg, antagelig til parken og deretter til en kafé. Jeg elsker min sønn fra dypet av mitt hjerte, men han er så vanskelig å ha med å gjøre. Og jeg er egentlig temmelig ubrukelig til å ta meg av ham. De gangene jeg kan se at han begynner å bli urolig – fordi han ikke får lov til å se på TV, eller hvis han våkner og skjønner at han skal på skolen, eller hvis han blir forvirret når det gjelder hva vi har planlagt i helgen – blir jeg også irritabel. Magen knyter seg, frustrasjonen øker, og plutselig dreier det seg om hvem som kommer til 21

å eksplodere først. Det er bare Jody som klarer å få ham til å roe seg ned. Bare Jody.

Denne ettermiddagen kom det et ungt par på kontoret for å forhøre seg om et lån på et lite rekkehus i Totterdown, og de hadde med seg smårollingen sin. «Han prater så fælt,» gneldret de. «Han vil ikke tie stille.»

Men det de egentlig gjorde, var å fortelle meg hvor oppvakt og fremmelig han var – denne lubne, lille guttungen som rotet gjennom papirkurven og sang Disney-sanger.

Jeg lot være å fortelle dem at da min sønn var på hans alder, kunne han si kanskje tre ord, fire hvis man tok med «skjlur» som han sa ofte, og som vi den dag i dag ikke har klart å tyde. På den tiden sa vennene våre: «Men barn utvikler seg i så forskjellig tempo, han vil nok ta igjen de andre.» Og vi ville nikke ettertenksomt og late som ingenting. Men etterpå leste vi alt vi fant på nettet om barns utvikling. «Det står her at han skulle hatt et vokabular på femti ord innen han er to år!» Det hadde han ikke. Ikke i nærheten. Jeg er ikke sikker på om han har det nå engang, og han er åtte.

Stakkars Sam. Stakkars gutten min.

Dan skal ut.

«Blir du med? Det er en ny klubbkveld på Creation.

Det er en kompis som driver det.»

Han skal alltid ut på en klubbkveld, og det er alltid en kompis som driver det. Jeg undrer meg, og ikke for første gang: Hvordan gjør han det? Han er to år yngre enn meg, men det er ikke det eneste. Livet hans har på en måte slentret uanstrengt av gårde; det skjer alltid noe positivt.

Da en onkel han ikke hadde hatt kontakt med på evigheter, døde for tre år siden, viste det seg at Dan hadde arvet veteranbilen hans: en Porsche 911 Carrera. Dan bruker den knapt, den er plassert i parkeringskjelleren der han bor, mens den stiger i verdi. Det virker ikke som han har noen bekymringer, han har ikke noe virkelig ansvar, bortsett fra alle plateselskapene som etableres i Stokes Croft22

området og som han tilsynelatende bistår. Dan er Dan. Da vi vokste opp sammen, gikk på de samme skolene sammen, møtte de samme vennene, de samme jentene, de samme bøllene; så var Dan alltid Dan. Han fikk meg ut av slåsskamper, beskyttet Emma mot klønete og uønskede tilnærmelser på ungdomsdiskotekene. Uansett hva som skjedde med meg – at jeg ble far, at jeg ble rammet av sorg, erkjennelsen av at jeg var nødt til å bli i denne drittjobben fordi jeg måtte forsørge min lett dysfunksjonelle familie – så gled Dan gjennom livet, alltid like kul.

I flere år var også jeg kul. Vel, kanskje i fire. På universitet endte jeg opp med å drive en klubb for alternativ musikk som het Oblivion, der vi spilte postpunk og sær elektronika i ørsmå lokaler fylt med avmålte musikknerder. Av og til hadde vi konserter i simple puber i nærheten, og en gang arrangerte jeg en festival i et nedlagt industriområde som lokalavisen beskrev som «nesten utålelig å overvære». Det sitatet brukte vi på alle løpesedlene våre de neste to årene. Dan pleide å komme på besøk mens han tok designutdanning i Bristol, og han laget både plakater og et nettsted for oss. Han driver fortsatt på med alt det der, men for meg døde det ut. Livet kom i veien.

«Jeg tror jeg blir hjemme. Men takk, Dan.» «Ikke noe problem.»

Jeg stirrer på den svarte TV-skjermen selv om Dans leilighet ikke mangler muligheter for fjernsynsunderholdning.

Han har fire hundre kanaler og en harddisk full av filmer og TV-program. Mer enn et menneske vil rekke å konsumere i løpet av et helt liv. Men jeg opplever valgmulighetene som forvirrende og lammende. Hvordan skal man finne ut hva man vil se nå til dags? Tenk om du begynner å følge med på en serie og så oppdager du at det finnes en som er mye bedre? Hva gjør du da? Slike ting liker enkelte å kalle luksusproblemer. Du kjenner til typen – de dukker med en frydefull tone opp på Facebook og Twitter og henger deg ut for å bekymre deg for trivielle ting i hver23

dagen. Noe man raskt lærer som forelder til et barn som kan være et uroelement, er at folk er glad i å dømme. De liker å glefse til deg fra sine tilsynelatende perfekte liv.

Men jeg vil ikke begynne å tenke på det. Jeg må få tankene mine over på noe annet enn Sam og morgendagen, men det er ingenting som appellerer til meg. Jeg har ikke lyst til å konsentrere meg om noe som helst. Jody sier jeg trenger hjelp, kanskje jeg gjør det. Alt svirrer rundt i hodet, hjernen er som en malstrøm av angst og bekymring, og jeg klarer ikke å få grep på noe som helst.

Okei, trekk pusten dypt. Sånn. Slik ligger det an: Jeg var nødt til å dra fra Jody og Sam. Jeg dro fordi vi kranglet og stresset hele tiden. Jeg må finne ut hvordan vi skal få slutt på det. Jeg må klare å takle presset. Jeg må finne det lille glimtet av lys som kan lede meg ut herfra.

Det føles ikke som jeg er i den rette sinnsstemningen til endelig å begynne på Breaking Bad.

Kapittel tre

Sam står klar ved døren da jeg kommer neste morgen.

Han har på seg hettejakken med hetten oppe, og innenfor har han en av sin spesialtilpassede T-skjorter der alle sømmene er dekket til slik at de ikke kjennes mot huden. De finnes nettsteder for den type bekledning, det er noe man oppdager underveis mens man kjemper med hver eneste uforklarlige svakhet og fobi. Det finnes egne firmaer som tilbyr tjenester til barn som ikke finner seg til rette i vår verden.

«Pappa, skal vi i parken? Skal vi på kafeen? Kommer du inn, pappa?»

«Jeg kommer inn en liten stund.»

Stuen er et smertelig velkjent bombenedslag av leker, bøker og klær som ligger spredd utover gulvet som granatsplinter. Alle bord og benker er overstrødde av aviser, tørkekluter og uåpnede brev. Den slitte sofaen er rikt dekorert med flekker fra frokostblandinger; TV-skjermen er skitnet til av fingeravtrykk, og bokhyllene tyter over av tidligere aktiviseringsforsøk: Halvferdige Legomodeller, Playmobile motorsykler, actionfigurer som mangler armer og bein. CD-ene og DVD-ene mine står stablet skjødesløst i et hjørne, gardinstangen henger skeivt, og selve gardinen blafrer hjelpeløst i det åpne vinduet.

Dette er hjemme, tenke jeg. Og jeg får plutselig en klump i halsen.

Jody kommer ned, det lange, rødbrune håret hennes er vått og inntullet i et håndkle, noen hårlokker henger ned 25

i ansiktet. Hun er iført dongeribukser og en vid genser.

Hun virker sliten og avmålt.

«Hei, Alex.»

«Hei. Hvordan … hvordan går det?»

«Pappa, skal vi i parken? Kan jeg ha med meg ballen min? Pappa, trenger jeg en veske til ballen?»

«Jeg vet ikke helt om du kan ha med ballen, vi skal på kafé etterpå og …» «ÅHHHHH,» sier Sam og begynner å gråte.

«Vi har hatt noen utfordringer i dag,» sier Jody med sammenbitte tenner. Hun går bort og tar Sam i armene. Øynene hennes sier alt. Han har antagelig vært oppe siden klokken fem, kanskje tidligere. Han har prøvd å slå på TV-en og så fått et sammenbrudd da Jody vaklet inn og slo den av. Han har forsøkt å lage frokost og sølt melk overalt, og så begynt å skrike av den grunn. Han har vekket Jody igjen og spurt om å få se på TV, og skreket helt til hun sa ja. Det velkjente familiemønsteret.

«Hva skjedde?» spør jeg.

«Vel, X-Men var ikke på TV, så han kastet fjernkontrollen i ansiktet mitt,» sier hun. Og ganske riktig, hun har et blåmerke. Da han var tre, slo han meg i ansiktet med en Duplo-bøtte slik at den ene fortannen løsnet. Han var som Joe Pesci i Mafiabrødre – liten og morsom, men ved et knips på en mental bryter klar til å utøve ekstrem og hemningsløs vold.

Jeg kan merke at stressnivået mitt stiger. Sam i godt humør er en utfordring, Sam i dårlig humør er uforutsigbart og skremmende. Jeg kjenner angsten murre i magen.

Tenk om han stikker av? Tenk om det skjer noe, og jeg ikke klarer å beskytte ham? Jeg blir oversvømt av bilder av hva som kan skje hvis han stormer av gårde. Jeg kjenner svetten piple frem på pannen.

«Kanskje vi bør gjøre noe annet? Hvis han ikke er i særlig godt humør …» foreslår jeg spakt.

Jody stirrer anklagende på meg. Et blikk jeg kjenner godt.

26

«Vi var enige, Alex,» sier hun gjennom sammenbitte tenner. «Og jeg har skrevet det i timeplanen hans.» Hver morgen lager Jody en tegneserieguide over Sams dag, slik at han kan se når han må kle på seg, når han skal spise, og hva han skal gjøre frem til leggetid. I helgene har han den med seg og konsulterer den jevnlig. Hvis det står i timeplanen så må det skje. Som for å understreke poenget beveger Jodys blikk seg mot Sam som strever med å stramme borrelåsene på joggeskoene sine. Det er også en ting: Han knytter ikke skolisser. Og stroppene må være så stramme at jeg er bekymret for om de hemmer blodsirkulasjonen i føttene hans. Alt må være stramt. Slingringsmonn er bannlyst.

«Jeg er klar over det,» sier jeg med like mye tilbakeholdt aggresjon. «Men hvis han ikke er i humør. Det er veldig mye trafikk i gatene rundt parken. Jeg er bare bekymret for ...»

«Ingenting kommer til å hende,» avbryter Jody. «Du kan ikke bare fortsette å rygge unna – og du kan i hvert fall ikke rygge unna din egen sønn. Her har vi problemet, Alex. Jeg burde ikke være nødt til å stå her og forsøke å overtale deg til å ta ham med deg ut – å ta ansvar for ham i bare tre usle timer!»

Jeg skal til å si noe, men hun avbryter meg.

«Og jeg vil ikke høre om hvor tøft det er på jobben,» raser hun. «Prøv å være hjemme og vente på en telefon fra skolen der du får vite at Sam har sparket noen, eller at han er blitt banket opp, eller at han ropt etter meg hele formiddagen. Prøv å lage middag til ham og få den til å holde nøyaktig riktige temperatur den timen det tar ham å spise den. Prøv det! Jeg er fullstendig utmattet, og du bidrar ikke med noe! Dette er grunnen til at vi har havnet der vi er nå.»

Det blir et øyeblikks stillhet, en slags følelsesmessig terrorbalanse.

«Pappa, jeg er klar,» sier Sam. «Jeg er klar til å gå i parken. Skal vi ta med ballen?»

27

«Ja,» sier jeg og prøver å puste rolig. «Vi tar med ballen og lar mamma være her. Hun trenger litt tid for seg selv.»

«Skal vi i parken?»

«Ja.» «Og så kafeen?»

«Ja, Sam.» «Kan jeg få melkeskum?»

«Ja.» «Men vi skal i parken først?»

«Ja, parken først, og så kafeen.»

Jeg nikker til Jody, men klarer bare så vidt å se henne i øynene. Et øyeblikk er jeg glad for muligheten til å unnslippe.

«Pappa, skal vi ta med ballen?»

Parken ligger på en høyde mellom Bedminster og Totterdown, en flekk med grønt mellom viktorianske rekkehus der gatene sprer seg ut i alle retninger som tråder i et gigantisk edderkoppnett. Langs ytterkantene går det stier der joggere farer pesende av gårde og krysser taust hverandres ruter som svette roboter. Den har et lite område med husker og rutsjebaner som ble satt opp en gang på begynnelsen av nittitallet og deretter overlatt til sin skjebne. Huskene har ingen seter lenger, så de består bare av en rusten metallramme med en rad med kjettinger som henger ned mot bakken, nærmest som en slags friluftsutgave av sexleketøy for sadomasochister. Rutsjebanene er dekket med graffiti og obskøne tegninger. Jeg vet ikke helt om kommunen bør demontere hele anlegget eller stille det ut som samtidskunst.

Sam holder ballen presset mot brystet. Av og til sparker vi den mellom oss, andre ganger gir han ikke slipp på den. Jeg kikker meg rundt for å få en oversikt over hva som kan få ham til å bryte sammen.

28

Mulige sammenbrudd på lekeplass: odds Forbipasserende voksen person som forsøker å veksle noen ord: 10/1 Bjeffende hund: 8/1 Andre barn som viser interesse for ballen: 5/2 Brennesle: 5/1 Veps: 8/3 Yogakurs for gravide som mediterer bak målstengene, (det har faktisk skjedd en gang, og Sam ble skrekkslagen): 100/1 Fravær av isbil: fifty-fifty

I dag er det bare en liten gruppe med barn her, og de virker fullstendig oppslukte av å leke der sexleketøyene henger. De eneste hundelufterne befinner seg langt unna, noe som vil gi meg tid til å varsle Sam. Isbilen står på den faste plassen, den vil nok utnytte det varme været nå på sensommeren. Dette kan gå bra. Jeg sukker lettet.

Her kommer noe jeg lærte tidlig når det gjelder autisme: Rain Man fra 1988 med Tom Cruise og Dustin Hoffman er IKKE en dokumentarfilm. Ikke alle autistiske barn har spesielle evner. Hvis jeg hadde tatt med Sam på kasinoet i Bristol, ville han ikke klart å telle kort og skaffet oss en liten formue. I stedet ville lyden gjort ham vettskremt, og han ville endt opp sammenkrøpet under rulettbordet helt til jeg ble fjernet av vaktene fordi jeg hadde tatt med meg et barn inn på et kasino.

Men han har en interessant måte å betrakte verden på, noe som jeg prøver å huske hver gang stressnivået går til himmels bare fordi jeg ber ham om å ta på seg feil jakke, eller fordi porsjonen med bakte bønner som Jody har laget til ham, er to grader for varm. For Sam er verden en gigantisk maskin som må fungere på en spesiell måte og med forutsigbare resultater for at han skal være trygg. Før han klarer å slappe av, trenger han å kjenne til 29

timingen og bevegelsene til alt i hans nærhet, og han må hele tiden ha en finger på avknappen.

Han løper mot en stabel med trestammer som han er glad i å leke på, og jeg vet nøyaktig hvordan det vil foregå.

Han kommer til å gå opp på en spesiell stamme, han kommer til å bevege seg bortover den, og han vil sjekke at jeg følger med når han kommer til enden. Han vil overveie om han skal hoppe til neste stamme, men vil i stedet stige ned og så gå opp. Hvis det er noen andre barn som leker der, vil han dytte dem vekk – ikke fordi han er bøllete, men fordi dette er en maskin av trestammer, og den fungerer bare på én spesiell måte. For ham er andre barn en feil i systemet, å dytte dem unna er hans motstykke til å kjøre et antivirusprogram. «BARN OPPDAGET. DYTTESEKVENS AKTIVERT. BARN SLETTET. ADVARSEL: BARN LØPER GRÅTENDE BORT TIL FORELDRE.» Jeg kunne vært der og gått langs den vasne barken sammen med ham, men det gjør jeg ikke. Det gjør jeg aldri.

Jeg dytter huskene, jeg sparker en ball tilbake, men jeg er ikke anlagt for å tøyse og tulle. Jeg er ikke den type far.

Du kjenner til dem – fedre iført Converse og Batman-Tskjorte som virker desperate etter å bevise at de er morsomme og barnlige og bestekompiser med ungene sine.

De lager masse tøys og leven, viser frem sin overstrømmende lekenhet som om de er med i en teateroppsetning av Tom Hanks-filmen Big. De iakttar meg mistenksomt idet jeg holder meg i bakgrunnen og gransker området for potensielle farer. Å leke ligger ikke for meg. Leke er vanskelig. Komme i den riktige stemningen. Slippe taket.

Idet jeg iakttar Sam som kravler over de fuktige trestammene, blir jeg ført tilbake i tid, til da jeg og George lekte i en park i nærheten av der vi bodde, og utfordret hverandre til å klatre helt til toppen på klatrestativet.

George var to år eldre, modigere og ikke så forsiktig som meg. «Klatre helt opp. Kom igjen, Alex.» Men minnet får meg til å innse at jeg begynner å glemme hvordan stem30

men hans hørtes ut. Med ett får jeg lyst til å løfte opp Sam og holde rundt ham, ta ham med hjem til Jody. Jeg får lyst til å si, pass på ham Jody, pass på ham.

Og akkurat idet jeg tenker det, ser jeg den: en stor hund, en labrador kanskje, i full fart mot oss fra en klynge med busker. Den er omtrent femti meter unna, men den har fått øye på Sams fotball. Den vil leke. Helvete! Jeg begynner å gå mot Sam, rolig i begynnelsen, men så øker jeg tempoet. Jeg må være forsiktig.

«Sam, ikke vær redd, det kommer en hund, vil du gi meg ballen?»

Sam snur seg, og idet han gjør det, glir han nesten ned fra stammen før han gisper av redsel. Hunden er like ved oss, løper i sirkel og bjeffer. Sam snur seg vettskremt mot meg. Han mister ballen og løper i min retning. Det verste han kunne gjort. Hunden klarer ikke å bestemme seg for om den skal springe etter ballen eller gutten som løper sin vei. Den logrer vilt med halen. Den finner ut at gutten virker mest fristende.

«Sam, den vil bare leke.»

Jeg småjogger de siste meterne, griper tak i ham og snurrer ham rundt slik at jeg står mellom ham og hunden.

Han hulker og skjelver av redsel. «Nei, nei, nei,» sier han.

«Det går så bra så,» sier jeg gjentatte ganger.

Så er hunden inntil oss, og den hopper opp og bjeffer.

Jeg skyver den unna og kikker etter eieren. En middelaldrende kvinne kommer til syne ved buskene med en lenke og en ball i hånden. Hun smiler. Hun har det typiske hundeeiersmilet. Smilet som synes å si: «Jeg er glad i hunder, alle er glad i hunder, hvem i all verden kan være sint på hunden min?»

«Han vil bare leke! Han elsker barn,» sier hun.

«Kan du rope den til deg?» spør jeg så høflig jeg kan, men med et agg av kontrollert sinne.

Hun får en annen tone.

«Han er en snill hund, han biter ikke.»

Sam trykker seg inntil meg, hyler hikstende og kjemper 31

for å komme seg unna. Kvinnen uffer seg hørbart, griper hunden i halsbåndet og drar den vekk.

«Kom her, Timmy, vi kan leke der borte.»

Hun går sin vei, fullstendig uvitende om hvilken skrekkopplevelse den forbaskede kjøteren hennes har forårsaket, uten tanker om at dette kan dreie seg om noe mer enn en unge som ikke liker hunder.

«Du!» roper jeg. «Den skal være i bånd. Les skiltene, for faen!»

Hun snur seg, tydelig overrasket over raseriet mitt.

«Så, så,» sier jeg stille til Sam og stryker håret vekk fra ansiktet hans. Han klynker lavt, og armene hans er presset så hardt inntil kroppen at knokene er hvite. «Så, så, nå skal vi gå på kafé.»

Idet vi drar, snur jeg meg og ser noen barn som kaster frisbee til hverandre. De virker glade og fornøyde i hverandres selskap. Foreldrene sitter på en benk i nærheten og snakker avslappet sammen. Jeg kjenner et stikk av misunnelse. Så enkelt livet deres må være.

«Pappa, blir det kafeen nå?»

«Ja, nå skal vi på kafeen.»

«Kan jeg få melkeskum?»

«Ja.» «Hunden var skummel. Jeg likte ikke hunden.»

«Jeg vet det.»

Og det var vår tur i parken.