Katherine Pancol Krokodillens gule øyne

Katherine Pancol

Krokodillens gule øyne Oversatt av Synneve Sundby

Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: Les yeux jaunes des crocodiles Copyright © Éditions Albin Michel, 2006 © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2011 Oversatt fra fransk av Synneve Sundby Utgitt etter avtale med Literary Agency Wandel Cruse

Omslagsdesign: Lene Stangebye Geving Omslagsillustrasjon: Nancy Bowen/Getty Images Forfatterfoto: Sylvie Lancreon Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 10,85/14,24 pt Trykk og innbinding: TBB Slovakia Trykt på: 70 g Ensolux Cream, bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-355-2

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til Charlotte, til Clément, mine elskede …

Første del

Joséphine ropte høyt og slapp potetskrelleren. Den hadde skåret henne godt inn i huden rett over håndleddet. Blod, blod overalt.

Hun så på de blå årene, den røde stripen, den hvite utslagsvasken, den gule plastsilen der de nyskrellede, hvite, blanke potetene lå.

Bloddråpene dryppet én etter én ned på den hvite overflaten.

Hun lente seg med begge hender mot vasken og begynte å gråte.

Hun trengte å gråte. Uten at hun visste hvorfor. Hun hadde altfor mange grunner. Denne var god nok. Hun så etter oppvaskhåndkleet, grep det og bandt det hardt rundt såret. Jeg er en brønn, en brønn av tårer, blod og sorg, jeg tror jeg har lyst til å dø.

Det kunne kanskje være en løsning. Dø, uten et ord. Slukne, som en lyspære. Dø oppreist over utslagsvasken. Man dør ikke oppreist, tenkte hun, man dør på knærne med hodet inne i gasskomfyren eller nede i badekaret. Hun hadde lest i en avis at kvinner som vil begå selvmord som oftest hopper ut av vinduet.

Menn henger seg. Hoppe ut av vinduet? Det ville hun aldri kunne. Men tømme seg for blod mens hun gråter, ikke lenger ane om væsken som renner ut er rød eller hvit. Bare langsomt sovne.

Så, slipp nå det håndkleet og kjør hendene ned i utslagsvasken!

Men nei, nei … Da måtte hun bli stående oppreist, og man dør ikke oppreist.

Bortsett fra ved kamp, under krig …

Det var ikke krig ennå.

Hun snufset, strammet håndkleet rundt såret, tvang tårene til9

bake, rettet blikket mot speilbildet av seg selv i vinduet. Hun hadde satt en blyant i håret for å holde det oppe. Kom igjen! tenkte hun, bli nå ferdig med disse potetene! Resten kan du tenke på senere!

Denne formiddagen mot slutten av mai da termometeret viste tjueåtte grader i skyggen i femte etasje, satt en mann under taket på balkongen og spilte sjakk. Alene. Han konsentrerte seg foran brettet. Så alvorlig tok han rollespillet at han gikk over og satte seg i den andre stolen hver gang han skiftet side, samtidig som han grep til en pipe som han stakk i munnen. Han lente seg forover, pustet ut, løftet en brikke, satte den ned, lente seg tilbake, pustet enda en gang, tok brikken, flyttet den, nikket, la fra seg pipen og gikk tilbake til den andre stolen.

Det var en mann av middels høyde med et meget velpleid ytre, kastanjebrunt hår, brune øyne. Pressen i buksa var perfekt, skoene skinte som om de nettopp var tatt ut av esken, de oppbrettede skjorteermene åpenbarte et par smale underarmer og håndledd, og neglene var blanke og lysende som de kun kan være etter grundig manikyr. En lett brunfarge, som antakelig var konstant, ga ham en ustråling av beige eleganse. Han liknet en av disse pappfigurene i bare sokker og undertøy som barn lekte med før i tiden, og som de kledde med alt slags utstyr i fargelagt papir: pilot, jeger, oppdagelsesreisende. En mann som ville passe perfekt inn i en katalog for riktige møbler, en mann som skapte tillit og garanterte merkets kvalitet.

Plutselig la det seg et smil over ansiktet hans. «Sjakkmatt», mumlet han til sin innbilte motspiller. «Der tok jeg deg, din rakker! Og jeg vedder på at du overhodet ikke så det komme!» Han tok seg selv tilfreds i hånden og la stemmen til rette for å kunne gratulere. «Godt spilt, Tonio! Der var du virkelig god!»

Han reiste seg, strakte seg og gned seg over brystet og bestemte seg for å ta et lite glass, selv om det ennå var litt tidlig. Vanligvis pleide han å ta aperitiffen omkring ti over seks mens han så på 10

«Vil du bli millionær». Julien Lepers fjernsynsprogram var blitt et daglig møte han gledet seg til. Det ergret ham når han gikk glipp av det. Allerede ved halv seks-tiden begynte han å bli utålmodig. Han gledet seg til å måle seg med kveldens fire deltakere.

Han gledet seg også til å se hva slags jakke programlederen hadde på seg, hva slags skjorte, hva slags slips. Han tenkte at han kanskje burde melde seg på og prøve lykken, han også. Hver kveld tenkte han det, men han gjorde det aldri. Antakelig ville han bli nødt til å delta i en eliminasjonsprøve, og det var noe i det ordet som gjorde ham så forferdelig nedslått.

Han løftet lokket av isbeholderen, tok forsiktig tak i to isbiter, lot dem falle ned i et glass og helte hvit Martini over. Han bøyde seg for å plukke opp en hvit tråd på gulvteppet, rettet seg opp igjen, dyppet leppene i glasset, lagde noen lette lyder med de fuktige leppene for å uttrykke sin tilfredshet.

Hver morgen spilte han sjakk. Hver morgen fulgte han den samme rutinen. Sto opp klokken sju, samtidig med barna, frokost med ristet fullkornsbrød, termostat fire, aprikossyltetøy uten tilsatt sukker, salt smør og appelsinjuice, nypresset for hånd. Deretter tretti minutters gymnastikk: øvelser for ryggen, magen, brystet, lårene. Lesning av avisene som jentene etter tur hentet til ham før de gikk på skolen, nøye gjennomgang av annonsene, sending av en cv hver gang noe virket interessant, så dusj, barbering med barberhøvel, såpe som skummet under kosten, valg av dagens klesplagg og så, endelig, en omgang sjakk.

Valget av klesplagg var formiddagens mest krevende øyeblikk.

Han visste ikke lenger hvordan han burde kle seg. Lettere uformelt, som til helgen, eller i dress? En dag, da han i all hast hadde dratt på seg en joggebukse, hadde hans eldste datter Hortense sagt: «Jobber du ikke, pappa? Har du ferie hele tiden? Jeg liker deg best når du er pen, med fin jakke, fin skjorte og slips. Ikke kom og hent meg på skolen i joggebukse en gang til.» Men så ble hun mildere – for den morgenen, den første morgenen hun snakket til ham på den måten, ble han faktisk litt blek – og la til: «Det 11

er for din skyld at jeg sier det, kjære pappaen min, for du skal alltid være den peneste pappaen i verden.»

Hortense hadde rett, folk så annerledes på ham når han var skikkelig kledd.

Da han var ferdig med å spille sjakk, vannet han plantene som hang i kasser langs rekkverket på balkongen, fjernet visne blader, klippet til gamle grener, dusjet vann på unge knopper, snudde litt på jorden i pottene med en skje og helte på med gjødsel når det var nødvendig. Han bekymret seg for den hvite kameliaen. Han snakket hyggelig til den, tok seg ekstra tid, tørket hvert blad med omhu.

Hver morgen i et helt år hadde han nå fulgt den samme rutinen.

Men denne morgenen var han forsinket. Omgangen med sjakk hadde vært vrien. Han måtte være mer påpasselig, ikke la seg rive med; det er vanskelig når man ikke har noe annet som venter. Måtte ikke miste grepet om tiden, ikke slite seg ut uten å legge merke til det. Vær forsiktig, Tonio, sa han til seg selv, vær forsiktig. Husk på disiplinen, hold deg på matta.

Han hadde vent seg til å snakke høyt, og rynket brynene når han nå hørte sin egen tale til seg selv. For å hente inn igjen den ekstra tiden han hadde brukt på sjakkspillet, bestemte han seg for å overse plantestellet denne morgenen.

Han gikk forbi kjøkkenet, der hans kone skrelte poteter. Han så henne bakfra og konstaterte at hun lutet. Ringer av fett hang rundt hoftene hennes.

Da de flyttet inn i denne leilighetsgården i en av Paris’ nærmeste forsteder, var hun høy og tynn, uten ringer.

Da de flyttet inn, nådde jentene så vidt opp til oppvaskkummen.

Da de flyttet inn …

Det var en annen tid. Han pleide å trekke opp genseren hennes, legge hendene over brystene hennes og sukke «elskede!» til hun ga etter og bøyde seg for å trekke sengeteppet av med begge 12

hender, så det ikke skulle krølles. Søndager lagde hun mat. Jentene ba om hver sin kniv for å «hjelpe mamma!» eller kasseroller for å «slikke med tungen». Han så på dem og ble rørt. Hver annen eller tredje måned målte han dem og skrev antall centimeter med svart blyant på veggen; den var full av små korte streker etterfulgt av datoer og de to navnene: Hortense og Zoé.

Hver gang han lente seg mot dørkarmen inn til kjøkkenet, seg en enorm sorg innover ham, følelsen av at noe var gått til spille, minner fra en tid da livet var lykkelig. Dette skjedde aldri på dørkarmen inn til soveværelset eller i stuen, alltid bare i dette rommet som før i tiden hadde vært deres lykkekapsel: varmt, fredelig, duftende. Kasserollene boblet, kjøkkenhåndklærne tørket på stekeovnsdøren, sjokoladen smeltet i vannbad, og jentene knekte valnøtter. De rakte ut en finger full av sjokolade, tegnet barter på hverandre og slikket seg om munnen med tungen, og på vinduene la dampen seg som hvit girlander, og han følte seg som en eskimopappa for en eskimofamilie i en iglo på Nordpolen.

Før i tiden … De hadde vært lykkelige. En solid, trygg lykke.

På bordet lå en bok av George Duby, åpen. Han bøyde seg for å lese tittelen. Ridderen, kvinnen og presten. Joséphine arbeidet på kjøkkenbordet. Det som før i tiden hadde vært en ekstrainntekt, var nå det som holdt dem i live. Hun var forsker ved CNRS, spesialist i 1100-tallets kvinner! Tidligere måtte han alltid gjøre narr av dette forskningsarbeidet, alltid anlegge en litt nedlatende tone: «Min kone er lidenskapelig opptatt av historie, men utelukkende 1100-tallet! Ha, ha, ha …» Han syntes liksom det var litt «blåstrømpeaktig». Ikke akkurat veldig sexy, sa han og knep henne i baken. «Men det var da moderniteten kom til Frankrike, det var da handel, penger og byenes uavhengighet …»

Han kysset henne for å få henne til å tie.

I dag var det 1100-tallet som forsørget dem. Han kremtet for at hun skulle snu seg mot ham. Hun hadde ikke engang tatt seg tid til å børste håret, en blyant holdt det fast i en knute øverst på hodet.

13

– Jeg går ut en tur.

– Er du tilbake til lunsj?

– Jeg vet ikke. Ikke vent på meg.

– Hvorfor kan du ikke bare si det?

Han hatet disse konfrontasjonene. Det hadde vært mye bedre å bare gå rett ut og rope «Jeg går, vi sees etterpå!» og vips, så sto han i trappen, og vips, så sto hun igjen med spørsmålene i halsen, og vips, så kunne han finne på hva som helst til forklaring når han kom hjem. For han kom alltid hjem.

– Har du lest annonsene?

– Ja … Ingenting av interesse i dag.

– Det finnes alltid noe til en mann som vil arbeide!

Arbeid, ja, men ikke hva som helst, tenkte han uten å si det, for han visste hvordan samtalen ville fortsette. Han skulle bare ha gått, men han ble stående som limt til dørkarmen.

– Jeg vet hva du har tenkt å si, Joséphine. Jeg vet det allerede.

– Du vet det, men du gjør ingenting. Du kunne ta hva som helst for å bidra til smør på brødet.

Han kunne ha fortsatt argumentene hennes alene, han kunne dem utenat, «oppsynsmann ved svømmebasseng, gartner i en tennisklubb, nattevakt, bensinstasjonsbetjent …», men han hengte seg bare fast i ordet «smør». Urkomisk for en mann som søker ansettelse.

– Bare le, du, mumlet hun og stakk ham med blikket. − Du er lei av at jeg snakker så mye om penger! Herren vil ha gull, herren vil ikke slite seg ut for ingenting, herren vil ha aktelse og anseelse! Og for øyeblikket er det bare én ting som gir herren følelsen av i det hele tatt å være i live: hans møter med den søte manikyristen!

– Hva snakker du om, Joséphine?

– HVEM snakker jeg om, mener du vel!

Hun snudde seg helt mot ham, sto rett i ryggen, med et kjøkkenhåndkle knyttet rundt håndleddet; hun utfordret ham.

– Hvis det er Mylène du tenker på …

14

– Ja, jeg tenker på Mylène! Du er kanskje ikke helt sikker på om hun tar seg lunsjpause i dag. Er det derfor du ikke svarer?

– Hold opp! Dette kommer til å gå galt!

Det var for sent. Hun tenkte ikke på annet enn Mylène og ham.

Hvem i all verden hadde fortalt henne det? En nabo? Det var ikke mange de kjente i denne gården, men sladder sprer seg som varmt hvetebrød og skaper ofte nye vennskapsbånd. Noen må ha sett ham gå inn i leiligheten til Mylène, to gater lenger borte.

– Dere skal vel spise lunsj hos henne. Hun har sikkert laget en quiche med grønn salat, noe lettfordøyelig, for hun skal jo på jobb igjen etterpå …

Hun skar tenner og la trykket på «hun».

– Og så blir det vel en liten siesta, hun trekker for gardinene, kler av seg og kaster klærne på gulvet og kravler ned under den hvite pikédynen sammen med deg …

Han lyttet, himmelfallen. Mylène hadde en tykk, hvit pikédyne. Hvordan visste hun det?

– Har du vært hjemme hos henne?

Hun brast i en slem latter og trakk i knuten på håndkleet med den ledige hånden.

– Jeg hadde rett. Hvit piké passer til alt! Både pent og praktisk!

– Hold opp, Jo! – Holde opp med hva?

– Hold opp å innbille deg ting som ikke finnes.

– Har hun ikke en hvit pikédyne, kanskje?

– Du burde skrive romaner, du har altfor stor fantasi.

– Lov meg at hun ikke har en hvit pikédyne!

Plutselig ble han rasende. Plutselig tålte han henne ikke lenger.

Tålte ikke denne skolefrøkentonen som alltid hadde noe å utsette på ham, alltid ville bestemme hva han skulle gjøre, og hvordan han skulle gjøre det, tålte ikke den lutende ryggen, de formløse, fargeløse klærne, huden som var rød av manglende pleie, det tynne, slappe kastanjebrune håret. Alt ved henne stinket av anstrengelse og sparsommelighet.

15

– Jeg foretrekker å gå før denne samtalen ender helt galt!

– Du skal møte henne, ikke sant? Det kan du da i hvert fall stå inne for, du som ikke greier å skaffe deg en jobb! Latsabb!

Der rant begeret over. Raseriet presset mot pannen og hamret mot tinningene. Han spyttet ordene ut for å slippe å ta dem tilbake igjen senere: – Ja, tenk! Vi møtes hjemme hos henne hver dag klokken halv ett. Hun varmer en pizza som vi spiser i sengen hennes under en hvit pikédyne! Så børster vi vekk smulene, jeg knepper opp bh-en hennes, den også av hvit piké, og så kysser jeg henne overalt, overalt! Er du fornøyd nå? Jeg advarte deg! Jeg ba deg slutte, jeg sa at du ikke skulle presse meg!

– Og du skal heller ikke presse meg! Går du og treffer henne nå, så kan du la være å komme tilbake! Du kan likeså godt pakke kofferten og forsvinne. Det blir ikke et uoverkommelig tap.

Han rev seg løs fra dørkarmen, snudde på hælen og gikk som i søvne tilbake til soverommet. Han trakk fram en koffert fra under sengen, la den oppå sengeteppet og begynte å fylle den.

Han tømte sine tre hyller med skjorter, sine tre skuffer med T-skjorter, sokker og underbukser ned i den store, røde kofferten med innebygde hjul, en rest etter hans glanstid hos Gunman and Co, den amerikanske produsenten av jaktgevær. I ti år hadde han vært leder for det europeiske markedet, fulgt sine velstående kunder på jakt i Afrika, Asia, Amerika, i jungel, over savanne og gjennom pampas. Den gang hadde han trodd, trodd på bildet av denne hvite, alltid solbrune, alltid opplagte mannen, som skålte med sine klienter, klodens aller rikeste menn. Han ba dem kalle ham Tonio. Tonio Cortès. Det var mer maskulint, mer ansvarsfullt enn Antoine. Han hadde aldri likt det fornavnet, det var for bløtt, for feminint. Han måtte kunne måle seg med disse mennene, industriherrer, politikere, arbeidsløse milliardærer, sønner til … Han ristet isbitene og smilte godmodig, hørte på historiene deres, lyttet til klagene, nikket, beroliget, betraktet mennenes forestilling og kvinnenes forestilling, barnas oppmerksomme 16

blikk, som var gamle før de var voksne. Han var glad for å kunne delta i den verdenen uten egentlig å tilhøre den. «Å, man kjøper ikke lykke for penger», pleide han å si.

Han hadde en utmerket inntekt, tredobbel den siste måneden i året, god privat sykeforsikring, hvileperioder som nesten fordoblet feriene. Han var lykkelig når han kom hjem igjen til Courbevoie, til denne leilighetsgården bygget i nittiårene for unge mennesker i lederstillinger som ennå ikke hadde råd til å bosette seg i Paris, men som ventet, akkurat som ham, på denne siden av Seinen, på å kunne flytte til et av hovedstadens bedre strøk, der de kunne se lysene blinke om kvelden. En kake av blinkende neon som ertet dem langt der borte. Gården var dårlig vedlikeholdt, bitte små striper av rust rant fra balkongene nedover fasaden, og de knall oransje vinduslemmene hadde falmet i solen.

Han fortalte aldri når han ville komme hjem fra reise; han bare skjøv døren opp, stoppet et øyeblikk i entreen, og så sa han med en kort plystring: «Her er jeg!» Joséphine hang over historiebøkene sine. Hortense kom løpende mot ham og la den lille hånden sin i lomma hans for å lete etter gaven, Zoé klappet i hendene. De to små jentene i badekåpe, en rosa og en blå; Hortense, den pene, den frekke, som trakk ham etter nesen, og Zoé, rund, glatt, storspiser. Så bøyde han seg mot dem og tok dem i armene og sa: «Å, mine kjære jenter, mine kjære, kjære jenter.» Det var et ritual. Det skjedde at han følte et bitte lite stikk av anger ved minnet om en annen omfavnelse kvelden før. Da klemte han bare hardere om dem, og minnet forduftet. Han satte fra seg bagasjen og viet seg til helterollen. Han diktet om jakt og forfølgelser, om en såret løve han hadde drept med kniv, en antilope han hadde fanget med lasso, en krokodille han hadde slitt så kraftig ut at den til slutt kreperte. Jentene stirret målløse på ham. Hortense var den eneste som ble utålmodig; hun spurte «Hvor er gaven min, pappa? Hvor er gaven min?».

En dag ble Gunman and Co oppkjøpt; han selv ble avskjediget. Fra en dag til en annen. «Sånn er det med amerikanerne», 17

hadde han forklart Joséphine. «Mandag er du markedsføringssjef med kontor med panoramavinduer, tirsdag melder du deg på arbeidskontoret!» Han ble altså oppsagt. Med en utmerket godtgjørelse, slik at han i en viss tid kunne fortsette å betale leiligheten, barnas skole, språkkursene, vedlikehold av bilen, vintersportsferiene. Han hadde tatt det med fatning. Han var ikke den første som opplevde sånt, han var ikke hvem som helst, han ville nødvendigvis finne arbeid igjen ganske fort. Ikke hva som helst, selvfølgelig, men et arbeid.Og så, litt etter litt, skaffet de tidligere kollegaene seg nye stillinger, aksepterte lavere lønn, mindre ansvar, forflytninger til utlandet, og han var den eneste som fremdeles leste jobbannonser.

I dag nærmet han seg bunnen på sparebøssa, og av og til kunne han føle optimismen vakle. Særlig om natten. Han våknet ved tretiden. Sto opp uten en lyd, gikk inn i stuen for å ta seg en whisky, og slo på fjernsynet. Han la seg på sofaen og lekte med fjernkontrollen mens han holdt glasset i den andre hånden. Han hadde alltid følt seg veldig sterk, veldig fornuftig, utstyrt med stort klarsyn. Når kollegene begikk feil, sa han ingenting, men tenkte med seg selv: Jøss, det der ville aldri ha skjedd med meg!

Jeg kan! Da han fikk høre om kjøpet og de mulige oppsigelsene, hadde han tenkt at ti år hos Gunman and Co, det er en skikkelig kontrakt, de kan umulig bare gi meg sparken!

Han var blant de første som fikk brevet med oppsigelsen.

Han var til og med den første som måtte gå. Han kjørte en hånd rasende ned i bukselomma, fôret sprakk med en skjærende lyd så han frøs på ryggen. Han gjorde en grimase, ristet på hodet, snudde seg mot kjøkkenet, mot sin kone, for å spørre om hun kunne reparere, og husket at han var på vei til å gå. Han holdt på å pakke kofferten. Han vrengte lommene: Fôret var hullete i begge to.

Han lot seg falle ned på sengen og stirret på skotuppene.

Det var deprimerende å være arbeidssøker, han var ikke annet enn et nummer i en konvolutt med frimerke. Han tenkte på 18

dette når han lå i armene på Mylène. Han fortalte hva han skulle gjøre når han ble sin egen sjef. «Med min erfaring», forklarte han. «Med min erfaring …» Han hadde reist i den store verden, han snakket engelsk og spansk, han kunne føre regnskap, han tålte både kulde og varme, støv og monsuner, mygg og krypdyr.

Hun lyttet. Hun stolte på ham. Hun hadde noen sparepenger fra sine foreldre. Han hadde ikke sagt ja ennå. Han hadde ikke helt mistet håpet om å finne en sikrere partner å dele prosjektet med.

Han hadde møtt henne første gang da han fulgte Hortense til frisøren den dagen hun fylte tolv. Mylène ble så imponert over den unge, myndige jenta at hun hadde tilbudt henne gratis manikyr. Hortense hadde overlatt sine hender til henne som om hun ga henne et privilegium. «Det er en kongelig høyhet De har til datter», hadde hun sagt da han kom tilbake for å hente Hortense.

Siden den dagen filte hun jentas negler så snart hun hadde tid, og Hortense gikk derfra hver gang med sprikende fingre og negler så blanke at hun kunne speile seg i dem.

Han hadde det godt sammen med Mylène. En liten, kvikk blondine, bløt og søt akkurat som han ønsket. Og utstyrt med akkurat så mye bluferdighet, så mye blyghet at han følte seg trygg og styrket i sin selvtillit.

Han hektet dressene av hengerne, alle av beste snitt, alle av beste stoff. Ja, han hadde hatt penger, ikke så verst med penger.

Han hadde likt å bruke dem. «Og jeg skal tjene mer», sa han høyt.

«Du er førti, kamerat! Livet er ikke over! Ikke over i det hele tatt!»

Han var ferdig med å pakke kofferten. Så lot han som om han lette etter mansjettknappene og irriterte seg høylytt, i håp om at Joséphine skulle høre ham og komme inn og be ham bli.

Han gikk gjennom entreen og stoppet ved kjøkkendøren. Han ventet, håpet fremdeles at hun skulle komme mot ham, uttrykke sitt ønske om forsoning. Men hun rørte seg ikke, og han sa: – Ja, det var det! Da går jeg.

– Utmerket. Du kan beholde nøklene. Du har sikkert glemt 19

flere ting som du må komme og hente. Si fra, så jeg ikke er her.

Det er best.

– Du har rett, jeg beholder dem. Hva har du tenkt å si til jentene?

– Jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt på det.

– Jeg vil gjerne være her når du sier det.

Hun skrudde igjen kranen, lente seg mot utslagsvasken og sa, fremdeles med ryggen mot ham: – Hvis du ikke har noe imot det, så sier jeg sannheten. Jeg har ikke lyst til å lyve. Det er vondt nok som det er.

– Men hva har du tenkt å si?

– Sannheten. Pappa har mistet jobben, pappa har det ikke bra, pappa trenger luft, så pappa har dratt.

– Trenger luft? sa han som et beroligende ekko.

– Ja! Trenger luft! Sånn kan det vel også sies.

– Bra, «trenger luft» er ikke definitivt. Det er bra.

Han hadde begått den feil å lene seg mot kjøkkendøren, og plutselig ség nostalgien innover ham, limte ham fast, gjorde ham totalt kraftløs.

– Gå nå, Antoine. Det er ikke noe mer å si. Vær så snill! Gå!

Hun snudde seg og pekte på gulvet med øynene. Han fulgte blikket hennes og oppdaget kofferten med innebygde hjul som sto ved føttene hans. Han hadde helt glemt den. Så, da var det altså sant: Han skulle gå!

– Ja, ha det. Hvis du trenger å nå meg …

– La oss heller si at du ringer meg. Eller så legger jeg igjen beskjed hos Mylène. Jeg antar at hun kommer til å vite hvor du er?

– Og plantene … De må vannes to ganger i uka, og få gjødsel …

– Plantene? La dem krepere! De er det siste jeg kommer til å bekymre meg om.

– Joséphine, vær så snill! Ikke bli sånn. Jeg kan godt la være å dra hvis du vil …

20

Hun så på ham med et drepende blikk. Han trakk på skuldrene, grep kofferten og gikk ut av døren.

Så gråt hun. Hun gråt og gråt mens hun holdt seg fast i utslagsvasken. Hun hulket så ryggen ristet. Hun gråt over det tomrommet denne mannen kom til å legge etter seg, seksten års samliv, hennes første mann, hennes eneste mann, hennes to barns far.

Og så gråt hun over jentene. De skulle aldri mer føle trygghet, den tryggheten bare en pappa og en mamma kan gi. Og til slutt gråt hun av angst over tanken på å være alene. Antoine ordnet med bankkontoene, Antoine skrev selvangivelsene, Antoine betalte huslånet, Antoine valgte bilen, Antoine åpnet røret når utslagsvasken var tett. Han gjorde alt. Hun ordnet med huset og jentenes skole.

Telefonen ringte og trakk henne ut av håpløsheten.

Hun snufset, tok røret mens hun svelget tårene.

– Er det deg, lillesøster?

Det var Iris, hennes eldre søster. Hun snakket alltid med glad og begeistret stemme, som om hun hadde ansvar for salget på supermarkedet. Iris Dupin, førtifire år, høy, mørk, tynn, med langt, svart hår som hun bar som et evig brudeslør. Iris som hadde fått navnet sitt etter fargen på de to store, blå innsjøene som hun brukte til øyne. Da de var barn, kunne de bli stoppet på gata. «Herregud! Herregud!» sa folk og speilte seg i det mørke, dype blikket iblandet fiolett og et bitte lite gyllent skjær. «Det er ikke mulig! Kom og se! Jeg har aldri sett sånne øyne før!» Iris lot dem se helt til hun mett og fornøyd dro søsteren i hånden og mumlet: «For noen bondetamper. Ble de født i går, eller? Har dere aldri sett et par blå øyne før? Kom dere en tur ut i verden!»

Den siste setningen gjorde Joséphine alltid veldig glad, hun fikk lyst til å leke helikopter, rakte armene rett ut til siden og snurret rundt og rundt og ropte av glede.

Iris hadde i sin tid definert alle moteretninger, skaffet seg alle universitetsgrader, forført alle menn. Iris levde ikke, Iris pustet ikke, Iris regjerte.

21

Da hun var tyve, dro hun for å studere i USA, i New York. Ved Columbia University, institutt for filmstudier. Hun hadde brukt seks år, kom ut med beste resultat ex aequo på sitt trinn. Hvert år fikk de to beste studentene tildelt et budsjett for å lage en film.

Iris var en av dem. Den andre, en ung ungarer, en dunkel, langhåret kjempe, hadde benyttet seg av prisutdelingen og kysset henne da de sto bak kulissene. Iris’ fremtid sto skrevet med hvite bokstaver på åsen i Hollywood. Begivenheten ble stående i familiens annaler. Og så en dag, uten et ord, uten at noen hadde lagt merke til noe som helst, hadde Iris giftet seg. Hun var så vidt tretti, nylig tilbake fra USA, der hun hadde vunnet en pris på Sundance-festivalen, planla å lage en spillefilm som mange allerede snakket godt om, hadde fått samtykke fra en produsent, og … Iris hadde sagt nei. Uten forklaring; Iris forklarte aldri. Hun kom tilbake til Frankrike og giftet seg.

I hvitt slør både for borgermesteren og for presten. Vielsessalen i rådhuset var fullpakket. De måtte få inn ekstra stoler og tåle at flere gjester satte seg i vinduskarmen. Alle holdt pusten, ventet at hun plutselig skulle vrenge av seg brudekjolen og stå der klin naken og rope: «Det var bare for å være morsom!» Akkurat som i en film.

Ingenting slikt skjedde.

Hun var beveget og betatt. Av en viss Philippe Dupin, som brummet i sin lange snibel. «Hvem er han? Hvem er han, egentlig?» spurte gjestene og kastet hemmelige blikk bort på mannen.

De kjente ham ikke. Iris fortalte at de hadde truffet hverandre på et fly, og at det hadde vært «love at first sight». Vakker mann, denne Philippe Dupin. Antakelig en av de vakreste som Gud noen gang har skapt, skulle man tro kvinnenes sultne blikk. Han raget over massen av sin kones venner med nonsjalanse og en dose forlystet likegyldighet. «Hva jobber han med? Han er i forretningslivet. Men hvorfor så fort? Tror du at …» Alle gjettet, men ingen visste helt sikkert. Brudgommens far og mor så på publikum med det samme, nesten nedlatende uttrykket, og ga 22

tydelig beskjed om at sønnen nå giftet seg langt under sin stand.

Gjestene ble kvalme og forlot selskapet. Iris var ikke morsom lenger. Iris fikk dem ikke til å drømme lenger. Hun ble forferdelig normal, og i hennes tilfelle var det av særdeles dårlig smak.

Mange av dem oppsøkte henne aldri mer. Hun forfalt, og dronningkronen hennes rullet ned på gulvet.

Iris erklærte at hun ga blaffen, like mye som hun ga blaffen i sin første tåtesmokk, og bestemte at hun nå ville vie seg til sin ektemann med kropp og sjel.

Philippe Dupin var en mann proppfull av definitive overbevisninger. Han hadde etablert sitt eget advokatfirma i internasjonal forretningsrett og hadde etter hvert inngått samarbeid med flere av de store i Paris, Milano, New York og London. Han var en durkdreven advokat som bare forsvarte umulige saker. Han hadde greid seg meget bra og kunne ikke begripe at ikke alle gjorde som ham. Hans motto var kort og konsist: «Når man vil, så kan man.»

Til slutt hadde han også smittet Iris, som hadde fjernet ordene tvil, angst og nøling fra sitt ordforråd. Iris ble også entusiastisk og definitiv. Et barn adlød og strålte på skolen, en ektemann tjente penger og forsørget familien, en kone holdt huset i orden og gjorde ære på sin mann. Iris var fremdeles vakker, livlig og tiltrekkende, hun brukte tiden på massasje og jogging, ansiktspleie og tennis på Racing-club. Nei, hun var ikke yrkesaktiv, men «mens enkelte kvinner gjør inaktivitet til en byrde, gjør andre det til frihet. Det er rett og slett et spørsmål om talent!» erklærte hun.

Naturligvis plasserte hun seg selv i kategori nummer to og utviste den aller største forakt for overanstrengte inaktive kvinner.

Jeg tilhører antakelig en annen verden, tenkte Joséphine mens hun lyttet til søsteren, som nå fyrte løs med sin skravling, nå angående deres mor.

Iris tok imot madame Mor til middag annenhver tirsdag, og den kvelden var alle pålagt å hedre familiens eldste. Lykke og smil var regelen under disse familiesammenkomstene. Unød23

vendig å si at Antoine hver gang forsøkte, og nesten alltid greide, å finne en god unnskyldning for å slippe. Han tålte ikke Philippe Dupin, som tydeligvis trodde at han var nødt til å bruke undertekster når de snakket sammen: «KBN, kommisjonen for børsnoteringer, Antoine», og heller ikke Iris, som fikk ham til å føle seg som en brukt tyggegummi under skosålen hennes. «Og hver gang hun sier hei, virker det som om hun skal til å sluke meg med smilet sitt og sende meg som en katapult ut i en annen dimensjon!» klaget han. Det var sant, Iris hadde en svært ringe respekt for Antoine. «Har mannen din noe på gang for tiden?» var yndlingsspørsmålet hennes, og hver gang begynte Joséphine å stamme: «Nei, ikke ennå. Han har ikke funnet noe ennå.» «Å, sier du det?» sukket Iris og la til: «Det er ikke sikkert det blir så lett, det der. Han har jo svært høye pretensjoner og svært begrenset erfaring!» Alt hos min søster er kunstig, tenkte Joséphine og la telefonrøret mot skulderen; når Iris føler en begynnende medfølelse eller sympati med et annet menneske, slår hun opp i medisinhåndboka og tror det er snakk om en sykdom.

– Er det noe galt? spurte Iris den morgenen. – Du har så rar stemme.

– Jeg er forkjølet …

– Du, jeg tenkte på i morgen. Middagen med mor … du har vel ikke glemt det?

– Er det i morgen?

Hun hadde helt glemt det.

– Men kjære deg, hva går det av deg?

Det skulle du bare ha visst, sa Joséphine til seg selv og lette med øynene etter en rull kjøkkenpapir for å pusse nesen.

– Nå må du se å komme deg tilbake til vår tid, glem de der trubadurene! Du er jo helt distré. Får du mannen din med deg, eller fordufter han denne gangen også?

Joséphine smilte trist. Ja, sånn kan det også sies, tenkte hun, fordufte, forsvinne, trenge luft, gå opp i røyk. Antoine var i ferd med å gjøre seg til fordampet gass.

24

– Han kommer ikke …

– Ok, men du blir nødt til å finne en ny unnskyldning. Mor synes ikke akkurat det er helt greit at han aldri kommer …

– Ærlig talt, Iris! Det blåser jeg en lang marsj i!

– Du er altfor tolerant. Hvis det var meg, ville jeg ha slengt igjen døren rett for nesen på ham for lengst. Men, men … Du er som du er, og vi kan jo ikke forandre på deg, stakkars.

Medfølelse også, nå. Joséphine sukket. De hadde kalt henne Jo siden hun var barn, den lille hvite gåsa, intellektuell, ikke helt pen, som likte seg i selskap med kompliserte ideer, vanskelige ord, langvarig gransking på biblioteket sammen med andre usminkede og kvisebelagte blåstrømper. Hun som fikk utmerkete resultater på eksamen, men var ute av stand til å tegne eyeliner-streken riktig. Hun som vrikket ankelen fordi hun leste Montesquieus klimateori mens hun gikk i trappen, eller satte brødristeren i kontakten mens den sto under vann og hun lyttet til et program om blomstrende kirsebærtrær i Tokyo på France Culture. Hun som satt med lyset på til langt på natt og hang over oppgavene mens storesøster var på byen og var vellykket og kreativ og fascinerende. Iris meg her, og Iris meg der, hun kunne gå rett inn i en operette!

Da Joséphine hadde stått til embetseksamen i klassisk litteratur, spurte moren hvilke planer hun hadde. «Hva i all verden skal du nå bruke det der til, stakkars? Gjøre deg til målskive ved en videregående skole i en eller annen drabantby? Bli voldtatt oppå en søppelkasse?» Og da hun gikk videre, begynte på doktoravhandlingen og skrev artikler som ble trykket i spesialiserte tidsskrifter, ble hun aldri møtt med annet enn mistro og betenkeligheter. «’Den sosioøkonomiske utviklingen i Frankrike på 1000- og 1100-tallet’, men kjære deg, da stakkar, hvem tror du interesserer seg for sånt? Hvorfor skriver du ikke heller en spennende biografi om Rikard Løvehjerte eller Philippe August, det er sånt folk vil ha! Det kunne jo til og med bli film eller tv-serie!

Få noe igjen for alle de lange årene på universitetet som jeg 25

betalte i mitt ansikts sved!» Hun hveste som en forsluken huggorm ved synet av avkommets langsomme bevegelse: «Hvordan har jeg kunnet sette en slik jentunge til verden?» Madame Mor hadde alltid lurt på dette. Helt siden Joséphine tok sine første skritt. «Storken fløy vel til feil adresse», pleide hennes mann, Lucien Plissonnier, å svare. Men hans vittigheter skapte etter hvert så lite latter at han endte med å tie. Definitivt. En kveld den 13. juli la han hånden på brystet og fikk akkurat sagt: «Det er vel litt for tidlig å brenne av «kina-putene», før han sluknet.

Joséphine og Iris var ti og fjorten. Bisettelsen var fabelaktig, madame Mor majestetisk. Hun hadde kontroll over alt, helt ned til den minste detalj: de hvite langstilkede blomstene over kisten, Mozarts rekviem, tekstene som ble lest av forskjellige familiemedlemmer. Henriette Plissonnier hadde kopiert Jackie Kennedys svarte slør og ba sine døtre om å kysse kisten før den ble senket ned i jorden.

Joséphine på sin side lurte også på hvordan hun hadde kunnet tilbringe ni måneder i magen på denne kvinnen som folk mente var hennes mor.

Den dagen hun fikk brev fra Statens forskningssenter CNRS – kun tre kandidater av hundre og tjuetre søkere kom gjennom nåløyet! – og kastet seg over telefonen for å fortelle det til moren og Iris, måtte hun skrike seg hes, for hverken den ene eller den andre kunne begripe den voldsomme begeistringen. CNRS? Hva i all verden skulle hun nå gjøre der?

Hun ble nødt til å innse sannheten: De var ikke interessert i henne. Hun hadde følt det lenge, men den dagen fikk hun bekreftelsen. Bare ekteskapet med Antoine hadde utfordret dem aldri så lite; hun giftet seg, ble endelig begripelig, var ikke lenger et klosset, lite geni; hun var en kvinne som alle andre, med et hjerte å erobre, en mage å befrukte, en leilighet å møblere.

Men madame Mor og Iris ble fort skuffet: Antoine var slett ikke god nok. Synlig rumpesprekk over buksa: totalt sjarmløst; for korte sokker: totalt uelegant; for lav lønn fra tvilsomme arbeids26

givere – selge gevær, det er jo simpelt! Og ikke minst, ikke minst: Han var så sjenert overfor svigerfamilien at han alltid svettet sterkt i samvær med dem. Ikke en lett fuktighet som så vidt farget skjorten under armene, men en voldsom svette som vætet hele plagget, så han ble nødt til å trekke seg tilbake for å tørke seg. Et åpenbart handikap, som alle la merke til, og som gjorde alle forlegne.

Det skjedde bare i svigerfamilien. Aldri hadde han svettet hos Gunman and Co. Aldri. «Det er sikkert fordi du er ute i friluft nesten hele tiden», beroliget Joséphine og ga ham en ren skjorte, som hun alltid hadde med til familiesammenkomster. «Du kunne nok aldri arbeide på et kontor!»

Joséphine syntes plutselig forferdelig synd på Antoine, hun glemte at hun hadde bestemt seg for ikke å si noe, og begynte i stedet å fortelle.

– Jeg har akkurat hevet ham ut! Å, Iris, hva kommer til å skje med oss?

– Antoine? Har du hevet ham ut? For godt?

– Jeg orket ikke mer. Han er en snill mann, det er jo ikke enkelt for ham, men … Jeg orket bare ikke å se at han satt der uten å gjøre noe. Jeg vet at det ikke var veldig tappert, men …

– Bare derfor, er du sikker? Er det ikke noe du lar være å fortelle meg?

Iris snakket lavere. Med sjelesørgerstemme, den hun brukte når hun ville ha søsteren til å betro seg. Joséphine kunne ikke skjule noe for Iris. Hun var ute av stand til å holde en eneste tanke for seg selv, avslørte seg alltid. Verre: Hun serverte henne sin hemmelighet på et fat. Hun hadde inntrykk av at det var den eneste måten å tiltrekke seg søsterens oppmerksomhet på, hennes eneste mulighet til å gjøre seg elsket.

– Du vet ikke hvordan det er å ha en mann som er arbeidsløs. Noen ganger får jeg til og med dårlig samvittighet fordi jeg jobber. Jeg gjemmer meg bak potetskrell og kasseroller for å gi meg selv lov til å arbeide.

Hun så utover kjøkkenbordet og tenkte at hun måtte rydde før 27

jentene kom hjem fra skolen til lunsj. Hun hadde sammenliknet utgiftene: Det var billigere enn kantinen.

– Jeg trodde at du hadde vent deg til det der, etter et helt år.

– Nå er du slem.

– Unnskyld, kjære deg. Men det så helt ut som om du aksepterte det. Du forsvarte ham jo konstant. Vel, og hva har du tenkt å gjøre nå?

– Jeg aner ikke. Fortsette å jobbe, selvfølgelig, men jeg må finne noe i tillegg. Noen fransktimer, for eksempel, grammatikk, ortografi eller noe sånt …

– Det burde ikke være noe vanskelig, skolene er fulle av slappfisker. Din nevø er den første blant dem. Alexandre kom hjem med null komma fem av tyve i diktat i går. Null komma fem! Du skulle sett hans far. Jeg trodde han skulle få hjerteinfarkt.

Joséphine kunne ikke la være å smile. Perfekte Philippe Dupin, far til en slappfisk!

– Læreren tar bort tre poeng for hver skrivefeil, og da går det jo fort!

Alexandre var Philippe og Iris Dupins eneste barn. Ti år gammel, akkurat som Zoé. De to pleide å sitte i alvorlig og konsentrert samtale under bordet eller bygge gigantmodeller i total stillhet, langt vekk fra familieforsamlingen. De kommuniserte ved å blunke med øynene og gjøre tegn med ansiktet som om det var et virkelig språk, hvilket irriterte Iris, som truet sin sønn med at han ville få netthinneavløsning eller, når hun var skikkelig sint, total kretinisme. «Min sønn kommer til å ende som en idiot med nervøse trekninger på grunn av din datter!» erklærte hun og pekte på Zoé.

– Vet jentene det?

– Ikke ennå …

– Og hva har du tenkt å si?

Joséphine ble taus, skrapte med neglen på respatexbordet, rullet sammen noen smuler til en kule og kastet den ut i kjøkkenet.

28

Iris fortsatte. Med ny stemme. Hun snakket mykt, innsmigrende, med en stemme som både betrygget og beslagla, og som ga Joséphine lyst til å gråte igjen.

– Jeg er her, kjære deg. Du vet at jeg alltid er her for deg, jeg går aldri fra deg. Jeg er like glad i deg som i meg selv, og det er ikke lite!

Joséphine lo lavt. Iris kunne være så morsom! Før hun giftet seg, hadde de ofte hatt latterkrampe sammen. Men så ble hun en frue, en ansvarlig og svært opptatt frue. Hva slags par var egentlig hun og Philippe? Hun hadde aldri sett dem helt avslappet, aldri sett dem utveksle et mykt blikk eller gi hverandre et kyss. De konsentrerte seg først og fremst om fasaden.

Akkurat da ringte det på døren, og Joséphine avbrøt henne: – Det er sikkert jentene. Jeg må gå, og jeg ber deg om én ting: ikke et ord om dette i morgen kveld. Jeg orker virkelig ikke å snakke om det!

– Forstått. Og husk: Krikk og Krokk kan knase Storekrukk!

Joséphine la på, tørket hendene, tok av seg forkleet, trakk blyanten ut av håret, dro hånden raskt gjennom for å ordne litt på frisyren og løp mot døren. Hortense trengte seg inn i gangen uten å hilse på sin mor, uten engang å se på henne.

– Er pappa hjemme? Jeg fikk sytten av tjue i stil! Og det av den kjerringa madame Ruffon!

– Hortense, ikke snakk sånn! Hun er fransklæreren din.

– Hun er en gammel kjerring!

Tenåringen gjorde ingen tegn til å ville gi sin mor en klem, kastet seg heller ikke over brødkurven for å stikke et stykke i munnen. Hun slengte hverken ranselen eller kåpen fra seg på gulvet, men la førstnevnte forsiktig ned og tok deretter av seg sistnevnte med gjennomført eleganse, som om hun befant seg i en garderobe og skulle gi fra seg sin lange kåpe før hun gikk inn i ballsalen.

–Skal du ikke gi mamma en klem? spurte Joséphine og la irritert merke til den litt bønnfallende tonen i sin egen stemme.

29

Hortense rakte et bløtt, rundt kinn opp mot sin mor mens hun løftet den rødbrune hårmassen for å lufte nakken.

– Så varmt det er! Tropisk, ville pappa ha sagt.

– Gi meg et ordentlig kyss, lille venn, ba Joséphine og ga slipp på all verdighet.

– Mamma, ikke vær så innpåsliten.

Hun kysset kort morens fremstrakte kinn og fortsatte: – Hva har vi til lunsj?

Hun gikk bort til komfyren og løftet lokket av en kasserolle, antakeligvis i håp om å finne en lekker putrende kjøttrett. Hun var fjorten, med en kroppsholdning og et ansiktsuttrykk som hos en voksen kvinne. Hun var kledd i enkle klær, men hadde brettet opp skjorteermene, kneppet igjen kragen, hektet på en brosje og lagt et bredt belte rundt livet, hun så mer ut som en fotomodell enn en skolejente. Det kobberfargede håret understreket den lyse hudfargen, og de store, grønne øynene utstrålte en undring iblandet en umerkelig dose uberørthet, som holdt de fleste mennesker på avstand. Fantes det ett ord spesielt utarbeidet for Hortense, så måtte det være «avstand». Hvem har hun denne likegyldigheten fra? tenkte Joséphine hver gang hun så på sin datter. Ikke fra meg, i alle fall. Sammenliknet med henne er jeg et gudsord fra landet!

Hun lukter av piggtråd, tenkte hun idet hun kysset henne. Og siden hun angret denne tanken, kysset hun henne en gang til – hvilket irriterte datteren, som nå rev seg løs.

– Pommes frites og speilegg …

Hortense gjorde en grimase.

– Ikke særlig sunt akkurat da, mamma. Har vi ikke kjøtt?

– Nei, jeg … Jeg fikk ikke gått …

– Jeg skjønner. Vi har ikke penger! Kjøtt er dyrt!

– Jeg …

Joséphine ble ikke ferdig med setningen før en annen liten jente kom løpende inn på kjøkkenet og kastet seg om halsen på henne.

– Mamma! Hei, mamma! Jeg møtte Max Barthillet i trappen, 30

han inviterte meg til å se på Peter Pan! Han har den på dvd. Han har fått den av faren sin! Får jeg lov etter skolen? Vi har ikke lekser til i morgen. Si ja, mamma, si ja!

Zoé så opp på sin mor med et tillitsfullt og kjærlig ansikt, og Joséphine kunne ikke stå imot. Hun trakk henne inntil seg og sa: – Selvfølgelig, ja selvfølgelig, kjære deg, vakre jenta mi, kjære lille venn …

– Max Barthillet? hveste Hortense. – Lar du henne gå hjem til ham? Han er like gammel som meg, og så går han i klassen til Zoé! Han dumper hvert år! Kommer til å ende som slakterlærling eller rørlegger.

– Det er ingen skam å være slakter eller rørlegger, svarte Joséphine. − Og hvis han ikke er så god på skolen …

– Jeg har ikke noe lyst til at han blir for godt kjent med oss.

Folk kan få vite det! Han har skikkelig dårlig rykte, sånn som han går kledd med de vide buksene og naglebelter og langt hår!

– Din reddhare! Reddhare! ropte Zoé. − Det er ikke deg han har invitert, det er meg! Ikke sant jeg får lov, mamma! For jeg blåser i om han er rørlegger! Jeg synes faktisk Max Barthillet er veldig pen. Hva har vi til lunsj? Jeg er skrubbsulten.

– Pommes frites og speilegg.

– Mmm! Får jeg lov å trykke på eggeplommen, mamma? Får jeg lov å røre til det blir grøt, med masse ketchup?

Hortense trakk oppgitt på skuldrene over lillesøsterens begeistring. Zoé var ti, men ennå ganske babyaktig: store kinn, lubne armer, røde flekker på nesen, smilehull nederst ved munnen.

Hun var rund over hele seg og elsket å gi kraftige kyss som hun klasket larmende etter å ha tatt sats, hun slengte seg hardt inntil den heldige mottakeren som en rugbyball mot pålen. Så sto hun lenge tett inntil vedkommende og småmjauet mens hun tvinnet en lugg av sitt lysebrune hår rundt fingeren.

– Max Barthillet har invitert deg fordi han vil bli bedre kjent med meg, sa Hortense og satte de hvite fortennene i en pommes frites.

31

– Å, så innbilsk! Hun tror alltid at alt er på grunn av henne!

Det er meg han har invitert! Bare meg! Bare så du vet det!

– Noen ganger er du så barnslig at du nesten virker dum, svarte Hortense og mønstret sin søster.

– Hva betyr det, mamma?

– Det betyr at dere skal slutte å krangle, og at dere skal spise i fred og ro.

– Skal ikke du også spise? spurte Hortense.

– Jeg er ikke sulten, svarte Joséphine og satte seg ved siden av døtrene sine.

– Bare la Marx Barthillet drømme så mye han vil. Han har uansett ingen sjanse. Jeg vil ha en pen og sterk mann, en som er like sexy som Marlon Brando.

– Hvem er Marion Bardot, mamma?

– En stor amerikansk skuespiller, lille venn.

– Marlon Brando! Han er pen, han! Han spilte i En sporvogn til begjær, det var pappa som tok meg med for å se den. Pappa sier at det er en av filmhistoriens største filmer!

– Mmm! Pommes fritesene er kjempegode, mamma.

– Hvor er pappa, egentlig? Har han gått ut på et møte? spurte Hortense og tørket seg om munnen.

Det var dette Joséphine hadde grudd seg til. Hun så rett inn i sin eldste datters spørrende blikk, deretter bort på Zoé, som med hodet på skakke konsentrerte seg om å dyppe potetbiten riktig ned i eggeplommen med ketchup. Hun var nødt til å fortelle. Det var ikke noen vits i å snakke det vekk eller å lyve. De kom jo til å oppdage sannheten uansett. Det beste hadde vært å fortelle dem det hver for seg. Hortense var veldig knyttet til sin far, hun syntes han var «elegant» og «stilig», og han anstrengte seg voldsomt for å glede henne. Han nektet å snakke om økonomiske problemer eller andre usikkerheter så jentene hørte det. Ikke for å beskytte Zoé, men for å beskytte den eldste. Hortenses ubetingede kjærlighet var det eneste han hadde igjen av sin fortids glans. Hun hjalp ham med å tømme koffertene når han kom hjem fra reise, 32

kjærtegnet stoffet i dressene, kommenterte skjortenes gode kvalitet, rettet ut slipsene med hånden og hengte dem ved siden av hverandre på hengeren i skapet. Så kjekk du er, pappa! Så kjekk!

Han lot seg dyrke, lot seg smigre, tok henne i armene og ga henne i all hemmelighet en liten ekstrapresang som bare var til henne.

Joséphine hadde overrasket dem flere ganger der de satt betatt og beveget av hverandre som to komplottmakere i full konspirasjon.

Hun følte seg ekskludert fra det samværet. Det var to kaster i denne familien: lensherrene, Antoine og Hortense, og vasallene, Zoé og henne selv.

Hun kunne ikke utsette det lenger. Hortenses blikk ble tungt og kaldt. Hun ventet på svar.

– Han har dratt …

– Når kommer han tilbake?

– Han kommer ikke tilbake. Ikke hit.

Zoé løftet hodet, og Joséphine så i øynene hennes at hun forsøkte å begripe det som moren nettopp hadde sagt, men at hun ikke kunne.

– Har han dratt? For alltid? spurte hun, med munnen måpende av forvirring.

– Ja, jeg tror det.

– Er han ikke pappa’n min mer?

– Jo, selvfølgelig! Men han skal ikke bo her lenger, ikke sammen med oss.

Joséphine var redd, forferdelig redd. Hun kunne ha gitt en nøyaktig beskrivelse av hvor redd hun var, nøyaktige mål av lengde og tykkelse og tyngde på den stangen som trykket henne i plexus og hindret henne i å puste. Hun ønsket at hun kunne legge seg i armene på sine døtre. Hun ønsket at de skulle holde om hverandre alle tre og finne opp en magisk formel som den med Krikk og Krokk. Hun ønsket så mye: å skru tiden bakover, føle lykken på nytt, det første barnet, hjemkomsten fra fødeklinikken, det andre barnet, den første ferien sammen alle fire, den første bristen, den første forsoningen, den første stillheten, som sier så 33

mye, og som åpner for den stillheten som ikke sier noe som helst, men bare later som; hun ønsket å forstå når det egentlig var fjæren knakk, når den sjarmerende gutten hun hadde giftet seg med, ble til Tonio Cortès, en trett, irritabel, arbeidsløs ektemann, å stoppe tiden, skru den bakover og bakover …

Zoé begynte å gråte. Ansiktet foldet seg, vred seg, ble ildrødt, og tårene sprutet. Joséphine lente seg mot henne og omfavnet henne. Hun la ansiktet i datterens myke, krøllete hår. Nå måtte hun for all del ikke begynne å gråte selv. Hun måtte være sterk og besluttsom. Hun måtte vise dem at hun ikke var redd, at hun var i stand til å beskytte dem. Hun begynte å snakke uten å skjelve. Hun sa akkurat det alle håndbøker i psykologi råder foreldre til å understreke ved skilsmisse. Pappa elsker mamma, mamma elsker pappa, pappa og mamma elsker Hortense og Zoé, men pappa og mamma greier ikke å bo sammen lenger, derfor skal pappa og mamma skilles. Men pappa kommer alltid til å elske Hortense og Zoé, han vil alltid være der når de trenger ham, alltid. Hun hadde følelsen av å snakke om mennesker hun overhodet ikke kjente.

– Han har sikkert ikke dratt så veldig langt, bemerket Hortense med en lav, men skarp stemme. − Noe så pinlig! Det er jo klin kokos, han har gått fra vettet.

Hun sukket, la fra seg en potetbit hun skulle til å ta en bit av, så bort på moren og sa: – Stakkars mamma, hva skal du gjøre nå, da?

Joséphine følte seg ynkelig, men hun ble lettet av dette tegnet på sympati fra sin eldste datter. Hun håpet et øyeblikk at Hortense ville fortsette med flere trøstende ord, men hun hentet seg fort inn igjen: Det var hun som skulle omfavne henne. Hun rakte en arm ut mot sin datter, og Hortense kjærtegnet hånden hennes over bordet.

– Stakkars mamma, stakkars mamma, sukket Hortense.

– Har dere kranglet? spurte Zoé livredd i blikket.

– Nei da, vennen min. Vi har tatt denne avgjørelsen som to 34

voksne, ansvarlige mennesker. Pappa er veldig trist, for pappa er så veldig glad i dere. Det er ikke hans skyld. En dag, når du blir stor, kommer du til å forstå at man ikke alltid bare gjør det man har lyst til her i livet. Noen ganger, i stedet for å bestemme selv, så må man bare tåle. Pappa har tålt mye ubehagelig den senere tid, det var derfor han foretrakk å dra, få seg litt luft, for at humøret hans ikke skulle gå utover oss. Når han har funnet en jobb, så kommer han helt sikkert til å fortelle dere mer om alt det han har opplevd.

– Og da kommer han tilbake, ikke sant, mamma? Da kommer han tilbake!

– Ikke vær så dum, Zoé, avbrøt Hortense. − Pappa har dratt.

Punktum finale. Han kommer ikke tilbake. Men jeg forstår ikke … Hun er jo rett og slett en sjuske!

Hun uttalte ordet med tydelig vemmelse, og Joséphine skjønte at hun visste. Hun visste om farens forhold. Kanskje hun hadde visst om det lenger enn henne selv. Hun ville spørre, men ikke når Zoé var til stede.

– Det eneste problemet er at nå blir vi skikkelig fattige. Jeg håper han har tenkt å gi oss noen penger. Det blir han vel nødt til.

– Vi har ikke snakket om det, Hortense.

Hun stoppet, Zoé skulle slippe å høre resten.

– Gå og puss nesen, lille venn, vask ansiktet litt, sa hun til Zoé og dyttet henne forsiktig mot døren.

Zoé gikk snufsende og langsomt ut av kjøkkenet.

– Hvordan har det seg at du vet om dette? spurte Joséphine Hortense.

– Vet om hva?

– Om den … om den kvinnen.

– Mamma, da! Hele nabolaget vet det! Jeg var så flau. Hvorfor visste ikke du det?

– Jeg visste det, men jeg lot som ingenting.

Det var ikke sant. Hun hadde fått høre det dagen før av 35

Shirley, naboen i samme etasje. Hun hadde sagt akkurat det samme som Hortense: «Joséphine, nå må du se og åpne øynene!

Han bedrar deg, og du bare står og ser på! Du må våkne! Selv bakerkonen må holde seg for ikke å smile når du ber om en bagett!»

– Hvem har fortalt deg det? sa Joséphine.

Hortense så på henne så hun ble stiv av skrekk. Hun sendte henne et så iskaldt blikk, et blikk fullt av forakt fra en kvinne som vet, til en kvinne som ikke vet, fra en opplyst verdensvant dame, til et forkomment fjols.

– Stakkars mamma, se deg litt rundt, da. Se hvordan du går kledd! Hvordan du er på håret! Du ser jo ikke ut! Det er ikke noe rart han søker lykken andre steder! Det er virkelig på tide du kommer deg ut av middelalderen og begynner å leve i nåtiden.

Samme stemme, samme krenkende arroganse, samme argumenter som faren. Joséphine lukket øynene, la begge hender over ørene og ropte.

– Hortense! Jeg forbyr deg å snakke til meg på den måten! Det er faktisk takket være meg og middelalderen at vi har greid oss den siste tiden! Enten du liker det eller ikke. Jeg forbyr deg å se på meg på den måten! Jeg er din mor, ikke glem det, din mor! Du skal … du skal ikke … du skal vise meg respekt.

Hun stotret, hun var latterlig. En ny redsel grep henne: Hun ville aldri greie å oppdra døtrene sine alene, hun hadde ikke nok autoritet, de kom til å ta helt overhånd.

Hun åpnet øynene igjen og så Hortense, som gransket henne forbløffet, som om hun så henne for første gang, og det speilbildet hun møtte i sin datters blikk, trøstet henne ikke. Hun skammet seg forferdelig over å ha mistet beherskelsen. Jeg holder på å bli helt forvirret, tenkte hun, jeg må ikke glemme å gå foran med et godt eksempel, særlig nå når de bare har meg.

– Unnskyld, vennen min.

– Det gjør ikke noe, mamma, det gjør ikke noe. Du er sliten, du er overnervøs. Gå og legg deg litt, så går det sikkert bedre.

36

– Takk, lille venn. Jeg skal bare titte inn til Zoé og se hva hun gjør.

Da jentene gikk tilbake til skolen etter lunsj, banket Joséphine på døren hos Shirley. Hun orket bare ikke å være alene.

Det var Gary, Shirleys sønn, som åpnet. Han var et år eldre enn Hortense, men gikk i hennes klasse. Hun nektet å ha følge med ham hjem, han var for stygt kledd. Og når hun hadde vært syk, lot hun være å be om å få lese notatene hans, for å slippe å stå i gjeld til ham.

– Er du ikke på skolen? Hortense har gått allerede.

– Vi har ikke samme valgfag. Jeg slutter halv tre på mandager.

Har du lyst til å se min siste oppfinnelse? Se! Han trakk opp to Tampax som hang i hver sin tråd, og snurret dem rundt uten at trådene gikk i hverandre. Underlig: Hver gang én tampong nærmet seg den andre, klar til å hekte fast sine små hvite bomullsfibre, ble den først helt immobil, og så begynte den å bevege seg i små sirkler, og deretter i større og større sirkler uten at Gary rørte på fingrene. Joséphine så forundret på ham.

– Jeg har funnet opp en perpetuum mobile uten forurensende energi.

– Det minner om en diabolo, sa Joséphine bare for å si noe.

– Er moren din hjemme?

– På kjøkkenet. Hun rydder …

– Og du hjelper ikke til?

– Hun vil ikke. Hun foretrekker at jeg finner opp ting.

– Lykke til, Gary!

– Du har ikke spurt hvordan jeg gjør det?

Han var skuffet og holdt de to Tampaxene fremfor seg som to spørsmålstegn.

– Ikke særlig kult, akkurat.

Shirley var i full aktivitet på kjøkkenet. Med et stort forkle rundt livet ryddet hun vekk tallerkener, skjøv matrester ned i 37

søppelbøtta, skylte av med fossende vann. I to støpejernsgryter på komfyren småkokte noe som etter den herlige duften å dømme måtte være henholdsvis kanin i sennep og grønnsaksuppe.

Shirley var total tilhenger av rene, friske råvarer. Hun spiste aldri hermetikk og aldri frossenmat, leste alle etiketter på yoghurtene grundig og tillot Gary å svelge én kjemisk matvare én gang i uken, så han skulle bli helt immun mot moderne kosthold, som hun sa.

Hun vasket klærne for hånd i grønnsåpe, lot dem tørke flatt på store håndklær, så sjelden på fjernsyn, lyttet til BBC hver ettermiddag – den eneste intelligente radiostasjonen, ifølge henne selv. Shirley var en høy kvinne med brede skuldre og tykt, lyst, kortklippet hår, store gylne øyne og solbrun babyhud. Bakfra sa folk ofte monsieur og dyttet til henne uten å sjenere seg, forfra vek de ærbødig til side for å slippe henne fram. «Halvt mannfolk, halvt sexbombe», sa hun og lo. «Jeg kan slå ned en mann i metroen med bare knyttneven og gjenopplive ham med et kort blunk med øyet!» Shirley hadde svart belte i jiu-jitsu.

Hun var skotsk, kom i sin tid til Frankrike for å ta hotellfag – og så hadde hun bare blitt. Fransk sjarm! Hun tjente til livets opphold ved å undervise i sang på musikkskolen i Courbevoie, gi privattimer i engelsk til karrieresultne bedriftsledere og bake herlige kaker for en restaurant i Neuilly, som bestilte rundt ti i uka, til femten euro stykket. Og noen ganger mer. Hos henne duftet det dampkokte grønnsaker, kaker til heving, sjokolade i vannbad, smeltet karamell, løk i stekepannen og unghøne i ovnen. Hun var alene med sønnen Gary, nevnte aldri guttens far og kom bare med en serie merkelige magelyder når noen tok opp dette emnet, for på den måten å illustrere sin formening om menn generelt og om denne siste spesielt.

– Vet du hva din sønn leker med, Shirley?

– Nei …

– Med to Tampax!

– Jaså? Han putter dem vel ikke i munnen?

– Nei. 38

– Bra. Så stikker han kanskje ikke av første gang en jente legger en for nesen på ham.

– Shirley!

– Ja, Joséphine, hva er det? Gutten er femten, han er ikke noe barn lenger!

– Det blir ikke noe poesi igjen for den stakkars sønnen din, hvis du forteller ham alt, viser ham alt, forklarer ham alt.

– Poesi, du! For noe tull! Det er bare noe de fant opp for å narre oss. Har du noen gang hørt om poetiske forhold? Jeg har aldri hørt om annet enn bedrageri og blodbad.

– Du er kynisk, Shirley!

– Og du, Joséphine, du er rett og slett farlig med alle dine illusjoner. Så, hvordan går det?

– Jeg har følelsen av at alt går i hundre kilometer i timen.

Antoine har dratt. Eller, jeg ba ham dra. Jeg har fortalt det til min søster, jeg har fortalt det til jentene. Herregud, Shirley! Jeg tror jeg har gjort noe veldig dumt!

Hun gned seg over armene med hendene som om hun frøs, til tross for det varme været denne maidagen. Shirley dro fram en stol og beordret henne til å sette seg.

– Du er ikke den første kvinnen i det tjueførste århundre som blir alene! Vi er en hel gjeng! Og jeg skal fortelle deg en ting: Man overlever, ja, man overlever veldig bra, til og med! I begynnelsen kan det være litt vanskelig, men etter en stund blir du bare rett og slett avhengig av å være alene. Så snart hannen har fylt oss, driver vi ham ut, akkurat som i dyreriket. Det er en virkelig fryd!

Se på meg, for eksempel, noen ganger får jeg lyst til å stelle i stand en ekstra hyggelig middag med stearinlys og kos bare for meg og meg …

– Så langt er ikke jeg kommet …

– Jeg ser det. Fortell! Endelig har du altså klart det! Gary, du må gå nå! Har du pusset tenner? Alle bortsett fra deg visste det.

Det var rett og slett uanstendig.

– Det samme sa Hortense … Tenk deg det! Min datter på fjor39

ten visste det jeg selv ikke ante noe om! Folk må jo ha trodd jeg var både bedratt og idiot. Men det blåser jeg i, bare så du vet det, kanskje jeg egentlig hadde foretrukket ikke å vite noe.

– Er du sint for at jeg sa fra?

Joséphine så på det rene, myke ansiktet til sin venninne, fregnene på den korte oppstoppernesen, de honninggule øynene med et lett grønnskjær, og ristet langsomt på hodet.

– Jeg kan ikke bli sint på deg. Det finnes ikke vondt i deg. Du er antakelig det snilleste mennesket i verden. Og denne jenta, Mylène, det er jo ikke hennes feil, heller! Og han, hadde han bare hatt en jobb, så ville han ikke engang ha enset henne. Alt dette er på grunn av det som skjedde i jobben hans, det er jo helt umenneskelig å la en mann bli stående igjen alene langs veien, som førtiåring!

– Nå må du slutte, Jo! Du begynner å bli sentimental. Snart er vel hele greia din skyld!

– Det var i alle fall jeg som kastet ham ut. Jeg angrer, Shirley.

Jeg skulle ha vært mer forståelsesfull, mer tolerant.

– Joséphine, du blander alt! Dette skjer nå fordi det måtte skje nå. Det er bedre nå, før det går så langt at dere ikke tåler synet av hverandre. Ta deg sammen! Chin up!

Joséphine nikket, ute av stand til å ytre ett ord.

– Se her, se på denne enestående kvinnen! Hun holder på å dø av redsel fordi en mann har gått fra henne! Nei, en liten kopp kaffe, en stor bit sjokolade, så går det nok greit, skal du se.

– Jeg tror ikke det, Shirley. Jeg er så redd! Hva skal det bli av oss? Jeg har aldri levd alene. Aldri! Jeg kommer ikke til å klare det. Og hva med jentene? Skal jeg oppdra dem alene, uten faren deres? Jeg har overhodet ingen autoritet.

Shirley sto urørlig og hørte på, så gikk hun mot venninnen sin og tok henne om skuldrene, tvang henne til å se på henne.

– Fortell meg akkurat hva det er du er så redd for. Det er viktig å se redselen i øynene og gi den et navn. Ellers kommer den og tar deg som en kjempebølge.

40

– Nei! Ikke nå, slipp meg! Jeg orker ikke å tenke.

– Jo! Fortell meg hva du er redd for …

– Hvor blir det av kaffen og sjokoladen?

Shirley smilte og så mot kaffemaskinen.

– Ok. Men du slipper ikke unna så lett.

– Shirley, hvor høy er du?

– En meter og syttini, men ikke forsøk å skifte emne her! Vil du ha arabica eller fra Mosambik?

– Du bestemmer, det er det samme for meg.

Shirley tok fram en pakke kaffe og en kaffekvern av tre, fylte kvernen, satte seg på en krakk, la kvernen på plass mellom sine lange lår og begynte å trekke regelmessig på hendelen uten å ta øynene fra Joséphine. Hun sa at å kverne kaffe for hånd var det samme som å kverne sine tanker.

– Du er så pen der du sitter med det forkleet, og …

– Ikke forsøk å skifte emne ved å gi meg komplimenter.

– Jeg føler meg så stygg.

– Det er vel ikke det du er redd for?

– Hvem har lært deg å være så direkte? Moren din?

– Livet. Man sparer tid. Men nå jukser du igjen. Du vrir deg unna.

Joséphine så på Shirley, la nevene fast mellom lårene og begynte plutselig å snakke og snakke som en foss, stotret og stammet og gjentok de samme ordene.

– Jeg er redd, jeg er redd for alt, jeg er en eneste stor klump av redsel. Jeg skulle ønske jeg kunne dø nå med en gang og slippe å ordne med noe som helst.

Shirley så lenge på henne med et blikk som sa: Kom igjen, kom igjen, fortsett.

– Jeg er redd for ikke å greie det, jeg er redd for å bli uteligger, jeg er redd for å bli kastet ut av leiligheten, jeg er redd for aldri å elske noen mer, jeg er redd for å miste jobben, jeg er redd for ikke å skjønne noe, jeg er redd for å bli gammel, jeg er redd for å legge på meg, jeg er redd for å dø alene, jeg er redd for 41

ikke å le mer, jeg er redd for brystkreft, jeg er redd for i morgen …

Mer, mer, sa Shirleys øyne mens hun trakk kvernen, ut med det, ut med den aller største redselen, den som lammer deg, som hindrer deg i å vokse, hindrer deg i å være den vidunderlige Joséphine, middelalderspesialisten, hun som vet alt om katedraler, lensherrer og slott, livegne og handelsmenn, damer og frøkner, prester, prelater, hekser og rettersted, hun som forteller så fantastisk at man nesten får lyst til å dra tilbake dit. Jeg føler et savn, et sår, en skrekk i deg som tynger deg tungt og får deg til å vakle! Jeg har sett på deg i sju år, så lenge vi har bodd her, i samme etasje, og du kommer hit til meg regelmessig til en kaffe og en prat når han ikke er hjemme …

– Kom igjen, mumlet Shirley, − kom med det.

– Jeg er så stygg, så stygg. Jeg kommer aldri til å møte en mann som kan bli forelsket i meg. Jeg er feit, jeg kan ikke kle meg, jeg kan ikke ordne håret! Jeg blir bare eldre og eldre.

– Det der gjelder alle mennesker.

– Nei, med meg går det dobbelt så fort. For jeg greier ikke å ta meg sammen, jeg bare lar det fare hen.

– Hvem i all verden har gitt deg sånne mørke tanker? Han, før han dro?

Joséphine ristet på hodet og snufset.

– Jeg trenger ikke hjelp. Jeg trenger bare å se meg i speilet.

– Og hva mer? Hva er du aller mest redd for i verden? Hva forekommer deg helt umulig å greie?

Joséphine så spørrende på Shirley.

– Vet du ikke?

Joséphine ristet på hodet. Shirley stirret henne lenge dypt inn i øynene og sukket: – Når du finner den redselen der, den redselen som ligger til grunn for alle de andre, da kommer du ikke til å være redd lenger, da kan du endelig bli deg selv.

– Du snakker som en predikant.

42

– Eller som en heks. I middelalderen ville jeg vel ha blitt brent på bålet.

Og saktens var det litt av en seanse som utspilte seg mellom de to kvinnene på dette kjøkkenet, midt blant rykende kasseroller og hoppende lokk, den ene med et stort forkle stramt rundt livet, rett i ryggen og med en kaffekvern fast mellom sine lange lår, den andre oppløst, rød, rundrygget, mer og mer sammenkrøpet etter som hun snakket, og som til slutt ikke snakket i det hele tatt, men falt utover bordet og gråt, gråt og gråt mens den andre så på, bedrøvet, og så strakte ut en hånd og kjærtegnet henne over håret, slik man gjør for å trøste et barn. − Skal du i noe kveld? Bérengère Clavert dyttet brødbiten vekk fra tallerkenen og så på sin venninne Iris Dupin. − Hvis ikke kunne vi gå på Marcs vernissasje?

– Jeg skal ha familien til middag. Er vernissasjen i kveld? Jeg trodde den var i neste uke …

De satt i den trendy restauranten der de pleide å møtes hver uke. Både for å snakke sammen og for å konstatere verdens gang og undergang med egne øyne: Her kunne man se kjente politikere som hvisket lavt til hverandre over bordet, filmstjerner som veivet med håret for å imponere en berømt regissør, en, to, tre fotomodeller av størrelse «ekstraflat» som trengte seg fram for å bli sett, og, ved et enslig bord, en gammel stamgjest, en sulten krokodille som visste hva han ville, med kjeften på vidt gap etter skikkelig mat. Bérengère tok brødbiten og knadde den med nervøse fingre. − Alle bare venter på å se hvordan jeg klarer meg. De kommer til å granske meg som pulsmålere for å avgjøre dyrets tilstand.

Uten å si ett ord, det vet jeg. De er jo så høflige! Men beskjeden er leselig likevel: Hvordan går det med lille Bérengère? Ikke for trist etter at han vraket henne? Nær ved å kutte seg i blodårene?

Og Marc sprader rundt arm i arm med sin nye kjæreste. Og jeg blir helt syk. Av ydmykelse, raseri, kjærlighet og sjalusi.

43

− Jeg ante ikke at du var i stand til å føle så mye.

Bérengère trakk på skuldrene. Bruddet med Marc hadde vært vondt nok til at hun ikke akkurat ønsket seg offentlig ydmykelse i tillegg. − Jeg kjenner dem, de ligger og venter! Og så tråkker jeg rett i salaten … − Så ta på deg ditt aller mest likegyldige ansiktsuttrykk, da trekker de seg helt sikkert unna. Du er jo så god til å være slem, behøver ikke anstrenge deg engang! − Hvorfor sier du det? − Fordi jeg kan se forskjell på egenkjærlighet og kjærlighet.

Du er støtt, men du er ikke såret …

Bérengère knuste brødbiten under høyre pekefinger, flatet den ut med et kort slag og rullet den til en lang slange, svartere og svartere etter som den vred og vrikket seg på den hvite duken, så løftet hun plutselig hodet og kastet et blikk som et såret hunndyr over til venninnen, som i samme stund bøyde seg ned for å ta telefonen som ringte i håndvesken.

Bérengère nølte mellom å falle sammen i gråt eller gå til motangrep. Iris la fra seg telefonen, som hadde sluttet å ringe, og så ironisk på henne. Bérengère valgte motangrep. På vei til denne lunsjen hadde hun pålagt seg selv ikke å si noe, beskytte venninnen mot det vedvarende ryktet, men Iris’ foraktfulle kommentar hadde såret henne så grundig at hun ikke hadde noe valg: Hun bare måtte angripe. Hevn! Hevn! ropte hele hennes vesen.

Og dessuten, tenkte hun for å overtale seg selv, det er jo best at hun får høre det fra meg, hele Paris snakker jo om det, hun er den eneste som ikke vet noe.

Det var ikke første gang Iris ydmyket henne. Det skjedde faktisk oftere og oftere. Hun slengte om seg med ondskapsfulle bemerkninger, like tankeløst som andre slenger kvadratsetningen i hodet på late skoleelever. Bérengère orket ikke mer.

Hun hadde mistet sin elsker, dessverre; kjedet seg med sin ektemann, selvfølgelig; var flau over sine fire barn, rimeligvis; dyr44

ket sladder og slarv, det visste alle – men hun lot seg aldri angripe uten tilsvar. Likevel bestemte hun å la den første pilen vente, hun plasserte albuene på bordkanten, la haken i hendene og sa med et stort smil: − Det der var ikke særlig snilt. − Ikke snilt, men eksakt. Ber du meg late som ingenting? Ber du meg lyve? Ber du meg synes synd på deg?

Hun snakket oppgitt og monotont. Bérengère begynte forsiktig: − Alle er ikke så heldige å ha en så pen, intelligent og velstående mann som du har. Hvis Jacques hadde liknet Philippe, ville jeg aldri ha drømt om det minste krumspring. Jeg ville ha vært evig god og vakker og trofast. Og rolig til sinns! − Sinnsro er ikke nødvendigvis det mest inspirerende for begjæret, det vet jo du. Det er to helt motsatte begreper. Man kan være rolig til sinns med sin ektemann og i fyr og flamme med sin elsker. − Hva? Har du en elsker?

Det akutte spørsmålet var inspirert av venninnens avmålte utlegning. Iris så forskrekket på henne; Bérengère var som regel mer subtil. Hun ble så overrasket at hun rygget bakover på stolen og svarte, uten å tenke seg om: − Og hvorfor ikke?

På null komma niks rettet Bérengère seg opp og lente seg over mot Iris med øyne som to smale streker, brennende av nysgjerrighet, leppene hevet seg, klare til å smake den herlige betroelsen.

Iris betraktet henne og la merke til at munnen trakk oppover på venstre side. For kvinnen er ubønnhørlig i sin dom over en annen kvinnes fysikk, om det så er en venninne. Kvinnens blikk ser alt, på konstant jakt etter tegn på forfall hos den andre som hun selv kanskje også undergår. Iris hadde alltid ment at dette blikket utgjorde selve fundamentet i kvinnelig vennskap: Hvor gammel er hun? Eldre, yngre? Hvor mye? Lynraske, umerkelige utregninger, på nytt og på nytt mellom to munnfuller, to argumen45

ter, og så enten føle seg trygg, eller motsatt: helt elendig – alt dette skapte taus forståelse og stilltiende solidaritet. − Har du operert leppene? − Nei, men fortell! Fortell …

Bérengère kunne ikke vente, hun bønnfalt, tryglet, hele kroppen sa: Jeg er din beste venninne, jeg må være den første som får vite det. Iris ble nesten kvalm av denne grådigheten, hun forsøkte å tenke på noe annet. Men igjen møtte blikket munnens forhøyning opp på siden. − Så hvorfor trekker de oppover?

Hun la fingeren på Bérengères venstre munnvik og klappet lett på den lille forhøyningen. Bérengère ristet irritert på hodet for å be henne holde opp. − Jo, du … ærlig talt, leppen trekker oppover på venstre side.

Er du så nysgjerrig at munnen din rett og slett blir deformert, altså? Er livet ditt så vanvittig kjedelig at du er klar til å svelge den minste sladderhistorie som om det var en festmiddag? − Slutt å være så slem! − Ta det med ro, jeg når aldri opp til dine høyder.

Bérengère kastet seg tilbake og stirret utfordrende mot døren.

Restauranten var smekkfull, men hun så ikke et eneste kjent ansikt. Hun følte seg trygg når hun kunne sette navn på et hode eller en profil, men i dag var det ikke ett kjent navn å legge i nysgjerrighetens minnebok. Er det jeg, eller er det denne restauranten som har gått ut på dato? tenkte hun og strammet hendene om armlenene på stolen, hvis ryggstø for øvrig gjorde skrekkelig vondt i ryggen. − Jeg kan godt forstå at du kanskje trenger … selskap. Du har jo vært gift så lenge. Det kan ikke være lett å holde lysten ved like bare ved å børste tenner sammen foran speilet hver dag. − Ta det helt med ro, vi gjør mye annet sammen også.

Bérengère trakk på skuldrene. − Umulig, ikke etter så mange år.

Og, tenkte hun, ikke etter det jeg har hørt!

46

Hun nølte et kort øyeblikk, og så sa hun med en hes, lav stemme som overrasket Iris: − Vet du hva folk sier om din mann? − Jeg tror ikke ett ord av det. − Ikke jeg heller. Det er enormt!

Bérengère ristet på hodet som for å bekrefte at hun nektet å tro det, hun også. Hun ristet på hodet for å trekke ut tiden og tvinge venninnen til enda mer tålmodighet. Og hun ristet på hodet for å nyte giftens virkning. Iris rørte seg ikke. De lange fingrene med røde negler lekte med duken, det var det eneste uttrykket for noe som kunne likne nervøsitet. Bérengère ventet at Iris skulle be henne fortelle, men hun visste at slik fungerte ikke denne venninnen. Iris’ største styrke lå i hennes evne til likegyldighet, en nesten absolutt uberørthet, som om ingenting noen gang kunne ramme henne. − De sier at … Vil du vite det? − Hvis du har lyst, så?

Bérengères øyne gnistret som et fyrverkeri like før det går i luften. Det må være noe alvorlig, tenkte Iris, hun ville ikke ha blitt så opphisset av en vanlig floskel. Og hun som sier at hun er min venn! I hvilken seng har hun tenkt å dytte Philippe? Philippe er en mann som tiltrekker kvinner: skjønn, skarp og stinn av penger. De tre S-er, pleide Bérengère å si. Og sær, tilføyde Iris mens hun lekte med kniven. Men det vet man ikke før man bor under samme tak som ham. Hun var den eneste som kjente den tiltrekkende mannens drepende hverdagsliv.

Underlig vennskap, dette her: Man skal ikke skåne venninnen, man skal finne fram til det ømme punktet og så kjøre den dødelige staken rett inn. De hadde kjent hverandre lenge. En grufull intimitet mellom to kvinner som dømte hverandre, men som ikke kunne klare seg uten hverandre. Et vennskap som bygget på både aggressivitet og hengivenhet, et vennskap der de målte hverandre, klare til å bite eller pleie såret med kjærlighet. Avhengig av humøret. Og krisens størrelse. For, tenkte Iris, den dagen det 47

skjer noe alvorlig med meg, så vil Bérengère hjelpe. De var rivaler så lenge de hadde klør og tenner å bite med, og uadskillelige dersom en av dem skulle komme til å vakle. − Vil du vite det? − Jeg venter meg det aller verste, sa Iris ironisk. − Ja, men jeg vet jo ikke egentlig … − Fort deg, ellers glemmer jeg snart hvem det er vi snakker om, og da er det ikke noe morsomt lenger.

Denne oratoriske diskresjonen måtte nødvendigvis bety at opplysningen var gull verdt. Ellers ville hun ha slengt saken fram uten å nøle og så ha bristet i latter over den vanvittige påstanden.

Men nå tok hun seg tid. − De sier at Philippe har et seriøst og … spesielt forhold. Det var Agnes som fortalte det til meg i formiddag. − Den hurpa! Snakker du med henne ennå? − Hun ringer av og til …

De ringte hverandre hver formiddag. − Men det er jo bare tull. − Hvis noen vet noe, så er det henne. − Kan jeg få vite hvem det er Philippe flørter med? − Det er der skoen trykker … − Og der det blir virkelig alvorlig?

Bérengère rynket ansiktet som en forskrekket pekingeser. − Så alvorlig at …

Bérengère nikket. − Det er derfor du nå viser meg den vennlighet og forteller meg det … − Du ville jo ha fått vite det uansett. Og jeg tror kanskje du bør forberede deg på …

Iris klemte armene hardt i kors over brystet. − La meg få regningen, sa hun til kelneren som akkurat kom forbi.

Hun ville invitere henne, være sjenerøs og edel. Hun hadde alltid vært en stor beundrer av André Chénier, som med iskald 48

eleganse brettet inn et hjørne på siden i den boka han holdt på å lese på vei opp mot giljotinen.

Hun betalte og ventet.

Bérengère vred seg rådløs. Hun hadde lyst å ta tilbake det hun nettopp hadde sagt. Hun angret på at hun hadde begynt på denne historien. Gleden hadde vært kortvarig, men det ville ta tid å reparere ødeleggelsene, det kunne hun se nå. Hun kunne ikke holde seg, hun bare måtte ut med giften. Det gjorde henne godt å gjøre vondt. Noen ganger lovet hun seg selv at hun ikke skulle gi etter, ikke skulle snakke stygt, og hun greide det, greide å holde seg. Hun kunne ta tiden på hvor lenge det varte. Akkurat som når man holder hodet under vann. Det varte aldri veldig lenge. − Å, Iris, jeg er så lei meg. Jeg skulle ikke ha … − Er ikke det litt sent nå? svarte Iris iskaldt og så på klokken. − Jeg beklager, men hvis du fortsetter å trekke det ut, så kan jeg ikke vente lenger. − Vel, de sier at han har et forhold til en … en …

Bérengère stirret fortvilet på henne. − En … en … − Bérengère! Slutt å stamme! En hva? − En mannlig advokat som han jobber sammen med, kom det i en fart.

Det ble stille. Iris mønstret Bérengère. − Interessant, sa hun og tvang stemmen i nøytralt leie. − Jeg ventet meg overhodet ikke noe sånt. Men nå er jeg litt mindre dum, takket være deg.

Hun reiste seg, grep håndvesken, tok på seg de tynne rosa vantene, trakk dem forsiktig på fingrene, én etter én, som om dette bidro til større klarhet i tankens forskjellige etapper, men så husket hun plutselig hvem hun hadde fått dem av, og trakk dem brått av seg og la dem på bordet foran Bérengère.

Og gikk ut.

Hun hadde ikke glemt bokstaven som viste raden der bilen sto i parkeringshuset, og heller ikke tallet som viste bilens eksakte 49

plass. Hun satte seg inn. Satt stille et kort øyeblikk. Rett fordi hun var godt oppdratt, rigid fordi hun var hovmodig, og urørlig og lammet fordi hun følte en ukjent, men tydelig smerte. Ikke lidelse, men forvirring. Hun var splintret i tusen biter, som om en bombe hadde eksplodert inne i henne. Hun satt i flere minutter uten å røre seg. Uten å tenke. Følelsesløs. Lurte på hva hun burde tenke, hva hun burde føle. Etter ti minutter kjente hun at nesetippen dirret, at munnen skalv, og at to tunge tårer piplet fram i kroken av de store blå øynene. Hun tørket dem fort vekk, snufset og startet motoren.

Marcel Grobz strakte armen ut over sengen for å trekke elskerinnen inntil seg igjen, hun hadde gitt ham et kraftig slag med baken og lå med ryggen til. − Hold opp, Nurket! Ikke bli sur. Det orker jeg ikke, det vet du. − Jeg snakker om en skikkelig viktig ting, men du hører ikke etter. − Jo da, det gjør jeg. Kom hit. Jeg lover at jeg skal høre.

Josiane Lambert aksepterte. Hun rullet rundt i sin lillarosa blondeneglisjé, og la seg tett inntil elskerens majestetiske kropp.

Hans rause mage veltet ned over beltestedet, brystkassen var prydet med kopperrødt hår og det skallete hodet med en rødblond krone. Marcel var ikke i sin ungdoms vår, men det skarpe, gjennomtrengende blikket i de lyseblå øynene hjalp adskillig på sjarmen. «Du har glugger som en tjueåring», mumlet Josiane ham ofte i øret etter at de hadde elsket. − Flytt deg, du tar all plassen. Du har lagt på deg, du har fett over hele deg! sa hun og kløp ham i siden. − Ja, det har vært litt mange lunsjer i det siste. Det er harde tider. Må bruke list for å bearbeide folk, overbevise, stagge tvilen, gi dem å spise og drikke, og spise og drikke! − Ok, jeg går og henter et glass, men da skal du høre etter! − Nei, ikke gå, Nurket! Jeg hører! Ut med det!

50

− Ja, altså …

Hun hadde trukket dynen ned under de store, hvite brystene med smale fiolette blodårer, og Marcel greide bare så vidt å holde øynene vekk fra de to kuplene som han bare noen få øyeblikk tidligere hadde diet heftig. − Vi må gjøre noe med Chaval, gi ham mer ansvar, mer betydning. − Bruno Chaval? − Ja. − Hvorfor det? Er du forelsket i ham?

Josiane klukket med sin dype og hese latter, som alltid gjorde ham vill, haken hennes forsvant ned i tre lag fett rundt halsen, der alt dirret som vaniljekrem. − Mmmm! Jeg elsker den halsen din, brummet Marcel og stakk nesen inn i en av de tjukke ringene under elskerinnens hake. − Vet du hva vampyren sa da han skulle forlate unge Beate? − Aner ikke, svarte Josiane, hun kunne ikke fordra å bli avbrutt. − Takk for at jeg fikk smake din herlige hake. − Innmari morsomt. − Og hva svarte så ternen tyst? − Ingen peiling. − Ta deg gjerne et bryst hvis du har lyst. − Ha, ha, ha. Er du ferdig med å rime? Kan jeg få komme til orde?

Marcel Grobz gjorde en grimase. − Jeg skal ikke gjøre det mer. − Ok, skal vi se, hva var det nå jeg sa …

Og da elskeren enda en gang forsvant ned i en fold i hennes vellystige kropp: − Marcel, jeg går til streik hvis du fortsetter! Du får ikke røre meg på førti dager og førti netter! Og denne gangen holder jeg ord!

Ved forrige karantene hadde han kommet sturende med et 51

halskjede av trettien sydhavsperler og en rund gullhekte dekket av diamanter for å få forbudet opphevet. «Og jeg skal ha garanti», hadde Josiane krevd. «Ikke før jeg legger ned våpnene, kan du komme borti meg med de svære labbene dine.»

Marcel Grobz elsket Josiane Lamberts kropp.

Marcel Grobz elsket Josiane Lamberts hjerne.

Marcel Grobz elsket Josiane Lamberts gode fornuft.

Han bestemte seg for å lytte. − Du må ta inn Chaval, ellers går han over til en av konkurrentene. − Det finnes omtrent ingen konkurrenter, jeg har slukt alle sammen! − Nei, Marcel. Du har gitt dem en knockout, men en vakker dag våkner de, og da kommer de til å gi deg en tilbake uten å nøle.

Særlig hvis de får hjelp av Chaval. Alvorlig talt! Hør hva jeg sier!

Hun hadde satt seg helt opp, med et rosa laken rundt overkroppen, rynkede bryn og alvorsfullt ansiktsuttrykk. Hun var like seriøs i forretninger som i sengen. Denne kvinnen jukset aldri. − Hør her. Chaval er både en ypperlig regnskapsfører og en ypperlig selger. Tenk hvis du plutselig må konkurrere med en som er utstyrt med begge disse egenskapene til perfeksjon, både selgerkløkt og regnskapspresisjon. Den første sørger for inntektene, den andre for maksimalt utbytte. Som regel er man utstyrt med én av disse evnene, ikke begge …

Marcel Grobz støttet seg opp på albuen og lyttet til elskerinnen. − Salgssjefer kan alt om hvordan man selger, men som regel ingenting om finanstransaksjoner, betalingsmåter, forfallsdatoer, leveringsutgifter, spesifikke prisreduksjoner. Bare se på deg selv, hvis ikke jeg hadde vært der, så … − Jeg kan ikke leve uten deg, Nurket. Det vet du. − Det sier du hele tiden. Men jeg vil gjerne ha litt konkret bevis. − Jeg er en dårlig regnskapsfører.

52