Katherine Pancol Ekornene i Central Park er triste på mandager by Cappelen Damm AS

Katherine Pancol

Ekornene i Central Park er triste på mandager ROMAN

Oversatt av Synneve Sundby

Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: Les écureuils de Central Park sont tristes le lundi Copyright © Éditions Albin Michel, 2010 © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2013 Oversatt fra fransk av Synneve Sundby Utgitt etter avtale med Literary Agency Wandel Cruse

Omslagsdesign: Lene Stangebye Geving Omslagsillustrasjon: © Studio LGF Forfatterfoto: Sylvie Lancreon Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 10,85/14,24 pt Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: 70 g Holmen Book, bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-504-4

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til Roman og til Jean-Marie …

«Det finnes vel et liv som jeg endelig kan leve?» BERNARD-MARIE KOLTèS

Første del

Hortense grep champagneflasken rundt tuten og kjørte den på hodet ned i kjøleren. Flasken var full, det kom en hard lyd av knitrende isbiter, glass mot metall og bobler som sprakk i skummet. Kelneren i hvit vest og svart tverrslips hevet et øyenbryn. – Udrikkelig! mumlet Hortense på fransk og slo fingeren mot flaskebunnen. – Har man ikke midler til å betale for skikkelig champagne, så unngår man likevel en sånn som river i innvollene. Hun grep en ny flaske og gjentok sabotasjehandlingen. Kelneren ble rød. Han glodde på champagnen som rant ned i kjøleren og lurte åpenbart på om han burde be om hjelp. Han lot blikket gli rundt i rommet, ønsket seg et vitne til jentas hærverk og uhøflige språk. Svetten markerte kviseraden som prydet pannen hans. Enda en engelsk bondetamp som sikler ved synet av sprudlevin, tenkte Hortense og trakk fram en hårlokk som hun la bak øret. Han stirret så forfjamset på henne at man skulle tro han ville kneble henne neste gang hun åpnet munnen. – Skal du glo lenge, eller? I kveld hadde hun lyst til å snakke fransk. I kveld hadde hun lyst til å legge ut bomber. I kveld måtte hun drepe en uskyldig, og alt ved denne fyren tryglet om offerrollen. Sånn er det med noen mennesker, man får bare lyst til å knipe til de blør, torturere til de dør. Han der var tydeligvis født på gal side. Stakkars mann. 11

– Hvordan kan man være så stygg? Jeg får helt vondt i øya av de røde blinklysene i panna di! Han svelget, kremtet og stotret: – Jøss, er du alltid i så dårlig humør, eller prøver du bare å imponere meg? – Er du fransk? – Fra Montélimar. – Der de lager nugat? Uheldig for tenner og hud. Du burde slutte, kvisene kommer til å eksplodere … – Stakkars drittsekk! Hva har du opplevd for å bli så jævlig? En fornærmelse. Jeg har opplevd en fornærmelse, en fornærmelse jeg ikke kommer over. Han torde. Rett foran meg. Akkurat som jeg var helt gjennomsiktig. Han sa … Hva var det han sa igjen? Og jeg trodde på ham. Jeg dro skjørtet rett opp og tok hundremeteren på under åtte sekunder. Jeg er akkurat like teit som det rødbrente kvisetrynet med nugatpålegg. – Når folk er så fulle av faen, så pleier det å være fordi det er noe gærent. – Nei, klapp igjen ‘a, Padre Pio! Slutt å preike! Gi meg heller en cola. – Håper inderlig han fortsetter å pine deg, hvem det nå er som har fått deg i så jævlig humør! – Jøss, er du psykolog også? Følger du Lacan eller Freud? Best at du sier fra fort, dette begynner å bli skikkelig interessant! Han rakte henne et glass, hun tok imot og hevet det til en skål og forsvant inn i massen av gjester. Typisk meg å møte en stygg og svettende franskmann! Obligatorisk kledd i svart bukse, hvit skjorte, ingen smykker, håret kjemmet bakover. Fem pund i timen og traktert som ei bikkje med hundegalskap. Student i nød eller en arbeidsløs som vil bli rik, uten fast jobb. Hva tror du, Hortense? Jeg tror ingenting, han interesserer meg ikke. Overhodet ikke. Den fyren kan aldri få meg til å kjøpe nye sko til tre hundre euro! Ikke skolisser engang! 12

Hun skled over gulvet, holdt på å falle, rettet seg opp i siste liten, hentet inn skoen, og la merke til en rosa tyggegummi rundt hælen av lilla bakelitt under det røde krokodilleskinnet. – Akkurat det jeg trengte! ropte hun. – Og så de fine fra Dior! Hun hadde fastet i fem dager for å kunne kjøpe dem. Og tegnet et titall knapphull for venninnen Laura. Ok, jeg skjønner. Dette blir ikke min kveld. Best å dra hjem og legge seg før ordene «Forlatt av kjæresten» begynner å blinke som et lysskilt på panna mi. Hva var det han sa igjen? Kommer du til Sybil Garson på lørdag? Et kjempeparty. Vi kan jo møtes der. Hun hadde gjort en grimase, men hadde notert seg både tid og sted og ikke minst ordvalget. «Møtes,» det betydde jo å gå derfra arm i arm. Og akkurat det fortjente litt omtanke. Kommer du alene eller sammen med Pesten? hadde hun nesten spurt, men holdt inne i siste liten. Charlotte Bradsburry skulle ikke tillegges noen som helst betydning, bare ignoreres, ignoreres, ignoreres. I stedet hadde hun begynt å tenke ut hvordan hun kunne skaffe seg en innbydelse. Sybil Garson, ikonet blant dagens kjendiser, av høytstående engelsk familie, naturlig elegant, naturlig arrogant, inviterte aldri ukjente vesener, i hvert fall ikke franske – med mindre de heter Charlotte Gainsbourg, Juliette Binoche eller har underverker som Johnny Depp hengende på slep. Jeg, Hortense Cortès, en ukjent, fattig fransk pike av folket, jeg har absolutt ingen sjanse. Hvis jeg ikke knytter et hvitt forkle rundt livet og stiller opp som ekstrahjelp for å servere pølsebiter på brett, da! Å nei, da heller krepere! Vi møtes der, hadde han sagt. «Vi» måtte jo bety meg og ham, ham og meg – meg, Hortense Cortès, og ham, Gary Ward. «Vi» måtte jo bety at miss Bradsburry ikke lenger var aktuell. Miss Charlotte Bradsburry var enten avskjediget eller hadde gjort seg for fin. Spiller ingen rolle! Det eneste som spiller noen rolle, er at kysten er klar! Det var opp til henne å gripe sjansen. Opp til henne å skaffe seg innpass i Londons hyppeste selskapsliv, nattklubber og museer, tesalongen i Tate Modern, bordet ved vinduet 13

i restauranten Design Museum, der man hadde panoramautsikt over hele London, helgeturer til herlige herskapsboliger, dronningens hunder som slikker henne på fingrene i Windsor Castle, rosinscones med syltetøy og clotted cream servert til tea ved peisen under en gammel Turner … Og engelske scones skal ha spesialbehandling! Først deles på langs, så smøres med cream og ikke minst holdes kun mellom pekefinger og tommel! Den som ikke visste dette, var ifølge Laura en ren bondeknøl. Jeg kommer inn hos Sybil Garson, blafrer med øyenvippene og går ut igjen arm i arm med Gary. Tar plassen fra Charlotte Bradsburry. Jeg blir vågal, viktig, verdensvant, vakkert kledd fra topp til tå, folk beundrer meg, vil gi meg vakre visittkort, jeg må rømme fra paparazzoene og må velge venninner med omhu. Slutt på rollen som hun flinke franske, som strever med å komme seg opp; jeg tar en snarvei og blir engelsk og elegant. Diskresjonen har vart lenge nok. Jeg orker ikke å bli sett på som et halvt menneske lenger, orker ikke at folk forveksler meg med en gjennomsiktig glassvegg eller bruker puppene mine for å tørke seg på henda. Jeg vil bli respektert, jeg vil bli beundret, jeg vil være synlig, jeg vil ha makt og makt. Og makt. Men før hun kunne bli engelsk og elegant, måtte hun greie å slippe inn i dette private selskapet, egentlig bare reservert for de happy few som ellers fyller ukeblader og tabloider. Og det blir ikke lett, Hortense Cortès! Det blir ikke lett! Kanskje jeg skal legge an på Pete Doherty? Men det blir heller ikke lett. Nei, jeg prøver heller å komme meg inn som blindpassasjer. Og det hadde hun greid. Utenfor Belgrave Square nr. 3 hadde hun lagt seg tett etter to engelskmenn som diskuterte film og klødde seg over nesen. Hun fulgte dem, lot som om hun slukte alt de sa, slapp inn i den enorme leiligheten med tak så høyt som i selveste Canterburykatedralen, og fortsatte å sluke hvert ord av Steven og Nicks for14

mening om Jane Campions Bright Star. De hadde vært på førpremiere på London Film Festival og understreket sin tilhørighet til riktig klubb. To belong or not belong var mottoet blant engelskmenn med respekt for seg selv. Man «tilhørte» en eller flere klubber, «tilhørte» en familie, en skole, en slekt, et strøk av London, man «tilhørte», eller så bare telte man ikke. Steven studerte film, snakket om Truffaut og Kusturica. Han var kledd i svarte ettersittende olabukser, et par gamle støvler i vinyl, svart vest med hvite prikker over en hvit, langermet T-skjorte. Det lange fete håret beveget seg ved hver heftige erklæring. Vennen Nick, ren og rosa, var en slags idyllisk versjon av en ung Mick Jagger. Han nikket og strøk seg over haken, sikkert i håp om at det skulle gjøre ham skrekkelig mye eldre. I det store værelset som for kvelden tjente som garderobe, slengte hun fra seg kåpen på en enorm seng full av falske pelser, kakifargede kåper og svarte regnfrakker, dro hånden gjennom håret foran speilet ved peisen og mumlet: Du er perfekt, kjære, helt perfekt, og forlot Steven og Nick. Han kommer til å gå rett i garnet som en pen liten gullfisk. Dior-skoene og den lille svarte Alaïa-kjolen fra en vintage-shop i Brick Lane gjorde henne til en diskré sexbombe. Sexbombe hvis jeg vil, diskré hvis jeg vil, hvisket hun til speilet og ga seg selv et slengkyss. Jeg har ikke bestemt om jeg skal kverke ham sånn med en gang eller la det dra litt ut. Vi får vente og se. Og gjett om hun fikk se! Hun kom ut av garderoberommet, og der sto Gary i armene på den Bradsburry-dama, som lo så det skingret med sin lange, hvite hals bøyd bakover og hånden over den bleke munnen for å kvele sitt vulgære gledesutbrudd. Armen hans lå rundt den smale, smale midjen og holdt henne så tett inntil seg at de brune krøllene la seg over Pestens hode. Hortense trodde hun skulle dø. Det var så vidt hun ikke snudde og gikk rett inn i garderoben igjen, bannet til speilet, grep kåpen og forsvant ut. 15

Men så husket hun hvor komplisert det hadde vært å komme inn. Hun bet tennene sammen og tvang seg bort til buffeen, der hun lot raseriet gå ut over en billig champagne og en stakkars kelner med blinkende kviser. Og nå, tenkte hun, hva nå? Fange den første spiselige mannen og kurre i armene hans? Allerede utført tusen ganger tidligere. Foreldet strategi. Patetisk taktikk. Gary vil øyeblikkelig oppfatte at jeg føler meg «truffet», og antakeligvis svare tilbake med et grusomt smil som sier: «I senk!» Og da synker jeg virkelig. Nei, nei! Heller anlegge et suverent uttrykk, stolt som hun som aldri finner en mann av samme kaliber, så høyt som hun henger, bite tennene sammen i et nedlatende smil, spille overrasket hvis jeg skulle møte på det forbannede paret. Forsøke å legge hånden på et fjærkre eller to som jeg kan føre en tilsynelatende samtale med før jeg drar hjem … med tuben. Mary Dorsey er grei nok, stakkars jente, hun er en sånn som bare har ett mål i livet: å finne seg en mann. En hvilken som helst mann, bare han er sammen med henne i mer enn førtiåtte timer. En hel helg ville være det samme som en begynnende redning. De fleste guttene som Mary Dorsey tar med hjem til leiligheten sør for Themsen, stikker av før hun får tid til å spørre hva de heter. Sist Hortense hadde møtt henne, da Nicholas dro henne med til Borough Market, hvisket hun: Så søt han var, da! Får jeg ham når du er ferdig? Har du ikke sett overkroppen? Den er altfor lang! svarte Hortense. Det driter jeg i. Er overkroppen lang, er organet interessant! Mary Dorsey var et fortvilet tilfelle. Hun hadde prøvd alt. Speed dating, slow dating, blind, jewish, christian dating, New Labour, Tory, dirty, wikipedi og kinky dating … Hun var klar til alt for å slippe å sitte hjemme og spise Ben & Jerry mens tårene trillet over sluttscenen i An affair to remember, der hvor Cary 16

Grant endelig oppdager at Deborah Kerr skjuler noe under det store pleddet. Jeg vil ha en mann som tar av meg pleddet og bærer meg i armene sine! jamret Mary i sin flekkete joggebukse, omgitt av et berg av brukte papirlommetørklær. Og siden hun i tillegg til en boks iskrem hadde drukket en hel flaske Drambuie, gråt hun enda mer: «Det finnes ingen menn som Cary Grant lenger, det er slutt, helt slutt, den virile mann er en utdøende art», og rullet ned i papirlommetørklærne på gulvet. Hun elsket å fortelle om smertefulle opplevelser som ikke egentlig var til fordel for henne selv. Hun påsto at man måtte synke veldig langt ned i selvforakt, før man kunne begynne å trekke seg opp igjen. Hortense skulle til å legge hånden på Mary Dorseys skulder da hun plutselig husket den samtalen. Hun snudde seg hurtig mot en strålende vakker, blond figur. Agyness Deyn. Selveste Agyness Deyn. The girl. The it girl. Hun som snart ville dytte Kate Moss ned av podiet. Burberrys, Giorgio Armanis, Jean-Paul Gaultiers muse, som pleide å synge for gutta i Five O’clock Heroes og samlet på forsidebilder i Vogue, Elle og Grazia. Der sto hun, veldig blond, veldig tynn, med et veldig marineblått skjerf i det veldig blonde og veldig korte håret og med en veldig rød strømpebukse og veldig hvite joggesko og en liten blondekjole og en trang, slitt olajakke. Guddommelig! Og hvem snakket Agyness Deyn med mens hun smilte vennlig og interessert, selv om blikket flakket aldri så lite, på jakt etter annen fisk å få på kroken? Med Steven og Nick, de to filmentusiastene som hadde fungert som innbydelseskort for Hortense. Hun vrikket på en hofte og skar gjennom folkemengden, kom bort dit guttene sto, og kastet seg inn i samtalen. Nick, den mest spiselige av de to, fortalte at han hadde vært modell for Hedi Slimane under Paris Fashion Week. Agyness Deyn spurte hva han syntes om Hedis kolleksjon. Nick svarte at 17

han ikke husket noe særlig av visningen, men en god del av den jenta han hadde fanget under en trapp i en parisisk nattklubb senere på kvelden. De brast i latter. Hortense tvang seg til det samme. Så dro Agyness en tusj opp fra den bitte lille røde håndvesken og skrev navnet på nattklubben på de hvite skoene sine. Hortense så fascinert på henne. La de andre gjestene i rommet merke til at hun sto der hun sto? Hun tok et skritt nærmere gruppen for at dette skulle være helt tydelig. En annen jente kom mot dem, grep glasset til Nick og svelget innholdet i én slurk. Så la hun hodet mot skulderen til Agyness og sa: – I’m so pissed off! Denne festen stinker! Må jo være underklasse for å bli igjen i London i helgen! Jeg skulle heller ha dratt på landet! Så pekte hun med en rød klo rett på Hortense og spurte: – Hvem er hun der, ’a? Hortense presenterte seg og forsøkte å skjule den franske aksenten. – French? kom det fra jenta som om hun brekte seg. – Så da kjenner du Hedi Slimane kanskje, da? spurte Nick med store, svarte øyne. Hortense tenkte på et bilde i metroen der Slimane, med en spypose på hodet, kom ut av en nattklubb arm i arm med Amy Winehouse. – Eh … Nei, stammet hun litt forfjamset til den skjeggløse Nick. – Å … sa han skuffet. – Hva er egentlig vitsen med å være fransk? Jenta med de røde klørne trakk på skuldrene. – Anyway, er det egentlig noe vits i livet i det hele tatt? Nei, må bare vente til det går over, og la døden følge. Har du tenkt å være her lenge eller, darling? Skal vi ikke heller gå et annet sted og bli dritings? Hun suttet på en ølflaske og stirret på den underskjønne Agyness. Hortense visste ikke hva hun skulle si. Hun var så sint på seg selv at hun ville bort fra dette stedet øyeblikkelig, det begynte å 18

stinke for alvor. Jeg drar hjem, jeg orker ikke mer, jeg hater øyer, jeg hater engelskmenn, jeg hater England, jeg hater scones, jeg hater Turner, småbikkjer og hele the fucking queen, jeg hater statusen til Hortense Nobody. Jeg vil være rik, berømt, elegant, jeg vil at hele verden skal være redd meg! Hun gikk tilbake til garderoberommet for å finne kåpen. Løftet først på én, så en annen, så en tredje på sengen, tenkte et kort øyeblikk at hun kanskje kunne ta med seg en Michael Kors med pelskrage, men nølte og lot den ligge. For risikabelt. Med den kameramanien de har i dette landet, blir jeg helt sikkert tatt ved utgangen. Man blir jo filmet hele døgnet i denne byen. Irritasjonen økte; hun kjørte hånden langt ned i haugen med forlatt yttertøy og skrek; hun hadde streifet noe lunkent kjøtt, en levende kropp som beveget seg og mumlet. Det lå en mann under klærne. Han hadde sikkert svelget hundre liter Guinness eller et tonn gress. Lørdag kveld var fyllekvelden i London. Jentene ravet rundt med stringen i været, mens gutta forsøkte å trykke dem opp mot en vegg uten å slippe glasset, før de begge spydde i kor. Patetisk! So crass! Hun kløp i et svart erme, og mannen brølte. Hun slapp taket: Stemmen var kjent. Hun dyttet kåpene unna, lette dypere og nådde endelig ned til Gary Ward. Han lå under et uendelig lag av kåper, frakker og jakker. Han hadde øretelefoner i ørene og lukket øynene mens han lyttet til musikken. – Gary! ropte hun. – Hva driver du med? Han tok ut øretelefonene og så forvirret på henne. – Jeg hører på den store Glenn Gould. Det er så vakkert, Hortense, så vakkert. Måten han får til de notene, akkurat som levende perler og … – Men du er ikke på konsert! Du er på fest! – Jeg hater fester. – Det var jo du som … – Jeg trodde du skulle komme … 19

– Og hvem er det som står foran deg nå? Hæ? Et spøkelse? – Jeg har lett etter deg, jeg fant deg ikke. – Jeg så at du kom sammen med henne jeg ikke gidder si navnet på. Du sto helt klin inntil henne og holdt om henne som en annen skytshelgen. Det var bare for jævlig! – Hun hadde drukket. Jeg hjalp henne til å stå oppreist. – Jobber du for Røde Kors også nå? – Tro hva du vil! Jeg holdt henne med én arm mens jeg lette etter deg. – Hvorfor kjøper du deg ikke en hvit stokk for blinde? – Jeg så at du snakket med to idioter, så da ga jeg opp. Du har sans for idioter. Han satte øretelefonene på plass og trakk noen kåper over seg igjen i håp om å forsvinne under det tykke laget som isolerte ham fra verden. – Gary! befalte Hortense. – Ærlig talt! Han slo ut med en arm og trakk henne mot seg. Hun stupte ned i et hav av myk ull, kjente duften av Hermès, Chanel, Armani, før alt gikk i ett og hun falt dypere gjennom silke og grovere tøy. Hun ville stå imot, men Gary holdt henne fast, stuet henne på plass og trakk kåpene over dem som et lokk. –Hysj! De må ikke se oss! Hun lå med nesen inntil halsen hans, så kjente hun en plastdings i øret og hørte musikk. – Hør, hør på dette! Det veltempererte klaver! Han trakk seg aldri så lite unna for å se på ansiktet hennes. Han smilte. – Har du hørt noe så vakkert? – Gary, hvorfor … – Hysj! Hør! Hør på de notene! Glenn Gould slår ikke, han trekker dem fra hverandre, han tenker seg dem, skaper dem, finner dem opp, får pianoet til å lage en eksepsjonell lyd. Han kan spille uten å spille. Det er kroppslig, både materielt og immaterielt. – Gary! 20

– Sensuelt, kontrollert, luftig. Det er akkurat som … jeg vet ikke. – Da du ba meg komme … – Det beste er bare å lytte … – Jeg vil gjerne vite … – Kan du aldri holde opp å snakke! Døren inn til rommet gikk opp med et brak, og de hørte en kvinnestemme. En hes, tung, langsom stemme til en kvinne som hadde drukket for mye, som vaklet gjennom rommet, snublet borti peisen, bannet, lette etter kåpen. – Jeg la den på sengen, jeg la den jo der. Det er en Balenciaga! Hun var ikke alene. Hun snakket til en mann. – Er du sikker? sa mannen. – Ja, jeg er sikker! En Balenciaga! Jeg håper du vet hva det er! – Charlotte, mumlet Gary. – Herregud, at hun greier å ta inn så mye, hun som aldri drikker! Hun spurte: Du har vel ikke sett Gary Ward? Han skulle følge meg hjem. Men han forsvant. Fordufta. Gikk opp i røyk! I’m so fucked up! Can’t even walk! Hun gled ned på den store sengen, og Gary trakk hurtig til seg beina og flettet dem sammen med Hortenses. Gjorde tegn til henne om å tie, ikke røre seg. Hun hørte den svake lyden av Garys hjerte og den svake lyden av sitt eget. Hun forsøkte å få dem til å slå i takt, og smilte. Gary oppfattet at hun smilte, og hvisket: Hvorfor ler du? Jeg ler ikke, jeg smiler. Han trakk henne inntil seg, og hun lot ham gjøre det. Du er fange, du kan ikke bevege deg. Hun svarte: Jeg er fange, jeg kan ikke bevege meg, men bare vent litt, så … Han la hånden over munnen hennes, og hun smilte inn i håndflaten hans. – Er du ferdig med å se deg i speilet snart? ropte Charlotte Bradsburry buldrende. – Jeg tror det er noen i denne sengen. Den beveger seg. – Og jeg tror at du har drukket for mye. Du burde dra hjem 21

og sove. Du ser ikke helt god ut, svarte mannen som om han snakket til et barn. – Nei, det er sant! Sengen beveger seg! – Det er sånt man tror når man har drukket for mye. Du må hjem! – Og hvordan skal jeg kunne komme meg hjem? jamret Charlotte Bradsburry. – Herregud, jeg har aldri opplevd noe sånt før. Hva er det egentlig som skjer? Har du noen peiling, eller? Og slutt å se deg i speilet hele tiden! Det begynner å bli ganske slitsomt! – Jeg ser meg ikke i speilet. Jeg har bare følelsen av at jeg har mistet noe, noe jeg hadde da jeg kom hit. – Ingen vits i å lete, du har ikke mistet det, du har aldri hatt det! Og kommer aldri til å få det heller! – Hæ? Hva pokker er det hun driver med? hvisket Hortense. Kan hun ikke bare gå, så vi kan komme oss ut herfra? Jeg har det helt utmerket, sa Gary. Vi burde gjøre dette hver gang vi er på fest, gjemme oss under kåper og … Han la en finger mot Hortenses lepper og kjærtegnet dem. Jeg har veldig lyst til å kysse deg. Jeg tror kanskje jeg kommer til å kysse deg, Hortense Cortès. Hortense kjente Garys pust som dugg mot sine egne lepper og svarte med å streife borti hans. Det er for enkelt, altfor enkelt, Gary Ward. Så lett kan det umulig være. Han strøk pekefingeren over underleppens bue. Vi tar det kompliserte senere, ok? Jeg har mange gode forslag … – Jeg gidder ikke spørre hva du mener, du er bare skikkelig ubehagelig, sa mannen. – Jeg drar hjem. Jeg skal opp tidlig i morgen. – Å, nå vet jeg hva det var, et rødt skjerf! – Noe så vulgært! – Nei, hold kjeft! Hun er jo en pappskalle, klagde Hortense. Han kommer aldri til å følge henne! Hysj! befalte Gary med fingrene over Hortenses 22

lepper. Er du klar over at leppene dine ikke er like brede på begge sider? Hortense trakk seg unna. Mener du å si at jeg ikke er normal? Nei, jeg mener det motsatte; du er forferdelig normal, alle mennesker har usymmetrisk munn. Ikke jeg. Jeg er perfekt. – Jeg kan kjøre deg hjem. Hvor bor du? spurte mannen. – Det der er den første interessante setningen du sier … Charlotte Bradsburry ville reise seg, men kom ikke opp, hun seg ned igjen, og til slutt lå hun utstrakt på sengen. – Det er noen under her, jeg hører stemmer. – Kom igjen! Gi meg armen, så jeg kan få deg hjem! Charlotte Bradsburry stotret noen ord som hverken Hortense eller Gary forsto, så hørte de at begge forsvant, den ene sjanglende, den andre mer stødig. Og så bøyde Gary seg over Hortense og så på henne uten et ord. En hemningsløs ild blandet med en gammel lengsel preget blikket i de brune øynene. Tenk noe så herlig – å leve i skjul under kåper og frakker, bare spise kjeks og drikke kaffe med hvert vårt sugerør, aldri være nødt til å løpe omkring som en annen hare fra Alice i Eventyrland med uret i evig ereksjon. Det eneste jeg vil, er å høre på Glenn Gould og kysse Hortense Cortès, kjærtegne håret til Hortense Cortès, kjenne duften av hver blomst i huden til Hortense Cortès, finne opp akkorder, e, f, g, a, h, c og synge dem i øret hennes. Jeg har så lyst, så lyst … Han lukket øynene og kysset Hortense Cortès. Så sånn er det altså å bli kysset! tenkte Hortense Cortès. En myk ild som gjør at du bare må kaste deg over den andre, bare må sluke ham, slikke, rulle rundt ham, skli inn i ham, forsvinne. Gå i oppløsning i en dyp innsjø, la alt flyte, munnen, leppene, håret, nakken … Miste hukommelsen. Bli til karamell, bli smakt av hans tunge. 23

Smake på ham, finne opp smaker av salt og sukker, nytt krydder, rav og karve, lær og sandel. Sånn er det altså … Til nå hadde hun bare kysset gutter som ikke interesserte henne. Hun hadde kysset av nytte, kysset mondent og verdensvant, kysset mens hun trakk en hårlokk til side og stirret over den andres skulder, kysset klarsynt og klokt, og irritert seg over stygge tenner, aggressiv tunge, for mye spytt. Hun hadde kysset av kjedsommelighet, på liksom, fordi det høljet ned, eller fordi vinduene besto av mange små ruter hun ikke var ferdig med å telle. Eller – og det var heller pinlige minner – for å få en mann til å kjøpe en håndveske fra Prada eller en liten topp fra Chloé. Men det ville hun helst glemme. Det var virkelig veldig lenge siden. Hun var bare barnet, han het Chaval.* En grov og vulgær mann! Hun gispet ved Garys munn. Så skjønt kan det altså være … Så skjønt at det setter fyr på hele kroppen, tenner tusenvis av grøss på steder du aldri hadde tenkt på som antennelige. I tannkjøttet, for eksempel. Så skjønt! Og i samme øyeblikk bestemte hun at nytelse er noe hun ville forsvare seg mot. Senere på kvelden spaserte de i mørket. I de hvite gatene i de pene strøkene rundt Hyde Park. De gatene der hvite fortau strekker seg i strenge sirkler. Mot Garys leilighet. De gikk taust og holdt hverandre i hånden. Eller: De gikk taust og søkte hverandres takt med bein og armer, søkte hverandres rytme, den enes venstre fot med den andres venstre fot, høyre fot med høyre fot. Alvorlig og konsentrert som horse guards med pelsdekket hodeplagg i Hennes Majestets garde. Hortense husket * Se Krokodillens gule øyne, Bazar Forlag, Oslo, 2011.

den leken fra hun var liten: ikke skifte fot, ikke miste takten. Hun var fem år og holdt moren i hånden på vei hjem fra førskolen Denis-Papin. De bodde i Courbevoie. Hun likte ikke gatelyktene i den store avenyen. Hun likte ikke den store avenyen. Hun likte ikke leilighetsgården. Hun likte ikke beboerne. Hun hatet Courbevoie. Hun skjøv minnet fra seg og kom tilbake til nåtiden. Hun klemte hardt rundt Garys hånd, hun ville kaste et solid anker i det hun visste var hennes fremtid. Hun ville aldri slippe taket i mannen med brune krøller, foranderlige øyne, grønne i det ene øyeblikket, brune i det neste, brune eller grønne, mannen med tenner som et raffinert kjøttetende dyr, med lepper som brenner. Sånn er det altså å bli kysset … – Sånn er det altså å bli kysset, hvisket hun. Ordene svant hen i den mørke natten. Han klemte hånden hennes lett og mykt tilbake. Og deklamerte et dikt som gjorde øyeblikket høytidelig: Away with your fictions of flimsy romance, Those tissues of falsehood which Folly has wove; Give me the mild beam of the soul-breathing glance Or the rapture which dwells on the first kiss of love. – Lord Byron: «The first kiss of love». Ordet love falt som en tung gatestein med sløyfebånd og landet hardt på jorden. Hortense ville nesten plukke den opp og legge den i lommen. Hva var det som skjedde? Hun holdt på å bli skikkelig sentimental. – Du kunne ikke ha gjemt deg under alle de kåpene hvis det var midt på sommeren, ertet hun for å slippe unna den klissete lyserosa bomullsdotten hun var på vei ned i. – Om sommeren går jeg aldri på fest. Om sommeren trekker jeg meg tilbake. 25

– Som Askepott når klokka slår midtnatt? Ikke særlig virilt akkurat!! Han dyttet henne plutselig opp mot et tre, trykket hoftene langt inn i hennes og fortsatte kysset fra i sted, uten å gi henne tid til å reagere. Hun tok imot leppene hans, åpnet munnen for å ta ham helt inn, la hånden om nakken hans, kjærtegnet den myke huden like bak øret, følte tusenvis av flammer under Garys varme pust. – Husk en ting, Hortense! Ikke provoser meg, mumlet han og plasserte hvert ord på de brede myke leppene hennes. – Jeg er i stand til å miste både self-control og tålmodighet! – Noe som for en engelsk gentleman … – … ville være beklagelig. Hun holdt på å dø av lyst til å spørre hva som var skjedd med forholdet til Charlotte Bradsburry. Var det helt over? Over for alltid? Eller hadde de lovet hverandre vennskap og solidaritet, med etterfølgende omfavnelser? Men Byron og den engelske gentleman stoppet henne, kneblet henne, og hun følte forakt for inntrengeren. Ta deg sammen! Glem den dama! Det er en gammel historie. Det er fortid. Han er her, ved siden av deg, og dere går sammen i den engelske natten. Ikke ødelegg dette! – Jeg lurer på hva ekornene gjør om natten, sukket Gary. – Står de når de sover, eller ligger de, eller krøller de seg sammen til en bylt inne i redet? –Svar nummer tre. Ekornet sover i et rede med halen som en vifte rundt hodet. Redet er lagd av kvister, blader og mose dyttet inn mellom grenene på et tre, men aldri mer enn ni meter over bakken i tilfelle det skulle komme sterk vind. – Dikter du? – Nei, jeg har lest det i en tegneserie, og da tenkte jeg på deg. – Yes! Hun tenkte på meg! han hevet en arm som tegn på seier. – Det skjer. – Og så later du som om du ikke ser meg, spiller bare helt likegyldig. 26

– Strategy of love, my dear! – Strategi! Hortense Cortès i kaldblodig regi! – Bare klok og kløktig. – Jeg synes nesten synd på deg. Du legger bånd på deg selv, du binder deg så fast at du krymper. Du tar aldri en risiko. Men det er jo risiko som gir gåsehud. – Jeg beskytter meg, det er noe annet. Jeg tror ikke at lykken nødvendigvis krever lidelse! Venstre fot kom litt i utakt, høyre fot nølte, hang i luften, haltet. Hortenses hånd skled ut av Garys. Hortense stoppet og hevet hodet, strakte haken stolt som en liten soldat på vei ut i krigen, hun var høytidelig og seriøs, lik en kvinne som nettopp har tatt en viktig avgjørelse, og som ønsker å bli hørt. – Ingen skal noen gang få meg til å lide! Ingen mann skal få se meg gråte! Jeg nekter å ta imot sorg, smerte, tvil, sjalusi! Nekter å være en kvinne som venter! Jeg nekter å få forgråtte øyne og blekt ansikt! Nekter å la meg utslette av mistanke og angst over å bli forlatt. – Nekter? – Ja, jeg vil ikke ha det! Og jeg har det veldig bra på denne måten. – Er du sikker? – Virker jeg ikke absolutt lykkelig? – Særlig i kveld. Han prøvde å le, rakte hånden ut for å buste litt til håret hennes og lette på alvorspreget. Hun dyttet ham unna som for å si at før hun lot seg rive med av et nytt kyss, før hun lot fornuften fare for noen korte øyeblikk, ville hun be om en skriftlig avtale om gjensidig respekt og god oppførsel. Tiden var ikke inne for spøk. – Jeg har sagt én gang for alle at jeg er unik, praktfull, eksepsjonell, vakker så man ikke tror det, intelligent, dannet, original, begavet, overbegavet … har jeg glemt noe nå? 27

– Nei, jeg tror det var alt. – Takk, send meg en SMS hvis du kommer på noe mer. – Jeg lover. De fortsatte å gå, men høyre fot og venstre fot var ute av takt, og hendene streifet borti hverandre, men tok ikke tak. Hortense skimtet gjerdet rundt parken, og de store trærne som bøyde seg mykt i vinden. Hun ville gjerne gripes av begjær, men hun ville ikke sette seg i fare. Det var viktig at Gary fikk vite det. Det var ærlig ment fra hennes side. Jeg vil ikke lide, jeg vil ikke lide, gjentok hun og ba trærnes høye kroner beskytte henne mot forelskelsens mest utbredte prøvelser. – Si meg en ting, Hortense Cortès, hva gjør du egentlig med hjertet i all den der teorien? Det indre organet, vet du, den greia som slår og slår og setter i gang krig og attentater og sånt … Hun stanset, og pekte stolt med en finger mot pannen. – Jeg legger det der hvor det skal være, i hjernen! Det eneste som egentlig betyr noe. På den måten har jeg full kontroll. Ikke dumt, hva? – Så rart, det har jeg aldri tenkt på, sa Gary og bøyde seg litt. De fortsatte videre, men med større avstand. Som om de trengte å måle hverandre. – Det eneste jeg er litt redd for i selskap med en så unik maestro, det er at … Hortense trakk blikket ned fra trekronene og rettet det direkte mot Gary Wards øyne. – Det er at jeg kanskje ikke er god nok … Hortense smilte forsonlig. – Det holder å øve seg. Jeg begynte veldig tidlig. – Jeg er ikke så sikker. Jeg tror kanskje jeg har et par detaljer å justere, så de ikke river totalt i stykker det bildet du har av meg og kjører meg rett i senk. Så derfor tror jeg at jeg vil la deg fortsette veien alene, vakre Hortense! Jeg må hjem og øve meg i krigskunst! 28

Hun stanset, la en hånd på armen hans og smilte et lite smil som sa: Du tuller, ikke sant? Det der mener du ikke? Trykket fastere på armen. En avgrunn skar seg inn i kroppen og tømte henne helt, tømte alt på én gang, tømte ut all den herlige varmen, tømte alle små flammer, små maur, tusenvis av lykkefølelser som hadde fått henne til å legge sin høyre fot i sporet etter hans høyre fot, sin venstre fot etter hans venstre fot og gå fremover, raskt og rørlig i natten. Hun seg sammen på den grå og svarte asfalten; en enorm iskulde tok pusten fra henne. Han svarte ikke. Han dyttet opp døren til leilighetsgården, snudde seg og spurte om hun hadde penger til drosje, om hun trengte hjelp til å finne en. – Jeg er en gentleman, skjønner du! Og det glemmer jeg aldri! – Jeg … jeg … Jeg trenger hverken hjelp til drosje eller … Hun fant ikke ordene, fant ikke de grusomste, mest ydmykende, de drepende ordene. Hun knyttet neven, fylte lungene med iskaldt sinne, slapp ut den største stormen fra sitt dypeste indre og skrek, skrek i den svarte natten i London: – Måtte du brenne i helvete, Gary Ward! Jeg vil aldri, aldri se deg mer! * Fordi … Det var det eneste hun kunne si. Det var det eneste ordet hun hadde i munnen. Det eneste hun kunne uttale når folk stilte spørsmål hun ikke greide å svare på fordi hun ikke skjønte. Nå, madame Cortès, har De ikke tenkt å flytte etter alt det som er skjedd her? Har De virkelig lyst til å bli boende i denne gården? Og i den leiligheten? Stemmene ble lave, brukte anførselstegn, listet seg på tåspissene som om de drev en eller annen form for konspirasjon. Det kan da ikke være noe hyggelig. Hvorfor vil De absolutt bli? Hvor29

for ikke heller finne et annet sted og glemme alt sammen? Hva, madame Cortès? Fordi … Svarte hun med fjernt blikk. I køen på Shopi eller på bakeriet. Hun hadde lov til ikke å svare. Lov til ikke å late som om hun svarte. De ser ikke godt ut. Jeg synes De burde søke hjelp. Gå til noen, kanskje. Det er en stor sorg, det er forferdelig å miste en søster! Man greier ikke sånt alene. Finn noen som kan hjelpe Dem med å bli kvitt det. Bli kvitt … Bli kvitt minnene, slik man kvitter seg med søppel? Bli kvitt Iris’ smil, Iris’ store blå øyne, Iris’ lange svarte hår, Iris’ spisse hake, tristheten og latteren i Iris’ blikk, armbåndene som klirret rundt håndleddet til Iris, dagboken fra Iris’ siste dager, den tiden da hun satt i lykkelig smerte og ventet i leiligheten, ventet på bøddelen, dansen i skogen i lyset fra billyktene … En, to, tre, en, to, tre … En, to, tre. Den langsomme, langsomme valsen … De burde hvile, hvile fra alle minnene som strømmer på. Og så hjelper det på søvnen, De slipper mareritt, for De har vel mareritt? Ikke vær redd, meg kan De fortelle alt, jeg har ikke bare hatt det lett i livet, jeg tåler å høre. Alle har sitt kors å bære. Stemmen ble søtlig, kvalmende, den tryglet om betroelser. Hvorfor, madame Cortès? Fordi … … eller kanskje De burde begynne å jobbe igjen, begynne å skrive igjen, skrive en roman, så får De noe annet å tenke på, noe annet å fylle hodet med, sånne ting virker ofte bra, å skrive kan visst 30

være en slags terapi, man sitter ikke bare alene og tenker på … Ja, De vet hva jeg mener … Tenker på … Tenker på det forferdelige. Stemmen ble lavere, skalv, som om den skammet seg over dette forferdelige som ingen våget å nevne ved navn. Hvorfor ikke ta opp igjen forskningsarbeidet med 1100-tallet, hva? Ja, det var 1100-tallet, ikke sant? På det området er De jo helt uslåelig. Det er bare så herlig å høre på Dem. Jeg sa det til min mann her om dagen. Madame Cortès, sa jeg, hun er et vell av kunnskap, du! Jeg lurer på hvor hun har fått det fra! Ja, hvorfor skriver De ikke en ny bok, en som likner på den forrige? Den forrige, den var jo så vellykket! Hva? Det finnes jo tusen ting å fortelle! Fordi … Skriv fortsettelsen. Folk elsker å lese sånt. Det er tusenvis, hundretusenvis, av lesere som venter! Den forrige ble jo rett og slett en bestselger! Hva var det den het igjen? En vakker dronning, var det ikke det? Nei? Hva sier De? En ydmyk dronning … Ja, det var det! Jeg har ikke lest den, har ikke hatt tid, har for mye annet å gjøre, husarbeid, stryking, barna, men svigerinna mi sa at den bare var helt skjønn, hun skal låne meg den når hun har fått den tilbake, for hun har lånt den til en venninne. Bøker er jo så dyrt, alle mennesker kan ikke … Så, madame Cortès, kom igjen, gi oss en liten oppfølger! De skriver jo helt automatisk omtrent. Det ville i hvert fall jeg ha gjort. Jeg kan fortelle litt om mitt liv hvis De vil, og så kan De kanskje gi meg noen råd. De kommer ikke til å kjede Dem, det kan jeg love! Armene la seg i kors over brystet. Blikket strålte, halsen strakk seg, øynene lyste. En maske av kattaktig barmhjertighet. Så passende. Og så tenker hun sikkert: Nå gjør jeg en god gjerning, jeg hjelper henne tilbake til livet, stakkars madame Cortès. Ja, jeg skal oppfordre og formane henne. Hvis hun greier seg, så blir det takket være meg.

Joséphine smilte høflig. Fordi … Hun gjentok det samme ordet hver gang. Det var hennes verge. Det holdt spørrende munner på avstand. Det tok henne med langt vekk så hun ikke hørte dem lenger, bare leste på leppene og syntes synd på alle dem som ikke kunne la være å snakke og snakke, nesten som om de ville delta i nattverd med henne. Hun skar av dem tungen, hun hugget av dem hodet, hun skrudde av lyden. Fordi … Fordi … Fordi … Stakkars madame Cortès, tenkte de og gikk sin vei. Hun hadde alt, og nå har hun ingenting. Ikke annet enn et par øyne å gråte med. Det var jo ikke akkurat helt vanlig, det hun hadde opplevd, heller da. Det er sånt man pleier å lese om i avisen, og ingen tror at det kan skje med oss. I førstningen trodde ikke jeg heller noe på det. Men så kom det på tv. På nyhetene. Og da tenkte jeg at det kunne ikke være sant. Tenk deg å oppleve noe sånt! Kan ikke akkurat kalles hverdagskost. Å … har De ikke hørt om det? Men jøss, hvor var De hen i sommer? Det sto jo i alle aviser! Det var på tv! Jo, altså, det var en vanlig dame, helt vanlig, kunne vært Dem eller meg, og så skjedde det helt utrolige ting. Sanne ting! Først dro mannen til Kenya for å drive krokodilleoppdrett! Jo da, krokodilleoppdrett! Han trodde at penger vokser på trær, og at han skulle bli millionær. Den stakkars kona ble sittende igjen i Frankrike uten inntekt, og med to småjenter å ta vare på. Ingen penger og tusener i gjeld. Hun skjønner ikke hvor hun skal begynne. Får følelsen av at det brenner overalt på én gang. Men så 32

har hun en søster som heter Iris. Og det er nå det begynner å bli interessant, for Iris er en velstående søster, vakker og elegant. Og hun kjeder seg så til de grader i livet at hun omtrent dør. Selv om hun har alt. Søsteren, altså. Pen leilighet med pene møbler, pen mann, pen sønn som er flink på skolen, hushjelp og rengjøringshjelp og en pen samling kredittkort. Ingen bekymringer! Et herlig liv! Skjønner De? Vel, men det er ikke nok for Iris! Hun drømmer om å bli berømt, komme på tv, komme i avisen. En kveld under en middag sier hun sånn helt tilfeldig at hun skal skrive en bok. Og vips! Så sitter hun i garnet! Nå venter alle på den boka! Alle graver og spør, vil vite hvor langt hun er kommet, hvor mye som står igjen, og alt sånt. Hun blir engstelig, vet ikke hva hun skal svare, og får enorm migrene. Så da ber hun lillesøster om å skrive i stedet. Madame Cortès. Madame Cortès studerer middelalderhistorie og skriver kompliserte rapporter om 1100-tallet. Vi tenker kanskje ikke så mye på det, men det finnes faktisk – den perioden i historien, mener jeg. Og hun lever av den. Hun blir betalt for å interessere seg for 1100-tallet. Ja, noen mennesker bruker livet på å studere ting som har vært døde i evigheter. Egentlig kan man jo lure på hva det tjener til, det er jo skattepengene våre … Og så har vi ikke nok til … Vel, nå mister jeg tråden. Iris ber altså lillesøstera om å skrive, og snille madame Cortès sier selvfølgelig ja. Det er jo ikke noe rart, heller! Hun trenger pengene! Og dessuten har hun alltid sagt ja til alt det storesøstera sier. Har alltid vært fryktelig glad i henne. Det er ikke vanlig søskenkjærlighet, det er en slags tilbedelse. Har latt seg dirigere og tyrannisere av søstera helt siden de var små, blitt såret og kjefta på så lenge hun kan huske. Så da skriver hun altså den boka. En svær murstein om middelalderen, visstnok veldig bra, jeg har ikke lest den sjøl, har ikke tid til sånt, har annet å gjøre enn å ødelegge øya på sentimentalt vås, selv om det er historisk. Boka kommer ut. Braksuksess! Søstera stiller i mediene, breier seg ved enhver anledning, viser fram alt hun har å vise fram, legger ut om favorittblomster, humanitære organisasjoner, yndlingsoppskriften på 33

epleterte, om vær og vind og jeg vet ikke hva! Sånn er det jo med kjendiser, jo mer de eier, desto mer vil de ha. Grådige som ulver, spør De meg. Bare må komme på forsida! Får angst når det begynner å dabbe av. Men så kommer skandalen! Dattera til madame Cortès, Hortense, den eldste av de to, mellom oss sagt en pest og en plage, drar rett bort i Store Studio og forteller hele sannheten. På direkten! Nei, den jenta er ikke redd, du! Iris Dupin, avslørt og latterliggjort! Bare tenk Dem det! Hun greier det ikke. Rømmer til en privatklinikk, blir borte i mange måneder og kommer ut helt forstyrra, ikke frisk i det hele tatt, så vidt jeg kunne se. Neddopa på sovemidler, så du skulle ikke tro det var sant! I mellomtida har mannen til madame Cortès, han som var i Kenya, blitt slukt av en krokodille. Ja! Det er grusomt, helt grusomt. Det var det jeg sa: Dette er ikke hverdagskost. Stakkars madame Cortès! Nå sitter hun der som enke og attpåtil med en skrullete, deprimert, alkoholisert søster, som søker trøst i armene på en morder! Det er så man nesten ikke tror det er sant! Ja, hvis det ikke var jeg som fortalte det, så ville De sikkert ikke ha trodd meg! Morderen var en mann av beste slag, pen, elegant, med godt rykte, god jobb, bankmann med bare fine grader, fine manerer, smoking og kyss på hånda og hele bøtta! Men i virkeligheten altså en morder. Jo da, jo da, det er helt sant! En seriekiller! For han har ikke nøyd seg med bare én! Han har drept minst ti! Bare kvinner! Det er sikkert lettest! Munnen trekker seg sammen til en trut, øynene lyser, og sladrekjerringenes hjerter slår fortere og fortere i køen hos bakeren for å kjøpe verdens beste bagett til 1,10 euro. Og fortelleren oppfatter sitt innlegg som så avgjørende at hun til og med nøler med å forlate tilhørerne. Hun trekker pusten og fortsetter: Å, jeg glemte å si at han bodde i samme leilighetsgård som madame Cortès. Det var til og med hun som presenterte ham for søstera, så da kan man jo tenke seg hvordan hun har det! Hun biter negler, blir ikke kvitt bildene, 34

greier ikke lukke øya om natta, med den samvittigheten der. Ville jo være ganske normalt om hun rett og slett tenkte at det var hun sjøl som hadde drept søstera! Jeg kjenner henne godt, jeg har fulgt med på hele historien, vi er naboer … Nei, ikke akkurat nærmeste nabo, men naboen til en venninne av svigerinna mi. Og hun har håndhilst på morderen, jo da … Og jeg er så å si sikker på at jeg selv har møtt ham hos slakteren en lørdag formiddag. Vi sto sammen foran kassa, han hadde en rød lommebok av lær – elegant, skjønner du, jeg så det helt tydelig. Å jøss, for en flott mann! Og sånn er visst de fleste av dem, så det er klart folk blir forvirra. Hadde han vært ustelt og stygg, så hadde vel ikke folk latt seg lure, hadde ikke endt opp med kniv i hjertet, sånn som hun stakkars Iris Dupin. Joséphine hørte alt. Uten å lytte. Hun så det på ryggene i køen på Shopi. Hun så det i de flyktige blikkene som flakket unna henne. Og hun visste at all denne skravlingen alltid endte med den samme setningen. Søsteren, det var litt av en dame, det! Elegant, raffinert og vakker! Bare så vakker! Verdens blåeste øyer! Og for en stil! Helt annerledes enn stakkars madame Cortès. De to søstrene er like forskjellige som dag og natt. Og sånn hadde hun alltid vært. Sånn ville hun alltid være. Joséphine Cortès. En ordinær liten dame. Til og med Shirley prøvde seg med spørsmål. Hun ringte fra London så å si hver eneste dag. Tidlig om morgenen. Trengte hjelp med fransk slang, en fransk sang, en fransk togavgang. Begynte forsiktig, lyttet nøye til Joséphines stemme: Hvordan har du det, Jo? Har du sovet godt? Everything under control? Fortalte noe fra krigen mot sukkeret, kampen hun drev for overvektige barn, mot hjerte- og karsykdommer, lot som hun var ivrig, spisset ører etter begynnelsen på et smil, lyttet etter den 35

korte pausen som pleide å gå forut, etter et sukk eller en glad klukking som kilte i halsen. Snakket, snakket, snakket … Stilte hver dag de samme spørsmålene: Og habilitasjonssøknaden? Når har du tenkt å legge den inn? Er du ferdig? Skal jeg komme og holde deg i hånden? Jeg kan godt komme, det vet du. Bare rop, så kommer jeg. Er du nervøs? Sju tusen sider! My God! Du har virkelig jobbet … Fire timers disputas! Og hvordan går det med Zoé? Snart femten … Har hun det bra? Har hun hørt noe fra han der … Hva var det han het igjen, han kjæresten? Sønnen til … Gaétan, ja det var det! Skriver han e-post? Ringer han? Stakkars unge! For et traume. Og hva med Iphigénie? Har han bandittmannen hennes kommet tilbake, eller? Ikke ennå? Og barna? Og monsieur Sandoz, har han endelig greid å fri? Tør ikke? For en tosk! Hva venter han på? Jeg skal nok gi ham et spark i baken! Stemmen skjelte, verbene smelte, spørsmålene haglet for å få Jo ut av stillheten og kanskje trekke litt i smilebåndene. Har du hørt noe fra Marcel og Josiane? Å, så han sender deg blomster, og hun ringer … Jeg tror de er ordentlig glade i deg. Du burde stikke bort og besøke dem. Ikke lyst? Hvorfor det? Fordi … Og hva med han kjekke betjent Garibaldi, har du sett noe mer til ham? Har han fremdeles samme jobb? Jeg vedder på at han gir deg verdens beste beskyttelse. Og Pinarelli junior? Bor hjemme hos mamma fremdeles? Han skulle ikke være litt homse, da? Og brunstige monsieur Merson? Og hans vrikkende madame? Men du, de to leilighetene … Har det flyttet inn noen andre, eller? Har du blitt kjent med dem? Ikke ennå … Å ja, så du har truffet dem, men ikke snakket med dem ennå. Den til … står tom. Ja, jeg skjønner, Joséphine, men du er nødt til å tvinge deg til å gå ut. Du kan ikke leve i hi resten av livet. Kom og besøk 36

meg! Kan ikke på grunn av habilitasjonssøknaden … Nei, men etterpå, da? Kom til London noen dager. Så får du truffet Hortense og Gary, og så kan vi gå ut sammen, dra og svømme i Hampstead Pond, midt i byen, det er helt fantastisk. Akkurat som på 1800-tallet, med vannliljer og en trepram … Vannet er iskaldt. Jeg drar dit hver morgen, og jeg føler meg i storform. Hører du meg, eller? Et ras av spørsmål for å lette på Joséphines lammelse og jage vekk det eneste spørsmålet som opptok henne: Hvorfor? Hvorfor gikk Iris rett inn i kjeften på den mannen? En sinnssyk mann som drepte folk med kaldt blod, forfulgte kvinner og barn og gjorde henne selv til slave, før han stakk kniven i hjertet på henne? Min søster, min storesøster, mitt idol, min skjønnhet, min elskede, min vakreste, min flinkeste … Jeg kjenner hjertet ditt slå i kroppen min … Hvorfor? bønnfalt Joséphine, hvorfor? Fordi … svarte en stemme som hun ikke kjente. Fordi. Fordi Iris trodde at hun hadde funnet kjærligheten. Hun ville gi seg over uten å telle, uten å holde noe tilbake, og han lovte henne all verdens lykke. Hun trodde ham. Hun døde lykkelig, så lykkelig. Lykkeligere enn noen gang i livet. Hvorfor? Joséphine ble ikke kvitt ordet, det gravde seg dypere og dypere ned i henne, hamret som spisse spikere, ble ikke kvitt spørsmålet, det slo inn i hjertet på henne og satte opp høye skillevegger som hun stanget hodet i. Og hvorfor lever jeg? For jeg lever visst … 37

Shirley ga ikke opp. Hun kastet hjertet og armene langt over til den andre siden av Themsen, over til den andre siden av Den engelske kanal og skjelte: – Du hører ikke, jeg hører at du ikke hører! – Jeg orker ikke. – Du kan ikke sitte sånn! Bak lås og slå … – Shirley … – Jeg vet hva du grunner på, jeg vet hvorfor du ikke får puste skikkelig. Jeg vet det! Men det er ikke din skyld, Jo! … – Og ikke hans skyld heller. Du kunne ikke noe for det! Og han kunne ikke noe for det! Hvorfor nekter du å forstå det? Hvorfor svarer du ikke på meldingene hans? Fordi … – Han har sagt at han venter, men han kommer ikke til å vente hele livet, Joséphine! Det eneste du gjør, er å skade både deg selv og ham! Er det det du vil? Det var jo ikke dere som fikk henne til … Og nå presset Joséphine stemmen. Som om noen skar henne i halsen, sagde henne i halsen, rev opp halsen hennes; stemmebåndene bare veltet ut for at hun skulle skrike. Og hun skrek, skrek i telefonen, skrek til den gode venninnen som ringte hver eneste dag og sa: Jeg er her, jeg er her for deg: – Fikk henne til hva? Kom igjen, Shirley, si det! Bare si det! – Faen, Joséphine, det er for jævlig! Du får henne ikke tilbake på den måten! Hvorfor gjør du det der? Hvorfor? Fordi … Og så lenge hun ikke kunne svare, kunne hun ikke begynne å leve igjen. Hun var bastet og bundet og kneblet, ville aldri 38

kunne smile igjen, aldri rope av glede, aldri gi seg over i armene hans. Armene til Philippe Dupin. Mannen til Iris Dupin. Hennes søster. Ham hun snakket til om natten med munnen dypt nedi puten. Ham hun husket da han holdt rundt henne. Ham hun var nødt til å glemme. Hun var død. Iris hadde tatt henne med seg i sin langsomme vals i lyset fra billyktene, under hånden med knivbladet. En, to, tre, en, to, tre, følg meg, Joséphine! Nå drar vi … Bare vent og se, det er såre enkelt. Det var en ny lek som Iris hadde funnet opp. Akkurat som da de var barn. Krikk og Krokk knaser Storekrukk som trodde han kunne knuse dem. Den dagen i skogen hadde Storekrukk vunnet. Han hadde knust Iris. Han ville snart knuse Joséphine. Joséphine fulgte alltid etter Iris. – Er det sånn? Shirley gikk til regelrett angrep på telefonen, – er det det du vil? Følge etter henne, gjøre akkurat som henne? Og ellers bare gjøre det aller mest nødvendige for Zoé og Hortense. Betale og være snill mamma? Og forby deg selv alt annet? Kanskje du ikke har lov til å leve som en voksen kvinne, nå når hun som var Kvinnen med stor K, er borte? Ærlig talt, Joséphine! Jeg er bestevenninnen din, og jeg er ikke enig! Jeg … Joséphine la på. Shirley ringte opp igjen, med de samme ordene: Jeg skjønner ikke, dere sov jo i samme seng rett etter at Iris var død, han stilte 39

opp for deg, du stilte opp for ham. Forklar meg det, Joséphine! Forklar meg det! Joséphine slapp telefonrøret, lukket øynene, klemte albuene rundt hodet. Ikke tenke på den tiden! Bare glemme, glemme, glemme. Stemmen i telefonen ropte som besatt. – Du murer deg inne. Er det det du vil? Og hvorfor? Hvorfor, Joséphine? Faen! Du har ikke lov til å … Joséphine kastet telefonen i veggen. Hun ville glemme den tiden. Den tiden da hun smeltet sammen med ham, gikk i ett med ham, forsvant inn i ham. Den tiden da hun levde for lykken over å kjenne huden hans, munnen hans … Hun la fingeren på leppene og sa: Philippe … Philippe … Det hadde hun ikke tenkt å fortelle Shirley. Ikke tenkt å fortelle noen. Den eneste som visste det, var Guesclin. Guesclin som aldri stilte spørsmål. Guesclin som jamret når han så hvor trist hun var, når hun senket blikket, når sorgen trakk henne helt ned. Han gikk i ring, en lang klynking som en sørgesang seg ut av munnen. Han ristet på hodet, nektet å se henne i denne tilstanden. Han hentet hundebåndet, som hun for øvrig aldri brukte, og som lå og rustet sammen med nøklene i en kurv ved inngangsdøren, slapp det ned på gulvet ved føttene hennes, akkurat som han ville si: Vi går ut en tur, du trenger frisk luft! Hun lot den stygge hunden bestemme. Og så løp de rundt tjernet i Bois de Boulogne. Hun løp foran, han kom etter. Bak henne. I langsom galopp, myndig og jevnt. Så hun ikke 40

skulle slakke på farten, ikke skulle stoppe, ikke legge pannen mot en trestamme og la gråten bli for tung å bære. Hun løp én runde, to runder, tre runder. Hun løp til hun var helt hard i armene, i beina, i nakken, i hjertet. Helt til hun ikke kunne løpe mer. Hun sank ned i gresset og kjente den tunge kroppen til Guesclin falle ned ved siden av. Han pustet, han prustet, han siklet, han holdt hodet høyt for at ingen skulle komme for nær. En svær svart bikkje, skamfert og kvestet, med svette i pelsen, voktet over henne. Hun lukket øynene og lot tårene trille over sitt harde ansikt. * Shirley så lenge på de tre grønne eplene, mandarinene, fikenene og hasselnøttene på det store oransje terrakottafatet på kjøkkenbordet, og tenkte på hva hun skulle ha til frokost når hun kom tilbake fra Hampstead Pond. Shirley skulle svømme til tross for kulden, duskregnet og den tidlige morgentimen. Hun måtte glemme. Glemme at hun enda en gang hadde stanget hodet mot Joséphines sorg. Hver morgen skjedde det samme: Hun stanget hodet. Hun ventet til riktig klokkeslett, etter at Zoé var gått på skolen, da Joséphine var alene hjemme. Hun slo nummeret til Joséphine. Hun snakket og snakket og la på, forgjeves. Hun visste ikke hva mer hun kunne si, gjøre, finne på. Hun stammet av fortvilelse. I dag også hadde hun mislyktes. Hun grep lua, hanskene, kåpen, sekken med badetøy – badedrakt, håndkle, briller – og nøkkelen til sykkellåsen. 41

Hver eneste morgen dro hun for å kaste seg ut i det iskalde vannet i Hampstead Pond. Hun hadde vekkerklokken på sju, rullet seg ut av sengen, satte en fot foran den andre og kalte seg selv sørgelig sprø. Er du masokist, eller? Hæ? Holdt hodet under vannet fra kranen, lagde seg en kokende kopp te, ringte Joséphine, prøvde å være lur, greide ikke, la på, trakk på seg en joggebukse, svære ullsokker, en svær genser, enda en svær genser, grep sekken og gikk ut i kulden og regnet. Denne morgenen stoppet hun foran speilet i gangen. Tok fram en lipgloss. Strøk på et lett lag med blankt rosa. Knep leppene sammen for å fordele det jevnt. Malte på med litt vannfast øyensverte og aldri så lite rouge i kinnene, dro lua med hvite frynser nedover det korte håret, trakk fram noen lyse krøller som hun lot henge utenfor, og så, øyensynlig fornøyd med dette lette anstrøket av normal kvinnelighet, dro hun døren igjen bak seg og gikk ned til sykkelen. En gammel, rusten sykkel som knirket. En gave fra faren en jul de hadde feiret i embetsboligen hans i Buckingham Palace. Gary var seks. Et gigantisk juletre, blanke kuler, snøfnugg av bomull og en rød sykkel med atten gir og en kjempesløyfe av sølv. Til henne. Den hadde vært ildrød med en blank, forkrommet lykt. I dag var den … Ikke egentlig mulig å beskrive. Hun nøyde seg med å innrømme at den vel hadde mistet noe av sin glans. Hun tråkket på og tråkket. Hun unngikk så vidt å bli kjørt ned av biler og toetasjes busser i svingene, tok til høyre, tok til venstre, med en eneste tanke i hodet: komme fram til Heath Road, Hampstead, North London. Passerte Spaniard’s Inn, sa morn til Oscar Wilde, holdt seg på sykkelstien, oppover, nedover, forbi Belsize Park, der Byron og 42

Keats i sin tid spaserte, lot trærnes gull og ildrøde blader blende blikket, lukket øynene, åpnet dem igjen, suste forbi den grusomme parkeringsplassen og stupte ut i tjernets grønnaktige vann. Det mørke vannet med lange, brune alger, grener som strakte seg og dryppet, svaner og ender som skrek og for sin vei hver gang noen prøvde å nærme seg. Ville hun møte ham i dag også før hun hoppet i vannet? Mannen som hver morgen kom på sykkel til det iskalde tjernet. De hadde truffet hverandre uken før. Hun var på vei ned Parliament Hill, og plutselig mistet sykkelbremsene grepet, og hun kjørte rett inn i ham. – Unnskyld! sa hun og trakk lua vekk fra øynene. Hun klødde seg over haken. Ansiktet hennes hadde truffet mannens skulder. Han stanset og så på sykkelen hennes. Hun la bare merke til en lue som liknet hennes, en bred rygg med rød anorakk, som bøyde seg over forhjulet, og to bein med beige kordfløyelsbukse. Bred kord, litt slitt på knærne. – Det er bremsene. De er helt nedslitt. Visste du det ikke? – Den er veldig gammel. Jeg må kjøpe en ny. – Ja, det er nok det lureste. Han rettet seg opp igjen. Shirley flyttet blikket vekk fra bremsekabelen og opp til mannens ansikt. Den mannen hadde et godt ansikt. Et varmt ansikt, et vennlig ansikt med en … en … Hun ville tvinge seg til å finne riktige ord for å få stormen til å legge seg. Forsiktig, forsiktig nå, dette er storm med vindstyrke sju, hvisket en liten stemme. Et kraftig, mykt ansikt og indre styrke, tydelig indre styrke, uten jåleri. Et godt ansikt med et stort smil, bred kjeve, øyne som smiler, og kastanjebrunt hår, tykt, som tøt i krøller fram under lua. Hun greide ikke å ta blikket fra dette ansiktet. Han var … Han var … som en konge som eier noe som ingen andre kan se, men 43

som for ham er livsviktig. Ja, sånn var han, en beskjeden og glad konge. Hun så på ham, stirret på ham, virket sikkert ekstremt dum, for han lo litt og sa: – Hvis det var meg, ville jeg ha gått av og trillet sykkelen resten av veien. Hvis ikke må du regne med en serie ulykker før dagen er omme. Og siden hun ikke svarte, men bare sto der med øynene langt inn i hans øyne, bare sto der og så inn i det ømme, sterke blikket som gjorde henne stupid og stum, sa han: – Kjenner vi hverandre? – Jeg tror ikke det. – Oliver Boone, sa han og rakte henne hånden. Lange, smale, nesten litt tandre fingre. Kunstnerfingre. Hun ble flau over at han hadde fiklet med bremsekabelen hennes. – Shirley Ward. Han klemte hånden hennes så hardt at hun holdt på å rope. Hun lo kort og dumt, lik en jentunge som har dummet seg ut og fortvilet prøver å reparere. – Tusen takk. – Bare hyggelig. Men vær forsiktig. – Det skal jeg. Hun satte seg opp på setet, syklet langsomt helt til tjernet, med føttene klare til å bremse. Ved inngangen hang en plakat: No dogs No cycles No radios No drowning Den siste linjen gjorde henne alltid glad. Forbudt å drukne! Det var dette hun hadde savnet aller mest da hun bodde i Frankrike: den engelske humoren. Hun hadde egentlig aldri skjønt den fran44

ske, følte seg bare enda mer engelsk hver gang noen var morsomme. Hun låste sykkelen til bommen og snudde seg. Han låste sin litt lenger unna. Æsj, så flaut! Det så ut som om hun hadde fulgt etter ham. Hun løftet sekken med badetøyet i været: – Skal du også svømme? – Ja! Før pleide jeg å bruke det andre tjernet, det som er reservert for menn, men jeg liker meg bedre der det er plass til begge kjø… Han avbrøt seg selv, han holdt på å si begge kjønn. Oi, tenkte Shirley, litt forvirret, han også tydeligvis. Kanskje han er like flau som jeg. Det blir 1–1. Hun følte seg lettere. Friere. Hun rev lua av seg, rotet til håret og sa: – Ja, da går vi! De hadde svømt og svømt og svømt. Alene i tjernet. Luften var kjølig. Vannet brant på skuldre og armer. Noen fiskere satt langs elven. Noen svaner spankulerte. De høye hodene stakk opp over sivet. De skrek høyt, slo med vingene, hakket med nebbet og vraltet sin vei, vrikkende av vrede. Han krålet, jevnt, hurtig, kraftig. Hun greide å holde samme fart, men så ga han plutselig et slag med skulderen og lå mye lenger foran. Hun fortsatte for seg selv. Da hun stakk hodet opp av vannet, var han borte. Hun følte seg forferdelig ensom. Denne morgenen var ingen sykkel låst til bommen. Hun smilte da hun leste plakaten med forbud mot å drukne. Hun tenkte et øyeblikk at det var et dårlig tegn. At hun var på vei inn på rødt lys. Hun likte overhodet ikke sånne følelser. 45

Hun sukket. Slapp klærne rett ned på brygga. Samlet dem sammen. Brettet dem. Snudde seg for å sjekke at han ikke kom løpende. Stupte rett uti. Kjente en alge som skled mellom beina. Skrek. Begynte å kråle med hodet under vann. Det var på tide å slutte å tenke på den mannen. Og dessuten husket hun ikke hva han het engang. Og dessuten ville hun ikke la seg affisere. En anorakk? En ullue? En gammel slitt bukse! Lange fingre! Ja vel, og så? Hun var ikke av den romantiske typen. Nei, hun var en enslig kvinne, hun hadde sine drømmer. Hun drømte om å treffe noen. Hun lengtet etter en skulder å hvile seg mot, en munn å kysse, en arm å holde i for å krysse gaten når bilene tutet, et lyttende øre å betro seg til, noen å se på Eastenders sammen med, en dårlig tv-serie som man ser på når man er forelsket, altså dum. For kjærlighet gjør dum, jenta mi, tenkte hun og slo kraftig med den ene armen etter den andre ned i vannet, som for å overbevise seg selv. Glem aldri det! Du er alene, ok. Du begynner å bli lei, ok. Du ønsker deg et forhold, et vakkert forhold, men glem ikke: Kjærlighet gjør dum. Sånn er det bare. Og særlig med deg. Bare se på de forholdene du har hatt! Nestenkatastrofer hver eneste gang! Du møter jo bare helt udugelige typer. Hvem vet, kanskje han med engleansiktet akkurat har sluppet ut av fengsel! Denne siste muligheten gjorde henne godt, hun svømte i tre kvarter uten å tenke mer på noe. Hverken på mannen i rød anorakk eller på sin siste elsker, som hadde gjort det slutt på SMS. Sånn var det nå for tiden, mennene passerte, taust, så å si stumme, uten andre verktøy enn tastaturet for å si adjø. Og da helst fonetisk: Liv U. Sorry. Da var det noe annet i blikket til mannen med rød anorakk: 46

flid, omsorg, ømhet. Han hadde ikke bare feid over henne, han hadde virkelig sett på henne. Se: se nøye, se i øynene, se i ansiktet. Se med velvilje. Se med to gode øyne: å utvise mye velvilje. Uten dermed å være påtrengende og begjærlig. Et elegant, varmt blikk. Ikke hastig og slurvet. Et blikk som uttrykker aktelse, foreslår en god lenestol, tilbyr en kopp te, med aldri så lite melk, begynner en samtale. Det var samtalens begynnelse som hadde vist seg i den mannens ansikt. En varme som hadde fått henne til å drømme, fått henne til å legge sammen én pluss én, fått henne til å drømme om å bli to. Ja, der kom det! Der sa jeg det, tenkte hun idet hun trakk seg opp av vannet, frotterte seg hardt med håndkleet. Én pluss én. Jeg er lei av å være bare én. Blir ikke det rett og slett null på et visst tidspunkt? Hvem følte hun seg egentlig nær? Sin sønn? Sjeldnere og sjeldnere. Og det er helt riktig. Han har sitt eget liv, sin leilighet, sine venner, sin kjæreste. Ikke akkurat en karriere ennå, men det kommer vel. Selv hadde jeg ingen peiling på hva jeg skulle bli da jeg var tjue. Jeg hoppet til sengs med alle som kom forbi, drakk øl, røyka pot, kastet opp, kledde meg i miniskjørt av lær, nettingstrømper, piercing i nesa … og ble gravid! På tide å innrømme det: Jeg fungerer ikke i par. Ikke siden mannen i svart. Uff, nei, ham skal du i hvert fall ikke tenke på! En stor nestenkatastrofe. Slapp av nå, jenta mi! Hvorfor ikke prøve med litt fred og ro. En rasjon ensomhet og avholdenhet? Det siste ordet hadde hun lyst til å spytte ut.

Hun tenkte på Joséphine da hun kom hjem, og satte fra seg sykkelen. Joséphine er min elskede, det er henne jeg elsker. Bare at det er ikke en sånn kjærlighet som fanger deg i armene og trekker deg ned i sengen. Men jeg er klar til å klatre opp hele Himalaya i bare sandaler for å nå henne. Det er så trist å ikke kunne hjelpe! Vi pleide å være som et gammelt ektepar, vi passet på hverandre, pøvde alltid å få den andre til å smile, sånn at vi kunne smile selv også. Vi vokste opp sammen. Vi lærte sammen. Vi har åtte års samliv bak oss. Jeg rømte til Courbevoie i Frankrike for å komme vekk fra mannen i svart. Han hadde oppdaget hemmeligheten min og truet meg. Courbevoie var et tilfeldig valg, jeg lot blyantspissen falle ned på kartet over Paris og omegn: Courbevoie. En høyblokk med balkonger som gråt av rust. Han kommer aldri til å lete etter meg på rustne balkonger. Joséphine og Antoine Cortès. Hortense og Zoé. Nabofamilien i samme etasje. En veldig fransk familie. Gary la av seg engelsken. Jeg bakte terter, formkaker, desserter, pizza som jeg solgte til bedrifter, brylluper, barmitsvaer. Og lot som det var sånn jeg tjente til livets opphold. Jeg sa at jeg kom til Frankrike for å glemme England. Joséphine trodde meg. Og så en dag fortalte jeg alt: min fars store kjærlighet, min mors navn. Barndommen i de røde korridorene i Buckingham Palace, der jeg rullet meg inn i gulvteppene og neide til dronningen, min mor. Et uekte barn, en løsunge, som helst holdt seg oppe i etasjene, men et kjærlighetsbarn, la jeg til og lo for å lette på forskrekkelsen. Joséphine … Vi har en fortid full av minner, slik andre har fotoalbum. Tett i tett med bilder på rad og rekke, latterkrampe hos frisøren, plutselige angstanfall på do i et luksushotell, kaker som brenner i 48

ovnen, fylte kalkuner til julemiddag, gråt foran gamle romantiske filmer, håp, betroelser, redsler. Jeg kan fortelle henne alt. Hun lytter. Hun har et godt, mykt, sterkt blikk. Litt sånn som mannen med rød anorakk. Shirley slo seg på kinnet og løp opp trappen. Gary ventet på kjøkkenet. Han hadde beholdt nøklene til morens leilighet, kom og gikk som det passet ham. Er du aldri redd for at jeg kanskje har mannlig selskap? hadde hun spurte en dag. Han hadde sett forundret på henne. Hmm … nei … Vel, det kan faktisk skje! Ok, neste gang skal jeg være helt stille. Det er ikke sikkert det er nok! Jeg ville aldri ha gått inn til deg uten å ringe på forhånd. Han smilte forlegent. Du er moren min, du tar ikke med deg tilfeldige menn opp i sengen. Hun følte seg plutselig gammel. Jeg er bare så vidt førtién, Gary! Ja, er ikke det ganske gammelt, da? Nei, ikke egentlig! Man kan holde på til man er åttiseks, og det har jeg faktisk tenkt å gjøre! Er du ikke redd for å brekke et bein? spurte han helt alvorlig. Han hevet et øyenbryn da hun tok av seg lua og lot det våte håret falle. – Har du svømt? – Hampstead Pond. – Vil du ha speilegg med bacon, sopp, pølse, tomat og poteter? Jeg inviterer på frokost. – Of course, my love! Har du vært her lenge? – Må snakke med deg om noe. Det er viktig! – Alvorlig? – Mmm … – Har jeg tid til å ta en dusj? – Mmm … Shirley ga ham et lett slag med lua. Han lo. 49

– Gå og vask deg, mamma. Du stinker gjørme! – Er det sant? – Ikke akkurat veldig sexy! – Han strakte armene ut for å hindre henne i å slå en gang til, og hun løp lattermild inn på badet. Jeg elsker ham, elsker ham, elsker ham, den lille guttungen! Han er min stjerne, mitt nordlys, mitt lille rumpetroll, min egen lille kakebit, min ståltråd, min lynavleder … Hun sang ordene og skrubbet kroppen med kanel- og appelsinsåpe fra L’Occitane. Stinke gjørme? Ikke tale om! Stinke gjørme? Noe så skrekkelig! Huden var myk og duftet godt, og hun takket himmelen for at hun var høy, slank, med gode muskler. Man kan aldri takke sine foreldre nok for slike gaver. Takk, pappa! Takk, mor! Hun ville aldri ha våget å si det direkte til dem. Hun kalte henne mor, og de snakket aldri om hjerte eller kropp, de kysset hverandre så vidt på ett kinn. Aldri på begge. To kyss ville ha vært for mye. De holdt en merkelig avstand. Men det var også en vanesak. Hun hadde lært å se ømheten i den stive ryggen og de kalde hendene som lå foldet i fanget. Lært å høre den i en kort, liten hoste, en plutselig bevegelse i skulderen, i nakken som strammer seg og avslører særdeles oppmerksomhet, et visst lys i blikket, en hånd som skraper over skjørtekanten. En vanesak, ja, men også et savn. Aldri kunne slippe seg løs, aldri kunne si stygge ord når hun var til stede, aldri kunne slå henne lett på skulderen, aldri kunne låne en olabukse, en leppestift, en krølltang. En gang … det var på den tiden med mannen i svart da hun nesten brast av sorg, ikke orket mer … og ikke kunne begripe hvordan hun skulle greie å glemme ham eller beskytte seg mot trusselen. Da hadde hun bedt om å få treffe sin mor, hadde holdt om henne, og mor hadde stått der stiv som en trestamme med armene ned langs kroppen for å holde anstendig avstand mellom seg selv og datteren … Mor hadde lyttet, uten et ord, men hadde handlet. Da Shirley fikk vite hva moren hadde gjort for henne, bare for henne, hadde hun grått. Grått sine svære, tunge tårer, for alle de tårene hun aldri tidligere hadde grått. 50

Pubertetskrisen hadde vært et direkte oppgjør med faren. Mor ville aldri ha akseptert sånn adferd. Hun rynket pannen da Shirley kom tilbake fra Skottland med Gary i armene, tjueén år gammel. Hun rygget og utbrøt: Shocking! Og hvisket at det der slett ikke var passende. «Passende.» Mor hadde et ordforråd som aldri mistet grepet. Hun kom ut av badet i en stor, lavendelfarget badekåpe og hodet innpakket i et hvitt håndkle. – Se, der kommer store mamamouchi! sa Gary. – Du er i godt humør. – Det er akkurat det jeg ville snakke om. Men først må du smake og si hva du synes om eggene. Jeg har lagt til en liten dråpe bringebæreddik fra Harrods like før de var ferdigstekt. Gary var en uforliknelig kokk. Det var en begavelse han hadde med seg fra Frankrike, da han pleide å sitte på kjøkkenet og se sin mor herje med et stort hvitt forkle rundt livet, en treskje i munnen og øyenbrynet hevet. Han var i stand til å dra til den andre enden av London for å skaffe riktig ingrediens, riktig kasserolle eller riktig ost. Shirley tok en munnfull stekt bacon, en munnfull pølse, sopp, poteter. Stakk hull i en eggeplomme. Smakte. Serverte seg med nylagd tomatsaus med basilikum. – Bravo! Herlig! Du må ha begynt i grålysningen! – Nei, jeg kom for en time siden. – Ut av sengen og rett hit? Så da må det være kjempeviktig! – Ja … Er det godt, virkelig godt? Kjenner du smaken av bringebær? – Det er herlig! – Bra! Hyggelig at du liker det. Men altså … det var ikke derfor jeg kom! – Synd. Det er så fint når du lager mat. – Jeg har vært hos morsmor, og … Gary kalte mormor morsmor. 51

– Hun går med på at jeg studerer musikk. Hun har skaffet info, sendt snushanene ut etter «musikkstudier» og har funnet en pianolærer. –… – En som gir privatundervisning, så jeg kan søke på den skikkelig gode skolen i New York hvis jeg jobber hardt nok. Hun åpner en bankkonto til meg. Med andre ord, hun har skjønt at det er alvor! – Er det sant? Gjør hun alt det for deg? – Ja, bak panseret er morsmor egentlig ganske koselig. Her er planen: Jeg skal spille hos den læreren i seks måneder, og så drar jeg til New York for å ta opptaksprøven på den skolen, som ifølge henne visstnok er la crème de la crème. Dra. Han skulle dra. Shirley trakk pusten dypt for å løsne knuten i halsen. Hun likte å tenke at han var fri og uavhengig i den store leiligheten ved Hyde Park, ikke langt unna hennes egen. Hun likte å høre at han var jentenes favoritt, at alle de intelligente frøknene la seg etter ham. Hun lot som ingenting, brisket seg, men hjertet slo fortere og fortere. Min sønn … tenkte hun kry og stolt. Min sønn … Hun likte å leke den sjenerøse moderne moren, liberal og avslappet om alle ting … Men hun likte ikke tanken på at han skulle flytte langt vekk! Og ikke flytte fordi hun selv støttet ham, men fordi bestemoren støttet ham. Hun følte seg såret og fornærmet. – Har jeg også et ord med i laget her? spurte hun og forsøkte å kontrollere sinnet. – Klart det. – Takk. – Jeg synes morsmor er skikkelig fornuftig, for en gangs skyld. – Selvfølgelig gjør du det, hun er jo enig med deg! – Mamma, jeg er tjue! Jeg vil lære å spille, det er det eneste jeg vil. Jeg trenger å vite om jeg er god eller ikke! Ellers blir alt bare tull. 52

– Hva heter læreren? –Jeg husker ikke, men det er en stor musiker. Ikke veldig berømt ennå, men det kommer. Jeg skal treffe ham i neste uke. Det var avgjort! Han spurte hva hun syntes, bare så hun ikke skulle føle seg helt tilsidesatt, men egentlig var alt avgjort! Shirley gledet seg over sin sønns finfølelse, takket ham i sitt hjerte og kjente seg øyeblikkelig roligere. Hun strakte hånden ut og kjærtegnet ham på kinnet. – Så da er du enig? Det var så vidt han ikke ropte. – På én betingelse: at du tar dette alvorlig, jobber veldig hardt både med instrumentet, notelære og harmonilære. Du må gjøre det seriøst. Spør morsmor om den skolen i New York. Hun har sikkert skaffet seg informasjon siden hun tar seg av alt! – Så du er ikke … Han avbrøt seg selv for ikke å såre henne. – Sint? Nei, bare litt trist over at du må reise. Han virket nesten litt skuffet, og hun tvang seg til å le for å lette atmosfæren. – Nei da! Det skal nok gå bra. Jeg må jo bare venne meg til at du blir voksen. Jeg blir nødt til å fire på kjærligheten. Ikke mase. Ikke kvele. Vi har jo levd som et par. Gary er det andre mennesket jeg på en måte utgjør et par med. Joséphine og Gary. Jeg er mer egnet til hemmelige parforhold enn til de mer tradisjonelle offisielle. Mer egnet til den litt anonyme typen forbindelser, den litt anonyme typen ømhet, enn ring på fingeren og skriftlig avtale. – Men jeg kommer alltid til å være her, mamma. Det vet du … – Ja da, ja da! Det går nok bra! Det er bare jeg som begynner å bli en gammel grinebiter. 53

Han smilte, grep et grønt eple, satte tennene i det, og hun led ved å konstatere hvor lettet han var. Beskjeden var klar: Jeg er tjue, jeg vil være fri, uavhengig, leve mitt eget liv. Og først og fremst vil jeg at du slutter å bry deg! La meg være! La meg prøve, la meg feile og forme meg selv, omforme meg selv, la meg leve litt elastisk før jeg inntar den endelige plassen som passer meg best. Helt normalt, tenkte hun og grep et grønt eple, han vil stå på egne bein. Uten min hjelp. Han trenger en voksen mann. Han har aldri hatt noen far. Og blir det pianolæreren, ja, så blir det pianolæreren! Jeg skal holde meg unna. Gary hadde vokst opp blant kvinner: mor, morsmor, Joséphine, Zoé, Hortense. Han trengte en mann. En mann å snakke om manneting med. Men hva snakker egentlig menn om? Snakker de i det hele tatt? Hun satte tennene i eplet og kvittet seg med ironien. Hun skulle bli lettere å ha med å gjøre. Lett og svevende som en fallskjerm. Synge sin morskjærlighet alene i dusjen. Synge av sine lungers fulle kraft når ingen hører, slik man synger når man ikke får snakke. Eller så skulle hun tie, la være å si et ord. De hadde spist hvert sitt eple og smilte til hverandre. Det ene smilet var en begynnelse, det andre en slutt. Slutten på et liv sammen. En stillhet senket seg over dem. Hun kunne omtrent høre hjertet rope. Shirley mislikte denne stillheten. Den dro med seg mørke skyer. Hun ville forandre samtaleemne. Begynte å snakke om foreningen, om alt hun hadde fått til i kampen mot overvekt. Om den neste kampen. Hun måtte finne en ny kamp. Hun likte å slåss. Ikke for tåkete ideologier, ikke for hissige politikere, men 54

for hverdagen. Forsvare sin neste mot hverdagsfarer, matvareprodusentenes løgn når de får folk til å tro at de setter ned prisene, mens det de egentlig gjør, er å redusere pakkens innhold eller endre emballasjen. Hun hadde lest en undersøkelse som avslørte en mengde sånn svindel, og hun følte kamplysten stige. Gary hørte uten å lytte. Han lekte med to mandariner, rullet dem mellom tallerkener og glass, fanget den ene, begynte å skrelle, ga henne en båt. – Hvordan går det med Hortense? sukket Shirley. – Hortense er Hortense, svarte han og trakk på skuldrene. – Og Charlotte? – Det er slutt. Tror jeg … Vi har ikke akkurat annonsert det i avisen ennå, men … – Slutt? Virkelig slutt? Hun hatet seg selv for disse spørsmålene, men kunne ikke la være. Hun tålte ikke denne stillheten, måtte møblere. – Hold opp, mamma! Du vet at jeg ikke liker at du … – Ok! Hun reiste seg. – Audiensen er over. Hun begynte å rydde av bordet, satte tallerkenene i oppvaskmaskinen. – Unnskyld, mumlet hun. – Men jeg har veldig mye å gjøre i dag. Takk for en herlig frokost. Han tok en fiken. Rullet den over bordet med sine lange fingre. Fram og tilbake, regelmessig, uten hastverk. Som om han var nødt. Som om han var nødt til å stille det ene spørsmålet som opptok ham! Det spørsmålet han egentlig ikke burde stille, for han visste at kvinnen foran ham, denne moren han elsket, henne som han hadde vært på lag med så lenge, som han hadde slåss mot farlige drager og giftige slanger sammen med, henne han absolutt ikke ønsket å gjøre ulykkelig eller krenke, hun ville bli ulykkelig, hun ville føle seg krenket. Av ham. Fordi han åpnet et eldgammelt sår. Men han var bare nødt. 55

Han var bare nødt til å måle seg med den andre. Med den ukjente. Ellers ville han aldri kunne bli noen. Aldri bli noen, egentlig. Ikke egentlig en mann. Hun sto bøyd over oppvaskmaskinen, sorterte gafler, kniver og skjeer i bestikkholderen da spørsmålet slo henne rett i nakken. Engstelig. – Mamma, hvem er faren min? * Vi har en tendens til å tro at fortiden er fortid, og at fortiden aldri kommer tilbake. Som om alt sto skrevet på en tavle, og den har vi vasket helt ren. Som om ungdommens kjærlighetshistorier, fortidens feiltrinn og forsømmelser og foreløpige forklaringer på løgn og svik er helt over og ut. At fortiden kan feies under tunge tepper. Død og begravd for lysår om gangen. At fortiden er fortid. Den er ikke nåtid, og vi vil ha fremtid. Vi tar fram et nytt ark. Begynner på et liv vi kan stå inne for. Være stolte av. Et liv vi har valgt. For i fortiden valgte vi ikke. Vi lå under for andres innflytelse, ble påvirket, skjønte ikke, var på leting, sa ja, sa nei, sa ok uten å ane til hva. Så da fant vi opp ordet «fortid». For å ha et sted å putte alt det vi ikke liker, alt det vi rødmer og skjelver av. Og så plutselig en dag kommer den tilbake. Flytter rett inn, trenger seg på og krever sitt. Og truer med å legge hele fremtiden i mørke.

Shirley også trodde at hun hadde kvittet seg med fortiden. Trodde at hun aldri ville høre mer fra den. Selv om hun av og til tenkte litt på den. I sånne øyeblikk pleide hun å riste på hodet, krysse fingrene og mumle: Vekk med deg, bli der du er! Hun visste ikke hvorfor hun brukte akkurat de ordene, men det var alltid sånn hun reagerte. Hun nektet å se. Og så kom plutselig alt tilbake! Og ved ham som hun elsket høyest av alt i hele verden, sin egen sønn. For hun hadde en sønn med den fortiden. Ok, tenkte hun og stirret langt inn i oppvaskmaskinen. Ok … Det er ikke noen vits i å nekte. Gary ble ikke unnfanget av Den Hellige Ånd. Gary har en far. Gary vil vite hvem faren er. Det er helt normalt. Trekk pusten, tell én, to, tre, og reis deg. Hun satte på maskinen, tok et håndkle, tørket seg på hendene, telte én, to, tre og snudde seg mot sønnen. Så ham rett inn i øynene og sa: – Hva er det du ønsker å vite? Hun hørte sin egen stemme. Skingrende og høy, som om hun var skyldig. Skyldig i hva? tenkte hun, hva galt har jeg egentlig gjort? Ikke noe. Så da … Ikke begynn med å bøye deg i støvet som om du hadde begått en forbrytelse. Hun la armene i kors over brystet, og hele kroppen rettet seg. En meter og syttini klar til å ta imot sjokket. Hun manet og manet for ikke å la redselen skyte henne i beina. Jeg har da sett verre ting i livet. Jeg har da ikke tenkt å la meg bringe ut av fatning av en liten hanekylling som har diet mitt bryst. – Jeg vil vite hvem han er, og så vil jeg treffe ham. Han uttalte hver stavelse. Helt nøytralt. Anklagde ikke, ba ikke om forklaring, ville bare vite. Han hadde pleid å skrive «ukjent» der farens navn skulle stå på papirer til skolen eller søknad om pass, som om det var en selvfølge, som om alle gutter i verden hadde ukjente fedre, som om alle menn var sterile og aldri fikk barn. Folks medfølende blikk overrasket ham hver gang, særlig lærernes, som sukket og 57

strøk ham over håret. Han smilte inni seg og lette forgjeves etter grunnen til denne deltakelsen. Men en dag, i squashklubben, da de akkurat var ferdige med en omgang og han og kameraten Simon løp inn mot dusjen, hadde Simon plutselig sagt: Hvor er det faren din jobber igjen? Jeg husker ikke … Gary trakk på skuldrene og svarte: Jeg har ingen far, mens varmtvannet rant nedover skuldrene. Hvordan da? Hva mener du? Alle mennesker har en far! Nei, ikke jeg! svarte Gary og gnidde seg med såpe langt inn i ørene. Det har du vel! Klart det! Simon insisterte på den andre siden av glassveggen. Simon Murray var en kort gutt med rødt hår som han allerede var begynt å miste. Han prøvde alle verdens midler for å få beholde noen strå på hodet. Simon Murray gikk på naturvitenskapslinjen. Han var med i en gruppe som drev laboratorieforskning på larvenes befruktningssystem for å fremstille et antibiotikum på seraticin, et stoff som produseres av fluelarvenes naturlige sekresjoner, og som kan brukes ved nosokomial infeksjon. Det eneste problemet, som Simon sa, er at vi trenger tjue kopper larvesaft for å produsere en dråpe seraticin! Jøss, kamerat, lo Gary, da tar det kanskje litt tid før du får nobelprisen i medisin! Men denne dagen var det Simon Murrays tur til å le: – Er du Jesus, eller? spurte han og frotterte seg energisk over ryggen på vei ut av dusjen. – Er mora di jomfru Maria, også da? Slutt å kødde! Det er greit for meg hvis du ikke gidder snakke om far’ din. Bare si fra, så holder jeg helt kjeft! Men kom ikke her og si at du ikke har en! Det er jo rett og slett umulig, rent vitenskapelig! Gary følte seg ydmyket av den kategoriske tonen. Han lot være å svare. Eller mumlet: None of your business! Og Simon skjønte at sånn var det! 58

Senere den dagen, mens han lå og hørte på Bachs Det veltempererte klaver for n-te gang, kom samtalen med Simon tilbake. Han la fra seg posen med økologisk potetgull – den eneste typen moren tolererte – og sa høyt til seg selv: Jøss, det er jo sant, for faen! Det er sant! Klart jeg har en far! Og denne erkjennelsen hadde rystet ham. Hvem var det? Levde han? Hvor bodde han? Hadde han andre barn? Hva jobbet han med? Hvorfor hadde han aldri gitt lyd fra seg? Han hørte ikke Glenn Goulds piano lenger. Han stilte seg opp foran speilet, tenkte seg en mann med samme hår, samme øyne, samme smil, samme skuldre, som han alltid syntes var for smale, og bøyde ryggen litt … Jeg har en far. Han følte seg forundret, fortvilet, lykkelig, redd, nysgjerrig, ivrig, skjelvende av spørsmål. Jeg har en far. Og hva heter han, da? Da han var liten og spurte moren om han hadde en far, svarte hun: Sikkert, men jeg husker ikke … Og så en dag, da de gikk under Triumfbuen i Paris, hadde hun vist ham den ukjente soldats grav og sa: «Ukjent, akkurat som din far.» Gary så på den lille flammen under den store buen og gjentok: «Ukjent.» Han hadde aldri mer stilt spørsmålet, og kalte ham «ukjent» på alle papirer og søknadsskjemaer som krevde å få vite. Men denne morgenen på kjøkkenet hos Shirley ville han vite. Og siden hun sukket og unnlot å svare, sa han: – Jeg vil vite alt. Selv om det blir vanskelig å høre. – Akkurat nå? Med en gang? Det kan jo ta litt tid … – Jeg kan invitere på middag i kveld? Har du tid? – Nei, vi har møte i den nye foreningen. Vi skal være med på et prosjekt for å forkynne den gode nyhet i skolene, vi må planlegge. Jeg er opptatt hver kveld helt til lørdag. – Da sier vi lørdag. Hos meg. 59

Shirley nikket. – Jeg skal lage noe godt! Hun smilte. – Prøver du å lure meg? Han reiste seg, gikk mot henne, strakte armene ut, og hun la hodet dypt inn mot skulderen hans, som om hun søkte ly. Han kjærtegnet henne over håret og mumlet: – Mamma, husk at jeg aldri kan bli din fiende. Aldri … Han kysset henne, plukket opp tingene sine, snudde seg i døren, så lenge på henne og gikk. Shirley seg ned på en stol og telte: En, to, tre. Ikke bli gal! En, to, tre, si hele sannheten! Bare sannheten, selv om den ikke er særlig vakker. Hun så på hendene; de skalv, beina skalv. Hun var redd. Redd for den fortiden som var på vei tilbake. Redd for sønnens dom. Redd for sønnens sinne. Redd for at det sterke og vakre båndet mellom dem plutselig skulle bli brutt. For det, tenkte hun og forsøkte å kontrollere skjelvingen i hendene, i beina, for det kommer jeg ikke til å tåle. Jeg kan slå ned overfallsmenn, bli slått av en mann i svart, trekke en tann, sy igjen et åpent sår uten narkose, men han … Ham kan jeg ikke miste av syne et eneste minutt. Det bare overlever jeg ikke. Ingen vits i å gjøre seg stor i kjeften. Mister jeg ham, mister jeg både smaksevnen og talens bruk, da mister jeg både livslyst og kampevne. Det nytter ikke å fornekte fortiden, det nytter ikke å utsette den til senere, det beste er bare å ta det nå. Trykket øker, regningen stiger, en dag blir du bare nødt til å bøye deg. Si ok, jeg gir opp, jeg skal fortelle alt. Men skaden er stor. Mye større enn man tror. Etter så lang tid. Vil dette kreve flid. 60

Og du har ingen, ingen som kan lytte, ingen som kan tilgi eller forstå eller støtte deg! Shirley rettet seg opp, én, to, tre, og tenkte at lørdag forteller jeg ham alt. * Det finnes mange destruktive mennesker. Noen er destruktive av glede, andre av behov, noen er destruktive ved passende anledninger, noen er destruktive og arrogante, andre er destruktive og angrende; det er den typen som begynner med å bite, og deretter kaster seg for dine føtter og bønnfaller om tilgivelse. Prøv aldri å undervurdere de destruktive. Tro aldri at de kan feies unna med et lett slag med hånden eller kjøkkenhåndkleet. De destruktive er farlige som kakerlakker: totalt uutryddelige. Philippe satt ved skrivebordet på kontoret med de høye vinduene ut mot Regent Street, rett over butikken Church’s, ikke langt fra restauranten Wolseley, der han spiste lunsj så å si hver dag. Han satt og tenkte at han snart ble nødt til å gå til krig mot en hær av kakerlakker. Det begynte med en telefon fra Bérengère Clavert. «Iris’ bestevenninne,» påsto hun med munnen klint inntil røret for å vise omfanget av sin medlidenhet. Philippe gjorde en grimase da han hørte navnet. Sist han traff Bérengère Clavert, hadde hun så å si lagt seg ned og tilbudt sine tjenester for ham. Hadde løftet sine lange krøller, plassert dem til pynt i håndflaten, sendt ham et intenst sløret blikk under de lange vippene, stukket utringningen rett opp under nesen på ham, så å si tvunget ham til å stirre ned i sprekken mellom brystene. Han hadde satt henne tørt på plass, og trodd at han var kvitt henne for bestandig. – Det var litt av en ære, sa han og satte på høyttaleren for å kunne ta imot en haug papirer som sekretæren Gwendoline ville gi ham. 61

– Jeg kommer til London i neste uke. Jeg tenkte kanskje vi kunne treffes. Han svarte ikke, men hun fortsatte: – I all sømmelighet, selvfølgelig. – Selvfølgelig, gjentok han mens han sorterte posten og leste en artikkel i Financial Times med et halvt øye: «Ingenting er som det var. I City nedlegges nå mer enn fem tusen arbeidsplasser, altså en fjerdedel av alle stillinger. Det er et nytt kapittel vi går i møte. Den tiden er over da en mann kunne avslutte inntektsåret med en bonus på to millioner pund.» Så en ny overskrift: «Spørsmålet er ikke hvor mange penger vi kommer til å miste, men om vi kommer til å overleve. Vi har gått fra total eufori til total krise.» Artikkelen siterte en tidligere ansatt hos Lehman Brothers: «Det er enormt. Vi får betaling ut året, men etter det må hver og en greie seg selv.» Begreper som leverager, credit rating, high yield, overshooter var nå for stinkbomber å regne og gikk rett i søppeldunken. – Kanskje vi kunne spise lunsj sammen, fortsatte Bérengère Clavert, – så jeg kunne gi deg dem. – Gi meg hva? spurte Philippe og trakk blikket vekk fra artikkelen. – Dagbøkene hennes. Hører du meg, Philippe? – Og hvordan har det seg at du er i besittelse av Iris’ dagbøker? – Hun ville ikke at du skulle lese dem, så hun ba meg ta vare på dem. Det er mye pikant lesning. «Pikant», enda et ord som fikk ham til å skjære tenner. – Hvis hun ikke ønsket at jeg skulle lese dem, så skal jeg vel ikke det. Det forekommer meg helt soleklart. Altså er det ikke nødvendig at vi treffes. Det ble stille. Philippe skulle til å legge på da han hørte Bérengères stramme stemme: – Du er en stut, Philippe! Hvor mange ganger har ikke jeg forsvart deg når folk har snakket stygt om deg! Han skvatt litt, men foretrakk å legge på. Destruktiv og per62

vers, tenkte han og ba om en sterk kopp kaffe da Gwendoline stakk hodet inn gjennom dørgløtten. – Rousseau på kontoret i Paris venter på den andre linjen. Vær forsiktig. Han brøler, hvisket hun. Raoul Rousseau. Kompanjongen. Mannen han hadde solgt aksjene til og overlatt direktørstolen i advokatkontoret til da han hadde bestemt at han selv trengte avstand. Ikke bruke hele livet på å lese årsrapporter, kontrakter, studere tall og holde ut forretningslunsjer. Raoul Rousseau, også kalt Padden. Han styrte pariserkontoret, og slengte fælt med en tykk og fuktig underleppe, typisk for grådige menn. Philippe deltok i styremøtene og bidro med kunder fra London, Milano, New York. Men arbeidet bare halv tid, det passet ham utmerket. Han løftet av røret. – Raoul! Hei, du! Hvordan går det? – Hvordan kan du spørre om noe så dumt? skrek Padden. – Vi står midt i en tsunami her! En enorm tsunami! Alt går i dass! Jeg må brøyte meg vei mellom mapper og papirer. Sammenbrudd og depresjon er daglig kost, kontrakter legges på is, forsikringskrav florerer, bankene kaldsvetter! Og her sitter jeg og ror som en gærning! – Ta det med ro og trekk pusten, prøvde Philippe. – Det kan du si! Har du noen som helst peiling på hva som foregår, eller? – Vi står sammen i dette, alle er berørt. Det hjelper ikke å veive med armene. Prøv heller å holde masken! – Det er rene hekkeløpet, gamle venn. Hvis du ikke veiver med armene, går du rett på trynet. Folk bruker all sin tid på å lete etter en eller annen feil i kontrakten for å slippe å undertegne, slippe å ta ansvar, og her står vi og få’kke gjort no’! Det er helvete, skal jeg si deg! Rene skjære helvete! Konkursboene ramler om kapp, og dette er bare begynnelsen. Bare barnemat i forhold til det som kommer! 63

– Ikke bli så opphisset, vi sitter da ikke så dårlig i det! La oss bare vente til stormen har lagt seg, og så begynner vi å kjøpe igjen. – Hvis det er det du vil, så trenger du ikke mer enn en sekretær til å ta telefonen. Herregud! Vi kan ikke leve av sånt! Jeg vil ha skikkelige forretninger, jeg gidder ikke stoppe strømper og tjene småpenger. Jeg vil ha det store loddet! – Den tiden er over, Raoul! – Ok, vi tar et møte i Paris i neste uke, og imens gir vi alle de ansatte sparken. Når kan du komme? Avtaleboka! skrek han til sekretæren. –Finn avtaleboka! De ble enige om en dato, og før de la på, sa Padden: – Og du burde jaggu komme opp med en løsning! Det er det jeg betaler deg for! – Du betaler meg ikke, Raoul! Jeg er ikke en av dine ansatte. Husk det! Philippe la på. Der har vi enda en kakerlakk! Et ekkelt insekt som han skulle ha knust under skohælen for lenge siden. Jo da, det kunne kanskje falle sammen, men det ville ta seg opp igjen. De kunne kjøpe for lavere pris og tjene enda mer. Eller kanskje ikke kjøpe. Bare la alt være som det var. Råttent og forfallent. Og så dra sin vei. Han følte seg mer og mer uvel. Uvel av så mye grådighet og feighet, så mye mangel på visjon. En kunsthandler i Los Angeles hadde rapportert at meglerne der satset på synkende trend. Jo lenger ned børsen falt, desto større ble gevinsten. Og hvis det snur? spurte Philippe. Det kommer ikke til å snu på lenge, de fleste mener at det kommer til å knekke fullstendig sammen, det er det de belager seg på. Verden var i endring, og det sjenerte ham ikke. Det var for mange halvskitne forretninger, for mye gulbrunt skum over tidligere tiders glitter og stas. 64

Han ønsket seg nøkternhet. Han hadde tømt skapene og bedt Annie levere alt til Røde Kors samme morgen. En uvant letthet fulgte ved tanken på å slippe å se alle de grå dressene, de hvite skjortene, de stripete slipsene. Han hadde tittet ned på haugen med klær og tenkt: Sånn, det var det! Endelig kvitt uniformen! Den økonomiske situasjonen var helt stabil da Philippe Dupin hadde trukket seg ut av forretningen, flyttet til London og bestemt seg for heller å bruke livet på å være velstående arbeidsløs og investere i kunst. Et par finansskandaler hadde sett dagens lys, noen einstøinger som levde av fusk og bedrageri, var avslørt, men den generelle situasjonen var ikke truet. I dag var det betalingsstopp hos den verdenskjente bedriften Woolworth. Mer enn åtte hundre butikker og tretti tusen ansatte var berørt. I City løp ryktene løpsk: Marks & Spencer, Debenhams, Home Retail Group og Next ville følge etter om ikke lenge. Et dusin bedrifter av såkalt middels størrelse – de som hadde mellom hundre og to hundre butikker – var på konkursens rand. Fire hundre og førti kjedebutikker ville forsvinne før året var omme, og gjøre to millioner mennesker arbeidsløse. Ikke engang luksusindustrien var spart. Både Chanel og Mulberry hadde begynt oppsigelsene. Det var dårlige nyheter på dårlige nyheter: arbeidsløshet, mangler, prisøkning på matvarer og offentlig transport. Pundet falt. Ordene lød hult og kaldt som kistebærernes skritt mot brosteinen. Krisen var alvorlig. Verden var i endring. Den måtte endres. Men det kommer ikke til å skje hvis man nøyer seg med å gjenta de samme feilene. Dagens krise er en finanskrise, men det kommer ikke til å vare lenge før den går ut i gatene og begynner å berøre tilfeldige forbipasserende. Vi blir nødt til å skifte briller. Vi må skape tillit blant folk flest om at økonomien 65

fungerer. Skape tro på at ærlig arbeid blir ærlig betalt. Ikke at noen få privilegerte har rett til å fylle lommene på andres bekostning. Denne krisen kan ikke løses av lettvinte politikere. Tiden er inne for at vi våger noe nytt, våger sjenerøsitet, våger å ta sjanser, våger å gjøre verden mer menneskelig. Men først og fremst må vi våge å skape tillit. Han sukket og så bort på bildet av Alexandre på skrivebordet. Alle mennesker trenger tro og trygghet, alle trenger å vite at de kan gi sitt hjerte til et prosjekt, et foretak, en mann, en kvinne. Det er sånt som får et menneske til å føle seg sterk. Det er da man tør slå seg på brystet og utfordre verden. Men tvil … Tvil skaper angst. Nøling, vakling, fall. Tvil skaper forlegenhet og rådløshet. Tvil gjør at man tillegger feil ting feil verdi. At man stiller seg spørsmål man aldri før har tenkt. Spørsmål som rører ved selve eksistensens grunnmur. Er jeg en kunstelsker, eller driver jeg bare kynisk investering? tenkte han mens han barberte seg den morgenen og hørte på radioen at den eneste interessante rekorden på auksjonsmarkedet for tiden, gjaldt antall usolgte verker. Han hadde samlet siden han var liten. Hadde begynt med frimerker, fyrstikkesker, postkort. Og en dag hadde han gått inn i en kirke i Roma sammen med foreldrene. San Luigi dei Francesi. En liten, mørk og kald kirke. Trappetrinnene var sprukket, noen steiner var løse. En tigger strakte fram en mager arm foran døren. Han slapp morens hånd og gikk forsiktig inn. Som om et viktig møte ventet. Og han måtte komme dit alene. 66

Han så et bilde som hang i et lite sidekapell til venstre. Han gikk mot det, og plutselig visste han ikke om han var på vei inn i bildet eller om bildet var på vei inn i ham. Drøm eller virkelighet? Han stilte seg opp, sto ubevegelig og andpusten og forsøkte å trenge inn i skyggene og fargene på dette Vocazione di san Matteo. Rørt av lyset som sprang ut av bildet. Lykkelig, så lykkelig at han ikke ville røre seg, så trolldommen ikke skulle forsvinne. Han ville ikke gå. Ville ikke ut av det bildet. Han rakte hånden fram for å berøre ansiktet på hver av personene, stakk fingeren i været for å nå inn i den store lysstrålen, satte seg på krakken og la sverdet bak seg, akkurat som han som vendte ham ryggen i bildet. Han spurte om han kunne kjøpe det. Faren lo. En dag, kanskje … Hvis du blir veldig, veldig rik. Var det derfor han hadde blitt rik? For å holde på denne følelsen fra da han var barn foran et bilde i en mørk kirke i Roma? Eller var denne første opplevelsen glemt, og velstanden bare et resultat av profitt? – Madame Clavert på telefonen igjen, sa Gwendoline. – Og her er listen over ukens møter. Hun rakte ham et papir, som han la på skrivebordet. Han tok av røret og sa høflig: – Ja, Bérengère … – Jeg tror du bør lese de dagbøkene, Philippe. De angår deg, både deg og en du holder meget av … – Hvem tenker du på? – På Joséphine Cortès. Din svigerinne. – Hva har dette med Joséphine å gjøre? – Iris skriver om henne flere steder, og ikke alltid like vennlig. – Det er vel ganske normalt. De var søstre! Hvorfor snakker jeg med henne? Hun er jo bare ond. Hun er sjalu, hun skitner til alt hun berører. – Hun er forelsket i en lærer på universitetet. Hun fortalte det 67

tydeligvis til Iris, og Iris gjorde narr av sin bluferdige lillesøster. Jeg tenkte at det kanskje interesserte deg. Dere har jo et nært forhold, har jeg hørt. Hun lo. Philippe ble taus. Han var delt mellom ønsket om å få vite mer og en følelse av dyp forakt for Bérengère Clavert. Stillheten vedvarte. Bérengère skjønte at hun hadde truffet riktig. Hun ble fornærmet da han avviste henne i sted; dette var hevnen. Hvem trodde han egentlig at han var? En gang hadde Iris fortalt hva Philippe mente: Bérengère er en unyttig person. Dessuten er hun destruktiv! Å ja? Det skal vi nå se på! Stillheten vedvarte, og Bérengère jublet. Så da var det altså sant, det hun hadde hørt: Philippe Dupin svermet for sin lille svigerinne. De hadde et forhold før Iris døde til og med. Hun fortsatte insinuerende: – Hun traff ham i forbindelse med den forskningen hun driver med. En pen professor. Bor i Torino. Skilt. To barn. Det skjedde ikke med en gang. Han var jo gift. Og du vet hvordan Joséphine er, urokkelig som fjell når det gjelder prinsipper. Men han skilte seg, og nå er de stadig på byen sammen. Det er veldig tydelig at de kjenner hverandre godt. Det var en venninne som fortalte det. Hun jobber på Sorbonne. Hun vet hvem Joséphine er. Philippe tenkte et kort øyeblikk på Luca, men Luca var ikke på universitetet, og han var ikke gift og hadde ikke barn. Og dessuten hadde han vært innlagt på en klinikk siden september. – Var det alt du ville si, Bérengère? – Han heter Giuseppe. Ha det så lenge, Philippe. Arrivederci! Philippe stakk begge hender hardt ned i lommene, som om han ville lage hull i fôret. Umulig, tenkte han, umulig. Jeg kjenner 68

Joséphine. Hun ville ha sagt det. Det er jo derfor jeg elsker henne. Hun er rak og rettvis som et vakkert sverd. Han hadde aldri tenkt at Joséphine kunne skjule noe for ham. At hun kunne interessere seg for andre menn. Kunne le og betro seg og ta en annen mann i armen. Hvorfor hadde han aldri tenkt det? Det var tid for dagens første møte. Gwendoline spurte om han var klar. – Et øyeblikk. Ja, men … Kanskje hun ikke vil såre meg. Kanskje hun ikke vet hvordan hun skal få sagt det. Det er mange måneder siden hun svarte på blomster eller e-post. Han tok imot klienten. Det var en mann. En sånn som snakker og snakker og egentlig bare kommer for å få vite at han har rett. For å bli beroliget. Han var kledd i en beige tweedjakke og gul skjorte. Slipsknuten lå i rett linje fra nesen, altså skjevt. Philippe nikket og stirret på nesen og slipset. Mannen snakket, Philippe var enig, men inne i hodet hørte han bare én ting: «Ja, men hvis det er …» Hvis det er sant, det Bérengère sier! Men han hadde jo tatt ut skilsmisse før Iris’ tragiske død. Ekteskapet deres gikk i oppløsning i New York. Han hadde skrevet ordet SLUTT på den hvite duken på Waldorf Astoria.* Han ble oppriktig ulykkelig og fortvilet da han hørte at hun var død. Så unødvendig! Han hadde tenkt på Alexandre. Bildet av Lefloc-Pignel i alle aviser, det fiendtlige blikket hadde fulgt * Se Krokodillens gule øyne, Bazar Forlag, Oslo, 2011.

ham lenge. Den mannen var det som drepte min kone. Den mannen der … Litt etter litt ble bildet borte. Og han husket Iris som en vakker og tom kvinne. Hun som hadde vært hans kone. I kveld ville han ringe Dottie og spørre om hun hadde tid til en drink. Dottie var hans fortrolige, hans venn. Dottie hadde et ømt blikk og lyse krøller. Smale hofter og babyhår. De sov ikke sammen mer. Han ville ikke ha ansvaret for henne. Hva vil du? hadde hun sagt en kveld etter et par glass. Sigaretten lå så tett inntil krøllene at han nesten trodde de skulle ta fyr. Jeg tror kanskje at jeg elsker deg. Ja da, jeg vet at jeg ikke burde si det, men sånn er det … Jeg gidder ikke late som noe annet. Jeg holder på å oppdage kjærligheten, men jeg kan ingenting om strategi. Jeg vet godt at jeg kaster bort livet. Det blåser jeg i. Jeg elsker. Det er så vakkert å elske. Det er ikke vakkert å lide, men det er vakkert å elske. Jeg tror ikke jeg har opplevd det før. Før trodde jeg at jeg elsket, men det var bare forelskelser. Man kan ikke bestemme seg for å slutte å elske. Det varer hele livet. Det er det som er den store forskjellen. Den store forskjellen. Ja, det visste han. Han også var i stand til å inngå et forhold for en kveld eller en helg. En vakker skulder rundt et gatehjørne i Chelsea: Han kunne følge etter, invitere på middag, legge seg sammen med henne noen netter. Kommer du til å huske meg om et år? spurte hun morgenen etter. Han unnlot å svare. Hvem er du sammen med om et år? spurte hun. Hvem jeg er sammen med? Er du litt glad i meg likevel? spurte hun. Han sto der. Tørr i munnen, med 70

påklistret smil. Der ser du, om et år er du sammen med en annen, om et år er du selv en annen, om et år har du glemt meg. Han protesterte så godt han kunne. Han visste at hun hadde rett. En natt hadde han vært sammen med en kvinne fra Brasil som skrøt av at hun skrev i fem timer per dag og gjorde like mye gymnastikk, for å være like sunn i kropp og sjel. Da han gikk, rev han i stykker papiret med telefonnummeret hennes og stirret på bitene som blåste av gårde i vinden. Han hadde vært på weekendtur med en advokat som hadde tatt med seg jobben og satt halve dagen med telefonen mot øret. Han betalte hotellregningen, la igjen en beskjed og rømte. I trafikkorken på vei hjem husket han hvor ambisiøs han selv hadde vært da han startet karrieren. Han tenkte på New York og den første jobben i et internasjonalt advokatfirma. Han var den eneste franskmannen. Lærte å jobbe sånn som amerikanerne jobber. Leide et vakkert hus i Hamptons, kledde seg i smoking til veldedighetsmottakelser og gikk arm i arm med forskjellige kvinner hver gang. Dyre dresser fra England, skjorter fra Brooks Brothers, lunsjer på Four Seasons. Han så seg i speilet, smilte, barberte seg, pusset tenner, valgte en dress, et slips, forførerkunsten var en enkel sak når … Han stoppet. Lettere beskjemmet. Når man hele tiden har følelsen av å leve i en film der man selv har hovedrollen. Og så hadde han møtt Iris Plissonnier. Hjertet begynte å slå. Et minutt var som et århundre. Han begynte å tvile, filmen røk. Eller … Jo, én ting var han sikker på: Det måtte bli henne. Ingen andre. Han gled som en tryllekunstner inn i livet hennes. Trakk åtte jokere ut av skjorteermet og hjalp henne ut av en pinlig affære. Overtalte henne til å gifte seg med ham. Var det henne han hadde elsket, eller det vakre bildet? Det vakre bildet av de to som et par? 71

Han visste ikke. Han kjente seg ikke igjen i den mannen han hadde vært. Han lurte til og med på om det egentlig var den samme. Philippe hørte på mannen med nesen og slipset på skjeve og fulgte ham ut. Han ble stående og lene seg til døren av lakkert tre, og blikket nådde fotografiet av Alexandre. Han sukket. Hva vet vi egentlig om dem vi lever sammen med? Vi tror vi kjenner dem, men så kan de vise seg å være helt fremmede. Alexandre holdt avstand etter sin mors død. Han lukket seg inne i en høflig stillhet, som om de spørsmålene han stilte seg, var for alvorlige til at han kunne dele dem med sin far. Hver eneste morgen håpet Philippe at Alexandre ville snakke. En dag grep han ham i skjorta og spurte: Kan du ikke skulke skolen i dag, og så tar vi oss en tur sammen? Men Alexandre svarte: Nei, jeg har matteprøve, jeg kan ikke. Han unngår meg. Er han sint fordi jeg viste meg sammen med Joséphine? Eller strever han med sorgen over moren? Alexandre hadde ikke grått en tåre på Père-Lachaise. Skalv ikke i leppene eller i stemmen under kremasjonen. Er han sint fordi jeg ikke beskyttet henne godt nok? I gode og onde dager, i gode og onde dager … Sønnen hadde vokst i denne tiden. Han hadde strukket seg, både fysisk og mentalt. Han var over stemmeskiftet, korte skjeggstubber og små røde kviser viste seg på haken. Han var ikke en liten guttunge lenger. Han var på vei til å bli en fremmed. Akkurat som Iris. Hun ble også en fremmed. Det er rart, tenkte Philippe, man kan leve side om side, under samme tak, uten å kjenne hverandre. Snakke med hverandre hver dag og likevel miste hverandre av syne. I ekteskapet med Iris var jeg en gjest. En slags skygge som beveget seg gjennom korridorene, satte seg til bords og gikk tilbake til arbeidet. Jeg sov med en maske over øynene og ørepropper i ørene.

Alexandre var snart femten. Den alderen da alle foreldre er en pest og en plage. Han gikk ut om kvelden. Philippe kjørte ham og hentet ham. Begge like tause. Begge like ensomme. Alexandre klemte på lommene for å sjekke at han hadde telefon, nøkler og litt penger, snudde seg og la pannen mot vinduet for å nyte byens fuktige kveldslys. Philippe kjente seg igjen. Han holdt blikket rettet mot veien og smilte. * Det gikk mot slutten av november, kulden var gjennomtrengende og fuktig. Alexandre var på vei hjem gjennom Hyde Park; han bannet høyt, noen hadde knabba hanskene hans. Den skolen var full av tjuver. Ikke før hadde du lagt fra deg et par hansker eller et skjerf – hvis du ikke spikra blikket fast, så var alt utstyr borte på null komma niks. For ikke å snakke om mobiltelefoner eller iPods, sånt var det ikke engang noen vits i å ta med. Han likte å spasere hjem. Han pleide å gå et stykke gjennom parken og så hoppe på bussen. 24, 6 eller 98. Han tok den som kom først. Gikk av på hjørnet av George Street og Edgware Road og tok resten til fots, helt bort til nr. 48 Montaigue Square. Han likte det nye strøket. Rommet hans vendte ut mot en liten privat hage som faren hadde nøkkel til. Og en gang i året hadde naboene piknik. Faren hadde ansvaret for kjøttet på grillen. På T-banen kunne man bli stående midt i en tunnel i et helt kvarter, og da tenkte han alltid på moren. Hun kom alltid tilbake når toget stoppet i en tunnel. I skogens svarte natt, i det bevrende billyset, like før hun fikk en kniv i hjertet. Alexandre trakk i frakkekragen og bet seg i leppene. Han hadde for lengst lagt ned forbud mot så mye som ordet «mamma». Hvis ikke ville han antakeligvis bli sprø. Han spaserte fra South Kensington til Marble Arch. Øvde seg 73

i å ta lengre og lengre skritt, brukte beina som en passer; det var så vidt de ikke rev seg løs noen ganger. Det eneste som interesserte ham nå for tiden, var å si farvel. Han øvde seg på å si farvel til alle han møtte, akkurat som om han aldri skulle treffe dem igjen, akkurat som om de kom til å dø rett bak ryggen hans. Og så observerte han smerten. Farvel til hun jenta som hadde gått sammen med ham helt til krysset. Hun het Annabelle, hadde lang nese, snøhvitt hår, gylne øyne med små gule flekker, og en kveld da de hadde kysset, blingset hun. Han holdt pusten. Han lurte på om han hadde vært god nok. Farvel til den gamle damen som gikk over gata og smilte til alle. Farvel til det store treet med krokete grener, farvel til fuglen med et skittent brødstykke i nebbet, farvel til syklisten med rødog gullfarget lærhjelm. Farvel, farvel, farvel … De blir borte, de dør bak ryggen på meg. Og hva føler jeg? Ingenting. Jeg er nødt til å øve meg i å føle noe, tenkte han og tok et skritt ut fra stien og mot plenen. Jeg er ikke normal. Jeg føler ingenting. Bare et hull som blir større og større, jeg holder på å bli gal. Jeg er ikke på jorden, liksom. Han hang over jorden. Akkurat som om han så på folk langt unna, veldig langt unna. Kanskje jeg bør snakke med pappa om det. Kanskje jeg bør øve meg! Så kommer kanskje det hullet ut av meg en dag, det hullet som gjør at alt er så langt unna. De snakket aldri om moren. Berørte ikke temaet. Akkurat som om hun ikke var død. Akkurat som det var helt normalt at han ikke følte noe. Han hadde prøvd med Annie, men hun bare ristet på hodet og svarte: Hva kan jeg si, stakkars gutt, jeg traff henne jo aldri? 74

Zoé og Joséphine. Han kunne snakke med dem. Joséphine ville sikkert skjønne. Hun ville sikkert finne noe. Et eller annet som kunne sette ham i forbindelse med verden. Så han kunne slutte å være en ufølsom pilot. Men faren måtte holdes helt unna.. Faren var den siste han ville betro seg til. Det var altfor risikabelt Det må være utrolig vanskelig for ham. Han har både mamma og Joséphine å tenke på. Alexandre skjønte ikke hvordan han greide det. Selv ville han blitt helt sprø av å være sammen med to jenter og elske begge to. Han ble svimmel bare av å tenke på da han kysset Annabelle. Første gang var litt tilfeldig. De stoppet samtidig ved lyskrysset, snudde hodet samtidig, og så … Vips! så møtte leppene deres hverandre, og han kjente en smak av noe seigt søtt, akkurat som et trekkpapir. Han ville prøve en gang til, men det ble ikke helt det samme. Han satt i flyet, så seg selv ovenfra, følte ingenting. Han holdt seg for seg selv på skolen og på fester. På grunn av farvelleken. Det er jo ikke akkurat noe du deler med andre. Og det var i grunnen helt greit. For hvis noen spurte: Hvorfor er det alltid faren din som kommer og henter deg? Hvor er egentlig mora di? så visste han ikke helt hva han skulle svare. Hvis han sa at hun var død, så ble han eller hun som hadde spurt, bare skikkelig lang i maska, akkurat som det sto noe der som stinka pyton. Så da var det mye enklere å ikke snakke med noen. Og ikke ha venner. I hvert fall ikke bestevenner. Han gikk gjennom parken og tenkte på alt dette. Sparket i gresstufser, grønne på den ene siden og brune på den andre. Han likte det godt, fra grønt til brunt, fra brunt til grønt. Men så stoppet han; litt lenger borte på stien sto det noe rart. Et slags fugleskremsel med armene i været og hodet ned i en 75

søppeldunk. En mengde tøyfiller, som trakk ting opp av dunken og dyttet dem under en svær poncho som var festet med en krok under haken. Jøss, hva er det der? Han prøvde å se uten egentlig å se, han ville ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. En gammel dame med bare råtne ting over hele seg. Råtne sko, et råttent pledd, råtne vanter, en råtten ullgenser med hull og råtten hud og en slags lue nedover ørene. Han kunne ikke se fargen på øynene. Men det var ingen tvil, det var en tigger. Mamma var livredd tiggere. Hun pleide å krysse gata for å unngå dem, grep ham alltid fort i hånden, og han kjente hvordan hun skalv. Han lurte på hvorfor. De var da ikke så skremmende. Mamma … Hun interesserte seg for ham når hun hadde tid. Snudde seg mot ham som om hun akkurat husket at han fantes. Klemte ham og sa: Elskede, elskede, jeg elsker deg, vet du det, lille elskling? Akkurat som om hun trengte å overbevise seg selv. Han pleide ikke å svare. Han skjønte veldig tidlig at han ikke måtte slippe seg løs, for da ville hun slippe ham akkurat like fort som hun hadde grepet ham. Som en paraply. Han likte paraplyer, det er også en sånn ting man glemmer overalt. De eneste gangene han følte at hun var oppriktig, de eneste gangene hun ikke lekte vakre Iris Dupin, var når hun så en tigger på gata. Hun begynte å løpe, sa: Nei, nei, nei, ikke se på! Og han lurte på hvorfor hun løp, hvorfor hun var redd; hun bøyde seg ned foran ham, tok ham i haken og sa: Nei, nei, jeg er ikke redd, men de er så stygge, så skitne, så fattige … Hun klemte ham inntil seg, og han hørte at hjertet hennes slo helt vilt. Han gikk forbi tiggerkona uten å se på henne, uten å stoppe. Fikk akkurat tid til å oppfatte at hun dro på en rullestol som var festet med et tau rundt livet. 76

Dagen etter så han henne igjen. Hun hadde ordnet på det hvite, krøllete håret. Hadde satt to spenner på hver side. Hårspenner for småjenter med en blå og en rosa delfin. Hun satt i rulle-stolen, og de veldig skitne, helt svarte hendene med vanter på lå i fanget. Hun så på de forbipasserende, vred på hodet for ikke å gå glipp av noe. Hun smilte rolig og strakte sine rynkete kinn mot solen. Neste dag var hun der også, i rullestolen, og han saktnet farten. Hun sendte ham et stort smil, og han fikk tid til å svare, for han var langt unna. Dagen etter gikk han bort til henne. Han hadde funnet fram to femti pencemynter. Han måtte se øynene hennes. Det var en fiks idé han hadde hatt helt siden tidlig den morgenen; tenk om tiggeren hadde blå øyne? Store blå øyne, blanke som blått blekk i et blekkhus. Han gikk mot henne. Ble stående på en viss avstand. Så på henne. Stum. Hun så på ham og smilte. Uten en bevegelse. Han gikk nærmere, kastet myntene forsiktig bort på fanget hennes. Hun så ned på dem, tok dem med sine svarte fingre med svarte negler, la dem i en liten boks under høyre arm og kikket på ham. Alexandre tok et skritt bakover. Hun hadde to store blå øyne. To store innsjøer av is, som han hadde sett bilder av i geografiboka. – Er du redd meg, luv? Hun mente å si love, men uttalte det luv, akkurat sånn som avisselgerne i strøket der han bodde. – Litt. Han orket ikke å lyve. Orket ikke å spille tøff. – Men jeg har vel ikke gjort deg noe, luv. – Nei da … 77

– Men du er redd likevel. Det er fordi jeg er så dårlig kledd. De blå øynene så ut til å smile. Hun tok noe tobakk ut av en metallboks under den andre armen og begynte å rulle en sigarett. – Røyker du, luv? Hun slikket papiret, men slapp ham ikke av syne. Jøss, så blå de var, de øynene. Bare litt bleke. Øyne som hadde sett mye, opplevd mye. – Er du forelsket, luv? Han rødmet. – Du er jo stor nok. Stor nok til å ha en kjæreste, i hvert fall. Hva heter hun? –… – Vet moren din det? – Hun er ikke her. – Har hun dratt? – Hun er død. Sånn! Nå hadde han sagt det! Sagt det for første gang! Han fikk lyst til å rope høyt. Han hadde sagt det! – I’m sorry, luv … – Det gjør ikke noe. Du kunne jo ikke vite det. –Var hun syk? – Nei. – Å, så det var en ulykke? – Ja, på en måte. – Du har ikke lyst til å snakke om det, kanskje? – Ikke nå. – Du kan jo komme tilbake en annen gang. – Hun også hadde blå øyne. – Var hun trist eller glad? – Jeg vet ikke. – Å, du vet ikke … – Men jeg tror kanskje hun var trist. 78

Han lette etter mer penger i lommen. Fant enda en femtipencemynt og rakte henne den. Hun ville ikke ta imot: – Nei, luv, behold den selv. Det var hyggelig å snakke med deg. – Men hva skal du spise? – Ikke tenk på det, luv. – Ok, ha det. – Ha det, luv. Han gikk. Rett i ryggen. Nesten stiv. Han ville virke så høy som mulig. Han hadde ikke lekt den dumme leken, hadde ikke sagt farvel da han gikk, hadde bare sagt ha det. Men han ville ikke at hun skulle tro at han ville komme tilbake og snakke med henne hver dag, heller. Får jo være grenser også. Ok, han hadde snakket med henne, men han hadde ikke sagt veldig mye. Bare at moren var død. Men det var første gang! Og han fikk lyst til å gråte, og så tenkte han at det var vel ikke noe å være flau over at man fikk lyst til å gråte når moren var død. Det var vel egentlig en ganske god grunn. Han følte blikket hennes i ryggen og snudde seg for å vinke. Lurer på hva hun heter, tenkte han i det samme han gikk inn i bussen. Lurer på hva hun heter. Han gikk forbi sjåføren uten å vise fram kortet, ble minnet på reglene og unnskyldte seg. Sjåføren spøkte ikke med reglene. Han ble plutselig veldig redd akkurat idet han satte foten inn i bussen, plutselig veldig redd for ikke å se henne igjen. * Zoé slengte sekken bort på sengen og skrudde på datamaskinen. To mailer. Fra Gaétan. Guesclin kom og stilte seg mot beina hennes. Hun tok hodet hans, klorte og klødde ham mellom øynene, nynnet: Ja da, min svarte, stygge, store hund, jeg vet at du har savnet meg, men jeg har fått to beskjeder fra Gaétan, og jeg kan jo ikke bare passe på 79

deg heller, ikke sant? Er ikke mamma hjemme? Hun kommer nok snart, skal du se! Guesclin lukket øynene og lyttet til Zoé som sang og rugget, og da det var over, la han seg ned under pulten og strakte på beina som om han nå hadde fått mosjon nok for i dag. Zoé trakk av seg kåpen og skjerfet, skrevde over Guesclin og satte seg til datamaskinen. Lese meldingene. Langsomt. Ta seg god tid. Dette var hennes kjærlighetsmøte hver kveld, når hun kom hjem fra skolen. Gaétan hadde flyttet til Rouen etter sommerferien. Til et lite hus i Mont-Saint-Aignan som besteforeldrene hadde stilt til morens disposisjon. Han gikk i første klasse på en privat videregående skole. Han hadde ingen venner. Han gikk ikke ut og tok en kaffe med de andre etter skolen. Var ikke med i noen gjeng. Gikk ikke på fest. Hadde ikke Facebook. Men han hadde fått nytt etternavn. «Jeg vet ikke hva jeg heter engang. Det tar alltid en evighet til jeg skjønner at Mangeain-Dupuy er meg når læreren roper opp navnene!» Zoé begynte å lure på om det egentlig hadde vært en god idé å skifte navn. Ok, det hadde stått mye om faren hans i avisene, men etter en uke gikk de over til å skrive om en annen, enda grusommere sak. Besteforeldrene hadde insistert. Og Gaétan ble en MangeainDupuy, etter banken av samme navn. For Zoé var det ikke noen sammenheng mellom Gaétan og mannen som hadde drept hennes tante. Gaétan var Gaétan, kjæresten som fikk det til å skjelve i hjertet. En kveld skrev hun i heftet sitt: «Jeg danser, jeg synger, livet er herlig som en tallerken tagliatelle!» Hun hadde klistret et bilde av Gaétan på lampen ved siden av datamaskinen, og tittet bort på ham mens hun leste mailene. Flyttet blikket fra bildet til skjermen, fra skjermen til bildet. Akkurat som snakkeboblene i en tegneserie. 80