Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

Michel Houellebecq

Kartet og terrenget Oversatt av Thomas Lundbo

Michel Houellebecq Originalens tittel: La carte et le territoire Oversatt av Thomas Lundbo © Michel Houellebecq et Flammarion, 2010 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-34896-0 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Anders Bergesen | Superultraplus Designstudio Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige, 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

«Verden er kjed av meg, og jeg av den.»

Charles d’Orléans

Jeff Koons hadde akkurat reist seg fra stolen og holdt armene fram i et begeistret utbrudd. Rett overfor ham, på en delvis silketrukket hvit skinnsofa, satt Damien Hirst lettere sammensunket og så ut som om han ville protestere; ansiktet var rødmusset, grettent. Begge to hadde på seg svart dress – Koons’ dress var nålestripet – hvit skjorte og svart slips. Mellom de to sto en kurv med kandisert frukt som ingen av dem så ut til å være interessert i; Hirst drakk en flaske Budweiser Light.

Et panoramavindu bak dem vendte ut mot et endeløst landskap av høye bygninger som dannet et babylonsk virvar av gigantiske former; natten var lysende, luften var fullkomment klar. Det kunne være i Qatar, eller i Dubai; dekoren i rommet var egentlig inspirert av et reklamefoto av hotellet Emirates Palace i Abu Dhabi, hentet fra et tysk luksusmagasin.

Jeff Koons’ panne glinset svakt; Jed gjorde den mer slørete med penselen og gikk tre skritt tilbake. Han hadde definitivt problemer med Koons. Hirst var i grunnen lett å få tak på: Han kunne gjøres brutal, kynisk, litt sånn «jeg har så mange penger at jeg driter i alt»; han kunne også gjøres til prototypen på den opprørske kunstneren (selv om han var styrtrik) som fortsatte sitt angstfylte arbeid med døden; det var noe blodtørstig og tungt over ansiktet, noe typisk engelsk, noe som fikk ham til å se ut som en die hard Arsenal-supporter. Han hadde mange forskjellige uttrykk, som likevel lot seg kombinere i et homogent, re7

presentativt portrett av en britisk kunstner som var typisk for sin generasjon. Derimot var det som om Koons hadde dobbelthet i seg, det var en slags uoverstigelig motsetning mellom den sedvanlige tekno-kommersielle sluheten og den asketiske eksaltasjonen. I tre uker hadde Jed strevd med uttrykket til Koons idet han reiste seg fra stolen og holdt armene fram i et begeistret utbrudd, som om han forsøkte å overbevise Hirst om noe; det var like vanskelig som å male en mormonsk pornograf.

Han hadde bilder av Koons alene, av Koons sammen med Roman Abramovitsj, Madonna, Barack Obama, Bono, Warren Buffett, Bill Gates … Ingen av dem var i nærheten av å gi det riktige uttrykket for personligheten hans, ingen av dem klarte å overskride Chevrolet-selger-imaget han helt bevisst møtte verden med; det var til å bli sprø av, fotografer hadde forresten Jed gjort sprø en god stund, særlig stjernefotografene, som forsøkte å avsløre sannheten om modellene i bildene sine; de avslørte ingen verdens ting, det eneste de gjorde, var å stille seg opp foran modellen, sette i gang den automatiske utløseren og ta hundrevis av bilder på måfå mens de skoggerlo, og så etterpå velge ut de minst dårlige i serien, det var det de gjorde, alle de såkalte stjernefotografene. Jed kjente noen av dem personlig og hadde bare forakt til overs for dem, de var stort sett omtrent like kreative som fotoautomater, syntes han.

På kjøkkenet, noen få meter bak ham, ga varmtvannsberederen fra seg en serie korte knepp. Han stivnet helt til. Det var allerede blitt 15. desember.

Ett år tidligere, på omtrent samme dato, hadde varmtvannsberederen gitt fra seg en lignende serie med korte knepp, før den hadde stanset helt. På noen få timer hadde temperaturen i atelieret sunket til 3 ˚ C. Han hadde klart å sove litt, eller egentlig bare å dorme, i korte perioder. I sekstiden om morgenen hadde han brukt de siste literne med varmtvann til et raskt morgenstell, så hadde han laget seg en kopp kaffe mens han ventet på rørleggeren fra Bare rør – de hadde lovet å sende en mann så fort de kunne neste morgen.

På internettsiden sin hevdet Bare rør at de hadde som målsetning å «ta rørleggeriet inn i det tredje milleniet»; de kunne kanskje begynne med å holde avtalene sine, murret Jed for seg selv da klokka begynte å nærme seg elleve, mens han gikk rundt i atelieret uten å klare å få varmen i seg. På denne tiden holdt han på med et bilde av faren sin, det skulle hete «Arkitekt Jean-Pierre Martin forlater direktørstillingen i bedriften sin»; på grunn av temperaturfallet ville det siste strøket tørke mye langsommere. Han hadde takket ja til å spise middag med faren på julaften slik tradisjonen var, det var om to uker, og han hadde håpet at han var ferdig med maleriet innen den tid; hvis det ikke kom en rørlegger fort, kunne det bli vanskelig. I og for seg hadde det egentlig ingen betydning, han hadde ikke tenkt å gi maleriet i gave til faren, han ville bare vise ham det; hvorfor skulle plutselig dette bli så viktig for ham? Det var like før han brøt sammen nå, han jobbet for mye, han 9

hadde begynt på seks malerier samtidig, i flere måneder hadde han ikke gjort annet enn å jobbe, det var ikke sunt.

I tretiden bestemte han seg for å ringe til Bare rør; han fikk opptattsignal hver gang. Han kom fram litt over fem; damen på kundeservice unnskyldte seg og forklarte at det hadde vært unormalt stor pågang i sprengkulda, men hun lovet at det helt sikkert skulle komme noen neste morgen.

Jed la på, og så reserverte han et rom på hotell Mercure i Boulevard Auguste-Blanqui.

Neste dag måtte han igjen vente hele dagen, ikke bare på rørleggeren fra Bare rør, men også på mannen fra Rett og slett rør, hvor han hadde klart å komme fram på telefon i mellomtiden. Rett og slett rør forsikret at de respekterte «det fine rørleggeriets stolte håndverkstradisjoner», men heller ikke de klarte å holde avtalene sine.

På bildet han hadde malt av faren, sto han på et podium omkranset av de om lag femti ansatte i firmaet, med hevet glass og et smertelig smil. Avskjedsfesten ble holdt i arkitektenes åpne kontorlandskap – et tretti ganger tjue meter stort rom med hvite vegger som fikk lys gjennom et stort takvindu, fylt av arbeidsstasjoner med programmer for teknisk tegning og bordplater på bukker hvor det sto modeller av pågående prosjekter. Forsamlingen besto i all hovedsak av unge mennesker med nerdefysikk – det var 3D-programmererne. Ved foten av podiet, rundt faren, sto tre arkitekter i førtiårsalderen. De sto oppstilt på samme måte som i et av Lorenzo Lottos mindre kjente verker, alle unngikk blikket til de to andre, samtidig som de forsøkte å fange blikket til faren; man forsto umiddelbart at alle hadde lyst til å overta posisjonen som firmaets øverste leder. Farens blikk, som var rettet mot et punkt litt over forsamlingen, uttrykte et ønske om å samle alle medarbeiderne en siste gang, og samtidig en avmålt framtidsoptimisme, men mest av alt, et grenseløst vemod: vemod over å måtte forlate den bedriften han selv hadde etablert, og som han hadde brukt sine beste år på, vemod over det 10

uunngåelige. Det var ingen tvil, dette var en mann som var ferdig.

Utpå ettermiddagen gjorde Jed minst ti forsøk, alle like fruktesløse, på å komme gjennom hos Røreriet, som brukte radiokanalen Skyrock som bakgrunnsmusikk; Rett og slett rør hadde valgt Rires et chansons.

I femtiden dro han på hotell Mercure. Mørket senket seg over Boulevard Auguste-Blanqui; noen husløse hadde tent et bål i sidealleen.

De påfølgende dagene forløp omtrent på samme måte, de gikk med til å ringe til diverse rørleggerfirmaer, for så å bli satt nesten direkte over på ventemusikk, og å vente, i en kulde som ble mer og mer isende, ved siden av maleriet som ikke ville tørke.

Om morgenen 24. desember dukket det endelig opp en løsning, i skikkelsen til en kroatisk håndverker som bodde i nærheten, i Avenue Stephen-Pichon – Jed hadde lagt merke til skiltet helt tilfeldig da han gikk hjem fra hotell Mercure. Han hadde tid, ja da, med én gang. Det var en ganske kortvokst mann med svart hår, lys hud, fine, harmoniske trekk, og en litt tjuetallsaktig bart; egentlig lignet han ganske mye på Jed – bortsett fra barten.

Han begynte å undersøke varmtvannsberederen med én gang han hadde kommet inn i leiligheten, han holdt på lenge, demonterte betjeningspanelet, og fulgte det komplekse rørledningsnettet med fingrene. Han snakket om ventiler og vannlåser. Alt i alt ga han inntrykk av å vite en hel del om livet i sin alminnelighet.

Etter et kvarters undersøkelse stilte han følgende diagnose: Han kunne reparere den, ja da, han kunne gjøre en slags reparasjon, det ville komme på rundt femti euro, ikke mer. Men det var egentlig snakk om å reparere i ordets egentlige forstand, det han kunne gjøre, var å mekke det til så den kunne holde noen måneder til, i beste fall et par år, men han kunne ikke garantere noe på lang sikt; på lang sikt var det antagelig ikke særlig lurt å satse på denne varmtvannsberederen i det hele tatt.

11

Jed sukket; han måtte innrømme at det omtrent var noe sånt han hadde ventet. Han husket godt den dagen da han hadde tatt beslutningen om å kjøpe leiligheten ni år tidligere; han så tydelig for seg den tettbygde, vel tilfredse eiendomsmegleren som skrøt av de eksepsjonelle lysforholdene, men som ikke la skjul på at det var enkelte «utbedringsbehov». Han hadde tenkt at han burde ha vært eiendomsmegler selv, eller kanskje gynekolog.

Mens den tettvokste eiendomsmegleren de første minuttene bare hadde vært alminnelig hjertelig, gikk han formelig inn i en lyrisk transe da han hørte at Jed var kunstner. Det var første gang, utbrøt han, at han hadde fått muligheten til å selge et kunstatelier til en kunstner! En liten stund var Jed redd for at han skulle erklære seg solidarisk med kunstnerne i deres kamp mot borgerlige bohemer og andre typer filistere som fikk prisene til å stige så mye at kunstatelierer ble helt utilgjengelige for kunstnere, men hva skal man egentlig gjøre jeg kan ikke sette meg opp mot markedets lov det er ikke min oppgave; heldigvis skjedde ikke det, den tettbygde eiendomsmegleren nøyde seg med å gi ham et avslag på ti prosent – som han sikkert hadde tenkt å innvilge ham uansett, etter en miniforhandling.

Vel, «kunstatelier» og «kunstatelier»; det var et loft med et takvindu, et fint takvindu riktignok, med noen obskure fasiliteter, akkurat nok for en person som Jed, som hadde begrensede hygieniske behov. Men utsikten var virkelig fantastisk, over hele Place des Alpes og helt bort til Boulevard Vincent-Auriol og høybanen, og videre bort til de firkantede fortene som ble bygd midt på syttitallet, og som bryter så eklatant med den estetiske helheten i det parisiske bylandskapet, men som hva det arkitektoniske angikk, var Jeds suverene favorittsted i Paris.

Kroaten utførte sin reparasjon og innkasserte de femti euroene. Han spurte ikke Jed om han ville ha en faktura, det hadde han heller ikke ventet. Døra hadde akkurat luk12

ket seg da samme mann banket på igjen, med små, korte slag. Jed satte døra på gløtt.

«Forresten,» sa han, «god jul. Det var det jeg ville si: God jul.»

«Ja, det stemmer,» sa Jed, litt brydd, «god jul til deg også.»

Det var nå han begynte å tenke på taxiproblemet. Som ventet nektet Direkte724 plent å kjøre ham til Raincy, mens Speedtax så vidt gikk med på å kjøre ham til jernbanestasjonen, til nød til rådhuset, men definitivt ikke til noe sted i nærheten av Cité des Cigales. «Det er av hensyn til sikkerheten …» mumlet operatøren med mild bebreidelse i stemmen. «Vi kjører bare til områder som er helt trygge,» sa mannen på sentralbordet til Fernand Garcin Drosjeselskap i en glatt, beklagende tone. Det var nesten så han fikk dårlig samvittighet for å ville feire jul på et såpass upassende sted som Cité des Cigales, og også dette året ble han irritert på faren som stadig like innbitt nektet å flytte fra villaen med den store hagen, som på grunn av folkeforflytningene var blitt skjøvet lenger og lenger inn i et område som stadig ble farligere, og etter hvert også stadig mer gjengkontrollert.

Først hadde han måttet forsterke gjerdet og sette på strømførende netting, så hadde han installert et videoovervåkningssystem med direkte overføring til politistasjonen; alt dette bare for at faren skulle kunne vandre rundt i de tolv rommene som det var umulig å varme opp, og hvor det aldri kom noen andre, med unntak av Jed, som dukket opp hver julaften. Alle nærbutikkene hadde forsvunnet for lengst, og det var umulig å gå ut i nabogatene – det var heller ikke uvanlig å bli overfalt i bilen når man hadde stanset på rødt. Kommunetjenesten i Raincy hadde gitt ham hjemmehjelp – en gretten, til dels ondskapsfull senegalesisk kvinne ved navn Fatty som hadde avskydd ham fra første stund, som nektet å skifte på sengen mer enn én gang i måneden, og som ganske sikkert stjal av vekslepengene når hun handlet.

13

Uansett begynte nå temperaturen langsomt å stige. Jed tok et bilde av maleriet han holdt på med, så hadde han i hvert fall noe å vise faren. Han tok av seg buksa og genseren, satte seg i skredderstilling på madrassen som lå rett på gulvet og fungerte som seng, og tullet et teppe rundt seg. Han pustet saktere og saktere. Han så for seg dovne bølger som rullet langsomt under en skumrende himmel.

Han forsøkte å føre bevisstheten inn i et område av fullkommen ro og forberede den som best han kunne på enda en julekveld i selskap med faren.

De mentale forberedelsene ga resultater, og kvelden utgjorde en nøytral lomme av tiden, på grensen til det hyggelige; det var lenge siden han hadde håpet på noe bedre enn det.

Neste morgen, i sjutiden, bega Jed seg til jernbanestasjonen til fots, i håp om at også gjengene var opptatt med julefeiring, og han kom fram til Gare de l’Est uten å støte på noen hindringer.

Ett år senere holdt reparasjonen fortsatt, men nå viste varmtvannsberederen et første svakhetstegn. «Arkitekt Jean-Pierre Martin forlater direktørstillingen i bedriften sin» var for lengst ferdig og stuet bort på lageret til Jeds gallerist, i påvente av at de skulle bli klare til en separatutstilling som var blitt svært forsinket. Jean-Pierre Martin selv hadde – til stor overraskelse for sønnen, som for lengst hadde sluttet å foreslå det – bestemt seg for å forlate huset i Raincy og flytte inn på et pleiehjem i Boulogne.

Denne gangen inntok de sitt årlige måltid på et brasseri ved navn Chez Papa i Avenue Bosquet. Jed hadde lest om det i Pariscope og latt seg overbevise av en annonse som lovet tradisjonell kvalitet «på gamlemåten», et løfte som i det store og det hele var blitt holdt. Julenisser og girlander-dekorerte juletrær var spredd rundt i det halvtomme lokalet, som i all hovedsak var befolket av små grupper med eldre, for ikke å si eldgamle mennesker, som tygde de tradisjonelle rettene møysommelig, konsentrert, nesten glupsk i seg. Her var det villsvin, pattegris, kalkun; og til dessert kunne dette stedet selvfølgelig tilby en god gammeldags rullejulekake som de høflige, tilbakeholdne servitørene skar opp i stillhet, som om de befant seg på en avdeling for brannskader. Det var litt fjollete, Jed innså det, å ta med faren ut for å spise slik mat. Den tørre, alvorlige mannen med det lange, strenge ansiktet hadde aldri hatt særlig sans for bordets gleder, og de sjeldne gangene Jed hadde spist ute sammen med ham, når han av en eller an15

nen grunn ville treffe ham i nærheten av arbeidsstedet hans, hadde faren valgt en sushi-restaurant, alltid den samme.

Det var patetisk og helt meningsløst å forsøke å etablere en slags gastronomibasert hygge; noe slikt ville aldri oppstå, antagelig hadde en slik hygge aldri oppstått tidligere i livet hans heller – kvinnen han hadde vært gift med, hadde alltid hatet å lage mat mens hun ennå levde. Men det var jul, hva skulle man ellers finne på? Faren var helt likegyldig til hvilke klær han gikk i, han leste mindre og mindre, og hadde etter alt å dømme mistet interessen for det aller meste. Han hadde, etter hva den kvinnelige direktøren på pleiehjemmet påsto, funnet seg «ganske godt til rette» blant de andre beboerne, hvilket antagelig betydde at han knapt vekslet ett ord med noen av dem. For øyeblikket tygde han omhyggelig på pattegrisen sin, med et ansiktsuttrykk som tilsa at det like gjerne kunne vært et stykke gummi, ingenting tydet på at han hadde noe ønske om å bryte den stadig like vedvarende stillheten, og Jed begynte å bli desperat (han burde ikke ha tatt Gewurztraminer til østersene, det hadde han skjønt i det samme han bestilte, hvitvin gjorde ham alltid så susete i hodet), han lette febrilsk etter noe som kunne minne om et samtaleemne. Hadde han vært gift, hadde han i det minste hatt en kjæreste, en dame, hvem som helst, kunne alt ha vært annerledes – kvinner er tross alt flinkere enn menn når det kommer til alt som har med familie å gjøre, det har vel egentlig alltid vært spesialiteten deres, selv når det ikke finnes noen barn er barna til stede, som muligheter på samtalens horisont, og gamlinger er jo interessert i barnebarn, det vet alle, det er noe de forbinder med naturens store kretsløp eller noe sånt, i hvert fall dukker det opp en slags følelse i de gamle hodene deres, sønnen betyr som kjent døden for en far, men for en bestefar er barnebarnet en slags gjenfødelse eller revansj, det kan være mer enn nok, i det minste for et julemåltid. Jed tenkte at han burde leie en eskortepike til disse julekveldene, dikte opp en liten rammefortelling, det hadde holdt å brife jenta et par timer i forveien; faren 16

var, som menn flest, uansett ikke særlig nysgjerrig på detaljene i andres liv.

I latinske land kan politikk være et passende samtaleemne for middelaldrende eller ganske enkelt aldrende menn; i lavere klasser kan sport fungere som erstatning for politikk. For folk som er særlig påvirket av angelsaksiske verdier, er det snarere økonomi og finans som innehar politikkens rolle, mens litteratur kan være et støtteemne.

Nå var det slik at verken Jed eller faren var noe særlig interessert i politikk, og heller ikke i økonomi. Jean-Pierre Martin var i det store og det hele fornøyd med måten landet hans ble ledet på, sønnen hadde ingen mening om det; sammen klarte de imidlertid, ved å ta for seg alle statsrådene én for én, å holde det gående helt til ostevognen ble trillet inn.

Mens de spiste osten ble faren til Jed litt livligere og spurte ut sønnen om kunstprosjektene hans. Dessverre var det nå Jed som risikerte å ødelegge stemningen, siden han hadde mistet all entusiasme for det siste bildet sitt, «Damien Hirst og Jeff Koons deler kunstmarkedet seg imellom»; han sto i stampe, de siste par årene var han blitt holdt oppe av en slags kraft, men nå var den i ferd med å uttømmes, med å svinne hen, og hva skulle være vitsen med å snakke om alt dette med faren, det var ikke noe han kunne noe for, ingen kunne noe for det, og det eneste folk kan gjøre når de blir stilt overfor en slik innrømmelse, er å bli litt triste; når alt kommer til alt er ikke mellommenneskelig samkvem rare greiene.

«Jeg arbeider med en separatutstilling, til våren,» sa han omsider. «Den er blitt litt forsinket. Galleristen min, Franz, vil ha en forfatter til å skrive i katalogen, han har tenkt på Michel Houellebecq.»

«Michel Houellebecq?»

«Kjenner du ham?» spurte Jed, overrasket. Han hadde overhodet ikke tenkt seg at faren fortsatt var i stand til å fatte interesse for noe som helst kulturelt produkt.

«Det er et lite bibliotek på hjemmet; jeg har lest to av 17

romanene hans. Jeg har skjønt at han er en ganske god forfatter. Det er fint å lese, og samfunnssynet hans virker fornuftig. Har han svart?»

«Nei, ikke ennå …» Jed tenkte så det knakte. Hvis en som var så fullstendig paralysert i en så håpløs og drepende rutinetilværelse, en som hadde begitt seg så helhjertet av sted på mørkets vei, inn i Dødens Mørke Dal, som faren, hadde merket seg at det fantes en forfatter som het Michel Houellebecq, da måtte det være et eller annet med denne forfatteren. Han kom på at han hadde glemt å sende Houellebecq en ny e-post, selv om Franz hadde bedt ham gjøre det flere ganger allerede. Nå begynte det å haste. På grunn av datoene for Art Basel og Frieze Art Fair måtte utstillingen legges til april, senest mai, og de kunne ikke bare be Houellebecq skrive en katalogtekst på fjorten dager, han var en berømt, til og med en verdensberømt forfatter, det sa i hvert fall Franz.

Farens begeistring hadde dalt, og nå gumlet han i seg Saint-Nectaire-osten like uentusiastisk som han hadde tygd på pattegrisen. Når man antar at eldre mennesker er spesielt glade i mat, er dette åpenbart mest av medfølelse, siden man så gjerne vil overbevise seg selv om at de i det minste har dét igjen, selv om smaksnytelsene i de aller fleste tilfeller svekkes med alderen, som alt annet. Alt som da gjenstår, er fordøyelsesbesvær, og prostatakreft.

Noen meter til venstre for dem satt tre kvinner i åttiårene som liksom samlet seg i andakt over fruktsalaten – kanskje var det til minne om ektemennene. En av dem strakte hånda ut etter sjampanje-glasset før den sank ned mot bordet igjen; brystet hennes hevet seg under denne kraftanstrengelsen. Noen sekunder senere gjorde hun et nytt forsøk, hånda skalv fryktelig, ansiktet var fortrukket i intens konsentrasjon. Jed holdt seg fra å gripe inn; det var overhodet ikke hans oppgave å gripe inn i situasjonen. Ikke engang servitøren, som sto oppstilt noen meter unna, og som overvåket operasjonen med et bekymret blikk, hadde noe med å gripe inn i denne situasjonen; kvinnen hadde 18

nå tydeligvis oppnådd direkte kontakt med Gud. Hun var antagelig nærmere nitti enn åtti.

Så kom til slutt også dessertene, for at alt skulle være helt gjennomført. Faren til Jed gikk resignert løs på den tradisjonelle julerullekaka. Det var ikke lenge igjen nå. Tiden hadde en merkelig måte å gå på når de to var sammen; selv om ingenting ble sagt, selv om stillheten som hadde satt seg for lang tid framover ved dette bordet, burde ha føltes uendelig trykkende, virket det som om sekundene, ja, selv minuttene, løp av sted med en voldsom hastighet.

En halvtime senere, uten at så mye som en eneste tanke egentlig hadde streifet bevisstheten hans, fulgte Jed faren til taxiholdeplassen. Klokka var bare ti, men Jed visste at faren nå ble betraktet som en privilegert mann av de andre beboerne på hjemmet; det var nok at han hadde fått være sammen med noen, noen timer, på julekvelden. «Du har en snill sønn …» hadde mange bemerket flere ganger allerede. Etter at en tidligere senior – som nå ugjenkallelig var blitt en gammel – er kommet inn på et pleiehjem, inntar han en posisjon som en liten gutt på et barnehjem. Noen ganger er det besøk: Det er den store lykken, da får gutten oppleve verden, spise Pépito-kjeks og hilse på klovnen Ronald McDonald. Men som oftest er det ikke besøk: Da vandrer gutten trist omkring mellom håndballmålene på den store folketomme asfalterte plassen utenfor hjemmet.

Han venter på frigjøringen, på flukten.

Da han kom hjem, kunne Jed konstatere at varmtvannsberederen fortsatt virket; innetemperaturen var normal, kanskje til og med varm. Han kledde halvveis av seg før han la seg ned på madrassen og sovnet umiddelbart, fullstendig tom i hjernen.

Han våknet med et rykk midt på natten, vekkerklokka viste 4:43. Det var varmt, nesten kvelende hett i rommet.

Det var lyden fra varmtvannsberederen som hadde vekket ham, men dette var ikke den sedvanlige kneppingen, denne gangen kom det en langtrukken, dyp, nesten subsonisk buldring fra apparatet. Han åpnet det rimdekte kjøkkenvinduet med et hardt slag. Den iskalde luften ble sugd inn i rommet. Seks etasjer lenger nede ble julefreden forstyrret av griseaktig grynting. Han lukket igjen med én gang. Det var helt sikkert noen uteliggere som hadde brutt seg inn i bakgården; neste dag kunne de kose seg med julemiddagsrestene som lå rundt omkring i leiegårdens søppelkasser.

Ingen av beboerne kom til å tørre å ringe politiet for å bli kvitt dem – ikke på en første juledag. Det var som regel damen i annen etasje som til slutt ordnet opp – det var en kvinne i sekstiårene med hennafarget hår som kledde seg i fargesterke patchwork-mønstrede gensere, og som Jed antok var en pensjonert psykoanalytiker. Men han hadde ikke sett henne den siste tiden, hun var mest sannsynlig på ferie – om hun ikke brått hadde gått bort. Uteliggerne kom til å bli værende i flere dager, lukten av ekskrementene deres ville fylle bakgården, og det ville bli umulig å gå ut. De var høflige mot beboerne, på grensen til det servile, men dem imellom kom det til fryktelige håndgemeng, og vanligvis var det slik det endte, smertehylene steg i natten, noen ringte etter en ambulanse, og de fant en fyr som lå i en blodpøl med et halvveis avrevet øre.

20

Jed gikk bort til varmtvannsberederen som var blitt stille nå, løftet forsiktig av dekselet til betjeningspanelet, og apparatet ga fra seg en kort brummelyd, som om det følte seg truet av inntrengeren. En gul signallampe blinket, i en rask udechiffrerbar rytme. Langsomt, millimeter for millimeter, vred Jed nivåpilen mot venstre. Hvis dette gikk galt, hadde han fortsatt telefonnummeret til kroaten, men holdt han på som rørlegger ennå? Han hadde sagt rett ut til Jed at han ikke hadde til hensikt å råtne opp i rørleggerbransjen. Planen hans var å legge seg opp litt penger og så dra hjem til Kroatia så fort som mulig, nærmere bestemt til Hvar, hvor han skulle starte et firma som drev med vannscooter-utleie. Her kunne det i parentes tilføyes at et av de siste prosjektene faren hans hadde jobbet med før han pensjonerte seg, var en anbudsinnbydelse til en marina i luksusklassen i Stari Grad på Hvar-øya, en øy som faktisk begynte å bli et statussted for turistene; året før var Sean Penn og Angelina Jolie blitt sett der, og dypt inne i seg følte Jed en slags skuffelse over tanken på at denne mannen skulle oppgi rørleggeriets edle håndverk for å leie ut idiotiske og støyende maskiner til styrtrike viktigperer med adresse i Rue de la Faisanderie.

«Hva er det som gjelder nå?» lød spørsmålet på Hvar kommunes internettside, svaret var som følger: «Her kan dere oppleve lavendelsletter, gamle oliventrær og vinranker i en helt unik harmoni, og de av våre gjester som ønsker å se naturen, vil derfor heller sette seg på den lille Hvarkonobaen (en liten taverna) enn på en luksusrestaurant, og heller nyte en ekte, enkel bordvin enn champagne, og så kan de synge en av øyas gamle folkeviser og glemme hverdagens rutine», det var antagelig dette Sean Penn var blitt forført av, og Jed så for seg dette stedet utenfor sesongen, i oktober, mens det fortsatt var mildt, med den forhenværende rørleggeren sittende i ro og fred foran en skalldyrrisotto; det var et fullt forståelig, og antagelig også tilgivelig, valg.

Litt mot sin vilje gikk han bort til «Damien Hirst og 21

Jeff Koons deler kunstmarkedet seg imellom» som sto på staffeliet midt i atelieret, og han følte hvordan misnøyen bredde seg i ham igjen, det føltes bitrere enn noensinne.

Han kjente at han var sulten, det var ikke normalt, han hadde spist en full julemiddag sammen med faren, med forrett, ost og dessert, ingenting manglet, men nå var han sulten og altfor varm, han fikk ikke puste ordentlig lenger. Han gikk ut på kjøkkenet igjen, åpnet en boks med cannelloni i tomatsaus og svelget dem ned en etter en mens han betraktet det mislykkede bildet med et dystert blikk.

Koons var definitivt ikke lett nok, ikke luftig nok – kanskje burde han ha malt vinger på ham, som på guden Merkur, tenkte han fjollete; her, med den nålestripete dressen og selgersmilet sitt, minnet han litt om Silvio Berlusconi.

I ArtPrices liste over de rikeste kunstnerne i verden var Koons nummer to; noen år tidligere hadde Hirst, som var ti år eldre, snappet førsteplassen fra ham. Jed på sin side hadde rundt ti år tidligere kommet på fem hundre og åttitredje plass, mens han var helt oppe på syttende i Frankrike.

Senere hadde han, som en Tour de France-kommentator ville ha sagt det, havnet langt bak i feltet, før han forsvant helt ut. Han gjorde seg ferdig med cannelloni-boksen og oppdaget en konjakk-skvett. Han skrudde halogenskinnen på full styrke og vendte pærene rett mot bildet. Når han så nærmere på det, så han at heller ikke nattemørket fungerte; det hadde ingenting av dette overdådige, mystiske som man vanligvis forbinder med nattehimmelen på den arabiske halvøya; han burde ha brukt himmelblått, ikke ultramarin. Det var et skikkelig drittbilde han holdt på med. Han tok en palettkniv, stakk den inn i øyet på Damien Hirst og slet så hardt han kunne for å gjøre åpningen større – det var et veldig sterkt lerret med tette linfibre. Så tok han tak i det klisne lerretet med én hånd og rev det av i ett drag så staffeliet tippet over og falt sammen på gulvet. Han ble litt roligere nå, og stanset opp, så på hendene som var klebrige av maling, drakk opp konjakken og ga seg til å hoppe opp og ned på bildet med samlede føtter, 22

han trampet på det, dro det over gulvet som ble sleipt. Til slutt mistet han balansen, falt og slo bakhodet kraftig mot staffelirammen, han fikk et surt oppstøt og spydde, så følte han seg plutselig bedre, han kjente den kjølige natteluften strømme fritt over ansiktet, han lukket øynene, lykkelig; dette var åpenbart slutten på en epoke i livet hans.

FØRSTE DEL

I

Jed kunne ikke huske når han hadde begynt å tegne. Alle barn tegner, de fleste iallfall, han kjente ingen barn, han var ikke helt sikker. Det eneste han var sikker på, var at han hadde begynt å tegne blomster – i små hefter – med fargeblyanter.

Særlig på onsdagsettermiddagene, av og til på søndagene, hadde han hatt noen ekstatiske øyeblikk alene i den solfylte hagen, mens barnevakten ringte til en eller annen kjæreste. Vanessa var atten år, hun var førsteårsstudent i økonomi på Saint-Denis/Villetaneuse-universitetet, og lenge var hun det eneste vitnet til hans tidligste kunstneriske forsøk. Hun syntes tegningene var fine, hun sa det til ham og mente det oppriktig, men av og til så hun bare forvirret på ham. Smågutter tegner blodtørstige monstre, nazi-emblemer og jagerfly (eller kanskje, i de mest avansertes tilfelle, fitter og pikker), sjelden blomster.

Jed visste det ikke da, like lite som Vanessa, at blomster egentlig er kjønnsorganer, det er fargesprakende fitter som pryder jordoverflaten, utlevert til slibrige insekter. Insekter og mennesker later til å ha en orientering mot et mål, de forflytter seg med raske bevegelser i en bestemt retning, mens blomster bare står og skinner i lyset, alltid på samme sted. Blomstenes skjønnhet er trist fordi blomstene er så skjøre, de er forutbestemt til å dø slik alt på Jorden selvfølgelig er det, men blomster er det mer enn noe annet, og akkurat som dyrelik er blomsterlik bare en grotesk parodi på den skikkelsen de hadde som levende skapninger, og 27

akkurat som dyrelik stinker de – alt dette forstår man så snart man har opplevd årstidenes veksling, og at blomstene råtnet hadde Jed for sin del forstått allerede da han var fem år og kanskje tidligere også, for det var mange blomster i hagen som omkranset huset i Raincy, mange trær også, og greinene på trærne som beveget seg i vinden, var kanskje en av de første tingene han la merke til da han ble trillet i barnevogn av en voksen kvinne (moren hans?), bortsett fra himmelen og skyene. Dyrenes vilje til liv viser seg gjennom raske transformasjoner – hullet som blir fuktig, staken som blir stiv, og så utskillelsen av spermvæsken – men dette var noe han først oppdaget senere, på en balkong i Port-Grimaud, takket være Marthe Taillefer. Blomstenes vilje til liv viser seg ved dannelsen av flekker i praktfulle farger som bryter med det naturlige landskapets kjedelige grønnskjær, og som også bryter med det urbane landskapets kjedelige gjennomsiktighet, i hvert fall i parkene.

Om kvelden kom Jeds far hjem, han het «Jean-Pierre», det var det vennene hans kalte ham. Jed kalte ham derimot «pappa». Han var en god far, han ble betraktet som en god far av sine venner og sine ansatte; det krever tapperhet å oppdra et barn alene, som enkemann. Jean-Pierre hadde vært en god far de første årene, nå var han ikke fullt så god, han brukte mer og mer barnevakt, han spiste ofte ute (som oftest sammen med kunder, noen ganger med ansatte, og sjeldnere og sjeldnere med venner, for vennskapets tid var i ferd med å ta slutt for ham, han trodde ikke at det egentlig var mulig å ha venner lenger, at vennskapsbånd virkelig kunne bety noe i et menneskeliv, eller forandre en menneskeskjebne), han kom sent hjem og forsøkte ikke engang å ligge med barnevakten, hvilket de aller fleste menn forsøker å gjøre; han hørte henne fortelle om dagens hendelser, smilte til sønnen, betalte beløpet hun ba om. Han var overhode for en familie som var gått i oppløsning, og kunne ikke se for seg at den skulle limes sammen igjen. Han tjente mange penger: Han var administrerende direktør i et byggefirma som hadde spesialisert seg på å 28

oppføre badehoteller i all inclusive-segmentet; han hadde kunder i Portugal, på Maldivene, på Haiti.

Jed hadde spart på alle heftene med tegningene fra denne perioden, og nå var alt sammen sakte men sikkert i ferd med å svinne hen (papiret var ikke av særlig god kvalitet, ikke blyantene heller), det kunne kanskje vare et par–tre hundre år til, alle ting og alle vesener har en bestemt levetid.

Det fantes et maleri utført i gouache, antagelig fra Jeds tidligste ungdomstid, som het «Høyonn i Tyskland» (mystisk nok, siden Jed ikke hadde noe kjennskap til Tyskland, og aldri hadde opplevd – og definitivt ikke hadde vært med på – en høyonn). Noen fjell som er dekket av snø, selv om lyset så avgjort tilsier at det er full sommer, danner bakgrunnen i scenen; bøndene som lesser høyet med høygaflene og eslene som er spent for de tohjulte vognene, er malt med heldekkende sterke farger; det er like vakkert som en Cézanne, eller som noe annet. Spørsmålet om skjønnhet er underordnet i kunsten, fortidens store malere ble betraktet som store når de klarte å utvikle en verdensanskuelse som både var enhetlig og nyskapende, hvilket innebærer at de alltid malte på samme måte, at de alltid anvendte samme metode, samme framgangsmåte for å omdanne gjenstandene i verden til billedlige gjenstander, og at denne metoden, som altså var deres egen metode, aldri hadde vært brukt tidligere. Og de ble enda høyere verdsatt som malere når verdensanskuelsen deres lot til å være enhetlig, altomfattende, når det virket som om den kunne anvendes på alle ting i alle virkelige eller tenkelige situasjoner som fantes. Slik var det klassiske synet på malerkunsten, det var det Jed fikk gleden av å bli innlært i på gymnaset, et syn som var basert på begrepet om figurasjon – og nettopp det figurative skulle Jed, i en periode av karrieren som varte noen år, pussig nok vende tilbake til, og det skulle også bli dette, hvilket var enda pussigere, som til slutt ga ham ære og berømmelse.

29

Jed viet hele sitt liv (i hvert fall hele sitt yrkesliv, som for ham etter hvert skulle bli ensbetydende med livet som sådan) til kunsten, til å frambringe representasjoner av verden, representasjoner som imidlertid ingen mennesker kunne leve i. Av den grunn kunne han frambringe kritiske representasjoner – det vil si representasjoner som til en viss grad var kritiske, for den generelle utviklingen i kunsten og i samfunnet for øvrig helte i Jeds ungdomsår i retning av å akseptere verden som den var, av og til med entusiasme, men som oftest med et snev av ironi. Faren hans hadde aldri hatt dette valget, han måtte frambringe beboelige former, og det på en totalt uironisk måte, for her var det meningen at folk skulle leve, her skulle de ha muligheten til å glede seg, i hvert fall når de var på ferie.

Han var ansvarlig hvis det oppsto alvorlige dysfunksjoner i bomaskinen – for eksempel hvis en heis brøt sammen, eller hvis toalettene ble tette. Han var ikke ansvarlig i tilfelle bygningen skulle invaderes av et voldelig, brutalt folk som ikke politiet og de lovlige myndigheter hadde kontroll over; i tilfelle jordskjelv hadde han redusert ansvar.

Faren til faren hans hadde vært fotograf – hans herkomst igjen forsvant i en nokså udelikat sosiologisk dam, med vann som hadde stått stille i uminnelige tider, og som hovedsakelig besto av jordbruksarbeidere og fattige bønder. Hva var det som kunne ha brakt denne mannen, som stammet fra et så miserabelt miljø, i kontakt med fotografikunstens nye teknikker? Jed hadde ingen anelse, ikke faren heller, men han hadde vært den første i en lang arverekke til å bryte med den rene sosiale reproduksjonen.

Han hadde tjent til livets opphold først og fremst ved å fotografere brylluper, av og til konfirmasjoner, eller avslutningsfester på landsbyskoler. Siden han bodde i det gudsforlatte, avsidesliggende departementet som Creuse alltid har vært, hadde han aldri fått anledning til å ta bilder når store bygninger ble åpnet, eller når det kom politikere av internasjonalt format på besøk. Det var et middelmådig yrke, som kastet heller lite av seg, og sønnens inntreden i 30

arkitektstanden – for ikke å snakke om hans senere suksess som entreprenør – innebar et vesentlig sosialt opprykk.

Da han kom inn på Beaux-arts i Paris, oppga Jed tegningen til fordel for fotografiet. To år tidligere hadde han funnet et Linhof Master Technika Classic kamera på loftet til farfaren – farfaren selv hadde sluttet å bruke det da han pensjonerte seg, men det fungerte fremdeles helt utmerket.

Han var blitt fascinert av denne forhistoriske, merkelig tunge gjenstanden av en helt eksepsjonell produksjonskvalitet. Han famlet seg fram og lærte å beherske objektivforskyvningen, lukkermekanismen og Scheimpflug-effekten, før han ga seg i kast med det som skulle legge beslag på det aller meste av kunststudiene hans: den systematiske avfotograferingen av de tilvirkede gjenstandene i verden.

Han gjorde alt sammen på soverommet, stort sett med naturlig lys. Arkivmapper, notisbøker, håndvåpen, printerpatroner, gafler, ingenting unnslapp dette encyklopediske prosjektet, som besto i å lage en uttømmende katalog over alle menneskeproduserte gjenstander i den industrielle tidsalder.

Selv om det grandiose og maniske, for ikke å si litt forrykte, ved dette prosjektet skaffet ham respekt hos lærerne, hjalp det ham ikke til å vinne innpass i noen av de gruppene som dannet seg rundt ham, utfra en felles kunstnerisk målsetning, eller et mer prosaisk håp om å kunne tre inn på kunstmarkedet i samlet flokk. Han fikk seg imidlertid noen venner, selv om vennskapene kanskje ikke var særlig nære, uten at han dermed bekymret seg over hvor flyktige de viste seg å bli. Han fikk seg også noen kjærester, men disse forholdene ble ikke særlig langvarige de heller. Dagen etter at han fikk utdelt eksamensbeviset, skjønte han at han heretter kom til å være ganske ensom. De siste seks årene med arbeid hadde resultert i litt over elleve tusen bilder. Alle var lagret i TIFF-format, med en JPEG-kopi i lavere oppløsning, og fikk lett plass på en ekstern harddisk 31

på 640 GB av merket Western Digital, som veide litt over 200 gram. Han pakket forsiktig ned kameraet og objektivene (han hadde et 105 mm Rodenstock Apo-Sironarobjektiv med en åpning på 5.6, og en 180 mm Fujinon som også hadde en åpning på 5.6), og tok et overblikk over resten av eiendelene sine. Han hadde en bærbar datamaskin, en iPod, litt klær, noen bøker; det var ikke store greiene, det fikk lett plass i to kofferter. Det var pent vær i Paris. Han hadde ikke hatt det så verst i dette rommet, ikke så veldig bra heller. Leieavtalen gikk ut om en uke.

Han gikk litt motvillig ut, tok en siste spasertur i strøket, langs Bassin de l’Arsenal – så ringte han til faren for å få hjelp med flyttingen.

Det var første gang på lenge han bodde sammen med faren i huset i Raincy. Bortsett fra i noen få perioder med skolefri hadde han egentlig ikke gjort det siden han var barn, men samboerskapet viste seg fra første stund å være helt uproblematisk, og også helt innholdsløst. Faren arbeidet fortsatt mye, på denne tiden hadde han på ingen måte sluppet styringen i bedriften, det var sjelden han kom hjem før ni eller ti om kvelden, da han sank ned foran tv-skjermen mens Jed varmet opp en av ferdigrettene han hadde kjøpt på Carrefour-supermarkedet i Aulnay-sous-Bois og lastet inn i bagasjerommet på Mercedesen noen uker tidligere; han forsøkte å variere og opprettholde noe i nærheten av en slags ernæringsmessig balanse, han kjøpte også ost og litt frukt. Faren var uansett ikke særlig opptatt av mat; han zappet uengasjert og pleide vanligvis å lande på en av de kjedelige økonomidebattene på LCI. Han la seg nesten med én gang etter at han hadde spist, og om morgenen dro han før Jed hadde rukket å stå opp. Dagene var fine, alle var like varme. Jed spaserte mellom trærne i parken, satte seg under et stort lindetre med en filosofibok i hånden, stort sett uten å åpne den. Noen barndomsminner, ikke særlig mange, vendte tilbake til ham, så gikk han hjem for å se på sendingene fra Tour de France. Han likte de lange, 32

kjedelige opptakene fra helikopter, der man fulgte feltets langsomme framrykning over den franske landsbygda.

Anne, Jeds mor, kom fra en familie i det jødiske småborgerskapet – faren drev en liten gullsmedbutikk i nabolaget. Da hun var tjuefem år, hadde hun giftet seg med Jean-Pierre Martin, som den gang var en ung arkitekt. Det var et kjærlighetsekteskap, og noen år senere fødte hun en sønn, som fikk navnet Jed til minne om en onkel hun hadde vært veldig glad i. Så, noen dager før sønnens sjuårsdag, begikk hun selvmord – Jed fikk ikke vite om dette før flere år senere, da farmoren kom i skade for å røpe det. Hun var da førti år gammel – mannen var førtisju.

Jed hadde nesten ingen minner om moren, og selvmordet var ikke et emne han kunne ta opp mens han bodde i huset i Raincy. Han visste at han måtte vente til faren snakket om det selv – han visste også at dette helt sikkert aldri ville skje, at han ville unngå dette emnet helt til det siste, som alle andre.

En ting skulle imidlertid bli oppklart for ham, og det var faren som påtok seg denne oppgaven, en søndag ettermiddag etter at de sammen hadde fulgt med på hele den korte etappen fra Bordeaux til Pauillac – som ikke hadde medført noen vesentlige endringer i sammendraget. De var i biblioteket – det var det desidert fineste rommet i huset, med eikeparkett på gulvet, engelske skinnmøbler og blyglassvinduer som ga en dunkel belysning; hyllene som gikk langs veggene, talte nesten seks tusen bøker, hovedsakelig vitenskapelige avhandlinger utgitt på 1800-tallet.

Jean-Pierre hadde fått huset til en svært god pris førti år tidligere, siden den daværende eieren hadde et akutt pengebehov. På den tiden var området trygt, det var et elegant villastrøk, og han så for seg et lykkelig familieliv, huset var i hvert fall stort nok til en stor familie og til hyppige vennebesøk; slik skulle det ikke bli.

Idet bildet igjen viste det forutsigbart smilende ansiktet til programverten Michel Drucker, slo han av lyden og 33

snudde seg mot sønnen. «Har du tenkt å satse på en karriere som kunstner?» spurte han; Jed svarte bekreftende. «Men for øyeblikket tjener du ikke til livets opphold?» Han nyanserte svaret. Til sin store overraskelse var han året før blitt kontaktet av to bildebyråer. Det ene var spesialisert på bilder av forskjellige gjenstander, og leverte blant annet til katalogene til CAMIF og La Redoute; i tillegg solgte de bilder til reklamebyråer. Det andre var spesialisert på matbilder; blader som Notre Temps eller Femme Actuelle benyttet seg regelmessig av tjenestene deres. Det lå ikke særlig mye prestisje i disse grenene av fotografiet, ikke særlig mye penger heller: Å ta et bilde av en terrengsykkel, eller en tartiflette med reblochon-ost innbrakte langt mindre enn et like enkelt fotografi av Kate Moss eller George Clooney, men etterspørselen var konstant og sterk og kunne gi en anstendig inntekt. Jed sto absolutt ikke på bar bakke hvis han bare jobbet, og han tenkte også at det var lurt å skaffe seg en viss erfaring som yrkesfotograf først, uten å ha andre ambisjoner enn bare å fotografere. Han nøyde seg med å levere fra seg perfekt eksponerte og skarpe filmer, som bildebyrået så scannet og bearbeidet som de ønsket; han ville helst unngå å begynne med bildebearbeiding selv, siden det sannsynligvis ville bety at han måtte rette seg etter en rekke salgs- og markedsføringskrav. Han foretrakk å levere fra seg teknisk perfekte, men helt nøytrale bilder.

«Jeg er glad for at du står på egne ben,» sa faren. «Jeg har kjent mange mennesker som ville bli kunstnere, og som ble støttet av foreldrene; ingen av dem klarte å slå igjennom. Det er merkelig, man skulle tro at behovet for å uttrykke seg, for å sette spor etter seg er en sterk drivkraft, men vanligvis er ikke det nok. Det som virker best, det som på mest mulig brutal måte driver folk fram, det er fortsatt noe så banalt som behovet for penger.»

«Men jeg skal likevel hjelpe deg med å kjøpe en leilighet i Paris,» fortsatte han. «Etter hvert må du treffe folk, få kontakter. Og så kan vi si at det er en investering, boligmarkedet er nede i en bølgedal for tiden.»

34

På tv-skjermen oppsto nå en komikk som Jed nesten klarte å oppfatte. Det var et nærbilde av Michel Drucker, som virket overstrømmende lykkelig og lattermild. Det slo Jed at faren kanskje rett og slett hadde behov for å være alene; egentlig var det aldri etablert noe reelt samkvem mellom dem.

To uker senere kjøpte Jed leiligheten han fortsatt hadde, i Boulevard de l’Hôpital, nord i 13. arrondissement. De fleste av gatene i nabolaget var dedikert til malere – Rubens, Watteau, Véronèse, Philippe de Champaigne – hvilket man kan velge å betrakte som et forvarsel. Mer prosaisk kunne man tro at det hadde sammenheng med de mange galleriene som hadde dukket opp i nærheten, i strøket rundt La Très Grande Bibliothèque. Han hadde ikke forhandlet noe særlig om prisen, men han forhørte seg i det minste litt om den generelle situasjonen; prisene raste overalt i Frankrike, særlig i sentrumsområder, likevel ble boligene stående tomme, det fantes ingen kjøpere.