Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

Michel Houellebecq

Kartet og terrenget Oversatt av Thomas Lundbo

Michel Houellebecq Originalens tittel: La carte et le territoire Oversatt av Thomas Lundbo © Michel Houellebecq et Flammarion, 2010 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-34896-0 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Anders Bergesen | Superultraplus Designstudio Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige, 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

«Verden er kjed av meg, og jeg av den.»

Charles d’Orléans

Jeff Koons hadde akkurat reist seg fra stolen og holdt armene fram i et begeistret utbrudd. Rett overfor ham, på en delvis silketrukket hvit skinnsofa, satt Damien Hirst lettere sammensunket og så ut som om han ville protestere; ansiktet var rødmusset, grettent. Begge to hadde på seg svart dress – Koons’ dress var nålestripet – hvit skjorte og svart slips. Mellom de to sto en kurv med kandisert frukt som ingen av dem så ut til å være interessert i; Hirst drakk en flaske Budweiser Light.

Et panoramavindu bak dem vendte ut mot et endeløst landskap av høye bygninger som dannet et babylonsk virvar av gigantiske former; natten var lysende, luften var fullkomment klar. Det kunne være i Qatar, eller i Dubai; dekoren i rommet var egentlig inspirert av et reklamefoto av hotellet Emirates Palace i Abu Dhabi, hentet fra et tysk luksusmagasin.

Jeff Koons’ panne glinset svakt; Jed gjorde den mer slørete med penselen og gikk tre skritt tilbake. Han hadde definitivt problemer med Koons. Hirst var i grunnen lett å få tak på: Han kunne gjøres brutal, kynisk, litt sånn «jeg har så mange penger at jeg driter i alt»; han kunne også gjøres til prototypen på den opprørske kunstneren (selv om han var styrtrik) som fortsatte sitt angstfylte arbeid med døden; det var noe blodtørstig og tungt over ansiktet, noe typisk engelsk, noe som fikk ham til å se ut som en die hard Arsenal-supporter. Han hadde mange forskjellige uttrykk, som likevel lot seg kombinere i et homogent, re7

presentativt portrett av en britisk kunstner som var typisk for sin generasjon. Derimot var det som om Koons hadde dobbelthet i seg, det var en slags uoverstigelig motsetning mellom den sedvanlige tekno-kommersielle sluheten og den asketiske eksaltasjonen. I tre uker hadde Jed strevd med uttrykket til Koons idet han reiste seg fra stolen og holdt armene fram i et begeistret utbrudd, som om han forsøkte å overbevise Hirst om noe; det var like vanskelig som å male en mormonsk pornograf.

Han hadde bilder av Koons alene, av Koons sammen med Roman Abramovitsj, Madonna, Barack Obama, Bono, Warren Buffett, Bill Gates … Ingen av dem var i nærheten av å gi det riktige uttrykket for personligheten hans, ingen av dem klarte å overskride Chevrolet-selger-imaget han helt bevisst møtte verden med; det var til å bli sprø av, fotografer hadde forresten Jed gjort sprø en god stund, særlig stjernefotografene, som forsøkte å avsløre sannheten om modellene i bildene sine; de avslørte ingen verdens ting, det eneste de gjorde, var å stille seg opp foran modellen, sette i gang den automatiske utløseren og ta hundrevis av bilder på måfå mens de skoggerlo, og så etterpå velge ut de minst dårlige i serien, det var det de gjorde, alle de såkalte stjernefotografene. Jed kjente noen av dem personlig og hadde bare forakt til overs for dem, de var stort sett omtrent like kreative som fotoautomater, syntes han.

På kjøkkenet, noen få meter bak ham, ga varmtvannsberederen fra seg en serie korte knepp. Han stivnet helt til. Det var allerede blitt 15. desember.

Ett år tidligere, på omtrent samme dato, hadde varmtvannsberederen gitt fra seg en lignende serie med korte knepp, før den hadde stanset helt. På noen få timer hadde temperaturen i atelieret sunket til 3 ˚ C. Han hadde klart å sove litt, eller egentlig bare å dorme, i korte perioder. I sekstiden om morgenen hadde han brukt de siste literne med varmtvann til et raskt morgenstell, så hadde han laget seg en kopp kaffe mens han ventet på rørleggeren fra Bare rør – de hadde lovet å sende en mann så fort de kunne neste morgen.

På internettsiden sin hevdet Bare rør at de hadde som målsetning å «ta rørleggeriet inn i det tredje milleniet»; de kunne kanskje begynne med å holde avtalene sine, murret Jed for seg selv da klokka begynte å nærme seg elleve, mens han gikk rundt i atelieret uten å klare å få varmen i seg. På denne tiden holdt han på med et bilde av faren sin, det skulle hete «Arkitekt Jean-Pierre Martin forlater direktørstillingen i bedriften sin»; på grunn av temperaturfallet ville det siste strøket tørke mye langsommere. Han hadde takket ja til å spise middag med faren på julaften slik tradisjonen var, det var om to uker, og han hadde håpet at han var ferdig med maleriet innen den tid; hvis det ikke kom en rørlegger fort, kunne det bli vanskelig. I og for seg hadde det egentlig ingen betydning, han hadde ikke tenkt å gi maleriet i gave til faren, han ville bare vise ham det; hvorfor skulle plutselig dette bli så viktig for ham? Det var like før han brøt sammen nå, han jobbet for mye, han 9

hadde begynt på seks malerier samtidig, i flere måneder hadde han ikke gjort annet enn å jobbe, det var ikke sunt.

I tretiden bestemte han seg for å ringe til Bare rør; han fikk opptattsignal hver gang. Han kom fram litt over fem; damen på kundeservice unnskyldte seg og forklarte at det hadde vært unormalt stor pågang i sprengkulda, men hun lovet at det helt sikkert skulle komme noen neste morgen.

Jed la på, og så reserverte han et rom på hotell Mercure i Boulevard Auguste-Blanqui.

Neste dag måtte han igjen vente hele dagen, ikke bare på rørleggeren fra Bare rør, men også på mannen fra Rett og slett rør, hvor han hadde klart å komme fram på telefon i mellomtiden. Rett og slett rør forsikret at de respekterte «det fine rørleggeriets stolte håndverkstradisjoner», men heller ikke de klarte å holde avtalene sine.

På bildet han hadde malt av faren, sto han på et podium omkranset av de om lag femti ansatte i firmaet, med hevet glass og et smertelig smil. Avskjedsfesten ble holdt i arkitektenes åpne kontorlandskap – et tretti ganger tjue meter stort rom med hvite vegger som fikk lys gjennom et stort takvindu, fylt av arbeidsstasjoner med programmer for teknisk tegning og bordplater på bukker hvor det sto modeller av pågående prosjekter. Forsamlingen besto i all hovedsak av unge mennesker med nerdefysikk – det var 3D-programmererne. Ved foten av podiet, rundt faren, sto tre arkitekter i førtiårsalderen. De sto oppstilt på samme måte som i et av Lorenzo Lottos mindre kjente verker, alle unngikk blikket til de to andre, samtidig som de forsøkte å fange blikket til faren; man forsto umiddelbart at alle hadde lyst til å overta posisjonen som firmaets øverste leder. Farens blikk, som var rettet mot et punkt litt over forsamlingen, uttrykte et ønske om å samle alle medarbeiderne en siste gang, og samtidig en avmålt framtidsoptimisme, men mest av alt, et grenseløst vemod: vemod over å måtte forlate den bedriften han selv hadde etablert, og som han hadde brukt sine beste år på, vemod over det 10

uunngåelige. Det var ingen tvil, dette var en mann som var ferdig.

Utpå ettermiddagen gjorde Jed minst ti forsøk, alle like fruktesløse, på å komme gjennom hos Røreriet, som brukte radiokanalen Skyrock som bakgrunnsmusikk; Rett og slett rør hadde valgt Rires et chansons.

I femtiden dro han på hotell Mercure. Mørket senket seg over Boulevard Auguste-Blanqui; noen husløse hadde tent et bål i sidealleen.

De påfølgende dagene forløp omtrent på samme måte, de gikk med til å ringe til diverse rørleggerfirmaer, for så å bli satt nesten direkte over på ventemusikk, og å vente, i en kulde som ble mer og mer isende, ved siden av maleriet som ikke ville tørke.

Om morgenen 24. desember dukket det endelig opp en løsning, i skikkelsen til en kroatisk håndverker som bodde i nærheten, i Avenue Stephen-Pichon – Jed hadde lagt merke til skiltet helt tilfeldig da han gikk hjem fra hotell Mercure. Han hadde tid, ja da, med én gang. Det var en ganske kortvokst mann med svart hår, lys hud, fine, harmoniske trekk, og en litt tjuetallsaktig bart; egentlig lignet han ganske mye på Jed – bortsett fra barten.

Han begynte å undersøke varmtvannsberederen med én gang han hadde kommet inn i leiligheten, han holdt på lenge, demonterte betjeningspanelet, og fulgte det komplekse rørledningsnettet med fingrene. Han snakket om ventiler og vannlåser. Alt i alt ga han inntrykk av å vite en hel del om livet i sin alminnelighet.

Etter et kvarters undersøkelse stilte han følgende diagnose: Han kunne reparere den, ja da, han kunne gjøre en slags reparasjon, det ville komme på rundt femti euro, ikke mer. Men det var egentlig snakk om å reparere i ordets egentlige forstand, det han kunne gjøre, var å mekke det til så den kunne holde noen måneder til, i beste fall et par år, men han kunne ikke garantere noe på lang sikt; på lang sikt var det antagelig ikke særlig lurt å satse på denne varmtvannsberederen i det hele tatt.

11

Jed sukket; han måtte innrømme at det omtrent var noe sånt han hadde ventet. Han husket godt den dagen da han hadde tatt beslutningen om å kjøpe leiligheten ni år tidligere; han så tydelig for seg den tettbygde, vel tilfredse eiendomsmegleren som skrøt av de eksepsjonelle lysforholdene, men som ikke la skjul på at det var enkelte «utbedringsbehov». Han hadde tenkt at han burde ha vært eiendomsmegler selv, eller kanskje gynekolog.

Mens den tettvokste eiendomsmegleren de første minuttene bare hadde vært alminnelig hjertelig, gikk han formelig inn i en lyrisk transe da han hørte at Jed var kunstner. Det var første gang, utbrøt han, at han hadde fått muligheten til å selge et kunstatelier til en kunstner! En liten stund var Jed redd for at han skulle erklære seg solidarisk med kunstnerne i deres kamp mot borgerlige bohemer og andre typer filistere som fikk prisene til å stige så mye at kunstatelierer ble helt utilgjengelige for kunstnere, men hva skal man egentlig gjøre jeg kan ikke sette meg opp mot markedets lov det er ikke min oppgave; heldigvis skjedde ikke det, den tettbygde eiendomsmegleren nøyde seg med å gi ham et avslag på ti prosent – som han sikkert hadde tenkt å innvilge ham uansett, etter en miniforhandling.

Vel, «kunstatelier» og «kunstatelier»; det var et loft med et takvindu, et fint takvindu riktignok, med noen obskure fasiliteter, akkurat nok for en person som Jed, som hadde begrensede hygieniske behov. Men utsikten var virkelig fantastisk, over hele Place des Alpes og helt bort til Boulevard Vincent-Auriol og høybanen, og videre bort til de firkantede fortene som ble bygd midt på syttitallet, og som bryter så eklatant med den estetiske helheten i det parisiske bylandskapet, men som hva det arkitektoniske angikk, var Jeds suverene favorittsted i Paris.

Kroaten utførte sin reparasjon og innkasserte de femti euroene. Han spurte ikke Jed om han ville ha en faktura, det hadde han heller ikke ventet. Døra hadde akkurat luk12

ket seg da samme mann banket på igjen, med små, korte slag. Jed satte døra på gløtt.

«Forresten,» sa han, «god jul. Det var det jeg ville si: God jul.»

«Ja, det stemmer,» sa Jed, litt brydd, «god jul til deg også.»

Det var nå han begynte å tenke på taxiproblemet. Som ventet nektet Direkte724 plent å kjøre ham til Raincy, mens Speedtax så vidt gikk med på å kjøre ham til jernbanestasjonen, til nød til rådhuset, men definitivt ikke til noe sted i nærheten av Cité des Cigales. «Det er av hensyn til sikkerheten …» mumlet operatøren med mild bebreidelse i stemmen. «Vi kjører bare til områder som er helt trygge,» sa mannen på sentralbordet til Fernand Garcin Drosjeselskap i en glatt, beklagende tone. Det var nesten så han fikk dårlig samvittighet for å ville feire jul på et såpass upassende sted som Cité des Cigales, og også dette året ble han irritert på faren som stadig like innbitt nektet å flytte fra villaen med den store hagen, som på grunn av folkeforflytningene var blitt skjøvet lenger og lenger inn i et område som stadig ble farligere, og etter hvert også stadig mer gjengkontrollert.

Først hadde han måttet forsterke gjerdet og sette på strømførende netting, så hadde han installert et videoovervåkningssystem med direkte overføring til politistasjonen; alt dette bare for at faren skulle kunne vandre rundt i de tolv rommene som det var umulig å varme opp, og hvor det aldri kom noen andre, med unntak av Jed, som dukket opp hver julaften. Alle nærbutikkene hadde forsvunnet for lengst, og det var umulig å gå ut i nabogatene – det var heller ikke uvanlig å bli overfalt i bilen når man hadde stanset på rødt. Kommunetjenesten i Raincy hadde gitt ham hjemmehjelp – en gretten, til dels ondskapsfull senegalesisk kvinne ved navn Fatty som hadde avskydd ham fra første stund, som nektet å skifte på sengen mer enn én gang i måneden, og som ganske sikkert stjal av vekslepengene når hun handlet.

13

Uansett begynte nå temperaturen langsomt å stige. Jed tok et bilde av maleriet han holdt på med, så hadde han i hvert fall noe å vise faren. Han tok av seg buksa og genseren, satte seg i skredderstilling på madrassen som lå rett på gulvet og fungerte som seng, og tullet et teppe rundt seg. Han pustet saktere og saktere. Han så for seg dovne bølger som rullet langsomt under en skumrende himmel.

Han forsøkte å føre bevisstheten inn i et område av fullkommen ro og forberede den som best han kunne på enda en julekveld i selskap med faren.

De mentale forberedelsene ga resultater, og kvelden utgjorde en nøytral lomme av tiden, på grensen til det hyggelige; det var lenge siden han hadde håpet på noe bedre enn det.

Neste morgen, i sjutiden, bega Jed seg til jernbanestasjonen til fots, i håp om at også gjengene var opptatt med julefeiring, og han kom fram til Gare de l’Est uten å støte på noen hindringer.

Ett år senere holdt reparasjonen fortsatt, men nå viste varmtvannsberederen et første svakhetstegn. «Arkitekt Jean-Pierre Martin forlater direktørstillingen i bedriften sin» var for lengst ferdig og stuet bort på lageret til Jeds gallerist, i påvente av at de skulle bli klare til en separatutstilling som var blitt svært forsinket. Jean-Pierre Martin selv hadde – til stor overraskelse for sønnen, som for lengst hadde sluttet å foreslå det – bestemt seg for å forlate huset i Raincy og flytte inn på et pleiehjem i Boulogne.

Denne gangen inntok de sitt årlige måltid på et brasseri ved navn Chez Papa i Avenue Bosquet. Jed hadde lest om det i Pariscope og latt seg overbevise av en annonse som lovet tradisjonell kvalitet «på gamlemåten», et løfte som i det store og det hele var blitt holdt. Julenisser og girlander-dekorerte juletrær var spredd rundt i det halvtomme lokalet, som i all hovedsak var befolket av små grupper med eldre, for ikke å si eldgamle mennesker, som tygde de tradisjonelle rettene møysommelig, konsentrert, nesten glupsk i seg. Her var det villsvin, pattegris, kalkun; og til dessert kunne dette stedet selvfølgelig tilby en god gammeldags rullejulekake som de høflige, tilbakeholdne servitørene skar opp i stillhet, som om de befant seg på en avdeling for brannskader. Det var litt fjollete, Jed innså det, å ta med faren ut for å spise slik mat. Den tørre, alvorlige mannen med det lange, strenge ansiktet hadde aldri hatt særlig sans for bordets gleder, og de sjeldne gangene Jed hadde spist ute sammen med ham, når han av en eller an15

nen grunn ville treffe ham i nærheten av arbeidsstedet hans, hadde faren valgt en sushi-restaurant, alltid den samme.

Det var patetisk og helt meningsløst å forsøke å etablere en slags gastronomibasert hygge; noe slikt ville aldri oppstå, antagelig hadde en slik hygge aldri oppstått tidligere i livet hans heller – kvinnen han hadde vært gift med, hadde alltid hatet å lage mat mens hun ennå levde. Men det var jul, hva skulle man ellers finne på? Faren var helt likegyldig til hvilke klær han gikk i, han leste mindre og mindre, og hadde etter alt å dømme mistet interessen for det aller meste. Han hadde, etter hva den kvinnelige direktøren på pleiehjemmet påsto, funnet seg «ganske godt til rette» blant de andre beboerne, hvilket antagelig betydde at han knapt vekslet ett ord med noen av dem. For øyeblikket tygde han omhyggelig på pattegrisen sin, med et ansiktsuttrykk som tilsa at det like gjerne kunne vært et stykke gummi, ingenting tydet på at han hadde noe ønske om å bryte den stadig like vedvarende stillheten, og Jed begynte å bli desperat (han burde ikke ha tatt Gewurztraminer til østersene, det hadde han skjønt i det samme han bestilte, hvitvin gjorde ham alltid så susete i hodet), han lette febrilsk etter noe som kunne minne om et samtaleemne. Hadde han vært gift, hadde han i det minste hatt en kjæreste, en dame, hvem som helst, kunne alt ha vært annerledes – kvinner er tross alt flinkere enn menn når det kommer til alt som har med familie å gjøre, det har vel egentlig alltid vært spesialiteten deres, selv når det ikke finnes noen barn er barna til stede, som muligheter på samtalens horisont, og gamlinger er jo interessert i barnebarn, det vet alle, det er noe de forbinder med naturens store kretsløp eller noe sånt, i hvert fall dukker det opp en slags følelse i de gamle hodene deres, sønnen betyr som kjent døden for en far, men for en bestefar er barnebarnet en slags gjenfødelse eller revansj, det kan være mer enn nok, i det minste for et julemåltid. Jed tenkte at han burde leie en eskortepike til disse julekveldene, dikte opp en liten rammefortelling, det hadde holdt å brife jenta et par timer i forveien; faren 16

var, som menn flest, uansett ikke særlig nysgjerrig på detaljene i andres liv.

I latinske land kan politikk være et passende samtaleemne for middelaldrende eller ganske enkelt aldrende menn; i lavere klasser kan sport fungere som erstatning for politikk. For folk som er særlig påvirket av angelsaksiske verdier, er det snarere økonomi og finans som innehar politikkens rolle, mens litteratur kan være et støtteemne.

Nå var det slik at verken Jed eller faren var noe særlig interessert i politikk, og heller ikke i økonomi. Jean-Pierre Martin var i det store og det hele fornøyd med måten landet hans ble ledet på, sønnen hadde ingen mening om det; sammen klarte de imidlertid, ved å ta for seg alle statsrådene én for én, å holde det gående helt til ostevognen ble trillet inn.

Mens de spiste osten ble faren til Jed litt livligere og spurte ut sønnen om kunstprosjektene hans. Dessverre var det nå Jed som risikerte å ødelegge stemningen, siden han hadde mistet all entusiasme for det siste bildet sitt, «Damien Hirst og Jeff Koons deler kunstmarkedet seg imellom»; han sto i stampe, de siste par årene var han blitt holdt oppe av en slags kraft, men nå var den i ferd med å uttømmes, med å svinne hen, og hva skulle være vitsen med å snakke om alt dette med faren, det var ikke noe han kunne noe for, ingen kunne noe for det, og det eneste folk kan gjøre når de blir stilt overfor en slik innrømmelse, er å bli litt triste; når alt kommer til alt er ikke mellommenneskelig samkvem rare greiene.

«Jeg arbeider med en separatutstilling, til våren,» sa han omsider. «Den er blitt litt forsinket. Galleristen min, Franz, vil ha en forfatter til å skrive i katalogen, han har tenkt på Michel Houellebecq.»

«Michel Houellebecq?»

«Kjenner du ham?» spurte Jed, overrasket. Han hadde overhodet ikke tenkt seg at faren fortsatt var i stand til å fatte interesse for noe som helst kulturelt produkt.

«Det er et lite bibliotek på hjemmet; jeg har lest to av 17

romanene hans. Jeg har skjønt at han er en ganske god forfatter. Det er fint å lese, og samfunnssynet hans virker fornuftig. Har han svart?»

«Nei, ikke ennå …» Jed tenkte så det knakte. Hvis en som var så fullstendig paralysert i en så håpløs og drepende rutinetilværelse, en som hadde begitt seg så helhjertet av sted på mørkets vei, inn i Dødens Mørke Dal, som faren, hadde merket seg at det fantes en forfatter som het Michel Houellebecq, da måtte det være et eller annet med denne forfatteren. Han kom på at han hadde glemt å sende Houellebecq en ny e-post, selv om Franz hadde bedt ham gjøre det flere ganger allerede. Nå begynte det å haste. På grunn av datoene for Art Basel og Frieze Art Fair måtte utstillingen legges til april, senest mai, og de kunne ikke bare be Houellebecq skrive en katalogtekst på fjorten dager, han var en berømt, til og med en verdensberømt forfatter, det sa i hvert fall Franz.

Farens begeistring hadde dalt, og nå gumlet han i seg Saint-Nectaire-osten like uentusiastisk som han hadde tygd på pattegrisen. Når man antar at eldre mennesker er spesielt glade i mat, er dette åpenbart mest av medfølelse, siden man så gjerne vil overbevise seg selv om at de i det minste har dét igjen, selv om smaksnytelsene i de aller fleste tilfeller svekkes med alderen, som alt annet. Alt som da gjenstår, er fordøyelsesbesvær, og prostatakreft.

Noen meter til venstre for dem satt tre kvinner i åttiårene som liksom samlet seg i andakt over fruktsalaten – kanskje var det til minne om ektemennene. En av dem strakte hånda ut etter sjampanje-glasset før den sank ned mot bordet igjen; brystet hennes hevet seg under denne kraftanstrengelsen. Noen sekunder senere gjorde hun et nytt forsøk, hånda skalv fryktelig, ansiktet var fortrukket i intens konsentrasjon. Jed holdt seg fra å gripe inn; det var overhodet ikke hans oppgave å gripe inn i situasjonen. Ikke engang servitøren, som sto oppstilt noen meter unna, og som overvåket operasjonen med et bekymret blikk, hadde noe med å gripe inn i denne situasjonen; kvinnen hadde 18

nå tydeligvis oppnådd direkte kontakt med Gud. Hun var antagelig nærmere nitti enn åtti.

Så kom til slutt også dessertene, for at alt skulle være helt gjennomført. Faren til Jed gikk resignert løs på den tradisjonelle julerullekaka. Det var ikke lenge igjen nå. Tiden hadde en merkelig måte å gå på når de to var sammen; selv om ingenting ble sagt, selv om stillheten som hadde satt seg for lang tid framover ved dette bordet, burde ha føltes uendelig trykkende, virket det som om sekundene, ja, selv minuttene, løp av sted med en voldsom hastighet.

En halvtime senere, uten at så mye som en eneste tanke egentlig hadde streifet bevisstheten hans, fulgte Jed faren til taxiholdeplassen. Klokka var bare ti, men Jed visste at faren nå ble betraktet som en privilegert mann av de andre beboerne på hjemmet; det var nok at han hadde fått være sammen med noen, noen timer, på julekvelden. «Du har en snill sønn …» hadde mange bemerket flere ganger allerede. Etter at en tidligere senior – som nå ugjenkallelig var blitt en gammel – er kommet inn på et pleiehjem, inntar han en posisjon som en liten gutt på et barnehjem. Noen ganger er det besøk: Det er den store lykken, da får gutten oppleve verden, spise Pépito-kjeks og hilse på klovnen Ronald McDonald. Men som oftest er det ikke besøk: Da vandrer gutten trist omkring mellom håndballmålene på den store folketomme asfalterte plassen utenfor hjemmet.

Han venter på frigjøringen, på flukten.

Da han kom hjem, kunne Jed konstatere at varmtvannsberederen fortsatt virket; innetemperaturen var normal, kanskje til og med varm. Han kledde halvveis av seg før han la seg ned på madrassen og sovnet umiddelbart, fullstendig tom i hjernen.