Kantslag - Minna mangler et øvingslokale - Speil speil blink by Cappelen Damm AS

Kantslag Minna mangler et øvingslokale Speil speil blink

Dorthe Nors

Kantslag Minna mangler et øvingslokale Speil speil blink Oversatt av Pernille Rygg

Dorthe Nors Originalens tittel: Kantslag, Minna mangler et øvelokale og Spejl skulder blink Oversatt av Pernille Rygg Kantslag Utgitt på norsk i 2015. Copyright © Dorthe Nors 2008 Minna mangler et øvingslokale Utgitt på norsk i 2018. Copyright © Dorthe Nors 2013 Speil speil blink Utgitt på norsk i 2017. Copyright © Dorthe Nors 2016 Published by agreement with Ahlander Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60244-4 1. utgave, 1. opplag 2018 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kantslag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kjenner du Corri?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gjensidig avlivning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Buddhisten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vinterhagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den store tomaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Andungen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kvinnelige mordere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Svevet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nat Newsom, det gripende menneske. . . . . . . . . . . . Hos frisøren overfor myntvaskeriet . . . . . . . . . . . . . Hegren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kantslag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mor, mormor og tante Ellen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den sommeren gikk hun på kirkegårder . . . . . . . . . . Vadehavet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 11 16 20 29 33 40 44 50 56 61 65 70 77 84 89

Minna mangler et øvingslokale . . . . . . . . . . . . . . . .

Speil speil blink . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

193

Kantslag Noveller

Jeg kommer fra et hjem med hunder og katter, og de der kattene var så sjefete at det ikke er til å tro. De dengte hundene morgen, middag og kveld. De fikk så mye bank, de hundene, at én gang i året hadde hundene spart opp så mye hat til katter, at de jaget en av naboens katter opp i et tre bare for å vente på at den kom ned igjen, og så spiste de den.

Kjenner du Corri?

Hun kan høre de andre nede, Janus er der også fremdeles. Han har akkurat sagt ha det til henne oppe på rommet, og nå sier han altså ha det til mor i døråpningen. Så blir det stille, bortsett fra storebroren hennes som skrur på dusjen på den andre siden av gangen. Stekeosen fra karbonadene har trengt helt inn på rommet hennes, og hun ligger på siden i sengen med puta stukket inn mellom knærne. Hun kan fremdeles kjenne det fuktige spyttet hans rett under nesen, og fingrene hans. Han prøvde å være hyggelig, ikke noe annet, og hun slår på tv-en. Ser slutten av noen regionale nyheter, før hun ramler inn i en sending der et eller annet menneske leter etter en forsvunnet pårørende. Kveldens hovedperson er en sønn som ikke kan finne faren sin. Han er tretti, litt lubben, og han er på gråten hele tiden mens han forteller at han ikke er sint på faren sin. Han kan bare ikke forstå at faren ikke har skrevet til ham. Når den kvinnelige programlederen spør om han er lei seg for det, kan sønnen bare nikke. Nå ser man en lyshåret journalist, som Louise kan huske intervjuet statsministeren på nyhetene en gang, rote rundt i arkiver og spørre ut folk på offentlige kon11

torer om opplysninger om sønnens forsvunnede far. Han heter noe så merkelig som Corri Nielsen, og den blonde journalisten står nå ved en boligblokk i en forstad til København, rød teglstein. Han skal ringe på døra på en adresse der noen på kommunekontoret hevder at Corri Nielsen en gang har bodd. Nå skal det bli spennende å se om det er noen hjemme, sier journalisten når han trykker på ringeklokka. En eldre dame med kort, permanentkrøllet hår åpner. Hun ser ikke på kameramannen, og hun virker heller ikke overrasket nok når journalisten sier at han kommer fra Danmarks Radio. Vi leter etter en mann ved navn Corri Nielsen, sier journalisten. Nå åpner kvinnen døra litt mer og sier: Ja, Corri har bodd her. Journalisten nikker. Kjenner du Corri? spør han. Ja, svarer kvinnen. Det viser seg at kvinnen, som Louise syns har et tørt ansikt, har vært gift med Corri Nielsen, men at de ble skilt. Utfra innredningen i leiligheten kan Louise se at de sikkert ikke har hatt særlig mye til felles. Men sånt bryr ikke journalisten seg om. Han vil vite om damen vet hvor Corri kan være nå. Damen smiler, og først nå ser hun rett i kameraet. Hun ser stolt ut: Ja, jeg vet hvor Corri er, sier hun. Selv om Louise vet godt at det ikke er her man skal slå av, er det her hun slår av. Storebroren hennes subber litt rundt ute på gangen, men ellers er det stille. Det er ikke kommet noen sms fra Janus, men han syntes synd på henne for at det gjorde vondt. Hun ser på fotografiet av ham ved speilet, han har brunt hår og vil helst ikke smile på bilder. Det henger også et bilde av mor og far der, fra en ferie på Bornholm. Det er lenge siden, syns hun, og tenker litt på Corri Nielsen og på Janus, som er 12

høy. Han har også lange og pene fingre, men han bruker alltid tungen når han kysser. Det er merkelig at han ikke bruker leppene bare en gang imellom. Det andre er okei, men det minner henne om den gangen hun og broren hennes var med faren på jobben. De skulle sitte og slikke konvolutter for en femmer i timen. De satt der på hver sin side av et stort, ovalt bord og slikket og slikket. Det var okei å sitte der, hvis det bare ikke hadde vært for konvoluttene. Hun kan huske at siden hun ikke gadd å se på broren som ville konkurrere om hvilken stabel ferdigslikkede konvolutter som vokste raskest, så hun isteden ned på arbeidet sitt. Derfor kom hun i skade for å se for lenge på adressene som var trykket på konvoluttene. Alle brevene var til menn, og adressene fikk henne til å tenke på mennesker man ikke hører til. Hun så dem for seg mens de gikk rundt i fremmede stuer. Hun så dem skrå gjennom store idrettshaller, vente ved biler i lyskryss og trille syklene og mopedene sine langs fortauskanten. Ikke bare fremmede, det var mer som blanke papirark man har lyst til å tegne over. Eller som om du går i stå foran butikkvinduet til en slakter sammen med mor og i speilbildet i glasset ser du en mann stille seg opp ved siden av deg. Han ser på den kokte medisterpølsa. Han overveier om han skal kjøpe medisterpølsa, den fremmede mannen ved vinduet, men beslutter seg for at det skal han ikke. Så snur han seg for å gå, og akkurat idet mannen skal gå rundt hjørnet stopper han opp og sender en selv eller ens mor et underlig blikk. Hun hadde forestilt seg situasjonen sånn, og hun hadde forestilt seg hvordan hun fulgte etter mannen gjennom gatene helt fram til døra hans, inn i oppgan13

gen og opp i annen etasje. Hun ble med ham helt inn i leiligheten og ut på kjøkkenet. Her satte mannen på en kaffetrakter og rettet på bildet ved siden av skjenken. Så satte han seg inn i stua, skrudde på tv-en og så nyhetene. Hun hadde sett på mannen mens han nufset på armlenene med tommelfingrene. Hun så på ham under nyhetene, så på ham mens han spiste kotelettene. Etterpå ble hun nødt til å være med på rutinene på toalettet og stemningen i soverommet også, da mannen la bladet fra seg på nattbordet og strakte seg for å slukke lyset. Der hadde han altså ligget i det hvite sengetøyet sitt og luktet dyne, og Louise hadde hatt lyst til å gråte. Hun ville ruske i mannen og spørre om han hadde bil. For hvis han hadde bil så kunne han gjerne kjøre henne hjem nå. Hun hadde ikke lyst til å være der lenger. Nå ville hun tilbake til moren sin, men det kunne hun ikke få til, for den mannen som egentlig var et navn på en konvolutt hadde klistret seg fast til henne, og da hun senere ringte på alle dørene i mannens oppgang for å spørre om de visste noe om han som bodde oppe i annen etasje, så sa folk at det gjorde de ikke. Han kunne hete Olsen, Madsen, Hansen eller Nielsen. Ingen visste det. – Går det bra med deg, skal jeg hente far? hadde storebroren hennes spurt den dagen på farens kontor der de slikket konvolutter, og Louise husker at hun på dette tidspunktet hadde sagt at hun ikke likte limet. – Jeg er rar i magen, sa hun, og så hentet broren faren deres. Men det var den gangen, tenker hun og gnir fingrene sine under trusekanten der huden er tynn, og det strammer fremdeles, men det går vel over. Nå setter mor 14

inn i oppvaskmaskinen nede, og far skrur opp lyden på kveldsnytt. Hun setter mobilen på lydløs og lukker øynene. Ingen beskjeder fra Janus. Det er da et veldig underlig navn.

Gjensidig avlivning

Han plystrer hunden sin til seg, setter på den halsbåndet og trekker den litt bort fra skogkanten, så de ikke akkurat står der og blomstrer. Det er sent på dagen, det er en stor brakkmark mellom ham selv og Morten, så han kan godt bli stående. Morten går rundt nede på gårdsplassen med den røde tispa i hælene. Den er slank og strihåret. Han har alltid bare hatt dachser. Små aggressive dyr, som spiser lærbånd og gulvmattene i bilene. Henrik liker ikke små hunder. Men når de skal på revejakt tar Morten dachsen sin med, og når det er sivjakt tar Henrik med kleiner münsterländeren og lokkeendene sine. De har ofte sittet i den campingvognen som står på Gartnerens jaktrett nede i våtmarka, drukket tynn kaffe av plastkrus til lukten av våt hund og snakket om at det er en praktisk fordeling at Henrik har en stor hund til det ene og Morten har dachser til det andre. Men nå går Morten alene der nede på gårdsplassen. Det lyser svakt fra kjøkkenvinduet. Han må ha glemt å slukke etter seg der inne, og hunden når ham bare til støvleskaftet. Det ser ut som han holder på å fikse noe med døra i gavlveggen. Det er mye som skal fikses nå. Det er mye som skal synke inn. Henrik har for eksempel alltid trodd at 16

det var konas skyld, fordi man kunne merke på henne at noe av det hun likte best ved Morten var at han ikke var bra nok. Det kan ikke ha vært lett for Morten å være gift med en sånn som alltid higet etter stjernene. Hun var for høyttravende, og det må ha vært pinlig for Morten når de barna som hadde kona i dansk på skolen kalte henne for Lerkefuglen. Man kan se det på huset der nede også. Vinduene er smårutede og svenskrøde. Det er satt flettede pilegreiner ved hoveddøra og når man kommer inn fortsetter det med langbord i stua, hjemmesydde stoltrekk, og det henger noe de kaller fabulerende kunst på veggene. Man endte alltid med å virke litt feil når man var på besøk hos Morten og kona hans. Særlig fremsto Tina plutselig som den typen som ikke har noe imot å stikke hånden inn i en and og trekke ut kråsen. Det var fordi hun var oppvokst på landet. Hun visste hvordan det meste så ut inni. Hun brydde seg ikke om at ting luktet litt heller, hvis de kunne brukes til noe. Hun både forsynte seg og bød på, men kona til Morten var en sånn som helst ville karre til seg fra omgivelsene. Ting skulle ha diplomer, navn og sertifikater. Selv hundene til Morten skulle ha stamtavler og lange navn, men det likte Morten ved henne. Han syntes også at hun så fantastisk ut med skolesekken, det lyse håret og de lilla busserullene. Han likte å kose seg med at hundene hans, som han kalte Muggi, Molly og Sif for å ikke bli latterliggjort, egentlig hadde avanserte navn. En av dem het i virkeligheten Ariadne Pil-Neksø. Det siste etter en kennel på Nordjylland, og Morten likte å fortelle hvor mye Ariadne Pil-Neksø hadde kostet, men Ariadne Pil-Neksø klarte aldri å jage rev fra hiet, og Henrik skjøt den bak huset mens den holdt på å grave i et muldvarphull. 17

Det er sånt man gjør, tenker han og stikker hånden ned til den store hunden sin. Det er skumring, den slikker ham i hånden med den våte tungen. Han ser på jaktkameraten sin som går rundt nede på gårdsplassen, frem og tilbake, nå med noe som likner en boremaskin. Morten har også hunden sin hos seg. Et sånt levende lite dyr, fullt av instinkter, men dypest sett skrøpelig og alltid på nippet til å komme til kort. Dette merkelige båndet mellom hunden og jegeren som han ikke helt kan sette ord på, men det tilsvarer vel å pisse i kryss og det er også derfor en jeger skal kunne skyte sin egen hund. Det er sånn det er: Skyt din beste venn, men man skal også erkjenne hva man ikke makter. Det var sånn Morten hadde uttrykt det da han for snart ti år siden hadde sittet i kjøkkenet og påstått at hunden han hadde den gangen hadde kreft. – Man skal kjenne seg selv godt nok til å vite hvor man ikke strekker til, hadde Morten sagt: – Hvis du skyter den, så fikser jeg den der når det blir dens tur. Morten hadde pekt ned på Henriks første jakthund. Den var en skikkelig stor og flott hund som lå foran radiatoren og så på ham. De hadde blitt enige om å holde det for seg selv, og han skjøt som avtalt Mortens kreftsyke hund, og tre år senere skjøt Morten den første av hans egne hunder. Dermed var de skuls, for den neste til Henrik døde av seg selv. Men sånn hadde det ikke vært med hundene til Morten. Det hadde vært noe annet med hundene hans, og det er det jo ikke noe galt i. Både fra jegerens og hundens synspunkt er et rent skudd det beste. Det hadde vært verre for dyret å bli dyttet inn i en bil og kjørt til dyrlegen. Et rent skudd når hunden holder på med noe den liker er 18

en god død for en hund, akkurat som noen gjerne kunne skyte ham en dag han er så langt inne i Tina som han kan komme. Det hadde vært helt i orden, og likevel står han der i skogkanten og føler ubehag mens Morten går rundt på gårdsplassen sin på en måte som gjør det lett å se at kona og barna har flyttet. Noen overraskelse kan det jo ikke akkurat ha vært. I årevis har alle visst at hun var en sånn som var på vei bort. I årevis har alle ment at Morten gikk der og så liten ut målt mot henne, og det hadde jo alltid vært hyggelig i Gartnerens campingvogn selv om Morten hadde blitt en skikkelig skrytepave med årene. De hadde alltid vært gode kamerater, men det manglet en viss balanse i det. Han hadde aldri sviktet. Han skjøt den første av hundene til Morten da den var på vei opp av et revehi. Den neste skjøt han oppe mellom juletrærne. Den tredje hadde lidd så fælt etter noe Morten hevdet var en påkjørsel, men som godt kunne vært noe annet. Den var så dårlig at Henrik var nødt til å legge den til rette for skuddet, og hunden med det latterlige navnet tok han seg av på jordet bak huset. Den femte ble skutt i hagen en dag kona ikke var hjemme, men nå var det den siste dachsen som gikk der nede på gårdsplassen i hælene på Morten. En mann og hans hund i skumringstimen, men ikke bare det. Han var nødt til å ta det inn nå. Se godt etter, for det var sånn det var: Det var noe inne i Morten som unndro seg lyset. Noe Tina hevdet var en spesiell type komplekser. Han visste ikke hva det var. Han visste heller ikke hva han skulle si om det, annet enn at det luktet slakteavfall og at lukten smittet.

Buddhisten

Før buddhisten ble sjef for hjelpeorganisasjonen Opplysning fra folk til folk, var han alminnelig kristen og embetsmann i Utenriksdepartementet. Det var han som skrev utenriksministerens taler og på den måten la ord i munnen på utenriksministeren. Det er en måte å lyve på og det berørte ham først ikke. Så begynte det å gå inn på ham, fordi han hadde oppdaget at han var buddhist. Buddhisten som idé kom nærmest listende inn og satte seg kort etter at kona ville skilles. Buddhisten kom inn til ham og satte seg på den andre siden av skrivebordet i Utenriksdepartementet. Han så på buddhisten og tenkte at det var et fint format å tre inn i. Buddhister er gode mennesker. De er dypere enn de fleste. Buddhister kan gjennomskue sammenhenger som ingen andre ser. Alt dette var kvaliteter han gjenkjente ved seg selv, men som godt kunne videreutvikles, og så ble han buddhist. Hadde han ikke blitt buddhist ville skilsmissen gjort langt mer vondt, men en buddhist vinner sin innsikt gjennom smerte. Jo vondere det gjør, jo klokere blir buddhisten, tenkte embetsmannen og meldte seg ut av statskirken.

Kort etter at buddhisten har blitt skilt og buddhist står han foran speilet og ser på ansiktet sitt under det tynne kommunefargede håret. Huden hans er i lyseste laget, men det er ikke det ytre det kommer an på. Dalai Lama ville aldri lyve for en minister, og han ville ikke fortelle internasjonale løgner. Enda viktigere: Dalai Lama ville ikke vike tilbake for smerte. Dalai Lama nærmest smiler av ting som gjør vondt, og jo mer trengt opp i et hjørne Lamaen blir, jo mer merker man Lamaens nærvær i verden. Man må sikte høyt, tenker Buddhisten og bestemmer seg for å skrive en artikkel i en riksdekkende avis. Artikkelen handler om arbeidsplassen hans, Utenriksdepartementet, og i særdeleshet handler den om løgnene som kommer ut av munnen på utenriksministeren. Statsministeren er en skurk og utenriksministeren lyver. Jeg må jo vite det, siden det er jeg som skriver alle talene, skrev Buddhisten i avisene, og neste dag var han ikke redd for å gå på jobben. Enhver form for motstand er karakteroppbyggende, og fordi Buddhisten var statsansatt embetsmann kunne ikke utenriksministeren sparke Buddhisten. Til gjengjeld kunne departementsråden kjøre i heisen med ham på en alvorlig måte, og det gjorde han. Opp og ned, opp og ned med Buddhisten i utenriksdepartementet. Kort etter artikkelen og heisturen med departementsråden ser Buddhistens situasjon slik ut: Han har blitt skilt. Han har fått lov til å ta permisjon etter eget ønske fra stillingen sin i Utenriksdepartementet. Dermed er det nå tre ting som gjør vondt. Utenriksministeren gjør vondt. Kona hans og det at hun nå også vil selge huset i Charlottenlund, gjør vondt, og sist, men ikke minst 21

gjør det vondt at hans evne, både som buddhist og tidligere embetsmann i Utenriksdepartementet, til å foreta varige forandringer med verden ikke blir brukt til noe. Godhetstrangen hans overvelder ham. Hans behov for å foreta positive endringer i omgivelsene holder ham våken om natten. Han kjører virkelysten og omstillingsklar rundt i København. Han kjører rundt i sin røde Citroën Berlingo og holder øye med kona. Han kjører rundt i sin røde Citroën Berlingo og holder øye med utenriksministeren. Han vil dem det beste, begge to. Men han vil også gjerne mishandle dem. Det er svært motsetningsfullt, men Buddhisten elsker dem begge to samtidig med at han har lyst til å mishandle dem. Jeg har lyst til å mishandle dem, sier han høyt til seg selv, og det er i det øyeblikket han selv hører ordet mishandle hvisket ut mellom leppene sine, at han ser seg i bakspeilet. Det er en buddhist han ser der. Det er godt at jeg er buddhist, tenker han. Gud vet hva jeg kunne ha funnet på hvis jeg ikke var buddhist. Men nå er han altså buddhist, og buddhister har ekspanderende sjeler. Han kjører rundt i nordre København og oppdager at det er buddhisten i ham som er den sterkeste. Godheten i ham er stor. Det er godt, kjenner han, og samtidig merker han hvor meningsfullt alt sammen er. Universet legger ut koordinater til ham. Universet vil ham noe. Hvis ikke Universet ville ham noe, hadde A) kona ikke forlatt ham B) Utenriksdepartementet ikke presset ham til å gå. Det er en mening med slikt og Buddhisten har lenge hatt på følelsen at han er av den typen som forstår meningen bak ting. Han har også lenge hatt på følelsen at det skal en enslig, sterk mann til for å redde verden. Han er buddhist 22

og tidligere embetsmann i Utenriksdepartementet. Det er to fluer i én smekk. Han er buddhist, tidligere embetsmann, og han er vant til å lyve. Det er hele tre ting på én gang. Det går ikke lenge før Buddhisten ser en annonse i en riksdekkende avis og oppfatter det som nok et tegn fra universet. Hjelpeorganisasjonen Opplysning fra folk til folk med base i Århus mangler en sjef. Aha, tenker Buddhisten, som i dette øyeblikket også er en arbeidsløs mann i en fremleid leilighet i Sydhavnen. Aha, tenker han, en organisasjon er et godt sted å begynne hvis man vil endre verden. At en organisasjon er et godt sted å begynne med å endre verden, skyldes to ting: 1) En organisasjon selger ikke produkter, men meninger. 2) At en organisasjon kan selge meninger skyldes idealer. Dem har han mange av. Men ikke nok med det. Idealer tiltrekker unge mennesker og andre idealister. De unge og idealistene skal arbeide for Buddhisten og Saken alle sammen. Han kan stort sett bestemme selv hva Saken skal handle om, så lenge det berører Opplysning og folk og u-land. Det er ingen av de tre tingene han ikke liker. Det hadde vært fint med en verden der alle var like tykke, bare ikke for tykke, men lykkelige. Buddhisten beslutter seg allerede nå i fremleieleiligheten sin i Sydhavnen for at han vil være sjef for hjelpeorganisasjonen Opplysning fra folk til folk. Han beslutter seg også for å kalle de frivillige hjelperne for Verdensambassadører. Buddhisten vil være sjef for dem, eller enda bedre: Han vil være lederen deres.

For å få jobben er han nødt til å lyve. Nei, omformulering: For å få jobben er han nødt til å legge ord i munnen på seg selv. Det kan man i en god saks tjeneste og slikt har han rutine i. Han skriver en god og unøyaktig søknad. Det går fint å utelate at han faktisk ikke lenger er gift med den kvinnen som står oppført som hans hustru. Det går også fint at adressen i Charlottenlund er utstyrt med omadressering. Det er lett å fjerne diverse snublesteiner fra cv-en, og når det er gjort sender han søknaden. Hvis han ligger våken på luftmadrassen på gulvet i Sydhavnen så er det ikke fordi han har løyet. Han har kommet frem til at målet helliger middelet. Hvis han ligger våken er det fordi han er spent på om styret for organisasjonen på noen måte kan komme utenom ham. Det kan det naturligvis ikke. Styrelederen er overbevist allerede da han åpner konvolutten og ser at brevpapiret er fra Utenriksdepartementet. Styret er helt enig med ham og de ringer straks til Buddhisten. Styret liker også at Buddhisten er ’villig til å kjøre til Århus med det samme’. Under samtalen liker styret måten han drikker av vannglasset på. Det liker lyden av gifteringen hans som slår inn mot glasset og ned mot bordet. Det liker engasjementet hans for verdens problemer. Det liker drømmene hans om et større og sterkere Opplysning fra folk til folk. Buddhisten har visjoner. Buddhisten er familiemann. Buddhisten har en gang hatt diplomatpass. Styret har aldri sett noe liknende. Det er helt blendet og burde sitte med solbriller. Buddhisten er mer enn overbevisende. Han var, som de senere skulle si, ’nesten uhyggelig vanskelig å komme utenom’. Eller som det kvinnelige styremedlemmet uttalte til en journalist fra Aarhus Stiftstidende etterpå: Han hadde skinnlapper på 24

albuene. Vi trodde han var intellektuell. Men det er senere hun sier det. For nå er vi der hvor Buddhisten har blitt leder for en bevegelse og det er her, like før han skal flytte, at han kjøper seg en liten hund. Den lille hunden er en svart labrador og han kaller den Sancho. Buddhister er snille mot dyr, ledelse handler om å tenke de myke verdiene inn i arbeidsstrukturen, og Sancho er myk. Buddhisten putter hunden inn i bunnen av sin røde Citroën Berlingo og kjører fra Sydhavnen. Buddhisten er nå på vei til Århus med planer både for sitt liv og for verden. Han har en luftmadrass i baksetet, ti par rene underbukser, han har planer for verden og nøkler til en embetsbolig i Århus. Han er den nye sjefen for hjelpeorganisasjonen Opplysning fra folk til folk, og han har vært i avisen. Nå kjører han mot en større fremtid enn den han så for seg før. Han kjører mot en slik fremtid kvinner vil kunne se noe i. Kanskje møter han plutselig Utenriksministeren på en u-landsaktig plantasje en dag der han er vert for det hele. Han smiler for seg selv og stopper bare bilen når Sancho skal tisse. Selv er han buddhist og tisser bare når han vil. Det er på en rasteplass vest for Odense mens hunden tisser, at han kommer til å se på bilen sin, Berlingoen. Han tenker på at den er den helt riktige bilen for ham: fra forlykt til baklykt signaliserer Berlingoen romslighet. Modellens spesielle design med skyvedøra inn til kupeen gjør inn- og utstigning med både skolesekker, handleposer og ønsket om å gjøre en forskjell i verden lettere. Man kan ikke si at Berlingoen er en sexy bil, tenker Buddhisten. Men det er ok, for Berlingoen skal signalisere indre, 25

ikke ytre verdier. Designet skal peke på at eieren er både praktisk, driftssikker og fleksibel. Det er heller ikke uvesentlig at Berlingoen er en sikker bil. Rundt kupeen sitter en metallramme som etter sigende er så solid at intet ondt kan nå en inne i bilen. Buddhisten setter hunden inn på gulvet i bilen igjen, og idet han svinger ut fra rasteplassen forstår han at Berlingoen er enda et tegn fra Universet. Han kjører den sikreste bilen på markedet. Han kjører i en bil man ikke kan dø i. Men selv om farlige ting, som for eksempel døden, ikke kan komme utenfra og inn i Berlingoen, så er ikke det det samme som at det farlige ikke allerede er inne i bilen. Det slår Buddhisten at hvis han var verdens onde krefter så ville han vært redd for ham. Hvis jeg var ond ville jeg hate meg, tenker Buddhisten. Og hvis jeg var en som er ute etter å være god mot verden, hvilken bil ville jeg velge da, spør Buddhisten seg selv, idet han kjører forbi en svenskregistrert Volvo. Det er et hypotetisk spørsmål. Buddhisten har allerede valgt Berlingoen. Det er kort etter at han har kjørt forbi Volvoen at det kommer, jærtegnet. Buddhisten får et jærtegn og jærtegnet viser seg over Lillebæltbroen, som han nå nærmer seg. Han ser på himmelen over Fredericia, nei, over hele trekantområdet faktisk, en stor glorie. Mens han kommer nærmere Lillebæltbroen blir lyssirkelen sterkere og sterkere. Idet dekkene til Berlingoen treffer Lillebæltbroen, blir det grå jernskrotet Lillebæltbroen forvandlet til en lysende Bifrost som hvelver seg over vik og sund og presser seg opp i himmelen. Det er som et fata morgana og likevel helt virkelig. Buddhisten kjører på et astrallegeme, og han har retning mot himmelen. Langt under 26

ham, nede i Danmark, piler mennesker ut i hagene og peker opp på ham og Berlingoen. De peker på den røde Berlingoen som kjører over himmelen som om den var Halleys komet. Buddhisten kjenner kraften og suset fra Universet tordne inn i seg og lar seg føre i store, flotte buer inn og ut mellom skyene. Han vinker ned til Danmark og deler av det nordlige Tyskland, og så kommer han endelig til en lysende port. Han spør ikke seg selv om det er meningen at han skal kjøre inn gjennom porten. Han er Den Utvalgte. Det er selve meningen med porten at han skal kjøre gjennom den, så det gjør han. Han kjører helt til bilen stanser av seg selv et sted høyt over det sentrale Jylland. Han tar hunden under armen, åpner døra og stiger ut i himmelrommet. Han kan gå på skyene. Han kan ikke falle ned, og han aner en skikkelse med oransje klær, skallet hode og store briller gå ham i møte. Det er ingen grunn til å se ordentlig etter, for det er tydeligvis Lamaen. Buddhisten kneler ned og håper at hunden ikke skal tisse i dette hellige øyeblikket. Han tør ikke se opp. Han føler seg som en fe og vil gjerne si det til Lamaen, men han tør ikke se opp på ham. Han tenker at hvis ren godhet ser på ren godhet, så kan noe eksplodere. Takk, sier han bare. Takk for din godhet og visdom, og Lamaen legger hånden på hodet hans og sier tilbake: Takk selv, gutten min, og husk: Det skal kaos til for å føde en dansende stjerne. Det er i denne scenen, som muligens utspiller seg i himmelen over Jylland, muligens et sted langt inne i Buddhisten, at vi skal finne årsaken til at Buddhisten fire måneder senere låser seg inne på kontoret sitt med en bensindunk og en engangslighter. Det er her vi møter 27

ham igjen. Han sitter ved skrivebordet og stirrer ut bortenfor dunken og ser knapt nok lokalet rundt seg. Han er låst inne i et mentalt bur. Det er ingen som kan komme inn, og styrelederen vil ha tak i Buddhisten. Buddhisten skal sparkes for misbruk av stilling, lemfeldig omgang med sannheten, skjødesløshet, følelsesmessig baserte avskjedigelser, juks med revisjonsopplysninger, juks med medlemslister, juks med tippemidler, sex med underordnede og mer av samme slag. Men mer enn noe annet skal Buddhisten sparkes for sine vrangforestillinger og det sporet av kaos han har trukket etter seg gjennom hjelpeorganisasjonen Opplysning fra folk til folk. Han skal sparkes fordi han har lekt med en velmenende organisasjon med store tanker om seg selv, og han har fått lov til å trekke seg med æren i behold hvis han vil. Diskré og med lov til å finne på en historie. Men han skal sparkes og han vil ikke. At han ikke vil, skyldes ikke glede ved jobben. Nei. At han ikke vil sparkes skyldes det at det ikke lar seg gjøre. Det har aldri vært en stor ener man kan sparke: Stalin, Hitler, Mor Teresa. Nelson Mandela, Dalai Lama. Han kan jammen si dem i samme setning. De har mye til felles. Ingen av dem kunne for eksempel sparkes. Buddhisten har låst seg inne på kontoret med bensinen, hunden, telefonnummeret til sin ekskone, samt det kvinnelige styremedlemmet bundet fast til stolen med et referat i munnen. Han har låst seg inne med drømmen om en bedre verden og en dunk fra Statoil borte på hjørnet. Han har låst seg inne med sin godhet, og resten er historie.

Vinterhagen

Det var den kvelden Dirch Passer døde. Han falt om på scenen. Det var noe i veien med hjertet og han ble straks kjørt med ambulanse til sykehuset, der han ble erklært død ved ankomsten. Det var den 3. september 1980, og jeg husker det så tydelig fordi det var den kvelden faren og moren min bestemte seg for å fortelle meg at de ville skilles. Det hadde blitt sagt under kveldsmaten og et sted inni meg var jeg vel lettet. Det kan låte kaldt nå etterpå, men de passet ikke sammen, så da mor sa det nøyde jeg meg med å legge ned gaffelen. Ved titiden kom altså nyheten om Dirch Passers død. De to tingene, hans død og så meg som står i terrassedøra og ser ut på den mosen far alltid lot gro mellom flisene, kan jeg ikke skille fra hverandre lenger. Jeg bodde hos mor det første halvannet året og besøkte far i det nye rekkehuset hans hver fjortende dag. Han flyttet aldri helt inn, far. Han lå på en klappseng inne på det store soverommet, og vi spiste bare grillkylling når jeg var der. Så fikk mor en kjæreste. Han het Henning, var alene med to jenter, og vi satt i stua og spilte kort om kvelden. Men far var lei seg når jeg besøkte ham. Han sa hele tiden til meg at det ikke gjorde 29

noe. Hva? spurte jeg. Ikke noe, sa han, og så snakket jeg med mor og Henning om at nå når de to jentene til Henning bodde hos dem, så var det kanskje fair at jeg bodde på det lille rommet hos far. Det var den 6. juni 1982, og da vi satt i bilen utenfor huset til far, drev mor og dro i ermene på treningsjakka mi og gjentok at jeg skulle vite at det var en vei tilbake. Hun ble bare akkurat med inn, ikke mer, og slik fikk jeg altså det lille rommet hos far. Han hadde forsøkt å gjøre det pent overalt. Møblene var satt inn til veggene, det sto et sofabord med et stort askebeger i stua. Han hadde også fått reoler og på soverommet hans sto det en rammemadrass som var maken til den han hadde satt inne på det lille rommet til meg. På rommet mitt var det pent og rent og nok plass. Jeg vet ikke hvor han hadde fått gardinene fra, men han trakk dem for så jeg kunne se at de virket. Det var både gode og dårlige ting ved den sommeren jeg bodde hos far. Det gode var at det var VM i fotball i Spania. Paolo Rossi ble toppscorer med seks mål, og den nordirske spissen Norman Whiteside var med sine sytten år og førtito dager den yngste spilleren i et sluttspill noensinne. Vi så fotball sammen, far og jeg, og fordi sola strømmet ned utenfor hadde vi alle gardinene trukket igjen. Den mørke stua og lukten av agurksalat blandet med det litt for varme tv-apparatet, var en god ting. Men når vi endelig gikk ut sammen, hvis vi for eksempel var nede på supermarkedet, så kunne ikke far la være å holde meg i nakken for å vise at vi hørte sammen, og alle andre ga jo blaffen i det. Far hadde vært heldig som fikk huset, sa han, og han var spesielt glad for glassverandaen. Det kunne bli varmt 30

ute, selv om vinteren, så far fylte den med ørkenplanter og kalte den vinterhagen. Mens stua, kjøkkenet og baderommet virket store, så var det fuktig og tett der ute. Hvis det ikke var noe på fjernsynet om kvelden, ville han noen ganger at jeg skulle sitte der ute i en hagestol og snakke. Det var sukkulenter og takløk far dyrket, og han vannet dem med Substral så de ble veldig store. Han hadde blant annet en halvannen meter høy Crassula, som han kalte den. Den skulle jeg få en gang, fordi jeg fikk sagt at den var den flotteste. For å gjøre ham glad sa jeg noen ganger at den varme jorden i vinterhagen luktet jungel. Andre ganger sa jeg at plantene hans var så store at han liknet Tarzan når han sto mellom dem. Så flirte han og kalte meg Korak, men før han og mor ble skilt hadde han ingen hobbyer. Jeg kunne nok godt ha blitt boende hos far, men i midten av september det året oppdaget en fraskilt dame på jobben til far at han også var skilt. Hun het Margit. Jeg så henne en dag ute i vinterhagen, der hun gikk frem og tilbake med et glass hvitvin. Mens far forklarte henne hvordan sukkulenter gjemmer vann inni seg akkurat som kameler, så jeg at hun tittet på tapetet inne i stua. Det var den 30. september 1982, den dagen Dirch Passers helsetrygdkort ville ha utløpt hvis han fremdeles hadde levd, og det jeg husker mest fra den dagen var at Margit hadde en sønn. Han satt i sofaen og glodde surt på meg. Jeg stirret tilbake på ham for å få ham til å la være. Han rakte tunge til faren min når han ikke så det. Det kan virke som en bagatell, men det var først her at det for alvor slo meg at jeg var den eneste som syntes at faren min var noe særlig. Egentlig var det bare mitt syn på ham som skilte 31

ham fra å være en tilfeldig, likegyldig mann som kunne erstattes med en hvilken som helst annen tilfeldig, likegyldig mann. Hvis jeg ikke likte ham ville han kort sagt være ubetydelig, og hvis han var ubetydelig så det ganske ræva ut for meg. Så jeg klippet alt det jeg følte for far i stykker og gjemte det unna så godt jeg kunne. Altså i tankene. Jeg gjemte noe under stuebordet, noe i Margits potteplanter og i den stygge munnen til sønnen hennes. Når jeg først gjemte det på den måten måtte gutten finne alt sammen igjen før han kunne rekke tunge til det. Jeg vet ikke hva som skjedde mellom far og Margit den dagen, men jeg så henne ikke igjen, og da vi skulle dra rakk jeg ikke å samle sammen alt det jeg hadde gjemt. Ute i bilen, jeg satt i forsetet husker jeg, turte jeg først ikke se på far. Så gjorde jeg det likevel og ganske riktig. Der satt det en helt tilfeldig mann og kjørte bilen, og jeg rakte tunge til ham når han ikke så det.

Den store tomaten

The Bangs jobber mye og handler ikke selv. Alt som er i kjøleskapet deres får de hjem ved å bestille over internett. Hver søndag kveld skriver de til nettbutikken hva de vil ha. Hver mandag dukker det opp en pose med all maten ute på dørmatta. En mandag får de en tomat som veier over et kilo og som de mener at de ikke har bestilt. En så stor tomat klarer de for det første ikke å spise, og de må betale per hundre gram. Den er for dyr, sier mrs Bang, og mr Bang ringer til nettbutikken og klager. Klokka sju mandag kveld, det var mens jeg holdt på å vaske gjestebadet, ringer det på døra. Som vanlig er ikke mr og mrs Bang hjemme og det er jeg som åpner. Der står det en liten mann som svetter veldig og sier at han skal hente tomaten. Jeg finner den i kjøleskapet og gir den til ham. Men så blir han stående ute på matta og vil ikke gå igjen. Jeg spør om det er mer han skal ha med seg før han går. Så sier han at han ikke tjener mer enn den driksen kundene gir ham. Jeg forklarer at The Bangs ikke er hjemme. Han sier at han kjører rundt og henter varene på en sykkel uten bremser. Han viser meg skosålene sine og tørker seg i pannen. 33

Mr og mrs Bang er svært skikkelige mennesker. Mrs Bang jobber på det danske generalkonsulatet på 2nd Avenue med å organisere studiebesøk fra hjemlandet. Mr Bang, eller Lars som han vil kalles, er plateprodusent. Jeg fikk jobben med å gjøre rent i ekteparets penthouse på Lower Manhattan fordi jeg også gjør rent i platestudioet hans. Mrs Bang er veldig høy, vakker og har lyst hår. Mr Bang er enda høyere og hvis han er hjemme når jeg kommer gir han meg en high five ved å senke hånden. Rett under navnene deres på dørskiltet står det The Great Danes. Det er en morsomhet noen av vennene deres har skrevet. Jeg liker The Bangs. Men når The Bangs ikke er hjemme er det likevel sånn at jeg hele tiden er redd for at de skal stå i døra. Det er derfor jeg nøler med å be den lille mannen inn. Men han ser ut til være veldig varm, og The Bangs har aircondition. Jeg sier at jeg heter Raquel og ber ham ta av seg skoene. Han heter Gabriel og forteller at han har andre ting som skal hentes rundt i byen. Jeg sier at han må få noe for bryet. Han sier at jeg ikke under noen omstendighet skal gi ham av mine egne penger. Så smiler vi til hverandre, og han legger tomaten forsiktig fra seg på kjøkkenbordet. – Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gi deg, sier jeg, og han sier at jeg kan gi ham lov til å vaske hendene og kjøle ned ansiktet litt. The Bangs har et gjestebad, men der står bøtta og vaskemidlene mine, og The Bangs har ikke sagt hvordan de ser på gjester som Gabriel. Derfor peker jeg på kjøkkenvasken og han ruller T-skjorteermene sine opp over skuldrene. Akkurat som faren min i sin tid vasket seg grundig på kjøkkenet hjemme i Puerto Consol, 34

gjør Gabriel det. Mexicanske menn smører såpen opp til albuene og gnir den inn i krokene ved øyne, ører og nese. Når såpen og vannet skal av igjen fnyser de som den første mexicaner fnøs da han kravlet opp av Rio Grande. Sånn vasker han seg også, og da han har trukket det meste av vannet av seg med hånden, snur han seg halvt mot meg. Jeg skynder meg inn på gjestebadet for å finne et håndkle til ham. Der ligger de skitne hulter til bulter. Der ligger de nye, pent sammenpressede fra Lumturi. Jeg tar ett av de pent pressede håndklærne og går tilbake til kjøkkenet der han står og drypper. – Jeg kan smøre en sandwich til deg, sier jeg til ham og rekker ham håndkleet. – Jeg vil ikke være til bry, sier han. Så peker jeg på tomaten og sier: – Es un jitomate muy grande, pero no puede bajar las escaleras por si mismo*. Mens han spiser sandwichen sin blir jeg ferdig med å gjøre rent ute på gjestebadet, og når jeg er ferdig med å skrubbe toalettet, stapper jeg de skitne håndklærne og sengetøyet til The Bangs i vaskeposen til Lumturi. Ute på kjøkkenet står Gabriel i sokkelesten og det jeg tar ham i er å se på oppslagstavlen. – De er svært høye mennesker, ikke sant? I luften over hodet sitt viser han hvor han tror at The Bangs ville rekke ham hvis de var hjemme. Det er bildene fra bryllupet til The Bangs han har sett på. Det er mange av dem på oppslagstavlen, og jeg sier at de menneskene som bor her kommer fra Danmark. Han ser på det bildet der man kan se The Bangs sammen *

Det er en veldig stor tomat, men den kan ikke gå ned trappene selv.

med en masse andre mennesker foran en liten hvit kirke. Alle på bildet ser høye ut, men ikke så høye som mr og mrs Bang. Man kan også se dem stå i bryllupsklær foran en hestevogn ved et slott i et grønt og frodig landskap. Håret til mrs Bang er satt opp på en måte som gjør at hun ser enda høyere ut. På et av bildene bærer mr Bang rundt på henne på den ene skulderen. På den måten har hun kommet så høyt opp at hele hodet hennes ikke kommer med på bildet. Gabriel sier at det er store mennesker. Jeg sier som sant er, at The Bangs er hyggelige. Men han peker likevel på hestevognen og sier at det er merkelig at man drar til Amerika, når man kan bo slik hvis man vil. Så sier jeg at det kan være vanskelig for alminnelige mennesker å forstå, men selv mennesker som The Bangs reiser ut i verden for å bli lykkeligere. Jeg viser Gabriel den blå posen med vasketøy. Jeg skal gå nå, og jeg minner ham på at han må huske tomaten. Vi tar følge ned trappen uten å si noe, men utenfor er kvelden varm og sykkelen hans står der han har satt den. Bakpå er det en plastkasse og han har nøkler til den. Han låser tomaten ned til noen andre grønnsaker, men jeg kan ikke se hva slags. Så bøyer han seg forover og drar pedalene rundt med den ene hånden, mens han klør seg i hodet med den andre. Til slutt retter han seg opp, tar posen med vasketøy fra meg og legger den oppå kassen med tomaten. – Jeg skal uansett din vei, sier han. Han triller sykkelen ved siden av meg, og vi setter kursen mot Snowy White, der albaneren Lumturi aldri holder stengt. Mens vi går forteller Gabriel at broren hans selger usaltet brød og høytidsblomster i det jødiske kvar36

teret i Brooklyn. Jeg sier at jeg ikke bor så langt derfra. Han forteller at sykkelen er lånt og at han har fått løfte om en jobb der han skal kjøre bil. Jeg sier at jeg bor hos kusinen min som heller ikke er gift, og så peker jeg på vaskeriet på den andre siden av gata. – Ta tomaten opp av kassen og bli med inn, sier jeg. – Lumturi har aldri sett en så stor tomat i sitt liv. Lumturi, som holder på å feste borden på en kjole, ser opp på meg og smiler da vi kommer inn. Jeg legger vasketøyet fra meg på disken og peker på tomaten. – Har du noensinne sett en så stor en? Lumturi tar seg til ansiktet, som om tomaten har forskrekket ham. – Hvor kommer den fra? – Den kommer fra The Bangs, og vasketøyet er også deres. – Får jeg lov? Gabriel legger tomaten forsiktig fra seg i Lumturis framstrakte hender. Det ser morsomt ut at han står der og vugger den frem og tilbake som om den var en baby. Vi må sette oss litt, og så forteller Lumturi som han pleier om hvordan hjemlandet hans var som en morgen der man står opp og det er tåke. Så går man ut likevel, for en mann skal gå selv om han ikke vet hvor han går hen. Han går hele dagen og først mot kvelden letter tåken, og der står han altså midt i ingenting. Han ser etter liv i horisonten, men det er ingenting. Han ser seg tilbake etter det huset han kom fra. Men det er der heller ikke. Trette bein og ingen steder å gjøre av seg selv, sånn var det stedet han kom fra, sier Lumturi og gir tomaten forsiktig tilbake til Gabriel som om den var hans. 37

Når vi kommer ut fra vaskeriet vet vi ikke hvilken retning vi skal gå i. Jeg spør Gabriel om han ikke skal levere tomaten et sted. Han sier at alle de varene folk ikke har plass til blir brakt til et kjølelager oppe i kjøttdistriktet. Han vil vite hvor jeg skal og jeg skal jo hjem. – Til dem? spør han og holder en hånd opp i luften. – Nei, til meg selv, sier jeg og peker over Brooklyn Bridge. Gabriel mener at han godt kan levere tomaten i morgen. Så kan vi gå over broen sammen. Man kan gå over den på gangstien i midten, mens biler og skip beveger seg under en. Et sted langt ute til høyre står Frihetsgudinnen liten og grønn, og jeg forteller ham hvordan jeg helst vil ha paellaen. Han forteller om hvordan de dyrket appelsiner der hjemme. Vi snakker om det vi savner, særlig varmt vann, og vi finner ut at vi begge bandt hyssing rundt kakerlakkene og løp ved siden av dem da vi var små. Når vi er ute på broen får jeg ham til å snu seg, så vi kan se oss tilbake. Der ligger Manhattans skyline, og den er som den er. Han drar strikkejakken min på plass over den ene skulderen. Jeg smiler og han napper litt i den ene fingeren min. – Es tan pequeño, sier han og klemmer den. Så filtrer fingrene våre seg inn i hverandre og et sted over Manhattan er det noen som fyrer av raketter. To kjempestore bobler av lys sprer seg som soler på himmelen. Det likner ansikter som smiler veldig. Det likner glede så stor at den ikke helt kan få plass i bildet. Det braker over hodene våre, over elva og bort over skyskraperne, og Gabriel vil si noe til meg, men kan ikke 38

for bråket. Så griper jeg fatt i styret på sykkelen hans og vi går hjem over broen sammen. Han og jeg og tomaten.