Kampklar

Kampklar 11 noveller om verdens beste oppfinnelse

Mariangela Di Fiore Thomas Enger Endre Lund Eriksen Eivind Hofstad Evjemo Levi Henriksen Lars Mæhle Arild Stavrum Arne Svingen Brynjulf Jung Tjønn Ragnfrid Trohaug Alf Kjetil Walgermo

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-42269-1 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Martin Kvamme Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80g 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

ARILD STAVRUM Det 7 Da jeg ble fotballidiot 16

ENDRE LUND ERIKSEN Alle vet at Petter er homo 19 Dusinet fullt for Endre 29

THOMAS ENGER Kampklar 33 Old Trafford 51

MARIANGELA DI FIORE Forza 55 Napoli. Uansett hva. 64

EIVIND HOFSTAD EVJEMO Det er bedre at det svir enn at det klør 67 Lompeapplaus 82

LARS MÆHLE Sol og skygge 85 Liv og død 97

ARNE SVINGEN Blø for drakta 99 Historien om Leeman United 106

BRYNJULF JUNG TJØNN Kameratar 109 Flo 119

RAGNFRID TROHAUG Ulven med lua 121 Et fotballiv 129

LEVI HENRIKSEN Når jeg sover er jeg Messi 131 Fotball og tårer 143

ALF KJETIL WALGERMO Innbyttaren 145 Landslaget i fotball 174

DET Arild Stavrum

– Drikk vann, sa Tom Skedsmo og helte i seg. – Alle disse sportsdrikkene er bare overpriset piss.

– Ja vel, sa jeg og nikka ivrig. Det var min første dag med A-laget. Tom Skedsmo gikk bort til Kjetil Monsen igjen.

De vrengte av seg de gjennomsvette T-skjortene og spilte fotballtennis i bar overkropp. Toms venstrearm var tatovert fra håndledd til skulder. På brystkassen hadde han et tigerhode. Kjetil hadde ingenting annet å vise enn muskler. De grynta, svetta, banna og svor som soldater på slagmarken. Og de forsvarte området sitt som om det gjaldt selve livet.

– 7-5, sa Kjetil etter at ballen smalt i Toms kne og forsvant ut av banen. Tom fnyste.

7-6, 7-7, 8-7, 8-8, 8-9, 9-9, 10-9, 11-9. Første sett til Kjetil. De bytta side og starta på nytt.

Det neste settet vant Tom. – Siste og avgjørende, sa Kjetil.

– Greit, sa Tom. Tom mista fatningen på stillingen 0-4. Han knalla 7

til alt han hadde. Ballen forsvant sju–åtte meter ut av firkanten. Svetten rant, panna var rød og han bet tennene så hardt sammen at hver muskel i ansiktet sto i helspenn. Han var akkurat like sint som da jeg slo den idiotiske pasningen på tvers. – Jævla junior! Det der gjør du ikke på A-laget, hadde Tom skreket til meg. Jeg kom til å ha mareritt om den pasningen.

– 5-0, sa Kjetil.

Tom kom sakte med i kampen igjen. Helt til det sto 7-9 og han fikk en litt løs ball fra Kjetil. Tom lyste opp i forventning, hele kroppen hans ristet, men han missa det enkle mottaket. Kjetil vant også neste ballveksling, og dermed settet og kampen.

Da klapsa hendene sammen og takka for matchen, men jeg så hvor forbanna Tom var. Selv om det bare hadde vært en ubetydelig omgang med fotballtennis.

Eller var det bare det?

– Er du klar for straffen? sa Kjetil.

– Selvsagt, sa Tom. Kjetil putta en ball i et ballnett og knøt igjen. Men det var da min oppgave, som dagens yngstemann, å samle inn utstyret? Og hvorfor bare én ball i nettet?

Tom vikla armene sine fast i nettveggen på siden av målet. Som om han bandt seg selv fast. Så satte han seg ned på knærne.

– Ti stykker, sa Kjetil med ballnettet henslengt over skulderen.

– Jeg vet det.

Kjetil svingte ballnettet over hodet noen ganger som en sleggekaster. Så smelte han det av full kraft mot den nakne ryggen til Tom. – MMM! stønna Tom. – Én.

8

– MMM! – To. – AU! MMM! – Tre. Kjetil dengte løs mot Toms rygg. Det grønne ballnettet, av stivt, flisete tauverk, gjorde ryggen til Tom først rød, så nærmest tatoverte nettet inn hvite rutemønstre, og til sist kom blodet. Etter ni slag pipla det ut fra masse små sår.

– Siste, sa Kjetil. Tom spente ryggen og gjorde seg klar. Kjetil dunket til alt han greide. Tom holdt seg oppe noen sekunder før han knakk sammen. Krøket seg i en slags fosterstilling, men med hendene fremdeles bundet fast i nettet. Så reiste han seg og viklet hendene løs igjen.

Jeg hadde hørt ryktene om at når de to spilte kort eller konkurrerte på annet vis, da måtte taperen gjøre de helt utroligste ting. Men jeg hadde ikke trodd de gikk så langt. Ikke til blods.

Tom skrudde tuten av drikkeflaska si og tømte litt vann i håret, før han lot resten renne nedover ryggen.

Han gjorde et forsøk på å tørke seg, men ferskt blod kom hele tiden. Det dryppa mot gresset. Kjetil kasta et blikk på ryggen til Tom, men sa ingenting. Så kom de til min store overraskelse bort til meg og satte seg ned.

– Så, Henrik, hva synes du om din første dag med A-laget? sa Kjetil.

Jeg var fremdeles i et slags sjokk over avstraffelsen og alt blodet, men likevel rødma jeg av forlegenhet.

Kjetil Monsen, med åtte sesonger i Premier League og 40 landskamper, huska allerede navnet mitt. Jeg sa: – Ja, jo, det gikk vel ok.

Tom Skedsmo, den andre tidligere utenlandsproffen 9

i klubben, med tre sesonger i Bundesliga og fire i Østerrike, men «bare» 23 landskamper, heva et øyenbryn mot meg og venta på noe mer. Jeg så ned. Etter en lang pause tok jeg mot til meg og sa: – Hva synes dere?

– Om hva? sa Tom. – Om hvordan jeg klarte meg, sa jeg.

– Du er talentfull, sa Kjetil. Tom nikka ved siden av.

Jeg holdt på å sprekke av stolthet. Jeg var talentfull. De to, med all deres erfaring, syntes det. Mens yngre spillere hadde gått rett i dusjen etter treningen, sto Tom og Kjetil igjen og trente ekstra. Proffer. Gærne, men gjennomsyra, fullblods, til fingerspissene profesjonelle.

Og de så talent i meg.

– Men det er ikke nok, sa Tom og holdt blikket mitt lenge. Jeg svelga spytt i takt med svetten som rant nedover ryggen. Tom fortsatte, stadig høyere: – Du må ha karakter også. Vet du hva karakter er?

– Jeg, jeg … Jeg fikk ikke frem flere ord.

– Karakter er vilje. Evnen til å yte maks når det gjelder som mest. Det at det er helt greit å knekke nesa eller ofre en finger for å vinne. Er du villig til det? sa Tom. Nå så han helt gæren ut.

– Hæ?

– Han spør om hvor mye du vil ofre, sa Kjetil litt lavere, men like bestemt.

– Alt, sa jeg, – fotball betyr alt for meg.

– Godt, sa Kjetil, – for du skjønner, treneren ba oss om å være faddere for deg.

– Hva vil det si?

– Han vil at vi skal sette deg inn i tradisjonene. Vise deg hva som kreves. Du er som sagt talentfull, men det er ikke nok. Vi må sjekke om du har ’det’.

10

– ’Det’?

– Ja, ’det’ – Og hvordan skal dere sjekke det? sa jeg.

– Har du hørt om Quentin Tarantino?

Hva i alle dager hadde en amerikansk filmregissør med dette å gjøre? Jeg sa: – Jeg så den cowboyfilmen hans på kino.

– Django Unchained. Likte du den?

Jeg skjønte at de likte den, så jeg nikka intenst, selv om jeg egentlig syntes den var litt lang.

– Har du sett noen av de andre filmene hans også?

– Jeg har sett Kill Bill og Pulp Fiction.

– Likte du dem, da?

– Ja. – Det er kulturhistorie. Men i går så Tom og jeg en liten perle som heter Four Rooms. Har du sett den?

– Nei. – Filmen består av fire historier, fra fire regissører.

Tarantino lagde den siste. Og her snakker vi tradisjoner.

– Hva mener du?

– Tarantino modellerer filmen sin etter en gammel film av Hitchcock. Tarantino synes historien var så bra, at han ville lage en lignende. Han ville altså følge en tradisjon. Vi vil føre denne tradisjonen videre med deg.

Jeg skjønte ingenting.

– Nå er det mulig, fortsatte Kjetil, – at treneren tenkte på andre slags tradisjoner. At vi skulle lære deg om egentrening eller å leve sunt eller sånn.

– Det har vi ikke tenkt å gjøre, sa Tom. Kjetil reiste seg, gikk bort til sidelinja og henta bagen 11

sin. Jeg hadde lurt på hvorfor han hadde den med seg ut på feltet. De andre hadde latt bagene ligge igjen i garderoben. Kjetil satte den ned mellom oss.

– Du skjønner, i Four Rooms vedder Tarantino, som spiller hovedrollen, med en kompis. Kompisen påstår at han klarer å tenne lighteren sin ti ganger på rad. Hvis han klarer det, så vinner han bilen til Tarantino. Hvis ikke, så … sa Kjetil og så lenge på meg.

– Hvis ikke så hva? sa jeg.

Kjetil åpna bagen og tok opp en brødfjøl. Hva i alle dager var dette? Så tok han opp en stor kjøttøks. Jeg hoppa. Og selv om jeg satt, kom jeg én meter bakover og opp på beina. Tom og Kjetil ble sittende. Kjetil lot fingeren gli over stålet. Tom smilte, men kun med munnen. Det var som øynene hadde forlatt denne verden.

Mannen jeg før hadde sett sånn opp til, så nå bare ond ut.

– Hva faen mener dere egentlig? sa jeg.

– Vi vil foreslå et lignende veddemål.

– Skal jeg vinne en av deres biler?

– Vi skal gi deg noe som er mer verdt enn en lusen bil. Hvis du vinner, så skal vi ta deg skikkelig under våre vinger. Ikke en slik lightversjon som treneren tenker på, men virkelig lære deg triksene for å bli proff.

– Og hvis jeg taper?

– Da legger du lillefingeren på brødfjøla og så hogger vi den av.

– Du er gæren.

– Det er ingen som har bruk for den. Du vil kanskje ha trøbbel med å kaste innkast de første dagene, men så vil du venne deg til det.

Jeg gned meg hardt over øynene. Jeg kom ikke på noe jeg kunne si.

12

– Jeg visste det, sa Tom og snudde den blodige ryggen sin mot meg, – han har ikke det som trengs.

– Jo! Det har jeg visst, det, sa jeg. Tårene pressa på.

Alt jeg ville, så lenge jeg kunne huske, var å bli proff.

Og disse gutta sa nå at jeg ikke hadde ’det’. Tullprat.

Jeg visste at jeg hadde ’det’.

– Så bevis det, sa Kjetil.

– Men jeg røyker ikke, jeg har aldri brukt lighter.

– Du skal få en lettere oppgave enn det.

– Hva da?

– En tverrliggerkonkurranse.

– Hva er det?

– Alle tre skyter mot tverrliggeren fra straffemerket ti ganger hver. Du må treffe halvparten så mange ganger som den dårligste av oss.

– Bare halvparten?

– Ja, så hvis taperen av oss treffer fire ganger, så trenger du kun to.

– Men hvis ikke hogger dere av fingeren min?

– En ubetydelig liten venstre lillefinger.

Hva skulle jeg gjøre? Å være inne med disse gutta var noe jeg alltid hadde drømt om. Tenk å ha Tom Skedsmo og Kjetil Monsen som personlige læremestre.

De kjente sikkert trenere i store klubber. Kanskje kunne de tipse om meg, kanskje kunne de hjelpe meg til Tyskland eller England. Og det å treffe tverrliggeren to av ti ganger fra elleve meter burde da la seg gjøre.

– Ok, sa jeg.

Kjetil la ball etter ball ned på straffemerket og hamra løs. Én etter én smalt de i tverrliggeren. Ti skudd, ti treff. Så var det Toms tur. Han traff på de ni første, mens den siste sneia bare så vidt borti. Eller var den ikke borti i det hele tatt?

13

– Bom, sa i alle fall Kjetil.

– Nei, nei, sa Tom, – du hørte da at den traff.

– Bom. – Treff.

Og slik fortsatte de et par minutter, men for meg betydde forskjellen på ni eller ti ingenting. Jeg måtte uansett treffe med fem. Jeg samla ballene og så bort på brødfjøla og kniven som lå og venta.

Jeg traff på første. Bomma deretter på to. Så traff jeg igjen. Bom. Bom. Treff. Bom. Treff. Fire treff på de ni første.

Jeg la den siste ballen på plass. Gikk fem skritt tilbake og gjorde meg klar. Lå ballen riktig? Jeg tenkte på alle straffeskytterne jeg hadde sett opp gjennom årene som møysommelig fant frem til ventilen for å legge den vekk fra treffpunktet. Hadde jeg huska det? Det var tross alt et ganske så viktig spark dette. Ja, det er viktige spark i VM-sluttspill også, men du mister da ikke en kroppsdel etterpå. Med mindre du kommer fra Colombia, da.

– Jeg må sjekke at ballen ligger rett, sa jeg og gikk mot ballen.

– Stopp, sa Tom, – det er for sent nå. Du må sparke den slik den ligger.

Jeg så bort på Kjetil, men han nikka bare alvorlig.

Jeg så på ballen og gjorde meg klar til et colombiansk straffespark. Bomma jeg, mista jeg en kroppsdel. Det var galskap, men jeg måtte konsentrere meg. Fokusere.

Jeg trakk pusten dypt inn noen ganger, helt til alt jeg så var ballen.

– Jeg skal treffe. Jeg skal treffe, sa jeg til meg selv, løp mot ballen og sparka den to meter over mål.

Jeg sank ned på knærne. Ballen traff sikkerhetsnettet 14

og spratt et par ganger mot gresset før den la seg til ro.

Jeg begravde ansiktet i hendene og lot meg falle fremover til hendene møtte gresset, de også. Jeg ville ligge slik. Ikke røre meg. Bare håpe at det hele gikk over av seg selv.

– Nesten, sa Kjetil.

Jeg snudde litt på hodet, åpnet en flik mellom fingrene på høyre hånd og så opp mot dem.

Kjetil hadde hendene i kryss over brystet. Tom flettet fingrene sammen og knakte.

Så grep han tak i skulderen min, løfta meg bestemt opp og førte meg bort til brødfjøla.

– Sett deg, sa Kjetil. Jeg gjorde som befalt, og han tok tak i hånda mi. Han rulla sammen alle fingrene mine utenom lillefingeren. Den pressa han ned mot brødfjøla. Knyttneven hans var mye større enn min der han holdt fast over håndleddet mitt. Lillefingeren stakk forskremt ut. Tom satte seg ned på knærne. Han tok kjøttøksa i høyrehånda, den tatoverte venstrehånda la han oppå Kjetils, oppå mi, for å finne balansen og for å presse meg enda hardere ned mot fjøla.

Så løfta Tom Skedsmo kjøttøksa og sikta. Jeg lukka øynene og så treninger som liten gutt passere over netthinna. Jeg så mål jeg hadde scora, hodedueller jeg hadde vunnet og taklinger jeg hadde tapt.

Jeg kjente suset da kjøttøksa føk forbi hodet mitt.

Den smalt i brødfjøla.

Det gjorde ikke så vondt som jeg hadde trodd. Forsiktig åpna jeg øynene.

Kjøttøksa sto fast noen centimeter bortenfor lillefingeren min som fremdeles satt på hånda. Tom og Kjetil så på hverandre, nikka alvorlig og sa: – Velkommen til A-laget.