Kalifatet

Terje Bjøranger

Kalifatet

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-67517-2 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Adobe Stock Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

– Selv om ikke yezidiene har gjort noe mot oss, er det faktum at de tror på det de tror på, grunn nok til å drepe dem.

Abu Hud, fremmedkriger (VG, 8. september 2014)

– Vi ble utsatt for seksuell tortur hele tiden og overalt i leiren. Hver gang det kom noen inn hvor vi var, skjedde det. De misbrukte oss, og de kunne bruke oss akkurat som de ville.

Nadia Murad, tildelt Nobels fredspris for 2018 (VG, 28. januar 2016)

1.

Sinjardistriktet, Nord-Irak, høsten 2014 – La ilaha illa Allah Muhammad un-Rasol ul-Lah! Stemmen brøler ut ordene over hodet mitt. Nevene rundt nakken presser ansiktet ned i det skitne gulvet. Jeg kjenner at jeg sikler. Tunga stikker ut av munnen og kliner seg mot de mørkegrønne flisene.

– En gang til! Han løfter hodet mitt noen centimeter over gulvet.

– La ilaha illa Allah …

På nytt presser han ansiktet mitt ned i flisene. Jeg er redd for at fortennene skal knekke, og har blodsmak i munnen. Jeg kjenner ikke igjen min egen forvrengte stemme. Håper folka i rommet ikke hører frykten i den.

Hånden flytter seg fra nakken og griper tak i det lange håret mitt. Kroppen blir slengt bakover, og jeg river med meg noen av plaststolene på veien mot veggen.

– Drep den vantro hora, mumler en stemme.

Ja, drep meg, drep hora. Bli ferdig med det. Han bøyer seg ned, og det skjeggete ansiktet henger like over mitt. De ville øynene gjør at urinen min begynner å renne, men jeg kjenner ikke skam. Jeg ser avskyen hans. Jeg er uren, og han hater alt urent.

Hendene griper meg rundt halsen, drar meg opp i stående stilling og presser meg mot veggen. Noen menn i kamuflasjeklær står bredbeinte langs veggen med armene i kors og betrakter oss. Andre sitter på hvite plaststoler og småler mens de ser på skuespillet. Han skriker, og jeg kjenner spyttet hans.

– En gang til!

Hodet med de svarte krøllene under det svarte pannebåndet svever foran meg. Hendene rundt halsen klemmer til igjen, og 9

jeg klarer ikke å puste. Jeg kommer til å dø. Endelig dreper han meg.

– Drit i det der, mumler den andre stemmen igjen. – Jesidihora tuller med deg. Drep henne, eller bruk henne til et eller annet. Bytt henne i våpen, bror. Du får en Browning-rifle for henne.

– En gang til!

– La ilaha … illa Allah Muhammad … un-Rasol ul-Lah …

Grepet rundt halsen slipper taket, og jeg hiver etter pusten.

Jeg klarte det. Så blir jeg dyttet bort til et bord og ned på en stol. Foran meg ligger det noen papirark og en penn. En finger peker nederst på et av arkene. Jeg famler etter pennen og lukker øynene mens jeg skriver under. Da føles sviket og feigheten litt mindre. Sviket mot hele folket mitt.

Jeg har konvertert til islam. Og jeg blir giftet bort til dette uhyret.

Ansiktet til pappa, som har svevd foran meg hele tiden og gitt meg styrke, renner vekk. Han nektet å konvertere, som den stolte jesidimannen han var, og det drepte ham. Uhyret ved siden av meg skar av ham hodet. Etterpå fikk han øye på søstrene mine …

Han de kaller imam, spør både meg og Abdullah, som uhyret egentlig heter, om ekteskapet er inngått frivillig. Abdullah legger hånden bak nakken min, klemmer til, og jeg nikker ufrivillig. Noen ler igjen. Så leser Abdullah og imamen høyt fra det første kapittelet i Koranen.

Jeg er gift med en IS-terrorist. Først ga han meg bort, etter at han drepte pappa. Så kjøpte han meg tilbake på slavemarkedet for en kasse med ammunisjon. Deretter tvang han meg til å konvertere. Og giftet seg med meg. Hvorfor?

Fordi jeg er sexslaven hans, hans sabiyya, selv om han må skjønne at jeg ikke er jomfru lenger. Han har jo selv gitt meg bort en gang. Han mener jeg er pen, men nå skulle jeg ønske jeg så ut som ei geit. Han kommer til å sjekke underlivet mitt.

De andre mennene forsvinner ut av rommet, og Abdullah trekker over meg det store, svarte plagget de muslimske kvin10

nene går i. En nikab. Så går han ut av rommet og vinker meg etter seg, knipser i fingrene som til en hund.

Jeg følger etter, opp en lang trapp, over et steinete tun. Jeg kjenner småstein som skjærer seg inn i føttene mine.

Vi går inn i et nytt hus. Han slår på lyset og låser døra bak seg. De lange lysrørene i taket legger det lille vindusløse rommet i et grelt flomlys. De grønne og hvite murveggene … hele rommet ser sykt ut.

Jeg skjønner at jeg er i helvete. Og jeg vet hva som skal skje.

Jeg kjenner parfymen hans, samme typen som pappa brukte.

I dag fyller jeg 19 år, og pappa skulle som vanlig ha overrasket meg med en gave. Men jeg er i helvete.

Han dytter meg ned på en smal seng dekket av et slitt, brunt damaskteppe. Så drar han det svarte plagget opp over magen min og river av meg joggebuksa. Så trusa. Han bøyer beina mine bakover, men jeg stritter imot. Prøver å sparke ham. Jeg ser selvfølgelig ikke hvor slaget kommer fra, ser bare gitteret og det grønne helvetet utenfor, men det lammer meg.

Det piper i hodet mitt. Kroppen lystrer ikke lenger. Beina mine blir dratt til siden og bakover. Han skal kontrollere varene han har kjøpt.

Og mamma, jeg lover, jeg klarte ikke å forhindre det.

Han bøyer seg ned mot kjønnsorganet mitt. Gransker det.

Så stryker han fingrene over det og skyver brutalt inn en finger.

Men han skjønner det ikke! Uhyret mellom beina mine vet ikke hvordan en jomfru skal se ut.

Jeg holder på å spy. Vil dø. Det hadde vært bedre om han fant det ut, og slo meg i hjel.

Så river han av seg klærne, og hodet mitt lukker seg. Sjelen min stiger mot taket, slik som ved de andre voldtektene. Flyr ut under åpen himmel.

2.

Oslo, juli 2019 Det der, tenkte politibetjent Charlie Robertsen, kunne vært bildet Edvard Munch malte i et av sine svarteste øyeblikk, men aldri våget å stille ut.

Havflaten utenfor badestranda på Huk lå som hamret sølv og speilte den varme, disige morgenhimmelen. Klokka var litt over fem om morgenen, men sola varmet allerede som midt på dagen. Det hadde vært enda en tropenatt.

Den oransjekledde skikkelsen, lent opp mot et klippeutspring, satt vendt ut mot havet.

Charlie hadde vært ansatt i politiet i over 25 år, fylte snart 50, og trodde han hadde sett det meste. Det hadde han tydeligvis ikke.

Han gikk så nær den oransjekledde han kom, bøyde seg under sperretapen, og holdt den oppe for de to yngre kollegaene Aisha Noor og Lennart Ramberg. De fulgte den sikre ruta teknikerne hadde merket opp, i trygg avstand fra der det kunne tenkes å finnes flere spor.

– Hvem fant ham? spurte Charlie.

Aisha trakk capsen ned i panna og stappet den lange, mørkebrune hestehalen ned under T-skjorta bak. – En patrulje. De pleier å dra nedom her for å sjekke om noen camper her eller har sovna i fylla.

Charlie stilte seg så han fikk sola i ryggen. Skikkelsen satt med knærne trukket lett opp og med hendene i fanget. Mellom hendene holdt liket rundt sitt eget avkappede hode, som for å beskytte det. Store mengder blod hadde pumpet opp fra halsen, og hadde drapert de oransje klærne i svart og mørkerødt.

Lennart Ramberg så seg rundt mens han dro hånden over den allerede svette skallen. – Det er ikke mange timer siden de 12

siste badegjestene pakket sammen håndklærne og de tomme ølboksene og dro hjem. For et sted å velge?

– Ja, sa Charlie. – Det krever for så vidt baller. Han trakk av seg den svarte hettegenseren han hadde tatt på seg i farta da han dro hjemmefra. T-skjorta under var våt. – IS-modus så det griner, mumlet Charlie. – Men på Bygdøy i Oslo …?

– Ser slik ut, sa Aisha. – Og det er vel liten tvil om at drapet skjedde her. Med alt det blodet, mener jeg.

Charlie så på de små elvene blodet hadde gravd ut i sanden foran liket. Den 155 centimeter høye kollegaen i slutten av tyveårene med opprinnelse i Pakistan, og den sist ankomne i gruppen, hadde selvsagt rett.

– Så langt ikke noen identitet, sa Lennart.

De gikk helt inntil den innerste sperretapen, hvor teknikerne jobbet innenfor. Charlie bøyde seg ned for å få øyekontakt med hodet. – Ung … innvandrerbakgrunn. Bart, og litt skjegg på haka. Han kom seg møysommelig opp i stående igjen. – Er det noe kjent med det ansiktet?

Aisha satt fortsatt bøyd. – Jøss. Hun reiste seg opp og hentet opp telefonen.

– Hva skjer? spurte Lennart.

Aisha bladde på telefonen med en rask pekefinger. Så stoppet hun opp og vendte displayet mot Charlie. – Er det han?

Charlie tok telefonen og så på Facebook-bildet Aisha hadde hentet opp.

– Dere er venner på Facebook? spurte Charlie.

– Hvis det er han jeg tror. Han postet en artikkel jeg fikk respekt for.

Lennart så på bildet over ryggen til Aisha. – Felix Sibai.

– Da var det noe kjent, sa Charlie. – Hva var det han skrev om?

Aisha hentet fram en artikkel på veggen hans. – Dette. Om at islam trengte modernisering. Han fikk noen ganske kjipe kommentarer fra de litt mer ekstreme.

– Han er ikke gamle karen, mumlet Charlie.

Aisha bladde igjen. – Tyve år. Artikkelen ble snappet opp av VG også. Han var muslim, men kalte seg moderne muslim.

Skrev under med det også.

13

– Når la han ut noe sist?

– Han postet en melding i går kveld.

Charlie så på meldingen fra gutten. Ordet SORG etterfulgt av flere hjerte-emojier og et sint ansikt. En kommentar til enda en skyteepisode i et gjengmiljø utenfor Gøteborg.

Charlie løftet solbrillene fra hodet og ned på nesa. – Vi får skaffe oss en sikker ID først.

Han smøg seg under sperretapen og gikk ned til vannkanten. Å velge et sted som dette var en maktdemonstrasjon. Halshuggingen og den oransje kjeledressen var som tatt rett ut fra skrytefilmene fra det såkalte islamske kalifatet. Eller det var noen som ville at det skulle se slik ut. Men dette var Norge, ikke Syria. Det var provoserende, brutalt og selvsikkert.

Charlie sparket av seg skoene, satte seg i vannkanten, stakk føttene ned i vannet og så seg rundt. Det måtte være noen i husene eller båtene rundt her som hadde fått med seg noe. Og det måtte være flere kameraer på veien hit som kunne gi dem noe. Lennart satte seg på huk ved siden av ham.

– Jeg må sove et par timer, sa Charlie.

Lennart flirte. – Bare stikk, du. Gamle folk trenger søvn.

Charlie smilte til den drøyt ti år yngre kollegaen med så tatoverte armer at de nesten gikk i ett med den svarte pikéskjorta med gul politilogo. – Hvis det er trygt, sa Charlie, – å overlate dette her til noen som så vidt har hengt fra seg russedressen. Han så bort på Aisha. – Du får holde øye med henne. Halshugging er ikke akkurat melk og brød for noen av oss.

Lennart nikket. – Hun er tøff i skallen, men enig.

Charlie satte balkongdøra på vid vegg for å få luft inn i leiligheten. Markisen stengte ute det meste av morgensola, men varmen var likevel kvelende.

Han la seg på sofaen og prøvde å komme inn i den trøttheten han hadde hatt da telefonen hadde ringt et par timer tidligere, men hjernen jobbet på egen hånd.

IS hadde kommet til byen. Oransje kjeledress, avkappet hode. Videoene med de hinsides handlingene som ble utført i den såkalte islamske staten, hadde florert på nettet. Drap, 14

voldtekter, slaveri og religiøst hysteri. Men det foregikk i en annen verdensdel. Langt unna fredelige, beskyttede Norge.

Nå satt det en hodeløs mann på Bygdøy.

Charlie snudde seg med ansiktet mot sofaryggen og knep igjen øynene. Forsøkte å tømme hodet, hente tilbake trøttheten.

Et solstreif ble reflektert fra et eller annet sted og traff ansiktet hans.

Charlie hev seg irritert over på ryggen. Dessuten ringte vel Lennart snart. Og beklaget at han vekket ham.

– Faen i …

Charlie satte seg opp og stirret dumt ut på verandaen. Snart ville den ligge i solsteiken og fungere som en gigantisk panelovn. Hvorfor hadde han ikke en vifte, som andre folk?

Han plukket med seg telefonen og ruslet ut på badet.

Så ringte Lennart.