Kald måne av Jeffery Deaver

Page 1


Jeffery Deaver

KALD MÅNE Oversatt av Tor Edvin Dahl


© 2014 Cappelen Damm AS (norsk utgave) Copyright © 2006 by Jeffery Deaver ISBN 978-82-02-43513-4 1. opplag 2014 Tidligere utgitt av Cappelen Damm AS i 2008, 2009 og 2010 Originalens tittel: The Cold Moon Oversettelse: Tor Edvin Dahl Omslagsdesign: Tine Winsvold Omslagsfoto: © James Adams / Trevillion Images og © Mohamad Itani / Trevillion Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Du kan ikke se meg, men jeg er alltid der. Løp så fort du kan, men du unnslipper meg aldri. Du kan kjempe imot av all makt, men du beseirer meg ikke. Jeg dreper hvem jeg vil, men blir aldri trukket for retten. Hvem er jeg? Fader Tid



I Tirsdag klokka 00.02 Tiden er død så lenge den klikker av sted med sine små hjul, det er bare når klokken stopper at tiden våkner. WILLIAM FAULKNER



Kapittel 1 – Hvor lang tid tok det dem å dø? Mannen som fikk spørsmålet, lot ikke til å høre det. Han så i bakspeilet igjen og konsentrerte seg om kjøringen. Klokka var rett over midnatt og gatene i den nedre delen av Manhattan var glatte. En kaldfront hadde feid alle skyene vekk fra himmelen og forvandlet snøen til blank is på asfalten og betongen. De to mennene satt i en skranglete Band-Aidkjerre, som var navnet Smarte Vincent hadde gitt den lysebrune SUV-en. Den var noen år gammel, bremsene burde vært ettersett og dekkene skiftet. Men det var ikke akkurat lurt å levere inn en stjålet bil til service, særlig fordi de to siste passasjerene nå var mordofre. Sjåføren – en tynn mann i femtiårene med glatt, svart hår – svingte forsiktig inn i en sidegate og fortsatte å kjøre. Han satte ikke opp farten, svingene var presise og han holdt seg alltid midt i kjørefeltet. Han kjørte på samme måte enten gatene var tørre eller glatte, enten kjøretøyet hadde vært innblandet i et mord eller ikke. Forsiktig, omhyggelig. Hvor lang tid tok det? Kjempen Vincent – Vincent med de lange pølsefingrene, alltid svett og med et belte som satt stramt i det ytterste hullet – skalv voldsomt. Han var midlertidig ansatt i et datafirma, og hadde stått på gatehjørnet og ventet etter nattskiftet. Det var bitende kaldt, men Vincent likte ikke resepsjonen. Lyset var grønnaktig og veggene dekket med store speil der han kunne se sin egen ovale kropp fra alle vinkler. Derfor hadde han gått ut i den klare, kalde desem9


berlufta, trasket fram og tilbake og spist en sjokolade. Ok, to. Da Vincent kikket opp på fullmånen, en sjokkerende hvit skive som brått kom til syne mellom alle høyhusene, tenkte Klokkemakeren høyt: – Hvor lang tid tok det dem å dø? Interessant. Vincent hadde ikke kjent Klokkemakeren – som egentlig het Gerald Duncan – særlig lenge, men han hadde lært at det var forbundet med fare å spørre ham om noe. Selv et helt enkelt spørsmål kunne åpne for en monolog. Herregud, den mannen snakket. Og svarene hans var alltid meget omhyggelige. Han hørtes ut som en universitetslærer. Vincent visste at grunnen til stillheten de siste minuttene var at Duncan tenkte over svaret han skulle gi. Vincent åpnet en pepsi. Han frøs, men trengte noe søtt. Han gulpet ned innholdet og puttet den tomme boksen i lomma. Han spiste en pose peanøttsmørkjeks. Duncan kikket for å forsikre seg om at Vincent hadde hansker på seg. De brukte alltid det i Band-Aid–kjerra. Forsiktig … – Det er flere svar på det spørsmålet, sa Duncan med den myke, fjerne stemmen sin. – For eksempel. Den første jeg drepte var tjuefire, så du kunne si at det tok ham tjuefire år å dø. Akkurat, tullingen … tenkte Smarte Vincent. Ironisk som en tenåring. Men han måtte innrømme at dette opplagte svaret ikke hadde falt ham inn. – Jeg tror den andre var trettito. En politibil kom kjørende i motsatt retning. Blodet i tinningen til Vincent begynte å hamre, men Duncan reagerte ikke. Politiet var ikke interessert i den stjålne Exploreren. – Et annet svar på spørsmålet, sa Duncan, – er å ta den tida det tok fra det øyeblikket jeg begynte og til hjertene deres sluttet å slå. Det er sannsynligvis det du mente. Folk ønsker å se på tida som en enkel måleenhet. Det er greit nok. Det er nyttig å vite at veene kommer hvert tjuende sekund. Det samme kan sies om det faktum at hvis sprinteren løper en mile 10


på tre minutter og femtiåtte sekunder, vinner han. Nøyaktig hvor lenge det tok dem å dø … vel, det er ikke så viktig, så lenge det ikke gikk fort. Han kastet et blikk på Vincent: – Jeg kritiserer ikke spørsmålet ditt. – Nei vel, sa Vincent, som ikke brydde seg om hvorvidt han ble kritisert eller ikke. Vincent Reynolds hadde ikke mange venner og var villig til å finne seg i mye fra Gerald Duncan. – Jeg var bare nysgjerrig. – Skjønner. Jeg la bare ikke merke til det. Men neste gang skal jeg ta tida. – Jenta? I morgen? Vincent merket at hjertet slo fortere. Han nikket. – Senere i dag, mener du. Det var over midnatt. Når du var sammen med Gerald Duncan måtte du være presis, særlig hva tida angikk. – Stemmer. Sultne Vincent hadde fortrengt Smarte Vincent nå da han tenkte på Joanne, jenta som snart skulle dø. Senere i dag … Morderen kjørte i et komplisert mønster tilbake til den midlertidige boligen deres ved Chelsea-stasjonen på Manhattan, plassert sør fra Midtown og ikke langt fra elva. Gatene var tomme, temperaturen var ikke mye over ti og vinden feide hele tida gjennom de smale gatene. Duncan parkerte inntil fortauskanten, slo av motoren og satte på håndbrekket. Mennene gikk ut. De gikk et halvt kvartal i den isnende vinden. Duncan stirret ned på skyggen som månen laget på fortauet. – Det er et tredje svar også. På spørsmålet om hvor lenge det tok dem å dø. Vincent skalv igjen – hovedsakelig, men ikke bare, på grunn av kulda. – Hvis du ser det fra deres synsvinkel, sa morderen, – kan du si at det tok en evighet.

11


Kapittel 2 Hva i all verden er det? Den store mannen satt i den knirkete stolen i det varme kontoret, drakk litt kaffe og myste ut i det kraftige morgenlyset for enden av brygga. Han hadde morgenvakta i taubåtdokken som lå på Hudson-elva nord for Greenwich Village. En Moran med en dårlig dieselmotor var ventet om førti minutter, men for øyeblikket var kaia tom og vaktmannen nøt varmen inne i det lille vakthuset der han satt med føttene oppå skrivebordet og kaffekoppen mot brystet. Han tørket kondensen av vinduet og kikket en gang til. Hva er det? Det sto en liten svart boks ytterst på kaia på den siden som vendte mot Jersey. Den hadde ikke stått der da de stengte klokka seks i går, og ingen kunne dokket etter den tid. Den måtte med andre ord ha kommet inne fra land. Det var en jernlenke som skulle hindre fotgjengere og forbipasserende i å trenge inn på området, men det manglende verktøyet og de forsvunne tomtønnene (hvem i all verden hadde trengt dem?) fortalte at dersom noen ønsket å bryte seg inn, så greide de det. Men hvorfor sette igjen noe? Han stirret og grublet en stund. Det var kaldt ute, det blåste og kaffen var akkurat passe varm. Helvete, han var vel nødt til å sjekke. Han dro på seg den tykke grå jakka, tok hanskene og hatten og etter en siste slurk kaffe gikk han ut i den iskalde lufta. Vaktmannen kjempet seg mot vinden ut til enden av brygga, 12


og de rennende øynene hans konsentrerte seg om den svarte boksen. Hva faen var det? Boksen var rektangulær, knapt tretti centimeter høy, og det lave sollyset ble reflektert i noe foran. Han myste mot skinnet. Vannet i Hudson-elva hadde skumtopper og plasket mot stolpene under ham. Tre meter fra boksen skjønte han hva det var og stoppet. En klokke. En gammeldags klokke med disse snodige tallene – romerske het de vel – og et måneansikt foran. Den så kostbar ut. Han kikket nærmere og fastslo at klokka der ute ikke bare gikk, den viste også riktig tid. Hvem ville etterlate noe så flott der ute? Vel vel, det ser ut til at jeg har fått en presang. Da han gikk videre for å plukke den opp, sviktet beina under ham og et øyeblikk var han panikkslagen og trodde han ville havne i elva. Men han falt rett ned og landet på en issvull som han ikke hadde sett, og ble liggende. Han klynket av smerte, gispet og kom seg på beina igjen. Deretter så han ned og innså at dette var ikke vanlig is. Den var rødbrun. – Herregud, hvisket han da han skjønte at han stirret på en stor blodflekk som hadde samlet seg i nærheten av klokka og var frosset til is. Han lente seg framover og ble enda mer sjokkert da han skjønte hvor blodet kom fra. Han så noe som lignet blodige merker etter fingernegler på treplankene, som om noen hadde klamret seg fast for ikke å falle ned i det urolige vannet rett under. Han gikk helt bort til kanten og stirret ned. Ingen fløt i den krappe sjøen. Det overrasket ham ikke, for hvis det han trodde, var riktig, betydde det frosne blodet at den stakkars jævelen hadde ligget her for en god stund siden, og dersom han ikke var blitt reddet, var liket kommet halvveis til Liberty Island nå. Han famlet etter mobiltelefonen, trakk seg tilbake og dro av seg hansken med tennene. Han kastet et siste blikk på klokka, skyndte seg tilbake til vakthuset og ringte politiet med en butt, skjelvende finger. 13


Før og Etter. Byen var annerledes nå, etter den morgenen i september, etter eksplosjonene og de lange halene av røyk og bygningene som var forsvunnet. Det sto ikke til å nekte. Du kunne snakke om utholdenhet og mot og New York-ernes la-oss-gå-tilbake-på-jobben-innstilling, og alt det stemte for så vidt. Men folk stoppet fortsatt opp når flyene kom inn for landing på LaGuardia og det virket som om de fløy litt lavere enn normalt. Du krysset gata og gjorde en stor sving utenom, hvis du så en forlatt veske. Du ble ikke overrasket over å se soldater og politi i mørke uniformer utstyrt med svarte, militært utseende maskingeværer. Takksigelsesdagsparaden hadde kommet og gått uten at noe hendte, og nå var jula like rundt hjørnet og det var folk overalt. Men over all stasen, som et speilbilde i et av de store vinduene til varehusene, fantes fortsatt bildet av de to tårnene som ikke lenger var der, og de menneskene som ikke lenger var der. Og dessuten, selvfølgelig, det store spørsmålet: Hva skjer nå? Lincoln Rhyme hadde sitt eget Før og Etter og skjønte godt hvordan det føltes. En gang hadde han kunnet gå og fungere som alle andre, og så kom den tida da han ikke lenger kunne. Det ene øyeblikket var han fullstendig frisk, i ferd med å undersøke et åsted, og i neste sekund hadde en bjelke knekket nakken hans og gjort ham til en C-4 kvadriplegiker, så å si totalt lammet fra skuldrene og ned. Før og Etter … Det finnes øyeblikk som forvandler deg for alltid. Men Lincoln Rhyme visste også at hvis du gjør for mye utav det, blir hendelsene sterkere. Og de onde kreftene vinner. Slik tenkte Rhyme denne kalde tirsdagsmorgenen mens han hørte oppleseren i National Public Radio fortelle med den urokkelige FM-stemmen sin om en marsj som var planlagt neste dag. Den ville bli etterfulgt av noen seremonier og offentlige møter, og alt dette skulle egentlig skjedd i nasjo14


nens hovedstad. Men vi-støtter-New-York-ånden hadde seiret og både tilskuerne og demonstrantene ville stille opp i store mengder og fylle gatene og gjøre livet mer strevsomt for de sikkerhetsopptatte politifolkene rundt Wall Street. Men det samme gjaldt for sporten som for politikken: Kamper som skulle vært spilt i New Jersey var flyttet til Madison Square Garden – noe som av en eller annen grunn ble sett på som patriotisk. Rhyme tenkte ironisk: Vil neste års Boston Maraton også bli holdt i New York City? Før og Etter … Rhyme var etter hvert blitt overbevist om at han selv ikke var så veldig annerledes i sitt Etter. Den fysiske tilstanden, hans skyline om du vil, var en annen. Men i hovedsak var han den samme som Før: politimann og vitenskapsmann, utålmodig, temperamentsfull (ja vel, sta også av og til), rastløs og lite tolerant overfor inkompetente og late medarbeidere. Han spilte ikke på det at han var invalid, klaget ikke og gjorde ikke noe nummer av sin egen tilstand (selv om byggherrer som ikke fulgte opp de offentlige retningslinjene om dører og ramper fikk sitt pass påskrevet når han befant seg på et åsted i en av bygningene deres). Mens han lyttet på nyhetsmeldingen, irriterte han seg over det faktum at en del New York-ere hadde en tendens til å synes synd på seg selv. – Jeg akter å skrive et brev, sa han til Thom. Den slanke unge hjelperen iført svarte bukser, hvit skjorte og en tykk genser (Central Park West-huset der Rhyme holdt til, hadde et mangelfullt sentralvarmeanlegg og var dårlig isolert) så opp fra dekorasjonene han holdt på å gjøre i stand til jul. Rhyme moret seg over ironien i at det lille miniatyrgrantreet var plassert oppå et bord der det befant seg en presang som ennå ikke var åpnet, men som lå og ventet på ham: en boks med bleier for voksne. – Brev? Han forklarte sin teori om at det var mest patriotisk bare å fortsette som før. – Jeg skal gi dem inn. I Times, tror jeg. 15


– Gjør det, sa hjelperen, hvis offisielle yrkestittel var pleieassistent (selv om Thom gjerne sa at å arbeide for Lincoln Rhyme automatisk berettiget til tittelen «helgen»). – Jeg skal, sa Rhyme sta. – Utmerket … selv om … Rhyme hevet et øyebryn. Kriminalisten kunne uttrykke seg meget klart med det han hadde igjen av bevegelige kroppsdeler: skuldrene, ansiktet og hodet– og nølte aldri med å gjøre det. – De fleste av dem som sier at de skal skrive brev, gjør det ikke. De som skriver brev, gjør det uten å si noe. De kommer ikke med erklæringer. Har du ikke lagt merke til det? – Takk for ditt bidrag til den psykologiske innsikt. Som du vet er det ingenting som kan stoppe meg. – Utmerket, gjentok hjelperen. Ved hjelp av styreplata kunne kriminalisten manøvrere den røde Storm Arrow-rullestolen sin nærmere en av de fem–seks store, flate monitorene i rommet. – Kommando, sa han inn i stemmegjenkjenningssystemet via en mikrofon festet til stolen. – Skrive tekst. WordPerfect-programmet dukket lydig opp på skjermen. – Kommando, skriv. Herr redaktør. Kommando, punktum. Kommando, avsnitt. Jeg er blitt oppmerksom på … Det ringte på døra og Thom gikk ut for å se hvem det var. Rhyme lukket øynene og arbeidet på sin tirade til verden da en stemme trengte seg på: – Hei Linc. God jul. – Takk i like måte, brummet Rhyme til Lon Sellitto, som vanlig iført skrukkete klær og tykk rundt midjen. Den store etterforskeren måtte bevege seg med forsiktighet, rommet hadde vært et flott rom i Victoria-tida, men nå var det stappfullt av kriminalteknisk utstyr: et optisk mikroskop, et elektronisk mikroskop, en gasskromatograf, kolber og holdere, pipetter, petriskåler, sentrifuger, kjemikalier, bøker og blader, datamaskiner – og tykke kabler som var lagt ut overalt. (Da Rhyme begynte med sin kriminaltekniske rådgiving hjemme hos seg selv, sørget det kraftkrevende utstyret jevn16


lig for at sikringene gikk. Utstyret krevde sannsynligvis like mye strøm som den de øvrige beboerne i kvartalet trengte til sammen.) – Kommando, volum, nivå tre. Kontrollanlegget skrudde lydig ned styrken på NPR-sendingen. – Har du ikke kommet i julestemning ennå? spurte etterforskeren. Rhyme svarte ikke. Han stirret på monitoren. – Hei, Jackson. Lon Sellitto bøyde seg ned og klappet en liten, langhåret hund som lå i en av New York-politiets bevisbokser. Han bodde her rent midlertidig, fordi hans forrige eier, Thoms gamle tante, som hadde holdt til i Westport, Connecticut, nylig var gått bort etter lengre tids sykeleie. Blant arvestykkene den unge mannen fikk, var også Jackson, en havaneser. Rasen, som var i slekt med bichon frisé, også kalt tenerifehund, kom fra Cuba. Jackson bodde hos dem til Thom fant et godt hjem for ham. – Vi har fått en stygg en, sa Sellitto og rettet seg opp. Han begynte å ta av seg frakken, men ombestemte seg. – Herregud så kaldt det er. Er dette en rekord? – Vet ikke. Ser ikke så mye på Weather Channel. Rhyme lette etter en god start på brevet til redaktøren. – Stygg, gjentok Sellitto. Rhyme stirret på Sellitto med et skrått øyebryn. – To drap, samme modus operandi. Mer eller mindre. – Det er massevis av «stygge» der ute. Hvorfor er denne styggere? Som så ofte når Rhyme hadde en av disse langdryge dagene der han ikke jobbet med en spesiell sak, var han i dårlig humør. Av alle skurkene han hadde opplevd, var kjedsomheten den verste. Men Sellitto hadde jobbet sammen med Rhyme i mange år, og var blitt immun overfor kriminalistens humørsvingninger. – Fikk en telefon fra hovedkvarteret. Sjefene vil ha deg og Amelia på denne saken. De insisterte. – Insisterte? 17


– Jeg lovte å ikke si det. Du liker ikke at folk insisterer på å få deg. – La oss komme til det «stygge», Lon. Eller krever jeg for mye nå? – Hvor er Amelia? – Westchester, jobber med en sak. Burde komme snart tilbake. Etterforskeren løftet en vent-litt-finger da mobiltelefonen hans ringte. Han snakket, nikket og gjorde notater. Deretter brøt han forbindelsen og så på Rhyme. – Ok. Her kommer det. En eller annen gang i løpet av natta har vår mann … – Mann? spurte Rhyme skarpt. – Ok. Vi er ikke sikre på hva vi skal kalle … – Kjønn. – Hva? Rhyme sa: – Jeg er ikke interessert i hva dere «kaller» vedkommende. Jeg er interessert i kjønnet. Det er en biologisk forskjell og det dreier seg om enten mannlige eller kvinnelige organismer. – Takk for forelesningen, mumlet etterforskeren. – Kanskje det kan komme til nytte hvis jeg skulle bli med på Jeopardy! en eller annen gang. Men denne mannen plukker opp en stakkar og tar’n med seg til dokkene ved Hudson-elva. Vi vet ikke riktig hvordan han greier det, men han tvinger fyren, eller kvinnen, til å henge etter hendene over elva, hvoretter han begynner å skjære av håndleddene deres. Offeret holder seg fast ganske lenge, ser det ut til – lenge nok til at offeret mister en hel masse blod – men til slutt glipper taket. – Ikke noe lik? – Ikke ennå. Kystvakta og ESU leter. – Snakket du ikke om mer enn ett lik her? – Riktig. Noen minutter etter får vi en ny oppringning. Vi blir bedt om å sjekke en sidegate til Cedar Street, ikke langt fra Broadway. Der har forbryteren nok et offer. En patruljekonstabel finner en type, bakbundet og med en bred tape over munnen. Forbryteren hadde montert en jernstang – den veier i underkant av førti kilo – over hodet på ham. Offeret 18


må holde den i været for at ikke halsen hans skal bli klemt i stykker. – Førti kilo? Siden menn vanligvis er sterkere enn kvinner, er jeg enig med deg i at forbryterens kjønn sannsynligvis er mannlig. Thom kom inn i rommet med kaffe og kaker. Sellitto, som var konstant opptatt av vekten sin, kastet seg over kaka først. I helgene gikk slankeprogrammet hans i hi. Han spiste halvparten, tørket seg rundt munnen og fortsatte: – Offeret greier å holde stanga opp i været. Han greier det en god stund – men så greier han det ikke lenger. – Hva heter offeret? – Theodore Adams. Bodde i nærheten av Battery Park. Vi fikk en ni-en-en-melding i løpet av natta fra en kvinne som fortalte at hun skulle spist middag med broren sin, men at han ikke hadde dukket opp. Vi fikk navnet fra henne. En mann fra det lokale politidistriktet skulle stikke innom henne nå på morgenen. Lincoln Rhyme var vanligvis ikke opptatt av det han kalte «upresise» betegnelser. Men han var enig i at ordet «stygg» passet. Det gjorde også ordet «interessant». Han spurte: – Hvorfor sier du at det er samme MO? – Forbryteren la igjen det samme visittkortet begge steder. Klokker. – Tikk-takk-klokker? – Jepp. Den første lå i en blodpøl ute på kaia. Den andre var plassert ved siden av offerets hode. Det var som om morderen ville at ofrene skulle se dem. Og høre dem, vil jeg tippe. – Beskriv dem. Klokkene. – Så gammeldagse ut. Det er alt jeg vet. – Ikke en bombe? Etter ellevte september var det vanlig at alt som tikket, ble sjekket for eksplosiver. – Niks. Ville ikke smelle. Men de er blitt sendt til Rodman’s Neck med tanke på biologiske og kjemiske spor. Det ser ut som det er samme type klokke i begge tilfellene. Forresten, 19


hvis vi mot formodning ikke skjønte noe, etterlot han seg en lapp under klokkene. Datautskrift. Ikke håndskrift. – Og der sto det? Sellitto kikket på notatene sine. Han ville ikke stole på hukommelsen. Rhyme satte pris på det. Sellitto var ikke noe geni, men han var en bulldogg og han gjorde alt sakte og omhyggelig. Han leste: – Den kalde fullmånen der oppe skinner ned på den døde jorda og varsler dødens time og slutten på reisen som begynte ved fødselen. Han så opp på Rhyme: – Undertegnet «Klokkemakeren». Rhyme hevet et øyebryn. – Vi har altså to ofre og et månemotiv. Vanligvis betydde en henvisning til astronomiske forhold at morderen hadde planer om å slå til igjen. Rhyme sa: – Han har mer på blokka. – Hvorfor tror du jeg er her? Rhyme kikket på begynnelsen på utbruddet han hadde planlagt å sende til Times. Han avsluttet skriveprogrammet. Artikkelen om Før og Etter fikk vente.


Kapittel 3 En svak lyd utenfor vinduet. Snø som knirket. Amelia Sachs stoppet. Hun stirret ut i den stille, hvite bakgården. Hun så ingen. Hun var en halvtimes reise nord for byen, alene i et godt bevart Tudor-hus. Det var stille som døden. En passende beskrivelse, tenkte hun, ettersom eieren ikke lenger var blant de levende. Når jula var over, ville huset bli solgt. En ny lyd. Sachs var byjente, vant til en kakofoni av urban støy, noe truende, noe beroligende. Den enslige forstyrrelsen i den landlige stillheten gjorde henne på vakt. Dreide det seg om fottrinn? Den høye, rødhårete etterforskeren var iført en svart lærjakke, marineblå genser og blå bukser. Hun lyttet omhyggelig og klødde seg ubevisst i hodebunnen. Ny knirking utenfor vinduet. Hun dro ned glidelåsen på jakka, slik at Glocken var lettere tilgjengelig. Hun krøket seg ned og så fort ut. Oppdaget ingenting. Og vendte tilbake til det hun hadde holdt på med. Hun satte seg i den luksuriøse kontorstolen og begynte å studere alt det som lå utover det digre skrivebordet. Dette var en frustrerende oppgave, for hun ante ikke hva hun lette etter. Det skjer ofte når du undersøker et sekundæråsted, eller kanskje et tertiær- eller hva nå dette stedet kunne kalles. Det var kanskje ikke riktig å kalle det et åsted i det hele tatt. Det var lite sannsynlig at det hadde vært noen forbrytere her, heller ikke var det funnet noe lik, og ingen hadde gjemt unna noe bytte. Dette var rett og slett det lite brukte bostedet til en mann ved navn Benjamin Creeley, og han hadde dødd mange kilome21


ter unna og hadde ikke vært i huset sitt den siste uka før han døde. Likevel måtte hun undersøke rommet, og undersøke det grundig – for Amelia Sachs var ikke her i den rollen hun vanligvis hadde: åstedsgransker. Hun var hovedansvarlig for den første mordsaken hun hadde fått seg tildelt. En ny lyd utenfra. Is, snø, grein, hjort, ekorn … Hun brydde seg ikke om lyden og fortsatte den letingen som hadde begynt noen uker tidligere, alt takket være en knute i et bomullsrep. Repet hadde gjort slutt på den femtiseks år gamle Ben Creeley. Han var blitt funnet hengende to uker tidligere fra rekkverket i huset sitt i Upper East Side på Manhattan. På bordet lå det et selvmordsbrev, og det virket ikke som det hadde skjedd noe kriminelt. Men like etter at mannen var død, gikk Suzanne Creeley, enken, til New York-politiet. Hun trodde ikke på at han hadde tatt livet av seg. Den rike forretningsmannen hadde riktignok vært dyster til sinns den siste tida. Men det var bare fordi han hadde jobbet lenge og hardt med noen spesielt vanskelige prosjekter, mente hun. Disse tunge periodene var noe helt annet enn en depresjon som endte i selvmord. Ektemannen hadde aldri hatt mentale eller følelsesmessige problemer og hadde ikke brukt antidepressiver. Økonomien hans var solid. Han hadde ikke foretatt noen forandringer i testamentet eller i forsikringsavtalen sin. Medarbeideren hans, Jordan Kessel, var på en forretningsreise til en kunde som bodde i Pennsylvania. Han hadde snakket med Sachs og bekreftet at Creeley hadde virket nedtrykt, men hadde ikke, verken da eller tidligere, mente Kessel, snakket om å ta livet av seg. Sachs var fast knyttet til Lincoln Rhyme med åstedsgransking som sin hovedoppgave, men ønsket å jobbe med noe annet enn bare kriminaltekniske spørsmål. Hun hadde presset sine overordnede med sikte på å få sin egen etterforskning, enten en mordsak eller en terroristaffære. Noen på toppen hadde funnet ut at det var nødvendig å se nær22


mere på Creeleys død, og gitt henne saken. Bortsett fra den alminnelige overbevisningen om at Creeley ikke var suicidal, hadde Sachs i første omgang ikke funnet bevis for at det hadde skjedd noe kriminelt. Men så gjorde hun en oppdagelse. Obduksjonsrapporten viste at da Creeley døde hadde han en brukket tommel, og hele den høyre hånden hans var gipset. Hvilket gjorde det umulig for ham å knytte galgeknuten eller feste repet til rekkverket. Sachs visste det fordi hun hadde prøvd et titalls ganger. Det var umulig når du ikke hadde noen tommel. Kanskje hadde han laget knuten før sykkeluhellet en uke før han døde, men det virket ikke særlig sannsynlig at du ville lage en slik løkke og ha den for hånden med sikte på å ta livet av deg en gang i framtida. Hun besluttet seg for å beskrive dødsfallet som mistenkelig, og begynte en etterforskning. Men den viste seg å bli en hard nøtt. Vanligvis sier man at enten blir en mordsak løst i løpet av de første tjuefire timene, eller så tar det måneder å avslutte den. Det lille som fantes av bevis (brennevinsflaska han hadde drukket før han døde, brevet og repet) hadde ikke gitt henne noe å gå videre med. Det var ingen vitner. Politirapporten var på under en halv side. Etterforskeren som opprinnelig hadde hatt saken, hadde knapt brukt noe tid på den, noe som var vanlig i en selvmordssak, og han hadde ikke hatt noe å fortelle Sachs. Mulighetene for å grave fram en mistenkt var blitt redusert. Hun hadde ikke funnet noen i byen der Creeley arbeidet og der familien tilbrakte det meste av tida, det eneste som sto igjen i Manhattan var å snakke mer inngående med medarbeideren. Akkurat nå lette hun etter en av de få mulighetene for spor som fantes, i håp om å finne noe i feriehuset til familien Creeley, der de sjelden oppholdt seg. Men hun hadde ikke hatt suksess. Sachs lente seg bakover og stirret på et fotografi av Creeley som håndhilste på en eller annen som så ut som en forretningsmann. De sto på rullebanen på en eller annen flyplass, rett foran det private jetflyet til 23


et eller annet firma. I bakgrunnen så hun oljerigger og oljerør. Mannen smilte. Han virket ikke nedtrykt – hvem gjør vel det på et fotografi? En ny knasende lyd, denne gangen meget nær og rett utenfor vinduet. Så enda en, og enda nærmere. Det der er ikke noe ekorn. Hun dro fram Glocken. En skinnende 9-millimeters kule lå allerede i kammeret med tretten til under. Sachs beveget seg meget stille ut hoveddøra og sirklet rundt til siden av huset med pistolen i begge hender, men nær inntil seg (aldri foran deg når du runder et hjørne, for da kan den bli slått vekk, noe filmene alltid bommet på). Et raskt blikk. Denne siden av huset var klar. Deretter beveget hun seg mot baksiden, og satte de svarte støvlene sine bestemt på flisegangen. Den var dekket av et tykt lag is. Hun stoppet og lyttet. Jo, det var fottrinn. Personen beveget seg nølende, kanskje mot bakdøra. Pause. Et skritt. Ny pause. Klar, sa Sachs til seg selv. Hun beveget seg nærmere hjørnet. Og skled på isen. Hun slapp ufrivillig fra seg et lite gisp. Knapt hørbart, håpet hun. Men høyt nok for inntrengeren. Hun hørte løpende føtter bortover bakgården. Hun hørte snøen sprute. Faen … Sammenkrøket – i tilfelle det var en manøver for å få henne til å vise seg – kikket hun rundt hjørnet og løftet Glocken fort. Hun så en tynn mann i dongeri og tykk jakke som løp gjennom snøen. Helvete … Jeg kan ikke utstå den løpingen. Sachs var født med en stor kropp og ubehagelige knokler – gikt – og kombinasjonen gjorde løping til et rent mareritt. – Dette er politiet. Stopp! Hun begynte å løpe etter ham. Sachs var alene. Hun hadde ikke fortalt Westchester-poli24


tiet at hun var der. Skulle hun få støtte fra dem, måtte de tilkalles via 911, men det hadde hun ikke tid til. – Jeg advarer deg ikke en gang til. Stopp! De løp etter hverandre bortover den store bakgården inn i skogen bak huset. Hun var andpusten og hadde fått en smerte i brystet rett nedenfor ribbeina i tillegg til smerten i knærne. Hun beveget seg så fort hun kunne, men han dro fra henne. Faen, jeg kommer til å miste ham. Men naturen grep inn. En grein som stakk opp av snøen fikk tak i skoen hans og han falt tungt framover med et kraftig stønn som Sachs hørte over tolv meter unna. Hun løp bort til ham, gispet etter pusten og presset Glocken mot halsen hans. Han sluttet å vri på seg. – Ikke skyt meg! Vær så snill! – Hyssj. Fram med håndjernene. – Hendene bak på ryggen. Han klynket. – Ikke gjør meg noe. Jeg har ikke gjort noe galt! – Hendene. Han gjorde som han hadde fått beskjed om, men på en klønete måte som fortalte henne at han sannsynligvis aldri var lagt i jern før. Han var yngre enn hun hadde trodd – en tenåring med ansiktet fullt av kviser. – Ikke gjør meg noe, vær så snill! Sachs hadde fått pusten tilbake og kroppsvisiterte ham. Ikke noen identitetspapirer, ikke noe våpen, ikke noe narkotika. Penger og noen nøkler. – Hva heter du? – Greg. – Etternavn. Han nølte. – Witherspoon. – Bor du i nærheten? Han gispet og trakk inn luft, og deretter nikket han for å fortelle at det stemte. – Huset der borte, rett ved siden av Creeleys. – Hvor gammel er du? – Seksten. 25


– Hvorfor løp du? – Jeg vet ikke. Jeg ble redd. – Hørte du ikke at jeg sa at jeg var fra politiet? – Jo … men du så ikke ut som politi. Er du virkelig? Hun viste ham identitetsmerket sitt. – Hva gjorde du utenfor huset? – Jeg bor rett ved siden av. – Det har du allerede fortalt meg. Jeg spurte hva du gjorde. Hun trakk ham opp i sittende stilling. Han virket vettskremt. – Jeg så noen der inne. Jeg trodde det var Mrs. Creeley eller kanskje noen andre i familien eller … Jeg ville bare fortelle henne noe. Så kikket jeg inn og så at du hadde en pistol. Jeg ble redd. Jeg trodde du var en av dem. – Hvem «dem»? – De som brøt seg inn. Det var det jeg hadde tenkt å fortelle Mrs. Creeley om. – Brøt seg inn? – Jeg så et par karer som brøt seg inn i huset deres. For noen uker siden. Rundt takksigelsessøndagen. – Hvorfor ringte du ikke til politiet? – Jeg burde sikkert gjort det. Men jeg ville ikke bli blandet inn i noe. De så veldig, sånn, tøffe ut. – Fortell meg hva du så. – Jeg var ute i bakgården vår, og da så jeg dem gå bort til bakdøra, se seg rundt og deretter, vel, altså, bryte seg inn og forsvinne. – Hvite, svarte? – Hvite, tror jeg. Jeg var ikke så nær dem. Jeg kunne ikke se ansiktene deres. De var … altså, liksom, to typer. Dongeri og jakke. Den ene var større enn den andre. – Hårfarge? – Jeg vet ikke. – Hvor lenge var de inne i huset? – I en time, tror jeg. – Så du bilen deres? – Nei. 26


– Tok de noe? – Ja. En stereo, noen CD-er, et tv-apparat. Også noen spill. Kan jeg reise meg? Sachs fikk ham på beina og marsjerte ham inn i huset. Hun oppdaget at bakdøra var brutt opp. Ganske profesjonelt også. Hun så seg rundt. Det sto fortsatt en stor tv-skjerm i stua. Og masse flott porselen i et skap. Massevis av sølvtøy. Og det var ikke bare plett. Tyveriet var meningsløst. Hadde de stjålet noe for å skjule noe annet? Hun så seg rundt i første etasje. Huset var rent og pent – bortsett fra peisen. Det var en gasspeis, men det lå masse aske inne i den. Vanligvis var det ikke nødvendig med papir for å få tent på en gasspeis. Hadde innbruddstyvene brent opp noe? Uten å røre det som var inne i peisen, lyste hun på det med lykta: aske og papirbiter. – La du merke til om mennene hadde tent på i peisen da de var her? – Jeg vet ikke. Kanskje. Det var dessuten søleflekker foran peisen. Hun hadde det aller nødvendigste åstedsutstyret i bagasjerommet. Hun kunne sjekke fingeravtrykk rundt peisen og skrivebordet og samle asken og skitten og andre fysiske spor som kunne være av interesse. Da ringte mobiltelefonen hennes. Hun så på den lille skjermen. Hastetekstmelding fra Lincoln Rhyme. De trengte henne i byen så snart som mulig. Hun sendte en melding tilbake om at hun hadde mottatt beskjeden. Hva var brent? tenkte hun og stirret inn i peisen. – Altså, sa Greg, – kan jeg gå nå? Sachs så grundig på ham. – Jeg vet ikke om du er klar over det, men når noen dør, foretar politiet en fullstendig gjennomgang av alt som er i huset den dagen eieren dør. – Å? Han så ned. – Om en time kommer jeg til å ringe Westchester-politiet og be dem sjekke det som er her nå mot den lista. Hvis noe 27


mangler, vil de ringe meg og da vil jeg oppgi navnet ditt og be dem ringe foreldrene dine. – Men … – Mennene stjal ingenting, ikke sant? Etter at de hadde gått, gikk du inn bakdøra og forsynte deg med … hva? – Jeg bare lånte noe. Fra rommet til Todd. – Sønnen til Mr. Creeley? – Ja. Dessuten var et av Nintendo-spillene mine her. Han hadde ikke levert det tilbake. – Hva med mennene? Tok de noe? Han nølte: – Det så ikke sånn ut. Hun tok av ham håndjernene og sa: – Lever alt tilbake. Sett det i garasjen. Jeg skal la døra stå åpen. – Å, ja, altså. Jeg skal gjøre det. Æresord, sa han anspent. – Altså … bare … Han begynte å gråte. – Jeg … altså, spiste litt av en kake. Den sto i kjøleskapet. Jeg mente ikke … Jeg skal kjøpe en ny. Sachs sa: – De noterer ikke maten. – Gjør de ikke? – Bær alt tilbake. – Helt sikkert. Æresord. Han tørket ansiktet med jakkeermet. Så begynte han å gå. Hun spurte: – Vent litt. Da du hørte at Mr. Creeley hadde tatt livet av seg – ble du overrasket? – Ja, jo da. – Hvorfor? Gutten lo: – Han hadde en sju-førti. Den lange. Hvem tenker på å ta livet av seg hvis de har en BMW, hæ?


Kapittel 4 Det var forferdelige måter å dø på. Amelia Sachs hadde sett alt, eller trodde hun hadde gjort det. Men dette var minst like grusomt som noe av det hun kunne huske. Hun hadde snakket med Rhyme fra Westchester og han hadde bedt henne komme så fort hun kunne til den nedre delen av Manhattan, der hun måtte gå over to åsteder for drap begått med bare noen få timers mellomrom av en person som kalte seg Klokkemakeren. Sachs hadde allerede tatt det enkleste av de to – brygga ved Hudson-elva. Det hadde gått fort, det var ikke noe lik der og de fleste sporene var blåst vekk eller var blitt skitnet til av den aggressive vinden som fulgte elveløpet. Hun hadde fotografert og videofilmet åstedet fra alle kanter. Hun hadde merket seg hvor klokka hadde stått – og irritert seg over at åstedet var blitt ødelagt av bombespesialistene da de tok med seg klokka for å undersøke den. Men det hadde ikke vært mulig å gjøre det på noen annen måte, tatt i betraktning at klokka kunne utløse en bombe. Hun hadde sikret seg meldingen også. Den var blodflekket. I tillegg hadde hun tatt noen prøver av det frosne blodet. Hun hadde merket seg sporene etter fingerneglene der offeret hadde klamret seg fast hengende over vannet, for til slutt å falle nedi. Hun plukket opp en avrevet negl – den var bred, kort og ulakkert og antydet at offeret var en mann. Morderen hadde skåret over jernlenka som stengte adkomsten til brygga. Sachs tok en del av lenka for å sjekke spor etter verktøyet. Hun fant ingen fingeravtrykk, fotavtrykk eller 29


dekkmerker i nærheten av der jernlenka var kuttet av eller der blodflekken lå. Ingen vitner var funnet. Den medisinske eksperten meddelte at dersom offeret hadde falt i Hudson-elva, noe som ikke var usannsynlig, ville han dødd av hypotermi i løpet av ti minutter eller så. Dykkere fra politiet og kystvakten fortsatte letingen etter liket og andre spor i vannet. Nå befant Sachs seg på det andre åstedet, bakgata til Cedar Street i nærheten av Broadway. Theodore Adams, som var midt i trettiårene, lå på ryggen og hadde en bred teip over munnen. Den samme typen teip var brukt til å binde sammen anklene og håndleddene. Morderen hadde slengt et tau over branntrappa tre meter over offeret og bundet den ene enden til en tung, to meter lang jernstang med hull i endene som kunne minne om nåløyer. Denne hadde morderen latt henge over offerets hals. Den andre enden av repet hadde han plassert i offerets hender. Fordi han var bundet, kunne ikke Adams krype vekk fra stanga. Hans eneste håp besto i å bruke alle sine krefter på å holde den massive vekten hengende inntil noen tilfeldigvis kom forbi og reddet ham. Det hadde ikke skjedd. Han hadde vært død en god stund, og stanga hadde fortsatt å presse mot halsen hans helt til kroppen ble stivfrossen i desemberkulda. Halsen var bare tre centimeter tykk under det tunge metallet. Ansiktet hadde det kalkaktige, nøytrale uttrykket som døden gir, men hun kunne lett forestille seg hvordan han hadde sett ut da han strevde – hvor lenge? – for å holde seg i live og ble rød i ansiktet av anstrengelsene, deretter mørkerød og med bulende øyne. Hvem i all verden ønsket å drepe noen på disse måtene, som så åpenbart var uttenkt for at døden skulle komme så langsomt som mulig? Iført Tyvek–kjeledressen som skulle hindre at spor fra klærne og håret hennes ødela åstedet, gjorde Sachs klart utstyret samtidig som hun diskuterte med to kollegaer fra New York-politiet, Nancy Simpson og Frank Rettig, begge 30


knyttet til åstedshovedkvarteret i Queens. Like bortenfor sto åstedsbilen – en stor SUV fylt med alt det nødvendige tekniske etterforskningsutstyret. Hun smøg gummistrikker rundt føttene for at hennes avtrykk skulle være lette å skille fra forbryterens. (Nok en av Rhymes ideer. – Hvorfor er det nødvendig? Jeg har Tyvek–kjeledressen på, hadde Sachs påpekt. Han hadde sett oppgitt på henne: – Aha, så det har ikke falt deg inn at en forbryter en eller annen gang vil komme på ideen å kjøpe en Tyvek-dress? Hvor mye koster de? Førtini nittifem?) Hennes første tanke var at drapene enten var utført av en mafiagruppe eller en psykopat. Mafiaen pleide ofte å arrangere denne typen åsted for å sende en melding til en rivaliserende gruppe. En sosiopat på den andre siden ville kanskje foreta et tilsvarende arrangement av storhetsvanvidd eller for sin personlige tilfredsstillelse, noe som kunne tyde på at han var sadist – hvis da mordet var seksuelt motivert – eller rett og slett for å være grusom. I de årene hun var patruljerende konstabel, hadde hun sett at det å påføre andre smerte var en kilde til makt i seg selv, en makt som til og med kunne friste andre til å gjøre liknende ting. Ron Pulaski, iført uniform og lærjakke, kom nærmere. Den blonde, slanke og meget unge patruljerende konstabelen hadde hjulpet Sachs i Creeley-saken og ble ofte utkalt til etterforskninger Rhyme jobbet med. Etter at et ubehagelig sammenstøt med en forbryter hadde bundet ham til sykesenga for ganske lang tid, var han blitt tilbudt førtidspensjon av medisinske grunner. Han hadde fortalt Sachs at han hadde snakket med Jenny, den unge kona si, om saken. Skulle han gå tilbake til jobben eller ikke? Også tvillingbroren hadde hatt sitt å bidra med i diskusjonen. Det endte med at han valgte å ta terapi og vende tilbake. Sachs og Rhyme var blitt imponert over den ungdommelige pliktfølelsen og hadde trukket i noen tråder for å få ham knyttet til seg så sant det var mulig. Senere innrømte han overfor Sachs (men aldri til Rhyme, selvfølgelig) at kriminalistens beslutning om ikke å bli satt ut av tjeneste på grunn 31


av kvadriplegien, pluss hans energiske daglige terapi, hadde vært det som mer enn noe annet inspirerte ham. Pulaski hadde ikke noen Tyvek-kjeledress på seg, så han stoppet ved den gule plasten som avgrenset åstedet. – Jøss, mumlet han mens han stirret på det groteske synet. Pulaski fortalte henne at Sellitto og de andre etterforskerne intervjuet sikkerhetsvaktene og vaktmesterne i bygningene i bakgata for å finne ut om noen av dem hadde sett eller hørt noe i forbindelse med overfallet, eller kjente Theodore Adams. Han la til: – Bombeekspertene sjekker fortsatt klokkene og vil levere dem til Rhyme senere. Jeg skal notere alle bilnumrene på bilene som er parkert her. Sellitto ba meg om det. Sachs sto med ryggen til Pulaski, og bare nikket. Hun fulgte ikke særlig godt med, det han sa var ikke viktig for henne for øyeblikket. Hun var klar til å undersøke åstedet og prøvde å kvitte seg med alt unødvendig tankegods. På tross av at et åsted per definisjon består av døde gjenstander, er det noe merkelig intimt ved arbeidet. Skal de være effektive, må åstedsarbeiderne følelsesmessig og mentalt bli forbryteren. De må oppleve hele hendelsesforløpet i fantasien, finne ut hva morderen tenkte, hvor han sto da han løftet våpenet eller kølla eller kniven, hvordan han forflyttet seg, hvorvidt han ble igjen for å iaktta offerets dødskamp eller flyktet med det samme, hva han festet seg ved, hva som tiltrakk eller frastøtte ham, hvilken fluktrute han valgte. Dette var ikke en del av en personlighetsbeskrivelse. Den psykologiske beskrivelsen av de mistenkte, som var noe av det mediene elsket å få høre om, kunne være nyttig nok. Men her dreide det seg om å grave fram av den haugen av materiale som utgjør et åsted, de små detaljene som kunne føre til den mistenktes dør. Det var det Sachs holdt på med. Bli en annen – bli morderen som hadde funnet opp denne forferdelige døden for et annet menneske. Hun så over åstedet, opp og ned, fra side til side, brosteinene, murveggene, liket, jernstanga … Jeg er ham … jeg er ham … Hva er det som opptar meg? 32


Hvorfor har jeg ønsket å drepe disse to? Hvorfor på denne måten? Hvorfor kaia, hvorfor her? Men dødsårsaken var så uvanlig og morderens tankebaner så fjerne fra hennes at hun ikke hadde noen svar på disse spørsmålene, i hvert fall ikke ennå. Hun tok på seg hodetelefonen. – Er du der, Rhyme? – Hvor ellers skulle jeg være? spurte han, og det hørtes som om han moret seg. – Jeg har ventet. Hvor er du? Ved åsted nummer to? – Ja. – Hva ser du? Jeg er ham … – En sidegate, sa hun inn i mikrofonen, – den ender blindt, og er beregnet på vareleveringer. Du kan ikke komme deg unna. Offeret ligger ganske nær Cedar Street. – Hvor nær? – Fem meter. Hele bakgata er drøyt tretti. – Hvordan kom han seg dit? – Vi har ikke funnet noen spor, men han ble helt sikkert slept hit hvor han ble drept, det er salt og skitt under jakka og på buksene. – Er det noen dører i nærheten av liket? – Ja. Han ligger så å si foran en dør. – Arbeidet han der? – Nei. Jeg har funnet visittkortet hans. Han er frilansforfatter. Arbeidsadressen hans er den samme som privatadressen. – Han kan ha hatt en kunde i en av de andre bygningene. – Lon sjekker det nå. – Bra. Hva med den nærmeste døra – kan forbryteren ha ventet på ham der? – Ja, svarte hun. – Få noen til å åpne den. Jeg vil at du sjekker det som er på den andre siden. Lon Sellitto ringte fra utkanten av åstedet: – Ingen vitner. Alle er komplett blinde. Og døve, forresten. Det må være førti eller femti kontorer i bygningene i denne gata. Hvis noen kjente ham, vil det ta tid å finne ut av det. 33


Sachs formidlet kriminalistens ønske om å åpne døra like ved offeret. – Jeg skal fikse det. Sellitto gikk av sted mens han blåste varm luft inn i hendene sine. Sachs filmet og fotograferte åstedet. Hun så etter, men fant ikke noe som fortalte om seksuelle aktiviteter knyttet til liket eller utført like i nærheten. Deretter begynte hun å gå opp åstedet – hun dekket hver eneste kvadratcentimeter to ganger – på jakt etter fysiske spor. I motsetning til mange andre åstedsgranskere insisterte Rhyme på å bruke bare én gransker – hvis det da ikke dreide seg om et større katastrofeområde, selvfølgelig – og Sachs sjekket alltid åstedene alene. Men hvem det nå var som hadde begått forbrytelsen, vedkommende hadde vært nøye med ikke å etterlate seg noen opplagte spor, bortsett fra lappen og klokka, jernstanga, den brede tapen og repet. Hun fortalte ham det. – Han er ikke akkurat innstilt på å gjøre det lett for oss. Den muntre tonen irriterte henne. Han var ikke rett ved siden av et offer som hadde dødd på denne hersens ufyselige måten. Hun ignorerte kommentaren og fortsatte å sjekke åstedet; undersøkte liket slik at det kunne utleveres til obduksjon, samlet inn eiendelene hans, sjekket fingeravtrykk og tok elektrostatiske avtrykk av fotspor, gikk over klærne med en rulle av den typen folk brukte for å fjerne dyrehår, alt i håp om å finne spor. Det var mest sannsynlig at forbryteren hadde kjørt hit, med tanke på den tunge jernstanga, men de fant ingen bilspor. Gata var dekket med grovsalt som skulle smelte isen, og kornene hindret god kontakt med brosteinene. Hun myste. – Det er noe underlig her. I en omkrets på nærmere en meter rundt liket er det noe på bakken. – Hva tror du det er? Sachs bøyde seg ned og brukte en lupe for å studere det nærmere. Det så ut som fin sand. Hun fortalte det til Rhyme. – Kan det ha vært beregnet på isen? – Nei, jeg finner det bare rundt ham. Og det er ikke noe 34


lignende andre steder i bakgata. De bruker salt mot snøen og isen. Hun tok et skritt bakover. – Men det er bare de fineste partiklene som er igjen. Det virker som … jo, helt sikkert! Han feide det opp. Med en feiekost. – Feide? – Jeg ser sporene etter stråene. Det virker som om han strødde noen håndfuller sand ut på åstedet og deretter feide det opp igjen … Men kanskje han ikke gjorde det. Jeg fant ikke noe lignende på det andre åstedet, ytterst på brygga. – Ser du noe sand på offeret eller stanga? – Jeg vet ikke … vent, her er det noe. – Han gjorde det med andre ord etter drapet, sa Rhyme. – Han har nok forsøkt å matte åstedet. Omhyggelige forbrytere brukte av og til et pulverlignende eller finkornet materiale – sand, kattehår eller til og med mel noen ganger – og spredte det utover bakken etter at de hadde begått en forbrytelse. Deretter feide de opp eller støvsuget det hele, og fikk med seg det meste av sporstoffet samtidig. – Men hvorfor? grublet Rhyme. Sachs stirret på liket og på den brulagte sidegata. Jeg er ham … Hvorfor feie? Forbrytere fjerner ofte fingeravtrykk og annet som opplagt kan brukes som bevis, men det er sjelden at noen går så langt som til å strø noe utover. Hun lukket øynene og prøvde, enda så vanskelig det var, å se seg selv stå over den unge mannen som kjempet for å holde jernstanga vekk fra halsen. – Kanskje han helte ut et eller annet. Men Rhyme sa: – Lyder ikke sannsynlig. Han vil ikke være så skjødesløs. Hun var enig. Hun fortsatte å tenke: Jeg er veldig omhyggelig. Men hvorfor feie? Jeg er ham … – Hvorfor? hvisket Rhyme. – Han … 35


– Ikke han … korrigerte kriminalisten. – Du er ham, Sachs. Ikke glem det. – Jeg er perfeksjonist. Jeg ønsker å bli kvitt så mye spor som mulig. – Sant nok. Men det du vinner ved å feie, sa Rhyme, – taper du i det at du må bli lenger på åstedet. Jeg tror det må ha vært en annen grunn. Hun prøvde å føle hvordan det var å løfte stanga, gi mannen repet, stirre ned på det kjempende ansiktet hans og øynene som bulte ut. Jeg setter klokka ved siden av hodet hans. Den tikker, tikker … Jeg ser ham dø. Jeg vil ikke etterlate spor. Jeg feier opp … – Tenk, Sachs. Hva er det han vil? Jeg er ham … Så plutselig utbryter hun: – Jeg kommer tilbake. – Hva? – Jeg kommer tilbake til åstedet. Jeg mener, han kommer tilbake. Det er derfor han feier. Fordi han absolutt ikke vil etterlate noe som kan gi en beskrivelse av ham: ikke noen fibere, ikke hår, fotavtrykk, skitten under skosålene. Han er ikke redd for at vi skal spore ham tilbake til gjemmestedet hans – han er for god til å etterlate den slags spor. Men han er redd for at vi skal finne noe som kan hjelpe oss å gjenkjenne ham når han kommer tilbake. – Det er mulig. Kanskje er han en kikker, kanskje liker han å se folk dø, se politiet arbeide. Eller kanskje vil han bare se hvem som jakter på ham … slik at han kan starte sin egen jakt. Sachs merket at hun kjente en redsel kile henne i ryggen. Hun så seg rundt. Det var som vanlig en liten flokk nysgjerrige på den andre siden av gata. Sto morderen blant dem og iakttok henne? Rhyme la til: – Eller kanskje har han allerede vært der. Han kan ha vært innom tidligere i morges for å fastslå at offeret faktisk er død. Hvilket betyr … – At han kan ha etterlatt seg spor et annet sted, utenfor åstedet. På fortauet, ute på gata. 36


– Riktig. Sachs krøp under den gule plasten som markerte åstedet og så tvers over gata. Deretter så hun på fortauet foran bygningen. Der, der var det fem-seks fotavtrykk i snøen. Hun hadde ingen mulighet for å vite om noen av dem kunne skrive seg fra Klokkemakeren, men flere av dem – laget med brede, mønstrede støvler – antydet at noen, sannsynligvis en mann, hadde stått noen minutter der sidegata begynte og flyttet vekten fra den ene til den andre foten. Hun så seg rundt og fastslo at det ikke kunne være noen grunn for at vedkommende sto der – ingen telefonkiosk, postkasse eller et vindu like i nærheten. – Jeg ser noen merkelige støvelavtrykk der sidegata begynner, ved fortauskanten til Cedar Street, fortalte hun. – Store. Hun lette rundt i området og gravde litt i en snøhaug. – Fant noe her. – Hva? – En seddelholder i metall – forgylt. Fingrene var frosne inne i gummihanskene, men hun talte pengene likevel. – Det er tre hundre og førti dollar i nye tjuedollarsedler her. Rett ved siden av støvelavtrykkene. – Hadde offeret penger på seg? – Seksti dollar, ganske nye sedler der også. – Kanskje morderen beriket seddelholderen og deretter mistet den da han forsvant. Hun plasserte den i en bevispose og avsluttet deretter letingen på resten av åstedet uten å finne noe. Bakdøra til kontoret ble åpnet. Sellitto og en uniformert sikkerhetsvakt knyttet til bygningen dukket opp. De tok noen skritt tilbake mens Sachs gikk over døra, fant og fotograferte en million fingeravtrykk, som hun sa til Rhyme (han bare klukket), hvoretter hun tok for seg den halvmørke gangen innenfor. Hun fant ikke noe påfallende. Plutselig hørte hun en panikkslagen kvinnestemme. Den tvang seg innpå i den kalde lufta. – Å nei, herregud! En lubben brunette i trettiårene kom løpende bort til den gule sperreteipen og ble stoppet av en uniformert politimann. 37


Hun holdt hendene foran ansiktet og hulket. Sellitto tok et skritt framover. Sachs kom bort til dem. – Kjenner De ham, frue? spurte den store etterforskeren. – Hva er det som har skjedd? Fortell! Å nei … herregud … – Kjenner De ham? gjentok etterforskeren. Mens hulkene ristet kroppen hennes, snudde hun seg vekk fra det forferdelige synet. – Broren min … Å nei, er han … det er ikke sant … Hun sank i kne på isen. Dette var sannsynligvis kvinnen som hadde meldt broren sin savnet, tenkte Sachs. Lon Sellitto var en bølle overfor mistenkte. Men overfor ofrene og slektningene deres var han påfallende hensynsfull. Den myke tonen, gjort litt grovere av Brooklyn-dialekten, prøvde å trøste henne: – Jeg beklager. Han er død, dessverre. Så hjalp han henne opp og hun lente seg inntil murveggen. – Hvem har gjort det? Hvorfor? Stemmen hennes steg til et hyl da hun stirret på det forferdelige arrangementet som hadde ført til brorens død. – Hvem kan gjøre noe sånt som dette? Hvem? – Det vet vi ikke ennå, sa Amelia. – Dessverre. Men vi skal finne ham. Det kan jeg love. Hun gispet etter pusten og snudde seg: – Ikke la datteren min se dette, vær så snill. Sachs så forbi henne og bort til en bil som var parkert halvveis inntil fortauskanten, der hun hadde etterlatt den i panikken. I passasjersetet satt det en tenåringsjente som stirret på Sachs med rynket panne og hodet litt på skakke. Etterforskeren stilte seg foran liket, slik at jenta ikke skulle se onkelen. Søsteren, som fortalte at hun het Barbara Eckhart, hadde sprunget ut av bilen uten kåpa på seg. Nå skalv hun av kulde. Sachs førte henne bort til den åpne bakdøra hun nettopp hadde sjekket. Den hysteriske kvinnen spurte om hun kunne bruke toalettet, og da hun kom tilbake igjen var hun fortsatt skjelven og blek, men hadde fått kontroll på gråten. Barbara ante ikke hva som kunne være motivet for forbrytelsen. Bro38


ren hennes var ungkar, arbeidet for seg selv og skrev reklametekster. Han var godt likt og hadde ingen fiender, så vidt hun visste. Han hadde aldri rotet seg borti noen romantiske trekanter – ingen sjalu ektemenn – og hadde aldri brukt narkotika eller gjort noe annet ulovlig. Han hadde kommet til byen for to år siden. At det åpenbart ikke var noe opplagt motiv for drapet, bekymret Sachs, for det gjorde det langt mer sannsynlig at morderen var gal, og dermed langt farligere for folk flest enn en vanlig morder. Sachs forklarte hva som ville skje med liket. Etter obduksjonen ville det bli utlevert til nærmeste pårørende i løpet av en til to dager. Ansiktet til Barbara ble til stein: – Hvorfor drepte han Teddy på den måten? Hva tenkte han på? Det var et spørsmål Amelia Sachs ikke hadde noe svar på. Hun så Sellitto hjelpe kvinnen tilbake til bilen, og kunne ikke la være å se på datteren som stirret tilbake mot politikvinnen. Det var vanskelig å møte blikket hennes. Jenta visste sikkert at onkelen hennes var død nå, likevel så Sachs et lite glimt av håp i ansiktet hennes. Et håp som ville bli knust. Sulten. Vincent Reynolds lå i den fuktige senga i det midlertidige hjemmet deres, som var – av alle ting – en tidligere kirke, og kjente sjelen sulte, og dermed i taushet etterligne brummingen fra den bulende magen hans. Den gamle, katolske bygningen midt i et forlatt område av Manhattan, ikke langt fra Hudson-elva, var operasjonsbasen deres for disse drapene. Gerald Duncan kom utenbys fra, og leiligheten til Vincent lå i New Jersey. Vincent hadde foreslått at de kunne bo hos ham, men Duncan hadde sagt nei, det kunne de absolutt ikke gjøre. De måtte ikke ha noen som helst kontakt med sine virkelige identiteter. Det hadde lydt som om han foreleste. Men ikke på noen ubehagelig måte. Snarere som en far formaner sin sønn. – En kirke, hadde Vincent spurt. – Hvorfor det? 39


– Fordi den har vært til salgs i fjorten og en halv måned. Ikke veldig ettertraktet, med andre ord. Og ingen kommer til å dukke opp der på denne tida av året. Han hadde kastet et raskt blikk på Vincent. – Ikke vær redd. Den er ikke hellig lenger. – Å? spurte Vincent, som regnet med at han hadde begått nok syndige handlinger til å være garantert direkte adgang til helvete, hvis noe slikt fantes. Å trenge seg inn i en kirke, enten den var innviet eller ikke, ville uansett være en mindre forseelse. Eiendomsmegleren hadde sørget for at dørene var låst, selvfølgelig, men en klokkemaker er i prinsippet ikke så veldig forskjellig fra en låsesmed (de første klokkemakerne, hadde Duncan forklart, var egentlig utdannet som låsesmeder), og han hadde ikke hatt vanskeligheter med å dirke opp en av bakdørene og deretter erstattet den med en av sine egne hengelåser, slik at de kunne komme og gå uten at noen på gata eller fortauet la merke til den. Han hadde byttet ut låsen på inngangsdøra også, og etterlatt seg litt voks på låsen, slik at de kunne sjekke om noen hadde forsøkt å komme seg inn mens de var borte. Stedet var dystert og trekkfullt og luktet av billige rensemidler. Rommet til Duncan hadde tidligere vært prestens soverom i annen etasje i kontordelen av bygningen. Tvers overfor ham bodde Vincent, og det var her han lå nå, på det tidligere kontoret. Det var et bord her, en kokeplate, en mikrobølgeovn og et kjøleskap i tillegg til sprinkelsenga. (Sultne Vincent hadde selvfølgelig fått kjøkkenet.) Strømmen var fortsatt tilkoblet, i tilfelle eiendomsmeglerne skulle trenge lyset, og sentralvarmeanlegget var på for at rørene ikke skulle bli sprengt. Da han hadde sett det første gang, sa Vincent – fordi han visste hvor opptatt Duncan var av tida: – Dumt at det ikke er noe klokketårn her. Som Big Ben. – Det er navnet på den store klokka, ikke uret. – På Tower of London? – I klokketårnet, korrigerte den eldre mannen. – På parla40


mentsbygget. Oppkalt etter Sir Benjamin Hall. På slutten av attenfemtitallet var det Englands største klokke. På tidlige urverk var det bare klokkene som fortalte tida. Det var ikke noen urskiver og heller ikke noen visere. – Å. – Ordet «klokke» kommer fra det latinske clocca, som betyr bjelle. Han visste alt. Vincent likte det. Han likte mye ved Gerald Duncan. Han hadde lurt på om de to særlingene virkelig kunne bli venner. Vincent hadde ikke mange. Av og til hendte det han tok en drink sammen med assistentene til advokatene eller noen av de andre skriverne. Men Glupe Vincent hadde en tendens til ikke å si så mye fordi han var redd for å si noe galt om en serveringsdame eller en kvinne som kunne sitte i nærheten. Sulten gjør deg uforsiktig (bare tenk på hva som hadde hendt med Sally Anne). Vincent og Duncan var motsatser på mange måter, men de hadde én ting felles: en mørk hemmelighet. Og alle som har delt noe slikt, vet at det kan oppveie enorme motsetninger i liv og meninger. Jo, Vincent var ikke i tvil om at vennskapet deres hadde framtida foran seg. Nå vasket han opp i kaldt vann og tenkte nok en gang på Joanne, brunetten som de hadde besøkt i dag. Blomsterpiken, deres neste offer. Vincent åpnet det lille kjøleskapet. Han tok ut et rundstykke og delte det i to med jaktkniven. Den hadde et tjuefem centimeter langt blad og var meget skarp. Han smurte fløteost på rundstykket og spiste det sammen med to cola. Brusen var så kald at det prikket i nesa. Omhyggelige Gerald Duncan insisterte på at de måtte ha hansker på her også, hvilket var litt av en plage, men i dag gjorde det ikke Vincent så mye, kulda tatt i betraktning. Han la seg på senga igjen og prøvde å forestille seg hvordan kroppen til Joanne så ut. Senere … 41


Være sulten, sulte i hjel. Magen krympet seg, sjelen hans ble forvandlet til støv. Hvis han ikke fikk den lille intime samtalen med Joanne, føltes det som om han hadde kastet bort en masse energi. Han drakk en boks Dr. Pepper mens han spiste en pose potetgull. Deretter noen saltstenger. Ikke noe mat … Sulte … Vincent Reynolds ville ikke skjønt at drømmen om å voldta kvinner var en form for sult. Den ideen hadde han fått av terapeuten sin, Dr. Jenkins. Da han satt inne på grunn av Sally Anne – den eneste gangen han var blitt tatt – hadde legen fortalt ham at han måtte akseptere at denne driften aldri ville forsvinne. – Du kan ikke bli kvitt den. Den er på en måte å likne med sult … Og hva vet vi om sult? Den er naturlig. Vi kan ikke la være å kjenne oss sultne. Ikke sant? – Jo da. Terapeuten hadde lagt til at selv om du ikke kan få sulten til å forsvinne fullstendig, kan du tilfredsstille den på en akseptabel måte. Skjønner du hva jeg sier? Når det dreier seg om mat, spiser du et sunt måltid på et passende tidspunkt, du hiver ikke bare i deg noe snacks. Når det gjelder mennesker, etablerer du et sunt, forpliktende forhold, noe som ender med ekteskap og et familieliv. – Jeg skjønner. – Bra. Jeg tror vi gjør framskritt. Tror ikke du også? Og gutten hadde tatt til seg det virkelige budskapet i det mannen sa, selv om det var litt annerledes enn det den godeste terapeuten mente. Vincent så det slik at han kunne bruke sulten som en nyttig sammenligning. Han behøvde bare spise, det vil si ha den helt intime samtalen med en pike, når han virkelig trengte det. På den måten ville han aldri bli virkelig desperat – og uforsiktig, slik han hadde blitt med Sally Anne. Genialt. Tror ikke du også, Dr. Jenkins? Vincent hadde spist alt potetgullet og drukket opp brusen 42


og skrev nok et brev til søsteren sin. Smarte Vincent tegnet et par vitser i margen. Bilder han tenkte hun ville like. Vincent var ikke noen dårlig tegner. Noen banket på døra hans. – Kom inn. Gerald Duncan skjøv opp døra. Mennene sa god morgen til hverandre. Vincent kikket inn i rommet til Duncan. Det var fullstendig ryddig. Alt som lå på skrivebordet dannet et symmetrisk mønster. Klærne var presset og hengt opp på kleshengere nøyaktig seks centimeter fra hverandre. Dette kunne bli et hinder for vennskapet deres, for Vincent var en rotekopp. – Skal du ha noe å spise? spurte Vincent. – Nei takk. Det var derfor Klokkemakeren var så tynn. Han spiste sjelden og var aldri sulten. Det kunne også bli et hinder. Men Vincent hadde bestemt seg for at han ville overse det. Heller ikke Vincents søster spiste særlig mye, men han var glad i henne fortsatt. Morderen laget kaffe til seg selv. Mens vannet kokte, tok han boksen med kaffebønner ut av kjøleskapet og målte opp nøyaktig to fulle skjeer. De klirret da han helte dem opp i kaffekverna og sveivet rundt en ti-tolv ganger før støyen holdt opp. Så helte han omhyggelig den nymalte kaffen opp i et papirbeger plassert inne i en holder. Han slo lett på den slik at den malte kaffen lå jevnt. Vincent elsket å se Gerald Duncan lage kaffe. Omhyggelig … Duncan så på det forgylte lommeuret sitt. Han trakk det opp meget omhyggelig og puttet det tilbake i lomma. Så drakk han kaffen sin – han drakk fort som om det skulle vært medisin – og kikket deretter på Vincent. – Blomsterpiken vår, sa han. – Joanne. Vil du gå og sjekke henne opp? Et støt i mellomgulvet. Adjø, Smarte Vincent. – Ja da. – Jeg går og sjekker hos politiet i den sidegata til Cedar Street. Jeg vil finne ut hvem vi har som motstandere. Hvem … 43


Duncan tok på seg jakka og slengte veska over skulderen. – Er du klar? Vincent nikket og tok på seg den kremfargede parkasen, hatten og solbrillene. Duncan sa: – Fortell meg hvorvidt det kommer folk innom for å hente ordrer, eller om hun arbeider alene. Klokkemakeren hadde funnet ut at Joanne var lenge på blomsterlageret sitt, som lå et par kvartaler fra butikken hennes. Blomsterlageret var stille og mørkt. Sultne Vincent kunne se henne for seg, det brune håret, det lange men pene ansiktet, og greide ikke bli kvitt bildet. De gikk ned og ut i sidegata bak kirken. Duncan festet hengelåsen. Han sa: – Det er forresten noe jeg gjerne vil si. Hun vi skal ta i morgen er også en kvinne. Det blir to på rad. Jeg vet ikke hvor ofte du trenger å ha denne … hva er det du kaller det? Intime samtalen? – Det stemmer. – Hvorfor sier du det? spurte Duncan. Vincent hadde for lengst oppdaget at morderen var utrettelig nysgjerrig. Det var Dr. Jenkins som hadde laget betegnelsen. Han var hans venn fengselslegen, og han hadde sagt at Vincent kunne komme og snakke med ham så ofte han ville om hvordan han følte det, og så kunne de få en god, gammeldags intim samtale. Av en eller annen grunn likte Vincent den betegnelsen. Det lød mye bedre enn «voldtekt». – Jeg vet ikke. Det er bare det jeg kaller det. Deretter la han til at han ikke hadde noen problemer med to kvinner på rad. Noen ganger blir du bare enda mer sulten av å spise, Dr. Jenkins. Tror ikke du også? De gikk forsiktig over de glatte partiene av fortauet. Vincent spurte: – Hva har du tenkt å gjøre med Joanne? Duncan hadde én regel når det gjaldt drapene: De måtte ikke dø fort. Det var ikke så lett som det hørtes ut, forklarte han med den presise, distanserte stemmen sin. Duncan hadde 44


en bok som het Ekstreme forhørsmetoder. Den handlet om å skremme fangene til å snakke ved å utsette dem for en tortur som til slutt ville drepe dem hvis de ikke tilsto: legge vekter på halsene deres, skjære over håndleddene deres og la dem blø, og en god del andre. Duncan forklarte: – Jeg vil ikke at det skal gå så lang tid i hennes tilfelle. Jeg knebler henne og binder hendene hennes på ryggen. Deretter legger jeg henne på magen og fester en kabel rundt halsen og anklene hennes. – Med knærne bøyd? Vincent kunne se det hele for seg. – Det stemmer. Det er beskrevet i boka. Har du sett bildene? Vincent ristet på hodet. – Hun vil ikke greie å holde beina i den posisjonen særlig lenge. Når de begynner å rette seg ut, vil kabelen rundt halsen strammes og hun vil kvele seg selv. Det vil ta åtte til ti minutter, tipper jeg. Han smilte. – Jeg skal ta tida. Som du foreslo. Når det er over, roper jeg på deg, og da kan du overta. En god, gammeldags intim samtale … De kom ut i sidegata og ble truffet av et iskaldt vindkast. Parkasen til Vincent, som han ikke hadde trukket igjen glidelåsen på, flagret opp. Han stoppet forskrekket. På fortauet noen få meter borte sto det en ung mann. Han hadde et rotete skjegg og en loslitt jakke. En ryggsekk hang over den ene skulderen. Vincent tippet at det var en student. Han gikk med bøyd hode og raske skritt. – Hva er det? spurte Duncan og så på medarbeideren sin. Vincent nikket mot siden der han hadde jaktkniven i en slire festet til beltet. – Jeg tror han så kniven. Unn … unnskyld. Jeg hadde glemt å dra igjen glidelåsen, men … Duncan presset leppene hardt sammen. Nei, nei … Vincent håpet at han ikke hadde gjort Duncan ulykkelig. – Jeg kan fikse ham, hvis du vil. Jeg kan … Morderen så på studenten som gikk raskt av sted vekk fra dem. 45


Duncan snudde seg mot Vincent. – Har du noen gang drept noen? Han orket ikke de stikkende blå øynene. – Nei. – Vent her. Gerald Duncan så seg rundt og fastslo at gata var øde bortsett fra studenten. Han stakk en hånd ned i lomma og tok fram stanleykniven han hadde brukt til å kutte håndleddene til mannen på kaia forrige natt. Duncan gikk raskt etter studenten. Vincent så ham ta innpå ham, helt til morderen var en knapp meter bak ham. Så svingte begge rundt hjørnet og satte kursen østover. Dette var forferdelig … Vincent hadde ikke vært nøye nok. Han hadde satt alt i fare, muligheten for å bli venner med Duncan, sjansen til en intim samtale. Alt fordi han hadde vært skjødesløs. Han ønsket han kunne skrike, ønsket at han kunne gråte. Han stakk hånden ned i lomma, fant en KitKat og tygde den i seg, svelget til og med noe av papiret rundt sjokoladen. Fem ulidelig lange minutter etter dukket Duncan opp igjen. Han hadde en krøllete avis i hånden. – Unnskyld, sa Vincent. – Ok. Det er greit. Stemmen til Duncan var myk. Inne i avisen hadde han den blodige stanleykniven. Han tørket bladet med avisen og fjernet barberbladet. Deretter kastet han den blodige avisen og hanskene, og satte på seg et nytt par. Han insisterte på at de alltid skulle ha med seg tre par hansker. Duncan sa: – Liket ligger i en container. Jeg dekket det med søppel. Hvis vi har flaks, vil det ligge på en søppelbåt ute på havet før noen oppdager noe. – Er du skadet? Vincent så på et rødt merke på kinnet til Duncan. Mannen trakk på skuldrene: – Jeg var uforsiktig. Han begynte å slåss. Jeg måtte hugge etter øynene hans. Husk det. Hvis noen gjør motstand, hugg etter øynene. Det får dem til å roe seg ned med det samme, og du får dem til å gjøre det du vil. Hugg etter øynene … 46


Vincent nikket sakte. Duncan spurte: – Kommer du til å være mer forsiktig? – Å ja. Lover. Helt sikkert. – Sjekk blomsterpiken og møt meg ved museet kvart over fire. – Greit. Kommer sikkert. Duncan rettet de blå øynene sine mot Vincent. Han smilte et av sine sjeldne smil. – Ikke vær redd. Vi hadde et problem. Det har vi ordnet opp i. I den store sammenhengen var det ingenting.