Juryen av John Grisham

Juryen

John Grisham

Juryen

John Grisham Originalens tittel: The Runaway Jury Oversatt av Peter Lorentzen © Opprinnelig utgave: 1996 John Grisham, c/o The Gernert Company Inc., New York © Norsk utgave: 2003 N.W. Damm & Søn AS © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-33299-0 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen/Kjersti Iversen Omslagsfoto: © iStockphoto Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Tim Hargroves minne (1953–1995)

TAKK TIL:

Nok en gang står jeg i takknemlighetsgjeld til min venn Will Denton, som nå bor i Biloxi, Mississippi, fordi han har skaffet til veie mye bakgrunnsmateriale og bidradd med mange av de historiene denne romanen er basert på; samt til hans vakre kone Lucy for all den gjestfrihet som ble meg til del mens jeg bodde ved kysten.

Jeg vil også rette en takk til Glenn Hunt fra Oxford, Mark Lee fra Little Rock, Robert Warren fra Bogue Chitto; og til Estelle fordi hun fant flere feil enn jeg liker å bli minnet på.

1

Ansiktet til Nicholas Easter var delvis skjult bak en utstillingshylle full av trådløse telefoner. Han så ikke direkte mot det skjulte kameraet, men snarere litt til venstre, kanskje på en kunde, eller kanskje mot en disk hvor en gruppe ungdommer stirret beundrende på de siste elektroniske spillene fra Asia. Til tross for at bildet var tatt på en avstand av nærmere førti meter av en mann som kjempet seg frem gjennom alle fotgjengerne i kjøpesenteret, var fotografiet ganske skarpt. Det viste et hyggelig ansikt, glattbarbert med markante trekk og et ungdommelig, pent utseende. Easter var 27, det visste de med sikkerhet. Han brukte ikke briller. Ingen ring i nesen eller underlig frisyre. Det var ingenting som tydet på at han var en av de vanlige datafrikerne som jobbet i butikken for fem dollar i timen. Ifølge spørreskjemaet hadde han jobbet der i fire måneder, og han skulle dessuten være deltidsstudent, men det fantes ikke noen dokumentasjon på at han gikk på noe universitet innenfor en avstand av fem hundre kilometer. Han løy om dette, det var de sikre på.

Han måtte lyve om det. Opplysningene de skaffet seg, var simpelthen så gode at noe annet var umulig. Hvis fyren var student, ville de ha visst hvor, hvor lenge, hvilke fag han studerte samt hvor gode eller dårlige karakterer han hadde. De ville ha visst det. Han var ekspeditør i en Computer Hut i et kjøpesenter. Hverken mer eller mindre. Kanskje han hadde tenkt å melde seg på et eller annet studium. Kanskje han hadde avbrutt studiene, men fortsatt likte å omtale seg om deltidsstudent. Kanskje det fikk ham til å føle seg bedre, kanskje det ga livet hans mening eller kan hende han syntes det lød flott.

Men han var ikke, og hadde heller ikke vært, student av noe slag i den senere tid. Var han til å stole på, til tross for dette? Dette var

9

blitt diskutert grundig i rommet to ganger allerede, hver gang de kom til Easters navn på hovedlisten og ansiktet hans dukket opp på skjermen. De hadde nærmest bestemt seg for at det var en harmløs løgn. Han røykte ikke. Røykeforbudet i butikken ble overholdt strengt, men han var blitt observert (men ikke fotografert) mens han spiste i Food Garden sammen med en kollega som røykte to sigaretter mens hun drakk limonaden sin. Det virket ikke som om Easter brydde seg nevneverdig om røyken. Han var i det minste ingen antirøyke-fanatiker.

Ansiktet på fotografiet var magert og solbrunt, og et svakt smil kruset leppene uten at de åpnet seg. Den hvite skjorten under den røde uniformsjakken hadde ikke knapper i kraven, og det stripete slipset var smakfullt. Han virket ordentlig, i god form, og mannen som tok bildet, hadde faktisk snakket med Nicholas mens han lot som om han var på utkikk etter en eller annet ukurant elektronisk innretning. Mannen hevdet at Nicholas var veltalende, hjelpsom, kunnskapsrik – en hyggelig ung mann. På navneskiltet sto det at Easter var avdelingsleder, men fotografen hadde sett to andre med samme tittel i butikken samtidig.

Dagen etter at bildet ble tatt, kom en tiltrekkende ung dame i jeans inn i butikken, og mens hun lette etter noe i avdelingen for programvare, tente hun en sigarett. Nicholas Easter var tilfeldigvis den ekspeditøren, eller avdelingssjefen, som befant seg nærmest henne.

Han henvendte seg høflig til kvinnen og ba henne stumpe røyken.

Hun lot som om dette gjorde henne frustrert, noe boritmot fornærmet, og prøvde å provosere ham. Han taklet det på en høflig måte, og forklarte henne at det var røykeforbud i butikken. Hun måtte gjerne røyke et annet sted. «Er du plaget av røyking?» hadde hun spurt og tatt et trekk. «Egentlig ikke,» hadde han svart. «Men det plager mannen som eier butikken.» Så ba han henne nok en gang om å stumpe røyken. Hun ville gjerne kjøpe en ny digital radio, forklarte hun, så kanskje han kunne hente et askebeger? Nicholas fant en tom brusboks under disken, tok sigaretten hennes i hånden og stumpet den selv. De snakket om radioer i tyve minutter mens hun strevde med å bestemme seg for hvilken hun skulle velge. Hun flørtet skamløst med ham, og han var med på notene. Da hun hadde betalt for radioen, ga hun ham telefonnummeret sitt. Han lovet at han skulle ringe.

10

Episoden varte i 24 minutter og ble foreviget på en liten opptaker hun hadde i vesken. Båndet var blitt spilt begge gangene ansiktet hans var blitt projisert opp på veggen, og studert av advokatene og ekspertene deres. Den skriftlige rapporten hennes fra møtet var arkivert; seks maskinskrevne sider med hennes observasjoner om alt fra skoene hans (gamle Nike-joggesko), pusten hans (tyggegummi med kanelsmak) og vokabularet (universitetsnivå) til måten han behandlet sigaretten på. Etter hennes mening, og hun hadde erfaring med den slags, hadde han aldri røykt.

De lyttet til det behagelige tonefallet hans, de profesjonelle salgsfremstøtene og den sjarmerende måten han småpratet på, og de likte ham. Han var oppvakt, og han hatet ikke tobakk. Han passet ikke til bildet de hadde av det ideelle jurymedlemmet, men han var så avgjort en person de ville holde øye med. Problemet med Easter, jurykandidat nummer 56, var at de visste så lite om ham. Tilsynelatende var han dukket opp på Golfkysten for mindre enn et år siden, og de hadde ingen anelse om hvor han kom fra. Fortiden hans var et totalt mysterium. Han leide en ettromsleilighet åtte kvartaler fra tinghuset i Biloxi – de hadde fotografier av leiegården – og til å begynne med hadde han jobbet som kelner på et kasino på strandpromenaden. Han steg raskt i gradene og ble snart blackjack-dealer, men han sluttet etter to måneder.

Like etter at Mississippi legaliserte gambling, var det dukket opp et dusin kasinoer tilsynelatende over natten, og en ny bølge av velstand slo hardt ned i lokalmiljøet. Det kom arbeidssøkende fra alle kanter, så man kunne trygt anta at Nicholas Easter ankom til Biloxi av samme grunn som tusenvis av andre. Det eneste underlige ved flyttingen hans var at han registrerte seg som velger nesten med det samme.

Han kjørte en folkevognboble av 1969-modell, og et bilde av bilen dukket opp på veggen da ansiktet hans forsvant. Hva så? Han var 27 år gammel, enslig, angivelig deltidsstudent – akkurat den typen man skulle forvente ville kjøre en slik bil. Det var ingen klistremerker på bilen. Ingenting som antydet politisk tilhørighet, sosial samvittighet eller yndlingslag i fotball. Ikke noe studentmerke i frontruten. Ikke engang et falmet merke fra bilforhandleren. Bilen betydde ingenting for dem. Ikke annet enn at han levde på grensen til fattigdom.

11

Mannen som opererte prosjektøren og sto for det meste av pratingen, var Carl Nussman, en advokat fra Chicago som ikke praktiserte lenger, men i stedet drev sitt eget jurykonsulentfirma. Mot en liten formue i betaling kunne Carl Nussman og firmaet hans skaffe deg den rette juryen i en hvilken som helst sak. De samlet inn data, fotograferte, tok opp stemmer og sendte inn unge blondiner i trange jeans i de rette situasjoner. Carl og medarbeiderne hans beveget seg helt på kanten av loven og de etiske retningslinjene, men det var umulig å ta dem for noe. Det var tross alt ikke noe ulovlig eller uetisk ved å fotografere potensielle jurymedlemmer. De hadde gjennomført omfattende telefonundersøkelser i Harrison County seks måneder tidligere, to måneder tidligere og til sist én måned tidligere for å vurdere folks alminnelige holdning til tobakksspørsmål og definere modeller til de perfekte jurymedlemmene. De lot ikke noe fotografi forbli utatt, og ingen møye ble spart når det gjaldt å finne frem til alskens opplysninger om kandidatene. De hadde en mappe på hver enkelt av dem.

Carl trykket på knappen, og folkevognen ble erstattet av et meningsløst bilde av en leiegård der malingen skallet av på fasaden. Et eller annet sted der inne lå hjemmet til Nicholas Easter. Han trykket igjen, og ansiktet dukket opp på veggen igjen.

«Så vi har bare tre bilder av kandidat nummer femtiseks,» sa Carl med en snev av frustrasjon i stemmen idet han snudde seg og glodde olmt på fotografen, en av hans talløse privatetterforskere som hadde forklart at han rett og slett ikke klarte å få knipset den unge mannen uten selv å bli oppdaget. Fotografen satt i en stol ved bakveggen, vendt mot det lange bordet til advokatene, assistentene og juryekspertene. Fotografen kjedet seg intenst og var innstilt på å komme seg ut. Det var fredag kveld, og klokken var syv. Prosjektøren viste kandidat nummer 56 på veggen, og det gjensto 140 kandidater. Det ville bli en fryktelig helg. Han trengte en drink.

Et halvt dusin advokater i krøllete skjorter og oppbrettede skjorteermer skrev endeløse notater og kastet fra tid til annen et blikk opp på ansiktet til Nicholas Easter bak Carl. Juryeksperter av nesten alle tenkelige slag – psykiatere, sosiologer, håndskriftanalytikere, jussprofessorer og så videre – ordnet papirer og bladde i centimetertykke datautskrifter. De visste ikke riktig hva de skulle gjøre med denne

12

Easter. Han var en løgner og han skjulte fortiden sin, men allikevel virket både dokumentasjonen og bildet av ham helt i orden.

Kanskje han ikke løy. Kanskje han hadde vært student året før, ved et eller annet lite universitet i det østlige Arizona, og kanskje de rett og slett hadde oversett det.

La oss nå ikke være så nøye på det, tenkte fotografen, men han holdt tankene sine for seg selv. I dette rommet med alle de velutdannede og godt betalte, dresskledde herrene var hans råd det siste som ville bli tatt til følge. Det var ikke hans jobb å si noe.

Carl kremtet mens han nok en gang kikket bort på fotografen. «Vi fortsetter med nummer femtisyv,» sa han. Det svettevåte ansiktet til en ung mor dukket opp på veggen, og minst to av folkene i rommet måtte humre. «Traci Wilkes,» sa Carl, som om Traci nå var blitt en gammel venn. Det raslet svakt i papir rundt bordet.

«Treogtredve år gammel, gift, tobarnsmor, medlem i to country clubs, to helsestudioer og en hel rekke veldedighetsorganisasjoner.»

Carl ramset opp data fra hukommelsen mens han trykket inn knappen på fremviseren. Det røde ansiktet til Tracy ble erstattet av et bilde der hun jogget langs et fortau iført glorete rosa og sort løpedress og skinnende rene Reebok-sko samt en hvit skyggebrem over ultramoderne, lysreflekterende sportsbriller. Det lange håret hennes var samlet i en perfekt hestehale. Hun skjøv på en joggetrille med et lite barn i. Traci levde og åndet for svetting. Hun var solbrun og åpenbart i god form, men kanskje ikke fullt så slank som man skulle forvente. Hun hadde enkelte dårlige vaner. Så fulgte et bilde av henne i en sort Mercedes terrengbil full av unger og bikkjer som tittet ut gjennom sidevinduene. Et annet av Traci idet hun lempet poser med dagligvarer inn i den samme bilen, Traci med et annet par joggesko og stramme shorts, og utseendet til en person som har tenkt å se sunn og atletisk ut til evig tid. Det hadde vært enkelt å skygge henne fordi hun hele tiden var travelt opptatt inntil det plagsomme, og hun stoppet aldri opp lenge nok til å kunne se seg omkring.

Carl klikket seg gjennom bildene av huset til familien Wilkes.

Det var en diger villa i tre plan, en typisk legebolig. Han brukte kort tid på disse bildene og sparte det beste til sist. Så dukket Traci opp på skjermen, nok en gang dryppende våt av svette, langt borte fra alle andre, delvis skjult – og hun røykte en sigarett!

13

Fotografen flirte. Det var hans fineste bilde, tatt på hundre meters avstand av legefruen som smugrøykte en sigarett. Han hadde ikke hatt noen anelse om at hun røykte. Tilfeldigvis hadde han stått like ved en gangbro og tatt seg en sigarett da hun kom syklende forbi.

Han ruslet rundt i parken i en halv time, inntil han så at hun stoppet opp og stakk hånden i sykkelvesken.

Stemningen i rommet ble noe lettere i et øyeblikk mens de betraktet Traci, der hun sto ved siden av treet. «Det er vel trygt å si at vi er villige til å ta kandidat nummer femtisyv,» sa Carl. Han noterte noe på et ark og tok en slurk fra et pappkrus. Naturligvis ville de ta Traci Wilkes! Hvem ønsket seg ikke en legefrue i juryen når saksøkerens advokater krevde millioner? Carl ville helst ikke ha annet enn legefruer, men det kom han ikke til å få. Det faktum at hun satte pris på en sigarett, var bare en liten tilleggsbonus.

Nummer 58 var en verftsarbeider ved Ingalls i Pascagoula – 50 år gammel, hvit mann; skilt fagforeningsleder. Carl viste raskt et fotografi av mannens Ford pickup på veggen, og skulle til å oppsummere levnetsløpet hans da døren plutselig gikk opp og Rankin Fitch kom inn i rommet. Carl tidde. Advokatene rettet seg opp i stolene og ble med ett fullstendig oppslukt av Forden. De skrev notater som gale, som om de aldri skulle få se et slikt kjøretøy igjen.

Jurykonsulentene ble også svært aktive, og begynte å skrive notater for alvor. Alle unngikk å se på mannen som nettopp var kommet inn.

Fitch var tilbake. Fitch var i rommet.

Han lukket døren langsomt etter seg og tok et par skritt mot enden av bordet mens han stirret på folkene som satt rundt det. At han glodde olmt på dem, var kanskje en mer dekkende beskrivelse. Den pløsete huden rundt øynene hans rynket seg. De dype furene i pannen ble enda mer fremtredende. Den brede brystkassen hans hevet og senket seg langsomt, og i noen sekunder var Fitch den eneste i rommet som pustet. Munnen hans åpnet seg for å spise eller drikke, og en sjelden gang for å snakke, men aldri for å smile.

Fitch var som vanlig rasende. Dette var ikke noe nytt, for mannen virket fiendtlig stemt selv når han sov. Men ville han begynne å banne og sverte, kaste ting rundt seg, eller ville han nøye seg med å rase i stillhet? Det var aldri godt å vite med Fitch. Han stoppet ved

14

enden av bordet mellom to unge advokater som var juniorpartnere, og som derfor hadde en behagelig årsinntekt på sekssifrede dollarbeløp. De tilhørte dette firmaet, og dette var deres rom i bygningen.

Fitch, derimot, var en fremmedkar fra Washington, en inntrenger som hadde knurret og bjeffet i korridorene deres i snart en måned nå. De to unge advokatene våget ikke å se opp på ham.

«Hvilket nummer er dette?» spurte Fitch og vendte seg mot Carl.

«Femtiåtte,» svarte Carl raskt, og var tydeligvis opptatt av å gjøre et godt inntrykk.

«Gå tilbake til femtiseks,» forlangte Fitch, og Carl trykket seg bakover inntil bildet av Nicholas Easter nok en gang dukket opp på veggen. Det raslet i papirer rundt bordet.

«Hva vet dere om ham?» spurte Fitch.

«Samme som før,» sa Carl og vendte seg bort.

«Storartet. Hvor mange av de hundre og nittiseks kandidatene er fremdeles mysterier?» «Åtte.»

Fitch snøftet og ristet langsomt på hodet. Alle ventet på et raseriutbrudd. I stedet strøk han seg over det svært velpleide sorte og grå bukkeskjegget i et par sekunder. Så stirret han på Carl og lot stundens alvor synke inn hos forsamlingen. «Dere skal jobbe til midnatt,» sa han. «Og komme tilbake klokken syv i morgen tidlig.

Det samme gjelder søndag.» Dermed bråsnudde han den kvapsete kroppen sin og gikk ut av rommet.

Det smalt idet døren gikk igjen. Stemningen ble adskillig lettere, og så, som på kommando, kikket både advokatene, jurykonsulentene, Carl og alle andre på klokkene sine. De hadde nettopp fått ordre om å tilbringe 39 av de neste 53 timene i dette rommet, hvor de skulle stirre på forstørrede fotografier av ansikter de allerede hadde sett, memorere navn, fødselsdatoer og sentrale opplysninger om nesten 200 mennesker.

Og ingen næret selv den minste antydningen til tvil om at de kom til å gjøre nøyaktig det de var blitt bedt om. Ingen tvil overhodet.

Fitch tok trappen ned til første etasje i bygningen, hvor han ble møtt av sjåføren sin, en storvokst mann ved navn José. José gikk i sort dress med sorte cowboystøvler og mørke solbriller som han

15

kun tok av seg i dusjen, samt når han sov. Fitch åpnet en dør uten å banke på og avbrøt et møte som hadde pågått i mange timer allerede. Fire advokater og assistentene deres studerte videoopptak av vitneforklaringene til saksøkerens første vitne. Båndet stoppet bare noen sekunder etter at Fitch kom trampende inn. Han ga en kort beskjed til en av advokatene og forsvant ut av rommet igjen. José fulgte ham gjennom et smalt rom som utgjorde biblioteket, og ut i en korridor hvor han braste inn gjennom nok en dør og skremte nok en gruppe advokater.

Med sine åtti advokater var Whitney & Cable & White det største advokatfirmaet på Golfkysten. Firmaet var blitt håndplukket av Fitch selv, og det ville tjene millioner i salærer fordi det var blitt valgt.

Men for å tjene disse pengene måtte firmaet stå ut med Rankin Fitch og hans tyranniske, hensynsløse oppførsel.

Da han hadde forvisset seg om at hele bygningen var klar over at han var til stede, og vettskremt for hva han måtte finne på å gjøre, dro Fitch sin vei. Han sto ved fortauskanten i den varme oktoberluften og ventet på José. Tre kvartaler unna, i den øverste halvdelen av en gammel bankbygning, kunne han se at det lyste fra en rekke kontorvinduer. Fienden jobbet fremdeles. Saksøkerens advokater befant seg der oppe, hvor de flokket seg sammen i forskjellige rom og hadde møter med eksperter mens de så på kornete fotografier og gjorde stort sett det samme som folkene hans holdt på med. Rettssaken skulle begynne på mandag, og juryutvelgelsen sto øverst på dagsordenen. Fitch visste at fienden også svettet over navn og ansikter mens de lurte på hvem pokker denne Nicholas Easter kunne være og hvor han kom fra. Det samme gjaldt Ramon Caro, Lucas Miller, Andrew Lamb, Barbara Furrow og Delores DeBoe. Hvem var disse menneskene? Det var bare i et gudsforlatt høl som Mississippi at man fant så håpløst foreldede lister over potensielle jurymedlemmer. Fitch hadde ledet forsvarersiden i åtte tidligere saker, i åtte forskjellige delstater hvor man brukte datamaskiner og listene ble holdt à jour. Når kontoristene leverte fra seg listen over jurykandidater, behøvde man ikke bekymre seg for hvem av dem som var døde og hvem som ikke var det.

Han stirret tomt mot lysene i det fjerne og lurte på hvordan de grådige haiene kom til å dele pengene dersom de skulle vinne sa-

16

ken. Hvordan i himmelens navn skulle de bli enige om å fordele det blodige slaktofferet? Selve rettssaken ville fortone seg som det rene speidermøtet sammenliknet med blodbadet som ville følge dersom dommen gikk i deres favør og byttet skulle fordeles.

Han hatet dem, og spyttet på fortauet. Han tente en sigarett og klemte den fast mellom de tykke fingrene sine.

José svingte inn til fortauskanten i en skinnende leiebil av merket Suburban med mørke vinduer. Fitch inntok sin vanlige plass i forsetet. José kikket også opp mot fiendens advokatkontor idet de kjørte forbi, men han sa ikke noe, for sjefen hans kunne ikke fordra småprat. De kjørte forbi tinghuset i Biloxi, og forbi et delvis fraflyttet butikklokale hvor Fitch og medhjelperne hans holdt til, i en kontorfløy som var skjult fra gaten, med nylagt kryssfiner på veggene, byggestøv på gulvet og billige kontormøbler, innleid for anledningen.

De svingte vestover på Highway 90 ved stranden og stampet seg frem gjennom den tette trafikken. Det var fredag kveld, og kasinoene var fulle av folk som spilte bort husholdningspengene sine med store planer om å vinne dem tilbake i morgen. De kom seg sakte, men sikkert ut av Biloxi gjennom Gulfport, Long Beach og Pass Christian. Så tok de av fra kysten og kjørte snart forbi en sikkerhetskontrollstasjon i nærheten av en lagune.

2 - Juryen

2

Den store strandvillaen var moderne og funksjonell, og det eneste som manglet var faktisk en strand. En hvitmalt plankebrygge førte ut over det stille og tilgrodde vannet i bukten, men nærmeste sandstrand lå tre kilometer unna. En 24 fots fiskebåt lå fortøyd ved bryggen. Huset var blitt leid av en mann i oljebransjen som bodde i New Orleans – tre måneder, kontant betaling, ingen spørsmål. Stedet ble brukt som et midlertidig tilfluktssted, et skjulested og overnattingsplass for en del svært viktige personer.

På en terrasse høyt over vannet sto fire herrer og hygget seg med drinker mens de småpratet og ventet på en gjest. Selv om forretningene deres vanligvis krevde at de var bitre fiender, hadde de spilt golf sammen tidligere på ettermiddagen, og deretter spist reker og østers fra grillen. Nå tok de en drink, og stirret ned i det mørke vannet under dem. De hatet det faktum at de befant seg på Golfkysten på en fredagskveld, langt fra sine respektive hjem.

Men det var viktige saker i gjære, saker som gjorde en våpenhvile påkrevet og som førte til at det nærmest var en fornøyelse å spille golf sammen. Hver av de fire mennene var administrerende direktører i store, børsnoterte selskaper. Hvert av selskapene befant seg på bladet Fortunes liste over de 500 største firmaene i USA, og aksjene i alle selskapene ble omsatt på New York-børsen. Det minste av de fire hadde året før hatt en omsetning på 600 millioner dollar, mens det største hadde omsatt for fire milliarder. Alle hadde hatt overskudd i året som gikk, og hadde betalt ut store summer til aksjonærene, som var svært godt fornøyd med situasjonen. Direktørene tjente alle sammen millionbeløp for arbeidet de utførte.

Hvert av selskapene var et konglomerat av forskjellige divisjoner som tilvirket en hærskare av produkter, hadde fete reklamebudsjet-

18

ter og intetsigende navn som for eksempel Trellco og Smith Greer – navn som var konstruert med det mål for øye å trekke oppmerksomheten bort fra det faktum at de alle sammen i bunn og grunn var lite annet enn tobakksprodusenter. Hvert av de fire, som i finanskretser ble omtalt som De fire store, kunne uten vanskeligheter spore sine aner tilbake til tobakkshandlere i Carolina-statene og Virginia på attenhundretallet. De produserte sigaretter – sammen sto de for nittiåtte prosent av alle sigaretter som ble solgt i USA og Canada. Dessuten produserte de slikt som verktøy, maischips og hårfarge, men hvis man gjorde noe mer enn å skrape i overflaten, oppdaget man snart at overskuddene skrev seg fra produksjon og salg av sigaretter. Det hadde forekommet sammenslåinger og navneendringer samt diverse forsøk på å ta seg bedre ut i publikums øyne, men De fire store var blitt grundig isolert og bakvasket av diverse forbrukerorganisasjoner, leger og til og med politikere.

Og nå var advokatene ute etter dem. Etterlatte saksøkte dem faktisk med krav om enorme summer fordi det ble hevdet at sigaretter forårsaker lungekreft. Det hadde vært seksten rettssaker til nå, og de store tobakksselskapene hadde vunnet dem alle sammen. Men presset ble stadig større. Og første gang en jury delte ut noen millioner til en enke, ville helvete bryte løs. Advokatene ville gå berserk med reklame der de bønnfalt røykere og deres etterkommere om å melde seg og gå til sak mens det ennå var noe å hente.

Regelen var at disse mennene snakket om andre ting når de var alene, men alkoholen løsnet på tungebåndene. Bitterheten begynte å sive frem. De lente seg mot rekkverket på terrassen, stirret utover vannet mens de forbannet advokatene og de amerikanske erstatningsreglene. Hvert av selskapene deres brukte flere millioner i året på diverse grupper i Washington som prøvde å forandre erstatningslovgivningen slik at ansvarlige selskaper som dem de representerte, ville bli beskyttet mot søksmål. De trengte vern mot slike meningsløse angrep fra angivelige ofre. Men det så ikke ut til å nytte. Her var de, i et gudsforlatt høl i Mississippi, og måtte svette seg gjennom nok en rettssak.

Som en reaksjon på de stadig hyppigere angrepene fra rettsvesenet hadde De fire store satt av en formidabel pengesum som bare ble kalt Fondet. Det hadde ingen begrensninger, og pengene lot seg

19

ikke spore tilbake til dem. Formelt sett eksisterte det ikke. Fondet ble brukt til hardhendte fremgangsmåter i rettssaker: til å engasjere de beste og mest skruppelløse forsvarsadvokatene, de mest vellykkede ekspertene og de mest avanserte jurykonsulentene. Det var ingen restriksjoner med hensyn til hva Fondet kunne brukes til.

Etter seksten seirer på rad hendte det at de snakket seg imellom om hvorvidt det i det hele tatt var noe Fondet ikke kunne få utrettet.

Hvert av selskapene lurte unna tre millioner dollar i året og førte pengene via omveier til Fondet. Ingen regnskapsfører, ingen revisor eller kontrollinstans hadde noensinne kommet under vær med at disse hemmelige midlene fantes.

Fondet ble administrert av Rankin Fitch, en mann de alle foraktet, men som de like fullt lyttet til og adlød når det var nødvendig. Og de ventet på ham. De møttes når han sa de skulle møtes. De dro sin vei og kom tilbake på hans kommando. De tolererte at de måtte stå til hans disposisjon så lenge han vant. Fitch hadde ledet åtte rettssaker uten tap. Han hadde også sørget for at to saker ble avvist av retten, men det lot seg ikke bevise at det var Fitch som sto bak.

En assistent kom ut på terrassen med et brett fullt av drinker, som hver og én var blandet etter nøyaktige anvisninger. Han holdt på å dele ut drinkene da det med ett lød en stemme. «Fitch er her.» Alle som én hevet glassene og tok seg en diger slurk.

De beveget seg raskt inn på et arbeidsrom mens Fitch plasserte José like utenfor hoveddøren. En assistent rakte ham et glass mineralvann uten is. Han rørte aldri alkohol, men i sine yngre dager hadde han satt til livs nok til å holde en hel lekter flytende. Han sa ikke takk til assistenten, og gjorde ikke engang tegn til å registrere at vedkommende eksisterte. I stedet gikk han bort til peisen og ventet på at de fire herrene skulle samle seg rundt ham på sofaene. Nok en assistent dukket opp med et brett fylt med det som var igjen av reker og østers, men Fitch gjorde en avfeiende bevegelse med hånden. Det gikk rykter om at han av og til spiste, men ingen hadde noensinne sett ham gjøre det. Men bevisene var åpenbare – den velvoksne brystkassen og den omfangsrike midjen, dobbelthakene under bukkeskjegget og den klumpete kroppsbygningen. Men han gikk alltid i tilknappet, mørk dress, og klarte på en overbevisende måte å føre den overvektige kroppen med verdighet.

20

«En rask oppdatering,» sa han da han følte han hadde ventet lenge nok på at storkarene skulle falle til ro. «I dette øyeblikk jobber alle som deltar på forsvarersiden uten stans, og slik vil det fortsette hele helgen. Vi studerer jurymedlemmene. Skrankeadvokatene er klare.

Alle vitner er behørig drillet, og alle ekspertvitnene er på plass i byen. Vi har ennå ikke kommet over noe usedvanlig.»

Det ble en kort pause mens herrene forvisset seg om at Fitch hadde snakket ferdig.

«Hva med disse jurymedlemmene?» sa D. Martin Jankle, den mest nervøse av dem. Han drev det firmaet som tidligere hadde vært kjent som U-Tab, en forkortelse for et gammelt tobakksselskap ved navn Union Tobacco. Men etter et forsøk på å gjøre seg mer tiltalende for markedet het firmaet nå Pynex. Den aktuelle rettssaken var Wood v. Pynex, så skjebnen hadde bestemt at det var ham som først og fremst skulle grilles denne gangen. Pynex var det tredje største av selskapene, med en omsetning på nesten to milliarder dollar året før. Tilfeldigvis hadde det også i siste kvartal den største kontantbeholdningen av de fire. Tidspunktet for rettssaken var mildt sagt ugunstig. Med litt uflaks ville juryen snart få se transparenter som viste den finansielle situasjonen til Pynex, pene ryddige kolonner som ville vise at selskapet satt på i overkant av åtte hundre millioner dollar i kontanter.

«Vi jobber med dem,» sa Fitch. «Vi har dårlige data på åtte av dem. Av disse åtte kan fire være døde, eller de lar seg ikke oppspore.

De andre fire er i live, og er ventet i rettssalen på mandag.»

«Ett uberegnelig jurymedlem kan ødelegge alt,» sa Jankle. Han hadde vært forretningsadvokat i Louisville før han begynte i U-Tab, og han insisterte alltid på å minne Fitch på at han visste mer om juss enn de andre tre.

«Det er jeg fullstendig klar over,» glefset Fitch.

«Vi må kjenne disse folkene.»

«Vi gjør vårt beste. Vi kan ikke hjelpe for at jurylistene her ikke er så oppdatert som i andre delstater.»

Jankle tok en stor slurk og stirret på Fitch. Fitch var tross alt ikke annet enn en godt betalt bølle, og var ikke engang i nærheten av nivået til direktøren i et stort selskap. Man kunne kalle ham hva man ville – konsulent, agent, leverandør – men faktum var at han jobbet

21

for dem. Visst hadde han en del makt i den nåværende situasjonen, og likte å briske seg fordi det var han som trykket på knappene, men han var da for pokker ikke annet enn en oppskrytt gangster. Jankle valgte klokelig å holde disse tankene for seg selv.

«Noe annet?» bjeffet Fitch til Jankle, som om spørsmålet han hadde stilt, skulle ha vært fullstendig tankeløst, som om han burde holde kjeft dersom han ikke hadde noe konstruktivt å komme med.

«Stoler du på disse advokatene?» spurte Jankle, og det var ikke første gang.

«Dette har vi snakket om før,» svarte Fitch.

«Og vi kan da sannelig snakke om det igjen dersom jeg ønsker det.»

«Hvorfor er du så bekymret for advokatene våre?» spurte Fitch.

«Fordi – fordi de er her nede fra.»

«Jeg forstår. Og du mener det ville ha vært lurt å hente noen advokater fra New York for å snakke til juryen? Kanskje noen fra Boston?»

«Nei da, det er bare det at – disse folkene har aldri hatt en tobakksskadesak tidligere.»

«Det har aldri vært noen slik sak på Golfkysten tidligere. Klager du?»

«De bekymrer meg, det er det hele.»

«Vi har engasjert de dyktigste folkene i dette området,» sa Fitch.

«Hvorfor jobber de så billig?»

«Billig, sier du? I forrige uke klaget du på hva saken kostet dere.

Nå tar altså advokatene for lite betalt. Kan du være så snill å bestemme deg?»

«I fjor betalte vi fire hundre dollar i timen til advokatene fra Pittsburgh. Disse karene jobber for to hundre. Det bekymrer meg.»

Fitch stirret misbilligende på Luther Vandemeer, direktøren i Trellco. «Er det noe jeg ikke har fått med meg her?» spurte han.

«Mener han alvor? Vi snakker om fem millioner dollar for denne saken, og han er redd jeg stjeler av vekslepengene.» Fitch veivet med hånden mot Jankle. Vandermeer smilte og nippet til drinken sin.

«Du brukte seks millioner i Oklahoma,» sa Jankle.

«Og vi vant. Jeg kan ikke huske at det var snakk om noen klager da dommen falt.»

22

«Jeg klager ikke nå heller. Jeg gir bare uttrykk for en viss bekymring.»

«Storartet! Jeg skal dra tilbake til kontoret, samle alle advokatene og fortelle dem at klienten vår er bekymret med hensyn til utgiftene.

'Hør her, karer,' skal jeg si, 'jeg vet at dere tjener dere rike på denne saken, men det er ikke godt nok. Klienten vil at dere skal fakturere enda mer. Flå oss. Dere jobber altfor billig.' Synes du det er en god idé?»

«Slapp av, Martin,» sa Vandemeer. «Selve rettssaken har ikke begynt ennå. Jeg er overbevist om at vi kommer til å være luta lei våre egne advokater før vi kan komme oss bort herfra.»

«Ja da. Men denne rettssaken er annerledes. Det vet vi alle.»

Stemmen til Jankle svant hen idet han hevet glasset sitt. Som den eneste av de fire hadde han alkoholproblemer. Firmaet hans hadde i all stillhet kjørt ham på vannvogna for seks måneder siden, men stresset i forbindelse med rettssaken ble for mye for ham. Fitch, som selv hadde vært stordranker, visste at Jankle lå tynt an. Han ville bli nødt til å vitne i retten om noen få uker.

Som om Fitch ikke allerede hadde nok å bekymre seg for, måtte han nå også påta seg å holde D. Martin Jankle edru inntil videre.

Fitch hatet ham på grunn av svakheten hans.

«Jeg antar at saksøkerens advokater er klare?» spurte en av de andre direktørene.

«Det kan vi trygt gå ut fra,» svarte Fitch og nikket oppgitt. «Det er i alle fall nok av dem.» Åtte, ved siste telling. Åtte av de advokatfirmaene i landet som var størst når det gjaldt erstatningssaker, hadde etter sigende satt av en million dollar hver for å finansiere denne duellen med tobakksindustrien. De hadde valgt en saksøker, enken etter en mann ved navn Jacob L. Wood. De hadde valgt sted, Golfkysten av Mississippi, fordi delstaten hadde en nydelig erstatningslovgivning og fordi juryer i Biloxi til sine tider hadde vist seg å være sjenerøse. De hadde ikke valgt dommeren, men de kunne knapt ha vært heldigere om de skulle ha gjort det. Dommer Frederick Harkin hadde vært spesialist på erstatningssøksmål før han ble rammet av et hjerteinfarkt som medførte at han måtte ta det roligere, og han endte som dommer i stedet.

23

Dette var ingen vanlig tobakksskadesak, og alle i rommet visste det.

«Hvor mye har de brukt?»

«Slik informasjon har jeg ikke tilgang til,» sa Fitch. «Vi har hørt rykter om at kassen deres ikke er så stappfull som de har gitt inntrykk av. Kanskje er det visse problemer med å få inn startbeløpet fra noen av advokatene. Men de har brukt millioner. Og de har et dusin forbrukergrupper som står klare til å bidra med rådgivning.»

Jankle skranglet med isbitene i glasset og tømte i seg de siste dråpene. Det var den fjerde drinken hans. Det ble stille i rommet et øyeblikk mens Fitch sto og ventet og direktørene stirret i gulvet.

«Hvor lenge kommer saken til å pågå?» spurte Jankle omsider.

«Fire til seks uker. Juryutvelgelsen går raskt her. Den kan være avsluttet innen onsdag.»

«I Allentown varte saken i tre måneder,» sa Jankle.

«Dette er ikke Kansas, min venn. Vil du gjerne ha en tre måneders rettssak?»

«Nei da, jeg bare . . .» stemmen hans svant hen.

«Hvor lenge bør vi bli her i byen?» spurte Vandemeer, og kikket instinktivt på klokken.

«Det gir jeg blaffen i. Dere kan dra nå, eller dere kan vente til juryen er blitt valgt ut. Dere har jo de svære jetflyene deres. Blir det nødvendig, skal jeg vel alltids få tak i dere.» Fitch satte vannglasset sitt på peishyllen og så seg om i rommet. Det virket med ett som om han var klar til å dra sin vei. «Noe annet?»

Det ble helt stille.

«Bra.» Han sa noe til José idet han åpnet hoveddøren, og så ble han borte. Mennene i rommet stirret ned i det flotte gulvteppet mens de bekymret seg for hva som skulle skje på mandag, og en mengde annet.

Omsider tente Jankle en sigarett med skjelvende hender.

Wendall Rohr tjente sin første formue på søksmål da to oljearbeidere på en av Shells offshorerigger i Golfen ble stygt forbrent. Hans andel beløp seg til nesten to millioner dollar, og snart betraktet han seg selv som en skrankeadvokat i førstedivisjon. Han brukte pengene

24

sine der han fikk mest igjen for dem, skaffet seg flere saker, og i en alder av førti år hadde han et aggressivt advokatfirma og et brukbart omdømme som noe av en tøffing i rettssalen. Men så ble livet hans for en stund nærmest ødelagt av medikamenter, en skilsmisse og en del dårlige investeringer. Da han var femti, gjorde han rutinearbeid og forsvarte butikktyver i likhet med en million andre advokater.

Til alt hell dukket det opp en rekke erstatningssaker i forbindelse med asbestskader, og nok en gang var Wendall på rett sted til rett tid. Han tjente sin formue nummer to, og sverget på at han aldri skulle miste den. Han startet et advokatfirma, pusset opp et storslått kontorlokale og fant seg endatil en ung kone. Han lå ikke lenger under for sprit og piller, og kunne bruke sin formidable energi på å saksøke det amerikanske næringslivet på vegne av folk som var blitt skadet. I sin andre karriere steg hans anseelse i advokatkretser enda raskere enn i den første. Han anla skjegg, glattkjemmet håret, ble radikal og var en populær foreleser.

Rohr møtte Celeste Wood, enken etter Jacob Wood, gjennom en ung advokat som hadde satt opp Jacobs testament mens de ventet på at han skulle dø. Jacob Wood døde i en alder av 51 etter å ha røykt tre sigarettpakker om dagen i nærmere 30 år. Da han døde, var han produksjonsleder i et firma som produserte båter, og han tjente 40 000 dollar i året.

I hendene på en mindre ambisiøs advokat kunne saken fremstå som om den utelukkende dreide seg om nok en død røyker, en blant utallige andre. Men Rohr, derimot, hadde skaffet seg et kontaktnett av bekjente i bransjen som drømte de mest storslagne drømmer som finnes blant skrankeadvokater. Alle sammen var eksperter på produktansvar, og alle hadde tjent millioner på erstatningssakene som fulgte i kjølvannet av brystimplantatene av merket Dalkon Shields, samt på asbestsaker. Nå møttes de flere ganger i året og la planer om hvordan de skulle komme til selve gullgruven når det gjaldt erstatninger i USA. Ikke noe lovlig produsert produkt i verdenshistorien hadde drept så mange mennesker som sigaretten. Og produsentene hadde så dype lommer at pengene mugnet der nede.

Rohr skjøt inn den første millionen, og syv andre fulgte opp etter hvert. Uten noen spesiell innsats fra deres side rekrutterte gruppen raskt hjelp fra Tobacco Task Force, Coalition for a Smoke Free

25

World, Tobacco Liability Fund, samt en håndfull andre konsumentgrupper og organisasjoner som holdt øye med tobakksindustrien. En rådgivningsgruppe for saksøkere ble organisert; ikke overraskende ble Wendall Rohr valgt til formann og den som skulle være gruppens leder i rettssalen. Med så mye oppstyr som mulig hadde gruppen til Rohr anlagt sak ved distriktsdomstolen i Harrison County, Mississippi, fire år tidligere.

Ifølge Fitchs undersøkelser var saken Wood mot Pynex den 55. saken av sitt slag. 36 av dem var blitt henlagt av forskjellige årsaker.

16 var havnet i retten og hadde endt med dommer i tobakksselskapenes favør. I to av tilfellene var sakene blitt avvist av retten. Ikke i noen av dem var det blitt inngått forlik. Ikke så mye som en penny var noensinne blitt betalt til en saksøker fra tobakksselskapene.

Ifølge Rohrs teori var ingen av de tidligere sakene blitt presset frem av en så formidabel gruppe. Aldri før var saksøkeren blitt representert av advokater med penger nok til å skape like forhold mellom partene.

Dette innså også Fitch.

Rohrs langsiktige strategi var både enkel og genial. Det fantes hundre millioner røykere der ute. Ikke alle hadde lungekreft, men det var sannelig nok av dem til å holde ham med arbeid inntil han skulle gå av med pensjon. Han behøvde bare å vinne den første saken, så ville det komme en flom av nye. Enhver liten filleadvokat med en sørgende enke ville strømme til rettslokalene med lungekreftsaker.

Rohr og gruppen hans ville kunne velge og vrake.

Han hadde sin base i et kontorlokale som opptok de tre øverste etasjene av en gammel bankbygning som lå like i nærheten av tinghuset. Sent fredag kveld åpnet han døren til et mørklagt rom og stilte seg ved bakveggen mens Jonathan Kotlack fra San Diego styrte lysbildefremviseren. Kotlack hadde ansvaret for granskningen og utvelgelsen av jurymedlemmer, selv om det var Rohr som ville stå for det meste av utspørringen i rettssalen. Det lange bordet midt i rommet var overfylt av kaffekopper og papirbunker. Folkene rundt bordet stirret sårøyd opp idet nok et ansikt lyste opp på veggen.

Nelle Robert (etternavnet ble uttalt Ro-beir), 46 år gammel, skilt, voldtatt én gang, bankkasserer av yrke, ikke-røyker, svært overvektig og dermed uønsket i henhold til Rohrs filosofi når det gjaldt ju-

26

ryutvelgelse. Man skulle aldri velge fete kvinner. Han brydde seg ikke om hva jurykonsulentene måtte si om det. Han brydde seg ikke om hva Kotlack mente. Rohr valgte aldri fete kvinner. Særlig ikke enslige. De hadde en tendens til å være lite sjenerøse med hensyn til erstatningsbeløp, og lite medfølende med ofrene.

Han hadde lært alle navnene utenat og kjente alle ansiktene på bildene. Nå orket han ikke mer. Han hadde studert disse menneskene til han var lut lei dem. Han smøg seg ut av rommet og gned seg i øynene da han kom ut i gangen. Så tok han trappen ned til konferanserommet i etasjen under, hvor dokumentavdelingen var travelt opptatt med å organisere tusenvis av sakspapirer under ledelse av André Durond fra New Orleans. Der og da, klokken ti en fredagskveld, var nærmere 40 mennesker oppslukt av arbeid i advokatkontorene til Wendall H. Rohr.

Han vekslet noen ord med Durond mens de betraktet assistentene. Så gikk han med raske skritt for å sjekke neste arbeidsgruppe.

Adrenalinet pumpet i årene hans.

Advokatene til tobakksselskapene befant seg like borte i gaten og arbeidet minst like hardt.

Ingenting kunne måle seg med spenningen i store erstatningssaker.

3

Den største rettssalen i tinghuset i Biloxi lå i annen etasje med adkomst fra den flislagte trappen via et atrium hvor sollyset flommet inn. Veggene hadde nylig fått et nytt strøk med hvitmaling, og gulvene var nybonet.

Allerede klokken åtte mandag morgen var en stor menneskemengde samlet i atriet utenfor de store tredørene som førte inn til rettssalen. En liten gruppe som sto for seg selv i et hjørne, besto av unge menn i mørke dresser som alle så bemerkelsesverdig like ut.

De var velstelte, med oljeglatt, kortklipt hår, og de fleste av dem hadde enten hornbriller eller gammeldagse bukseseler som var synlige under de skreddersydde jakkene. De var finansanalytikere fra Wall Street, eksperter på tobakksaksjer, og var blitt sendt sørover for å følge utviklingen i Wood v. Pynex.

En annen gruppe, som var større og vokste for hvert minutt, sto delvis samlet i midten av atriet. Hvert av medlemmene holdt et ark i hånden, en innkallelse til å stille som jurymedlem. Få av dem kjente hverandre, men navnene sto tydelig å lese på arkene, så samtalen gikk lett. Den nervøse småpratingen steg i volum utenfor rettssalen. De mørke dressene fra den første gruppen tidde og betraktet de potensielle jurymedlemmene.

Den tredje gruppen var uniformert, og stirret dystert fremfor seg mens de voktet dørene. Hele syv betjenter var blitt satt til å holde vakt under rettssakens første dag. To av dem sto og fingret med metalldetektorer foran dørene. To andre var opptatt med papirarbeid bak en provisorisk skranke. De forventet fullt hus. De andre tre drakk kaffe fra pappkrus og betraktet den voksende folkemassen.

Vaktene åpnet dørene til rettssalen presis klokken halv ni, sjekket innkallelsen til hver av jurykandidatene og slapp dem én etter

28

én gjennom metalldetektoren mens de forklarte de øvrige at de ble nødt til å vente en stund. Det samme gjaldt analytikerne og journalistene.

Det var satt opp klappstoler i midtgangen og langs de polstrede benkene slik at rettssalen nå kunne romme omtrent tre hundre mennesker. Innenfor skranken ville snart ytterligere tredve mennesker trenge seg sammen rundt advokatenes bord. Den folkevalgte distriktsprotokollføreren sjekket alle innkallelsene, smilte og omfavnet til og med dem av jurykandidatene som hun kjente. Deretter anviste hun dem plass på benkene. Hun het Gloria Lane, og hadde vært distriktsprotokollfører for Harrison County i de siste elleve årene.

Hun lot aldri en sjanse gå fra seg når det gjaldt å peke og vise folk til rette, koble navn og ansikter, trykke folk i hånden og gi råd. Hun nøt den korte stunden hun fikk være i rampelyset i denne saken, som var den mest omtalte og største av alle de sakene hun hadde arbeidet med. Hun fikk hjelp av tre yngre kvinner fra kontoret sitt, og da klokken var ni, satt alle jurykandidatene i nummerrekkefølge mens de fylte ut nok et spørreskjema.

Bare to av dem manglet. Ernest Duly skulle etter sigende ha flyttet til Florida og dødd der, og ingen hadde noen anelse om hvor Tella Gail Ridehouser kunne befinne seg. Hun hadde registrert seg som stemmeberettiget i 1959, men hadde ikke stemt siden Carter slo Ford. Gloria Lane erklærte at disse to var å betrakte som ikkeeksisterende. På hennes venstre side var 144 jurykandidater plassert på benkradene 1–12. På høyre side satt de resterende 50 på radene 13–16. Gloria henvendte seg til en av de bevæpnede vaktene, og i henhold til dommer Harkins skriftlige forordning ble det sluppet inn 40 tilskuere, som fikk plass bakerst i lokalet.

Spørreskjemaene ble raskt fylt ut og samlet inn av assistentene.

Klokken ti kom de første av mange advokater inn i rettssalen. De kom ikke inn gjennom hoveddøren, men fra et sted innenfor lokalet, bak dommersetet, hvor to dører førte inn til en rekke små rom og kontorer. Uten unntak var de kledd i mørke dresser, og alle hadde tenksomme uttrykk i ansiktet mens de innga seg på den umulige oppgaven å stirre nysgjerrig på jurykandidatene samtidig som de prøvde å virke fullstendig uinteressert. Alle prøvde forgjeves å virke opptatt av viktigere saker mens de gransket dokumenter og hvisket

29

betydningsfullt til hverandre. De kom inn, én etter én, og fant sine plasser rundt bordene. Til høyre sto bordet til saksøkerens advokater. Forsvarerne satt ved siden av. Det ble presset inn stoler på all tilgjengelig plass rundt bordene og langs treskranken som skilte dem fra tilskuerne.

Rad nummer 17 var tom, også dette etter ordre fra Harkin, og på rad 18 satt gutta fra Wall Street og stirret på ryggene til jurykandidatene. Bak dem satt noen journalister, og deretter fulgte en rad med lokale advokater og andre underlige typer. Rankin Fitch satt på bakerste benk og lot som om han leste i en avis.

Flere advokater strømmet inn. Så inntok jurykonsulentene for begge parter plass mellom skranken og advokatenes bord. De ga seg i kast med den ubehagelige oppgaven å stirre inn i de spørrende ansiktene til 194 fremmede mennesker. Konsulentene studerte jurykandidatene, for det første fordi de ble betalt enorme pengebeløp for å gjøre det, og for det andre fordi de hevdet å være i stand til å analysere en person ved hjelp av kroppsspråket deres. De stirret og ventet utålmodig på at armer skulle bli lagt i kors over brystet, på at fingre skulle begynne å pille i tenner, på at hoder skulle legge seg mistenksomt over på siden og hundre andre fakter som angivelig skulle blottstille en person og avsløre vedkommendes innerste fordommer.

De skrev notater og gransket ansikter i stillhet. Jurykandidat nummer 56, Nicholas Easter, fikk flere bekymrede blikk enn de fleste.

Han satt i midten av femte rad og var kledd i kakibukser og skjorte.

En hyggelig utseende ung mann. Han så seg rundt fra tid til annen, men oppmerksomheten hans var rettet mot pocketboken han hadde med seg. Ingen av de andre hadde tenkt på å ta med seg en bok.

Flere plasser ble fylt ved skranken. Forsvarerne hadde ikke mindre enn seks juryeksperter som gransket rykningene i folks ansikter og fulgte interessert med hver gang noen klødde seg bak. Saksøkersiden hadde bare fire.

Stort sett likte ikke jurykandidatene å bli vurdert på denne måten, og i femten pinlige minutter glodde de tilbake på ekspertene.

En advokat borte ved dommersetet fortalte en morsomhet, og latteren gjorde stemningen noe lettere. Advokatene utvekslet sladder og hvisket seg imellom, men jurykandidatene var redde for å si noe.

30

Den siste advokaten som kom inn i rettssalen, var naturligvis Wendall Rohr, og som vanlig kunne man høre ham før man så ham.

Siden han ikke eide noen mørk dress, var han iført sitt yndlingsantrekk for den første dagen i en ny rettssak – rutet vindjakke, grå bukser som ikke sto i stil, en hvit vest, blå skjorte samt en skotskrutet tversoversløyfe i rødt og gult. Han bjeffet til en advokatassistent idet de skred forbi forsvarerne, og overså dem som om de nettopp skulle ha hatt en krangel et eller annet sted lenger bak i lokalet.

Han sa noe høyt til en annen av saksøkerens advokater, og så snart han hadde hele salens oppmerksomhet rettet mot seg, kastet han et blikk på jurykandidatene. Dette var hans folk. Dette var hans sak, en sak han hadde anlagt i sin hjemby slik at han en dag kunne stå i denne rettssalen, hans rettssal, og be folket om rettferdighet. Han nikket til et par av kandidatene og blunket til en annen. Han kjente disse folkene. Sammen kunne de legge sannheten for dagen.

Da han dukket opp, ble det liv og røre på forsvarerbenken, for ingen av dem hadde tidligere møtt Wendall Rohr, men alle kjente omdømmet hans. De så smilene i ansiktene til noen av jurykandidatene. Dette var folk som faktisk kjente ham. De studerte kroppsspråket mens det virket som om hele panelet av jurykandidater slappet av ved synet av et kjent ansikt. Rohr var noe av en lokal legende.

Fitch forbannet ham fra plassen sin på bakerste benk.

Omsider, klokken halv elleve, slo en assistent opp døren bak dommersetet og ropte at alle skulle reise seg. Tre hundre mennesker spratt opp idet dommer Frederick Harkin skred bort til plassen sin og ba alle om å sette seg.

Til å være dommer var han med sine femti år ganske ung. Han var demokrat, utnevnt av guvernøren til å fylle et dommerembete som sto ledig, og deretter valgt av folket. Fordi han tidligere hadde vært advokat for saksøkersiden i flere saker, gikk det nå rykter om at han favoriserte saksøkere, til tross for at det ikke var snev av grunnlag for å hevde noe slikt. Dette var bare sladder som forsvarersiden hadde spredd på en diskré måte. I virkeligheten hadde han vært en rimelig god allmennpraktiker i et lite firma som ikke var kjent for sine seirer i rettssalen. Han hadde arbeidet hardt, men hans største interesse hadde hele tiden vært lokalpolitikk, et spill han var svært dyktig i. Innsatsen hadde betalt seg ved at han ble utnevnt til

31

et dommerembete hvor han nå tjente 80 000 dollar i året, mer enn han noensinne hadde tjent som advokat.

Synet av rettssalen som var tettpakket av stemmeberettigede, ville ha varmet hjertet til enhver politisk valgt person, og dommeren klarte ikke å skjule et bredt glis idet han ønsket jurykandidatene velkommen til sin hule som om de skulle være frivillige i militæret. Smilet forsvant mens han holdt en kort velkomsttale, der han understreket hvor viktig deres tilstedeværelse var. Harkin var hverken kjent for sin varme eller sin humor, og han la snart ansiktet i alvorlige folder.

Og med god grunn. Foran ham satt flere advokater enn det var plass til rundt bordene. I rettsdokumentene sto det oppført åtte advokater for saksøkeren, og ni for motparten. Fire dager tidligere, i et lukket rettsmøte, hadde Harkin anvist plasser til begge parter. Så snart juryen var valgt ut og rettssaken var i gang, ville bare seks advokater fra hver side få sitte med bena under bordet. De andre ble plassert på den raden der jurykonsulentene nå satt sammentrengt og betraktet kandidatene. Han hadde også anvist plasser for partene – Celeste Wood, enken, og representanten fra Pynex. Fordelingen av sitteplasser var blitt trykket og tatt med i et lite hefte som dommeren hadde skrevet spesielt for anledningen.

Saken var blitt anlagt fire år tidligere, og striden mellom partene hadde pågått helt fra starten av. Sakspapirene fylte nå elleve pappesker. Hver av partene hadde allerede brukt millioner av dollar.

Rettssaken ville pågå i minst en måned. I dette øyeblikk var noen av de lyseste juridiske hodene og de største egoene i hele landet samlet i rettssalen. Fred Harkin var fast bestemt på å styre med hard hånd.

Han snakket gjennom mikrofonen ved dommersetet og ga et raskt sammendrag av saken til orientering for jurykandidatene. Det var jo hyggelig å la disse menneskene få vite hvorfor de var her. Han fortalte at saken var berammet til å vare i flere uker, og at jurymedlemmene ikke kom til å bli satt i noen slags karantene mens saken pågikk. Det fantes visse lovfestede fritakelsesgrunner når det gjaldt jurytjeneste, forklarte han, og spurte om noen som var eldre enn 65 år, var sluppet gjennom datamaskinens nett. Seks hender føk i været.

Harkin virket overrasket og stirret spørrende på Gloria Lane. Hun

32

trakk på skuldrene som om dette var noe som skjedde til stadighet.

De seks kandidatene hadde mulighet til å gå umiddelbart, og fem av dem valgte å gjøre det. Bare 189 kandidater igjen. Jurykonsulentene skriblet på blokkene sine og strøk ut navn. Advokatene skrev notater med stort alvor.

«Nåvel – er det noen blinde blant kandidatene?» spurte dommeren. «Blinde i juridisk forstand, mener jeg?» Det var et enkelt spørsmål, og enkelte trakk på smilebåndet. Hvorfor skulle en blind person stille opp til jurytjeneste? Det ville være uhørt.

Midt i gruppen av kandidater gled en hånd langsomt i været.

På rad syv, omtrent halvveis inne på benken. Det var jurykandidat nummer 63, en viss Herman Grimes, 59 år gammel, dataprogrammerer, hvit, gift og uten barn. Hva i himmelens navn var dette?

Visste noen at denne mannen var blind? Juryekspertene på begge sider stakk hodene sammen. Fotografiene fra mappen til Herman Grimes hadde vist huset hans samt et par bilder der Grimes selv satt på verandaen foran huset. Han hadde bodd i området i nærmere tre år. Ingen av spørreskjemaene hans indikerte at han hadde noe handikap.

«Vær vennlig å reise Dem,» sa dommeren.

Herman Grimes reiste seg langsomt, med hendene i lommen, uformelt kledd og med briller som så helt normale ut. Det virket slett ikke som om han var blind.

«Kan jeg få nummeret Deres, takk?» spurte dommeren. I motsetning til advokatene og konsulentene deres hadde ikke han vært nødt til å pugge hver minste lille detaljopplysning om jurykandidatene.

«Eh, sekstitre.»

«Og navnet var?» Han bladde gjennom arkene på datautskriften sin.

«Herman Grimes.»

Harkin fant navnet og stirret utover havet av ansikter. «Og De er blind, juridisk sett?»

«Ja, herr dommer.»

«Nåvel, Grimes – i henhold til loven er De fritatt fra jurytjeneste.

De kan gå om De ønsker det.»

Herman Grimes rørte seg ikke. Han blunket ikke engang. Han 3 - Juryen

33

stirret bare ut mot hva det nå enn var han så. «Hvorfor det?» spurte han.

«Unnskyld?»

«Hvorfor må jeg gå?»

«Fordi De er blind.»

«Det vet jeg.»

«Og, eh – blinde kan ikke gjøre jurytjeneste,» sa Harkin, og så seg rundt mens ordene forstummet. «De kan gå nå, Grimes.»

Herman Grimes nølte mens han vurderte hva han skulle gjøre.

Det var helt stille i rettssalen. Omsider tok han mot til seg. «Hvem er det som sier at blinde mennesker ikke kan gjøre jurytjeneste?» spurte han.

Harkin strakte seg allerede etter en lovsamling. Dommeren var svært godt forberedt i denne saken. Han hadde sluttet å ta andre saker for en måned siden, og hadde isolert seg på sitt kontor, hvor han fordypet seg i partsforklaringer, bevismateriale, relevante lovparagrafer og de nyeste rettergangsreglene. Han hadde valgt ut flere dusin juryer i løpet av sin dommerkarriere – alle mulige slags juryer til alle mulige slags saker – og han mente han hadde opplevd det meste. Men selvfølgelig måtte han gå rett på limpinnen i løpet av de første ti minuttene av juryutvelgelsen. Og selvfølgelig måtte dette skje med salen full av mennesker. «Ønsker De å gjøre jurytjeneste, Grimes?» spurte han, og prøvde å lette stemningen mens han bladde i lovsamlingen og betraktet overfloden av juridisk talent som var samlet rett foran ham.

Grimes begynte å bli fiendtlig stemt. «Fortell meg bare hvorfor blinde ikke kan være medlemmer av en jury. Hvis det står i loven, er loven diskriminerende, og i så fall kommer jeg til å gå til sak. Hvis det ikke står i loven, og det allikevel er vanlig praksis, kommer jeg til å anlegge sak umiddelbart.»

Det var hevet over enhver tvil at Grimes ikke var ukjent med rettstvister.

På den ene siden av skranken satt to hundre små mennesker, de som var blitt slept til rettssalen med juridisk hjemmel. På den andre siden satt jussen – dommeren selv hevet over de andre. Han tronet over klyngene av selvhøytidelige advokater, protokollførere, rettsskrivere og betjenter. På vegne av de innkalte hadde Herman Grimes

34

rettet et voldsomt slag mot autoritetene, og han ble belønnet med humring og munter latter fra sine kollegaer. Han brydde seg ikke om det.

På den andre siden av skranken smilte advokatene bredt fordi jurykandidatene smilte, og de flyttet seg nervøst på stolene og klødde seg i hodet fordi ingen visste hva de skulle gjøre. «Noe liknende har jeg aldri opplevd før,» ble det hvisket.

I loven sto det at en blind person kan bli fritatt fra jurytjeneste, og da dommeren så ordet kan, bestemte han seg raskt for å blidgjøre Grimes, for så å ta seg av ham senere. Ingen grunn til å bli saksøkt i sin egen rettssal. Det fantes andre måter å få ham unntatt fra jurytjeneste på. Dommeren ville diskutere det med advokatene. «Ved nærmere ettertanke tror jeg De ville bli et utmerket jurymedlem, Grimes. Vær vennlig å sitte ned.»

Herman Grimes nikket og smilte. «Mange takk, herr dommer,» sa han høflig.

Hvordan skal man forholde seg til et blindt jurymedlem? Ekspertene grublet på dette spørsmålet idet de så mannen bøye seg langsomt ned og sette seg. Hva slags fordommer har han? Hvilken side vil han favorisere? I et spill uten regler var det en allment akseptert sannhet at folk med handikap utgjorde glimrende jurymedlemmer for saksøkersiden fordi de bedre enn andre kunne forstå betydningen av lidelse. Men det fantes mange unntak.

På bakerste benk bøyde Rankin Fitch seg til høyre i et mislykket forsøk på å få øyekontakt med Carl Nussman, mannen han allerede hadde betalt 1,2 millioner dollar for å få satt sammen den perfekte jury. Nussman satt midt blant jurykonsulentene sine med en skriveblokk i hånden og stirret omkring seg som om han utmerket godt hadde visst at Herman Grimes var blind. Det var bløff, og Fitch visste det. Det var en ubetydelig kjensgjerning som var sluppet gjennom etterretningsnettverket deres. Fitch spurte seg selv hva annet de kunne ha oversett. Han skulle personlig hudflette Nussman så snart retten tok en pause.

«Nå, mine damer og herrer,» fortsatte dommeren. Stemmen hans var med ett skarpere, og han virket ivrig etter å komme videre, nå som muligheten for en diskrimineringsrettssak var avverget. «Vi skal nå i gang med en fase av juryutvelgelsen som kommer til å bli

35

litt tidkrevende. Det dreier seg om fysiske plager som kan være til hinder for jurytjenesten. Vi skal ikke sette dere i forlegenhet, men dersom noen av dere har slike problemer, må vi diskutere det. Vi begynner med dem som sitter på første rad.»

Idet Gloria Lane stilte seg i midtgangen ved første rad, rakte en mann i sekstiårsalderen hånden i været, reiste seg og gikk gjennom den lille svingdøren i skranken. En rettsbetjent førte ham til vitneboksen og vendte mikrofonen bort. Dommeren flyttet seg til kanten av bordet sitt og bøyde seg ned slik at han kunne hviske til mannen. To advokater, en fra hver av partene, tok plass rett foran vitneboksen og hindret at forsamlingen kunne se hva som foregikk.

Rettsreferenten var sistemann i gruppen, og da alle var på plass, spurte dommeren med lav stemme hva mannen var plaget av.

Det dreide seg om skiveprolaps, og han hadde et brev fra legen sin som bekreftet dette. Han ble fritatt, og forlot rettssalen med raske skritt.

Da Harkin annonserte lunsjpause klokken tolv, hadde han fritatt 13 mennesker av medisinske årsaker. Kjedsommeligheten hadde satt inn. De skulle gå i gang igjen klokken 13.30, og fortsette på samme måte.

Nicholas Easter forlot tinghuset alene og spaserte seks kvartaler til Burger King, hvor han bestilte en Whopper og en Cola. Han satte seg i en bås ved vinduet og så på ungene som lekte på den lille lekeplassen, mens han tittet i USA Today og spiste langsomt fordi han måtte fordrive tiden i halvannen time.

Den samme blondinen som han først hadde møtt i Computer Hut iført trange jeans, hadde nå på seg posete shorts, en vid T-skjorte, nye Nike-joggesko og gikk med en liten treningsveske over skulderen. Hun møtte ham for annen gang idet hun gikk forbi båsen hans med et brett foran seg, og hun stoppet opp idet hun tilsynelatende dro kjensel på ham.

«Nicholas?» sa hun med tilgjort usikkerhet.

Han så på henne, og i et pinlig øyeblikk erkjente de begge at de hadde truffet hverandre før. Han husket ikke navnet hennes.

«Du husker meg ikke,» sa hun med et vennlig smil. «Jeg var innom butikken du jobber i for to uker siden. Jeg var på jakt etter en –»

36

«Ja da, det husker jeg,» sa han med et raskt blikk på de solbrune bena hennes. «Du kjøpte en digital radio.»

«Stemmer. Jeg heter Amanda. Så vidt jeg husker, ga jeg deg telefonnummeret mitt. Du har vel forlagt det, antar jeg.»

«Vil du sitte ned?»

«Takk.» Hun satte seg uten å nøle, og tok en pommes frites.

«Jeg har nummeret fremdeles,» sa han. «Jeg har faktisk –» «Ta det rolig. Jeg er sikker på at du har ringt flere ganger. Telefonsvareren min er i stykker.»

«Nei. Jeg har ikke ringt ennå. Men jeg hadde tenkt å gjøre det.»

«Ja visst,» nærmest kniste hun. Hun hadde perfekte tenner og viste dem mer enn gjerne frem. Håret hennes var samlet i en hestehale. Hun var for søt og selvsikker til å være jogger. Og det var ingen tegn til svette i ansiktet hennes.

«Hva bringer deg på disse kanter?» spurte han.

«Jeg er på vei til en aerobicstime.»

«Spiser du pommes frites før du skal på trening?»

«Hvorfor ikke?»

«Jeg vet ikke. Det virker liksom ikke riktig.»

«Jeg trenger karbohydratene.»

«Jaha. Røyker du før du skal trene også?»

«Noen ganger. Er det derfor du ikke har ringt? Fordi jeg røyker?»

«Egentlig ikke.»

«Gi deg da, Nicholas. Jeg tåler å få høre det.» Hun smilte fremdeles og prøvde å virke kokett.

«Ja vel, da. Det har streifet meg.»

«Jeg tenkte meg det. Har du noen gang vært sammen med en røyker?»

«Ikke så vidt jeg kan huske.»

«Hvorfor ikke?»

«Kanskje jeg ikke liker å puste inn brukt røykluft. Jeg vet ikke.

Det er ikke akkurat noe jeg tenker så mye på.»

«Har du noen gang røykt selv?» Hun tok en pommes frites til og betraktet ham med interessert mine.

«Ja visst. Alle unger prøver det jo. Da jeg var ti år gammel, stjal jeg en pakke Camel fra en rørlegger som jobbet i huset vårt. Jeg

37

røykte opp alle sammen på to dager, ble syk og trodde jeg holdt på å dø av kreft.» Han tok en bit av hamburgeren sin.

«Og det var det hele?»

Han tygde og tenkte seg om før han svarte. «Jeg tror det,» sa han omsider. «Jeg kan ikke huske å ha røykt etter det. Hvorfor begynte du?»

«Jeg var dum. Jeg prøver å slutte.»

«Bra. Du er for ung.»

«Takk. Og la meg gjette. Når jeg slutter, vil du ringe meg, ikke sant?»

«Det kan hende jeg ringer allikevel.»

«Den har jeg hørt før,» sa hun med ertende mine. Hun sugde på sugerøret. «Kan jeg få spørre deg hva du gjør her?»

«Jeg spiser en Whopper. Og du?»

«Det har jeg allerede sagt. Jeg var på vei til trening.»

«Ja visst. Jeg hadde noe å gjøre i sentrum og kom tilfeldigvis forbi her. Jeg ble sulten.»

«Hvorfor jobber du i Computer Hut?» «Hvorfor kaster jeg bort livet mitt med å jobbe for minstelønn i et kjøpesenter, mener du?»

«Nei, men det er ikke så langt unna.»

«Jeg er student.»

«Hvor da?»

«Ingen steder. Jeg holder på å skifte universitet.»

«Hvor gikk du sist?»

«North Texas State.»

«Hvor skal du begynne?»

«Sannsynligvis på Southern Mississippi.»

«Hva studerer du?»

«Datateknologi. Du stiller jammen mange spørsmål.»

«Men de er da ganske lette, hva?»

«De er vel det. Hvor jobber du?»

«Jeg jobber ikke. Jeg har nettopp skilt meg fra en rik mann. Ingen barn. Jeg er åtteogtyve år gammel, singel og vil gjerne fortsette med det, men det ville være hyggelig med et stevnemøte en gang imellom. Hvorfor ikke ringe meg?»

«Hvor rik, da?»

38

Hun lo til svar og kikket på klokken. «Jeg må gå nå. Aerobicstimen min begynner om ti minutter.» Hun var allerede på bena og tok bagen sin, men lot brettet bli stående. «Vi ses.»

Hun kjørte sin vei i en liten BMW. Resten av folkene med helseproblemer ble raskt ryddet unna, og klokken tre var det bare 159 jurykandidater igjen. Dommer Harkin ga beskjed om at det ville bli et kvarters pause, og da de var tilbake på plass, annonserte han at de nå skulle gå over i en annen fase av juryutvelgelsen. Han talte med stor innlevelse om borgerplikt, og nærmest utfordret de gjenværende kandidatene til å be seg fritatt av ikke-medisinske årsaker. Det første forsøket kom fra en stresset direktør som satt i vitneboksen og forklarte dommeren, de to advokatene og rettsreferenten at han arbeidet 80 timer i uken for et stort selskap som tapte store penger, og at det ville være nærmest katastrofalt om han måtte være borte fra kontoret. Dommeren ba ham gå tilbake til plassen sin og vente på nærmere beskjed.

Den andre som forsøkte, var en middelaldrende kvinne som drev privatbarnehage hjemme hos seg selv. «Jeg passer barn, herr dommer,» hvisket hun, og var helt på gråten. «Det er det eneste jeg virkelig kan. Jeg får to hundre dollar i uken, og det er så vidt jeg klarer meg. Hvis jeg må sitte i juryen, må jeg få en annen til å passe barna. Foreldrene deres vil ikke like det, og dessuten har jeg ikke råd til å ansette noen. Det vil knekke meg økonomisk.»

De potensielle jurymedlemmene betraktet henne med interesse idet hun gikk bortover midtgangen, forbi plassen sin og videre ut av rettssalen. Hun må ha hatt en glimrende unnskyldning. Den stressede direktøren kokte av raseri.

Klokken halv seks var elleve mennesker blitt fritatt, og 16 andre var blitt sendt tilbake til plassene sine fordi de ikke hadde klart å vinne tilstrekkelig medlidenhet. Dommeren ga Gloria Lane beskjed om å dele ut enda et temmelig omfattende spørreskjema, og ba de gjenværende jurykandidatene om å ha skjemaet klart til levering klokken ni neste morgen. Han sendte dem hjem etter en innstendig advarsel mot å diskutere saken med fremmede.

Rankin Fitch var ikke til stede i salen da retten ble hevet mandag ettermiddag. Han var på kontoret sitt lenger borte i gaten. Det fantes

39

ingen papirer på Nicholas Easter ved North Texas State. Blondinen hadde gjort opptak av den lille praten de hadde hatt på Burger King, og Fitch hadde hørt på lydbåndet to ganger. Det var han som hadde bestemt at hun skulle ordne med et «tilfeldig» møte med Easter. Det var risikabelt, men det gjorde nytten. Hun befant seg nå på et fly på vei tilbake til Washington. Telefonsvareren hennes i Biloxi var slått på, og ville fortsette å være det inntil juryen var valgt ut. Hvis Easter bestemte seg for å ringe henne, noe Fitch tvilte på, ville han ikke kunne få tak i henne.

4

Skjemaet inneholdt spørsmål av typen: Røyker De sigaretter? Og i så fall hvor mange pakker om dagen? Hvor lenge har De røykt? Ønsker De å slutte? Har De noensinne vært vanerøyker? Har noe familiemedlem eller andre som står Dem nær, fått sykdommer som har direkte sammenheng med sigarettrøyking? I så fall hvem? (Noter nederst på arket. Vennligst oppgi personens navn, hvilken sykdom det gjelder og hvorvidt vedkommende ble kurert.) Tror De at røyking forårsaker (a) lungekreft; (b) hjerte-kar-sykdommer; (c) høyt blodtrykk; (d) ingen av disse sykdommene; (e) alle disse sykdommene?

Side tre dreide seg om mer vidløftige saker: Redegjør for hva De mener om at skattepenger blir brukt til å finansiere medisinsk behandling for røykerelaterte helseproblemer. Redegjør for Deres mening når det gjelder at skattepenger blir brukt til å subsidiere tobakksdyrkere. Redegjør for hva De mener om røykeforbud i alle offentlige bygninger. Hvilke rettigheter synes De røykere bør ha?

Det var store, åpne rubrikker man kunne notere svarene i.

Side fire inneholdt en liste over navnene på de 17 advokatene som offisielt representerte partene, og deretter fulgte en liste på 80 andre som på en eller annen måte samarbeidet med de 17 første.

Kjenner De noen av disse advokatene personlig? Har De noensinne vært klient hos noen av disse advokatene? Har De noensinne vært innblandet i rettstvister med noen av disse advokatene?

Nei. Nei. Nei. Nicholas Easter krysset raskt av i rubrikkene.

Side fem inneholdt navnene på potensielle vitner, 62 mennesker, deriblant Celeste Wood, enken som var saksøker. Kjenner De noen av disse menneskene? Nei. Han stelte i stand nok en kopp med pulverkaffe og tømte to poser

41

med sukker i koppen. Han hadde brukt en time på disse spørsmålene i går kveld, og det var allerede gått en time i dag. Solen var så vidt oppe. Frokosten hans hadde bestått av en banan og en gammel bagel.

Han spiste en liten bit av bakverket, tenkte på det siste spørsmålet og besvarte det med blyant med ryddig, nærmest pinlig forseggjort håndskrift – bare store bokstaver, for formskriften hans var slurvet og nærmest uleselig. Og han visste at før dagen var omme, ville en hel komité av håndskrifteksperter fra begge de to partene kaste seg over ordene hans. Ikke fordi de var så opptatt av hva han skrev, men av hvordan han formet bokstavene sine. Han ønsket å fremstå som ryddig og reflektert, intelligent og mottakelig for synspunkter, i stand til å lytte med begge ører og komme til en rimelig beslutning, en type de ville kaste seg over.

Han hadde lest tre bøker for å lære prinsippene for håndskriftanalyse.

Han bladde tilbake til spørsmålet om tobakkssubsidier fordi det var vanskelig. Han hadde et svar på rede hånd fordi han hadde tenkt mye på dette emnet, og han ønsket å uttrykke seg helt klart. Eller kanskje han heller skulle være vag. Kanskje på en slik måte at han ikke avslørte hva han følte, men allikevel ikke ville skremme noen av partene.

Mange av disse spørsmålene var blitt brukt i Cimmino-saken året før i Allentown, Pennsylvania. Nicholas hadde vært David den gangen, en deltidsstudent i filmfag og som jobbet i en videoforretning, med ekte, mørkt skjegg og hornbriller med vanlig glass. Han hadde kopiert spørreskjemaet før han leverte det fra seg den andre dagen juryutvelgelsen pågikk. Det hadde dreid seg om en tilsvarende sak, men med en annen enke og et annet tobakksselskap. Til tross for at mer enn hundre advokater hadde vært involvert, var ingen av de samme engasjert i denne saken. Bare Fitch var den samme.

Nicholas/David hadde klart seg gjennom de to første rundene den gangen, men var fire plasser unna da juryen endelig ble valgt. Han tok skjegget sitt, kastet brillene og forlot byen en måned senere.

Det sammenleggbare bordet vibrerte lett mens han skrev. Dette var spiseplassen hans – bordet og tre stoler av forskjellig type. Den lille stuen til høyre for ham var møblert med en skrøpelig gyngestol, et fjernsynsapparat som sto på en trekasse samt en støvete sofa han

42

hadde kjøpt på et loppemarked for femten dollar. Han kunne sannsynligvis ha hatt råd til å leie litt finere møbler, men det forutsatte at han fylte ut skjemaer og etterlot seg spor. Det var folk der ute som praktisk talt gjennomsøkte søppelet hans for å finne ut mer om hvem han var.

Han tenkte på blondinen og lurte på hvor hun kunne dukke opp i dag, sikkert med en sigarett for hånden og rede til å få ham med på nok en banal prat om røyking. Tanken på å ringe henne hadde ikke engang streifet ham, men spørsmålet om hvem hun arbeidet for, var svært interessant. Sannsynligvis for tobakksselskapene, fordi hun var nettopp den typen agent som Fitch likte å bruke.

Fra sine jusstudier visste Nicholas at det var svært uetisk av blondinen, eller en hvilken som helst annen leiesvenn for den saks skyld, å ta direkte kontakt med et potensielt jurymedlem. Han visste også at Fitch hadde nok penger til å la blondinen forsvinne sporløst, for så å dukke opp igjen ved den neste rettssaken, med rødt hår, et annet sigarettmerke og en glødende interesse for hagebruk. Visse forhold var det umulig å oppdage.

Det ene soverommet i leiligheten var nesten fylt av en diger madrass som lå på gulvet. Den var også kjøpt på loppemarkedet. En stabel med pappesker fungerte som kommode. Det lå klær strødd over hele gulvet.

Det var et midlertidig hjem, og så ut som et sted man ville bruke i en måned eller to før man forlot byen en sen natt; og det var nettopp hva han hadde tenkt å gjøre. Han hadde bodd der i seks måneder allerede, og leiligheten var hans offisielle adresse, i det minste den han hadde brukt da han registrerte seg som stemmeberettiget og skaffet seg Mississippi-sertifikat. Han hadde et hyggeligere tilholdssted litt over en halv mil unna, men kunne ikke ta sjansen på å bli sett der.

Så han levde lykkelig i fattigdom, nok en blakk student uten eiendeler og ansvar av betydning. Han var nesten sikker på at snushanene til Fitch ikke hadde vært inne i leiligheten, men han tok ingen sjanser. Stedet var temmelig stusslig, men omhyggelig ordnet. Det var ikke noe avslørende å finne der.

Klokken åtte gjorde han seg ferdig med spørreskjemaet og leste igjennom en siste gang for å se etter feil. Skjemaet han fylte ut

43

i Cimmino-saken, hadde vært skrevet for hånd, og i en helt annen stil. Etter å ha trent på å skrive blokkbokstaver i flere måneder var han sikker på at skriften ikke ville avsløre ham. Det hadde vært tre hundre potensielle jurykandidater den gangen, og det var nesten to hundre nå. Hvorfor skulle noen få mistanke om at han hadde vært i begge gruppene?

Han tittet ut bak et putevar som var hengt opp foran kjøkkenvinduet, og sjekket om det var fotografer eller andre snushaner å se nede på parkeringsplassen. Tre uker tidligere hadde han sett en fotograf som satt sammenkrøket bak rattet i en pickup.

Ingen snushaner i dag. Han låste døren til leiligheten og forlot stedet til fots.

Gloria Lane var langt flinkere til å gjete flokken sin den andre dagen av rettssaken. De gjenværende 148 jurykandidatene ble plassert på høyre side, tolv på hver rad, langs tolv rader med de fire siste på stoler i midtgangen. Det var lettere å holde styr på dem når de kun satt på den ene siden av salen. Spørreskjemaene ble samlet inn ved døren. Så ble de raskt kopiert og levert til begge partenes representanter. Innen klokken ti satt jurykonsulentene bak låste dører og analyserte svarene.

På den andre siden av midtgangen satt finansfolk, journalister, nysgjerrige fra lokalbefolkningen og de øvrige tilskuerne og stirret mot hærskaren av advokater, som på sin side studerte ansiktene til jurykandidatene. Fitch var gått rolig frem og satt nå på første rad, nærmere gruppen av forsvarere, med en velkledd lakei på hver side som bare ventet på hans neste kommando.

Dommer Harkin var en mann med en misjon denne torsdagen, og han brukte mindre enn en time på å bli ferdig med dem som skulle fritas av ikke-medisinske årsaker. Seks personer til ble fritatt, og dermed var det 142 igjen i panelet.

Omsider skulle showet ta til. Wendall Rohr, tilsynelatende iført den samme røde og gule tversoversløyfen, reiste seg og gikk bort til skranken for å henvende seg til sitt publikum. Han klemte fingrene sammen så det knaket, åpnet hendene og smilte bredt. «Velkommen,» sa han med dramatisk tonefall, som om de følgende hendelser ville bli noe de kom til å huske for resten av livet. Han presenterte seg

44

selv, medlemmene av gruppen sin som skulle delta i rettergangen, og deretter ba han saksøkeren, Celeste Wood, om å reise seg. Han klarte å bruke ordet «enke» to ganger mens han viste henne frem for kandidatene. Celeste Wood var en småvokst kvinne på 55. Hun var iført en enkel, sort kjole, mørke strømper, mørke sko som ikke var synlige på grunn av benkene, og hun smilte tilbakeholdent, som om hun fortsatt sørget over mannen sin. Faktum var at hun hadde vært på nippet til å gifte seg på ny, men Wendall Rohr hadde klart å avverge det i siste øyeblikk, så snart han hadde fått nyss om det.

Det var greit å elske fyren, hadde han forklart henne, men hun måtte gjøre det diskré og ikke gifte seg med ham før etter at rettssaken var over. Sympatifaktoren. Du skal fremstå som en lidende kvinne, hadde han forklart.

Fitch kjente til gifteplanene, men han visste også at det ville bli svært vanskelig å få fremført dette poenget for juryen.

Da alle på hans side av rettssalen var presentert, ga Rohr et raskt sammendrag av saken – en hendelse som vakte enorm interesse hos forsvarsadvokatene og dommeren. Det virket som om de var rede til å kaste seg over ham dersom han skulle overskride den usynlige barrieren mellom fakta og argumentasjon. Han gjorde ikke det, men nøt å holde dem i spenning.

Deretter fulgte en lengre utredning, der han kom med en sterk appell om at jurymedlemmene måtte være ærlige og åpne, samt at de ikke måtte være redde for å rekke de beskjedne, små hendene sine i været dersom noe voldte dem selv det minste besvær. Hvordan skulle ellers advokatene kunne klarlegge tanker og følelser dersom de, jurykandidatene, ikke ga uttrykk for hva de mente? «Vi kan i hvert fall ikke gjøre det ved bare å se på dere,» sa han, og smilte nok en gang. Mens han snakket, var det ikke mindre enn 80 mennesker i rettssalen som gjorde desperate forsøk på å tolke hvert eneste hevede øyebryn og hver lille grimase i ansiktene deres.

For å komme i gang plukket Rohr opp en skriveblokk, og kikket på den før han henvendte seg til forsamlingen. «Nåvel. Flere av dere har gjort jurytjeneste tidligere. Vær vennlige å rekke opp hånden.»

Et dusin hender skjøt pliktskyldigst i været. Rohr kastet et blikk utover forsamlingen og rettet så oppmerksomheten mot den som satt nærmest, en dame på første benk. «Fru Millwood, ikke sant?» Hun

45

rødmet mens hun nikket. Alle de tilstedeværende stirret på, eller prøvde å få øye på, fru Millwood.

«De satt i juryen i en erstatningssak for noen år siden, så vidt jeg vet,» sa Rohr hjertelig.

«Ja,» sa hun, og kremtet for at stemmen skulle bære bedre.

«Hva dreide saken seg om?» spurte han, til tross for at han kjente så godt som hver eneste detalj. Saken ble behandlet syv år tidligere, i den samme rettssalen hvor de nå befant seg, med en annen dommer.

Saksøkeren hadde ikke fått fem øre. Sakspapirene var blitt kopiert for flere uker siden. Rohr hadde til og med snakket med saksøkerens advokat, som var en venn av ham. Han begynte med dette spørsmålet og denne jurykandidaten fordi det var en enkel oppvarming, en harmløs forestilling som skulle vise de andre kandidatene hvor smertefritt det var å rekke hånden i være for å diskutere noe.

«En bilulykke,» sa hun.

«Hvor foregikk denne saken?» spurte han oppriktig.

«Her, i dette rommet.» «Å? Sier De det?» Han lød virkelig overrasket, men forsvarsadvokatene visste at han bløffet.

«Kom juryen til noen avgjørelse i den saken?»

«Ja.» «Og hva gikk den ut på?»

«Vi tilkjente ham ikke noe.»

«Med 'ham' mener De antakelig saksøkeren?»

«Ja. Vi trodde ikke at han virkelig hadde fått noen skader.»

«Jeg forstår. Var det en behagelig opplevelse for Dem å gjøre jurytjeneste den gangen?»

Hun tenkte seg om et øyeblikk før hun svarte. «Det var greit. Men det fortonet seg som om en masse tid gikk til spille mens advokatene kranglet om det ene og det andre.»

Han smilte bredt. «Ja, vi har en tendens til å gjøre det. Det var ingenting ved den saken som vil influere på Deres mulighet til å gjøre jurytjeneste i dette tilfellet?»

«Nei, jeg tror ikke det.»

«Mange takk, fru Millwood.» Mannen hennes hadde en gang vært regnskapsfører for et lite sykehus som ble tvunget til å stenge etter å ha blitt funnet skyldig i feilbehandling. Innerst inne kunne hun,

46

med god grunn, ikke fordra tanken på at noen skulle bli tilkjent store erstatningsbeløp. Jonathan Kotlack, den av saksøkerens advokater som hadde ansvaret for den endelige juryutvelgelsen, hadde allerede for lenge siden strøket henne av listen over kandidater de ønsket.

På den andre siden av bordet, derimot, bare noen meter unna Kotlack, satt forsvarsadvokatene og betraktet henne med beundring.

JoAnn Millwood ville være et funn som jurymedlem.

Rohr stilte de samme spørsmålene til de andre som var veteraner når det gjaldt jurytjeneste, og forestillingen begynte snart å bli mer monoton. Så behandlet han det ømtålige temaet skadeserstatning, og stilte en serie utbroderte spørsmål om ofres rettigheter, om uberettigede, tåpelige søksmål, samt om prisen for forsikring. Et par av spørsmålene hans var godt innhyllet i små partsinnlegg, men han klarte å unngå protester. Det var snart lunsjtid, og jurykandidatene hadde mistet interessen for en stund. Dommer Harkin hevet retten og trakk seg tilbake til sitt kontor. Han ville bli der i en time. Rettsbetjentene tømte lokalet.

Men advokatene satt igjen i rommet. Lunsjpakker med dvaske, små smørbrød og røde epler ble delt ut av Gloria Lane og betjeningen hennes. Dette skulle være en arbeidslunsj. Uavklarte begjæringer i over et dusin forskjellige varianter måtte behandles, og dommeren var rede til å diskutere sakene. Det ble servert iste.

Bruken av spørreskjemaer hadde i stor grad forenklet juryutvelgelsen. Mens Rohr stilte spørsmål inne i rettssalen, satt flere titalls mennesker et annet sted og gransket de skriftlige svarene mens de strøk navn av listene. Søsteren til en av de mannlige kandidatene var død av lungekreft. Syv andre hadde nære venner eller familiemedlemmer med alvorlige helseproblemer som alle ble betraktet å henge sammen med røyking. Minst halvparten av panelet enten røykte eller hadde vært vanerøykere en gang i livet. De fleste av dem som røykte, innrømmet at de ønsket å slutte.

Opplysningene ble analysert, deretter matet inn i datamaskiner, og innen klokken tre på rettssakens andre dag ble datautskriftene delt ut og redigert. Etter at dommer Harkin hevet retten klokken halv fem på tirsdag, ble rettssalen nok en gang tømt for publikum, hvorpå han gjennomførte rettshandinger som skulle føres i protokollen. I

47

nesten tre timer ble de skriftlige svarene diskutert og bestridt, og til slutt ble ytterligere 31 navn fjernet fra listen over aktuelle kandidater. Gloria Lane fikk beskjed om at hun umiddelbart skulle ringe disse siste, fritatte kandidatene og overbringe de gode nyhetene.

Harkin var fast besluttet på å fullføre juryutvelgelsen på onsdag.

Innledningsforedragene skulle etter programmet ta til på torsdag morgen. Han hadde til og med antydet at det kunne bli snakk om å arbeide på lørdag.

Klokken åtte tirsdag kveld behandlet dommeren en siste begjæring, som ble raskt unnagjort, og deretter sendte han advokatene hjem. Advokatene til Pynex gikk til møte med Fitch på kontoret til Whitney & Cable & White, der nok et delikat herremåltid bestående av kalde smørbrød og fete chips ventet dem. Fitch ville jobbe, og mens de slitne advokatene langsomt fylte opp papptallerkenene sine, delte to advokatassistenter ut kopier av de siste håndskriftanalysene. Spis fort, forlangte Fitch, som om noen skulle kunne finne på å nyte måltidet. Antallet potensielle jurymedlemmer var nede i 111, og utvelgelsen skulle ta til neste morgen.

Morgenen ble i høy grad preget av Durwood Cable, eller Durr, som han ble kalt langs hele kysten, et område han egentlig aldri hadde forlatt noen gang i løpet av sine 61 år. Som seniorpartner i Whitney & Cable & White var sir Durr blitt omhyggelig utvalgt av Fitch for å styre mesteparten av arbeidet i rettssalen for Pynex. Som advokat, deretter dommer, og nå som advokat igjen hadde Durr tilbrakt mesteparten av de siste 30 årene med å se på og snakke til juryer. Han syntes rettssaler var avslappende omgivelser fordi de var som teaterscener – ingen telefoner, ingen forbipasserende, ingen sekretærer som fartet omkring – alle hadde sine roller å spille, og alle fulgte et manuskript der advokatene var stjernene. Han beveget seg og snakket med stor overveielse, men mellom fottrinn og setninger var det ingenting som unngikk det grå blikket hans. Der hans motpart, Wendall Rohr, var høyrøstet, selskapelig og gloret, var Durr tilknappet og proper. Den obligatoriske mørke dressen, et heller dristig gullfarget slips, den vanlige hvite skjorten, som sto i god kontrast til det solbrune ansiktet hans. Durr var en pasjonert dypvannsfisker, og han tilbrakte mange timer om bord i båten sin,

48

i solen. Han var skallet på issen, og huden der var dypt bronsebrun.

I en periode hadde han ikke tapt en sak på seks år, men så kom Rohr, hans fiende og tidligere venn, og slo ham for to millioner i en erstatningssak.

Han gikk frem til skranken og stirret alvorlig inn i ansiktene til 111 mennesker. Han visste hvor hver og én av dem bodde samt hvor mange barn og barnebarn de hadde. Han la armene over kors, kløp seg i haken som en tankefull professor og henvendte seg til forsamlingen med behagelig, malmfull røst. «Mitt navn er Durwood Cable, og jeg representerer Pynex, et gammelt firma som har laget sigaretter i nitti år.» Se det! Han skammet seg ikke over det. Han snakket om Pynex i ti minutter, og gjorde en mesterlig jobb når det gjaldt å myke opp firmaets profil og fremstille klienten som varm og menneskelig. Nesten tiltalende.

Da han var ferdig med det, kastet han seg fryktløst over spørsmålet om fritt valg. Mens Rohr la særlig vekt på avhengighet, brukte Cable det meste av tiden sin til å snakke om menneskets frie valg.

«Kan vi så være enige om at sigaretter utgjør en potensiell helsefare dersom de misbrukes?» spurte han, og registrerte at de fleste nikket samtykkende. Hvem kunne argumentere mot slikt? «Godt. Det er bra. Siden dette altså er noe alle vet, kan vi kanskje være enige om at en person som røyker, bør kjenne til farene forbundet med det?»

Flere av kandidatene nikket, men ingen rakte hendene i været ennå.

Han studerte ansiktene, særlig det uttrykksløse ansiktet til Nicholas Easter, som nå satt på tredje rad og var nummer åtte fra midtgangen. På grunn av alle dem som var blitt fritatt, var ikke Easter lenger jurykandidat nummer 56. Han var nå nummer 32, og rykket fremover på listen for hvert rettsmøte. Ansiktet avslørte ingenting om hvor oppmerksom han var.

«Dette er et veldig viktig spørsmål,» sa Cable langsomt og lot ordene henge i stillheten. Han rettet en pekefinger mot forsamlingen. «Finnes det én eneste person i dette panelet som ikke mener at et menneske som velger å røyke, bør kjenne faremomentene?»

Han ventet, studerte dem, pilket med snøret, og omsider var det noen som bet på. En hånd ble langsomt hevet på fjerde rad. Cable smilte og tok et skritt nærmere. «Fru Tutwiler, så vidt jeg vet. Reis 4 - Juryen

49

Dem, er De snill.» Hvis han virkelig ivret etter å få en frivillig, ble gleden kortvarig. Fru Tutwiler var en skrøpelig dame på 60, med et morskt uttrykk i ansiktet. Hun rettet ryggen og stirret trassig fremfor seg. «Jeg har et spørsmål til Dem, Cable.»

«Utmerket.»

«Hvordan kan det ha seg at klienten Deres fortsetter å produsere sigaretter når alle vet at de er farlige?»

Man kunne registrere et og annet smil blant kollegaene hennes i panelet. Alles blikk var vendt mot Durwood Cable, som stadig smilte og ikke så mye som blunket. «Et glimrende spørsmål,» sa han høyt. Han hadde ikke tenkt å svare på det. «Mener De at all produksjon av sigaretter bør forbys, fru Tutwiler?»

«Ja.» «Selv om en del mennesker ønsker å utøve sin rett til å velge å røyke?»

«Sigaretter er vanedannende, Cable, det vet De.» «Mange takk, fru Tutwiler.»

«Produsentene øker nikotinmengden, får folk avhengige og reklamerer som gale for å holde salget gående.»

«Mange takk, fru Tutwiler.»

«Jeg er ikke ferdig,» sa hun høyt og tok et fast grep om ryggstøet foran seg mens hun rettet seg enda mer opp. «Produsentene har alltid nektet for at røyking er vanedannende. Det er en løgn, og det vet dere. Hvorfor skriver de det ikke på pakkene?»

Ansiktsuttrykket til Durr forandret seg ikke i det hele tatt. Han ventet tålmodig og fortsatte med vennlig stemme. «Er De ferdig, fru Tutwiler?» Det var mye annet hun gjerne ville si, men det begynte å demre for henne at dette kanskje hverken var tid eller sted for den slags. «Ja,» nesten hvisket hun.

«Mange takk. Slike innspill som det De kom med, er av stor betydning for utvelgelsesprosessen. Mange takk skal De ha. De kan sette Dem.» Hun så seg rundt, som om hun forventet at noen andre skulle reise seg og kjempe ved hennes side, men da hun innså at hun var alene, satte hun seg umiddelbart. Hun kunne like gjerne ha forlatt rettslokalet.

Cable gikk raskt over til mindre følsomme emner. Han stilte en

50

mengde spørsmål, provoserte frem et par reaksjoner og ga kroppsspråkekspertene mye å tygge på. Han gjorde seg ferdig til klokken tolv, akkurat i tide til en rask lunsj. Harkin ba jurykandidatene om å være tilbake til klokken tre, mens advokatene skulle spise raskt og komme tilbake om tre kvarter.

Klokken ett, da rettssalen var tømt for publikum og advokatene sto i tette klynger rundt bordene sine, reiste Jonathan Kotlack seg og henvendte seg til retten. «Saksøkeren er villig til å akseptere jurykandidat nummer én.» Ingen virket overrasket. Alle noterte noe på datautskriften sin, også dommeren. Etter noen sekunders dveling vendte han seg mot bordet til høyre foran seg. «Hva med saksøkte?»

«Saksøkte aksepterer jurykandidat nummer én.» Det var heller ikke særlig overraskende. Kandidat nummer én var Rikki Coleman, en ung, gift kvinne med to barn. Hun hadde aldri røykt og arbeidet som arkivbestyrer på et sykehus. Kotlack og folkene hans plasserte henne som nummer syv på en skala fra null til ti, basert på de skriftlige svarene hennes, hennes bakgrunn i helsevesenet, universitetsutdannelsen og hennes åpenbare interesse for alt som var blitt sagt så langt i saken. Forsvarersiden plasserte henne som nummer seks, og ville helst ha hoppet over henne om det ikke hadde vært for en hel rekke av uønskede kandidater som ventet på første benkerad.

«Det var enkelt,» mumlet Harkin lavt. «Da fortsetter vi. Jurykandidat nummer to, Raymond C. LaMonette.» LaMonette var opphavet til den første strategiske trefningen som fant sted så lenge utvelgelsen varte. Ingen av partene ønsket ham – begge rangerte ham som 4,5. Han var storrøyker, men ville fryktelig gjerne slutte.

De skriftlige svarene hans var omtrent umulige å tyde og fullstendig ubrukelige. Kroppsspråkekspertene på begge sider kunne fortelle at LaMonette hatet alle advokater og alt som hadde med dem å gjøre.

Han hadde vært nære ved å bli drept noen år tidligere på grunn av en fyllekjører. Rettssaken han anla, hadde ikke innbrakt ham fem øre.

I henhold til reglene for juryutvelgelse var hver av partene blitt tilkjent et visst antall blankoprotester, eller strykninger som de ble kalt, som kunne brukes til å fjerne visse jurykandidater uten at man behøvde å oppgi grunn i det hele tatt. På grunn av sakens store betydning hadde Harkin gitt hver av partene anledning til å gjøre ti

51

strykninger, i stedet for de vanlige fire. Begge sider ønsket å bli kvitt LaMonette, men begge hadde behov for å spare sine strykninger til enda mer upassende kandidater på listen.

Saksøker var tvunget til å begynne, og etter en kort rådslagning grep Kotlack ordet. «Saksøkeren ønsker å stryke nummer to,» sa han.

«Det er altså strykning nummer én for saksøkersiden,» sa Harkin og noterte. En liten seier for forsvarersiden. På basis av en beslutning han tok i siste øyeblikk, ville Durr Cable også vært villig til å stryke ham.

Saksøkeren brukte en strykning på nummer tre, en direktørfrue, og dessuten på nummer fire. De strategiske trefningene fortsatte, og de førte til at så godt som hele første rad ble tømt. Bare to jurykandidater overlevde. Strykningsiveren avtok en smule i rad nummer to, der fem av de tolv kandidatene overlevde diverse protester, to fra domstolen. Syv jurymedlemmer var blitt valgt ut da man begynte på tredje rad. Åtte plasser fra midtgangen satt den ukjente Nicholas Easter, jurykandidat nummer 32, som hittil hadde fulgt godt med og for så vidt virket akseptabel, til tross for at han gjorde advokatene på begge sider litt nervøse.

Wendall Rohr, som nå førte ordet på saksøkers vegne fordi Kotlack var midt i en lavmælt konferanse med en ekspert om to av ansiktene på fjerde rad, brukte en av sine strykninger på nummer 25. Det var saksøkerens niende strykning. Den siste ble spart til en fryktet og beryktet republikaner på fjerde rad, hvis de da skulle komme så langt. Forsvarersiden strøk nummer 26, og brukte dermed sin åttende mulighet. Kandidatene 27, 28 og 29 ble akseptert. Forsvarersiden ønsket å stryke kandidat nummer 30 med begrunnelse, en henstilling om at retten skal frita jurykandidaten av grunner som begge parter er interessert i å legge vekt på, uten at noen av dem behøver å bruke av sin kvote med strykninger. Durr Cable ba om at det følgende ikke måtte protokollføres fordi han hadde noe han ønsket å diskutere konfidensielt. Rohr ble litt forundret, men han protesterte ikke. Rettsreferenten sluttet å skrive. Cable rakte Rohr et kortfattet saksdokument og ga det samme til dommeren. Han senket stemmen. «Herr dommer, vi har, fra visse kilder, fått vite at jurykandidat nummer tredve, Bonnie Tyus, er avhengig av det resept-

52

belagte medikamentet Ativan. Hun er aldri blitt behandlet, er aldri blitt arrestert, og har aldri innrømmet at hun har noe slikt problem.

Hun avslørte det i hvert fall ikke på spørreskjemaene eller under vår lille spørrerunde. Hun klarer å leve et rolig liv, har en jobb og en ektemann, selv om det er hennes tredje.»

«Hvordan har dere fått vite dette?» spurte Harkin.

«Via våre ganske omfattende undersøkelser omkring alle de potensielle jurymedlemmene. Jeg kan imidlertid forvisse Dem om, herr dommer, at det har ikke vært noen urettmessig kontakt med Tyus.»

Fitch hadde funnet det. Hennes ektemann nummer to var blitt funnet i Nashville, der han vasket trailertilhengere ved en døgnåpen servicestasjon. For hundre dollar kontant hadde han vært mer enn villig til å fortelle alt han kunne huske om sin tidligere kone.

«Hva synes De, Rohr?» spurte dommeren.

«Vi sitter på de samme opplysningene,» løy Rohr uten et sekunds nøling. Han kastet et vennlig blikk på Jonathan Kotlack, som i sin tur stirret på en annen advokat som hadde hatt ansvaret for gruppen som Bonnie Tyus befant seg i. Til nå hadde de brukt over en million dollar på juryutvelgelsen, men allikevel hadde de altså oversett disse sentrale opplysningene!

«Greit. Jurykandidat nummer tredve er frikjent med grunn. Da fortsetter rettsreferatet. Hva med jurykandidat enogtredve?»

«Kan vi få et par minutter, herr dommer?» spurte Rohr.

«Ja. Men vær snar.»

Etter 30 navn var ti blitt valgt ut; ni var blitt strøket av saksøkeren, åtte av forsvarersiden, og tre var blitt fritatt av domstolen. Det var lite sannsynlig at utvelgelsen ville nå til fjerde rad. Rohr, som hadde en strykning til gode, så på kandidatene 31 til 36 og henvendte seg til gruppen sin med hviskende stemme. «Hvem av dem stinker verst?» Uten unntak pekte alle mot nummer 34, en storvokst, morskt utseende hvit kvinne som hadde skremt dem fra første dag. Wilda Haney var navnet hennes, og i over en måned hadde de alle sverget på at de skulle unngå «Ville Wilda». De studerte sine skjemaer i noen minutter til, og ble enige om å ta nummer 31, 32, 33 og 35.

Ikke alle av disse kandidatene var så overvettes ønskelige, men de var langt å foretrekke fremfor «Ville Wilda».

I en tettere gruppe bare noen meter unna ble Cable og troppene

53

hans enige om å stryke 31, godta 32, protestere mot 33 fordi nummer 33 var Herman Grimes, den blinde mannen, og så godta nummer 34, Wilda Haney, og om nødvendig stryke nummer 35.

Nicholas Easter ble dermed det ellevte jurymedlemmet som ble valgt ut til å gjøre tjeneste i Wood v. Pynex. Da rettssalen åpnet klokken tre og alle kandidatene hadde satt seg, begynte dommer Harkin å lese opp navnene på de utvalgte tolv. De gikk gjennom porten i skranken og inntok sine tildelte seter på juryens plass. Nicholas hadde stol nummer to på første rad. Med sine 27 år var han det nest yngste av medlemmene i juryen. Det var ni hvite, tre fargede, syv kvinner, fem menn og én blind. Tre stedfortredere var plassert på polstrede klappstoler i det ene hjørnet av plassen til juryen. Klokken halv fem reiste alle femten seg og avla eden som jurymedlemmer.

Deretter lyttet de i en halv time mens dommer Harkin ga dem en rekke formaninger, samt formaninger til advokatene og til de involverte partene. Enhver form for kontakt med jurymedlemmene ville avstedkomme strenge sanksjoner, bøter, saken kunne bli avvist, advokater kunne bli fratatt bevillingene sine og det som verre var.

Han nektet jurymedlemmene å diskutere saken med noen, selv ektefeller eller venner, og smilte hjertelig idet han takket for i dag, ønsket dem en god kveld og ba dem møte presis klokken ni neste morgen.

Advokatene så på, og ønsket at de også kunne gå for dagen. Men det var arbeid som måtte gjøres. Da rettssalen var tømt for alle andre enn advokatene og rettens folk, grep dommeren ordet. «Mine herrer, det er dere som har fremsatt disse begjæringene. Nå får vi diskutere dem.»