Jomfrugraven av Jeffery Deaver

Jeffery Deaver

Jomfrugraven Oversatt av Tor Edvin Dahl

Til Diana Keene i kjærlighet for hennes inspirasjon og skarpe kritikk.

Hun er en del av mine bøker, en del av mitt liv.

Jeg vil gjerne få rette en spesiell takk til Pamela Dorman hos Viking, en redaktør som både er utholdende og tålmodig (for ikke å snakke om tøff) nok til at forfatterne strever for å nå det samme nivå som hun når i sitt yrke. Jeg vil også takke Deborah Schneider, en god venn og verdens beste agent. Og alle ved Viking/NAL, særlig Barbara Grossman, Elaine Kostler, Michaela Hamilton, Joe Pittman, Cathy Hemming, Matthew Bradley (som har fortjent tittelen kjempende PR-sjef mer enn en gang) og Susan Hans O’Connor. Listen over dem som fortjener takk blir ikke fullstendig uten de gode hjelperne hos Curtis Brown i London, særlig da Diana Mackay og Vivienne Schuster, og min ypperlige engelske forlegger, Hodder-Headline og særlig da redaktøren min, Carolyn Mays, pluss Sue Fletcher og Peter Lavery. Takk også til Cathy Gleason ved GalfmanSchneider, og takk og hei til min bestemor Ether Rider og min søster og yrkeskollega Julie Reece Deaver, samt Tracey, Kerry, David, Taylor, Lisa (Ms X-Man), Casey, Chris og Bryan Big i Bryan Little.

7

Slakterommet

8.30

Åtte grå fugler sitter i mørket den kalde vinden blåser, den er ikke snill.

Den lille gule skolebussen passerte en høyde på veien og et øyeblikk så hun ikke annet enn et enormt teppe av blass hvete, tusener av kilometer bortover. Det svaiet og svaiet under den grå himmelen. Veien flatet ut igjen og horisonten var borte.

De sitter på en gren, nå flyr de av sted De seiler gjennom lufta og blir borte i skyene.

Da hun stoppet, så hun opp på pikene. De nikket anerkjennende. Hun oppdaget at hun hadde stirret på det brede teppet av hvete og hadde glemt tilhørerne sine.

– Er du nervøs? spurte Shannon.

– Ikke spør sånn, advarte Beverly. – Det betyr ulykke. Nei, forklarte Melanie, hun var ikke nervøs. Nok en gang så hun ut på markene som gled forbi.

Tre av pikene døset, mens de andre fem var lys våkne og ventet på at hun skulle fortsette. Melanie begynte på nytt, men ble avbrutt før hun fikk framført den første strofen av diktet.

– Hva – hva for slags fugler er det? Kielle rynket pannen.

– Ikke avbryt. Det var sytten år gamle Susan. – Folk som avbryter er spissborgere.

– Det er jeg ikke! ropte Kielle tilbake. – Hva er det?

– De er dumme og vulgære, forklarte Susan.

– Hva er vulgær? ville Kielle vite.

– La henne bli ferdig! Melanie fortsatte.

11

Åtte små fugler høyt oppe på himmelen de flyr gjennom natta på leting etter sola.

– Feil, lo Susan. – I går var det fem fugler.

– Nå er det du som avbryter, påpekte den slanke villkatten Shannon. – Du er en spissborer.

– Spissborger, rettet Susan.

Runde Jocylyn nikket ettertrykkelig, som om hun også hadde oppdaget tabben, men var for beskjeden til å kommentere den.

Jocylyn var for beskjeden til å gjøre noe som helst.

– Men dere er åtte, derfor har jeg forandret det.

– Kan du gjøre det? spurte Beverly forundret. Hun var fjorten år og den nest eldste av elevene.

– Det er mitt dikt, svarte Melanie. – Jeg kan bestemme meg for akkurat så mange fugler som jeg har lyst til.

– Hvor mange kommer det til å være der?

– Ett hundre tusen. Melanie virket helt alvorlig.

– Nei! Det er ikke sant! ropte den åtte år gamle Shannon begeistret, mens den mye eldre åtteåringen Kielle rullet med øynene.

Melanies blikk ble nok en gang trukket mot det blasse landskapet. Dette var det sørlige Kansas. Den eneste fargen som fantes var en og annen blå Harvestore ferdigsilo. Det var juli, men været var kaldt og himmelen overskyet, og regnet lå på lur. De passerte digre lastebiler og busser fulle av immigrantarbeidere. De så jordeiere og forpaktere i de store Masseyene og Deerene og IH-traktorene. Melanie innbilte seg at de stirret bekymret opp mot himmelen, for nå var det innhøstningstid for vinterhveten og en storm kunne ødelegge åtte måneders hardt arbeid.

Melanie snudde seg vekk fra vinduet og studerte omhyggelig neglene sine, som hun filte og stelte med stor omhu hver kveld.

De var dekket av tynn lakk og så ut som fullkomne små perlemorsflak. Hun løftet hendene og siterte flere dikt igjen, og formet alle tegnene med stor eleganse. Nå var alle pikene våkne.

Fire så ut gjennom vinduene, tre fulgte fingrene til Melanie og runde Jocylyn Weiderman fulgte hver eneste bevegelse læreren hennes gjorde.

12

Blir det aldri slutt på disse markene? tenkte Melanie. Susan så dit Melanie så. – Det er svarttroster, viste hun med tegn.

– Og kråker.

Det var sant. Ikke fem eller åtte, men tusenvis, en enorm flokk. De voktet bakken, den gule bussen og den overskyede himmelen, som nå var grå og purpur.

Melanie så på klokka. Ennå var de ikke kommet til motorveien. De hadde fortsatt tre timer igjen før de var i Topeka.

Bussen sank ned i nok en dal av hvete.

Hun følte at noe var galt før bevisstheten hennes hadde registrert noe som helst. Senere kom hun til at det ikke var noe psykisk varsel, det var rett og slett de store, røde fingrene til Mrs. Harstrawn som strammet anspent til rundt rattet.

Hender i bevegelse.

Så ble øynene til den eldre kvinnen smalere. Skuldrene hennes strammere. Hodet hennes la seg en millimeter på skrå. Små signaler kroppen sender fra seg og som forteller hva som foregår inne i hodet.

– Sover jentene? Hun spurte rett ut, og fingrene vendte øyeblikkelig tilbake til rattet. Melanie bøyde seg framover og signalerte at det gjorde de ikke.

Tvillingene, Anna og Suzie, lette som fjær, satte seg opp, lente seg framover, pustet den eldre læreren i nakken og stirret framover. Mrs. Harstrawn viftet dem vekk. – Ikke se. Sett dere tilbake og se ut av det andre vinduet. Gjør det! Nå! Det venstre vinduet.

Da først så Melanie bilen. Og blodet. Det var masse av det.

Hun gjetet pikene tilbake til setene.

– Ikke se, instruerte Melanie. Hjertet dunket voldsomt, og armene veide plutselig mange hundre kilo. – Ta på dere sikkerhetsbeltene. Hun hadde vanskeligheter med å forme ordene.

Jocylyn, Beverly og den ti år gamle Emily gjorde øyeblikkelig som de hadde fått beskjed om. Shannon laget en grimase og tittet, mens Kielle fullstendig overså Melanie. Susan fikk se, påpekte hun. Hvorfor kunne ikke hun?

Den ene av tvillingene, Anna, hadde roet seg ned og satt med hendene i fanget og blekere i ansiktet enn hun pleide, i skarp kontrast til den nøttebrune, solbrente huden til søsteren. Me13

lanie strøk henne over håret. Hun pekte ut av vinduet på bussens venstre side. – Se på hveten, instruerte hun henne.

– Rasende interessant, repliserte Shannon ironisk.

– Stakkars mennesker. Den tolv år gamle Jocylyn tørket vekk store tårer fra de tykke kinnene.

Den burgunderrøde Cadillacen hadde kjørt med stor fart inn i et vanningsgjerde. Det kom røyk opp fra panseret. Sjåføren var en eldre mann. Han lå halvveis ute av bilen, med hodet på asfalten. Nå kunne Melanie se den andre bilen også, en grå Chevrolet. Kollisjonen hadde skjedd i krysset. Det så ut som om Cadillacen hadde hatt forkjørsrett og hadde smelt inn i den grå bilen, som åpenbart ikke hadde sett stoppskiltet. Chevroleten hadde sklidd av veien og inn i den høye hveten. Det var ingen inne i bilen, panseret var vridd og det strømmet damp ut av radiatoren.

Mrs. Harstrawn stoppet bussen og strakte ut hånden mot det forkrommede dørhåndtaket.

Nei! tenkte Melanie. Kjør videre! Stopp ved en butikk, et 7-Eleven-sted, et hus. De hadde ikke passert noe slikt på mange kilometer, men det måtte helt sikkert være noe lenger framme.

Ikke stopp. Kjør videre. Hun hadde disse ordene i hodet, men hendene må åpenbart ha formidlet dem også, for Susan svarte: – Nei, vi må hjelpe. Han er skadet.

Men blodet, tenkte Melanie. De måtte ikke få blodet hans på seg. AIDS, tenkte hun, og alt det der.

Disse menneskene trengte hjelp, men de trengte profesjonell hjelp. Åtte grå fugler sitter i mørket …

Susan, som var åtte år yngre enn Melanie, var den første som gikk ut av bussen. Hun løp mot den skadede og det lange, svarte håret hennes danset rundt henne i den kraftige vinden.

Deretter kom Mrs. Harstrawn.

Melanie nølte og stirret. Sjåføren så ut som en dukke der han lå, med det ene beinet bøyd i en forferdelig vinkel. Hodet var slapt og hendene fete og bleke.

Hun hadde aldri sett et dødt menneske før.

Men han er selvfølgelig ikke død. Nei, det er bare en skade.

Det er ingenting. Han har bare besvimt.

14

En etter en rettet småpikene blikket mot ulykkesstedet. Kielle og Shannon først, selvfølgelig – dynamittduoen, superheltene.

Deretter den sarte Emily, som hadde hendene foldet i bønn.

(Foreldrene hennes insisterte på at hun måtte be hver kveld om at hørselen måtte vende tilbake. Dette hadde hun fortalt til Melanie, men ikke til noen av de andre.) Beverly tok seg til brystet rent instinktivt, hun kom nok ikke til å få noe anfall så fort.

Melanie gikk ut av bussen og bort mot Cadillacen. Halvveis framme satte hun ned farten. Blodet var så rødt, sammenlignet med den grå himmelen, den grå hveten og den bleke veien.

Blodet var overalt – utover hodet på mannen, på brystet, på bildøra, på det gule lærsetet.

Redselens berg- og dalbane sendte hjertet hennes i full fart ned mot bakken.

Mrs. Harstrawn var mor til to tenåringsgutter, humørløs, klok, pålitelig, like solid som et bildekk. Hun stakk hånden inn under genseren, knappet opp blusen, rev av et stykke og laget en provisorisk bandasje som hun la rundt det dype såret mannen hadde fått i hodet. Hun bøyde seg framover og hvisket noe i øret hans, presset hendene hardt mot brystet hans og pustet inn i munnen på ham. Så lyttet hun.

Jeg kan ikke høre, tenkte Melanie, derfor kan jeg ikke hjelpe.

Det er ingenting jeg kan gjøre. Jeg går tilbake til bussen. Holder øye med jentene. Redselens berg- og dalbane satte ned farten. Bra, bra.

Susan bøyde seg også og tørket et sår i nakken. Hun rynket panna og så opp på Mrs. Harstrawn. De blodige fingrene hennes sa: – Hvorfor så mye blod? Se på nakken!

Mrs. Harstrawn undersøkte den. Hun rynket også panna og ristet på hodet.

– Det er et hull i nakken, svarte læreren med tegn, forbløffet. – Det ser ut som et kulehull.

Melanie gispet da hun hørte dette. Den lette berg- og dalbanevogna falt på nytt og etterlot seg Melanies mage et helt annet sted – langt, langt over henne. Hun sto fullstendig stille.

Det var da hun så veska. Tre meter borte.

Takknemlig for alt som kunne få henne til ikke å se på 15

den skadede, gikk hun bort til den og undersøkte den. Kjedemønsteret på stoffet tilhørte en eller annen designer. Melanie Charrol hadde vokst opp på landet og tjente seksten tusen fem hundre dollar i året som hjelpelærer for døve, og hadde aldri i sitt tjuefemårige liv vært borti noe så flott. Fordi veska var så liten, virket den verdifull. Nesten som en glitrende juvel. Det var den typen vesker en kvinne ville slenge over skulderen når hun gikk inn på et kontor i den finere delen av Kansas City, eller kanskje Manhattan eller Los Angeles. Det var den typen veske hun ville legge fra seg på skrivebordet – deretter ville hun ta ut en sølvpenn og skrive noen få ord som ville få fart på assistentene og sekretærene.

Mens Melanie stirret på veska, dukket en annen tanke opp i hodet hennes, den vokste og sto plutselig klart for henne: Hvor var kvinnen som hadde eid denne veska?

Det var da hun merket skyggen.

Han var ikke høy, men han virket kraftig, muskuløs på samme måte som en hest er muskuløs, musklene tett under huden, dirrende og tydelig tegnet. Melanie gispet og stirret på det glatte unge ansiktet. Han hadde en glinsende kortklipt manke og klærne hans var like grå som skyene som raste forbi over hodet på ham. Smilet var bredt; hun så de hvite tennene hans og hun trodde ikke på smilet et eneste sekund.

Det første hun tenkte var at han var en rev. Nei, fant hun ut, heller en røyskatt. Han hadde en pistol i beltet på de vide buksene. Hun gispet og løftet hendene. Ikke opp i ansiktshøyde, men opp til brystet. – Vær så snill, ikke gjør meg noe, viste hun med tegn, uten å tenke over det. Han stirret på de raske hendene hennes og lo.

I øyekroken så hun Susan og Mrs. Harstrawn stå der urolige.

En mann til kom gående mot dem. Han var enorm. Fet og diger. Også han var kledt i grå, utvaskede klær. Bustete hår. Han manglet en tann og smilet hans var sultent. En bjørn, tenkte hun automatisk.

– Vi går, sa Melanie med tegn til Susan. – Vi går. Nå. Øynene hennes hang ved den gule bussen, og hun begynte å gå mot de syv ulykkelige unge ansiktene som stirret forskremt ut av vinduene.

16

Røyskatten grep henne i kragen. Hun slo mot hånden hans, men ikke hardt, redd for å gjøre ham vondt, redd for at han skulle bli sint.

Han ropte noe hun ikke forsto og ristet henne. Smilet ble til det det virkelig var – et kaldt glis. Ansiktet hans ble mørkt.

Melanie sank sammen av skrekk og senket hånden.

– Hva … er dette? sa bjørnen. – Jeg tror … gjør det. Melanie var blitt døv etter at hun hadde lært å snakke.

Hørselen var først begynt å forsvinne da hun var åtte, etter at språket hennes var godt utviklet. Hun var flinkere til å lese på munnen enn de fleste av jentene. Men det er ikke noen lett sak å lese på munnen, og mye vanskeligere enn bare å se på leppene. Du må også få med deg det som skjer i og rundt munnen, tunga, tennene, øynene og resten av kroppen. Å lese på munnen er ikke effektivt før du kjenner den du skal avlese.

Bjørnen tilhørte et annet univers, langt fra Melanies verden med gammeldagse engelske tapeter, parfymerte teblandinger og små Midtvesten-skoler. Dessuten hadde hun ingen anelse om hva han prøvde å si.

Han lo og spyttet hvitt. Øynene hans feide over kroppen hennes – brystene under den høyhalsede, burgunderfargede blusen, det lange, kullgrå skjørtet og de svarte strømpene. Hun la armene klønete i kors. Bjørnen snudde seg mot Mrs. Harstrawn og Susan.

Røyskatten lente seg framover, snakket – kanskje ropte han til og med, slik folk ofte pleide (det var greit nok, for da snakket de saktere og munnbevegelsene deres var tydeligere). Han spurte hvem som var inne i bussen. Melanie rørte seg ikke.

Hun kunne ikke. De svette fingrene hennes lukket seg rundt overarmene.

Bjørnen så ned på det innslåtte ansiktet til den skadede mannen og dyttet likegyldig borti hodet hans med støvelen, slik at det rullet fram og tilbake. Melanie gispet, for sparket var så ufølsomt, så ubegrunnet og derfor så forferdelig. Hun begynte å gråte. Bjørnen dyttet Susan og Mrs. Harstrawn foran seg mot bussen.

Melanie stirret på Susan og hendene for i været. – Ikke gjør det!

17

Men Susan var allerede i bevegelse.

Hun hadde en fullkommen kropp, hun var en sprinter.

Femtiseks kilo muskuløs kropp.

Sterke hender.

Da håndflaten hennes svingte mot ansiktet til Bjørn, rykket han hodet overrasket bakover og stoppet hånden hennes bare noen centimeter fra ansiktet. Overraskelsen moret ham og han bøyde armen hennes nedover helt til hun sank i kne. Han fikk henne ned i bakken og skitnet til de svarte buksene og den hvite blusen med støv og søle. Deretter snudde han seg mot Røyskatt og ropte et eller annet.

– Ikke gjør det, Susan! viste Melanie.

Tenåringen hadde kommet seg på beina igjen. Men denne gangen var Bjørn forberedt og snudde seg mot henne. Da han grep tak i henne, fant hånden hans brystene hennes og stoppet der et øyeblikk. Plutselig ble han lei av leken. Han slo henne voldsomt i magen og hun sank på kne, med hendene mot magen mens hun hev etter pusten.

– Nei! viste Melanie. – Ikke slåss! Røyskatt ropte til Bjørn: – Hvor … han?

Bjørn gikk mot muren av hvete. Han hadde et underlig uttrykk i ansiktet – som om det var noe han ikke likte, samtidig som han ikke ville være altfor negativ. Melanie fulgte øynene hans og så inn i hveteåkeren. Hun så det utydelig først, bare som en skygge, en mann som sto bøyd framover. Han var smal og beinete. Det virket som om hånden hans var hevet i noe som lignet en nazihilsen. Der ble den værende en lang stund.

Nedenfor ham, tenkte hun, er det et menneske, kledt i mørkegrønt.

Damen som eide veska, skjønte Melanie plutselig. Det gjorde vondt.

Nei, vær så snill, nei …

Mannens arm ble senket ganske sakte. Gjennom den svaiende hveten så hun det matte glimtet av metall i hånden hans. Melanie gispet.

Røyskatt hadde hodet litt på skrå, for han hadde hørt en lyd.

Han skvatt til. Ansiktet til Bjørn ble et smil. Mrs. Harstrawn la hendene for ørene. Forferdet. Mrs. Harstrawn hørte normalt.

18

Melanie stirret inn i hveten og gråt. Hun så: Den skyggeaktige skikkelsen bøyde seg lenger ned mot kvinnen. Samtidig beveget hveten seg elegant i den stri julivinden. Mannens arm ble hevet og senket sakte, en gang, to ganger. Ansiktet hans studerte kroppen som lå foran ham.

Mrs. Harstrawn stirret konsentrert på Røyskatt. –.. oss gå … vi gjør dere ingenting. Vi skal ikke …

Melanie ble beroliget fordi hun så hvor trassig og sint kvinnen var.

Røyskatt og Bjørn overså henne. De gjetet Susan, Mrs. Harstrawn og Melanie mot bussen.

Inne i bussen hadde de yngste jentene samlet seg i en klynge aller bakerst. Bjørn dyttet Mrs. Harstrawn og Susan inn mens han pekte mot beltet sitt, der han hadde en pistol. Melanie var den siste som gikk inn i bilen, deretter kom Røyskatt, som dyttet henne i ryggen. Hun snublet og falt oppå de hulkende tvillingene. Hun omfavnet dem hardt og tok deretter Emily og Shannon i armene.

Utenverdenen – de var fanget i den forferdelige utenverdenen.

Melanie stirret på Røyskatt og så at han sa: – Fullstendig døve … hele gjengen. Bjørn presset den tykke kroppen sin ned i førersetet og startet bussen. Han kikket i speilet, rynket panna og snurret rundt.

Langt borte, der veien bare var en smal stripe, så hun et glimt av lys. Bjørn trykket på bilhornet på rattet og Melanie kjente vibrasjonene i brystet.

Bjørn sa: – Hva faen … tror vi … Så snudde han på hodet og restene av ordene forsvant.

Røyskatt ropte mot hveten. Han nikket. Det virket som om mannen svarte. Et øyeblikk etter kom den grå Chevroleten for full fart ut av hveteåkeren. Den var nokså bulkete, men kunne fortsatt trille, kom seg halvveis opp på veien og stoppet. Melanie forsøkte å se inn i førersetet for å få øye på mannen som hadde vært inne i hveteåkeren, men det var for mye gjenskinn i vinduet. Det så ut som det ikke satt noen der i det hele tatt.

Så kastet bilen seg framover og svingte fra side til side bortover asfalten. Bussen fulgte etter, trillet av sted inn i de uklare 19

blå røykskyene fra dekkene. Bjørn slo på rattet, snudde seg et øyeblikk og bjeffet et eller annet til Melanie – sinte ord, onde ord. Men hun ante ikke hva han sa.

Det kraftige lyset kom nærmere. Det var rødt og blått og hvitt.

Akkurat som fyrverkeriet i Hebron-parken fjerde juli, for to uker siden. Da hadde hun sett fargestripene som for på kryss og tvers oppe på himmelen og merket eksplosjonene av det hvite blinkende lysglitteret mot huden.

Hun så bakover mot politibilen og visste hva som kom til å skje. Det ville komme hundre politibiler, og alle ville kjøre forbi dem. De ville tvinge bussen inn til siden og mennene ville bli nødt til å gå ut. De ville strekke armene i været og bli ført vekk. Mens elevene og lærerne ville bli med til en politistasjon et eller annet sted for å forklare seg. Hun kom til å gå glipp av døveteaterets forestilling i Topeka denne gangen – men det var utenkelig at hun skulle gå opp på scenen og framføre dikt etter dette, uansett. Det gjør ikke noe, det gjør ikke noe.

Men den andre grunnen til at hun reiste til Topeka?

Kanskje var dette et tegn som fortalte henne at hun ikke skulle gjort det, ikke skulle lagt akkurat de planene. Et varsel.

Det eneste hun ønsket nå, var å reise hjem. Tilbake til huset hun leide, der hun kunne lukke døra og ta seg en kopp te. Ja vel, kanskje ta seg et glass bjørnebærsherry også. Sende en faks til broren på sykehuset i St. Louis og fortelle ham og foreldrene deres hele historien. Melanie begynte å tvinne det blonde håret rundt den bøyde langfingeren, mens de andre fingrene var strukket helt ut. Dette tegnet betydde skinne.

Så plutselig kom det et kraftig rykk. Bjørn hadde svingt av fra asfaltveien og fulgte den grå bilen bortover en kjerrevei.

Røyskatt rynket panna. Han spurte Bjørn om noe Melanie ikke hørte. Den store mannen svarte ikke, bare spyttet ut av vinduet. En ny sving og så enda en. Landskapet ble mer bakkete nå. De nærmet seg elva.

De passerte under en telefonledning med hundrevis av fugler. Store. Kråker.

Hun betraktet den grå bilen. Hun kunne ikke se mannen tydelig – sjåføren, han som hadde stått inne i hveteåkeren. Først 20

trodde Melanie han hadde langt hår, i neste øyeblikk at han var flintskallet eller kortklipt, deretter så det ut som om han hadde hatt.

Den grå bilen skrenset mot høyre og humpet nedover en smal vei dekket med ugress. Melanie gjettet på at han hadde sett alle politibilene der foran – alle de bilene som nå kom etter dem for å redde dem. Hun skjelte til siden for å se. Nei, alt hun så var ugresset. Bussen svingte og fulgte etter Chevroleten. Bjørn mumlet noe, mens Røyskatt kastet et blikk bakover mot politibilen.

Deretter snudde Melanie seg framover igjen og skjønte hvor de skulle.

Nei, tenkte hun.

Vær så snill, nei.

For hun visste at håpet om at mennene ville bli omringet av politiet like etter dem, egentlig bare var en drøm. Hun forsto hvor han skulle.

Det verste stedet på jorda.

Plutselig kjørte den grå bilen ut på et jorde fullt av ugress.

Ved enden av jordet, tett ved elva, lå et rødt murbygg, en fabrikkbygning som hadde vært forlatt lenge. Den var mørk og solid som et middelalderslott. Ute på jordet foran bygningen sto fortsatt noen av de gjerdene og portene som var blitt brukt til å skille dyrene en gang for lenge siden, men i hovedsak hadde det høye præriegresset, starret og bøffelgresset, som var så typisk for Kansas, tatt jordet tilbake.

Chevroleten kjørte med stor fart mot fronten på fabrikkbygningen, og bussen kom etter. Begge stoppet rett til venstre for døra.

Melanie kikket på den grove mursteinsmuren.

Da hun var atten, og selv hadde vært elev ved Laurent Clercskolen, hadde en gutt tatt henne med hit, angivelig for at de skulle ha en liten piknik, men selvfølgelig fordi han ville det alle attenårige gutter ville – og det Melanie også ville, den gangen. Men straks de hadde sneket seg inn med teppet de hadde tatt med seg, fikk hun panikk. Rommene var så uhyggelige.

Hun flyktet av sted og så aldri mer til den forbløffede gutten, og heller ikke bygningen.

21

Men hun husket den. Stedet var hardt og skarpt og farlig.

Og mørkt. Melanie hatet mørket. (Hun var tjuefem år og hadde fem nattlys i et hus med seks rom.)

Røyskatt rev opp bussdøra og slepte Susan og Mrs. Harstrawn etter seg.

Politibilen – med en enslig politimann i – stoppet ved enden av jordet. Han hoppet ut med pistol i hånden, men han stoppet brått da Bjørn grep Shannon og presset revolveren mot hodet hennes. Åtteåringen overrasket ham ved å snurre rundt og sparke ham i kneet. Han rykket til av smerten og ristet henne til hun sluttet å vri på seg. Bjørn så bortover mot politimannen som gjorde et nummer av at han stakk pistolen tilbake i hylsteret og vendte tilbake til bilen.

Bjørn og Røyskatt dyttet jentene mot døra til slakteriet. Bjørn smelte en stein mot lenka som holdt døra stengt og de rustne leddene brast. Røyskatt grep flere store sekker fra bagasjerommet på den grå bilen der sjåføren fortsatt satt bak rattet og stirret opp mot bygningen. Fortsatt var det for mye gjenskinn til at Melanie kunne se klart, men det virket som om han var avslappet og bare stirret nysgjerrig på tårnene og de svarte vinduene.

Bjørn rev opp inngangsdøra. Deretter dyttet han og Røyskatt jentene inn. Stedet virket mer som en hule enn som en bygning.

Det stinket skitt og ekskrementer og mugg og noe søtlig, ekkelt, fordervet – harskt dyrefett. Innenfor var huset en labyrint av gangveier og binger og ramper og rustent maskineri. Brønner med rekkverk og deler av gamle maskiner. Det var mange rekker med rustne kjøttkroker over hodene på dem. Og det var akkurat så mørkt som Melanie husket at det hadde vært.

Bjørn gjetet elevene og lærerne inn i et halvrundt, flislagt rom uten vinduer. Det var fuktig. Veggene og sementgulvet var dekket av mørkebrune flekker. En slitt trerampe førte bort til den venstre siden av rommet. Over hodene på dem hang et transportbånd med en rekke kjøttkroker som forsvant bortover mot høyre. Midt i rommet var det et avløp for blodet.

Dette var det rommet der dyrene var blitt drept.

Den kalde vinden blåser, den er ikke snill.

Kielle grep Melanie i armen og trykket seg mot henne. Mrs. 22

Harstrawn og Susan omfavnet de andre pikene. Susan stirret med nakent hat på hvem det nå var av mennene som så på henne. Jocylyn hikstet, og det samme gjorde tvillingene. Beverly hev etter pusten. Åtte grå fugler sitter i mørket …

De samlet seg i en klynge på det kalde, fuktige gulvet. En rotte pilte av gårde og den matte pelsen så ut som et stykke gammelt kjøtt. Så åpnet døra seg igjen. Melanie skygget for øynene mot lyset.

Han sto i det kalde lyset i døråpningen.

Han var kort og tynn.

Verken flintskallet eller langhåret, men med bustete, skittenblonde lokker rundt et uttæret ansikt. I motsetning til de andre hadde han bare en t-skjorte på seg, og der var det skrevet navnet L. Handy. Men for henne var han ikke Handy i det hele tatt, og slett ikke en Larry eller en Lou. Hun tenkte øyeblikkelig på den skuespilleren i døveteatret som hadde spilt Brutus i Julius Cæsar-forestillingen deres.

Han kom seg inn og plasserte omhyggelig to tunge tøysekker på gulvet. Døra svingte igjen og straks det askegrå lyset var borte, kunne hun se de bleke øynene og den tynne munnen hans.

Melanie så Røyskatt si: – Hvorfor … hit? Hvordan faen skal vi komme oss vekk?

Og som om hun plutselig kunne høre uten vanskeligheter, kom svaret fra Brutus, med den fantomstemmen som døve av og til hører – en menneskelig stemme som likevel ikke har noen virkelig menneskelig lyd. – Det spiller ingen rolle, sa han sakte.

– Niks. Det spiller ingen rolle i det hele tatt.

Det var Melanie han så på da han sa dette, og det var henne han sendte det blasse smilet før han pekte på noen rustne jernstenger og kommanderte de to andre mennene til å bolte dørene godt.

23

9.10

Han hadde ikke glemt en eneste bryllupsdag på tjuetre år. Det var vel litt av en ektemann?

Arthur Potter løsnet på papiret rosene var pakket inn i – overdådige blomster, oransje og gule – de fleste hadde åpnet seg, kronbladene var fullkomne, runde, bølgende. Han luktet på dem. Marians yndlingsblomster. Kraftige farger, aldri hvitt eller rødt.

Trafikklyset skiftet. Han la buketten forsiktig fra seg på setet ved siden av og satte opp farten gjennom krysset. Hånden hans streifet magen som strammet mot beltet. Han laget en geip.

Beltet hans var en trykkmåler, og nå var nåla på trykkmåleren festet i det nest ytterste hullet på det slitte beltet. På mandag må jeg slanke meg, sa han muntert til seg selv. Da ville han være hjemme hos seg selv igjen og kusinens ypperlige mat ville være fordøyd og han kunne konsentrere seg om å telle kalorier igjen.

Det var Lindens skyld. La meg se … i går kveld hadde hun servert cornbeef, smørstekte poteter, smørstekt kål, søtt brød (med smør, hvis han hadde lyst på smør til, og det hadde han hatt), bønner, grillede tomater og sjokoladekake med vaniljekrem. Linden var egentlig Marians kusine, og stammet fra McGillis-familiens forfar Sean, hvis to sønner hadde kommet over til USA på tredje klasse og hadde giftet seg samme år. De to konene deres hadde født jenter, ti og elleve måneder etter bryllupet.

Arthur Potter var enebarn og ble foreldreløs da han fylte tretten. Han var barn av enebarn og hadde med begeistring adoptert konas familie og regnet alltid McGillisene som sine forfedre.

En omfattende korrespondanse (håndskrevet, han hadde ikke 24

tekstbehandlingsutstyr) holdt ham omhyggelig, med nesten religiøs iver, i kontakt med de mange grenene i klanen.

Motorveien vestover. Så mot sør. Potter holdt hendene på oversida av rattet, han satt foroverbøyd og stirret over den bleke, kraftige nesa mens han kjørte rolig gjennom Chicagos arbeiderstrøk. Leiegårdene og rekkehusene lå opplyst av Midtvestens spesielle sommerlys, klart, men blekt der husene lå i skygge.

Så forskjellig lyset kan være i ulike byer, tenkte han. Arthur Potter hadde reist verden rundt mange ganger og hadde en hel stabel ideer til reiseberetninger han aldri kom til å skrive. Den eneste litterære arven han kom til å etterlate seg, ville bestå av slektsregisteret og alle notatene fra jobben, som han snart kom til å slutte i.

Sving her, sving her. Han kjørte automatisk og nesten litt uforsvarlig. Han var av natur utålmodig, men hadde forlengst bekjempet den lasten, for det var en last, å kjøre fortere enn fartsgrensen.

Han svingte den leide Forden inn på Austin Avenue, kikket i speilet og la merke til bilen.

Mennene satt i en blågrå sedan, og de hadde et så alminnelig utseende som overhodet mulig. To nybarberte, renslige, samvittighetsfulle unge menn. De skygget ham.

De hadde FBI skrevet tvers over panna.

Potters hjerte dunket. – Faen, mumlet han i lav baryton.

Rasende rykket han i en dobbelthake og pakket deretter det grønne papiret bedre rundt blomstene, som om han ventet seg en biljakt. Men da han fant den gata han lette etter og kunne svinge, gjorde han det i meget lav hastighet. Blomsterbuketten til kona trillet mot det kraftige låret hans.

Nei, han satte ikke opp farten. Strategien hans gikk ut på å tro at han hadde tatt feil, at de to i bilen var forretningsmenn som skulle selge datamaskiner eller trykkeritjenester og at de kom til å ta en annen vei om ikke så lenge. Og etterlate ham i fred.

Men bilen gjorde ikke det. Mennene holdt den samme avstanden, kjørte i den samme, irriterende lave hastigheten som Potters Ford.

25

Han svingte inn på den velkjente motorveien og forsatte et langt stykke før han svingte av veien og stanset. Potter gikk raskt ut av bilen med blomstene mot brystet og vagget opp stien – trassig, håpet han, for de våget vel ikke stanse ham her?

Hvordan hadde de funnet ham?

Han hadde vært lur. Han hadde parkert tre kvartaler fra leiligheten til Linden. Han hadde bedt henne ikke ta telefonen og ikke la telefonsvareren stå på. Den femtien år gamle kvinnen som ville vært sigøyner hvis hun bare hadde klart å forvandle genene sine (så annerledes enn Marian, enda de var familie), hadde fulgt opp ønskene hans med begeistring. Hun trodde nok adferden hans var farlig, kanskje til og med uhyggelig, og han prøvde knapt å få henne til å tro noe annet, for hun hadde rett.

Agentene stoppet bilen foran Potters bil og de to mennene gikk ut. Han hørte fottrinnene deres på stien bak seg.

De gikk ikke fort, de kunne finne ham hvor som helst, og de visste det. Han ville ikke komme seg unna. Hva vil dere, forbannede selvgode drittsekker.

– Mr. Potter.

Nei! Gå vekk. Ikke i dag. I dag er en helt spesiell dag. Det er bryllupsdagen min. Tjuetre år. Når dere blir så gamle som meg, vil dere forstå hva det betyr.

La meg være. I fred.

– Mr. Potter?

De to unge mennene var like som to dråper vann. Han overså den ene og overså dermed begge to.

Han gikk over gressplenen mot kona si. Marian, tenkte han.

Jeg er lei for det. Jeg har med meg bråk … og nå er du nødt til å se på. Jeg beklager.

– La meg være i fred, hvisket han. Og plutselig stoppet begge mennene, disse to alvorlige mennene i grå dresser og bleke ansikter, som om de hadde hørt ham. Potter knelte og la blomstene på graven. Han begynte å brette opp det grønne papiret, men kunne fortsatt se de unge mennene i øyekroken og stoppet, lukket øynene hardt igjen og la hendene foran ansiktet.

Men han ba ikke. Arthur Potter ba aldri. Han hadde gjort det. Av og til. Selv om en mann i hans yrke hadde lov til å ha 26

hemmelige, personlige religiøse forestillinger, hadde han sluttet å be for tretten år siden, den dagen den levende Marian ble den døde Marian, dagen da hun gled ut av fingrene på ham samtidig med at han hadde gående en lengre forhandlingsrunde med en gud han hele livet hadde trodd eksisterte, mer eller mindre. Stedet han sendte sine bønner til, viste seg å være like tomt som en rusten blikkboks. Han ble verken overrasket eller skuffet. Likevel sluttet han å be.

Nå løftet han med lukkede øyne de samme fingrene opp i været og vinket de så altfor like mennene vekk.

FBI-agenter, ja vel, men kanskje svært gudfryktige agenter (mange av dem var det), i alle fall holdt de seg på avstand.

Han ba ikke, men han sa noen ord til sin brud der hun lå nøyaktig der hun var blitt drept for så mange, lange år siden.

Leppene hans beveget seg. Han fikk et svar, men bare fordi han kjente hennes tanker like godt som han kjente sine egne.

Likevel presset nærværet til de to mennene i like dresser seg på ham. Til slutt reiste han seg sakte og ble stående og se på marmorblomsten som var hugget inn i granitten over gravsteinen hennes. Han hadde bedt om en rose, men den blomsten han hadde fått, minnet mer om en krysantemum. Kanskje hadde steinhuggeren vært japaner.

Det hadde ingen hensikt å utsette det lenger.

– Mr. Potter?

Han sukket og snudde seg vekk fra graven.

– Jeg er agent McGovern. Dette er agent Crowley.

– Ja vel.

– Beklager å måtte forstyrre, men kan vi få snakke noen ord med Dem? McGovern la til: – Kanskje vi skulle sette oss i bilen?

– Hva gjelder det?

– Bilen? Vær så god. Ingen sa «værsågod» på samme måte som en FBI-agent.

Potter gikk sammen med dem – de hadde plassert seg på hver sin side av ham – bort til bilen deres. Først da han sto ved siden av den, innså han at vinden var kraftig og meningsløst kald til å være i juli. Han stirret på graven og så det grønne papiret blomstene hadde vært pakket inn i, rulle bortover i vinden.

27

– Ja vel. Han stoppet brått og bestemte seg for ikke å gå lenger.

– Vi beklager å måtte avbryte ferien Deres, men vi forsøkte å ringe det nummeret De hadde oppgitt. Det var ikke noe svar der.

– Er det noen andre der? Potter ble redd for at Linden ville bli urolig, hvis det dukket opp noen agenter.

– Det var noen der, men da vi fant Dem, ga vi beskjed over radioen.

Potter nikket. Han så på klokka si. I kveld skulle de hatt fårepai. Salat. Han hadde lovet at han skulle kjøpe noe å drikke.

Samuel Smith Nut Brown Ale til ham, kraftig øl til dem. Etter middagen skulle de spilt kort med familien Holberg, naboene.

Hjerter eller spar.

– Hvor alvorlig er det? spurte Potter.

– Vi har en situasjon i Kansas, sa McGovern.

– Den er svært alvorlig. De blir bedt om å sette sammen en terroristkontrollgruppe. Det står en DomTran-jet og venter på Dem på Glenview. De får ytterligere opplysninger når vi kommer dit.

Potter tok imot den forseglede konvolutten fra den unge mannen, så ned og oppdaget til sin overraskelse en blodflekk på tommelen sin – sannsynligvis fra en torn et eller annet sted på den rosenkvisten som hadde hatt kronblader like vakre som den storbremmede sommerhatten til en fager kvinne.

Han åpnet konvolutten og leste gjennom faksen. Den var undertegnet i all hast av direktøren for FBI. – Hvor lenge er det siden barrikaden ble satt opp?

– Den første meldingen kom rundt kvart på ni.

– Har vi hørt noe fra gisseltakeren?

– Ikke ennå.

– Avsperret?

– Fullstendig. Politi fra Kansas og noen agenter fra kontoret vårt i Wichita. De kommer seg ikke ut.

Potter kneppet igjen og deretter opp knappene i jakka. Han skjønte at agentene hadde altfor stor respekt for ham og det gjorde ham uvel. – Jeg trenger Hanry LeBow som informasjonsleder og Tobe Geller som kommunikasjonsansvarlig. Fornavnet skrives med e, men det uttales som om det var Toby.

28

– Ja vel. Hvis vi ikke kan få tak i dem …

– De to, ingen andre. Finn dem. Uansett hvor de er. Jeg vil ha dem ved barrikaden om en halvtime. Finn ut om Angie Scapello er tilgjengelig. Hun skulle være ved hovedkvarteret eller i Quantico. Adferdsforskning. Send henne med jet.

– Ja vel.

– Hvordan fungerer GRT? FBIs gisselredningsteam besto av førtiåtte agenter og var den største taktiske barrikadestyrken i landet.

Crowley lot McGovern overbringe de dårlige nyhetene.

– Det er det som er problemet. Et team er plassert i Miami.

Toogtyve agenter. Det andre er i Seattle. Et bankran som endte med barrikadering i går kveld. Nitten der. Vi kan skrape sammen et tredje team, men da vi må trekke noen agenter ut fra de to andre. Det vil ta en stund før de får samlet seg på stedet.

– Ring Quantico og sett sammen teamet. Jeg ringer til Frank fra flyet. Hvor er han?

– I Seattle, fortalte agenten. – Hvis De ønsker at vi skal møte Dem utenfor leiligheten Deres, slik at De får pakket …

– Nei. Jeg drar direkte til Glenview. Har dere sirener og lys?

– Ja. Men Deres kusines leilighet er bare femten minutter herfra …

– Hør her. Hvis dere kunne fjerne papiret fra de blomstene jeg la på graven, ville jeg sette stor pris på det. Legg blomstene pent og sørg for at vinden ikke tar dem.

– Det skal bli gjort, sa Crowley fort. Så det var forskjellen mellom dem, tenkte Potter, McGovern var ikke flink til å stelle med blomster.

– Mange takk.

Potter gikk bortover den samme stien, fulgt av McGovern.

Det eneste han måtte stoppe for å skaffe seg, var tyggegummi.

Militærjetflyene steg så raskt til værs at ørene hans pleide å bli til de reneste trykkokerne hvis han ikke tygget en hel pakke Wrigley straks hjulene lettet fra asfalten. Han hatet å fly.

Jeg er trett, tenkte han. Forbannet trett.

– Jeg kommer tilbake, Marian, hvisket han, men med blikket vendt fra graven. – Jeg kommer tilbake.

29

Spillereglene

10.35

Som alltid var det et element av sirkus i det hele.

Arthur Potter sto ved siden av det lokale FBI-kontorets beste bil, en Ford Taunus, og tok et overblikk over åstedet. Politibilene var satt opp i en halvsirkel omtrent som nybyggervogner. Dessuten var TV-bilene på plass, med journalister utstyrt med kameraer som så ut som utskytningsramper for raketter.

Brannbiler overalt (alle tenkte på Waco nå for tida).

Tre FBI-biler til kom kjørende inn på området, slik at de ble elleve i alt. Halvparten av mennene var i marineblå uniformer, resten hadde de karakteristiske konfeksjonsdressene.

Militærjetflyet med Potter om bord hadde landet i Wichita tjue minutter tidligere. Derfra var han blitt fløyet i helikopter de tretten milene nordvestover til den lille byen Crow Ridge.

Kansas hadde vært akkurat så flatt som han hadde regnet med, selv om helikopteret hadde fløyet ham langs en bred elv omgitt av trær, og mye av bakken skrånet. Her møttes det mellomhøye gresset med det korte præriegresset, fortalte flygeren ham. Landet i vest hadde vært buffaloland. Han pekte vestover mot en flekk i landskapet. Det var Larned. Der hadde de for hundre år siden sett en flokk på fire millioner. Piloten var umiskjennelig stolt da han fortalte dette.

De hadde fløyet over store gårder på flere tusen mål. Juli var tidlig med tanke på innhøstningen, men hundrevis av røde og grønne skurtreskere skar hveten ute på de store jordene.

Nå sto han i den kalde vinden. Himmelen var overskyet, og han ble slått av hvor ubarmhjertig forblåst dette stedet var.

Han ville byttet øyeblikkelig hvis noen hadde gitt ham sjansen til å vende tilbake til de Windy City-leilighetene han hadde 33

forlatt for ikke så lenge siden. Hundre meter borte lå en rød murbygning. Den så ut som et slott og var sikkert hundre år gammel. Foran den sto det en liten skolebuss og en skramlete grå privatbil.

– Hva for slags bygning er det? spurte Potter Henderson, som var sjef for det lokale Wichita-kontoret.

– Et gammelt slakteri, svarte han. – De drev flokker fra den vestlige delen av Kansas og Texas opp hit, slaktet dem og fraktet kadavrene ned til Wichita.

Vinden smelte voldsomt til, som to raske slag fra en bokser.

Potter var ikke forberedt og tok et skritt bakover for å holde balansen.

– De har lånt oss den der, sa en høy, flott mann og nikket mot en stor trailer. Den lignet på en posttransportbil malt i oliven. Den sto på en høyde med utsikt over bygningen. – Som kommandosenter. De gikk bort til den.

– Altfor mye av en blink, innvendte Potter. – En amatørskytter kan uten vanskeligheter treffe den på de hundre metrene, selv i denne vinden.

– Nei, forklarte Henderson. – Den er armert. Vinduene er en tomme tykke.

– Er det sant?

Han tok enda et raskt blikk på slakteriet, deretter åpnet han døra til kommandosenteret og gikk inn. Den mørklagte traileren var romslig. Et blekt gult lys i taket, videomonitorer og diverse indikatorlys. Potter håndhilste på en ung politimann som hadde stått i givakt idet Potter gikk inn.

– Hva heter du?

– Derek Elb. Sersjant. Den rødhårede politimannen i nypresset uniform forklarte at han var tekniker med spesielt ansvar for transportable kontrollsentra. Han kjente Henderson og hadde tilbudt seg å være med i tilfelle de trengte hjelp. Potter så hjelpeløst på de store kontrollpanelene og skjermene og alle bryterne og takket ham oppriktig. I kontrollsenteret var det dessuten et stort skrivebord med fire stoler. Potter satte seg i den ene mens Derek pekte ivrig på de forskjellige overvåknings- og kommunikasjonsfunksjonene. – Dessuten har vi et lite våpenskap.

– La oss håpe vi ikke trenger det, sa Arthur Potter, som i sine 34

tretti år som FBI-agent aldri hadde avfyrt en pistol i embeds medfør.

– Kan dere ta imot satellittsendinger?

– Vi har en parabolantenne og kan ta imot både digitaliserte signaler og vanlige kortbølgesignaler.

Potter skrev noen tall på et kort og rakte det til Derek. – Ring dette nummeret og spør etter Jim Kwo. Si at du ringer på vegne av meg og gi ham denne koden.

– Hvilken kode?

– Den jeg har skrevet der. Si at vi vil ha en SatSurv-skanner lagt inn på … Han viftet med hånden mot alle monitorene, – en av de der. Han kan fikse den tekniske siden sammen med deg. Det er mer enn jeg begriper, må jeg innrømme. Gi ham lengde- og breddegrad for slakteriet.

– Ja vel, sa Derek og skrev ivrig ned tallene. Teknikeren i ham var i den syvende himmel. – Hva er egentlig SatSurv?

– CIAs satellittovervåkingssystem. Det gir oss en visuell og en infrarød scanning av området her.

– Jeg har hørt om det der. Leste om det i Popular Science, tror jeg. Derek snudde seg for å ringe.

Potter bøyde seg framover og innstilte Leica-kikkerten gjennom de tykke vinduene. Han studerte slakteriet. En hodeskalle av en bygning. Skarpt avtegnet mot det solblekte gresset, som tørket blod på en gulnet knokkel. Slik ville i hvert fall den Arthur Potter som hadde tatt litteratur på universitetet, beskrevet det. Men på et sekund var han igjen blitt første gisselforhandler i FBI og assisterende direktør for byråets spesialoperasjoner og forskningsavdeling. De raske øynene hans noterte seg alle de viktige detaljene: Den tykke mursteinsveggen, de små vinduene, hvor kraftledningene gikk, hvor trærne sto, hvor tett gresset var og hvor snikskytterne – både venner og fiender – kunne ligge i sikkerhet.

Baksiden av slakteriet lå rett ute i elva. Elva, tenkte Potter.

Kan vi bruke den?

– Kan de.

Taket var prydet med et brystvern, som et middelalderslott.

En høy, tynn pipe og en stor heisekranhytte ville gjøre det vanskelig å lande med helikopter, i hvert fall i denne lunefulle vin35

den. Men et helikopter kunne henge i lufta over og fem-seks mann kunne komme seg raskt inn i bygningen. Så vidt han kunne se var det ingen takvinduer.

Det forlengst døde Webber & Stoltz Processing Company, Inc lignet mest av alt et krematorium, fastslo han.

– Pete, har du en tåkelur?

– Ja visst. Henderson forlot traileren og småløp krokete bort til bilen for å hente den.

– Det skulle vel ikke være et toalett her, vel? sa Potter til Derek.

– Jo visst, sa Derek, som fortsatt var meget stolt av all Kansasteknologien. Politimannen pekte på en liten dør. Potter gikk inn og tok på seg en skuddsikker vest under skjorta. Han knyttet slipset omhyggelig og trakk nok en gang på seg den marineblå jakka. Han merket seg at vesten satt ganske stramt, men slik situasjonen nå engang var, hadde vekten hans så å si sluttet å bekymre ham.

Han gikk utendørs i den kjølige formiddagsslufta, tok imot den svarte megafonen Henderson rakte ham, og løp bøyd bortover den svingete stien mellom tuene og politibilene mens han ga ordre til politimennene, de fleste av dem unge og ivrige, om å putte pistolene i hylstrene og holde seg i dekning. Da han var omtrent seksti meter fra slakteriet, la han seg på en stor tue og kikket på bygget gjennom Leica-kikkerten. Han så ingenting bevege seg der inne. Ikke noe lys i vinduene. Ingenting. Han merket seg at glasset manglet i vinduene på forsiden av huset, men visste ikke om mennene der inne hadde slått dem ut for å kunne sikte bedre eller om noen skolegutter hadde trent seg med steiner og luftgevær.

Han slo på tåkeluren og minnet seg selv om at han ikke måtte rope, fordi det ville forvrenge lyden, og sa: – Dette er Arthur Potter. Jeg er fra FBI. Jeg vil gjerne snakke med dere som er der inne. Jeg har sendt bud på en mobiltelefon. Jeg skal hente den til dere om ti-femten minutter. Vi planlegger ikke noe angrep.

Dere er ikke i fare. Jeg gjentar: Vi planlegger ikke noe angrep.

Han ventet ikke noe svar og fikk heller ikke noe. Han skyndte seg sammenkrøket tilbake til traileren og spurte Henderson: – Hvem har det lokale ansvaret? Jeg vil gjerne snakke med dem.

36

– Han der borte.

En høy mann med sandfarget hår og blekblå dress huket seg ned ved siden av et tre.

– Hvem er han? spurte Potter og pusset brillene han holdt i fanget.

– Charles Budd. Politisjef. Han har erfaringer fra etterforskning og taktisk politiarbeid, men har aldri drevet forhandlinger. Perfekt rulleblad.

– Hvor lenge har han vært i politiet? Potter syntes Budd så ung og hjelpeløs ut. Du kunne liksom se ham for deg snuble over linoleumen i et varehus og sjenert spørre etter en skrutrekker.

– Åtte år. Avanserte fort. Potter ropte: – Politisjef Budd?

Mannen vendte det blå blikket mot Potter og gikk bort til traileren. De håndhilste og presenterte seg.

– Hallo, Potter, sa Budd.

– Hallo, Charlie.

Deretter sa Budd: – Så du er den store helten fra Washington.

Vel, det er en ære å treffe deg. Jeg mener det.

Potter smilte.

– Vel, så langt jeg har forstått, er situasjonen følgende. Han pekte gjennom de tykke glassvinduene. – Vi har sett noen bevege seg i de to vinduene der borte. Et glimt, kanskje en geværmunning. Eller et kikkertsikte. Jeg vet ikke. Deretter …

– Vi tar det senere, Budd.

– Hvorfor kan du ikke si Charlie?

– Ok. Charlie. Hvor mange menn har du her?

– Trettisju menn og fire lokale assistenter. Pluss karene til Pete. Dine, mener jeg.

Potter skrev det ned i en liten svart notisbok.

– Har noen av folkene dine gisselerfaring?

– Et par har muligens vært borti et bankran eller et stormagasinran. Assistentene har helt sikkert ikke vært borti denslags. De fleste som holder til rundt her, er industriarbeidere og gårdsarbeidere som småkrangler med hverandre på lørdagskveldene.

– Hvordan er kommandolinjene?

– Jeg leder. Under meg har jeg fire offiserer – tre løytnan37

ter og en sersjant som venter på opprykk – og disse deler de trettisju andre omtrent likt mellom seg. To grupper på ti, en på ni, en på åtte. Noterer du alt dette?

Potter smilte igjen. – Hvor er de plassert? I likhet med den borgerkrigsgeneralen Budd en dag ville se ut som, pekte han mot gruppene av politimenn ute på jordet.

– Våpen? Hos dere, mener jeg.

– Alle har fått Glocks. Dessuten deler vi på femten geværer.

Atten tommers løp. Jeg har seks menn og en kvinne med M-l6, de som er i trærne her og der borte. Kikkertsikte på alle sammen.

– Infrarødt?

Han klukket: – Vi har ikke denslags her omkring.

– Hvem er ansvarlig for de lokale kreftene?

– Det må være sjeriffen i Crow Ridge. Dean Stillwell. Han er langt der borte.

Han pekte på en skranten mann med kraftig manke som sto med bøyd hode og snakket til en av sine underordnede.

Enda en bil kom kjørende. Den stoppet brått. Potter ble svært glad da han så hvem som satt bak rattet.

Henry LeBow steg ut av bilen og satte øyeblikkelig på seg en skrukkete tweedhatt – den skallete toppen hans hadde vært et skinnende mål mer enn én gang i de over to hundre gisselforhandingene han og Potter hadde vært sammen om. LeBow trasket mot dem, en sky, buttet mann og den gisseleksperten Potter aller helst kunne tenke seg å arbeide sammen med.

LeBow gikk krokrygget på grunn av to digre skuldervesker.

Mennene hilste begeistret på hverandre og Potter presenterte ham for Henderson og Budd.

– Se på dette her, Henry. En Airstream-trailer helt for oss selv.

– Du store tid. Og en elv å fiske i. Hva heter den?

– Elva? Arkansas-elva, sa Budd, med vekt på den andre stavelsen i Arkansas.

– Det får meg til å tenke på min ungdom, sa LeBow. På oppfordring fra Potter gikk Henderson tilbake til bilen for å ta kontakt over radioen med FBI-kontoret i Wichita, i håp om å få vite når Tobe Geller og Angie Scapello ville komme.

Potter, LeBow og Budd gikk inn i traileren igjen. LeBow hånd38

hilste på Derek og åpnet veskene sine. De inneholdt to bærbare datamaskiner. Han slo dem på, koblet til strømtilførselen og fikk satt opp en liten laserprinter.

– Prioritert linje? spurte LeBow. – Her, svarte Derek.

LeBow koblet seg opp og ikke før hadde han fått alt utstyret sitt koblet til, før printeren begynte å arbeide.

– Kommer det noen godsaker allerede nå? spurte Potter og rakte LeBow faksen han hadde fått i Chicago, pluss de omfattende notatene Potter hadde gjort på flyet og i løpet av den tida han hadde vært på stedet.

LeBow leste faksen som kom og sa: – Fangebeskrivelser, rapporter fra prøvetida, tiltalebeslutning. Svært foreløbig, Arthur. Meget ubearbeidet. Potter rakte ham det han hadde fått fra agentene i Chicago. Her ble den flukten Lou Handy og to andre fanger hadde foretatt fra et fengsel i det sørlige Kansas, beskrevet i korte, fyndige vendinger: Hvordan de hadde myrdet et ektepar i en hveteåker noen kilometer fra slakteriet, og hvordan de hadde sikret seg gislene. Informasjonslederen så på papirene og begynte deretter å taste inn materialet på datamaskinene sine.

Døra gikk opp og Peter Henderson kom inn. Han kunne fortelle at Tobe Geller var ventende når som helst og at Angie Scapello ville komme i løpet av en time. Tobe var blitt fløyet inn med et av forsvarets F-16-fly fra Boston, der han hadde undervist i hvordan man vurderte dataprogrammering med sikte på å avsløre hackere. Angie hadde tatt en Dom Tran-jet fra Quantico.

– Angie? sa LeBow. – Det var flott. Meget flott.

Agent Scapello lignet på Geena Davis og hadde store, brune, forføreriske øyne som all verdens sminke ikke greide å gjøre mindre forføreriske. Men LeBows begeistring hadde ingenting å gjøre med hennes utseende, det var hennes spesialitet, gisselpsykologi, som gjorde at han frydet seg.

Underveis til barrikadene ville Angie stoppe på Laurent Clercskolen for å få vite så mye som mulig om gislene. Hvis ikke Potter tok mye feil, var hun allerede på skolen der hun noterte ned beskrivelser av pikene.

39

LeBow klistret et stort blankt ark opp på veggen bak skrivebordet og hengte en svart tusjpenn i en hyssing ved siden av.

Arket var delt i to. På venstre side sto det: Løfter, på høyre: Bedrag. På den ene siden ville LeBow skrive ned alt det Potter lovet Handy og på den andre alle de løgnene han kom med.

Dette var standard i alle gisselforhandlinger. Bruken av et slikt ark var lettest å forklare med en henvisning til Mark Twain, som en gang hadde sagt at man trenger god hukommelse for å være en god løgner.

Budd ble overrasket, og sa: – Kommer du til å lyve for ham?

LeBow smilte.

– Hva er en løgn, Charlie? spurte Potter. – Sannheten er ganske glatt. Finnes det noen ord som egentlig er hundre prosent sannferdige? Han rev noen ark fra notisboka si og rakte dem til LeBow, som tok dem sammen med faksene som ble spydd ut av printeren, og begynte å taste i vei på den datamaskinen som het Karaktertrekk, et ord som var blitt skrevet ned for lenge siden på en strimmel med en etter hvert meget skitten maskeringstape. På den andre datamaskinen sto det Kronologi. Den siste skjermen hadde to notater.

0840. Gislene blir tatt.

1050. Teamet Potter, LeBow på plass.

Dataskjermene kastet et selsomt blått lys på det runde ansiktet hans: Han så ut som en tegning av mannen i månen.

Charlie Budd så ned på fingrene hans som fløy usynlig over tastene. – Se på det der. Han har slitt vekk halvparten av bokstavene.

LeBow gryntet til Potter: – Jeg så bygningen. Stygg situasjon.

Altfor godt beskyttet mot SatSurv og ikke nok vinduer til infrarødt eller mikrofoner. Dessuten er vinden et problem.

Som i de fleste slike barrikaderingssaker ville de bli nødt til å skaffe seg mesteparten av informasjonen fra tradisjonelle kilder – fra gisler som ble sluppet løs og politimennene som leverte mat og drikke til gisselgruppen og fikk tatt en kikk inn.

LeBow fikk opp et lite vindu på kronologi-maskinen. De så to digitale stoppeklokker. Den ene var merket Tid gått, den andre: Deadline.

LeBow satte den første på to timer og ti minutter og tryk40

ket på en tast. Den begynte å gå. Han så på Potter og det ene øyenbrynet hevet seg.

– Jeg vet hva du tenker, Henry. Hvis man ikke kontakter dem som har tatt gislene så fort som mulig, blir de nervøse og lurer på om noen planlegger et angrep. Forhandleren nikket: – Vi gir Tobe noen få minutter til, deretter tar vi en briefing. Han så utover markene bak dem. Det høye, bleke teppet av gress svaiet i den kjølige brisen. En knapp kilometer borte gikk skurtreskerne i myke, symmetriske mønstre og kuttet hveten som om den skulle være håret på nye rekrutter.

Potter studerte et kart over området. – Er alle disse veiene sperret av?

– Ja, sa Budd. – Og det er de eneste veiene inn hit.

– Gjør dette til et område for baktroppene våre, Charlie. Han pekte på et sted der veien svingte en og en halv kilometer fra slakteriet. – Sett opp et pressesenter like i nærheten. Slik at de ikke kan sees fra slakteriet. Har du en pressekontakt?

– Niks, sa Budd. – Jeg gir vanligvis all informasjonen om hva som har hendt selv – hvis det er nødvendig. Så jeg bør vel gjøre det her også.

– Nei, jeg vil ha deg her. Deleger jobben til en annen. Finn en assistent.

Henderson avbrøt. – Dette er en føderal aksjon, Arthur. Jeg tror jeg bør ta meg av den saken.

– Nei, jeg vil heller ha en fra delstaten, en som ikke er for høyt oppe. På den måten kan vi holde pressen inne i senteret.

De kommer til å vente til det kommer noen som virkelig kan svare dem. Dessuten er det mindre sjanse for at de vil snoke rundt på egen hånd.

– Jeg vet faktisk ikke hvem som kunne egne seg til noe sånt, sa Budd usikkert og stirret ut av vinduet, som om en politimann med samme utseende som en av pressetalsmennene i Det hvite hus skulle komme til å gå forbi.

– Vedkommende behøver ikke være spesielt god, mumlet Potter. – Alt som behøves å sies er at jeg skal komme med en redegjørelse senere. Punktum. Ikke noe annet. Ta en som ikke er redd for å si «ingen kommentarer».

– Det kommer de ikke til å like. Journalistene, mener jeg. I 41

en sånn sak som denne skal jeg vedde for at de vil komme helt fra Kansas City.

Henderson, som hadde arbeidet en stund i området, lo.

– Charlie, Potter sørget for ikke å smile, – CNN og ABC er her allerede. Det samme gjelder New York Times, Washington Post og L.A. Times. Vi har dessuten Sky TV fra Europa, BBC og Reuter. Resten av de store gutta er underveis. Vi sitter midt i en mediebegivenhet de luxe.

– Tuller du? Vil Brokaw være der også? Han skulle jeg likt å treffe!

– Dessuten vil jeg ha et område med en radius på en og en halv kilometer som skal være pressefritt rundt slakteriet – på begge sider av elva.

– Hvaforno?

– Sett av en fem-seks politimenn som kan begynne å patruljere området. Finner de en journalist som befinner seg inne i området – ta alle som har kamera – arrester dem og beslaglegg kameraene deres.

– Arrestere en journalist? Det går ikke. Vi kan da ikke det?

Tenk på alle dem som vil være der og rapportere om det.

– Slapp av, Arthur, sa Henderson. – Vi kan ikke det. Ikke glem Waco.

Potter smilte uanfektet. Han tenkte på hundrevis av andre ting samtidig, sorterte og beregnet. – Ikke noen journalister med helikoptere. Pete, prøv å få ned et par Huey-helikoptere fra McConnell i Wichita. Sett opp en sone med flyforbud, radius fem kilometer.

– Mener du dette alvorlig?

LeBow sa: – Tida går. Nå har de vært der i to timer og sytten minutter.

Potter sa til Budd: – Dessuten trenger vi en rekke rom på et motell i nærheten. Er det ett som kan anbefales?

– Days Inn. Det ligger drøyt fem kilometer unna. I Crow Ridge. I sentrum, i den grad de har et sentrum. Hvor mange?

– Ti. – Greit. Hva trenger vi dem til?

– Foreldrene til gislene. Få tak i en prest og en lege som kan være der.

42

– Kanskje de burde være nærmere oss. Hvis vi trenger dem – hvis de skal snakke med ungene sine, eller …

– Nei, ikke nærmere. Plasser fire-fem politimenn der. Sørg for at familiene ikke blir plaget av reporterne. Alle som plager familiene …

– Skal arresteres, mumlet Budd. – Herregud.

– Hva går det av deg? sa LeBow muntert.

– Her i Kansas har vi vår egen sang, og det er «Home on the Range».

– Sier du det? sa Henderson. – Og så da?

– I den sangen står det at her høres det aldri noen nedsettende ord. Jeg kjenner journalistene, og de kommer til å si en hel masse sånne før denne greia her er over.

Potter lo. Så pekte han ut på markene. – Se her, Charlie. Alle de politifolkene der kan sees fra slakteriet. Jeg ga ordre om at de skulle holde seg skjult. De adlyder ikke. Hold dem lavt og bak bilene. Fortell dem at Handy har drept politimenn tidligere. Hvordan har han det med våpen, Henry?

LeBow tastet og leste fra skjermen: – Under alle arrestasjonene har det forekommet minst ett skytevåpen. Han har skutt fire og drept to. Militærtjeneste ved Fort Dix, trenet i bruk av M-l6 og skjøt vanligvis ned mot nitti poeng. Ingenting om håndvåpen.

– Der hører du, sa Potter til Budd. – Sørg for at de holder hodene sine meget lavt.

Et lys blinket. Potter blunket og så at langt borte hadde en av skurtreskerne slått på lyktene. Det var tidlig på formiddagen ennå, men himmelen var kraftig overskyet. Han stirret på rekken av trær på høyre og venstre side av slakteriet.

– En ting til, Charlie – sørg for at snikskytterne holder posisjonene sine, men si at de må ikke skyte hvis ikke GT-ene forsøker å komme seg unna.

– GT-ene er gisseltakerne, ikke sant?

– Selv om de har en aldri så god blink. Disse folkene med rifler som du snakket om, er de profesjonelle skyttere?

– Nei, sa han, – bare veldig gode. Til og med jenta. Hun begynte å trene seg på ekorn da hun var …

– Alle skal ta ammunisjonen ut av kamrene. Alle.

43

– Hva? – Ladet, men ikke i kammeret.

– Jeg tror ikke det er så lurt.

Potter snudde seg og så spørrende på ham.

– Jeg mener, sa Budd fort, – det kan da ikke gjelde skarpskytterne også?

– Du kan lade og skyte med en M-l6 på under ett sekund.

– Ikke samtidig med at du finstiller kikkertsiktet. Og GT-ene vil kunne greie å skyte tre ganger på ett sekund. Det var tydelig at han var uvant med de to initialene, som om de var østers og han aldri hadde smakt den slags tidligere.

Han er ivrig og flink og korrekt, tenkte Potter. Dette kom til å bli litt av en dag.

– Gisseltakerne kommer ikke til å gå ut og skyte et gissel rett foran øynene på oss før vi greier å reagere. Hvis så galt skulle skje, vil hele greia ha blitt en durabelig skuddveksling for lenge siden.

– Men …

– Ingen skudd i kamrene, sa Potter bestemt. – Merk deg det, Charlie.

Budd nikket motvillig og gjentok oppdraget han hadde fått: – Greit, jeg skal sende noen av sted for å gi informasjon til pressen – eller ikke gi informasjon til pressen, burde jeg kanskje si. Så må jeg gjete journalistene og få dem tilbake et par kilometer, dessuten skal jeg skaffe et sett med rom på motellet og fortelle alle at de skal ligge lavt i terrenget. Og gi beskjed om at de ikke skal lade og klargjøre våpenet.

– Bra. – Herregud. Budd dukket ut av traileren. Potter så ham krøke seg sammen og løpe nedover mot en klynge politimenn. De lyttet, lo, og begynte deretter å lede journalistene vekk fra området.

Fem minutter senere kom han tilbake til kommandosentralen. – Det var det. Journalistene var ikke så misfornøyde som jeg hadde ventet. Jeg sa at det var en FBI-kar som hadde gitt ordren. Det gjør vel ikke noe om jeg kaller deg det?

– Kall meg hva du vil, Charlie. Nå vil jeg ha et feltsykehus satt opp.

– Med helikopterforbindelse?

44

– Nei, et kriseteam og noen allroundere. De må ikke være synlige fra slakteriet, og de må ikke være mer enn seksti sekunder unna. Klare for alt fra tredjegradsforbrenninger til skuddsår og pepperangrep. Operasjonsrom med alt nødvendig utstyr.

– Greit. Men det er et stort sykehus bare to mil unna.

– Det kan godt hende, men jeg vil ikke at GT-ene skal høre lyden av et sykehushelikopter. Akkurat som jeg ikke vil høre pressehelikoptere og heller ikke våre egne Huey-er.

– Hvorfor?

– Jeg vil ikke få dem til å tenke på noe de kanskje ikke har tenkt på. Og selv om de skulle be om helikoptere, vil jeg ha mulighet til å si at det blåser for kraftig til at vi kan tilkalle et helikopter.

– Greit.

– Kom tilbake med en av assistentene dine, pluss sjeriff Stillwell. Jeg vil holde en briefing.

I det samme gikk døra opp og en solbrent, flott ung mann med svart, krøllete hår kom tumlende inn.

Før han hilste på noen av dem som var der inne, så han på alt utstyret og mumlet: – Utmerket.

– Velkommen, Tobe.

Tobe Geller sa: – Jentene i Bosten er vakre og har spisse bryster, Arthur. Er dette virkelig viktigere?

Potter håndhilste og merket seg at hullet til øreringen var spesielt synlig i dag. Han husket at Tobe overfor sine overordnede i FBI hadde begrunnet dette med øreringen med at han hadde jobbet som spaner i politiet. Det var bare ikke sant, han rett og slett elsket øreringer og hadde en hel liten samling. Dataprofessoren ved American University håndhilste på alle. Deretter kikket han ned på en av datamaskinene til LeBow, snerret og mumlet noe om at de var antikviteter. Så satte han seg i stolen foran alle kontrollapparatene. Han og Derek presenterte seg og ble øyeblikkelig engasjert i en samtale om analoge signaler, lommedriver-NDIS’er, digital forvrengning og oscillasjonssystemer.

– Jeg skulle akkurat begynne briefingen, sa Potter og sendte Budd av sted. Deretter sa han til LeBow: – La oss se hva du har kommet fram til så langt.

45

LeBow snudde karaktertrekk-maskinen mot Potter.

Informasjonslederen sa: – Vi har ikke akkurat god tid.

Men Potter fortsatte å lese. Fullstendig tapt for denne verden, fanget av de lysende bokstavene på den blå skjermen.

46

11.02

Prærieharen er ikke noen hare i det hele tatt, men en kanin, og den er av natur overhodet ikke noen slåsskjempe.

Dyret er laget for å forsvare seg – med en kamuflasjepels som er grå og glatt i de varme sommermånedene og hvit om vinteren, med ører som roterer som antenner og kan fange opp alle truende lyder og med øyne som gir den et trehundreogseksti graders utsyn over terrenget. Den har grønnsakspiserens huggjernstenner og klørne er beregnet på å rive løs bladene på plantene – hos hannene er de dessuten laget for at de skal få godt tak i skuldrene på hunnen når de framtidige generasjonene av prærieharen produseres.

Men når den er redd og det ikke finnes noen fluktmuligheter, vil den angripe sin motstander med sjokkerende villskap.

Jegere har funnet kadavre etter blindede og opprevne rever og villkatter som har vært dumme nok til å fange en præriehare i en hule eller angripe den med jaktdyrets overdrevne selvsikkerhet.

Vi er mer redde for å bli sperret inne enn for noe annet, forklarte Arthur Potter, og gisseltakere er derfor livsfarlige og meget innbitte motstandere.

Han sto i kommandosentralen ved Crow Ridge-barrikaden og hadde nettopp gjort seg ferdig med sin introduksjon om villskapen i dyreverdenen, og han hadde avsluttet med å fortelle tilhørerne sine: – Derfor bør dere først av alt huske på hvor farlige disse mennene der inne er.

Potter så på gruppa: Henderson, LeBow og Tobe var føderale offiserer. Delstaten var representert ved Budd og hans assistent, Philip Molto, en kort, ordknapp politimann som ikke 47

virket stort eldre enn en høyskoleelev. Han var en av lederne for den taktiske gruppa. De andre – to menn og en kvinne – hadde alvorlige, humørløse øyne. De var i fullt kamputstyr og var oppsatt på å slåss.

Dean Stillwell, sheriffen i Crow Ridge, så ut som en renvasket bonde. De lange armene hans hang langt nedenfor ermene på dressjakka og den digre hårmanken hans så ut som den var fra en tidlig Beatles-periode.

Da alle var på plass, presenterte Charlie Budd Potter: – Dette er Arthur Potter fra FBI. Han er en berømt gisselforhandler og vi er veldig heldige som har ham her i dag.

– Takk skal du ha, sa Potter fort, redd for at Budd skulle legge opp til en runde med applaus eller kanskje et par anekdoter fra krigen.

– Bare en ting, fortsatte den unge lederen. Han så på Potter.

– Jeg har glemt å si dette tidligere, men jeg har vært i kontakt med vår lokale justisminister. Han har mobilisert delstatens gisselredningsgruppe. Det er med andre ord vår oppgave …

Potter tok et skritt fram og ansiktet hans røpet ingenting da han sa: – Forøvrig, Charlie, hvis jeg får lov til å avbryte … Han nikket mot alle som hadde samlet seg. Budd tidde og smilte.

– Det er ikke aktuelt med en delstatlig gruppe. Vi har allerede samlet en føderal ekspertgruppe og den er ventet inn litt senere utpå ettermiddagen eller muligens i morgen tidlig.

– Men, begynte Budd, – jeg tror justisministeren …

Potter så på ham med et bestemt uttrykk. – Jeg har allerede snakket både med ham og guvernøren for denne delstaten mens jeg satt i flyet på vei hit.

Budd nikket, fortsatt smilende, og så begynte forhandleren selve briefingen.

Tidlig i morges, forklarte han, hadde tre menn myrdet en vakt og flyktet fra Callana, et føderalt fengsel med topp sikkerhet utenfor Winfield i Kansas, like ved grensa til Oklahoma.

Louis Jeremiah Handy, Shepard Wilcox og Ray «Sonny» Bonner. Mens de kjørte nordover, kolliderte bilen deres med en Cadillac. Handy og de to andre fangene drepte paret i bilen og kom så langt som til slakteriet før en politimann i bil tok dem igjen.

48

– Handy er trettifem, satt på livstid for ran, brannstiftelse og mord. For syv måneder siden rante han og Wilcox pluss kjæresten til Handy, sammen med en fjerdemann, Farmers og Merchants sparebank i Wichita. Handy stengte de to kassererne inne i kontantburet og satte fyr på bygningen. Den brant ned til grunnen og begge ble drept. Under flukten ble den fjerde raneren drept, mens kjæresten til Handy kom seg unna og Handy og Wilcox ble arrestert. Har du noen bilder å vise oss, Henry?

LeBow hadde digitalisert arrestfotoene av de tre GT-ene ved hjelp av en optisk scanner og samlet dem alle på et enkelt ark papir. Her så de alle tre forfra, i profil og i halvprofil, med alle spesielle arr og kjennemerker markert. Disse ble nå spyttet ut av laserskriveren hans. Han delte dem ut til alle som var inne i traileren.

– Ta vare på ett av dem og del ut de andre til assistentene deres, sa Potter. – Jeg vil at alle som er der ute, skal få et og merke seg disse bildene. Hvis det blir snakk om overgivelse, kan ting bli kaotiske. Vi har mange sivilkledte menn og det kan oppstå misforståelser. Jeg vil at alle skal vite nøyaktig hvordan skurkene ser ut.

Handy er øverst. Nestemann er Shep Wilcox. Han er det nærmeste vi kommer en venn hva Handy angår. De har gjort tre eller fire jobber sammen. Sistemann, tykken med skjegget, er Bonner. Handy har åpenbart kjent ham en stund, men de har aldri arbeidet sammen. Bonner er også tatt for væpnet ran, men han satt i Callana for flukt over delstatsgrensene. Han er mistenkt for en serie voldtekter, men de tok ham bare for det siste overfallet hans. Han stakk offeret flere ganger under voldtekten. Hun overlevde. Hun var sytten år gammel og måtte flytte på datoen for den ellevte plastisk-kirurgiske operasjonen for å kunne vitne i retten. Hva har du om gislene, Henry?

LeBow sa: – Nokså overfladisk foreløpig. Det er i alt ti gisler der inne. Åtte elever og to lærere fra Laurent Clercs døveskole i Hebron i Kansas, rundt tre mil vestover herfra. De var på vei til en døveteaterforestilling i Topeka. Alle er kvinner. Elevene er fra syv til sytten. Jeg vil få vite mer om dem ganske snart.

Vi vet at alle er døve, bortsett fra den eldste læreren. Hun kan snakke og høre helt normalt.

49

Potter hadde fått tak i en tegnspråkstolk, men visste likevel at de måtte regne med problemer. Han hadde drevet forhandlinger i utlandet mange ganger og forhandlet med mange utlendinger i USA, han visste hvilke farer og frustrasjoner som ventet – problemene med å få all informasjonen oversatt så presist og raskt som mulig, var store når det dreide seg om menneskeliv.

Han sa: – Vi har etablert en gruppe som består av meg selv, Henry LeBow, informasjonslederen min og den som noterer ned alt som skjer, Tobe Geller som er kommunikasjonsansvarlig, samt Budd som er vårt forbindelsesledd med delstaten og min høyre hånd. Jeg er øverste ansvarlige. Vi skal også ha en kontrolleder, men hvem det blir, er ennå ikke bestemt.

Denne gruppa har to oppgaver. Først og fremst skal den sørge for at GT-ene overgir seg og gislene blir befridd. Dernest skal den hjelpe til med den taktiske ledelsen i tilfelle det blir aktuelt med et angrep. Inkludert i dette er innsamling av informasjon og det å holde GT-ene i sjakk eller manøvrere dem slik at antallet dødsofre kan holdes på et akseptabelt nivå.

Når det gjelder slike barrikaderinger som dette, vil alle gjerne være helter og snakke med skurkene slik at de kommer ut med hendene over hodet. Men selv den mest fredselskende forhandleren må ha klart for seg at det noen ganger ikke finnes noen annen løsning enn å skyte. Den gang han underviste ved FBI i gisselforhandlinger, var dette en av de første tingene han sa til elevene: – Enhver gisselsituasjon er først og fremst ett eller flere drap som kan skje når som helst.

Han så uttrykket i øynene til alle dem som befant seg inne i traileren, og han visste at «kald fisk» var en av de vennligere uttrykkene som var blitt brukt om ham.

– Alt det dere får vite om gisseltakerne, gislene, hvordan det ser ut der inne, uansett hva det er, så skal det straks meldes til LeBow. Om nødvendig før dere melder fra til meg. Det gjelder absolutt all informasjon. Hvis dere oppdager at en av gisseltakerne er snørrete, gå ikke ut fra at det ikke er viktig. Potter så på de to unge politimennene som rullet med øynene og så på hverandre. Han stirret rett på dem og sa: – Det betyr for eksempel at vi kan putte noe kraftig sovemedisin i en mikstur 50

mot forkjølelse. Eller det kan bety avhengighet av kokain, noe vi kan utnytte til vår fordel.

De to unge mennene var hinsides det å angre, men de strammet seg litt opp.

– Som sagt trenger jeg en kontrolleder. Budd mente at noen av dere som er her har erfaring med gisler. Han så mot gruppen av selvsikre unge lovens utøvere. – Hvem av dere er det?

En politikvinne tok et skritt fram. – Jeg har. Jeg har tatt et kurs i gisselbefrielse. Dessuten er jeg blitt trenet i forhandlinger.

– Har du forhandlet deg fram til en frigivelse?

– Nei. Men jeg var støtte for en forhandler i et kjøpesenterran for et par år siden.

– Det stemmer, sa Budd. – Sally ledet den taktiske gruppen.

Hun gjorde en utmerket jobb.

Hun fortsatte: – Vi fikk en snikskytter inn i butikken oppe ved taket. Han hadde kontroll over alle ranerne. De overga seg før vi behøvde å skyte noen.

– Jeg har også en del erfaring, sa en av de andre politimennene. Han kunne være rundt trettifem. Han holdt hånden på skjeftet på automatpistolen sin. – Dessuten var jeg med i den gruppa som reddet kassereren i Midwest S&L-ranet i fjor i Topeka. Vi fikk alle sammen, uten at et eneste gissel ble skadet.

En annen politimann hadde fått trening i forsvaret og hadde vært med i to gisselredningsgrupper. Begge aksjonene hadde vært vellykkede. – Vi reddet gislene uten at det ble løsnet et skudd.

Peter Henderson lyttet på dem med en viss forferdelse. Nå tok han ordet: – Kanskje det er best jeg tar jobben, Art. Jeg har hatt grunnkurset pluss et oppfriskningsskurs. Han gliste.

– Dessuten har jeg lest boka di. Et par ganger. Burde blitt en bestselger, akkurat som Tom Clancy. Han ble alvorlig og la forsiktig til: – Jeg tror faktisk jeg bør ta den jobben. I og med at jeg er en del av det føderale politiet her.

Dean Stillwell rettet seg opp og så på alle politimennene, utstyrt med skuddsikre vester og mørkegrå ammunisjonsbelter.

Bevegelsen ga Potter mulighet for ikke å svare Henderson di51

rekte. I stedet sa han til Stillwell: – Har du noe du skulle sagt, sjeriff?

– Ikke egentlig.

– Kom igjen, oppmuntret Potter.

– Vel, jeg har aldri tatt noen kurs og aldri skutt noen sånne – hva er det dere kaller dem, gisseltakere? GT-er, altså. Men vi har faktisk hatt et par vanskelige situasjoner her i Crow Ridge.

To av politimennene smilte.

– Fortell, sa Potter.

– Den ene skjedde for et par måneder siden. Det var Abe Whitman og kona hans. Emma. Ute ved Patchin Lane, tror jeg.

Like bortenfor Badger Hollow Road.

Smilene ble til lav latter.

Stillwell lo jovialt: – Det høres kanskje nokså komisk. De var ikke akkurat typiske terrorister.

Budd så på politimennene og de strammet seg opp.

– Hva skjedde? spurte Potter.

Stillwell så ned og sa: – Det var sånn at Abe er bonde, driver med griser og har gjort det hele livet, og aldri fått til noe annet.

Nå hadde Peter Henderson problemer med ikke å smile. Budd var taus. Potter ga tegn til Stillwell at han skulle fortsette, og som alltid lyttet Henry LeBow. Lyttet og lyttet.

– Han kom i vanskeligheter da svinemagemarkedet gikk i dass i fjor.

– Svinemagemarkedet? sa en av politikvinnene vantro.

– Brøt sammen. Stillwell overså dem – eller skjønte kanskje ikke hvorfor de andre spøkte. – Dermed kom banken og skulle ha avdrag på lånene og han nærmest – gikk opp i limingen.

Har alltid vært litt rar av seg, men denne gangen gikk det riktig ille og han stengte seg inne på gården sin med en hagle og en kniv som han brukte på de grisene han skulle beholde selv.

– Kokte opp en masse svinemager, kanskje? spurte en av politimennene.

– Her var det snakk om mer enn bare litt bacon, forklarte Stillwell alvorlig. – Det er sånn det er med griser. Dere har hørt folk si at du kan bruke alt bortsett fra gryntinga?

52

To av politimennene mistet fullstendig interessen nå. Men forhandleren smilte oppmuntrende.

– I alle fall, noen ringte og sa at det foregikk et eller annet ute på gården hans og dermed dro jeg av sted. Emma lå utenfor låven. De hadde vært gift i ti år. Han hadde kuttet henne opp fra skrittet og opp til brystkassa og dessuten skåret av henne hendene. Inne i huset hadde han de to sønnene sine, og han sa at han skulle gjøre det samme med dem. Guttene var Brian, som var åtte, og Stuart, som var fire. Kjekke guttunger begge to.

Politimennene smilte ikke lenger.

– Han skulle akkurat til å kutte av fingrene på lille Stuart da jeg kom meg inn.

– Herregud, hvisket politikvinnen.

– Hva gjorde du da?

Han trakk på de smale skuldrene. – Ikkeno’ fikst. Jeg visste faktisk ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg bare snakka me’n. Jeg gikk nokså tett bort til huset, men ikke altfor nært, for jeg hadde vært på jakt med Abe og han er jævla god til å skyte. Hukte meg ned bak et trau. Og så snakka vi. Jeg så ham inne i låven, ikke mer enn tyve meter borte. Satt der og holdt kniven og gutten sin.

– Hvor lenge snakket du med ham?

– En evighet.

– Hvor lenge er en evighet?

– Det må i hvert fall ha vært atten, tyve timer. Vi ble hese av å rope til hverandre, derfor fikk jeg en av karene mine til å stikke av sted og få tak i et par av disse mobiltelefonene. Han lo. – Jeg ble nødt til å lese bruksanvisningen for å skjønne hvordan jeg skulle bruke min. Hadde liksom ikke lyst til å kjøre inn på tunet med politibilen og bruke radioen eller en megafon. Regnet med at jo færre politimenn han så, jo bedre var det.

– Var du der hele tida?

– Jøss da. Har du først påtatt deg noe, kan du ikke gi deg, det mener i hvert fall jeg. To ganger måtte jeg ta en pause for – å tre av på naturens vegne, som dem sier. Og en gang måtte jeg hente kaffe. Men jeg holdt hodet lavt.

53

– Hva skjedde?

Han trakk på skuldrene igjen: – Han kom fram. Overga seg.

Potter sa: – Men hva med guttene?

– De ble ikke skada. Men det var fælt å se mora si sånn, selvfølgelig. Det var ikke mye vi kunne gjøre med det.

– Svar meg på en ting, sjeriff. Tenkte du noen gang på å bytte plass med de to guttene?

Stillwell ble fullstendig forbløffet: – Niks. Ikke et øyeblikk.

– Hvorfor ikke?

– Jeg tenkte at det ville bare få ham til å bli mer opptatt av gutta. Jeg ville han skulle glemme dem og bare tenke på seg selv – og meg.

– Og du prøvde aldri å skyte ham? Hadde du ham ikke i siktet?

– Jo visst. Massevis av ganger. Men jeg veit ikke, jeg følte liksom at det var det siste som burde skje. Ingen måtte bli skada.

Verken han eller jeg eller gutta hans.

– Helt riktig, sheriff. Du er hermed min kontrolleder, hvis du ikke har noe imot det.

– Bare jeg kan være til nytte, så er jeg helt fornøyd. Potter så på de misfornøyde politimennene. – Dere og lederne deres rapporterer til sheriffen.

– Vent litt, begynte Budd, men visste ikke riktig hvordan han skulle fortsette. – Sheriffen er en fin fyr. Jeg kjenner ham godt og vi er venner. Jeg har vært på jakt med ham, jeg også.

Men … dette er kanskje bare noe rent teknisk, men han er en rent lokal størrelse, hvis du skjønner hva jeg mener. De fleste av politifolkene her jobber for denne delstaten. Du kan ikke forlange at de skal underordne seg en alminnelig sheriff. I hvert fall ikke før han blir spesielt autorisert til å … lede dem.

– Jeg har autorisert ham. Fra nå av er sheriff Stillwell en del av den føderale styrken her, sa Potter rolig. – Han er hermed utnevnt.

LeBow så spørrende på Potter, som trakk på skuldrene. Så vidt de visste, fantes det ikke spesielle retningslinjer for hvordan man utnevnte folk til føderale agenter på stedet.

Peter Henderson var den eneste inne i traileren som ikke smilte. Potter sa: – Det gjelder deg også, Pete. Jeg vil at alle 54

agentene som ikke er opptatt med å sanke inn opplysninger eller er satt til å samarbeide med gisselredningsgruppa, slutter seg til sheriff Stillwells gruppe.

Henderson nikket sakte og sa: – Kunne jeg få et par ord med deg alene, Art? – Vi har ikke akkurat god tid nå.

– Det skal ikke ta mye tid.

Potter visste hva han hadde i vente og forsto at det var viktig at det ikke skjedde mens de andre lederne hørte på. – La oss ta en tur ut.

De sto i skyggen av traileren og Henderson hvisket hest: – Jeg beklager, Arthur. Jeg vet folk sier du gjør en god jobb, men jeg finner meg ikke i at karene mine skal underordne seg en sånn bondetamp.

– Hva folk sier om meg har ingenting med saken å gjøre, Pete. Det eneste som betyr noe er hvem som er i ledelsen her.

Henderson nikket på nytt, aksepterende. Den grå dressen og den hvite, stivete skjorta gjorde at han ville sluppet inn på enhver restaurant i nærheten av Capitol Hill.

– Arthur, jeg trenger å knyttes tettere opp til dette. Tross alt – jeg kjenner Handy. Jeg …

– Hva mener du med at du kjenner ham? avbrøt Potter. Dette var nytt for ham.

– Jeg hadde agenter på stedet da han ble tatt. Ved S&L. Jeg avhørte ham etter pågripelsen. Jeg hjalp statsadvokaten å utarbeide tiltalen. Det var våre tekniske eksperter som sørget for at han ble buret inn.

Siden Handy var blitt tatt på fersk gjerning med øyenvitner tilstede, var de tekniske ekspertene egentlig ikke annet enn det – en rent teknisk detalj. På DomTran-flyet hadde Potter lest det avhøret som altså var blitt ledet av Henderson. Fangen hadde så godt som bare sagt: Faen ta deg.

– Alt du kan fortelle om ham er veldig viktig for oss, sa Potter. – Men du har ikke den typen erfaring som trenges for en som skal lede kontrollgruppa.

– Mens Stillwell har det?

– Han har temperamentet til en kontrolleder. Han har dømmekraften. Han er ikke noen bondetamp.

55

Og heller ikke en byråkrat, tenkte Potter. Det var like ille, om ikke verre.

Henderson så ned i den sølete bakken. Han brummet: – Ikke faen, Potter. Jeg har holdt meg i ro i dette hølet mer enn lenge nok. Det skjer faen meg ikke noe som helst på et sted som dette, bortsett fra at folk bestiller appelsinsaft og diktafoner fra flybasen. Pluss at en haug indianere pisser i de jævla siloene. Jeg vil være med i ledelsen.

– Du har ikke barrikadeerfaring, Pete. Jeg leste oversikten over yrkeserfaringen din på flyet.

– Jeg har mye mer politierfaring enn den fyren der inne. Herregud, mann, jeg har universitetsutdannelse i kriminologi fra Georgetown!

– Jeg vil sette deg til å lede baktroppen. Koordinering, kontakt med sykehus og leger, journalister. Du kan ta deg av familiene til gislene og ha ansvaret for forsyningene til oss alle sammen.

Henderson var stille en stund. Han stirret på denne kollegaen sin som bare var noen få år eldre, og han var åpenbart rystet. Så brått kom den rene forakten til syne. Den ble holdt i sjakk med et kort nikk og et kaldt glis. – Faen ta deg, Potter.

Jeg vet en del om deg. De sier du liker å spille for galleriet.

– Det er viktig å lede baktroppen, fortsatte Potter, som om Henderson ikke hadde sagt noe som helst. – Der vil du komme best til nytte.

– Tror du er så jævla mye bedre enn andre … Du må ha rampelyset for deg selv, ikke sant? Redd for at noen skal stikke seg fram og kanskje ta seg bedre ut foran kameraet enn deg?

– Jeg tror du vet bedre.

– Vet? Hva vet jeg? Det eneste jeg vet er at du feier inn her med admiralens velsignelse, og sender oss av sted for å skaffe deg kaffe. Så når skytingen er over – og det kanskje ligger en ti-tolv døde politimenn her, pluss et gissel eller to – så holder du pressekonferansen din og tar æren for at alt gikk bra, mens du skylder på oss for alt som gikk galt. Deretter forsvinner du ut til venstre. Hvem skal da ordne opp i all den dritten du har stelt i stand? Er det meg du har tiltenkt den jobben?

– Hvis du ikke har mer på hjertet …

56

Henderson kneppet dressjakka. – Jo da, jeg har mer. Vær ikke redd.

Han skrittet av sted og brydde seg i det hele tatt ikke om Potters nøkterne oppfordring om at ingen måtte gjøre seg selv til blink for snikskytterne inne i slakteriet.

57