John Grisham Advokaten

John Grisham

Advokaten Oversatt av Truls Holst Kopperud

John Grisham Originalens tittel: Rogue Lawyer Oversatt av Truls Holst Kopperud Copyright © 2015 by Belfry Holdings, Inc. All rigths reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-51870-7 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Silas Manhood Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

del 1

FORAKT

KAPITTEL 1

Mitt navn er Sebastian Rudd, og selv om jeg er en velkjent gateadvokat, vil du hverken finne navnet mitt på reklameskilt, på benkene der bussene stopper, eller skrikende mot deg fra annonser på Gule Sider. Jeg betaler ikke for å bli sett på tv, selv om jeg ofte kan observeres der. Navnet mitt står ikke i noen av telefonnummeroversiktene. Jeg har ikke kontor i tradisjonell forstand. Jeg går med våpen, har bæretillatelse, og gjør det fordi navnet og utseendet mitt har det med å tiltrekke seg oppmerksomhet fra den typen folk som også bærer våpen og ikke har noe imot å bruke dem. Jeg bor alene, sover vanligvis alene, og er ikke utstyrt med den tålmodigheten og forståelsen som er nødvendig for å opprettholde vennskap. Juristyrket er mitt liv, det er altoppslukende, gir fra tid til annen også tilfredshet. Jeg ville ikke kalt det en «sjalu elskerinne», som en eller annen glemt person en gang ble så berømt for å ha sagt. Det er mer som en dominerende kone som kontrollerer pengesekken. Det er ikke mulig å komme unna.

For tiden tilbringer jeg nettene i billige rom på moteller der jeg aldri bor mer enn en uke av gangen. Jeg prøver ikke å spare penger, forsøker snarere å holde meg i live. Det er nok av folk som gjerne skulle ha drept meg akkurat nå, og noen av dem har sagt det ganske klart og tydelig. Det du ikke lærer på jusstudiet, er at du en vakker dag kan komme til å stå som forsvarer for en person som er tiltalt for å ha begått en forbrytelse så grufull og motbydelig at ellers fredsommelige borgere føler seg provosert til å ta til våpen og true med drap på tiltalte, tiltaltes advokat, og til og med dommeren.

7

Men jeg er blitt truet før. Det er en del av livet som egenrådig og utstøtt advokat, en karrieremessig undergruppe jeg mer eller mindre ramlet ut i for ti år siden. Da jeg var ferdig med jusstudiet, var det dårlig med jobber. Nølende sa jeg ja til en deltidsjobb i den kommunale ordningen for rettshjelp til ubemidlede. Derfra dro jeg videre til et lite advokatfirma som gikk med underskudd og utelukkende baserte seg på å forsvare forbrytere. Etter noen år gikk firmaet nedenom, og jeg havnet på gaten sammen med massevis av andre som også var ute etter å hanke inn noen slanter.

Det var spesielt én sak som plasserte meg på kartet. Jeg kan ikke si at den gjorde meg berømt, for ærlig talt, hvordan kan du si at en advokat er berømt i en by der det bor en million mennesker? Det er nok av lokale lovtrekkere som tror de er berømte. De smiler fra reklameskilt, bønnfaller deg om å få bestyre boet ditt hvis du er gått konk, og skryter uhemmet i tv-reklamer; de virker oppriktig bekymret for dine personlige plager, men de tvinges til å betale for sin egen omtale. Ikke slik med meg.

De billige motellene er nye fra uke til uke. Jeg står midt oppe i en rettssak i en bedrøvelig avkrok av en by full av enfoldige bondeknøler, den heter Milo og befinner seg to timer unna bostedet mitt i City. Jeg forsvarer en hjerneskadet attenårig taper som står tiltalt for å ha drept to småjenter i en av de mest bestialske forbrytelsene jeg noen gang har sett, og jeg har sett mange. Klientene mine er nesten alltid skyldige, så jeg kaster ikke bort mye tid på å vri meg i hendene i vånde over hvorvidt de får som fortjent. Men akkurat i dette tilfellet er Gardy ikke skyldig, uten at det betyr noe. For det gjør det ikke. Det som for tiden har betydning for folk i Milo, er at Gardy kjennes skyldig, dømmes til døden og henrettes så snart som mulig, slik at byen kan gjenopprette selvfølelsen og komme seg videre. Videre, men hvor til? Fanken om jeg vet, og det er også ett fett. Dette stedet har utviklet seg baklengs i femti år, og én råtten kjennelse får det neppe til å endre kursen. Jeg har lest og hørt 8

det bli sagt at Milo trenger en «avslutning», hva nå enn det skal bety. Man må være idiot for å tro at denne byen på en eller annen måte kan vokse og bli mer velstående og tolerant straks noen har satt nålen i Gardy.

Jobben min er lagdelt og komplisert, men samtidig er den ganske enkel. Jeg får betaling av delstaten for å mønstre et førsteklasses forsvar for en som står tiltalt for overlagt drap, og det krever av meg at jeg biter og klorer og lager et helvetes spetakkel i en rettssal der ingen hører etter. Gardy ble i realiteten dømt samme dag som han ble pågrepet, og rettssaken mot ham er bare en formalitet. Åndssløve og desperate politifolk kokte sammen en tiltale og skaffet til veie de nødvendige bevisene. Dette er noe aktor vet, men han mangler ryggrad og ønsker dessuten gjenvalg neste år.

Dommeren sitter og sover. Juryen består grunnleggende sett av enkle, hyggelige folk som sitter som storøyde vitner til prosessen og ivrer etter å tro på løgnene som byens stolte myndigheter lirer av seg i vitneboksen.

Det mangler ikke på billige moteller i Milo, men der kan jeg ikke bo. Jeg ville blitt lynsjet eller flådd eller brent på bålet, eller om jeg var heldig, blitt truffet mellom øynene av en kule fra en snikskytter, slik at alt var over på ett sekund.

Delstatspolitiet sørger for å beskytte meg under rettssaken, men jeg får et tydelig inntrykk av at de ikke går særlig inn for saken. De ser på meg som folk flest gjør. Jeg er en langhåret og utstøtt fanatiker, sjuk nok i sjelen til å kjempe for rettighetene til barnemordere og desslike.

Motellet jeg bebor akkurat nå, heter Hampton Inn og ligger femogtyve minutters kjøretur fra Milo. Det koster 60 dollar per natt, og delstaten dekker utgiften. Ved siden av bor Partner, en røslig og tungt bevæpnet kar som går i mørke dresser og kjører meg dit jeg skal. Partner er min sjåfør, livvakt, fortrolige, advokatassistent, caddie og eneste venn. Jeg gjorde meg fortjent til hans lojalitet da en jury fant ham ikke skyldig i drap på en spaner i narkotikapolitiet. Vi spaserte ut av rettssalen arm i arm og har siden da vært uatskillelige. Ved minst to anledninger har purk på fri9

vakt forsøkt å drepe ham. Ved én anledning prøvde de seg på meg.

Men vi står fortsatt oppreist. Eller kanskje jeg bør si at vi fortsatt passer på å dukke.

KAPITTEL 2

Klokken 08.00 banker Partner på døren min. Det er på tide å dra. Vi sier god morgen til hverandre og klyver inn i bilen min, en stor, svart Ford Cargo kassevogn, betydelig ombygd for mine spesielle behov. Fordi den også brukes som kontor, er baksetene blitt plassert rundt et lite bord, som kan klappes opp og bli en del av veggen. Den har en sofa, der jeg ofte sover om natten. Alle vinduene er sotet og skuddsikre. Bilen inneholder tv, stereoanlegg, internett, kjøleskap, bar, et par skytevåpen og et klesskift. Jeg sitter i forsetet hos Partner, og vi pakker opp pølsesandwicher fra gatekjøkkenet idet vi kjører ut fra parkeringsplassen. En sivil bil fra delstatspolitiet skal kjøre foran oss på veien til Milo. En annen følger etter oss. Den siste drapstrusselen kom per e-post for to dager siden.

Partner sier ingenting hvis han ikke blir snakket til. Det var ikke jeg som innførte regelen, men jeg trives uendelig bra med den. Han plages ikke det minste av lange avbrudd i samtalen, det samme gjelder meg. Etter år med få eller ingen samtaler har vi lært oss å kommunisere med nikk, blunk og taushet. Når vi har kjørt cirka halve distansen til Milo, tar jeg frem en arkivmappe og begynner å gjøre notater.

Dobbeltdrapet var så motbydelig utført at ingen av de lokale advokatstørrelsene ville røre ved det. Så ble Gardy pågrepet, og etter å ha sett én gang på Gardy skjønner du at han er skyldig. Langt hår som er farget ravnsvart, et forbløffende utvalg av piercinger over halsen og tatoveringer under, matchende øreringer av stål og et hånflir som sier: «Greit, det var meg, og hva nå?» I det første oppslaget om 11

ugjerningen beskrev avisen i Milo ham som «et medlem av en satanisk kult som er kjent for å forgripe seg på barn».

Hva er det for slags rettskaffen og upartisk journalistikk?

Han var aldri medlem av noen satanisk sekt, og det med å forgripe seg er ikke det det kan tyde på. Men fra det øyeblikket var Gardy skyldig, og jeg undrer meg ennå over at vi har kommet så pass langt som vi har. De ønsket å klynge ham opp for flere måneder siden.

Det er unødvendig å si at samtlige advokater i Milo låste døren og trakk ut telefonkontakten. Det finnes ikke noe offentlig forsvarersystem i byen – den er for liten – og sakene, samtlige impliserer en person med null betalingsevne, fordeles av dommeren. Det eksisterer en uskreven lov i byen som bestemmer at det er de yngre advokatene som tar disse dårlig betalte sakene fordi (1) noen er nødt til å ta dem, og (2) de eldre advokatene tok dem da de var yngre.

Men ingen påtok seg å forsvare Gardy, og for å være ærlig kan jeg ikke si at jeg bebreider dem det. Det er deres by og deres liv, og et altfor nært forhold til en så forskrudd drapsmann kunne bli skadelig for karrieren.

Som samfunn betraktet klamrer vi oss til troen på rettferdige rettssaker for personer som er tiltalt for grove forbrytelser, men enkelte av oss strever litt med å tro på at det er mulig å skaffe kompetente advokater som kan garantere for denne rettferdige prosessen. Advokater som meg lever med spørsmålet: «Men hvordan kan du representere den slags pakk?»

Jeg svarer kort: «Noen må gjøre det», og går fra stedet. Ønsker vi oss virkelig rettferdige rettssaker? Nei, vi gjør ikke det. Vi ønsker rettferdighet, og det litt kvikt. Og rettferdighet er det vi måtte anse den for å være fra den ene saken til den andre.

Det er like bra at vi ikke tror på rettferdige rettssaker, for det er pokker så sikkert at det er noe vi ikke har. En tiltalt ble tidligere antatt å være uskyldig til det motsatte var bevist. Nå antar man automatisk at vedkommende er skyl12

dig. Bevisbyrden er en ren parodi fordi bevisene ofte består av løgner. Skyldig hinsides rimelig tvil betyr at om han gjorde det, får vi sørge for å fjerne ham fra gatebildet.

Uansett, advokatene søkte tilflukt i dalsidene, og Gardy hadde ingen. Det beskriver på en trist eller annen måte ryktet jeg har pådratt meg, at det ikke gikk lang tid før telefonen ringte. Det er velkjent i juridiske kretser på disse kanter av delstaten at hvis du ikke finner noen annen, så er det bare å kontakte Sebastian Rudd. Han forsvarer absolutt alle!

Da Gardy ble tauet inn, samlet det seg en folkemengde utenfor fengselet som ropte og krevde rettferdighet. Da politiet dyttet ham gjennom folkemengden og frem til politibilen som skulle kjøre ham til tinghuset, skjelte mobben ham ut etter noter og kastet tomater og stein. Dette ble grundig dekket av lokalavisen og dukket til og med opp i lokalnyhetene inne i City. (Det finnes ingen lokal radiostasjon i Milo, bare et avleggs og umoderne kabelanlegg.) Jeg brølte og skrek og krevde overføring til en annen rettskrets, bønnfalt dommeren om å flytte rettssaken minst ett hundre og femti kilometer vekk, slik at vi forhåpentlig kunne finne jurymedlemmer som ikke allerede hadde kastet ting på guttungen eller forbannet hans navn som en del av bordbønnen. Men vi ble avvist. Alle mine begjæringer i forkant av rettssaken ble avvist.

Nok en gang, byen ønsker rettferdighet. Byen vil ha en avslutning.

Det er ingen folkemengde til stede som vil ønske meg og kassevognen min velkommen idet vi svinger inn i den korte oppkjørselen bak tinghuset, men noen av de vanlige aktørene har innfunnet seg. De står i tett klynge bak en politisperring ikke så langt unna og holder på plakater som kunngjør glupe ting som: «Heng barnemorderen!», «Satan venter!» og «Svinet Rudd ut av Milo!». Det er enda rundt tyve slike ynkelige sjeler som vil innfinne seg på samme sted om cirka fem minutter, de venter bare på å kunne håne meg, men enda viktigere, vise sitt hat mot Gardy. Da rettssaken ennå var bare noen dager gammel, fant kameraene veien til 13

den lille skaren, og noen av folkene ble avbildet i avisene sammen med plakatene sine. Det var selvfølgelig en oppmuntring for dem, og de har dukket opp hver eneste morgen siden da. Det er Fat Susie, som holder «Svinet Rudd»plakaten, og hun ser ut som om hun gjerne vil skyte meg.

Bullet Bob påstår å være i slekt med en av de drepte småjentene og ble sitert på en uttalelse i retning av at rettssaken bare var bortkastet tid.

Han hadde rett i det, er jeg redd.

Idet kassevognen stanser, skynder Partner seg rundt til døren på min side, der han blir møtt av tre unge sheriffassistenter cirka på hans egen størrelse. Jeg stiger ut, blir grundig skjermet og behendig smøget inn av bakdøren til tinghuset akkurat idet Bullet Bob roper at jeg er en hore.

Nok en gang trygt innendørs. Jeg kjenner ikke til noen sak fra nyere tid der en forsvarsadvokat i en kriminalsak er blitt skutt og drept på vei inn i et tinghus midt under en pågående rettssak. Ikke desto mindre har jeg avfunnet meg med sannsynligheten for at jeg godt kunne bli den første.

Vi klatrer opp en smal baktrapp der det er adgang forbudt for alle andre, og jeg blir ført inn i et lite kott uten vinduer som en gang var et venterom for fanger som skulle inn til dommeren. Noen minutter senere ankommer Gardy, hel og i ett stykke. Partner går ut og lukker døren bak seg. «Åssen går det?» spør jeg når vi er blitt alene.

Han smiler og masserer håndleddene, som skal få være uten håndjern i noen timer. «Greit, tror jeg. Sov ikke stort.»

Han har ikke dusjet heller, for han er redd for å dusje. Han prøver det nå og da, men de vil ikke skru på varmtvannet.

Så Gardy stinker sur svette og skittent sengetøy, og jeg er lykkelig for at han sitter langt nok unna juryen. Den svarte fargen går langsomt ut av håret, det blir lysere for hver dag, og huden blekner. Han skifter farger i juryens påsyn, nok et klart tegn på hans dyriske egenskaper og sataniske tilbøyeligheter.

«Hva kommer det til å skje i dag?» spør han med en nesten barnslig nysgjerrighet. Han har en IQ på 70, bare så vidt 14

høy nok til at han kan bli stilt for retten og deretter tatt livet av.

«Mer av samme slaget, er jeg redd, Gardy. Mer av samme slaget.»

«Kan du ikke få dem til å holde opp å lyve?»

«Nei, det kan jeg ikke.»

Delstaten har ingen fysiske beviser som knytter Gardy til drapene. Null. Men i stedet for å ta bevismangelen inn over seg og revurdere saken, gjør delstaten det den oftest gjør.

Den tramper videre med løgner og oppdiktede vitneutsagn.

Gardy har sittet to uker i rettssalen og lyttet til løgnene med lukkede øyne mens han har ristet langsomt på hodet.

Han er i stand til å riste langsomt på hodet i flere timer i strekk, og jurymedlemmene må jo tro han er sprø. Jeg har bedt ham kutte ut det, rette seg opp, gripe tak i en penn og skrible noe på en kladdeblokk som om han har en hjerne og ønsker å ta igjen, ønsker å vinne. Men han klarer det rett og slett ikke, og jeg kan ikke begynne å kjefte på klienten min i retten. Jeg har også bedt ham om å dekke til armene og halsen for å skjule tatoveringene, men han er stolt av dem.

Jeg har bedt ham fjerne piercingene, men han insisterer på å skulle være den han er. Skarpingene som driver fengselet i Milo, har forbudt alle former for piercinger, om du da ikke heter Gardy, naturligvis, og er på vei inn til en ny runde i rettssalen. I så fall kan du tapetsere trynet med dem. Se så sjuk og skummel og satanisk ut som mulig, Gardy, slik at dine likemenn ikke får problemer med å skjønne at du er skyldig.

En spiker bærer kleshengeren med den samme hvite skjorten og kakibuksene han har brukt hver eneste dag. Det var jeg som kjøpte det billige antrekket. Han drar langsomt ned glidelåsen i den oransje kjeledressen og stiger ut av den.

Han bruker ikke undertøy, noe jeg merket meg allerede den første dagen i rettssalen og senere har forsøkt å ignorere.

Han kler langsomt på seg. «Så mye løgn,» sier han.

Og han har rett. Delstaten har innkalt nitten vitner så langt, og ikke ett av dem har klart å stå imot fristelsen til å 15

smøre litt ekstra på eller rett og slett hengi seg til løgn. Patologen som sto for obduksjonen ved delstatens kriminaltekniske laboratorium, fortalte juryen at de to små ofrene hadde druknet, men han la også til at «skader etter stump vold» mot hodet var en medvirkende faktor. Historien blir bedre for påtalemyndigheten hvis juryen tror at jentene ble voldtatt og slått sanseløse før de ble slengt i dammen. Det finnes ingen fysiske beviser på at de på noen måte ble seksuelt misbrukt, men det har ikke hindret aktoratet i å trekke det inn som en del av saken. Jeg kranglet med patologen i tre timer, men det er vrient å diskutere med en ekspert, selv om han er inkompetent.

Siden delstaten mangler beviser, er den tvunget til å konstruere noen. Den mest skandaløse vitneforklaringen ble presentert av en fengselstyster de kaller Smut, for øvrig et meget passende kallenavn. Smut er en dreven rettssalsløgner som vitner ustanselig og sier nøyaktig det aktor vil han skal si. I Gardys tilfelle satt Smut inne med en tiltale for dopmisbruk over hodet og en mulig fengselsdom på ti år.

Purken trengte noen vitneuttalelser, og ikke overraskende sto Smut til deres rådighet. De ga ham detaljert informasjon om forbrytelsene, før de overførte Gardy fra et regionfengsel til countyets fengsel, der Smut satt innesperret. Gardy hadde ingen peiling på hvorfor han ble flyttet, og ante ikke at han spaserte rett inn i en felle. (Dette skjedde før jeg kom inn i bildet.) De plasserte Gardy i en trang celle sammen med Smut, som gjerne ville prate og hjelpe til på alle måter. Han påsto at han hatet alt som het purk, og at han kjente noen dyktige advokater. Han hadde også lest om drapene på de to jentene og hadde en følelse av at han visste hvem som hadde drept dem. Fordi Gardy ikke visste noe om drapene, hadde han lite å bidra med i samtalen. Ikke desto mindre hevdet Smut i løpet av under ett døgn at han hadde overhørt en komplett tilståelse. Purken slepte ham ut av cellen, og Gardy så ikke snurten av ham igjen, ikke før saken kom opp. Før forklaringen hadde Smut dresset seg skikkelig opp, han hadde skjorte og slips og kort hår og 16

dekket til tatoveringene slik at juryen ikke så dem. Forbløffende detaljert gjenfortalte han Gardys beretning om hvordan han hadde fulgt etter de to jentene inn i skogen, veltet dem av syklene, bundet og kneblet dem og deretter torturert, skjendet og slått dem sanseløse før han slengte dem i dammen. I Smuts versjon var Gardy sterkt påvirket av dop og hadde på forhånd hørt på heavy metal-musikk.

Det var litt av en forestilling. Jeg visste at det var løgn alt sammen, det gjorde også Gardy og Smut, samt purken og påtalemyndigheten, og jeg har en mistanke om at dommeren også hadde sine tvil. Ikke desto mindre slukte juryen det hele med avsky og glodde hatefullt på min klient, som tok det hoderystende inn over seg med lukkede øyne, nei, nei, nei. Smuts vitnemål var så åndeløst grufullt og rikt på detaljer at det fra tid til annen var vanskelig å tro at han virkelig fant på alt sammen. Ingen kan vel lyve på den måten!

Jeg hamret løs på Smut i samfulle åtte timer i løpet av én lang, slitsom dag. Dommeren var gretten og jurymedlemmene så godt som utkjørt, men jeg kunne fortsatt en hel uke. Jeg spurte Smut om hvor mange ganger han hadde avgitt vitnemål i kriminalsaker. Kanskje to ganger, svarte han. Jeg dro frem oversikten, frisket på hukommelsen hans og gjennomgikk de ni andre sakene der han hadde utført det samme mirakelet for våre ærlige og rettskafne aktorer.

Etter at hans noe svekkede hukommelse til en viss grad var blitt restituert, spurte jeg om hvor mange ganger påtalemyndigheten hadde redusert straffen hans etter at han hadde løyet for dem i retten. Aldri, svarte han, så jeg gjennomgikk hver av de ni sakene en gang til. Jeg dokumenterte mine påstander. Det måtte være tindrende klart for alle som var til stede, og særlig juryens medlemmer, at Smut var en løgnhals og en serietyster som byttet falske vitneforklaringer mot redusert straff.

Jeg innrømmer det – jeg kan bli sint i retten, noe som ikke alltid er så gunstig. Jeg ble forbannet på Smut og hamret så ubarmhjertig løs på ham at noen av jurymedlemmene fikk sympati for ham. Dommeren ba meg til slutt om å gå videre, 17

men jeg nektet. Jeg avskyr løgnere, særlig dem som sverger på å snakke sant og deretter dikter opp et vitnemål for å få klienten min dømt. Jeg brølte til Smut, og dommeren brølte til meg, og nå og da virket det som om alle sto og brølte.

Det var ikke fordelaktig for Gardys sak.

Man ville trodd at aktor kunne tenkt seg å flette ett troverdig vitne inn i rekken av løgnere, men det ville krevd en viss intelligens. Hans neste vitne var nok en innsatt, enda en dopskalle, som hevdet at han hadde vært ute i korridoren i nærheten av Gardys celle og hørt ham tilstå overfor Smut.

Løgn på løgn uten stans.

«Vær så snill og be dem holde opp,» sier Gardy.

«Jeg prøver, Gardy. Jeg gjør så godt jeg kan. Men nå må vi gå.»

KAPITTEL 3

En sheriffassistent fører oss inn i rettssalen, som igjen er fullstappet av folk, og der uroen ligger i tykke lag. Det er den tiende dagen med vitneavhør, og nå tror jeg at det ikke foregår noe som helst annet i denne avkroken av en by. Det er vi som er underholdningen! Rettssalen er overfylt, og folk står langs veggene. Gudskjelov at været er kjølig, ellers ville vi vært gjennomvåte av svette alle sammen.

I alle saker som omhandler drap med overlegg, kreves det at to forsvarsadvokater er til stede. Min samarbeidende advokat, eller «andre stol», heter Trots, en tjukk og kjedelig guttunge som burde brenne advokatbevillingen sin og forbanne den dagen han begynte å drømme om å vise sitt åsyn i en rettssal. Han er fra en annen småby drøye tredve kilometer herfra, langt nok unna, tenkte han, til at avstanden kunne skjerme ham mot ubehaget ved å engasjere seg i Gardys mareritt. Trots meldte seg frivillig til å håndtere den innledende fasen og hadde tenkt å gå fra borde hvis en rettssak ble en realitet. Planene hans har ikke utviklet seg til hans fordel. Han rotet til den innledende fasen slik bare ferskinger kan, og forsøkte deretter å få tre til side. Niks, sa dommeren. Da tenkte Trots at det kunne være en idé å bekle den andre stolen, skaffe seg litt erfaring, føle trykket fra en ekte rettssak, og så videre, men etter diverse drapstrusler ble det for mye for ham. Drapstrusler er bare en del av hverdagen for meg, på samme måte som morgenkaffen og løgnaktige politifolk.

Jeg har inngitt tre begjæringer om å få Trots fjernet fra den andre stolen. Samtlige ble naturligvis avslått, så Gardy og jeg må holde ut med en åndssløv tosk ved vårt bord som 19

er mer til besvær enn til hjelp. Trots sitter så langt unna som det er mulig å komme, og med tanke på Gardys nåværende renslighetsnivå kan jeg ikke egentlig klandre ham for det.

Gardy fortalte meg for mange måneder siden at da han ble avhørt av Trots i countyets fengsel, fikk advokaten sjokk da Gardy hevdet at han var uskyldig. De kranglet til og med om det. Hva slags energisk forsvar er det?

Så Trots har leiret seg for enden av bordet, sitter dypt konsentrert og tar ubrukelige notater, øynene hans ser ingenting, ørene hans hører ingenting, men i ryggen føler han de stirrende blikkene fra alle dem som sitter bak oss og gjerne vil klynge oss opp sammen med klienten. Trots regner med at også det er et ubehag som skal gå over, og at han kan fortsette livet og karrieren straks rettssaken er avsluttet. Han tar feil. Så snart som mulig vil jeg sende en klage til etikknemnden i delstatens advokatforening og hevde at Trots’ bistand før og under rettssaken var «høyst ineffektiv». Jeg har gjort dette før og vet hvordan jeg får det til å svi. Jeg har selv utkjempet mine slag mot advokatforeningen, så jeg skjønner spillets gang. Etter at jeg har gjort meg ferdig med Trots, vil han ikke ønske annet enn å frasi seg advokatbevillingen og få seg en jobb som bruktbilselger.

Gardy inntar plassen ved midten av bordet. Trots hverken ser på klienten sin eller sier noe.

Aktor, som heter Huver, kommer bort og rekker meg et papirark. Vi sier hverken god morgen eller hei. Vi er så fjernt fra selv de mest velvillige høflighetsfraser at et sivilisert grynt fra den ene eller den andre ville kommet som en overraskelse. Jeg avskyr denne mannen like mye som han avskyr meg, men jeg har en fordel i den hatefulle tevlingen.

Nesten hver måned hanskes jeg med selvhøytidelige statsadvokater som lyver, jukser, haler ut tiden, skjuler fakta, overser etiske krav og gjør det som gjøres må for å få en fellende dom, selv når de kjenner sannheten, og sannheten sier dem at de tar feil. Så jeg kjenner typen, pakket, underklassen av advokater som setter seg over loven fordi de 20

selv representerer den. Huver på sin side forholder seg sjelden til egenrådige typer som meg fordi han aldri behandler sensasjonelle saker, noe som er trist for ham, og så godt som ingen der den tiltalte stiller opp med en pitbullterrier som beskyttelse. Hadde han mer regelmessig måttet takle rabiate forsvarsadvokater, ville han vært en større ekspert på å hate oss. For meg er det en livsstil.

Jeg tar imot papiret og sier: «Hvilke løgner skal du servere oss i dag?»

Han sier ingenting, men rusler noen skritt tilbake til sitt eget bord, der hans lille skare av assistenter sitter i tett formasjon med viktig mine og iført mørke dresser til ære for byens borgere. De viser seg frem i dette som er blitt det største shownummeret i hele deres begredelige, utkantprovinsielle karriere, og jeg får ofte et inntrykk av at samtlige på aktors kontor som er i stand til å gå, snakke, iføre seg en billig dress og holde en flunkende ny dokumentmappe i hånden, presses sammen rundt bordet for å sikre en rettferdig saksavvikling.

Rettsbetjenten brøler noe, jeg reiser meg, dommer Kaufman kommer inn, vi setter oss. Gardy nekter å reise seg og vise denne betydningsfulle personen respekt. I starten ble herr Dommer skikkelig forbannet over det. Den første dagen i rettssalen – det føles nå som flere måneder siden – glefset han til meg: «Mr. Rudd, vil du vennligst be klienten din reise seg?»

Jeg gjorde det, men han nektet. Dommeren ble ille berørt, og senere drøftet vi opptrinnet inne på hans kontor. Han truet med å dømme Gardy for å vise forakt for retten, og ville holde ham innesperret i fengselet hele dagen så lenge rettssaken varte. Jeg oppmuntret ham til å gjøre det, men nevnte at en slik overreaksjon ville bli behørig omtalt i forbindelse med en eventuell anke.

Gardys kloke kommentar lød: «Hva mer kan de gjøre mot meg enn de allerede har gjort?» Så hver morgen innleder dommer Kaufman sin morgenseremoni med å glane lenge og stygt på min klient, som vanligvis sitter henslengt 21

på stolen og plukker på ringen han har i nesen, eller kontinuerlig nikker med lukkede øyne. Det er umulig å si hvem av oss, advokat eller klient, som Kaufman hater mest. Som resten av folkene i Milo har han lenge vært overbevist om at Gardy er skyldig. Og i likhet med samtlige andre i rettssalen har han sett med avsky på meg fra dag én.

Spiller ingen rolle. I denne bransjen er allierte sjelden vare, og fiender noe man skaffer seg raskt.

Fordi han i likhet med Huver tar sikte på å bli gjenvalgt i sitt dommerembete neste år, klistrer Kaufman på seg det falske politikergliset og ønsker alle velkommen til rettssalen og en ny dag i sannhetens tjeneste. Basert på et anslag jeg foretok under lunsjen en dag da rettssalen var tom, sitter det cirka 310 personer bak ryggen min. Bortsett fra Gardys mor og søster ber alle i salen intense bønner om en rask kjennelse og en raskt påfølgende henrettelse. Det er dommer Kaufman som avgjør det. Og vi snakker nå om dommeren som har tillatt ført absolutt samtlige falske vitner som delstaten har klart å mønstre. Noen ganger virker det som om han frykter tap av en stemme eller to hvis han godkjenner så mye som en eneste av mine protester.

Når alt er klart, hentes juryen inn. Fjorten personer blir presset inn i avlukket – de tolv utvalgte pluss et par reserver i tilfelle noen blir syke eller gjør noe galt. De holdes ikke isolert (selv om jeg ba om det), så det står dem fritt å dra hjem til middagsbordet om kvelden og skjelle ut Gardy og meg.

Sent hver ettermiddag får de klar beskjed av herr Dommer om ikke å si ett eneste ord om saken, men du kan nesten høre kaklingen når de kjører av sted. De har truffet sin beslutning. Hadde de skullet stemme nå, før vi har presentert ett eneste vitne i tiltaltes favør, ville de funnet ham skyldig og krevd henrettelse så snart som mulig. Etterpå ville de dratt hjem som helter og snakket om denne rettssaken resten av livet. Når Gardy får injeksjonen, vil de føle en spesiell stolthet over sin avgjørende rolle i søket etter rettferdighet.

De vil få en høyere status i Milo. De vil bli gratulert, stanset på gaten, gjenkjent i kirken.

22

Med uforminsket sleskhet ønsker Kaufman dem velkommen tilbake, takker dem for at de gjør sin borgerplikt, og spør i dystert alvor om noen har forsøkt å kontakte dem med tanke på å skaffe seg fordeler. Dette utløser som regel noen kjappe øyekast i min retning, som om jeg skulle hatt tid og energi nok samt vært så korka at jeg hadde lusket gatelangs rundt i Milo om kvelden og oppsøkt disse jurymedlemmene for å forsøke enten (1) å bestikke dem, (2) å true dem eller (3) å inngå avtaler med dem. Det er nå opplest og vedtatt at jeg er den eneste kjeltringen til stede, til tross for skredet av synder som begås av motparten.

Sannheten er at om jeg hadde hatt tid, penger og personell, skulle jeg virkelig bestukket og/eller truet hvert eneste jurymedlem. Når delstaten med sine ubegrensede midler innleder en falsk rettssak og jukser når det måtte passe, da blir det legitimt å jukse. Det finnes ingen ærlighet. Det finnes ingen rettferdighet. Det eneste ærbare alternativet som gjenstår for en advokat som kjemper for å berge en uskyldig klient, er å jukse til sitt forsvar.

Hvis derimot en forsvarsadvokat blir knepet i å jukse, vanker det straffetiltak fra rettens side og reprimander fra delstatens advokatforening, og kanskje blir man til og med satt under tiltale. Hvis en aktor blir knepet i juks, blir han enten gjenvalgt eller opphøyet til dommer. I vårt system blir en svikefull aktor aldri stilt til ansvar.

Jurymedlemmene forsikrer herr Dommer at alt er som det skal være. «Mr. Huver,» kunngjør han med stort alvor, «vennligst kall inn ditt neste vitne.» Neste mann ut for delstaten er en fundamentalistisk predikant som omgjorde den gamle Chrysler-bilbutikken til bedehuset World Harvest Temple og trekker daglige horder til sine maratonprekener. Jeg så ham en gang på byens kabel-tv-anlegg, og én gang er nok. Det han vil gjøre seg berømt med her, er sin uttalelse om at han en gang tok Gardy for seg under en sen kveldsgudstjeneste for ungdom. Hans versjon går ut på at Gardy hadde på seg en T-skjorte som reklamerte for en heavy metal-gruppe, samt formidlet et eller annet diffust 23

satanisk budskap, og denne T-skjorten tillot djevelen å infiltrere gudstjenesten. Åndelig krigføring lå i luften, Gud var misfornøyd med tingenes tilstand. Med guddommelig veiledning lokaliserte predikanten til slutt ondskapens kilde blant de fremmøtte, han stanset musikken, stormet bakover til der Gardy satt, og kastet ham ut av bedehuset.

Gardy sier at han aldri har satt sine ben i nærheten av bedehuset. Gardy hevder videre at han aldri har sett innsiden av noen som helst kirke eller bedehus i løpet av sitt atten år gamle liv. Hans mor bekrefter det. Som de sier det her ute på landet: Familien til Gardy er alvorlig «ukirkeliggjort».

Hvorfor dette tillates ført som et vitneutsagn i en sak som behandler overlagte drap, er fullstendig ubegripelig. Det er latterlig og på grensen til idioti. Om man forutsetter fellende dom, vil alt dette sprøytet bli revurdert om et par års tid av en objektiv ankedomstol tre hundre og femti kilometer unna. Disse dommerne, som er bare en tanke mer intelligente enn Kaufman, men hver liten forbedring teller, vil stille seg skeptiske til at denne bondetamppredikanten fikk gjengi sitt påfunn om en utkastelse som skulle ha funnet sted rundt tretten måneder før drapene ble begått.

Jeg protesterer. Avvises. Jeg blir rasende og protesterer.

Avvises like rasende.

For Huver ønsker desperat å holde Satan involvert i sin teori om saksforholdet. Dommer Kaufman åpnet portene for det for mange dager siden, og alt er kjærkomment. Han vil imidlertid slamre dem igjen straks jeg begynner å kalle inn vitner. Vi er heldige om vi får inn så mye som hundre ord i rettsreferatet.

Predikanten skylder skatt i en annen delstat. Han vet ikke at jeg har funnet skattekravet, og derfor skal vi få det litt moro under kryssforhøret. Ikke det at det vil bety noe, for det vil det ikke. Denne juryen er defekt. Gardy er et uhyre som fortjener å ende i helvetet. Deres oppgave er å få det til å skje litt kvikt.

Han lener seg over mot meg akkurat lenge nok til å få 24

hvisket: «Mr. Rudd, jeg sverger på at jeg aldri har vært i den kirken.»

Jeg nikker, og jeg smiler, for mer enn det kan jeg ikke gjøre. En forsvarsadvokat kan ikke alltid tro at klientene snakker sant, men når Gardy sier at han aldri har vært i kirken, tror jeg ham på det.

Predikanten har temperament, og det sørger jeg raskt for å fyre oppunder. Jeg bruker det ubetalte skattekravet for å irritere ham, og når han først er blitt sint, går det ikke over.

Jeg fører ham inn i en diskusjon om skriftens ufeilbarlighet, treenigheten, apokalypsen, tungetalen, leken med slanger, inntaket av gift og det faktum at satantilbedelsen er på fremmarsj i områdene rundt Milo. Huver skriker sine protester, og Kaufman godtar dem. På et tidspunkt lukker den gudelige og rødmussede predikanten øynene og strekker armene i været så høyt han kan. Jeg stivner umiddelbart til, huker meg sammen og ser opp som om jeg venter å se en lysstråle stå ned gjennom taket. Senere kaller han meg ateist og sier at jeg vil ende i helvetet.

«Så du har myndighet til å sende folk til helvetet?» parerer jeg.

«Gud sier til meg at du havner i helvetet.»

«Slå på høyttaleren da, så vi får høre alle sammen.»

To av jurymedlemmene flirer faktisk av dette. Kaufman har fått nok. Han smeller klubben i bordet og kunngjør lunsjpause. Vi har kastet bort hele formiddagen på denne skinnhellige kødden og det falske vitnemålet hans, men han er ikke den første blant lokalbefolkningen som ønsker å presse seg inn i saken. Byen er full av folk som vil bli helter.

KAPITTEL 4

Lunsjen er alltid en opplevelse. Fordi det ikke er trygt å forlate tinghuset, faktisk ikke rettssalen engang, spiser Gardy og jeg hver vår sandwich ved forsvarerbordet. Det er den samme lunsjesken som jurymedlemmene får. De kommer med seksten stykker, blander dem sammen, trekker tilfeldig ut våre to og tar resten med inn til juryen. Metoden var min idé fordi jeg foretrekker ikke å bli forgiftet. Gardy tenker overhodet ikke på det, han er bare sulten. Han sier at maten i fengselet er slik den var å vente, og at han ikke stoler på vokterne. Han spiser ingenting der, og fordi lunsjen er det eneste måltidet han må overleve på, spurte jeg dommer Kaufman om ikke countyet kunne doble porsjonen og gi gutten to sandwicher med gummikylling samt en ekstraporsjon pommes frites og sure agurker. Med andre ord to lunsjesker i stedet for én. Avslag.

Derfor får Gardy halve sandwichen min og alt tilbehøret. Hadde jeg ikke vært så sulten, skulle han fått hele esken med vomfyll.

Partner er innom nå og da etter hvert som dagen går. Han er redd for å la bilen stå for lenge parkert på ett sted grunnet høy sannsynlighet for oppskårne dekk og knuste ruter.

Han har også visse oppgaver å ta seg av, en av disse er å ha sporadiske møter med Biskopen.

I saker som denne når jeg må inn i en stridssone, inn i en småby der rekkene allerede er sluttet og står klare til å ta livet av en av sine egne for en eller annen grufull forbrytelse, tar det en viss tid å finne en kontakt. Denne kontakten er alltid en annen advokat, en lokal person som også forsvarer kriminelle og ukentlig utkjemper sine slag mot politi og 26

påtalemyndighet. Kontakten melder seg omsider, i all stillhet av frykt for å bli avslørt som sviker. Han kjenner sannheten, eller noe i nærheten av den. Han kjenner aktørene, de råtne spillerne og de som fra tid til annen opptrer som gode. Fordi hans fortsatte eksistens avhenger av et godt forhold til politiet, til rettsbetjentene og til aktoratets assistenter, kjenner han systemet.

I Gardys tilfelle er min godt skjulte informant en fyr ved navn Jimmy Bressup. Vi kaller ham Biskopen. Jeg har aldri truffet ham. Han jobber gjennom Partner, og de møtes på de underligste steder. Partner sier at han er rundt seksti, har langt, grått hår som begynner å bli tynt, går sjuskete kledd, er høyrøstet og breikjeftet og aggressiv av natur, samt har en svakhet for flasken. «En eldre utgave av meg?» spurte jeg. «Ikke helt,» ble det klokelig svart. Til tross for all sin skråling og sitt skryt er Biskopen redd for å komme Gardys advokater altfor nær.

Biskopen sier at Huver og banden hans nå er klar over at de har tatt feil fyr, men at de har satset for mye til å kunne innstille alt og vedgå sine feil. Han sier at ryktene har gått fra dag én om den virkelige drapsmannen.

KAPITTEL 5

Det er fredag, og alle i rettssalen er utkjørt. Jeg bruker en time på å spørre ut en kvisete, tomskallet liten drittunge som hevder han befant seg på dette bedehusmøtet da Gardy kalte frem demonene og avbrøt det hele. Jeg må ærlig talt si at jeg har sett og hørt det aller verste av svindelaktig vitneførsel, men likevel ingenting så ille som dette. I tillegg til at det er oppspinn fra ende til annen, er det også fullstendig irrelevant. Ingen annen aktor ville brydd seg med det. Ingen annen dommer ville tillatt det.

Kaufman kunngjør endelig at retten tar pause til over helgen.

Gardy og jeg møtes på bakrommet, der han skifter til fengselsuniform mens jeg lirer av meg banaliteter om å ha en god helg. Jeg gir ham ti spenn han kan bruke i salgsautomatene. Han sier at moren hans kommer i morgen, og at hun har med sitronkaker; det er det beste han vet.

Noen ganger lar vokterne dem slippe igjennom, andre ganger beholder de dem og spiser dem selv. Man vet aldri. Hver vokter har en snittvekt på ett hundre og førti kilo, så jeg antar at de trenger de stjålne kaloriene. Jeg ber Gardy ta en dusj i løpet av helgen, og vaske håret.

Han sier: «Mr. Rudd, finner jeg et barberblad, gjør jeg ende på meg.» Med pekefingeren gjør han en kuttebevegelse tvers over håndleddet.

«Ikke si det, Gardy.» Han har sagt det før, og han mener det. Guttungen har ingenting å leve for, og han er glup nok til å innse hva som venter ham. Selv en blind ville innsett det, for pokker. Vi utveksler håndtrykk, og jeg skynder meg ut via baktrappen. Partner og sheriffassistentene står 28

og venter ved bakdøren og dytter meg inn i bilen. Enda en trygg retur.

Vel ute av Milo begynner jeg å duppe og sovner like etterpå. Ti minutter senere begynner telefonen å vibrere, og jeg tar den. Vi følger delstatspolitiets patruljebil tilbake til motellet, der vi napper med oss bagasjen og sjekker ut.

Snart er vi for oss selv på vei tilbake til City.

«Traff du Biskopen?» spør jeg Partner. «Å ja da. Det er fredag; jeg tror han begynner å drikke rundt klokken tolv på fredager. Men bare øl, det er han rask til å påpeke. Jeg kjøpte en sekspakk, og vi kjørte omkring.

Det er en kneipe i retning østover, rett utenfor bygrensen, et skikkelig høl. Han sier at Peeley vanker der fast.»

«Så du har drukket noen øl allerede? Er det jeg som burde kjøre?»

«Bare én, sjef. Jeg bare nippet helt til den ble varm. Biskopen, derimot, helte innpå. Tre stykker.»

«Og denne fyren skal vi tro på?»

«Jeg gjør bare jobben min. På den ene siden er han troverdig fordi han har bodd her hele livet og kjenner alle. På den annen side er han så full av drittprat at du egentlig ikke orker å høre på noe av det.»

«Vi får se.» Jeg lukker øynene og prøver å ta en lur. Søvn er så godt som noe fraværende så lenge saker med overlagt drap pågår, så jeg har lært å ta de minuttene jeg kan få, når den melder seg. Jeg har stjålet ti minutter på en hard benk i en lunsjtom rettssal, men også vandret søvnløs frem og tilbake i snuskete motellrom klokken tre om natten. Jeg faller ofte ut midt i en setning når Partner kjører og motoren brummer monotont.

På et eller annet tidspunkt på veien tilbake til vår variant av sivilisasjonen glir jeg inn i mørket.

KAPITTEL 6

Det er den tredje fredagen i måneden, og jeg har en fast date, om du da vil kalle to drinker en ekte date. Det føles mer som en innkalling til rotfylling hos tannlegen. Sannheten er at denne kvinnen ikke ville hatt noen date med meg om hun så ble truet på livet, og følelsen er så gjensidig. Men vi har en forhistorie. Vi møtes i den samme baren, i det samme avlukket der vi spiste vårt første måltid sammen i et annet liv. Nostalgi har ingenting med saken å gjøre, praktiske hensyn, derimot. Det er en bar for næringslivsfolk nede i sentrum, hører til en kjede, men miljøet er ikke så verst, og det er livlig der fredag kveld.

Judith Whitly kommer først og inntar avlukket. Jeg sklir inn på benken noen minutter senere like før hun blir irritert.

Hun har aldri kommet for sent til noe som helst, og tolker forsinkelser som et tegn på svakhet. Etter hennes mening er mange slike tegn synlige i meg. Hun er også advokat – det var slik vi møttes.

«Du ser sliten ut,» sier hun uten det minste anstrøk av medfølelse. Hun viser også tegn til tretthet, selv om hun i en alder av niogtredve ennå er slående vakker. Hver gang jeg ser henne, blir jeg minnet på hvorfor jeg falt så ettertrykkelig.

«Takk, og du ser strålende ut, som alltid.»

«Takk.»

«Ti dager, og piffen holder på å gå ut av alle sammen.»

«Fremgang å spore?» spør hun.

«Ikke ennå.» Hun kjenner saken til Gardy i grove trekk, og hun kjenner meg. Om jeg tror guttungen er uskyldig, er det godt nok for henne. Men hun har sine egne klien30

ter å bekymre seg og ligge søvnløs over. Vi bestiller noe å drikke – hennes vanlige fredagsglass med chardonnay og min whiskey sour.

Vi skal ha i oss to drinker på under én time, og så er det en måned til neste gang. «Hvordan er det med Starcher?» spør jeg. Jeg håper fortsatt at jeg en dag kan uttale min sønns navn uten å avsky det, men dagen har ennå ikke kommet. I egenskap av far står mitt navn på fødselsattesten, men jeg var ikke til stede da han ble født. Derfor tok Judith kontrollen over navnet. Det burde vært en eller annens etternavn, hvis det i det hele tatt skulle vært tatt i bruk.

«Han har det bra,» sier hun selvtilfreds fordi hun har full oversikt over barnets liv og jeg ikke har det. «Jeg hadde et møte med læreren hans i forrige uke, og hun er tilfreds med fremgangen han gjør. Hun sier han er en normal andreklassing som er flink til å lese og ellers er glad og fornøyd.»

«Det er godt å høre,» sier jeg. «Normal» er et nøkkelord her på grunn av forhistorien vår. Starcher har ingen normal oppvekst. Han tilbringer halve tiden hos Judith og hennes nåværende samboer og den andre halvparten hos hennes foreldre. Fra sykehuset dro hun med Starcher rett til en leilighet hun delte med Gwyneth, kvinnen hun forlot meg for. Deretter prøvde de i tre år å adoptere Starcher, noe jeg kjempet mot med nebb og klør. Jeg har ingenting imot at homofile par adopterer barn. Jeg kunne bare ikke fordra Gwyneth. Og jeg fikk rett. Forholdet sprakk ikke lenge etter og utløste en heftig strid, noe jeg gledet meg umåtelig over fra trygg plass langt ute på sidelinjen.

Det blir mer komplisert. Drinkene kommer, men vi bryr oss ikke om høflighet eller det å si skål. Det er bare bortkastet tid. Vi trenger alkoholen snarest mulig.

Jeg kunngjør de forferdelige nyhetene ved å si: «Min mor kommer til byen neste helg, og hun vil gjerne treffe Starcher.

Han er tross alt hennes eneste barnebarn.»

«Jeg vet det,» glefser hun. «Det er din helg. Du kan gjøre hva du vil.»

31

«Sant nok, men du har en egen evne til å gjøre ting vanskelige. Jeg vil bare forsikre meg om at det ikke oppstår problemer.»

«Din mor skaper aldri annet enn problemer.»

Sannere ord er aldri blitt sagt, og jeg nikker defensivt.

Det ville vært en dramatisk underdrivelse å si at Judith og mor hatet hverandre fra det øyeblikket klokken ringte før første runde. Det gikk så langt at mor informerte meg om at jeg ville bli gjort fullstendig arveløs hvis jeg giftet meg med Judith. På det tidspunktet tvilte jeg i all hemmelighet på både vår felles kjærlighet og fremtiden, men den trusselen ble utslagsgivende. Selv om jeg venter at mor kommer til å leve til hun er hundre, blir boet etter henne en sann fryd. En fyr med mitt inntektsnivå trenger en drøm. Et underpunkt i denne sørgelige historien er at mor ofte bruker testamentet som mobbemiddel overfor sine barn. Min søster giftet seg med en republikaner og opplevde å bli slettet fra testamentet. To år senere ble republikaneren, som er en virkelig hyggelig fyr, far til verdenshistoriens mest perfekte datterdatter. Nå er min søster tilbake i testamentet; vi tror i hvert fall det.

Uansett – jeg gjorde meg klar til å gå fra Judith da hun presenterte den knusende nyheten om at hun var gravid.

Jeg antok at jeg var faren, selv om jeg aldri stilte et så ladet spørsmål. Senere fikk jeg høre den brutale sannheten om at hun allerede var sammen med Gwyneth. Snakker om slag i mellomgulvet. Jeg er sikker på at det fantes tegn på at min elskede faktisk var lesbisk, men jeg gikk glipp av hvert eneste et av dem.

Vi giftet oss. Mor sa hun endret testamentet, og at jeg ikke ville få en eneste cent. Vi bodde sammen til og fra i fem elendige måneder, var teknisk sett gift i ytterligere femten, og dro hver til vårt for ikke å miste forstanden. Starcher meldte sin ankomst midt under krigen, et forulykket barn fra fødselen av, og vi har avfyrt snikskudd mot hverandre helt siden da. Dette ritualet med å møtes en gang i måneden og ta en drink gjør vi til ære for en påtvunget dannethet.

32

Jeg tror jeg er tilbake i min kjære mors testamente.

«Og hva planlegger så farmor å gjøre med barnet mitt?» spør hun. Det er aldri barnet «vårt». Hun har aldri klart å motstå de små sparkene, de barnslige, billige poengene.

Hun strør salt i såret, men ikke engang på en elegant måte.

Det er nesten umulig å overhøre, men jeg har lært å bite meg i tungen. Tungen er full av arr.

«Jeg tror de skal i zoologisk hage.»

«Hun tar ham alltid med i zoologisk hage.»

«Hva er galt med zoologisk hage?»

«Tja, etter sist gang hadde han mareritt om pytonslanger.»

«Greit, jeg skal be henne ta ham med et annet sted.» Hun forårsaker problemer allerede. Hvordan i all verden kan det være galt å ta med en temmelig normal syvåring i zoologisk hage? Jeg begriper ikke hvorfor vi møtes på denne måten.

«Hvordan går det på jobben?» spør jeg med en nysgjerrighet som er en bilkollisjon verdig. Det er helt uimotståelig.

«Fint,» svarer hun. «Det vanlige kaoset.»

«Dere trenger noen menn i firmaet.»

«Vi har problemer nok som det er.» Servitøren legger merke til at begge glassene er tomme, og går for å hente to til. De første drinkene forsvinner alltid fort.

Judith er en av fire partnere i et firma som består av ti kvinner, samtlige militante lesber. De har spesialisert seg på homseproblematikk – diskriminering i arbeidslivet, på boligmarkedet, i utdannelsessystemet, i helsevesenet og det siste akkurat nå: homseskilsmisser. De er flinke advokater, dyktige til å forhandle og prosedere, inntar alltid angrepsposisjon og er ofte i nyhetene. Firmaet gir inntrykk av alltid å ligge i krig med samfunnet og ikke vike en tomme. Men kampene de fører eksternt, er atskillig mindre fargerike enn den interne krangelen.

«Jeg kunne gå inn som seniorpartner,» sier jeg i et forsøk på å være munter.

«Du ville ikke holdt ut i ti minutter engang.» Ingen mann 33

ville holdt ut selv bare i ti minutter i det firmaet. Menn unngår dem for enhver pris. Si navnet på firmaet hennes, og menn løper for livet. Kjekke karer som blir knepet i sidesprang, hopper utfor broer.

«Det har du sikkert rett i. Hender det at du savner å ha sex med det motsatte kjønn?» «Ærlig talt, Sebastian, har du lyst til å snakke om heterosex etter et elendig ekteskap og et uønsket barn?»

«Jeg liker heterosex. Likte du det noen gang? Du ga inntrykk av det.»

«Jeg lot som.»

«Det gjorde du ikke. Du var temmelig strålende, så vidt jeg husker.» Jeg vet om to fyrer som var i seng med henne før jeg dukket opp. Og så flyktet hun til Gwyneth. Jeg har ofte lurt på om jeg var så elendig å ligge med at jeg drev henne til å skifte side. Jeg tviler på det. Jeg må si at hun har god smak. Jeg avskydde Gwyneth, gjør det fremdeles, men hun kunne forårsake trafikkaos hvor som helst i byen. Og den nåværende partneren hennes, Ava, var en gang undertøysmodell i et varemagasin. Jeg husker henne fra annonsene i søndagsavisene.

Runde to kommer, og vi griper glassene.

«Hvis du vil snakke om sex, går jeg,» sier hun, men hun er ikke sint.

«Jeg beklager. Men Judith, hver gang jeg ser deg, tenker jeg på sex. Det er mitt problem, ikke ditt.»

«Så gå og få hjelp.»

«Jeg trenger ikke hjelp. Jeg trenger sex.»

«Er det å oppfatte som et uanstendig forslag?»

«Ville det nyttet?»

«Nei.» «Trodde ikke det heller.»

«Har du kamper i kveld?» spør hun og skifter tema, jeg motsetter meg ikke det.

«Jeg har det, ja.»

«Du er helt pervers. En veldig brutal sport.»

«Starcher sier at han vil bli med.»

34

«Tar du Starcher med på en burkamp, ser du ham aldri mer igjen.»

«Slapp av. Det var en spøk.»

«Kanskje det, men du er likevel pervers.»

«Hjertelig takk. Ta en drink til.» En velformet asiatisk kvinne i kort, trangt skjørt passerer oss, og vi ser langt etter henne begge to. «Jeg er fus,» sier jeg.

Alkoholen begynner å virke – det tar lengre tid for henne fordi hun er mer anspent av natur – og Judith klarer å få frem et flir, kveldens første. Kan godt være ukens første. «Er du sammen med noen for tiden?» spør hun med en stemme som er merkbart vennligere.

«Er ikke blitt det siden sist vi møttes,» sier jeg. «Jobben tar all tid.» Den siste kjæresten min sa takk for seg for tre år siden. Jeg får meg et nummer i ny og ne, men det ville vært løgn om jeg sa jeg var på utkikk etter et seriøst forhold. Det oppstår et langt, trykkende opphold i samtalen mens kjedsomheten tiltar. Når det bare er dråper igjen i glassene, vender vi tilbake til Starcher og min mor og den neste helgen, som vi nå begge gruer oss til.

Vi forlater baren sammen, kysser hverandre pliktskyldigst på kinnet og tar farvel. Nok en boks er avkrysset.

En gang elsket jeg henne, deretter hatet jeg henne av hele mitt hjerte. Nå liker jeg nesten Judith, og kan vi fortsette med disse møtene en gang i måneden, blir vi kanskje venner. Det er et mål for meg, for jeg trenger virkelig en venn, en som forstår hva jeg driver med, og hvorfor jeg gjør det.

Og det ville blitt mye bedre for sønnen vår også.