I taket lyser stjernene
Johanna Thydell
I taket lyser stjernene Oversatt av Kirsti Øvergaard
Takk til Magnus
Johanna Thydell Originalens tittel: I taket lyser stjärnorna Oversatt av Kirsti Øvergaard © Johanna Thydell, Bokförlaget Natur och Kultur, Stockholm Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 © N.W. Damm & Søn AS 2004, 2007 ISBN 978-82-02-54298-6 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Sara Rapp Acedo Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Hvis du dør mamma, da tar jeg selvmord. Det gjør jeg. Da tar jeg selvmord. Nei, forresten. Det heter ikke ta selvmord. Det heter begå selvmord og det heter ta livet av seg. Altså. Hvis du dør mamma, da tar jeg livet av meg. dikt av: Jenna Wilsson fag: svensk klasse: 7C
M
amma har noe å fortelle. Det var akkurat sånn hun sa det, med akkurat den stemmen. Voksenstemmen. Jenna sto på terskelen til mammas soverom, hun hadde kosedyret Ragnar klemt fast under armen. På sengen der inne lå mamma, tullet inn i et loddent pledd. Hun så alvorlig ut. Mamma har noe å fortelle. Det var akkurat sånn hun sa det, og det var da Jenna svarte hva da? eller kanskje si det da! eller kanskje noe annet, hun husker ikke ordentlig. Det er jo så lenge siden. Sju år og fire måneder og seksten dager siden. Det knakte i trebordene da Jenna til slutt torde å sette Mikke-sokkene ned på gulvet. Forsiktig smøg hun seg bort til mammas seng og satte seg på den myke sengekanten. Mamma tok Jennas hånd og utenfor snødde det. Fnuggene gikk i stykker mot vindusruten. Jenna lurte på om det gjorde vondt. Jenna, sa mamma og fanget Jennas blikk som var litt bortkomment i det store rommet. Jenna, hører du etter? Jenna nikket og klemte Ragnar hardt, hardt. Du skjønner, Jenna, fortsatte mamma, jeg er syk. Ja, altså, jeg har ikke omgangssyke eller noe sånt, som du hadde i pås7
ken, vet du? Nei, ikke syk på den måten, men mer, ja, alvorlig syk. Jeg var hos legen i dag og . . . Mamma ventet. Jenna ventet. Ragnar ventet. Og snøfnuggene gikk i stykker utenfor. Jenna, sa mamma. Jeg har kreft. Jeg har fått kreft i brystet.
Kapittel 1
V
«
ent!» sier Jenna og vifter med hånden. «Nå kommer han! Dukk!» Jenna og Susanna står med syklene sine bak en stor busk. De skjønner nok at det antakelig ser dumt ut, at det garantert ser mistenkelig ut, men de står der likevel. Susanna venter på at de skal gå, og Jenna venter på noe helt annet. Susanna bøyer seg over styret. Brillene hennes glir ned på nesetippen, hun dytter dem irritert opp. «Så slitsom du er, Jenna,» freser hun og kommer borti bjellen med albuen. Det låter altfor høyt. «Men hyyysj!» hveser Jenna og glefser til henne. «Vær diskret, da!» «Diskret! Kaller du dette diskret?» Susanna fnyser. Jenna svarer ikke. I stedet prøver hun å dytte et passe stort kikkhull i alt det grønne. Greinene knaker når de blir tvunget til å bøye seg, og løvet rasler grettent. Men der. Der er han. Sakarias, Sakke, Sakke klasse 9A, Sakke side 22 i skolekatalogen. Sakke sittende, nummer to fra venstre. Sakke med svart hår, hettegenser og slitte jeans. Jennas Sakke. Eller tja. 9
Jennas kommende Sakke. «Kan vi ikke gå snart?» maser Susanna og begynner å rykke i styret. Bjellen plinger igjen. «Hyyysj!» freser Jenna. Sakke står og prater med noen gutter i klassen sin. Det er Tobbe, det er Nikke og det er Han Som Jenna Alltid Glemmer Navnet På. De ler. Jenna hører straks hvilken latter som er Sakkes. Blant tusenvis av mennesker ville hun høre hvilken latter som var Sakkes. Blant hundretusenvis. «Nå går jeg,» sier Susanna. Gjennom kikkhullet i busken (som kanskje ikke er så kjempediskret, men det blåser Jenna i) ser Jenna at guttene begynner å le høyt av noe, og Sakke får et dunk i ryggen av Nikke, og de flirer til hverandre, og Sakkes latter er den fineste av alle, og sola skinner på ham og får det svarte håret til å gnistre, og hele han liksom LYSER, og faen så søt han er, og en, to, tre hopper guttene opp på syklene. Tobbe, Nikke og Han Som Jenna Alltid Glemmer Navnet På drar i én retning, Sakke i en annen. I Jennas retning. «Nå,» sier Jenna. «Nå drar vi.» «Å nei, skal vi skygge ham igjen?» sutrer Susanna. «Hvor gammel er du?» «Kom igjen. Han skal jo uansett i vår retning.» «Hva, mener du at i dag skal bli dagen da du faktisk hilser på ham?» «Kanskje.» «Ja, det virker jo kjempesannsynlig.» 10
«Og hva mener du med det? Så negativ du er hele tiden, skikkelig nei-menneske! Nå drar vi, sa jeg.» Jenna hopper opp på sykkelen og slår surt unna støtten. Susanna legger armen på skulderen hennes. «Jeg mener bare at dere har bodd i samme oppgang kjempelenge,» sier hun. «Forever liksom. Og dere har jo aldri pratet sammen før, hvorfor skulle det plutselig endre seg nå?» «Vi drar nå, sa jeg.» Jenna er sur, irritert på Susanna, på ordene hun slenger ut av seg uten å tenke seg om. Uten å se hvor vondt de gjør. Susanna sukker og rister på hodet, og Jenna sukker og rister på hodet, og de begynner å tråkke, fort, fort, men ikke altfor fort, for da kommer de altfor nær Sakke med det svarte håret. Og de må ikke bli lagt merke til. Selv om det er Jennas høyeste ønske i hele verden å virkelig bli sett av Sakke, nei, forresten, nest høyeste, må hun ikke bli lagt merke til ved feil anledning. Sånn er det bare. Når man sier at man har gode naboer, kan man tro at man faktisk har smakt på dem. Men det finnes bare én i oppgangen som Jenna virkelig vil smake på. Sakke. Som bor i tredje etasje, rett overfor damen med hunden. Bare fordi Susanna sykler for langsomt, går Jenna glipp av akkurat den anledningen som hun alltid går glipp av. Anledningen til å få kontakt med Sakke ved sykkelstativet. Hun har nemlig tenkt at de en gang skal komme hjem nøyaktig samtidig, kanskje velge samme sykkelbøyle, men komme til å kjøre på hverandre, eller, nja, ikke kjøre på, men iallfall kjøre sykkelhjulene litt i hverandre. 11
Kanskje le litt. Og begynne å prate. Men bare fordi Susanna sykler så langsomt, svelger inngangsdøra Sakke akkurat da Jenna kommer tråkkende inn på gårdsplassen. Og anledningen er forbi enda en gang. «Drittsekk,» sier Jenna til et eller annet, og prøver i det minste å lirke inn sykkelen ved siden av Sakkes i sykkelstativet. Det går ikke. Den får ikke plass. For der står den sykkelen som Jenna hater mest av alle. Sykkelen som tilhører Ullis. Ullis og Jenna har også bodd i samme oppgang bestandig. De har gått i samme klasse hele skoletiden, og nå skal de, trass i Jennas febrilsk foldede hender, til og med tvinges til å gjennomlide ungdomsskolen sammen. 7C. 7 CP. Ullis som Jenna hater mest av alle, er sammen med en som heter Henke. Han går i niende og pleier å kjøre rundt med Ullis på mopeden sin. Han gir henne alltid hjelmen, og det synes Jenna er bra, for Ullis er i det minste litt stygg i den. Selv trykker Henke en fotballcaps nedover det røde håret sitt. Ullis og Henke har vært sammen i tre uker. Før det var Ullis sammen med Calle. Og før Calle, Lukas. Og før det, Patrik. Og Johnny. Og Filip. Alle gutter elsker Ullis. Ullis-Knullis! Ja, alle virker liksom hypnotisert av det uekte blonde håret hennes, de kjempelange øyevippene og det bleke pudderansiktet. De elsker at hun alltid har glitrende negler, alltid sprayer seg med for mye parfyme, alltid har trange gensere som sitter som spyttet på. De elsker til og med den jævla glipen mellom 12
fortennene. Jenna synes den er stygg, og den hadde vært stygg hvis det ikke hadde vært for at den sitter der den sitter. På Ullis. Og på Ullis er ingenting stygt. Og Jenna hater Ullis, og Jenna gir sykkelen hennes et passe hardt spark før hun går opp til leiligheten. «Hallo,» roper Jenna idet hun kommer inn i entreen der det lukter veldig løk. «Hallo, hallo,» svarer mamma fra kjøkkenet. Deretter høres et kjempebrak. Det er noe som har falt der ute. «Mamma!» roper Jenna og tar ikke av seg skoene før hun styrter inn på kjøkkenet. Men Jenna blir ikke møtt av det hun var så redd for å møte. Hun møtes av mamma, som svett og pesende prøver å bøye seg ned mot gulvet for å plukke opp den ene krykken sin. Det var bare det. Bare den ene krykken. Ikke noe mer. Mamma smiler til Jenna og er rød i kinnene etter å ha stått der i løklukt og stekevarme. Jenna puster ut. «Jeg trodde,» begynner hun og nikker mot gulvet. «At du . . . igjen.» Mammas smil blekner litt. «Nei du, her skal det ikke falles mer,» sier hun. «Hjelper du meg?» Jenna går bort og løfter opp krykken. Den er varm og brukt i håndtaket og får Jenna til å skjelve, men mamma griper den vant. «Sett deg, du,» sier Jenna og henter kjelene fra komfyren. 13
Hun setter dem på bordet. Mamma skjærer en grimase idet hun lander klossete på stolen. «Har du veldig vondt i dag?» sier Jenna forsiktig og setter seg midt imot. Mamma nikker og tar en slurk vann. Jenna vil ikke spørre mer, vil ikke høre mer, bryter øyekontakten. Hun lemper hissig spaghetti på tallerkenen og drukner alt i ketsjup. «Hvordan var det på skolen i dag, da?» sier mamma og pirker i litt salat. Hun spiser ikke særlig mye lenger. «Det var som vanlig,» svarer Jenna. «Som vanlig? Har det alt rukket å bli som vanlig, med ny skole og det hele?» Jenna nikker og tygger, og det spruter på den hvite duken og Jenna synes virkelig at det er dritkjipt å ha begynt på ungdomsskolen. Faktisk. Dritkjipt. Ingenting er forandret. «Har du fått noen nye venner, da?» fortsetter mamma. «Jeg har Susanna.» «Jo, det vet jeg. Jeg mener noen andre? Det er kanskje bra å variere litt, Jenna, og ikke bare være sammen med én hele tiden?» Jenna kikker opp på mamma og kan ikke la være å bli forbanna. Mamma var Populær som ung. Jenna vet det. Mormor prater støtt om Livs ville tenåringsliv, om Livs tusentalls beundrere, om at Liv aldri var hjemme om natten. Og Jenna har selv fått det bekreftet ved å krype inn i gamle fotoalbum fra mammas fortid. Der har hun sett mamma solbrun og slank på stranden, mamma med blomster rundt halsen på realskolen, mamma med sin første kjæreste Lasse, mamma midt blant 14
tusenvis av venner som heter Gullan og Laila og Kickan og Vickan og Gittan, mamma med sin andre kjæreste Roger, mamma som danser på bordet på en eller annen fest, mamma med sin tredje kjæreste Bjørn, med den fjerde, Ingemar, med den femte, Rolf. Lasse, Roger, Bjørn, Ingemar, Rolf. Jenna kan dem alle sammen. Det er viktig å bevare, sier mamma alltid og finner fram kameraet så ofte hun kan. Det er viktig å minnes og bevare. Jenna vet ikke om hun er enig. Vet ikke om det finnes så mye akkurat nå som er verdt å bevare. Jenna er ikke Populær, er ikke Ullis-Knullis. På den annen side blir hun ikke mobbet heller, er absolutt ikke som Mongo-Malin. Jenna er et sted midt imellom. «Jeg har Susanna,» gjentar Jenna. «Det holder.» Mamma nikker og sier ikke mer. Men Jenna vet at hun tenker, og det er nesten enda verre. «Forresten,» sier Jenna for å ommøblere i mammas tanker, «jeg har et skjema med hjem som du skal fylle ut.» «Å ja?» svarer mamma. «Hva er det for et skjema?» «Jo, Britta, den nye klasseforstanderen vår, hun maser allerede om at vi må tjene penger til klasseturen i niende. Jeg vet at det er dritlenge til, men hun sier at vi må begynne å spare i tide, så vi skal ha en fest for foreldrene og oss snart. Med inngangspenger. Og derfor må man levere inn en påmelding eller noe. Og krysse av om man kommer eller ikke.» Mamma kremter. Det høres urolig ut i halsen hennes. Jenna får vondt i magen. «Når er den, da?» lurer mamma på. «Om tre uker eller noe.» 15
«Ja du . . . det er jo akkurat når . . . det kommer jo an på hvordan jeg har det . . . hvordan jeg har det etter . . .» Og Jenna forstår hva hun mener. Men hun vil ikke høre, er lei av å høre. «Jeg vet det,» avbryter hun derfor og tygger fortere. «. . . behandlingen,» fortsetter mamma. «Jeg VET det,» gjentar Jenna og ser surt på mamma som skjuler blikket blant isbitene i vannglasset. Behandlingen. Som gjør at mamma kommer tilbake fra sykehuset og har det fælt og bare sover. Som gjør at mormor kommer for å holde stillingen og hjelper mamma og kjefter på Jenna. Som gjør at Jenna stenger seg inne på rommet sitt og sover og setter på Kent-musikk så høyt hun kan. Jenna hater det. Fucking Jævla Behandling. Mens Jenna spiser opp resten, bestemmer hun seg for å sette et kryss i hver rute. For sikkerhets skyld.
Kapittel 2
J
enna drar ut til stallen rett etter middag. Det er siste gang Jenna drar ut til stallen, og det er akkurat det hun forteller Susanna som står der i boksen og strigler. Hun sier: «Jeg skal slutte å ri.» Susanna snur seg. Stallens feteste hest, Hugo, løfter hodet mot Jenna. De brune øynene likner Sakkes. Nei, ikke helt. Men nesten. «Hva sier du?» svarer Susanna. «Slutte å ri, hvorfor det?» Jenna trekker på skuldrene og lager mønstre med støvelen i sagmuggen på boksgulvet. «Fordi jeg vil det. Fordi det ikke er noe gøy mer. Det er bare kjipt.» «Kjipt? Men du har jo nettopp fått Dixie til å slutte å være redd for hindre! Shit, nå hopper hun jo endelig som . . .» «Som en hest.» Jenna ler. Motvillig ler Susanna også. «Ja,» sier hun og begynner å børste Hugo på ryggen igjen. «Som en hest.» Jenna lener seg mot veggen og puster dypt inn. Lukten av hest kryper inn i neseborene hennes, varmen omfavner krop17
pen og gjør at hun føler seg trygg der. Det er deilig. Men likevel. Likevel skal hun slutte. «Er det bare fordi Ullis og Karro sier at det er teit?» lurer Susanna på. Jenna rykker til. Hun flytter blikket til sagmuggen igjen. Oppdager at hun har formet et hjerte med støveltuppen. «Sier de det?» svarer hun bare. «Det vet du at de sier.» «Det vet jeg vel ikke at de sier! Og det er ikke derfor uansett.» Susanna drar med harde tak nå og Hugo lukker øynene og nyter det, og Jenna tenker at hvis hun selv skulle børste, eller i det minste klø Sakke på ryggen, ville nok han også lukke øynene. Og puste sånn rolig. Og trygt. Og alt ville bli bra. «Jeg slutter iallfall i dag,» sier Jenna. «Sånn er det.» «Men hvorfor kom du hit i det hele tatt, da? Du har jo ikke undervisning engang.» «Jeg hadde bare ikke lyst til å være hjemme.» «Har det hendt noe?» «Nei, nei. Nei, ikke noe spesielt.» «Sikkert?» «Ja, sier jeg!» Susanna er Jennas beste venn i hele verden og har vært det helt siden hun ga Jenna et viskelær med lukt i barnehagen. Susanna er den selvsagte å ringe til når det har hendt noe morsomt, den selvsagte å ligge over hos i helgene, den selvsagte å gå arm i arm med om man nå skal gjøre det. Susanna Frida Emma Nilsson er bra til mye. Men hun er ikke nok til alt. «Skal jeg hjelpe deg å strigle?» sier Jenna og reiser seg. 18
Susanna virker fortsatt sur, men trekker på skuldrene. «Du kan ta hovene,» mumler hun. Da Jenna kommer hjem, holder mamma på å skifte til pyjamas. Den lille tv-en på soverommet hennes står på og viser nyhetene, viser alt det fæle som har skjedd i verden. I alle andres verdener. «Var det fint i stallen?» spør mamma og drar av seg sokkene. «Ja da,» svarer Jenna. Hun legger seg rett ut på mammas seng og stirrer opp i taket. «Red du?» «Nei.» Jenna snur seg mot mamma og skal akkurat til å fortelle at hun har tenkt å slutte å ri, da mamma drar av seg t-skjorten. Hun har ingen behå under. Den myke, rosa huden kommer til syne. Og det mørkeblå arret. Det ser ut som en glidelås. Det var samme dag som Jenna mistet den ene fortannen at mamma opererte bort det venstre brystet sitt. Og Jenna hadde grublet og lurt på hvordan det kom til å se ut på mammas genser etter den operasjonen, når hun bare hadde én pupp igjen. Men det ordnet seg, mamma fikk en løspupp å dytte i behåskålen. Det synes jo ikke i det hele tatt! ropte Jenna da mamma tok på seg den falske første gang for å prøve. Og mamma snurret rundt foran speilet i entreen og var enig. Det syntes virkelig ikke i det hele tatt at det var et løsbryst som lurte under genseren på den ene siden. Mamma hadde to runde kuler akkurat som vanlig. Men når mamma skulle sove, ble det jo til at hun tok bort den ekstrapuppen. Det hadde Jenna syntes var litt synd. Av 19
og til når Jenna hadde mareritt, listet hun seg nemlig inn på mammas rom og krøp ned i varmen ved siden av henne. Da ble det rolig og trygt. Og de nettene hadde det nok vært fint om mamma hadde sett ut som hun pleide. Myk med kurver. Ikke halv og flat. Jenna ble faktisk litt kvalm av arret til å begynne med og syntes det var nokså ekkelt. Men hun sa ikke noe om det. Hun ville jo ikke gjøre mamma lei seg. Og Jenna syntes veldig synd på det høyre brystet som var igjen, ensomt og forlatt, og hun lurte på hvor de hadde gjort av det andre brystet? Hadde de bare kastet det, der på sykehuset? Fantes det en egen søppelkurv hvor man kastet kreftbryst? Eller la man dem kanskje på boks, som hermetiserte, halve ferskener, sånne som bare var slimete og ekle, men som mormor pleide å ha til dessert? Det ville ikke Jenna spørre om. Men nå var nå, og nå har Jenna vent seg til glidelåsen. Iallfall nesten. «Så!» sier mamma som nettopp har tatt på Betty Booppyjamasen sin. Hun kryper ned i sengen og lar dundyna skjule kroppen. Jenna legger seg ved siden av henne, retter blikket mot tv-en og lar mammas fingre tukle med håret hennes til hun sovner.