Jenta ved broen

Arnaldur Indriðason

Jenta ved broen Oversatt av Silje Beite Løken

Arnaldur Indriðason Originalens tittel: Stúlkan hjá brúnni Oversatt av Silje Beite Løken Copyright © Arnaldur Indriðason 2018 Published by agreement with Forlagið, www.forlagid.is Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-66276-9 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslag: Marius Renberg Foto: Shutterstock v/Andrey Yurlov, Vania Zhukevych og Ohyperblaster Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne boka er fiksjon. Navn, personer og hendelser er produkter av forfatterens fantasi.

Tror du på engler som går seg vill i storbyen og flakker ensomme over gater og torg …

– bubbi morthens

1

Den unge mannen gikk vestover langs Skothúsvegur i Reykjavík sentrum. Han stoppet opp på broen over den lille innsjøen Tjörnin og lente seg over rekkverket. Da fikk han øye på dokka i vannet.

Broen utgjorde en vakker bue der Tjörnin ble smalere og strakte seg i en smal vik sørover i parkområdet Hljómskálagarðurinn. Mannen sto på det høyeste punktet på broen.

Det var kveld og lite trafikk på veien bak ham. En og annen bil saktnet farten idet den passerte mannen, og rullet videre slik at motorduren som skar gjennom stillheten, forsvant.

Han så at et annet menneske var på vei over Sóleyjargata; en mann i frakk og med hatt på hodet strente av gårde uten å se opp. Den unge mannen støttet seg mot rekkverket og kikket utover Tjörnin, mens han speidet mot arbeiderboligene, mot sentrum og enda lenger, mot fjellet Esja, som raget i skumringen, traust og urokkelig. Over fjellet skinte månen som et eventyr fra en fjern verden, og da han rettet blikket ned, så han dokka som lå halvveis under vann og duppet.

Det slo ham straks at det var noe poetisk ved den. Tanker og bilder begynte å strømme, noe som var ganske naturlig for en ung dikter som ham. Fra jakkelommen fant han fram en liten notisbok og fyllepennen, som var noe han pleide å ta med seg når han var ute og gikk alene. Han begynte å skrive noen ord om tapt uskyld, barndommens forgjengelighet og vannet som var kilde til liv, men også en øde7

leggende kraft. Notisboka var skinninnbundet, preget med årstallet 1961 i gulltrykk, og den var fylt av iakttakelsene til en ung mann som prøvde seg fram på den dikteriske vei, en ung mann som tok denne rollen på fullt alvor. Han hadde nok stoff til en diktsamling, men hadde ikke tatt mot til seg og vist det til en forlegger. Var redd for hard kritikk og avslag mer enn alt annet, og fortsatte bare med å flikke på hvert dikt slik at det skulle bli fullkomment. Dessuten var det alltid noe nytt som dukket opp, slik som dette diktet han hadde i emning, om livets forgjengelighet.

Han var sikker på at en jentunge hadde tatt veien over Tjörnin, mistet dokka si i vannet og ikke klart å fiske den opp. Han skriblet ned noen tanker om dette også. Prøvde å sette ord på kveldsstilla, lysene fra byen som speilet seg i vannflaten. Han gløttet mot den lille holmen midt i vannet, som havternene okkuperte i hekketiden. Nå var de tause, som om natten hadde lagt sitt slør over byen, skrev han i boka.

Satte en strek over «natten». Erstattet den med «tussmørket». Satte en strek over det også. Skriblet over «slør». Skrev «natten» igjen. Prøvde seg på «teppe» i stedet for «slør» og oppdaget at heller ikke det fungerte.

Han stakk fyllepenn og notisbok ned i jakkelommen igjen og skulle til å gå videre, da han kom på at han ville forsøke å hente opp dokka fra vannet og plassere den på rekkverket, i tilfelle den stakkars jenta kom tilbake for å lete etter det kjære leketøyet sitt.

Han steg forsiktig ned fra broen og gikk mot vannkanten, der han forsøkte å strekke seg etter dokka, men den lå for langt under broen til at han rakk fram. Mannen kom seg opp på broen igjen og så seg om etter noe han kunne bruke for å få tak i dokka, en pinne eller en grein, men der var det ingenting.

Han ga opp og gikk bortover Skothúsvegur og mot kirkegården. Det var ikke minst på Hólavallakirkjugarður han fant inspirasjon til diktene sine. Han hadde gått et kort stykke da han fant en passende pinne, så han vendte tilbake til broen og kom seg under den. Der klarte han å få tak i 8

dokka med pinnen, men den satt fast. Han stakk og slo mot dokka og skulle til å gi opp da den løsnet, fløt videre under broen og bort fra ham. Mannen ble sittende og betrakte den et øyeblikk før han fortet seg opp, løp over veien og gikk ned mot vannet på den andre siden. Der klarte han å fiske dokka opp fra vannet da den kom seilende forbi.

Dokka var gammel og medtatt. Øynene var åpne, den var kledd i en fillete kjole, munnen var halvåpen, og det kom et lite pip fra den når den ble trykket på magen. Håret hang i laser, og noen steder hadde hårlokkene falt ut av de små hullene på hodet. Han trykket den på magen igjen, og vann piplet ut av øynene, som om dokka gråt.

Den unge mannen ble stående stille en stund og myse i retning av der dokka kom fra, og så fikk han øye på noe som lå like under vannflaten. Først trodde han at han hadde sett feil, men da han endelig oppdaget hva det var han så, kastet han dokka fra seg og hoppet ut i vannet. Det rakk ham til like under skuldrene, og han vadet videre over den gjørmete bunnen uten at han engang merket hvor iskaldt vannet var. Det tok ikke lang tid før han hadde grepet fatt i det han hadde sett ligge under vannskorpen, fikk dratt det opp mot overflaten, og mistanken ble bekreftet.

Han bevegde seg tilbake mot land og var knapt seg selv da det gikk opp for ham at han hadde funnet liket av en jentunge som hadde falt i Tjörnin og druknet.

2

Eygló følte seg ikke vel i fødselsdagsselskapet og kunne ikke skjønne hvorfor. Det var mange barn og voksne i den store, toetasjes eneboligen. Alle jentene fra sjette klasse hadde møtt opp; til og med tre av guttene var der, selv om gutter som regel ikke ble invitert i jentefødselsdager. Fødselsdagsbarnets morsomme kusiner fant stadig på noe nytt og gøy; de satte i gang gjemsel, brettspill og sisten ute i hagen, som var diger. Brus, popkorn og søte bursdagskaker pyntet med snop ble fortært av ungene, og det var til og med filmframvisning, for foreldrene hadde en framviser og amerikanske tegnefilmer.

Alt dette tilsa at Eygló burde more seg slik som alle andre, men det var noe som holdt henne tilbake. Kanskje det var omgivelsene. Hun hadde aldri vært i et slikt rikmannshjem og hadde vanskeligheter med å ta øynene fra all velstanden. Store malerier på veggene, et speilblankt svart flygel i det ene hjørnet av penstuen. Alle møblene så helt nye ut. Den hvite sittesalongen så ut som om den fremdeles sto i butikken og var ubrukt. Teppet i stuen var også hvitt; det var tykt og loddent, og føttene hennes sank ned i det. Det fantes også et fjernsyn i hjemmet; det hadde vakkert buet glass og knapper som så ut til å komme fra en fremmed verden. Eygló hadde aldri tidligere sett et slikt fjernsyn, og da hun lot håndflaten stryke over glasset, kom faren i huset og kommenterte vennlig at hun ikke måtte ta på skjermen. Eygló var 10

alene inne i penstuen. Selskapet hadde ikke nådd helt inn dit.

Hun tenkte på den lille og mørke leiligheten med kjøkkenkranen som lekket, og kjellervinduet som var så høyt oppe at hun måtte stå på en stol for å rekke opp. Der fantes det ingen myke tepper på golvet, bare slitt linoleum. Moren strevde på fiskemottaket fra morgen til kveld, og det pleide aldri å være annet enn fisk til middag. Hun var ikke sikker på hva faren drev på med. Visste at han kunne være full, og at moren kjeftet på ham. Det var trist når det skjedde, for faren hennes var et godt menneske, og som regel hadde foreldrene det fint sammen. Han var alltid snill mot jenta si, hjalp henne med leksene og leste fortellinger for henne, men så ble han borte i noen dager, og moren visste aldri helt hvor han holdt til.

Fødselsdagsbarnet, som fylte tolv år på denne dagen, var ikke en nær venninne. Den eneste grunnen til at Eygló var i selskapet, var at alle jentene i klassen var invitert. Egentlig skulle hun ikke ha gått i samme klasse som disse ungene, for de kom fra bedrestilte hjem, og fattigunger som Eygló pleide å gå i dårligere klasser. Men det hadde ikke gått lang tid før læreren oppdaget at jenta var skoleflink, og sørget for at hun ble overført til den beste klassen, der det var mer ro, og tiden ble brukt til undervisning og ikke til å holde kustus. Ungene hadde tatt godt imot henne. Kun to av guttene hadde holdt seg for nesen og spurt hva slags lukt det var av klærne hennes. Det er vel kjellerlukta fra sokkelleiligheten vår, hadde hun svart.

Kanskje hun ikke syntes at hun hørte hjemme i denne overfloden. Da selskapet var på hell, trakk hun seg unna lekene og vandret rundt i huset, fra værelsene og til stuene, kjøkken og vaskerom, og var full av beundring. Moren hadde sagt at hun måtte more seg og bli kjent med de andre, og Eygló visste at hun sa det fordi hun bekymret seg over at datteren var mye alene og trivdes litt for godt i sitt eget selskap. Det hadde hun fra faren, sa moren.

Men Eygló hadde faktisk venner. Hun var mer oppvakt 11

enn de fleste på sin alder og visste hvordan hun skulle snakke med ungene i den nye klassen, og hun lot seg ikke vippe av pinnen. Ungene syntes at det var noe spennende ved henne og ville være sammen med henne. Eygló hadde ruslet rundt i huset en stund da hun var kommet tilbake til den vakre penstuen med det myke teppet og de hvite møblene. Da fikk hun øye på en jente som hun ikke hadde lagt merke til tidligere i selskapet. Hun var jevnaldrende med Eygló og var enda fattigsligere i klærne sammenliknet med de andre ungene.

«Hei,» sa Eygló mens hun i sideblikket registrerte sitt eget speilbilde i fjernsynsskjermen.

Jenta var lei seg, som om det hadde skjedd henne noe.

Hun hadde på seg en slitt kjole, knestrømper og sommersko med spenne over vristen.

«Går det bra med deg?» spurte Eygló.

Jenta svarte ikke.

«Hva heter du?» spurte Eygló.

«Jeg har mistet henne,» hvisket jenta og gikk mot Eygló, men så fortsatte hun forbi henne uten å stanse, og forlot stuen. Eygló så etter jenta da hun forsvant ut gjennom døren, og rettet blikket ned mot golvet. Og da så hun noe hun ikke glemte, noe som var helt nytt og ganske fremmed.

Jenta var ikke med i speilbildet på den ovale skjermen da hun bevegde seg forbi, og hun etterlot seg ikke fotspor på det tykke teppet, som om hun var fullstendig vektløs.