Jennifer McMahon
Vinterfolket Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO
Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com
Originaltittel: The Winter People Copyright © 2014 by Jennifer McMahon Utgitt etter avtale med Writers House, New York og Ia Atterholm Agency, Sweden Først utgitt i USA av Doubleday, en avdeling av Random House LLC, New York og i Canada av Random House of Canada Limited, Toronto, Penguin Random House Companies © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2014 Oversatt fra engelsk av Kirsti Øvergaard, MNO Omslagsdesign: Michael J. Windsor og John Fontana Omslagsillustrasjon: Lawrence Perlman/Trevillion Images Tilrettelegging av design: Nic Oxby Forfatterfoto: Michael Lionstar Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 10,8/14,58 pt Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: 70 g Holmen Book Cream, Bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-626-3
Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Til Zella Fordi du en dag ville leke en nifs lek om to søstre hvis foreldre hadde forsvunnet i skogen … «Av og til skjer det bare.»
EN GÅTE Grav dypt ned, dekk med stein. Likevel vil jeg grave opp bein. Hva er jeg? Svar: Minner
Besøkende fra den andre siden Den hemmelige dagboken til Sara Harrison Shea Fra en innledning av redaktøren, Amelia Larkin Min elskede tante, Sara Harrison Shea, ble brutalt myrdet vinteren 1908. Hun ble trettién år gammel. Rett etter hennes død samlet jeg alle notisboksider og dagbøker som jeg greide å finne. Jeg dro dem fram fra en mengde utspekulerte gjemmesteder i huset hennes. Hun forsto hvilken fare disse papirene satte henne i. Så ble det min oppgave det neste året å ordne notatene og samle dem til en bok. Jeg grep denne muligheten straks jeg forsto at historien disse sidene forteller, kan endre alt det vi tror vi forstår om liv og død. Jeg vil også nevne at de viktigste notatene, med de mest rystende hemmelighetene og avsløringene, var samlet på de siste sidene i dagboken, skrevet bare noen timer før hennes død. De sidene er ennå ikke funnet. Jeg har ikke omskrevet noe i notatene, de er ikke utbrodert eller endret på noen måte. Jeg tror at uansett hvor grotesk min tantes historie er, er den virkelig og ikke oppdiktet. I motsetning til hva folk tror, var min tante ved sine fulle fem.
1908
Besøkende fra den andre siden Den hemmelige dagboken til Sara Harrison Shea 29. januar 1908 Første gang jeg så en gjenganger var jeg ni år gammel. Det var våren før pappa sendte bort Tante, før vi mistet min bror Jacob. Min søster Constance hadde giftet seg høsten før og flyttet til Graniteville. Jeg var på oppdagelsesferd i skogen oppe ved Djevelens hånd, der pappa hadde forbudt oss å leke. Bladene på trærne holdt på å folde seg ut og var som et frodig grønt tak over meg. Solen hadde varmet opp bakken og ga den fuktige skogen en fyldig eim av jord. Her og der under bøk, sukkerlønn og bjerk vokste både vårliljer og min yndlingsblomst, «Jakob-på-prekestolen», en artig liten blomst med en hemmelighet: Hvis du løftet den stripete hatten, fant du forkynneren under. Tante hadde vist meg dette og lært meg at man kunne grave opp knollene og koke dem som turnips. Jeg hadde nettopp funnet en og dro hatten til side for å se etter den vesle figuren under da jeg hørte steg, langsomme og bestemte, på vei mot meg. Tunge føtter som slepte seg gjennom de tørre bladene og snublet i røtter. Jeg ville løpe min vei, men var stiv av skrekk der jeg satt på huk bak en stein idet en skikkelse beveget seg ut i lysningen. Jeg kjente henne straks igjen – Hester Jameson. Hun var død to uker tidligere av tyfoidfeber. Jeg hadde vært i begravelsen hennes sammen med pappa og Jacob og sett henne bli 13
lagt til hvile på kirkegården bak kirken oppe ved Tranebærengen. Alle fra skolen var der, kledd i sine beste klær. Hesters far, Erwin Jameson, drev en forretning med hesteutstyr. Han hadde på seg en svart frakk med frynsete ermer, og nesen var rød og rennende. Ved siden av ham sto hans kone, Cora Jameson, en tykkfallen kvinne som hadde en systue i byen. Fru Jameson hulket med et blondelommetørkle for munnen mens hele kroppen ristet og skalv. Jeg hadde vært i begravelser før, men aldri for noen på min egen alder. De pleide å være for de veldig gamle eller de veldig unge. Jeg fikk ikke øynene fra kisten, i helt riktig størrelse for en jente som meg. Jeg stirret på den enkle trekisten til det svimlet for meg, og lurte på hvordan det føltes å bli lagt i en slik. Pappa måtte ha lagt merke til det, for han tok hånden min, klemte den og trakk meg litt nærmere inntil seg. Pastor Ayers, en ung mann den gangen, sa at Hester var hos englene. Den gamle presten vår, pastor Phelps, var krumbøyd og halvdøv, og ingenting av det han sa ga noen mening – alt var skremmebilder om synd og frelse. Men når pastor Ayers med de glitrende blå øynene snakket, føltes det som om hvert ord var rettet til meg. «Like til deres alderdom er jeg den samme, og til dere får grå hår, vil jeg bære dere. Jeg har gjort det, og jeg vil fremdeles løfte dere, jeg vil bære og redde dere.» For første gang forsto jeg Guds ord, fordi pastor Ayers fremsa det. Alle jentene sa at stemmen hans kunne roe djevelen selv. En rødvingetrost sang sine triller i en hasselbusk i nærheten. Den blåste opp de røde skuldrene og sang igjen og igjen, så høyt den kunne, kallingen var nesten hypnotisk, selv pastor Ayers holdt inne for å kikke. Fru Jameson falt klagende på kne. Mannen hennes forsøkte å dra henne opp, men var ikke sterk nok. Jeg sto rett ved siden av pappa og klamret meg til hånden hans da jord ble skuffet ned på kisten til stakkars Hester Jameson. Hester 14
hadde en skjev fortann, men nydelige ansiktstrekk. Hun hadde vært klassens beste i regning. En gang ga hun meg et kort til fødselsdagen min med en presset blomst i. Det var en fiol, tørket og fullkomment bevart. Måtte dagen din bli like spesiell som du er, hadde hun skrevet med vakker håndskrift. Jeg la den i bibelen min, der den ble liggende i årevis, til den enten gikk i oppløsning eller falt ut, jeg husker ikke. Nå, to uker etter hennes egen begravelse, fikk Hesters gjenganger øye på meg i skogen, der jeg satt på huk bak en stein. Jeg kommer aldri til å glemme uttrykket i øynene hennes, den skremte, vage gjenkjennelsen hos en som våkner fra en grusom drøm. Jeg hadde hørt om gjengangere, vi lekte til og med en lek i skolegården der en av ungene ble lagt som død i en sirkel av fioler og forglemmegei. Så ville en annen bøye seg ned og hviske magiske ord i den døde jentas øre, og hun ville reise seg og jage de andre barna. Den første hun fanget ble den neste til å dø. Jeg tror jeg til og med kan ha lekt denne leken med Hester Jameson en gang. Jeg hadde hørt hvisking og rykter om gjengangere som var kalt tilbake fra dødsriket av sørgende ektemenn og hustruer, men var sikker på at de bare fantes i historiene gamle koner fortalte hverandre mens de la sammen rent tøy eller stoppet sokker, for å fordrive tiden og få nysgjerrige unger til å forte seg hjem før det ble mørkt. Til da hadde jeg vært sikker på at Gud i sin uendelige visdom aldri ville ha tillatt noe så vederstyggelig. Hester og jeg var bare noen meter fra hverandre. Den blå kjolen hennes var skitten og spjæret, det kornblonde silkehåret var tjafsete. Hun luktet muggent av våt jord, men lukten var blandet med en stram, fet og brent eim som liknet lukten når man blåser ut et talglys. Øynene våre møttes, og jeg ville si noe, uttale navnet hennes, men greide bare et halvkvalt hves. Hester sprang inn i skogen som en skremt hare. Jeg ble sittende 15
urørlig mens jeg klamret meg patetisk til steinen min som en flekk med lav. Nedover stien fra Djevelens hånd kom en annen skikkelse løpende, den ropte Hesters navn. Det var moren hennes, Cora Jameson. Hun stanset da hun så meg, med rødsprengt og hektisk ansikt. Hun pustet tungt og var rispet opp i ansiktet og på armene. Biter av kvist og tørt løv satt fast i håret hennes. «Ikke fortell det til noen,» sa hun. «Men hvorfor?» spurte jeg og trådte fram fra steinen. Hun så rett på meg, nærmest tvers gjennom meg, som om jeg var en skitten vindusrute. «En dag, Sara,» sa hun, «vil du kanskje elske noen høyt nok til å forstå det.» Så løp hun inn i skogen etter datteren sin. Jeg fortalte Tante det senere. «Er det virkelig mulig?» spurte jeg. «Å vekke noen til live på den måten?» Vi var nede ved elven og plukket bregneknopper, vi fylte Tantes kurv med de sammenrullede bregnetoppene slik vi gjorde hver vår. Så tok vi dem med hjem og kokte en fyldig suppe full av ville grønnsaker og urter som Tante samlet på veien. Vi var der også for å se etter fellene – Tante hadde tatt en bever for bare to dager siden, og håpet på en til. Beverpels var sjelden og ble godt betalt. En gang var de like vanlige som ekorn, sa Tante, men pelsjegere hadde tatt nesten alle sammen. Buckshot var sammen med oss, med snuten i bakken og spissede ører som oppfattet enhver liten lyd. Jeg fikk aldri vite om han var helt ulv, eller bare delvis. Tante hadde funnet ham som valp, da han hadde falt i en av fangstgravene hennes etter å ha blitt skutt. Hun hadde båret ham hjem, plukket haglene ut av ham, sydd sårene og pleiet ham tilbake til livet. Alltid siden hadde han vært ved hennes side. 16
«Han var heldig som ble funnet av deg,» sa jeg da jeg fikk høre historien. «Det hadde ingenting med hell å gjøre,» sa Tante. «Han og jeg var bestemt for hverandre.» Jeg hadde aldri sett en så hengiven hund – eller et hvilket som helst dyr, for den saks skyld. Sårene hans var leget, men haglskuddet hadde gjort ham blind på høyre øye, som var melkehvitt. Spøkelsesøyet hans, kalte Tante det. «Han var så nær døden at det ene øyet ble igjen der,» forklarte hun. Jeg var veldig glad i Buckshot, men kunne ikke fordra den melkehvite månen som lot til å se alt og ingenting på samme tid. Tante var ikke i slekt med meg, men hun tok seg av meg etter at min egen mor døde da jeg ble født. Jeg hadde ingen minner om min virkelige mor, de eneste bevisene på at hun hadde vært til var mine foreldres bryllupsbilde, lappeteppet hun hadde sydd, som jeg sov under hver natt, og historiene min eldre bror og søster fortalte. Broren min påsto at jeg hadde min mors latter. Søsteren min sa at min mor hadde vært distriktets beste danser, og at alle de andre jentene hadde misunt henne. Tantes slekt kom nordfra, fra Quebec. Faren hadde vært pelsjeger, moren indianer. Tante gikk med jaktkniv og en lang hjorteskinnsjakke pyntet med fargerike perler og pinnsvinpigger. Hun snakket fransk og sang sanger på et språk jeg ikke kjente. Hun gikk med en ring skåret ut av gulnet bein på høyre pekefinger. «Hva står det?» spurte jeg en gang og rørte ved de fremmedartede bokstavene og symbolene på overflaten. «At livet er en sirkel,» svarte hun. Folk i byen var redde for Tante, men frykten hindret dem ikke i å oppsøke henne. De fulgte den opptråkkede stien til hytta hennes i skogen bak Djevelens hånd, med mynter, honning, whiskey – hva de nå hadde å bytte til seg legemidlene hennes med. Tante hadde dråper mot kolikk, te mot feber og til og med en liten, blå flaske som hun sverget inneholdt en eliksir så kraftfull at en eneste dråpe ville 17
gjøre den ditt hjerte begjærte, til din. Jeg visste bedre enn å tvile på henne. Jeg visste andre ting om Tante også. Jeg hadde sett henne liste seg ut av pappas soverom tidlig om morgenen og hørt lydene bak den låste døren når hun besøkte ham der. Jeg visste også bedre enn å sette meg opp mot henne. Hun var temperamentsfull og hadde liten tålmodighet med mennesker som ikke så ting på samme måte som hun selv. Hvis noen nektet å betale for tjenestene hennes, gikk hun hjem til dem og drysset svart pulver fra en av skinnpungene sine på huset deres, idet hun messet en underlig besvergelse. Fra da av rammet grusomme hendelser den familien: sykdom, brann, feilslått høst og selv døden. Jeg slengte en håndfull mørkegrønne bregneknopper i kurven. «Fortell meg det, Tante, vær så snill,» bønnfalt jeg henne, «kan de døde komme tilbake?» Tante så lenge på meg med hodet på skakke, de små, mørke øynene så inn i mine. «Ja,» sa hun til slutt. «Det finnes en måte. Få kjenner til den, men de som gjør det, lærer barna sine om det. Fordi du er det nærmeste jeg noen gang vil komme et eget barn, skal hemmeligheten gå videre til deg. Jeg vil skrive ned alt sammen, alt jeg vet om gjengangere. Jeg vil brette arkene, legge dem i en konvolutt og forsegle den med voks. Du skal gjemme den godt, og en dag når du er klar, vil du åpne den.» «Hvordan kan jeg vite om jeg er klar?» spurte jeg. Hun smilte så de små tennene syntes. De var spisse som en revs og brunflekkede av tobakk. «Det vil du vite.» Jeg skriver disse linjene i hemmelighet, gjemt under teppet. Martin og Lucius tror jeg sover. Jeg hører dem nedenunder, de drikker kaffe og diskuterer prognosen min. (Ikke god, er jeg redd for.) Jeg har gått gjennom det hele, tenkt over hvordan alt dette begynte, satt ting sammen slik man syr et lappeteppe. Men akk, så stygt og skjevt teppet mitt ville blitt! 18
«Gertie,» hører jeg Martin si over klirringen av skjeen hans i yndlingskaffekruset av blikk. Jeg ser for meg furene i pannen, de dype bekymringsrynkene der, hvor sørgmodig ansiktet hans må være etter at han har sagt navnet hennes. Jeg holder pusten og lytter nøye. «Noen ganger knuser en tragedie et menneske,» sier Lucius. «Noen ganger blir de aldri hele igjen.» Hvis jeg lukker øynene nå, kan jeg fortsatt se ansiktet til min Gertie og kjenne den søtlige pusten hennes mot kinnet. Jeg kan så levende gjenkalle den siste morgenen vår sammen og høre henne si: «Hvis snø smelter til vann, husker den fortsatt at den var snø?»
Martin 12. januar 1908 «Våkn opp, Martin.» En lav hvisking, et blaff mot kinnet. «Tiden er inne.» Martin åpnet øynene og forlot drømmen om en kvinne med langt, mørkt hår. Hun hadde fortalt ham noe. Noe viktig, noe det var meningen at han ikke skulle glemme. Han snudde seg i sengen. Han var alene, Saras side av sengen var kald. Han satte seg opp og lyttet nøye. Stemmer, lav latter fra den andre siden av gangen, bak Gerties soveromsdør. Hadde Sara tilbrakt hele natten inne hos Gertie igjen? Det kunne da ikke være bra for jenta å bli kvalt av moren på den måten. Det hendte at han uroet seg for at Saras bånd til Gertie rett og slett var … usunne. Senest i forrige uke hadde Sara holdt Gertie hjemme fra skolen tre dager på rad, og i de tre dagene puslet Sara om henne ustanselig: flettet håret hennes, sydde en ny kjole til henne, bakte kaker og lekte gjemsel. Saras niese, Amelia, tilbød seg å ha Gertie i helgen, og Sara hadde kommet med unnskyldninger – hun får så lett hjemlengsel, hun er så skjør – men Martin forsto at det var Sara som ikke holdt ut å være uten Gertie. Sara virket aldri hel hvis hun ikke hadde Gertie ved sin side. Han skjøv de bekymrede tankene til side. Bedre å konsentrere seg om problemer han forsto og kunne gjøre noe med. Huset var kaldt, ilden hadde dødd ut. Han slo teppet til side, slengte beina over sengekanten og dro på seg buksene. Den vonde foten hang der som en hov til han stakk 20
den i den spesialsydde støvelen skomakeren i Montpelier hadde lagd til ham. Sålene var hullete, og han hadde dyttet tørket gress og dunkjevle i begge støvlene innimellom biter av lær, i et forgjeves forsøk på å holde fuktigheten ute. De hadde ikke penger til nye spesialsydde støvler nå. Potetsyke hadde ødelagt det meste av høstens avling, og de var avhengige av fortjenesten på å selge poteter til stivelsesfabrikken for å komme gjennom vinteren. Det var bare januar, og grønnsakkjelleren var nesten tom, alt som fantes var et par svampaktige poteter og gulrøtter, noen kjempegresskar, fem-seks bokser med brekkbønner og tomater som Sara hadde satt til side i fjor sommer, litt salt kjøtt fra grisen de hadde slaktet i november (de hadde byttet det meste av kjøttet mot tørrvarer i landhandelen). Martin måtte snart få felt et rådyr hvis de skulle ha nok å spise. Sara var flink til å drøye det lille de hadde, hun kunne få i stand et måltid av melk og kjeks og litt salt svinekjøtt, men hun kunne ikke lage noe av ingenting. «Ta litt mer, Martin,» sa hun alltid og smilte når hun forsynte ham med denne varianten av flesk og duppe. «Det er mer enn nok.» Og han ville nikke og forsyne seg en gang til, i tråd med denne myten om overflod som Sara hadde skapt. «Jeg elsker flesk og duppe,» ville Gertie si. «Det er derfor jeg lager det så ofte, vennen min,» sa Sara til henne. En gang i måneden spente Sara og Gertie hesten for vognen og dro til byen for å hente det de trengte i landhandelen. De kjøpte ingen luksusvarer, bare det de var nødt til å ha: sukker, sirup, mel, kaffe og te. Abe Cushing lot dem handle på kreditt, men i forrige uke hadde han tatt Martin til side for å fortelle ham at regningen var blitt høy og at de måtte betale litt ned på den før de kjøpte mer. Martin hadde kjent et surt oppstøt av fiasko fra den tomme magen sin. Han strammet skolissene og knyttet dem omhyggelig. Den vonde 21
foten verket allerede, og han hadde ikke engang stått opp. Det kom av uværet. Han stakk hånden i høyre lomme på de lappete og fillete arbeidsbuksene og forsikret seg om at ringen var der. Han bar den med seg overalt som en amulett. Den kjentes lun mot fingrene, det var som om den utstrålte sin egen varme. Av og til når han jobbet ute på jordene eller i skogen og han visste at Sara ikke kunne se det, stakk han ringen på lillefingeren. Hver vår pløyde Martin opp nok stein til å bygge en silo. Men det var ikke bare steinene som kom opp, han hadde funnet andre ting, merkelige ting, ute på nordåkeren, rett under Djevelens hånd. Knuste tekopper og middagstallerkener. Filledukken til et barn. Stoffbiter. Forkullet tre. Tenner. «En gammel boplass? En slags søppelplass?» hadde han gjettet på da han viste Sara tingene. Øynene hennes mørknet, og hun ristet på hodet. «Det har aldri vært noe der ute, Martin.» Så fikk hun ham til å begrave alt sammen igjen. «Ikke pløy så nær Djevelens hånd. La den jorden ligge brakk.» Og det gjorde han. Til for to måneder siden, da han fant ringen der ute, lysende som kransen han av og til så rundt månen. Det var en merkelig ring, håndskåret i bein. Og gammel, veldig gammel. Det var mønstre på den, og underlige bokstaver som Martin ikke kjente. Men når han holdt den i hånden, var det nesten som om den snakket til ham, den ble varm og pulserte. Martin tok det som et lykketegn. Han tok med seg ringen hjem, renset den og la den i en liten fløyelspose. På juledagsmorgenen la han den på Saras hodepute, opprømt og forventningsfull. Han hadde aldri hatt penger til en skikkelig gave, noe hun virkelig fortjente, og greide knapt å vente til hun fikk se ringen. Han visste at hun kom til å like den. Den var så forseggjort, så utsøkt og liksom … magisk. En perfekt gave til hans kone. 22
Saras øyne lyste opp da hun så posen, men da hun åpnet den og kikket inni, slapp hun den straks, forskrekket, med skjelvende hender. Det var som om han hadde gitt henne en avkuttet finger. «Hvor fant du den?» spurte hun. «I åkerkanten, rett ved skogen. For Guds skyld, Sara, hva er det?» «Du må gå tilbake og begrave den igjen,» sa hun. «Men hvorfor det?» spurte han. «Lov meg det,» forlangte hun, la hånden mot brystkassen hans og grep tak i skjorten. «Nå med det samme.» Hun virket så redd. Så merkelig desperat. «Jeg lover,» sa han, tok ringen i posen og stakk den i bukselommen. Men han hadde ikke begravd den. Han hadde holdt den skjult som sin egen lille lykkeamulett. Nå reiste han seg med ringen trygt i lommen og gikk bort til vinduet. I det svake demringslyset så han at det hadde snødd hele natten. Det betydde måking og deretter å spenne hestene for plogen så innkjørselen ble farbar. Hvis han fikk gjort det tidlig nok, ville han ta børsa og gå ut i skogen og jakte litt. Nysnøen gjorde det lettere å følge spor, og med så dyp snø ville rådyrene søke seg dit skogen sto tettest. Hvis han ikke fikk et rådyr, fikk han kanskje en kalkun eller rype. Eller en hare. Han så for seg Saras ansikt lyse opp når hun fikk se ham med ferskt kjøtt. Hun ville gi ham et kyss og si: «Det var fint, min kjære.» Så ville hun slipe sin beste kniv og sette i gang mens hun danset rundt på kjøkkenet og nynnet en melodi Martin aldri visste navnet på, noe som på samme tid lød både trist og muntert, en sang hun hadde lært som barn, ville hun si. Han subbet stille ned den smale trappen til stuen, tømte ildstedet for aske og tente opp. Så gjorde han det samme med komfyren på kjøkkenet, og passet på ikke å smelle med jerndøren. Hvis Sara hørte ham, ville hun komme ned. La henne hvile, varm og lattermild under teppene med lille Gertie. Martins mage knyttet seg av sult. Middagen i går hadde vært litt 23
potetstuing med et par biter harekjøtt. Han hadde ødelagt det meste av kjøttet med hagl. «Kunne du ikke ha siktet på hodet?» hadde Sara spurt. «Neste gang skal jeg gi deg børsa,» hadde han sagt og blunket til henne. Sannheten var at hun alltid hadde vært den dyktigste til å skyte. Og hun hadde talent for å partere et hvilket som helst dyr. Med bare et par behendige kutt fikk hun flådd av pelsen som om hun dro av en vinterkåpe. Han var klossete og ødela pelsen. Martin tok på seg ytterjakken av ull og kalte på hunden, som lå sammenkrøllet på et gammelt lappeteppe i kjøkkenkroken. «Kom igjen, Shep,» sa han. «Kom hit, gutt.» Shep løftet det massive hodet, kikket forvirret på Martin og la seg ned igjen. Han var i ferd med å bli gammel og var ikke lenger like ivrig etter å bykse gjennom nysnø. Nå om dagen var det som om hunden bare adlød Sara. Shep var bare den siste i en rekke med Shep, alle sammen stammet fra den opprinnelige Shep, som hadde vært gårdshund her da Sara vokste opp. Den nåværende Shep, som dem før ham, var en diger, langbeint hund. Sara sa at faren til den opprinnelige Shep hadde vært en ulv, og etter utseendet å dømme tvilte ikke Martin på det. Uten hundefølge åpnet Martin inngangsdøren for å gå til låven. Han ville fôre de få dyrene de hadde igjen – to gamle trekkhester, en mager ku, hønene – og samle egg til frokost hvis det fantes noen. Hønene la ikke mye på denne tiden av året. Solen var så vidt kommet opp over åsen, og snøen falt i store, myke klumper. Han sank ned i pudderet, som nådde ham til midt på leggen, og forsto at han ville trenge truger for å gå i skogen senere. Han pløyde seg igjennom i en klossete subbegang tvers over tunet til låven, og svingte så rundt til hønsehuset på baksiden. Å mate hønene var et av hans kjæreste daglige gjøremål, det var så trivelig å bli møtt med klukkingen og de varme eggene i rugekassene. Hønene ga dem så mye og krevde så lite tilbake. Gertie hadde gitt hver høne navn: det var Wilhelmina, store Florence, dronning Reddington og åtte til, men Martin hadde problemer med å holde over24
sikt over de pussige små historiene Gertie lagde om dem. De hadde hatt dusinet fullt før en rev tok en av dem i forrige måned. I november hadde Gertie lagd små papirhatter til alle hønene og gitt dem en egen kake av mais. «Vi har selskap,» hadde hun sagt til ham og Sara, og de hadde ledd og hygget seg da Gertie jagde hønene rundt og forsøkte å få dem til å beholde hattene på. Han rundet hjørnet til låven og kjente pusten bli sittende fast i halsen da han så en rød flekk i det hvite. Fjær lå strødd. Reven var tilbake. Martin skyndte seg bort, bykset av gårde mens den dårlige foten slepte gjennom snøen. Det var ikke vanskelig å se hva som hadde skjedd: Det gikk spor til hønsehuset, rett utenfor var det fullt av blod og gørr, og et rødt spor førte bort derfra. Martin bøyde seg ned og tok av den tykke votten, blodet var friskt, det hadde ikke frosset ennå. Han undersøkte hønsehuset og så det lille, gnagde hullet reven hadde kommet inn gjennom. Han freste med sammenbitte tenner, løftet slåen og kikket inn. Enda to døde. Ingen egg igjen. Resten av hønene klemte seg sammen i en nervøs klump i det innerste hjørnet. Han skyndte seg tilbake til huset for å hente børsa.
Gertie 12. januar 1908 «Hvis snø smelter til vann, husker den fortsatt at den var snø?» «Jeg er ikke sikker på at snø husker stort,» sier mamma. Det snødde tett hele natten, og da jeg kikket ut av vinduet i morges, var alt dekket av et tykt, dunaktig teppe, helt hvitt og rent. Alt annet var utslettet, fotspor og veier, alle tegn på mennesker. Det var som om verden var gjenfødt, frisk og ny. Det blir ingen skole i dag, og selv om jeg er veldig glad i frøken Delilah, er jeg enda gladere i å være mer hjemme sammen med mamma. Mamma og jeg ligger sammenkrøpet og presset inntil hverandre som tvillingkommaer. Jeg har lært om komma og punktum og spørsmålstegn. Frøken Delilah har lært meg det. Jeg kan lese noen bøker helt ordentlig. Andre, som Bibelen, er det verre med. Frøken Delilah har lært meg om sjelen også, at hvert menneske har en. «Gud puster den inn i oss,» sa hun. Jeg spurte om dyrene, og hun sa nei, men jeg tror hun tar feil. Jeg tror alt må ha sjel og hukommelse, selv tigre og roser, selv snø. Og selvfølgelig gamle Shep, som ligger foran ilden og sover hele dagen, med lukkede øyne og poter som beveger seg, for i drømme er han ennå en ung hund. Hvordan kunne man drømme hvis man ikke har en sjel? Teppet er dratt opp over hodet på meg og mamma, og det er helt mørkt, som om vi er dypt under bakken. Dyr i en hule. Varmt og koselig. Av og til leker vi gjemsel, og jeg liker å gjemme meg under 26
teppene eller under sengen. Jeg er liten og kan gjemme meg på trange steder. Det hender at mamma bruker lang, lang tid på å finne meg. Yndlingsgjemmestedet mitt er kleskottet til mamma og pappa. Jeg liker følelsen når klærne deres stryker mot ansikt og kropp, som om jeg går gjennom en skog full av myke trær som lukter det samme som hjemme: såpe og røyk fra vedfyring og kremen med roseduft som mamma bruker på hendene av og til. Det er en løs planke innerst i kottet som jeg kan svinge ut og så krabbe igjennom. Da kommer jeg ut i lintøyskapet i gangen, under hyllene med ekstra laken, håndklær og lappetepper. Av og til sniker jeg meg inn den andre veien og står i kottet og ser på mamma og pappa når de sover. Det får meg til å føle meg rar og nydelig og mer som en skygge enn en virkelig jente. Våken når ingen andre er det, jeg og månen smiler ned til mamma og pappa mens de drømmer. Nå rekker mamma ut hånden og tar min. Hun staver i den med pekefingeren: «K-L-A-R?» «Nei, mamma,» sier jeg og bøyer fingrene rundt hennes. «Bare litt lenger.» Mamma sukker og klemmer meg fastere inntil seg. Nattkjolen hennes er av slitt flanell. Jeg lar fingrene gli over de myke foldene. «Hva drømte du, jenta mi?» spør hun. Mammas stemme er glatt som fint sengetøy. Jeg smiler. Tar hånden hennes og staver i den: «B-L-Å-H-U-N-D.» «Igjen? Så deilig! Red du på ryggen hans?» Jeg nikker. Bakhodet mitt støter mot mammas hake. «Hvor tok han deg med denne gangen?» Hun kysser meg i nakken, pusten hennes kiler i de små hårene der. Jeg fortalte frøken Delilah en gang at vi alle må være delvis dyr, for vi har små biter av pels overalt på huden. Hun lo og sa at det var en tåpelig tanke. Av og til når frøken Delilah ler av meg, føler jeg meg veldig liten, som en jente som akkurat har lært å snakke. «Han tok meg med for å treffe en dame med tjafsete hår som bor 27
i et hult gammelt tre. Hun har vært død lenge. Hun tilhører vinterfolket.» Jeg kjenner at mamma stivner. «Vinterfolket?» «Det er det jeg kaller dem,» sier jeg og snur meg mot henne. «Menneskene som sitter fast mellom her og der, og venter. Det minner meg om vinteren, når alt er blekt og kaldt og fullt av ingenting, og det ikke er annet å gjøre enn å vente på våren.» Hun ser rart på meg. Liksom bekymret. «Det er i orden, mamma. Damen jeg traff er ikke en av de slemme.» «Slemme?» spør mamma. «Av og til er de sinte. De hater å sitte fast. De vil gjerne komme tilbake, men de vet ikke hvordan, og jo mer de prøver, desto sintere blir de. Av og til er de bare ensomme. Alt de ønsker seg er noen å snakke med.» Teppet fyker av hodene våre, og kulda i rommet treffer kroppen min og får huden til å prikke som om den blir stukket med tusenvis av ørsmå istapper. «På tide å stå opp,» sier mamma, stemmen hennes er høyere enn den burde være. «Etter plikter og frokost kan vi to kanskje bake.» Mamma er oppe nå, hun glatter sengetøyet og flakser rundt som en travel fugl. «Sirupskaker?» spør jeg håpefullt. De er min yndlingsmat i verden. Sheps også, for nå som han er så gammel får han lov til å slikke bollen. Pappa sier at vi skjemmer bort hunden, men mamma sier til ham at Shep har fortjent det. «Ja. Gå og finn pappa, nå, og se om han trenger hjelp med å fôre dyrene. Ta inn egg også. Vi trenger dem til kakene. Og Gertie?» sier hun og snur ansiktet mitt rundt så jeg ser rett på henne. Øynene hennes er klare og glitrende, som fisk i en bekk. «Ikke nevn drømmen din til ham. Eller noe om vinterfolket. Han ville ikke forstå det.» Jeg nikker voldsomt og hopper ned på gulvet. I dag er jeg et 28
jungeldyr. Løve eller tiger. Noe med skarpe tenner og klør som bor et sted langt borte på den andre siden av havet, der det er varmt hele tiden. Frøken Delilah viste oss en bildebok med alle dyrene Noah tok med seg i arken: hester og okser, sjiraffer og elefanter. Mine favoritter var de store kattene. Jeg tror sikkert de kan gå veldig stille, snike seg rundt om natten akkurat som meg. «Grrr,» snerrer jeg og tasser ut av rommet. «Pass på, pappa. Her kommer den største katten i jungelen. Stor nok til å spise deg opp, bein og alt.»