Jegerdukken av Gert Nygårdshaug by Cappelen Damm AS

Gert Nygårdshaug

Jegerdukken

Utgitt første gang i 1987 av Solum Forlag A/S © J.W. Cappelens Forlag AS, 1993 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56782-8 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Foto: iStockphoto / Shutterstock / Marius Renberg Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold 1. Fredric Drum møter våren, søkkvåt, men full av optimistisk undring . . . . . . . . . . . . . . . . .

2. Liten eskimo bukker og forsvinner, og Fredric Drum velger seg Jungle Cock, Black Gnat og Verre enn minken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3. Han ser en skygge i natten, knekker en privat liten kode og smaker en utsøkt vin . . . . . . . .

4. Fredric Drum opplever et arkitektonisk mareritt, fanger en tvilsom fisk og ser et fremmed ansikt i vannspeilet. . . . . . . . . . . . .

5. Etter høyrøstet snakk dukker en vakker pike opp, og han lærer tredje vers i et dikt . . . . . .

6. Engelsk fluefisker drikker mye whisky, noen byr opp til dans, mens andre nyser i sommernatten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 7. En professor gnistrer til, to menn gråter mot en furulegg og Fredric Drum ser en kropp uten hode . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 8. De tilbereder et lukullisk måltid, hotellverten betror seg og en stillhet senker seg over dalen 139

9. Fredric Drum graver i gammel aske, husker et navn og inntar, ufrivillig, en plagsom stilling . 160 10. En sirkel kan være et hode, en drosjesjåfør synger ut og den bleke sommermånen speiler seg i Vesltjern . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 11. Myren lukker seg, liten jeger sitter på en mosetue og Fredric Drum holder en lav, men kraftfull tale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 12. Han røper Bareks hemmelighet, og nyter, i godt selskap, en flaske Chateau la Lagune 1982 under fikentreet . . . . . . . . . . . . . . . . . . 212

1 Fredric Drum møter våren, søkkvåt, men full av optimistisk undring

Vårsolen var skarp og varm. Fredric Drum kjente at den tok godt på nesen; han myste opp og nøs voldsomt tre ganger. Nyseanfallet vakte ikke særlig oppmerksomhet, han var en av de få som satt og ventet på ferjen over til Hovedøya, og da det begynte å bli sent på ettermiddagen, gikk mesteparten av passasjerstrømmen motsatt vei. Klokken var ti på fem, og foruten ham var det tre andre passasjerer som skulle med båten. En måke klasket sitt visittkort i de grove bryggeplankene noen centimeter fra det høyre buksebeinet hans; noen skvetter avtegnet seg på det lyse stoffet, men han brydde seg ikke med å gni dem bort, det var vår og naturen var gavmild og mangfoldig. Luften var klar, himmelen blå og lun og det ville ennå ta mange timer før solen senket seg ned bak åsene vest for Bygdøy. Refleksen fra solstrålene ble kastet tilbake fra de små krusningene på det grå fjordvannet; knep han øynene sammen, ble det til hvite fugler som steg opp fra havflaten og flakset lydløst forbi ham. Solstrålene kunne være så mangt. Han trakk opp en gjenstand fra lommen; det var et krystall formet som en perfekt femtakket stjerne, stor 7

som en femkrone, men mye tykkere, ca. én centimeter. Dette krystallet hadde Fredric Drum med seg overalt; stjernen lå og varmet nederst i bukselommen. Nå holdt han den opp foran solen, og vakre farger gnistret mot netthinnen hans. Han nøs igjen og puttet krystallstjernen raskt på plass i lommen. Ferjen var på vei mot bryggen, fullastet med Osloborgere som hadde nytt våren på Hovedøya denne dagen. Han var i godt humør. Så oppstemt som han var i dag kunne han ikke huske å ha vært på lenge. Det var ikke bare den deilige vårdagen, i lommen hadde han en invitasjon, en invitasjon fra en fransk vin-importør som i samarbeid med en kjent Oslo-restaurant skulle arrangere en dégustation, en prøvesmaking på diverse viner fra St.Julien-området. Datoen var i dag, onsdag den femte mai. Klokkeslettet var halv seks og stedet Hovedøya, nærmere bestemt øyas kafé som var reservert for denne spesielle anledningen. Invitasjonen var trykket på vakkert papir med firmaets emblem i farger øverst i venstre hjørne. Kjent Oslo-restaurant? Det sto ikke noe navn, men Fredric hadde en sterk mistanke om at det var «d’Artagnan». Han var personlig venn med den blide matog vinelskende dansken som drev «d’Artagnan». Jo, det måtte være «d’Artagnan», tenkte Fredric. Ikke mange restauranter i Oslo hadde fantasi til slikt. Ferjen hadde lagt til og passasjerene strømmet i land. Snart var den tom, og han og de tre andre kunne stige ombord. Rart. Det lot ikke til å være andre vin-smakere med på denne ferjen. To kvinner med termobag og sammenleggbart sitte/liggeunderlag skulle sikkert nyte naturen og den lyse vårkvelden ved strandkanten; de tok plass ak8

ter. Den andre mannlige passasjeren ble som han stående på fordekket. Lot til å være turist, slik som han kikket seg nysgjerrig omkring. Fredric slo seg til ro med at de andre innbudte sikkert tok neste ferje som passet bedre med klokkeslettet. Selv var han tidlig ute og aktet å spasere litt rundt på øya først. Lytte til fuglesangen. Titte på skjell i strandkanten. Snuse inn lukten av grønt. Tømme hodet for de siste rester av vinterens slagg. Ferjen bakket og vendte nesen mot Hovedøya. Han sto støttet opp mot veggen til styrehuset og tenkte på seg selv. Han hadde hørt at det litt magre, gutteaktige ansiktet virket nesten for ungt til å tilhøre en mann på snart fireogtredve år. Så man nøyere etter, kunne øynene som virket troskyldige blå, avsløre et hardt, nærmest husky-aktig drag som røpet erfaring og handlekraft. Men bak hvert trekk kunne også spøken og humoren anes. Latteren var nemlig Fredric Drums viktigste våpen. Med den hadde han kommet seg ut av mang en knipe. Og kniper hadde det ikke vært mangel på i fireogtredveåringens liv. Hans grenseløse nysgjerrighet hadde ført ham opp i mange underlige og lite ønskede situasjoner. En tragisk historie i Frankrike for nesten to år siden, hvor han var fullstendig uskyldig, men likevel indirekte årsak til at syv mennesker led en makaber død, toppet foreløpig listen over bisarre opplevelser. Denne hendelsen hadde ført den ellers glade og optimistiske Fredric Drum inn i månedslange depresjoner. Nå var han endelig på vei opp. Opp og ut i lyset igjen. Det var vår og det var vin i vente. God vin. Ferjen gjorde god fart og ville om få minutter anløpe Hovedøya, Oslo-fjordens fredede oase. Petite dégustation. Ordene hamret inne i hodet hans, men han skjøv de ubehagelige assosiasjonene overbord. 9

Han var ferdig med Frankrike nå. Konturene av en vakker kvinne, Geneviève, var visket nesten helt bort. Nesten. Den andre mannen sto helt fremme i baugen. Mellom beina hadde han en åpen bag, og Fredric kunne se at det lå fotoutstyr øverst. Han lot til å nyte utsikten og den ikke altfor friske lukten av sjø. Mannen speidet ivrig fremover, men av og til skottet han også bakover på Fredric. Pilegrimen var han blitt kalt. Nå var det riktignok lenge siden noen hadde brukt denne betegnelsen om hans person, men hver gang han rotet seg opp i noe og ble stoff i avisene, dukket dette økenavnet opp. Han hatet det. Det hadde oppstått for flere år siden i en ubetydelig samtale med en kjendis-dame han senere hadde hatt et ulykkelig forhold til. Hun hadde sagt til et rovdyr av en journalist fra ukepressen: «Jeg har funnet Pilegrimen min!» Dette «funnet» viste seg snart ganske uinteressant for henne. Selv hadde han fått et sår. Senere hadde han fått et enda verre sår som fremdeles verket. Han hatet Pilegrimen. Noen ganger hatet han også Fredric Drum, men det var muligens bare et overflatefenomen. Brått ble han oppmerksom på at mannen fremme i baugen vinket på ham; ville at han skulle komme opp til seg. Fredric gikk nølende opp dekket, bort til mannen. De var kommet halvveis over og Akershus Festning lå bak dem. «Unnskyld at jeg spør,» sa mannen, som kunne være i femtiårsalderen og ikke ulik en forhenværende kulturminister. Øynene var nemlig tunge, svært tunge. «Unnskyld, men vet De om kanonene der oppe på Akershus noensinne har vært i bruk mot en fiendtlig makt? Jeg 10

er interessert i historie, skjønner De, men kjenner lite til lokalhistorien her i Oslo.» Mannen snakket fort og ivrig og hadde ikke noen utpreget dialekt. «Kanonene, ja,» svarte Fredric og tenkte seg om. «Kanonene har vel ikke …» Han stoppet brått opp og stirret til venstre. En cabin-cruiser kom i voldsom fart rett mot ferjen som bare hadde hundre meter igjen til bryggen på Hovedøya. Den hadde kollisjonskurs og lot ikke til å vike. «For helvete!» brølte Fredric og tok et skritt tilbake, men ble holdt igjen av den andre som tydeligvis hadde grepet Fredrics arm i panikk. Fløyten på ferjen ulte desperat, men det ble fort stopp. Det som skjedde, skjedde raskt, i løpet av sekunder. Likevel var det som sakte film for Fredrics øyne, uvirkelig, nært og voldsomt. Like før sammenstøtet kastet et menneske fra cabincruiseren seg ut i sjøen, så lød det et kraftig brak og noe ble splintret. Bråstoppen gjorde at Fredric falt baklengs ut over rekken, idet den fremmedes panikkgrep om armen hans løsnet. Mens han falt registrerte han tre ting: En stor, plastlignende splint sto ut fra halsen rett under haken på mannen som nettopp hadde spurt om kanonene på Akershus, mannens høyre hånd åpnet seg, en injeksjonssprøyte med montert spiss falt mot den grå havflaten, og bagen med fotoutstyr og innhold fulgte etter. Disse tre tingene rakk han å registrere før det kalde fjordvannet lukket seg om ham. Han kavet seg opp mot overflaten. Hostet, harket og spyttet. Kaldt, det var kaldt! Det sved i øynene, og han blunket for å kunne se tydelig igjen. Både ferjen og cabin-cruiseren lå helt stille og vugget foran ham. Ingen 11

av båtene lot til å ha fått så stor skade at de truet med å synke. Han la seg på ryggen og lå stille. Med himmelen som lerret projiserte han de siste sekundenes dramatiske synsinntrykk. Så snudde han seg om og stanget hodet mot en liten gjenstand som lå og fløt i vannet. Det lignet en slags dukke. Uten å reflektere over det, grep han den, puttet den inn under skjorten og crawlet med kraftige tak de få meterne inn mot Hovedøya. En mengde mennesker tok imot ham. Mennesker som hadde oppholdt seg på bryggen, ventende på ferjen. De skulle hjem etter en solrik dag. «Det gikk da visst bra,» trøstet én. «Jævla råkjører, bør øyeblikkelig bures inne,» mente en annen. «Råkjøreren ble tatt ombord på ferjen,» opplyste noen. «Gi stakkaren noen håndklær,» ropte en kvinne. Før han hadde gått fem skritt innover stranden, hadde Fredric åtte håndklær i armene. Han smilte fåret og takket til høyre og venstre. Rygget innover i skogen mens han gestikulerte at han ville få av seg de dryppvåte og stinkende klærne. Snart var han alene inne mellom alt det vårgrønne og frodige. Han vrengte av seg. En pjuskete, snodig gjenstand falt ut fra skjorten hans og ble liggende halvveis skjult i gresset. Det måtte være en slags dukke. Fredric tørket den nakne kroppen sin grundig med alle åtte håndklærne. Så ga han seg god tid med å vri tøyet sitt tilnærmet tørt. Deretter spratt han rundt i en slags dans som en annen faun, men fant til sin forbauselse ut at han slett ikke frøs; luften var mild, så han roet seg ned. Luktet skeptisk på tøyet sitt. Bouqueten var ikke helt bra. Han ville ødelegge hele dégustationen om han 12

kom anstigende i det. Derfor ble det ingen dégustation. Ingen god vin på Fredric Drum denne aftenen. Hoderystende begynte han å trekke på seg det halvvåte tøyet igjen. Han ble værende inne mellom bladene og buskene en stund. Det var så grønt. Så ufattelig grønt: Det var grønt i alle nyanser, fra skogrosens mørkegrønne spydspissblader, til de gul-grønne raklene på bjørketrærne. Og det luktet sterkt av vår-jord. En tidlig sitronsommerfugl kom flagrende og satte seg på en kvist like foran nesetippen hans. Der satt den og vippet og lignet nøyaktig de andre bladene på kvisten. Kamuflasjen var fullkommen. Over ham, oppe i trekronene, holdt trosten et kakofonisk ettermiddagsmøte. Han satte seg ned på en morken trestubbe og lot det dampe fra klærne. Kjente en yr og optimistisk undring krible i brystet. Som naturen boblet! For en overflod av liv! Hvilken helhet han befant seg i. Helhet. Fredric reiste seg brått opp. Mannen måtte ha dødd momentant av plastsplinten som hadde truffet ham i halsen. Selv hadde han bare falt overbord. Det var bra. Så slapp han å se alt blodet. Det var rop og spetakkel nede ved bryggen. Han hørte dur fra flere båter som kom til. En kraftig stemme brølte: «Hvor er passasjeren som falt i vannet?» «Inne i skogen og vrir klærne sine,» ble det svart. Hva jeg vrir er det ingen som vet, tenkte Fredric og skimtet solen gjennom løvverket. Til og med skyggene var grønne. Han samlet sammen syv av håndklærne. Det åttende la han over den dukkelignende gjenstanden og pakket den inn. Deretter fant han stien ned til bryggen. Ved siden av ferjen og cabin-cruiseren som nå lå fortøyet til bryggen, så han en politibåt og en ambulanse13

båt. Da han nærmet seg, ble en båre med et hvitt, heldekkende laken løftet over fra ferjen til ambulansebåten. Så startet den opp med kurs for Rådhusbryggen. «Der er han!» ropte en dame og pekte på Fredric. Straks ble oppmerksomheten rettet mot ham og han ble ringet inn av tusen spørsmål. I stedet for å svare, begynte han å dele ut håndklær. Det med dukken i beholdt han. Deretter rystet han på hodet og banet seg vei ned mot politibåten. En uniformert tjenestemann vinket ham ombord. «Passasjeren?» spurte han, ikke direkte uvennlig. Fredric nikket. «Vi drar tilbake til Rådhuskaia snart, men først vil vi ha noen opplysninger av deg.» Politimannen viste ham ned i båten. Det var fire politifolk i alt. To av dem var tydeligvis i ferd med å avhøre styrmannen og dekksgutten på ferjen, en tredje sto tett opp til en blek, kvisete unggutt som satt pakket inn i et ullteppe borte i en krok. Føreren av cabin-cruiseren, tenkte Fredric. Den fjerde politimannen, han som hadde vinket Fredric ombord, gjorde blokk og blyant klar. «Navn og fødselsnummer,» ble det befalt. «Henning Haugerudsbråten, tjuesjunullfemfemtito,» skvatt det ut av Fredric som om han hadde øvd seg på dette lenge. Politimannen noterte og ba Fredric fortelle hva som var skjedd. Mens Fredric fortalte nøyaktig det som skulle fortelles, stirret den unge gutten med kvisene storøyd på ham. Det var ikke noe vennlig blikk, og Fredric undret om han kom til å få fengselstraff. Uaktsomt drap. Hvorfor hadde han kjørt cabin-cruiseren rett på ferjen? Uopp14

merksomhet? Panikk? Teknisk svikt? Han grep seg i å håpe det siste, Fredric ønsket ingen i fengsel. «Da kjører vi,» befalte lederen for kvartetten. Han hadde oppgitt falsk navn. Det var frykten for at Pilegrimen skulle oppstå igjen i avisene som fikk ham til dette. Skandaleavisene hadde den leie uvanen at de gjerne koblet sammen ting som slett ikke behøvde kobles. For sikkerhets skyld oppga han restaurant «Kasserollen» som sin adresse, slik at politiet kunne finne ham om de hadde behov for ytterligere opplysninger. Politibåten brukte bare et par-tre minutter inn til Honnørbryggen. Radioen ble brukt flittig på overfarten, og flere politibiler ventet sammen med nysgjerrige tilskuere. Fredric takket bestemt nei til tilbudet om å bli kjørt hjem i Svarte-marja. Akkurat idet de gikk i land, rykket den unge gutten seg løs fra politimannen som holdt ham i armen. «Det var et uhell, hører dere! Det var ikke slik det var ment!» ropte han. Fredric snudde seg og møtte guttens desperate blikk. Hvorfor så rasende, tenkte han, var det et uhell så har du ingenting å frykte. Deretter gikk han raskt opp bryggen og peilet seg inn på en benk under Rådhusets sydvegg. Her var det lunt og solen varmet fremdeles. Om ikke lenge ville tøyet hans være helt tørt og mesteparten av lukten borte. En ulykke var en ulykke. Han hadde gått glipp av en koselig aften med god vin og hyggelige mennesker. Det var ikke noe særlig å gremmes over. Nye anledninger ville komme og sommeren sto for døren. Vinkjenneren Fredric Drum skulle ikke klage. Han hadde, på tross av sin unge alder, fått ord på seg 15

som en av byens beste vinkjennere. Takket være «Kasserollen» og det ry den etterhvert hadde fått. For noen år siden hadde han og kameraten Tob, Torbjørn Tinderdal, åpnet Oslos minste og mest eksklusive restaurant og gitt den navnet «Kasserollen». Den lå i Frognerveien og hadde bare seks bord. Nydelige retter ble servert; det beste i norsk mattradisjon ble kombinert med det franske kjøkkens raffinement og eksperimenter. Og vinene var utsøkte, de ble spesialimportert direkte fra chateauene. Etter grundig testing av både Tob og ham selv. Hver rett sin spesielle vin som kunne gjøre måltidet fullkomment. Ingen gjest hadde hittil forlatt «Kasserollen» misfornøyd. Og bord måtte bestilles uker i forveien om man ønsket gastronomisk traktement på «Kasserollen». Her nyttet det ikke bare å slenge innom og tro at man fikk plass. Som eneste Oslo-restaurant hadde «Kasserollen» to stjerner i Michelin-guiden. Interiøret i den vesle intimrestauranten var dessuten så koselig og lunt at det hadde vakt oppsikt i kretser som ikke bare var opptatt av god mat. Restauranten hadde personlighet i ordets mest positive forstand. At det var blitt slik, skyldtes ikke minst Tob, som hadde sans for det meste når det gjaldt estetikk og livskomfort. Tob var dessuten litt av en filosof. Øynene bak glassene i hans runde apotekerbriller kunne lyse av entusiasme når de i rolige stunder benket seg ned rundt sitt lille private bord i en krok og tok opp temaer utover det rent hverdagslige. Dessuten kunne Tob alltid formulere et visdomsord som satt som det skulle. Om dybden ble fattet. Torbjørn Tinderdal var en kjernekar og den beste kamerat og kompanjong noen kunne ønske seg. Som hjelp og avlasting i restauranten hadde de lærlinger fra kokkeskolen. Det var stor rift om lærlinge16

plass på «Kasserollen», ikke bare på grunn av dens ry som byens beste kjøkken, men også fordi Tob og Fredric hadde som prinsipp at overskuddet fra restauranten, etter at faste utgifter var dekket, skulle deles likt mellom dem som arbeidet der, enten de var eier eller lærling. Og overskuddet hadde de siste årene vært svært bra. Fredric Drum hadde ingen grunn til å klage. Solen ville om ikke lenge dukke ned bak Aker Brygges nye, yappe-konstruerte fasader; det blinket i plasttunnelen som løftet menneskene over trafikkaoset på veien under. «Tyrihans», en av Nesoddbåtene, var i ferd med å legge fra kai. Han satt og fingret med krystallstjernen som han hadde trukket opp fra lommen. Som en bombesplint. Sammenstøtet måtte ha frigjort spenning i cabin-cruiserens plastskrog og sendt en bit i voldsom hastighet mot mannen som sto ved siden av ham. Som holdt ham fortvilet i armen og ventet svar på om kanonene på Akershus noen gang hadde vært i bruk mot en fiendtlig makt. Akkurat som dette spørsmålet aldri burde ha vært stilt: Sekundet etterpå var mannens strupe kuttet og ville aldri mer bli i stand til å stille spørsmål. Strålene fra den sene ettermiddagssolen ble brutt gjennom de nøyaktige prismene som utgjorde taggene i stjernen slik at det oppsto uvante fargekombinasjoner. Fredric undret seg. Flere ganger hadde han iakttatt det uforklarlige fenomen at det var en slags kommunikasjon mellom krystallet og ham, mellom krystallet og omgivelsene; at krystallet sanset ting han selv ikke oppfattet. Fredric mente bestemt at krystallstjernen minst én gang hadde reddet livet hans der nede i Syd-Frankrikes beste vindistrikt for nesten to år siden. Eller som Tob hadde sagt: «I krystallet bor svaret på menneskets ur17

gåte: Opprinnelsen. Synd ingen er i stand til å lese krystallets språk.» Fargene var uvanlige idag, men det var sikkert slik det skulle være. Han hadde vært vitne til en brutal ulykke, og dette avspeilet seg muligens i det følsomme kraftfeltet mellom ham og krystallet. I dette feltet fantes ikke noe subjekt eller objekt, bare et «noe». Fargene var noe av dette «noe», og de kunne aldri lyve. Han var nesten helt tørr. Ved siden av ham på benken, som en liten bylt, lå det grønnspraglete håndkleet han hadde pakket den pjuskete, dukkelignende gjenstanden inn i. Et øyeblikk tenkte han på å kaste hele greia i en søppelkurv, men ombestemte seg. Hvorfor ikke ta det med hjem og undersøke «funnet» litt nærmere? Han hadde tross alt drasset på den en stund, av en eller annen grunn. Han kapret en drosje. Pensjonatet han bodde på het «Morgan» og lå i Parkveien. Stille og rolig og med en viss standard. Nesten et år hadde han bodd der, og det var bortimot personlig rekord for opphold på ett og samme pensjonat. Fredric Drum flyttet nemlig rundt fra pensjonat til pensjonat; han hadde aldri leiet eller eid noen egen leilighet. Tob og de andre vennene hans hetset ham til tider ganske voldsomt for denne sære tilbøyeligheten. De mente at han på denne måten aldri fikk noe privatliv, aldri noe «hjem» hvor han kunne slå røtter og trives. Røtter? Hjem? Fredric hadde aldri skjønt de andres synspunkter. Hva skulle han med et «hjem»? Hadde han ikke røtter? Han hadde det så godt som noen. Ukomplisert og greit. Ingen materielle forpliktelser. Ingen dynger med jordisk gods. Det måtte i så tilfelle være hans etterhvert ganske fyldige og spennende vinlager, hans 18

private sådanne, som han fant det verre og verre å drive og flytte på. Kanskje var det derfor han hadde bodd på «Morgan» såpass lenge. Ellers pleide han å skifte pensjonat gjennomsnittlig hvert halvår. Det virket nemlig som om det var en ufravikelig lov som gjaldt for pensjonærtilværelsen: Etter omkring et halvt års relativt anonymt opphold startet en fase hvor vertskap og medpensjonærer begynte å bli påtrengende familiære. Hans egne vaner og væremåter ble innlemmet i en rutine som avspeilet pensjonatets atmosfære. Han følte at han ble en organisk del av et lugubert maskineri. Det var da Fredric Drum fant det for godt å flytte. Røtter? Hjem? Kanskje en gang. Men det kunne vare lenge. Han hadde en vag drøm, en var følelse. Han låste seg inn på pensjonatet og gikk bortover den lydløse korridoren til rommet sitt. Eller rettere sagt rommene: Han leide en liten stue og et soverom. Stuen inneholdt akkurat det den måtte: Et stort lyst skrivebord med bøker og papirer i sirlige stabler, en bokhylle, et par behagelige lenestoler og et tidløst salongbord uten duk. Langs veggene sto flere vinstativer fulle av flasker, ganske nøyaktig trehundreogførti flasker, visste han etter siste telling. Han la håndklebylten midt på salongbordet. Plystrende tok han seg en dusj og skiftet på seg rene klær. Han kjente en fornøyelig kribling i brystet og laget morsomme grimaser mot seg selv i speilet. Var det bare våren? Ikke bare, snart, om noen uker skulle han ut på en spennende ekspedisjon sammen med en god venn fra England. Han var full av optimistisk undring. Vin? Skulle han ikke kunne unne seg en god vin fra sitt eget lager? Sannelig, han var ikke i beit fordi om han hadde gått glipp av vinsmakingen på Hovedøya. Nå 19

satt de vel derute og sniffet, gurglet og spyttet. Skjønt få spyttet vel det gode ut igjen. Det måtte isåfall være gutta fra Vinmonopolet, om de var invitert. Han gikk frem og tilbake foran vinstativene. Dro ut en flaske hist og en flaske pist. Til slutt falt valget på en Chateau de Terte 1975, en femtecru-vin fra Margauxdistriktet. Etter Fredrics mening var dette chåteau’et underklassifisert i den konservative Médoc-klassifiseringen fra 1855. Chateau de Terte burde vært annen-cru. Han helte et krystallglass halvt fullt og satte seg godt til rette i en av lenestolene. Fargen var dyp brunlig-rød. Lukten var som overmodne kirsebær og mandler, samt en snev av vanilje? Den var rund, fyldig og mild, men kraften var der fremdeles. Denne vinen hadde fremdeles mange år å gå på. Han drakk glasset ut i små slurker og skjenket seg et nytt. Så falt øynene hans på den våte håndklebylten som lå foran ham på bordet. Han skjøv den bort til seg og pakket forsiktig opp. Ryggen på dukken kom til syne. Den lå på magen. Den virket gammel og medtatt, og klærne var som en mellomting mellom skinn og never. Oppholdet i vannet virket ikke å ha bløtt den opp noe særlig. Han snudde den rundt og kjente at blodet ble borte fra kroppen, at nakkehårene reiste seg og at stillheten rundt ham plutselig trykket ham tom for luft. Denne dukken hadde han sett før! Ikke som dukke, men som en liten barnemumie avbildet i en rekke arkeologiske tidsskrifter. En liten eskimobaby fra 1500-tallet, funnet på Grønland av noen jegere for femten år siden. Fredric rygget helt tilbake i lenestolen og stirret på det som lå foran ham på bordet med øyne som nektet å tro. En uhyggelig dukke. En grotesk kopi. At det var 20

en dukke, skjønte han etterhvert som tankene begynte å arbeide. Den var knapt tredve centimeter lang. Kledd i en skrukkete sparkebukse av skinn. Hårete skinnjakke med hette. I stedet for de tomme øyenhulene til babymumien fra Grønland, var det innsatt gule, skremmende levende, kattelignende øyne. Hendene var som små klør, sorte, innskrumpede. Den som hadde laget kopien, hadde vært uhyggelig dyktig. Ansiktshuden så ut som tørr, sprukken menneskehud, og skinnklærne kunne godt ha vært hundrevis av år gamle. En lang, monoton hvislelyd fant veien ut over Fredrics lepper. En halv time, kanskje en time, ble han sittende apatisk. Denne spesielle dukken, kopien av en fem hundre år gammel eskimobaby, måtte gjøre et dypt inntrykk på alle som så den. Han husket sin egen reaksjon da han for første gang så et foto av baby-mumien. Det var ikke noe man bare skjøv fra seg og glemte. Bildet hadde sittet lenge i bevisstheten og satt der fremdeles. Bare det at nå var det forsterket gjennom fysisk kontakt og tredimensjonal tilstedeværen. På bordet foran ham, med øyne som sendte stråler av is mot ham. Hvem kunne lage noe slikt? Han fikk omsider plassert dukken oppe på en bokhylle, fremdeles liggende på det grønnspraglete håndkleet. Så drakk han resten av vinen og åpnet en ny flaske. Denne gang en relativt ukjent, men god St. Emilion: Chateau Grace Dieu. Den burde kunne vekke minner som skjøv tankene om den groteske dukken vekk. Den gjorde det. Legemet var tungt, men hodet føltes lett ull-aktig da Fredric Drum bestemte seg for å gå til køys. Imorgen og 21

de nærmeste dagene var arbeidsdager. Trivelige arbeidsdager på «Kasserollen». Skiftevis kjøkken og servering. De delte på alle arbeidsoppgavene. Slik ble det lite rutine og mye spontanitet. Hvilket skapte den atmosfæren gjestene så godt likte. Like før han gikk inn på soverommet, kastet han et blikk mot bokhyllen der dukken lå. Nå lå den ikke lenger: Den satt oppreist, støttet opp mot veggen.