Jeg har hørt det er fint der av Tom Ingar Eliassen

Jeg har hørt det er fint der

Tom Ingar Eliassen

Jeg har hørt det er fint der

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58169-5 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsfoto: Tom Ingar Eliassen Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, 2018 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80g 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Alt må jobbes med 7 Billetter til Auschwitz 25 Fallulykke 45 Pleasure Island 55 Ingen av oss trenger å juge lenger Blindgjengere 91 Blue Hawaii 105 Det siste lyset midtfjords 159 Hvor ligger Halvorsen? 175 Heisen i ditt liv 197 Noen har det sånn 211 Slipp lysten fri 227 Bryllupet i Portofino 241

77

alt må jobbes med

Allerede etter den andre campingvogna følte Kenneth seg sliten, det satt i armene og ryggen. Heller ikke pusten var god, brystet surkla, den kjølige lufta sved og sprengte seg vei ned i lungene, men han klagde ikke. Han harka opp litt slim, sendte et par spyttklyser i snøen, trakk lua godt nedover øra og titta opp på Oddvar, som sto på låvebrua, krumbøyd, med hendene i lomma og ansiktet delvis gjemt inni den store hetta. Han hadde ikke spurt enda, men Kenneth tenkte at det snart kom. Han huka seg ned, grep piasavakosten og gikk løs på den nærmeste vogna, en blå og hvit Hobby Prestige. Det var stadig blitt flere vogner, og i år var det tretten. Snart ble han nødt til å si nei. Låven klarte nok ikke flere enn fjorten, maks femten. Mens han bakset og strevde med den våte snøen, fem–seks centimeter som pakka seg på vogntaket når han forsøkte å feie det bort, irriterte han seg over at han ikke hadde kjørt inn vognene tidligere, det var jo ikke sånn at han ikke hadde hatt tid. Han var hjemom både en og to ganger i løpet av dagen, og gutta nede på bruket, i hvert fall de som kjørte saga, hadde begynt å fleipe med ham. Har du hatt et uhell? Skal du hjem for å skifte truse? Skal du hjem for å drite? Men formannen Tord var grei, bare du får gjort det du må gjøre, sa han.

9

Det skjedde noe med Ragnhild i sommer. Hun slutta plutselig å stå opp når vekkerklokka ringte, og hun satt aldri i solveggen og titta på hestene. Det var nesten som om hun gikk i hi, sjøl varmen og sola på de peneste dagene fikk ikke lokka henne ut. På slutten av videregående hadde hun også hatt en sånn periode, Kenneth visste det, sjøl om han ikke kjente henne da. Oddvar hadde advart ham. Ho er helt tynnslitt, hadde han sagt, du ser det på øya hennes.

Kenneth var ikke redd for det, han elska de øya og han kjente mange som bet seg litt ekstra i kinna eller som satt for seg sjøl og smatta på en røyk nede på kroa. Dessuten trodde han at han var en mann som ville klare å få henne ut av det, bare han skjerpa seg. Men der han strevde seg fram mellom campingvognene var han ikke like sikker lenger. Det han hadde mest lyst til, tenkte han, var egentlig bare å gi faen, sette seg inn i bilen og stikke av, finne seg ei ny bygd og ei ny kjerring, det var nok av falleferdige gårder rundt omkring som kunne trengt en mann. Han titta opp på Oddvar igjen. Det var hans gård, det var her han hadde jobba hele livet, her han hadde spytta i gresset og måka møkk, her han hadde latt Ragnhild løpe rundt på tunet.

Da kan jeg vel ta de to første, ropte Oddvar.

Kenneth nikka tilbake.

Ai, ai kæpten.

Oddvar smila. Så gikk han ned fra låvebrua og bort til traktoren som sto på tunet. Nå som det var blitt så mange vogner, var det helt avgjørende at de sto riktig til å begynne med, det var et helvete å flytte på dem etterpå. Var det noen som visste det, så var det Oddvar, og sjøl om han ikke var like sprek lenger, slappa Kenneth helt av, Oddvar kunne 10

fremdeles rygge inn på låven i blinde, traktorkjøringa satt i blodet på ham.

Kenneth tok plass foran den første vogna, Oddvar rygga rolig og pent, rett inn. På signal fra Kenneth stansa han et par centimeter fra draget. Nå var det bare å løsne håndbremsen, løfte vogna på plass og dra opp nesehjulet. Kenneth gav et nytt signal når alt var på plass. Så satte Oddvar traktoren i gir og kjørte vogna et stykke ut på tunet, nesten så nesa på traktoren kom inn på hustrappa, før han la over og begynte å rygge opp mot låvebrua. Da vogna og traktoren forsvant inn på låven, ble Kenneth stående i noen sekunder og lytte til turtallet på motoren, det var dette som var Oddvar sin greie, ingen rusing, ingen plutselige lyder, alt foregikk så rolig, som en båt som gled inn mot land.

Kenneth hadde aldri klart å gjøre det på den måten, han hadde prøvd, men han var ikke komfortabel med rygginga.

Han kom alltid skjevt ut, kanskje ikke så mye, men nok til at han måtte kjøre fram og tilbake flere ganger, nok til at han følte seg udugelig og nok til at Oddvar lo av ham. Sjøl Ragnhild hadde, med latter i stemmen, sagt at han var den dårligste i hele bygda til å rygge med henger.

Kenneth plukka opp piasavakosten og børsta rent skaftet, før han fortsatte med feiinga, og mens han så snøen gli nedover de tomme vinduene på den største vogna, en Kabe Royal Hacienda, tenkte han på hvor mye slike vogner kosta. Det var minst en årslønn, kanskje mer. Sist han og Ragnhild hadde tatt seg råd til ferie, hadde de reist til Danmark, med et lite tomannstelt. Det var fint det også, men han skulle gjerne hatt råd til noe bedre. Feiinga gikk langsomt, snøen, som hele tida ble våtere, satt seg fast i kosten, tunge klumper som han måtte dra løs med fing11

rene. Han grua seg til resten av vognene, og han tenkte på om han rett og slett skulle la dem stå ute ei stund til, det kunne jo hende at mildværet fortsatte, at snøen forsvant av seg sjøl. Men det var også fare for det motsatte, at kulda ville komme og glasere vognene. Da ble det umulig å få dem rene, da måtte han bare kjøre dem på låven, la vognene stå der som isklumper gjennom vinteren. Han lente seg mot kosten og stirra bort på huset, snøen hadde lagt seg i takrenna og på vindskiene. Det hadde også blåst ei lita fonn opp mot kjellernedgangen, men vinduene var rene og tomme. Han tenkte på Ragnhild, han håpa at hun hadde kommet seg opp av senga, at hun kanskje tok seg en dusj.

Hun lukta så mye bedre da.

Oddvar parkerte traktoren midt på tunet. Kenneth satt på draget til en av campingvognene. Han var ikke ferdig med jobben, men han orka rett og slett ikke mer. Han hosta litt i votten, gav fra seg et lite stønn og hosta igjen. Han følte det som om lungene var i ferd med å gi etter for kulda.

Gir du deg? spurte Oddvar.

Ja. Vi tar resten i morra.

Er det pusten?

Kenneth svarte ikke.

Hvordan ser det ut med plassen? spurte han.

Nei, svarte Oddvar. Det er god plass.

Fem til?

Kanskje seks, sa Oddvar. Sju dersom jeg må.

Tror jeg faen ikke, sa Kenneth. Ikke sju.

Oddvar lo. Kenneth så på ham at det snart kom, han hadde det i øya, det lå der og ulma.

Vi får håpe på mildvær, sa Oddvar.

12

Vi får gjøre det.

Traktoren er i hvert fall klar.

Fint, det, sa Kenneth.

Han harka opp litt slim og spytta i snøen.

Nei, sa Oddvar. Da mener du at vi skal gi oss?

Det er ikke noe vits, sa Kenneth. Med den snøen.

Har du sett værmeldinga?

Nei. Oddvar sa ikke noe mer, og Kenneth forsto hva han mente, men det verka i armene og han var våt på føttene og gjennom buksa. Forkjølelsen gjorde det heller ikke noe bedre, først svetta han, så frøs han, så svetta han igjen.

Det er klart, sa Oddvar, du er sjefen.

Men han gikk ikke. Han sto og tråkka ei stund i snøen, helt til det bare var slaps mellom støvlene, da snudde han seg og titta bort på huset.

Nei, sa han. Jeg lurer på hva det er som gjør det?

Ja, sa Kenneth.

Ho var bestandig ei sånn god jente.

Det vil jeg tro, ja.

Oddvar rista på hodet.

Rare greier, sa han, at det bare kan skje.

Det kan visst det, sa Kenneth.

Ja, sa Oddvar.

Han så på klokka, venta litt, så sa han: Da får du vel gå inn og lage litt mat til ho.

Vi spiste før du kom, sa Kenneth. Egg og bacon.

Jøss, sa Oddvar.

Ja, sa Kenneth.

Han reiste seg opp.

Hun er nok i dusjen nå, sa han.

13

Oddvar nikka forsiktig, nesten umerkelig. Han så fremdeles mot huset. Kenneth løfta opp kosten, slo den flere ganger i bakken for å få bort snøen, men klumpene forsvant ikke, og han banna lavt til seg sjøl.

Hæ?

Fem vogner igjen, svarte Kenneth.

Du må ikke drite deg ut nå, sa Oddvar. Ho er ditt ansvar.

Han snudde seg mot Kenneth. Titta på ham ei stund, før han sa: Kanskje du burde ta ho med ned til legen.

Det går bedre nå, sa Kenneth. I går så vi på tv og spiste sjokolade. Etterpå gikk vi en lang kveldstur.

I snøværet?

Ja, sa Kenneth. Det snødde noe jævlig. Jeg gikk med lue.

Du gikk med lue, ja.

Oddvar rista på hodet.

Jeg veit ikke hvor du var, sa han. Men det begynte ikke å snø her før i tre–firetida i natt.

Joda, sa Kenneth. Det snødde.

Han hosta i votten.

Det snødde kvart over elleve.

Randi døde for fem år sia. Kreft med spredning til skjelettet. Oddvar tok det tungt, og han trengte mye hjelp i den første tida etterpå. I en periode var Ragnhild hos ham hver dag. Hun vaska klærne hans og hjalp ham med maten.

En kveld utpå senhøsten, et halvt år etter begravelsen, tok hun ham med seg ned på kroa. Det skulle være en sammenkomst for elgjegerne i bygda. Oddvar, som ikke hadde jakta så lenge Randi levde, hadde sett fram til kvelden.

Men da noen av de andre jegerne så at han dukka opp 14

sammen med dattera si, satt kommentarene løst: Har‘u fått deg støttekontakt? Har‘u ei til meg også? Det endte med at Oddvar slo hånda gjennom ei bordplate. Sjuketransport helt opp til legekontoret og tretten sting i håndflata og ned mot håndleddet. Likevel var han heldig, ei nokså stor treflis hadde skåret seg inn noen millimeter fra hovedpulsåra.

Du kunne like godt ha daua, hadde legen sagt.

Det var nå synd, svarte Oddvar.

Legen, en ung jypling med gull rundt halsen og glatt, svart hår, henvendte seg til Ragnhild, smilende.

Vil du at jeg skal skrive ut noe?

Hva mener du?

Noe som gjør det lettere, sa han. Det kan jo være tøft å bli alene.

Jeg er ikke aleine, sa Oddvar.

Legen smila igjen.

Nei, sa Ragnhild. Han er ikke aleine.

Da reiste Oddvar seg opp, titta litt på stinga, nikka til legen og gikk ut av kontoret. Ragnhild stakk hånda ned i lomma på kåpa og fant fram den lille pengepungen.

Det er bare å ringe, sa legen.

Vi skal nok klare oss.

Selvfølgelig.

Så har jeg han Kenneth, sa hun.

Mannen din?

Ja. Det er bra, sa legen.

Han gav henne en kvittering.

Det er alltid bra å være to.

15

Det ble ikke noe elgjakt, og Oddvar stakk oftere og oftere innom hos Kenneth og Ragnhild. Til å begynne med satt Kenneth pris på hjelpa. Det var mye å gjøre på gården, og Oddvar var fremdeles sprek nok til å ta i et tak. Han kjørte inn veden og treska jordene på nedsida av huset, og han gravde ei grøft fra fjøset og bort til garasjen, der hvor Kenneth hadde planer om å få støpt en liten mur sånn at leira ikke skulle renne ned foran porten når det regna.

Bare fint å ha noe å drive med, sa Oddvar.

Du må ikke slite deg ut, sa Kenneth.

Slite meg ut?

Oddvar lo av det. Men Ragnhild var bekymra for at det ble for mye. Hun syntes han godt kunne ta det mer med ro, finne seg en hobby, kanskje. Det fantes jo så mye nå, med internett og alt. Han trengte noe annet å tenke på, noe fint.

Du sier noe, du, sa han.

Likevel ville han ikke høre prat om verken treskjæring eller fluebinding. I stedet møtte han opp på gården, med arbeidshansker og termos.

Hva gjør vi i dag? spurte han. Hvor begynner vi?

Kenneth børsta av seg snøen på det øverste trappetrinnet før han gikk inn. Han tok seg en lang og varm dusj, og etterpå sto han bøyd over vasken og hosta opp den ene slimklysa etter den andre. Han hadde det ofte sånn, at forkjølelsen satte seg i bronkiene, men varmtvannet fikk det alltid til å løsne, og han visste at det gjaldt å få opp så mye som mulig. Innimellom hosteriene så han seg i speilet. Han var blitt pløsete og feit, og på toppen av hodet, når han lente seg litt framover, skimtet han en begynnende 16

måne. Han minna seg sjøl på at han tross alt var i midten av førtiåra, mange av kameratene hans, i hvert fall de som sleit med ny kone og andre runde med barn, så betydelig eldre ut enn ham. Han klappa seg på magen, dro litt i valkene. Så hosta han opp ei ny klyse, før han kledde på seg og gikk ut i stua. Noen hadde tent stålampa i enden av sofaen mens han var borte, så hadde altså Ragnhild stått opp, og et svakt, gult, nesten varmt lys fylte rommet. Han la seg på sofaen, lytta etter henne, men det var helt stille, det eneste var knitringa fra vedovnen. Han tenkte på campingvognene, hvor jævlig teit det var at han ikke fikk dem inn før snøen kom, nå måtte han kanskje dra med seg alt sammen inn på låven.

Han våkna av at Ragnhild la i ovnen. Det knirka i ovnsdøra, og hun la fra seg håndtaket på skiferhellene.

Hei, sa han.

Ragnhild sto med hendene på ryggen, varma seg.

Har du spist?

Nei, sa hun.

Du må spise.

Jeg er ikke sulten.

Kenneth satte seg opp, dro genseren ned over magen.

Er det ingenting du har lyst på?

Hun svarte ikke, så Kenneth reiste seg, tusla ut på kjøkkenet. Han tenkte han kunne steke litt bacon og røre sammen noen egg, men kjøleskapet var nesten tomt. Det lå en gammel ost der, og de hadde igjen av syltetøyet de sjøl hadde laga, ellers var det et par pølser, melk og en pizzabit fra i går. Han lukka igjen kjøleskapet, klødde seg i nakken og gikk inn til henne igjen. Hun sto fremdeles ved ovnen.

Var det pappa som ikke orka?

17

Orka og orka, sa han. Han sitter jo bare i traktoren.

Ja, sa hun. Men du kan vel kjøre inn vognene aleine?

Det er klart jeg kan, sa han.

Han la seg ned på sofaen igjen, så fikk han brått ei hostekule og måtte sette seg opp. Ragnhild titta på han, men straks han var ferdig med å hoste, titta hun bort.

Du høres ut som en åttiåring, sa hun.

Jeg hoster litt, ja.

Han reiste seg, gikk ut på badet og spytta ut ei klyse han hadde hatt i munnen ei stund. Da han kom tilbake igjen hadde Ragnhild lagt seg på sofaen. Det irriterte ham. Han hadde bare lyst til å ligge litt til. Og var det ikke alltid sånn, tenkte han, de tingene han hadde lyst til, de få tingene han virkelig hadde lyst til, ble det aldri noe av. Den turen til Manchester. Den kvelden nede på kroa som han måtte droppe fordi Ragnhild bare gråt.

Vi må handle, sa han. Kan du ikke hjelpe meg med ei liste?

Ei liste?

Ja, så kan vi planlegge litt. Hva vi skal spise, hva vi skal ha til middag.

Kan vi ikke ta det senere?

I morra, da, sa han. I morra må vi handle.

Ja, sa hun. I morra må vi handle.

Kenneth la inn en kubbe i ovnen. Det verka i kroppen, og han kunne godt tenkt seg en sånn depresjon sjøl. Det så ikke akkurat vondt ut å ligge på sofaen hele dagen, eller sitte på kjøkkenet og stirre ut i snøen. Men hva visste vel han? Han hadde jo hatt en lykkelig barndom, hadde han ikke? To eldre brødre, og en mor og en far som riktignok kunne være strenge, men som passa på han og gav han det 18

han trengte. Nei, det var ikke mye han hadde savna, men det var en del han kjente på nå, en del som ikke var på stell, som vokste, innvendig.

Den neste timen, mens Ragnhild sov, satt Kenneth først på kjøkkenet, så i stua, før han rusla opp på soverommet.

Der la han seg i den store, tomme senga. Ei stund, mens han vred seg fra den ene puta til den andre, lå han der og kaldsvetta. Av og til hørte han snøen som falt fra taket, tunge kladder som løsna og falt over blomsterbeda med en dump, nesten sugende lyd. Når var det ting begynte å gå skeis?

Virkelig skeis? Det var ikke bare dette med Ragnhild. Nei. Sjøl om hun hadde vært frisk, tenkte han, sjøl om ting hadde fungert på gården, ville han ha ønska seg noe mer.

Sånn hadde han alltid vært. Neste bil. Neste jente. Neste drøm. Og mens han lå der i halvsøvne, tikka det inn en melding fra Ragnhild: Hvor er du? Savner deg. Han satte seg opp i senga, men orka ikke gå ned til henne, i stedet gikk han bort til vinduet. Det var snø i lufta, noen få flak.

Han hosta, så stille han klarte, det rista i kroppen og han måtte nesten sette seg ned på huk. Da han retta seg opp igjen, hadde han tårer i øya. Han forsøkte først å blunke dem bort, men måtte til slutt dra begge nevene over ansiktet.

Ragnhild hadde nok ikke merka at han gikk ut. Han dro på seg de klissbløte klærne i gangen og lukka døra forsiktig etter seg. Snøen var, om mulig, enda tyngre nå. Han harka og frøs, kulda pressa seg inn under jakka og buksene, gjorde kroppen hans stiv og øm. Hele tida måtte han ta av seg hanskene for å rive løs klumper av snø som limte seg fast til hårene i kosten. Fingrene ble røde, og det virka som 19

om han brukte en evighet på den første vogna, en Knaus 750 med mørke ruter. Riktignok var det ei stor vogn, men ikke større enn at han burde klart det på ti minutter. Han stampa med kosten og banna. Han tenkte på Oddvar, som han visste holdt øye med ham. Likevel måtte han hvile seg ei stund på kosten, lungene blåste og pep som om han var i ferd med å drukne. Han hata å være sjuk, og han skalv i bena når han sto helt stille. Nå som Ragnhild er så skjør, tenkte han, er det ekstra viktig at jeg holder meg oppe. Da hørte han traktoren, og slo kosten i snøen så skaftet gled ut av de frosne henda.

Jaggu, lo Oddvar. Du tok til vettet.

Kenneth svarte ikke.

Vi tar de to her, sa han.

Han pekte på de to fremste vognene.

To er bedre enn ingen, sa Oddvar.

Ja, sa Kenneth.

Han snudde seg og gikk løs på vogna. Oddvar ble stående ved traktoren, og ikke før han fikk signalet fra Kenneth, satte han seg inn. Sjøl om han helst skulle gjort det på egen hånd, var det også noe fint med den stille arbeidsdelinga, syntes Kenneth, at begge visste hvilke oppgaver de hadde. De var som et lite arbeidslag, de to. Og når Oddvar kom tilbake med traktoren, sto han og venta på god avstand, mens Kenneth gjorde seg ferdig.

Vi tar vel en til, ropte Oddvar.

Kenneth nølte.

Bare en, da.

Husk værmeldinga, ropte Oddvar.

Kenneth hosta og sleit med pusten. Så klatra han opp og feide taket på ei vogn til. Etterpå, mens Oddvar lirka vogna 20

inn på låven, var han så sliten at han bare satte seg rett ned i snøen. Det dampa av den varme kroppen hans. Han følte seg elendig, som et skadeskutt dyr. Oddvar parkerte traktoren midt på tunet og kom bort til ham.

Er det slutt? spurte han.

Ja. Nå gidder jeg faen ikke mer, sa Kenneth.

Du veit at det skal komme mer snø?

Kenneth reiste seg, tok seg mot panna.

Det er feberen, sa han.

Oddvar gikk fram til ei av vognene. Børsta bort litt snø med hånda.

Gi meg kosten, sa han.

Skal du koste?

Ja. Hvorfor ikke?

Kenneth tenkte seg om ei stund. Det var ingen dårlig idé.

Men han visste hva Ragnhild ville si til det, og han orka ikke den krangelen der.

Kan du ikke heller prate med henne, sa han.

Vil du det?

Ja. Det kan jo ikke skade.

Oddvar slo hendene mot hverandre.

Da får vi se, sa han.

Spør om hun tar pillene sine, sa Kenneth.

Gjør hun ikke det? Tar hun ikke pillene?

Jeg veit ikke.

Du sa jo at det gikk bedre.

Hvis hun tar pillene, så.

Oddvar blåste ut gjennom nesa. Så snudde han seg og gikk krokbøyd mot huset. På det øverste trappetrinnet stansa han og sparka av snøen på støvlene, akkurat sånn som Kenneth sjøl pleide å gjøre.

21