Jeg er Prableen

Prableen Kaur

Jeg er Prableen

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-74276-8 1. utgave, 1. opplag 2022 Denne boken ble først utgitt i 2012 av Gyldendal Norsk Forlag Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Pernille Marie Walvik Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

«I’m gonna take that fear and wear it like a crown» rebekka karijord

Takk, Simran

Innhold

Forord 9 Prolog: Sommerens vakreste eventyr 15 Kapittel 1: Fire vegger 22 Kapittel 2: Kontroll 32 Kapittel 3: Å kjempe seg fri

53

Kapittel 4: Et navn i gullskrift 72 Kapittel 5: Kronen 93 Kapittel 6: 22.7.11 113 Kapittel 7: Å leve 133 Kapittel 8: Å flyte 145 Kapittel 9: Å mestre 167 Takk 178

Forord

Ti år er lang tid. Ti år er også kort tid. Da denne boka ble utgitt for første gang, var niesen min ett år. Hun kunne si noen ord og gå litt. Jeg lekte med henne og satt barnevakt.

En gang gjemte hun seg hjemme hos foreldrene mine, og hele familien ble svette mens vi lette. Vi sjekket under bordene, bak dører, inne i klesskap og under senger. Hvor var det blitt av henne? Vi ropte høyt og hørte bare våre egne stemmer. Etter å ha lett høyt og lavt fant vi henne i dusjkabinettet. Der satt hun fredfullt og enset ikke dramatikken som hadde utspilt seg i resten av huset. Nå er hun snart ferdig på barneskolen og snakker norsk og engelsk om hverandre. Hun spiller Minecraft og spør de voksne i familien om hvordan Trump kunne bli president. Det hender jeg ser på henne og tenker: Hvor ble tiden av? Når ble hun så stor?

Jeg var 19 år da denne boka ble utgitt. I årene som har gått, har jeg hatt blandede følelser knyttet til utgivelsen.

Om det var riktig å skrive det jeg skrev og få det utgitt?

Iblant har jeg skammet meg over boka, angret på den.

9

Jeg har også vært usikker på om jeg skulle utgi den på nytt fordi jeg har tvilt på egen tekst. For ja, det er jo litt rart å utgi en bok om seg selv som 19-åring. I prosessen med å tvile meg frem til at jeg vil utgi den på nytt, har jeg innsett og akseptert at denne boka er min klassereise.

Det er min overlevelse. Og jo mer tid som har gått, jo mer som er blitt skrevet om det høyreekstreme terrorangrepet 22. juli 2011, jo mer overbevist er jeg om at denne boka trengs.

I forbindelse med denne utgivelsen har jeg gått gjennom hele boka på nytt, og jeg blir påminnet hvor mye jeg har glemt. Jeg husker så lite fra 22. juli. Det er ikke sånn at jeg har glemt hva som skjedde den dagen, men i det daglige forholder jeg meg ikke til datoen. Jeg tror ikke dette er noe som er spesielt for oss som ble direkte berørt den dagen. Jeg har sett det skje i det offentlige ordskiftet, blant venner og kolleger – i den kollektive hukommelsen vår. Vi snakker om terrorangrepene 22. juli som en distansert hendelse, som en naturkatastrofe som fant sted for lenge siden. Gjør vi det fordi det er behagelig? Er det kanskje fordi vi ikke vet bedre? En forutsetning for at vi som samfunn skal kunne bevege oss i riktig retning, er at vi snakker sant om hva som skjedde. Det stemmer at landet vårt ble angrepet, at våre grunnleggende verdier som demokrati og ytringsfrihet ble angrepet, men fortellingen stopper ikke der. 22. juli 2011 ble Regjeringskvartalet og Utøya rammet av høyreekstrem terrorisme. Angrepene ble utført av Anders Behring Breivik. Han bombet, skjøt 10

og drepte 77 mennesker. Terrorangrepet var rettet mot Arbeiderpartiet og AUF med mål om å ramme arbeiderbevegelsen så hardt som mulig. Det er dette vi må tørre å snakke ærlig om. Vi må gjøre det i dag, og vi må sørge for at de som kommer etter oss får vite sannheten om hva som faktisk skjedde.

Skal vi være i stand til å forebygge og forhindre høyreekstrem terrorisme, må vi tørre å innrømme og innse at en av oss kan bli radikalisert. Vi må snakke om hatet som kan vokse i våre klasserom, finne næring i lukkede miljøer og på internett. Vi må snakke om hvordan en av oss kan hate mennesker med en annen hudfarge eller tro så sterkt at han eller hun er villig til å drepe. Vi kan ikke avfeie ekstreme handlinger, der gjerningspersonen har en tydelig intensjon, med at noen er gale. Kanskje er handlingene så ekstreme og vonde at de er utenfor vår fatteevne, men det betyr ikke nødvendigvis at gjerningspersonen er gal.

Det finnes flere som deler samme tankegods som Breivik og Philip Manshaus. Å avfeie handlingene deres som gale menneskers verk, yter ikke de som ble rammet av deres terrorisme eller samfunnet vårt noen rettferdighet.

Ved at vi snakker sant om hva som skjedde 22. juli, at en som deg eller meg kan drives av et hat som er sterkt nok til å drepe, vil vi kunne kjenne igjen tegn og retorikk på ekstremisme. Vi vil få flere verktøy som gjør at vi kan handle eller varsle når vi oppdager faresignaler. Vi vil kunne ta et oppgjør med høyreekstremismen. Det er 11

lett å tenke at et oppgjør er noe stort og abstrakt (et element i oppgjøret er kanskje det), men det er også mye du og jeg kan gjøre. Oppgjøret med høyreekstremismen er ikke én voldsom konfrontasjon, og så er vi ferdig. Det er et kontinuerlig arbeid som må gjøres på mange arenaer.

Myndighetene våre må ta dette på alvor. Beredskapen innen barnevern, skole og andre arenaer må ha ressurser.

Du og jeg må også handle. I løpet av livet vil vi måtte ta flere oppgjør med høyreekstrem retorikk. Tør vi å gjøre det når vi ser det? Bryr vi oss når vi ser at noen er utafor? Inviterer vi mennesker inn i livet vårt sånn at vi kan dele fellesskapene våre med andre? Det er også enkle hverdagslige handlinger som kan forebygge, som å si ifra til barnevernet, læreren, foreldrene, politiet eller noen andre som kan hjelpe.

Jeg har muligheten til å handle gjennom mine personlige valg, og jeg bruker muligheten jeg har til å utgi denne boka på nytt. Jeg håper den kan være en del av en større diskusjon om hva vi som mennesker kan gjøre for å forebygge og forhindre terrorisme på norsk jord ved at vi ikke glemmer hva som skjedde i 2011 eller 2019. Jeg håper også at boka kan gi håp til dem som har opplevd utenforskap og følt at livet i perioder er uutholdelig.

Når jeg skriver om muligheten for å handle, er det også noe jeg savner i norsk offentlighet: Det er politiske ledere på høyresiden som tør å ta ansvar og tegne opp tydelige grenser for hvilken retorikk vi anser som akseptabel eller 12

ikke. Jeg klarer ikke og vil ikke godta dobbeltmoralen i at høyresiden mener muslimske ledere har et særlig ansvar for oppgjør med ekstreme islamister, uten at de krever det samme for seg selv når ugresset vokser i deres blomsterbed. Er det ikke dypt problematisk at vi krever at bloggere og mennesker med en viss følgerskare på sosiale medier må være bevisst hvilket ansvar og hvilke påvirkningsmuligheter de har, når ikke voksne, folkevalgte politikere på høyresiden klarer eller vil det samme? Gjennom 2021 så vi noe veldig interessant, mens voksenpartiene på høyresiden var passive, markerte ungdomspartiene tydelig avstand til høyreekstremismen. De deltok aktivt i en større diskusjon om hvordan populistiske ytringer, som likner på den retorikken Breivik og Manshaus lot seg radikalisere av, kunne gi mat og legitimitet til høyreekstremt tankegods. De sa den var uakseptabel og deltok i en større diskusjon om hva vi skal gjøre for å forebygge høyreekstrem terrorisme. Jeg har lurt på om de tydelige standpunktene blant annet har kommet av at ungdomspolitikerne føler nærhet i alder til det som skjedde, at ungdomsgenerasjonen samles og danner felles front.

Dette gleder meg, men det gjør meg også bekymret. For mens noen voksenpolitikerne fortsatt kan være passive, så kan barn på alder med niesen min si at det som skjedde i 2011 var i gamle dager. Vi kan ikke la arbeidet for å bekjempe høyreekstremismen bli en generasjonskamp.

Derfor må vi aldri slutte å fortelle hele sannheten om hva som skjedde 22. juli. * 13

I løpet av de ti årene som har gått, har jeg brukt mye tid og energi på å distansere meg fra 22. juli. Jeg har vært opptatt av at det var én dag og at livet mitt er så mye mer.

Jeg har kjempet for at det ikke skal få definere meg. Noe i meg har gjort vondt når andre har sagt at jeg er en overlevende. Jeg har følt meg liten og svak. Det har tatt meg nesten ti år å akseptere at dette er noe jeg ikke kommer utenom, og det har tatt enda mer tid å omdefinere det å være en overlevende. For meg handler det om å overleve mer enn å overleve terrorangrepet, og jeg har klart å ta livet og hverdagen tilbake. Jeg har også akseptert at ikke alt blir som før, at noe setter sine spor for alltid, og jeg har lært at jeg kan leve med det. Det er ikke alltid lett, men jeg får det til. Jeg overlever, og i dag kan jeg si at jeg er stolt av det.

Niesen min går i 6. klasse nå. Hun skal bli voksen og bevege seg ut i verden. Mitt håp for fremtiden er at hun på skolen skal lære at terrorangrepet 22. juli var et høyreekstremt angrep, at hun lærer å tenke kritisk og utfordre mine og dine meninger. For oppgjøret med høyreekstremismen er kontinuerlig. Skal vi forhindre at ekstremismen tar en av oss, må vi ha språk til å snakke om hatet og verktøy til å bekjempe det. Det første steget for å klare det, er å snakke sant.

Prolog

Sommerens vakreste eventyr

Det regnet og regnet og regnet. Jeg gikk opp den gjørmete stien mens jeg lurte på hvorfor jeg gadd. I den ene hånden hadde jeg en overfylt veske og i den andre en tung koffert. Jeg var overbevist om at jeg ville skli og bli full av gjørme. Samtidig tenkte jeg på innlegget jeg skulle holde etter Gro Harlem Brundtland. Kvelden før hadde jeg fått en telefon om at jeg var en av de ti som var plukket ut.

Dagen før hadde jeg også vært på Utøya. Været var fint, og jeg satt i bakken sammen med Arshad og Håvard.

Arshad var bestevennen min, Håvard var leder i AUF i Oslo. Vi hadde hørt Jonas Gahr Støre innlede til Midtøsten-debatt. Solen skinte så sterkt at jeg fikk skille i nakken før hele debatten var ferdig.

Etter debatten var det klart for fotballkamp mellom Oslo og Sør-Trøndelag. Vi fra Oslo hadde kledd oss i helt like gråfargede T-skjorter med jegstemmer.no-logoer, vår egen kampanje til valgkampen, mens trønderne troppet opp i skikkelige fotballdrakter og varmet opp mens de ropte høyt og jogget på linje. Til tross for at Støre spilte på laget vårt, ble vi rundspilt. Håvard og jeg stod på side15

linjen sammen med resten av delegasjonen og heiet av full hals. Noen var så ivrige at de ble hese.

Under hele leiroppholdet hadde Håvard skrevet flere nyhetssaker til hjemmesiden til AUF i Oslo. De var «grundige og gjennomarbeidede» som han selv sa, og han viste dem stolt frem til meg. Innerst inne måtte jeg le av at han tok det så høytidelig. Det var noe han var veldig klar over selv.

Senere på dagen var det politiske verksteder. Håvard og jeg diskuterte om vi skulle dra på verkstedet om SørSudan eller om norsk oljepolitikk. Jeg hadde mest lyst til å lære mer om Sør-Sudan, men det endte med at vi dro på sistnevnte. Håvard var mest opptatt av å fikse på hjemmesiden, og hele tiden måtte han vise meg alt. Etterpå bestemte vi oss for å droppe det neste verkstedet. På vei ned den lange grusveien snudde vi, men så begynte noen av de andre fra Oslo-delegasjonen å erte oss og si at vi var dårlige ledere og forbilder som ikke ville være med.

Motvillig ombestemte vi oss.

Hvis man stod på kaia, hvor alle kom med båten MS «Thorbjørn», kunne man se det hvite informasjonshuset. Der kunne man få all den informasjonen man kunne trenge i løpet av et leiropphold. Fra kaia gikk en liten vei med fotballbanen på høyre side. Når man passerte det hvite huset, kom man til et lite tun med stabburet på venstre side og den store låven på høyre side. På forsiden av stabburet gikk det en sti til Skolestua. Det markerte retningen til sørspissen av øya. Hvis man fortsatte opp den bratte grusveien, gikk man langs det som kalles «bak16

ken», der politiske innledninger og verksteder ble holdt hvis været tillot det. Litt lenger opp var det tre hytter.

Når de var passert, kom man til den åpne plassen foran Kafébygget. Den åpne plassen hellet slakt mot en stor gresslette, som var teltplassen. På baksiden av Kafébygget lå Utescenen, plassen der alle konsertene blir holdt.

Datarock holdt konsert torsdag kveld og spredte om seg med godt humør. Musikken kunne høres over hele øya, men jeg var sliten og hadde mest lyst til å legge meg tidlig. I tillegg hadde det rent over da Arshad og jeg kranglet om noen bagateller, så jeg bestemte meg for å gå til Skolestua. På grunn av pollenallergien min hadde jeg fått inneplass, men da jeg kom frem til rommet mitt og så at det var fullt av skrålende mennesker, ble jeg irritert. Jeg skjønte at det ville bli dårlig med søvn, og jeg kjente at jeg ikke hadde mer tålmodighet. I siste liten samlet jeg sammen tingene mine og småløp for å rekke den siste båten over til fastlandet.

Da jeg kom hjem senere på kvelden, fikk jeg beskjed om at jeg skulle holde innlegg etter Gro. Jeg prøvde iherdig å skrive, men fikk det ikke helt til. Jeg fortalte Ida, bestevenninnen min, at jeg var sliten og måtte skrive innlegg.

– Må du dra i morgen, da? Kan du ikke bare droppe det?

– Nei, jeg må nok dra. Det er bare sånn det er.

Jeg kontaktet noen venner og snakket litt rundt ulike temaer som kunne egne seg for innlegget: likestillingskamp i Norge og u-land, todelt foreldrepermisjon. Men 17