Jeg foreslår at vi våkner

Page 1



Beate Grimsrud

Jeg foreslår at vi våkner Roman


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 9788202612580 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Ida Gowers Lindal Omslagsfoto: iStock Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8

Utdrag: s. 53 fra Henrik Ibsens Peer Gynt, utgitt første gang av Gyldendal (Danmark) i 1867. s. 109 fra William Shakespeares Hamlet, gjendiktet av André Bjerke, Aschehoug 2013. s. 140 fra Inger Christensens Brev i april, Gyldendal (Danmark) 1979. s. 438 fra Clarice Lispectors Stjernens time, oversatt av Ida Munck, Bokvennen 2015.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1. jeg var et barn, nå vet jeg ikke lenger

– Hva holder du på med? Hva betyr det merkelige spørsmålet? Lille Vilde lener seg frem, dypper en ordentlig gullpenn i blekket og setter et svart øye på tegningen. – Hva holder du på med? roper mor igjen fra verden ved siden av. Hva betyr det merkelige spørsmålet? Betyr det: Hvem er du? Vilde sitter under trappa til andre etasje. Det er et rom der til ting som ikke får plass noe annet sted, og til barn. Hvis man, som henne, har rappet mors ekte gullpenn som hun har fått av morfar, en sånn eldgammel med hard splitt som man dypper i svart blekk, så skjønner man kanskje ikke spørsmålet. Fordi man er fullt opptatt med å gjemme seg med gjøremålene sine. Så opptatt at resten av verden nesten blir blank. Da er det godt å ha et hi. Hun tegner et øye til på et annet dyr der på papiret. Hva betyr spørsmålet i stemmen der ute? Betyr det: Hva liker du? Når gråter du, og hvorfor? Hvor gammel er du i verden? Nå er enda et øye på plass, og streken som trekker grensen mellom dyrets kropp og alt som ikke er dyr. Det andre … det 5


som er utenfor … alt som ikke er dyrekroppen. Det kan være det hvite papiret. Men også henne selv … – Vilde, kom frem! Søstrene dine leker i hagen. Nå ser Vilde tydelig hva hun har skapt der på tegningen. Det er to listige dyr. Under trappa er det nesten helt mørkt. Ikke det letteste stedet å sitte og tegne dyr for en tyv med gullpenn i hånden. – Hva holder du på med? Hva betyr det? Når får man bestemme svaret selv? Hun har skapt en rotte og en rev. De ser på hverandre. – Vilde! Svar kan også være at man egentlig vil avslutte samtalen, lukke døren og si god natt. God natt, mitt barn. God natt, mine spørsmål. God natt, mitt liv. Mor trekker til side forhenget foran trappa. Bøyer den store overkroppen ned mot føttene. Brystene vugger mektige. Mor vrir hodet inn mot det merkelige rommet der trappa går omvendt. Der ting som har blitt til overs og små barn får plass. Der trappa går omvendt? Trappa går ikke omvendt. Undersiden av trappa går ingen steder. Den markerer en grense mot det som eventuelt går noe sted. Mors øyne brenner. Pupillene utvider seg i mørket. Alt skjer uhyggelig fort, likevel følger øyeblikk på øyeblikk. Vilde løfter gullpennen opp foran ansiktet som en gard med feil hånd … hun beskytter seg selv spontant med slagneven. Beskytter tyvens ansikt med tyvegodset. Merker at det er feil strategi. Av bare farten puster hun så fort og hardt at hun nesten spytter på reven og rotta der på papiret. Men det er bare luft, det mest verdifulle man har i kroppen. Den livgivende pusten. I en lynrask bevegelse senker hun hånden og puster på papiret igjen … så mister hun pennen og puster kraftig på 6


tegningen en tredje gang … som om hun fornekter sine små skapninger ved å blåse de to krypene midt i fjeset tre ganger. Men nei, hun har pustet dem rett i lungene. Samtidig som pennen, den eneste gjenstanden av ekte gull som moren eier bortsett fra gifteringen, forsvinner som en liten slange inn blant alt som ikke får plass noe annet sted. Gullpennen er borte. Mors lepper smiler. Mor har ikke fått med seg Vildes tyveri, flukten inn hit og iveren etter å skjule. Mor har funnet sin søte, lille overraskelse, sitt yngste barn. Vilde fekter med armen i nærheten av blekkhuset der hun nettopp dyppet pennen. Ut i verden smetter Reven og Rotta i samme øyeblikk som blekkhuset velter over det hvite papiret. – Viiiilde? To usynlige ånder forlater papiret og blir til kropper med seg selv i. Mor og datter er to hoder tett inntil hverandre. To hoder med mor og datter inni. I tussmørket ser de hvor uforutsigbart vakkert det er når blekket brer seg utover. Den svarte fargen liksom svømmer ut i papirets hvite hav. Som om den hadde en helt uformelig kropp uten grenser mot det andre. Den svarte fargen svømmer og sluker andres grenser … svart svelger hvitt. Det er kunst, det kunstige i verden, grenseløst … Skremmende vakkert.


2. en dråpe tid

Tikk, takk, tikk, takk. – Du Vilde, den klokka kan vi ikke ha. Den får en til å føle at tiden går, sier O. – Synes du? Er det ikke mer en gammel, nostalgisk lyd, at tiden har gått. En gang i tiden gikk tiden. Den høres slik ut fordi den minner oss om at den har sluttet med det nå, sier Vilde. – Uansett, jeg holder ikke ut den lyden. – Men du er jo helt unostalgisk og unevrotisk, da spiller det vel ingen rolle om en gammel klokke tikker litt? – Jo. De skåler for at det nye tilbygget på hytta er ferdig. Nå har de water closet på det gamle torpet. De skåler før maten. Nå er det tropisk sommer i Norden igjen. Det er fire år siden forrige gang. Så varmt at man ønsker man kunne klage på varmen. Men det er ikke lov. Grunnen til det er at skurken ellers er kulden. Nå er det varme vinder døgnet rundt. Sånne som man med motstridende følelser flyr sørover for å få oppleve. Den reisendes forventning til en slik reise er at det er både varmere og billigere enn hjemme. Nå finnes varmen hjemme hos dem. På en måte er det enklere slik. Man slipper flytoget og sikkerhetskontrollen, og man slipper å pakke. En av grun8


nene til at det er så varmt akkurat nå, kan være at så innmari mange flyr til varmen så innmari ofte. Lavere lønn og kortere ferie hadde eventuelt vært løsningen på det problemet. Vilde føler at det ikke er tillatt for henne å være sint, sur, rasende og grinete på O. Hun føler ikke at hun er det. Hun føler dyp takknemlighet. Det er ikke normalt. Hun skravler i vei. Om det meste. Dommedagsprofetier, dystopier knyttet nettopp til været, til jordens være eller ikke være. Man kan jo utvide røykeforbudet på flyet til et forbud som også gjelder passasjeren. Til og med på toalettene. Ikke et eneste menneske får være med på flyturen. Vilde ser på O. Tikk, takk. Vilde har fått en helt egen problemstilling. Ordene hviskes i den varme vinden. Hun har fått en iskald diagnose. Opp flyr ordene, tanken står stille. Tikk, takk … Nei, Vilde er ikke lenger normal. Hun har mistet det viktigste, som hun ser det. Tiden. Både fremtiden, nåtiden og fritiden. Selv om hun fremdeles har alle rundt seg, føles det som om hun har mistet hele familien og alle vennene sine. Så gjennomuvirkelig frossen føler hun seg, og døv. Som om hun var den eneste overlevende etter en kollisjon på autobahn i Tyskland. Hun kryper hver dag som denne eneste overlevende ut av bilvraket. Og blir møtt i sin nye tilværelse av noe som svir i øynene. En fremmed stemme, redningsmannen, kaller det solen. Den varme sommervinden glir inn gjennom kjøkkenvinduet uten å røre ved gardinen og kjærtegner både Os og Vildes kinn. Verden er taus. Gir og tar. Tikk, takk, tikk. Det hører med å klage litt for å kunne nyte fullt ut. O vil klage. Hun vil ikke komme med noen harang. Det hadde vært nok 9


å bare sukke. Men det er ikke helt enkelt for henne å gjøre det nå. Klage er det Vilde som har all grunn til å gjøre, og det ikke over været. Tenk om de sammen denne kvelden kunne klage over noe som når som helst kan blåse over og forandre seg. Sånn som ting hele tiden forandrer seg, mens kloden snurrer rundt sin egen akse. Det er den herlige etterlengtede varmen de vil klage på. Noe som har en ende. Det drypper svett mellom brystene, fra hårfestet ned i pannens folder, også så sent på kvelden som nå, mellom tærne, på ryggen. Sa du mellom … brystene, sier Vilde til sin egen tanke. Sånt man sier også når verden har forandret seg. O har bestemt seg, nå vil hun sukke. Selv om det er noen i rommet som har det verre. Hun sukker. Uansett om klimaet er menneskets feil eller skyld eller ansvar eller om alt bare er tilfeldigheter. Temperaturen som bølger gjennom historien. Uansett hvem som er det man kaller rammet. Vilde har det bedre enn før. Selv om hukommelsen ikke er til å stole på. At hun har det bedre enn før høres helt sykt ut. For hun er jo syk. Så langt stemmer det. Hun er nærmere andre mennesker. Nærmere seg selv på godt og vondt. Mye godt, men mest vondt. For det stemmer også at hun hver morgen åler seg ut av det bilvraket der de andre, kanskje også hennes liv, ligger igjen døde i vraket. Vilde har fått en idé. Hun reiser seg og setter på pastavannet for å skape en tidsbegrensning, en ramme rundt ideen sin. Åtte til tolv minutter. Al dente. Man må jo spise selv om man egentlig bare vil drikke i varmen. – Skål! O ser at Vilde setter ned glasset med høyre hånd og raskt griper notisbok og penn med venstre. 10


– Alt håp er ute, sier Vilde og går ut i hagen. Er det en måte å pirke på uroens tynne skorpe, eller er det trøst i ordene? Hun setter seg i solstolen med penn og papir. De er borte for hverandre, O og Vilde, på hver sin kant. Samtidig. O tenker om varmen at man nesten blir kvalm. Eller er det av sult? Hun må drikke vann. Tikk, takk, tikk, takk. O løfter klokka ned fra veggen. Hun har kanskje ubegrenset med tid. O har normaltid, så vidt de vet. Noe annet er ikke verdt å vite. O er det kjemiske tegnet for oksygen. Uten oksygen dør hjernen etter tre, fire minutter. Dette mennesket som er livgivende for alle rundt seg, tørker svetten av pannen, og gjennom vinduet hører hun fra uteplassen en penn som skraper. Skraper mot papiret og skriver. O tar av pastavannet fra plata og får hele dampen i det allerede våte ansiktet. Hun hører skrapingen og skrivingen, og det er ingen liten idé som endevendes utenfor vinduet. Rammen for ideen, åtte til tolv minutter, har sprukket i begge ender. Dette er som det pleier. Ordene forgrener seg og vokser mye raskere enn blomstene i hagen som de begge eier, men der O styrer og steller. Hun vet at Vilde har et uendelig antall skrevne sider. Skrap … skrap. Stabler med notisbøker. Hun er et gap der alle tankens retninger holdes åpne. O vil … hun vil av og til kunne lukke truten på Vilde. Men Vilde lar seg ikke målbinde. Hun er som prinsessen i eventyret. Stiller du et spørsmål, får du tusen tilbake. Man kan være tydelig. Det er O. Stopp er et typisk tydelig O-ord. – Pastaen blir kald, roper O. Da blir hun selv også litt kaldere, denne stekhete kvelden. Hun legger seg på slagbenken. Skrap, skrap. – Snart, snart, jeg kommer snart … Vildes stemme blåser 11


inn gjennom det åpne vinduet sammen med skrap, skrap … O sovner. Vilde skriver om å skrive. Det virker unødvendig når pastaen koker og O roper. I går mens jeg skrev inn notatene mine på pc-en, skriver hun, da så jeg at dypt nede under tastaturet er det et vindu. Det er lukket, og det er åpent. Det står og slår. Jeg er som en pike i et tårnværelse, men kan se ut. Utenfor vinduet er den verden som ikke er. Som ikke lar seg fange, fotografere, veie eller DNA-teste. Heller ikke skanne og måle med nyere arkeologiske metoder som et hvilket som helst Stonehenge eller Birka. Der nede, gjennom og ut av tastaturets vindu på gløtt, er det vi sier ikke eksisterer. Det bare er, uten å eksistere, uten spor, uten cellenes riktige eller gale posisjon. Alt dette vidunderlige gjemmer seg når tiden glir forbi for å sette sine merker. Hvis O roper, blir det neste ordet jeg skriver fantasi, tenker Vilde. Hånden med pennen dirrer over papiret. Nå får tilfeldighetene avgjøre neste setning. Når det er stille og O sover og ingen roper skriver hun likevel, så lett var det å lure tilfeldighetene. Men ingenting synes på papiret. – Å nei! Pennen er gått tom! roper Vilde. Da reiser O seg fra søvnen og ser ut gjennom det åpne vinduet. Smiler, blunker og møter Vildes fortvilelse, og roper på tross av den korte avstanden: – Endelig! De nyter kald pasta med kald saus i den varme sommernatten, og rundt i huset, i nye og gamle rom, stryker små vesener som tømmer alle penner. Inntil videre. Denne årets lyseste og skitvarmeste dag.


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.