jan jakob tønseth
Mellom drøm og nærvær Dikt i samling
Med etterord av Torgeir Rebolledo Pedersen
innhold kimærer, 1971 side 7
i denne tid, 1974 side 23
synlige dikt, 1977 side 49
referanser (fjerne og nære), 1979 side 75
lengsel og lede, 1987 side 111
motgift, 1994 side 141
fromme vers for enkle sjeler, 2008 side 167
muntre dødsdikt, 2015 side 213
kimærer
innhold Gérard de Nervals død I . . . . . . . . . . . . . . . . . Gérard de Nervals død II . . . . . . . . . . . . . . . . Overensstemmelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mykt selvportrett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Christopher Columbus I . . . . . . . . . . . . . . . . . Christopher Columbus II . . . . . . . . . . . . . . . . Christopher Columbus III . . . . . . . . . . . . . . . De salige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Alkymi I . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Alkymi II . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Alkymi III . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Alkymi IV . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Salvador Dali . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vincent van Goghs død I . . . . . . . . . . . . . . . . Vincent van Goghs død II . . . . . . . . . . . . . . . . Fedra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dedikasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s.
11 11 12 13 13 14 14 15 17 17 18 19 19 20 21 21 22
GÉRARD DE NERVALS DØD I Kan hende svar skal bli oss gitt et annet sted. Den siste natt har lagt sin taushet inn i alt. Vi ser: Kompakt, ugjennomtrengelig er mørket blitt. Og natten eier ikke svar. Men én vil vite. (En hvis ord gav tingene ny klarhet) En vil se et svar i himmel, jord og sten. Bak kaos, der hvor livet gjenoppstår forklaret, venter efter byrdens år en drømt gudinne stor og øm og fjern. Var det sirenens sang som gjennom den forrykte vinternatt bød dikteren å gå til rue de la vieille Lanterne?
GÉRARD DE NERVALS DØD II Din panne har en kald, klar blekhet. I din natt er visshet nådd, og ingen vé kan noensinne ligne den: Å se seg hjemløs i den hele harmoni.
11
jan jakob tønseth
Du drakk erkjennelse av angstens vin. I drømmens ensomhet er avsinns kimer. Vel fikk du kjenne sjelens sorte timer som fryser, fryser uforløst i spleen. Og derfor ble din skjebne fullbrakt i det store nederlag som fører dit hvor natten alltid skal bli sort og hvit. Ord skal vår smerte ikke finne før vi engang når den tapte lykke – i den hvite stillhet bak det siste slør.
OVERENSSTEMMELSER Fra regioner uten navn går det en stadig strøm av syner til ditt sinn. Kun deg er gitt å tyde tegnene som er i enslige og stumme ting. I stoffet er det preget, og du vet: Alt taler om en likevekt forbi ditt øye. I et kjærtegn eller i en tanke skjuler seg en evighet. Og du erkjenner det i savnet av en lykke du engang har eid. Din lede er din store lengsel bort fra livet her. Det omgir deg i himmel, sten og hav, i lys som skimrer over mørk, kald jord, i brudens hvithet og i mytens ord.
12
mellom drøm og nærvær
MYKT SELVPORTRETT Alt lenge har min hensikt vært å gi helt nye ord til natten bakenfor en panne blek av sorg. Jeg våknet for et kjærtegn av en lang, lang léthargi, og jeg ble vâr at det er angst i alt som er i tid. Men i et gry av vår steg minner i meg fra de fjerne år, de tapte år før det vi drømte falt til jorden knust. Et ansikt, engang sett i mengden, taler i min tretthet et forklaret sprog som vil det inngi meg nytt håp. Og mine tanker samler seg omkring det ene ansiktet som er bestandig borte og bestandig nær.
CRISTOPHER COLUMBUS I Cristopher, Kristusbærer – du som så en verden stige i det øde hav. En ny dags demring lot sitt budskap nå ditt blikk i funker gjennom nattens grav. En annen tid brøt frem idet din hånd berørte stenene av drømmens kyst, og ved din gjerning trosset du det bånd som knuger mennesket til jordens bryst. Hvem makter bryte opp og stige inn i den uendelige, lange natt hvor mennesket er fremmed og forlatt.
13
jan jakob tønseth
Og havet svarer med sitt store gys hver hjemløs som har gitt seg hen i blind, forgjeves søken mot et tegn, et lys.
CRISTOPHER COLUMBUS II Du løftet gjennom tause netters favn byrden av et kors. Om en annen tid og om en annen klarhet sang ditt navn Cristopher Columbus. Du bar din strid til seir og bragte til fullstendighet den store hensikt. For langt mere enn du bevet for en bunnløs intethet måtte du, Columbus, gi deg hen i reise mot strender bakenfor symbol og bilde. – En reise inntil angst skal bli til ord i lyset av en fremmed sol. Men hvor lenge må vi ennu vente at din gjerning, rettferdiggjort, skal gi ny mening og ny klarhet til vår natt.
CRISTOPHER COLUMBUS III Vindene bringer undertiden med seg lange rop fra skjebner underveis, og byr oss stadig bryte opp til det som er den første og den siste reis. Vår angst er uten ord, og ingen vet om denne ferd er viet et forlis, 14
mellom drøm og nærvær
men vi er båret av nødvendighet til stadig irrgang mot et tegn, et lys. Vårt sinn er ensomt nok, og vi er rede til oppbrudd – til å stige inn i natten som tetner stum og blind. Å Columbus – din drøm har fylt oss. Vi besverger deg at du må lede vår reise inntil natten er forbi.
DE SALIGE Meget salige er de som vemmes ved trette, kjedsommelige tanker og som ikke vil slå seg til ro i denne ubevegelige dag. Ja salige er de hvis hjerter fortæres av en stor drøm og som eier alkymistenes visshet i sine hjerner. De er meget salige, og de skal nå en dag som er større og klarere enn denne. Og reiseferdige må de være for timen, oppbruddstimen rykker stadig nær. Når som helst må de bryte opp og stige ned i de håpløse timer. 15
jan jakob tønseth
– Til de forrevne og sønderknuste sinn skal de komme som omsorgsfulle trøstere, og en efter en skal stumme, navnløse klager røpes med ord. Inn i hver sorg skal de se med hele, ubristelige blikk, og tunge, forferdelige byrder skal de møysommelig løfte. Og de skal by av sin overflod til rådville skjebner ny visshet og nytt håp og ødsle sin rikdom til de som engang mistet sine hjerter. Slik må de øve sin gjerning lenge, lenge, og ingenting skal være dem for svært eller for virkelig til sist. Og salige, salige sier jeg de er fordi de er skapt til en dag som er høy og klar og gjennomsiktig.
16
mellom drøm og nærvær
ALKYMI Absorbing all to myself and for this song (Whitman)
I For eksempel en vanndråpe eller et gress-strå eller maurenes vandring over jorden. Svalene som i mars måned finner sine reder tilbake. Tidevannets ustanselige skiftning. Erindringer om en barndom. Avstanden mellom galakser. Alt dette ligner en tilstand av likevekt, og alt dette (og mye mer) må være glimt av en stor hemmelighet eller en høy visdom som vi alle er i ferd med å glemme. For det forekommer meg slik: Disse klare og betydningsfulle tegn vil vise noe som ennu stemmer overens med vårt eget langsomme savn.
II Og tiden er inne til å tenke på en helt ny måte. Tiden er inne. For noen av oss begynner å huske. Noen av oss eier en drøm. Noen av oss er enfoldige nok. Det er blitt oss pålagt å finne den hellige formel. Det er blitt oss pålagt å lave gull. 17
jan jakob tønseth
III Våre hjerter er fylt av den store drøm, og det finnes ikke brist i vår visshet. I vårt arbeid må alt med, og alt må vi omhyggelig belyse. Inn i mørke, avstengte skikt skal vi stikke våre sonder. Ingenting vil vi fortie. Ingenting er likegyldig. Ingenting for flyktig eller for ubetydelig. Uten barmhjertighet skal vi påvise det uavvendelige i alt og legge det åpent frem for alle. Vi skal nevne ubesværlig rose, lilje, stjerne, sne. (Det kan ikke sies ofte nok.) Men vanskeligere må det være å tale med riktige ord. For tingene, tilskikkelsene må ikke forrådes. Standhaftig skal vi tale med riktige ord. Vi skal finne opprinnelse, opphav og skrive det ned. Vi skal fylle papiret med nye smerter og nye gleder og forklare dem nøye. Vi tør ikke snu ryggen til noe som helst for allting angår oss meget. (Det tilfeldige og det uforutsette mer enn noe annet) Og uopphørlig skal vi berette, omforme, skape, ordne, betvinge, 18
mellom drøm og nærvær
så ingenting skal være usagt til sist. Ingenting unndrar seg våre ord. For vår sang er altomfattende, og selv er vi sentrale.
IV Vår drøm er stor og vår tid lang nok. Men vi er trette for vi vet at det meste har vi ennu ikke skrevet. Det første og det siste må vi skrive før vår egen navnløse angst kan stå frem, total, utfridd i hvite ord.
SALVADOR DALI Foran en verden som er brutt sammen i nitid nøyaktighet og meningsløst satt i system. Foran en verden hvor alt ter seg fremmed, hvor alt er mulig, hvor alt er oppløst og formet av en forrykt mesters hånd skal du lære å kjenne en ny redsel. Og arme betrakter. Sperr dine øyne opp. La ditt håp fare. Glem det du savner, og det du elsker. Navnløs og ny skal du lære at alt rives i stykker 19
jan jakob tønseth
like bak dagligdagse tanker, og skremmende nær din egen hud er det endeløst. Se: Alt er uten mening. Alt er uendelig tristesse. Alt er sannhet i disse gjennomsiktige tablåer. Se klippeblokkene bryte ut av sin stensøvn. Se Kristus og Maria. Se den blindes apoteose. Se angst i et ansikt. Se krykkene som opprettholder likevekt. Se tid strømme i rommet. Se og se og se og ditt hjerte skal revne før du har fått vite alt. Snu deg bort, og du skal bli vâr en avgrunn like ved.
VINCENT VAN GOGHS DØD I Den høye time har du nådd. En såmanns gjerning bryter frem i likevekt. Ravner over kornmo stemmer over ens med et opptrekkende uvær. For det er nødvendig at tingene bringes til det zenith hvor brudd er umulig.
20
mellom drøm og nærvær
Men din egen pine unndrar seg ethvert billede. Og selv måtte du fullbyrde skillet mellom orden og kaos.
VINCENT VAN GOGHS DØD II Du var den skapende kraft som gikk til grunne fordi du ikke løftet til tegnenes orden din byrde av hjemløshet.
FEDRA Tragedien er fullendt. Du er død. Og fordi du er død trer våre tanker inn i nytt lys. Klart vet vi nu at ingenting hender, tenkes eller sies som ikke er skjebnesvangert. Du datter av Minos og Pasifaë, Du avmektige. Altfor klare og altfor gjennomsiktige var dine dager,
21
jan jakob tønseth
og dine netter bød deg av ly hverken mer eller mindre enn det du strengt var tilmålt. Til sist måtte du selv fullbringe din skjebne. Og vi vet: Ditt liv var uten annen slutt.
DEDIKASJON Menneskepike du skal eie en ny glede like fullstendig som en klar dag eier lys høyt oppe og langt nede. Ubesværlig skal du navngi dine smerter en for en. Og intet skal være helere enn ditt hjerte, ditt sønderknuste hjerte …