Oversatt av Leif Helgeland
Dan Freedman Originalens tittel: Shoot to Win Oversatt av Leif Helgeland Text © Dan Freedman, 2008 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-65921-9 1. utgave, 1. opplag 2020 Denne boken ble første gang utgitt på norsk i 2009. Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: Mascha Tace/Shutterstock, totally out/Shutterstock ednal/Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Takk til: Mamma og Ivan for deres ærlighet. Pappa fordi han tok meg med på fotball. Hazel Ruscoe: dette er inspirert av de ideene vi fikk. Ena McNamara og Oli Karger for deres uvurderlige råd. Gary Lineker for støtte. Jon og Phil for å være der hele tiden, og Joanne for å være elskelig. Caspian Dennis og Lola Cashman for troen på meg. Elv Moody og den fantastiske gjengen hos Scolastic for alt dere har gjort for å få denne boka ut til folket …
Del en Semifinalen
1 Halvbevisst Torsdag 22. mai
Skolecupen, semifinale 35 minutter spilt Kingfield 0 Oak Hall 0
Jamie heiv seg bortover banen for å ta taklinga. Han hadde jaga midtbanespilleren fra Oak Hall hele veien, og da tida var inne, slo han til. Men Jamie Johnson var ikke forsvarsspiller, og ville heller aldri bli det. Jamie var den beste venstrevingen på hele Kingfield skole. Han hadde fart nok til å slå hvilken forsvarsspiller det måtte være. Så hvorfor hadde da Hansard plassert ham som bakre ving? Og åssen kunne han finne på å gjøre det i en så viktig kamp som semifinalen i skolekretsmesterskapet? 9
Det var dustete. Grunnløst. Jamie skulle ha vært Kingfields farligste våpen – ikke hele forsvaret aleine. Skulle de nå gå ut av cupen, så kunne de i det minste prøve å vinne kampen. Det sto 0–0, og ti minutter igjen til pause. Jamie innså at målvakta til Oak Hall ikke hadde redda en eneste ball ennå. Det var faktisk flaut. Jamie så bort på tilskuerne der de sto rundt banen. Omtrent hundre stykker. Han orka knapt å tenke på hva de syntes om Kingfields langskuddstaktikk. Det hadde vært noe småprat om at noen talentspeidere fra de profesjonelle laga kunne dukke opp i dag for å ta en titt på Jamie. Men selv om noen av dem faktisk hadde dukka opp, så aldri i livet om de var noe imponert over en ving som ikke fikk gå over på motstandernes banehalvdel. Det var som om Hansard ville ha ham så langt bak at ingen fikk lagt merke til talentet hans. Jamie tørka seg i panna med trøyeermet for å få vekk svetten. Han venta utålmodig på innkastet fra Oak Hall. 10
Innerst inne visste han at denne cup-innspurten kunne være hans siste sjanse til å få et prøvespill for en profesjonell klubb. Han var fjorten år. Skjedde det ikke nå, ville det nok aldri skje. Det var på tide å vise hva han kunne.
2 I farta Jamie forutså hva som ville skje. Han storma av gårde for å avskjære innkastet fra Oak Hall og fikk tak i ballen. Hvis han nå holdt seg til Hansards taktikk, skulle han smeise ballen inn i sporet, så Ashis Khan kunne overta den. Men Jamie hadde ikke lyst til å holde seg til planen. Han trilla ballen en ti meter eller så framfor seg, så han kunne ta rennefart. Så snart han begynte å løpe, fikk han farta opp; han nærmest fløy nedover banen. Høyrebacken til Oak Ridge kom fra sida for å innhente ham, men Jamie bare føyk forbi. Han merka at frimerket prøvde å spenne bein på ham – noe som ville gitt frispark om Jamie hadde gått i bakken. Men det gjorde han ikke. Han stoppa ikke nå, nei. Han bare løp på. 12
Jamie spant lenger og lenger innover banehalvdelen til Oak Ridge. Da han nærma seg straffelinja, strakte tilskuerne hals for å få med seg hva som skjedde. Her fikk de se hvem Jamie Johnson virkelig var. Én siste forsvarer – det var alt han hadde å takle. «Ja, spill til meg!» ropte Ash. Han var den eneste som var kjapp nok til å holde følge med Jamie. Han var i fullt firsprang ned mot straffefeltet. Jamie så opp og la opp til å sende ballen videre til Ash; akkurat det alle venta at han ville gjøre. Men Jamie ville gjøre noe litt mer enn som så. Han ville gjøre noe for de talentspeiderne som kanskje så på. Han ville få den helt fram selv. Han senka hodet og storma mot den enslige forsvarsspilleren fra Oak Hall. Da han kom nær nok, lot han venstrefoten sveipe over ballen så det så ut som han ville ta den på utsida. Og så, akkurat idet forsvarsspilleren kom innpå, dytta Jamie ballen innafor med høyrefoten og med retning rett i mål. En klassisk finte. Det var bare ett problem: Forsvareren kjøpte det ikke. Han holdt seg på 13
beina og med øya på ballen. Han takla Jamie akkurat idet han skulle til å score et strålende aleinemål. Jamie kneip øya sammen og kasta med hodet mot himmelen. «Ahhhrr!» skreik han frustrert. Han hadde vært så tett innpå! Hvorfor virka ikke finten? Alle de beste vingspillerne var rå på å finte. «Johnson!» brølte Hansard fra sidelinja. «Kom deg tilbake!» Jamie snudde seg og fikk se at forsvareren som hadde takla ham, nå leda et motangrep på Kingfield. På høyre flanke var det et digert hull i Kingfield-forsvaret, akkurat der Jamie skulle vært. Uten noen til å dekke ham opp, hadde Oak Hall-spilleren klart å komme seg helt fram til straffelinja. Der leverte han en praktfull skruball til bortre stang. Ballen seilte uanstrengt over hodet på Kingfield-forsvarerne, og fant fram til Oak Halls angriper. Han hoppa høyt, og klinte skallen i ballen så den spratt med styrke og presisjon fram mot bortre hjørne av målburet. Jamie var bare kommet tilbake til egen bane14
halvdel, og fremdeles andpusten etter stormløpet sitt. Lungene peste slitent, og han skjønte at Hansard ville gi ham skylden for dette målet. Han kunne allerede høre all drittslenginga. Men så heiv Kingfields målvakt, Calum Fogarty, seg i lufta med klørne ute, som en ørn på hugget. Han fikk fingertuppene på ballen, og fikk vridd den utenfor hjørnestolpa. Ikke bare redda han et mål; han redda Jamie også. «Johnson!» brølte Hansard. Han lydde mer som en armégeneral enn som en fotballtrener. «Kom deg tilbake! Forsvar hjørnet! Spill for laget, ikke for deg selv!» «La ham høre det!» ropte Dillon Simmonds, Jamies verste uvenn, og dessverre også en Kingfield-spiller. «Det er som om vi bare er ti spillere her!» Jamie sprinta tilbake til målet sitt. Ville de se hvor fort han kunne løpe, så skulle de sannelig få se det også. Hvorfor var det alltid ham de var ute etter? Kunne de ikke plage noen av de andre innimellom? Og hva kunne vel noen av de to om fotball, uansett?