Oversatt av Leif Helgeland
Dan Freedman Originalens tittel: The Kick Off Oversatt av Leif Helgeland Text © Dan Freedman, 2007 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-65920-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Denne boken ble første gang utgitt på norsk i 2009. Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: Mascha Tace/Shutterstock, totally out/Shutterstock ednal/Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Takk til: Mamma og Ivan for støtte – alltid. Pappa, Linda, Liz og Sam også. Jenny Parrot, Kate Paice og Ena McNamara for å sette meg på rett spor. Hazel Ruscoe; denne historien er inspirert av ideene vi fikk sammen. Bestefar for å dele kjærligheten til ordet. Dawn Scott og John Allpress hos FA for bistand på det fotballtekniske. Caspian Dennis for å få det til å skje, og til alle på Scholastic for deres enorme støtte til meg og prosjektet. Og til Lola for din usvikelige tro. Hvordan kunne du vite det, helt fra starten?
Del en
1 Opptakskampen Fredag 21. juli – siste skoledag
Kingfield Skole Uttakningskamp, U14 60 minutter spilt: Blått lag 1 Rødt lag 0 Walsh, 22
Nå gjaldt det. Dette var Jamies sjanse til å vise hva han sto for. Det var dette han hadde venta på i et halvt år nå. Kingfield skole hadde ingen anelse om hvem Jamie Johnson egentlig var. De ante ikke hvilket talent som bodde i ham. Nå skulle han vise dem. Dillon Simmonds fatta ikke hvem det var han hadde kødda med. Ved å skyte mål i dag, skulle Jamie stappe alle de teite ordene ned i den svære kvisekjeften hans. Det var i hvert fall planen. Men disse uttakskampene for å avgjøre hvem som skulle komme 9
med på Kingfields U14 A-lag neste år gikk ikke etter planen. Ingenting fungerte for Jamie, nå som han trengte evnene sine mest. Det var bare ti minutter igjen, og Jamie hadde ikke fått vist noe som helst. Folk dreiv hele tiden og sendte ham høye baller. Sånt ble det ingenting ut av. Han var vingspiller. Han trengte å få pasningene til føttene. Og han hadde hatt vondt helt fra første øyeblikk. Han hadde på seg et par gamle, utslitte sokker med hull i, og fotballskoene gnagde mot hælene hele tiden. Han hadde scora noen av sine beste mål med disse skoene, men i dag gjorde de bare vondt. De hadde gnagd av all huden bak på hælene. Han blødde sikkert. Jamie bøyde seg og knøyt opp lissene. Kanskje det ikke ville gjøre så vondt om han løsnet dem litt? Han hadde nettopp fått knytt lissene og skulle til å reise seg og ta del i kampen igjen da han kjente et kne smelle inn i ribbeina. Han ble slengt sidelengs i bakken. «Hei, ditt rødhåra spytryne – hva gjør du på bakken? Har du fått nok, eller?» snerret Dillon 10
Simmonds der han småløp videre. Begge var fullt klar over at det var han som hadde slått Jamie omkull, og det med vilje. Man kunne se det på det onde smilet hans. «Hold kjeften din, Simmonds – din feite tulling,» sa Jamie og kom seg på beina. Jamie var klar over at Dillon ikke egentlig var feit. Han var nesten bare muskler, faktisk. Men han visste også at Dillon hata å bli kalt feit, så det var en fin måte å trekke ham opp på. «Du får snakke når du får ballkjenning, Rødtopp,» skreik Dillon tilbake, og lo der han løp. Jamie jogga tilbake til plassen på venstre ving. Han rista på hodet. Det triste var at Dillon for én gangs skyld hadde et poeng. Jamie hadde knapt vært borti ballen i løpet av hele kampen, og det var han klar over. Marsden visste vel ikke engang at han var på banen. Men så, rett ut av det blå, så skjedde det: en sjanse! Målmannen på Jamies lag sparka ballen ut. Det var et dugelig spark, og da den traff den harde og støvete bakken, spratt den så høyt at den for over hele forsvaret til motstanderne. Jamie så hva som kom til å skje før alle de 11
andre på banen. Han stormet etter ballen, og var altfor kjapp til at noen fra forsvaret klarte å holde følge med ham. Det var bare ham mot målvakta. Han var inne. Han sikta seg inn på ballen, gjorde seg klar til den traff bakken igjen. Et vakkert skudd med venstrefoten. Da ville Marsden skjønne hvem Jamie Johnson var, ja. Han kunne dundra til mens den ennå var i lufta, men han lot den sprette for å gi seg selv lite grann mer tid. Så spant han rundt, og med høyrefoten planta i bakken og venstrebeinet så langt bak han kunne, gjorde han seg klar til å kline inn et mål. Han ville skyte den rett i nettet. Men akkurat idet han skulle til å smelle ballen i mål, ble han truffet av en virvelvind. Den menneskelige lastebilen, Dillon Simmonds, hadde smelt rett inn i Jamie og kasta ham til værs. Jamie våkna til, liggende helt utblåst på bakken. Han var blitt snytt for drømmemålet. «Kom deg opp, du filmer!» ropte Dillon, og grep Jamie i trøyekragen. «Ligg unna meg,» sa Jamie, og prøvde fortvila å få igjen pusten. 12
Jamie hadde lyst til å banke ham, men inni seg var det så vidt han klarte å trekke været. Dillon hadde gølva ham så det holdt. Det kjentes som om noen satt i brystet på ham og strupte lungene. Jo mer han prøvde å gulpe lufta i seg, jo verre ble det. «Ok, bryt, dere to,» sa Marsden, som var raskt på plass. «Jeg så hva som skjedde.» «Du hadde ikke ballkontakt, Dillon – bare motspilleren. Straffe til de røde.» Marsden rakte ballen til Jamie.