Jacob og hunden av Liv Frohde

Page 1

JACOB OG HUNDEN

JACOB OG HUNDEN

Iblant dukker det opp en barnebok som forteller en helt ny historie samtidig som den vekker minner om barnelitteraturens klassikere. Jacob og hunden er en slik bok. Den handler om en ung gutt som sørger over tapet av hunden sin, men til slutt finner en ny venn.

LIV FROHDE

Jacob våknet brått. Kjente en lett blafring, som fra en sommerfuglvinge, mot kinnet. Han åpnet det ene øyet forsiktig. Den sorte hunden sto over ham og snuste på ansiktet hans. Lette, små snøft fra den fuktige snuten traff kinnet. Han kjente varmen fra hundekroppen mot brystet. Lå helt stille for ikke å skremme den vekk.

LIV FROHDE

ISBN 978-82-02-47685-4

www.cappelendamm.no

Omslag.indd 1

10.12.14 15:01


Liv Frohde

Jacob og hunden

JacobOgHunden_materie_Org.versjon.indd 3

18.12.14 10:14


© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-47685-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Illustrasjoner: Asbjørn Tønnesen Omslagsillustrasjon: Asbjørn Tønnesen Sats: Ingeborg Ousland Trykk og innbinding: Livonia Print Latvia 2015 Satt i 12 pkt. Adobe Garamond og trykt på 115 g Munken Print Cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

JacobOgHunden_materie_Org.versjon.indd 4

18.12.14 10:14


Prolog

H

unden strakte labbene ut foran seg og gløttet på øyelokkene. Det var halvmørkt i rommet. Stille. Bare en raspende lyd kom fra senga der matmor lå. Av og til stoppet lyden. Da reiste hunden seg og la snuten mot brystet hennes. Lå slik til lyden kom tilbake og brystet rørte seg under snuten hans. Da la han seg på teppet foran senga hennes, og hørte hvordan vinden banket greinene på plommetreet mot veggen. Kjente sulten verke i magen. Han hadde ikke spist på flere dager. Han reiste seg på skjelvende bein og ruslet ut på kjøkkenet. Slikket matskåla enda en gang. Snuste på golvet. Kjente lukta av mat fra stekeovnen. Han hoppet opp og la forlabbene på kjøkkenbordet. Noen tørre brødsmuler var alt han fant. Han gikk tilbake til matmor. Klynket og pistret og nappet i dynen. Hun måtte stå opp og fylle matskåla hans. Gi ham vann, for han var så tørst. Han hadde tisset i gangen. På gummistøvlene til matmor. Han hadde ikke klart å holde seg lenger. Han dyttet til henne med snuten. Hun rørte seg ikke. Hånden hennes falt over kanten på senga og ned mot golvet. Han slikket den. Kunne kjenne at fingrene så vidt rørte seg under tunga 5

JacobOgHunden_materie_Org.versjon.indd 5

18.12.14 10:14


hans. Han ville at hun skulle åpne øynene og se ham. Snakke til ham med den varme stemmen. Klø ham på det spesielle stedet under strupen. Han krøllet seg sammen på teppet og la snuten på labben. Han sovnet til lyden av den raslende pusten hennes. Slik lå han til det ble morgen, og hele dagen til mørket falt på. Lyttet til lydene fra senga. Sov innimellom. Slikket hånden hennes, som var blitt så kald. Utpå natta satte han seg opp, la hodet bakover og ulte. Han hoppet opp i senga til matmor. La seg mot den kalde kroppen. Våket over henne helt til morgenlyset kom sivende gjennom gardinene. Da klemte han seg ut gjennom det halvåpne vinduet i vaskekjelleren, og forsvant ut porten på jakt etter noe å spise. Han luntet nedover veien mot husene i skråningen ned mot sjøen. Der det var mennesker, ville han finne mat. Han tittet over gjerdet til erkefienden Cæsar. Så at matskåla sto på det nederste trinnet i trappa, full av mat. Han slikket seg rundt munnen. Kjente lukta fra matskåla. Munnen ble full av vann. Han så seg rundt. Cæsar var ikke ute. Lenken hans lå på bakken. Porten var lukket, men ikke helt igjen. Han så seg rundt enda en gang. Så klemte han seg gjennom sprekken i porten og løp mot trappa. Glefset i seg en munnfull hundemat. Da hørte han en lav, faretruende knurring fra huset. Noen tok i dørhåndtaket. Hunden stivnet, snudde og for mot porten idet Cæsar bykset ut gjennom den åpne døra. Hunden løp for livet med den rasende Cæsar i hælene. Kom seg gjennom 6

JacobOgHunden_materie_Org.versjon.indd 6

18.12.14 10:14


sprekken i porten, kjente den varme pusten til Cæsar i nakken. Hørte ristingen i jernporten idet Cæsar prøvde å presse seg gjennom, men han var for stor. Han ga opp forsøket og løp langs gjerdet og bjeffet. Den røde tunga hang ut mellom de sylskarpe tennene. Fråden sto ut av kjeften. Hunden pilte inn i skogen bak husene. Han sprang så han fikk blodsmak i munnen. Løp til han ikke orket mer. Smatt inn under et tre. Sank ned i de visne bladene rundt stammen. Han stirret årvåkent ut 7

JacobOgHunden_materie_Org.versjon.indd 7

18.12.14 10:14


gjennom de lave greinene. Slik lå han til hjertet hadde sluttet å dundre i brystet og beina kunne bære den skjelvende kroppen. Han trasket innover i skogen med snuten mot gresset. Ukjente lukter steg opp fra bakken. Magen strammet seg av sult. Han grov med klørne etter noe å spise. Rev opp gress og tygget det i seg. Han gulpet i seg det kalde vannet i pyttene. Det hjalp litt mot sulten. Skogen ble tettere. Morgenlyset slapp ikke inn mellom de grå stammene. Hunden skvatt da en stor fugl bakset skrikende opp fra bakken like foran ham. Det raslet i de tørre bladene. En mus pilte over gresset. Han sprang til med spent kropp, men musa kom seg i sikkerhet under en rot. Han travet videre. Ut av skogen. Over en myr. Labbene sank ned i gjørma. Han gikk hele dagen. Spiste noen sure kart fra blåbærlyngen. Drakk av pyttene. Mot kvelden begynte det å regne. Et grått slør drev over skogen. Vinden økte. Tok tak i tretoppene. De svaiet fram og tilbake over hodet hans. Trett og sliten la han seg inntil stammen på et bjørketre. Krøllet seg sammen. Slikket labbene rene. Vinden raste gjennom det tørre løvet som steg som en virvel opp fra bakken. Greinene sopte over hodet hans. Det var som om bakken levde under ham. Det var som om hele skogen var i bevegelse. Kvister knakk med høye smell, det knitret i de tørre bladene på bakken. Suset fra vinden gjorde ham nesten døv. Han gjemte hodet mot labbene. En stram lukt fikk kroppen til å stivne. Et dyr sto foran ham. Med rødbrun pels og tykk, buskete hale. Det sto urørlig og 8

JacobOgHunden_materie_Org.versjon.indd 8

18.12.14 10:14


stirret på ham med smale, fiendtlige øyne. Hunden trykket seg ned mot bakken, kroppen skalv. Dyret holdt ham fast med blikket. Hunden torde ikke røre seg, stirret bare stivt tilbake. Så snudde dyret seg brått og forsvant. Det regnet kraftigere. Hunden klemte seg inn mot bjørkestammen for å søke ly. Ørene strittet, hver muskel i kroppen var spent. Han torde ikke sove av redsel for at dyret skulle komme tilbake. Pelsen var våt inntil skinnet. Han skalv av kulde. Utpå morgensiden ga regnet seg. Hunden reiste seg støl og stiv. Ristet på pelsen så dråpene skvatt rundt ham. Det voldsomme raseriet fra vinden hadde stilnet. Nå kunne han høre et brus av fuglesang fra fuglene som flakset rundt i trekronene over ham. Hunden fortsatte sin vandring. Landskapet åpnet seg. Regnet hadde spylt bladene på trærne. Gresset skinte grønt. Han gikk på en sti med hjulspor på sidene. Han snuste. En kald, klar lukt. Noe kjent. Han fulgte sporet med nesa ivrig mot bakken. Det glimtet og blinket for øynene hans. Et vann lå foran ham. Han kjente seg igjen. Han hadde vært der sammen med matmor. Hun hadde kastet pinner i vannet, og han hadde svømt og fanget dem. Han løp ned til vannet og plumpet uti med forlabbene. Stakk snuten nedi og ristet på hodet så spruten sto. Drakk grådig. Vannet rant nedover halsen. Han plasket med labbene, ør av glede. Løp på stien langs vannet. Det var som om livsgleden våknet i den utslitte kroppen. Un9

JacobOgHunden_materie_Org.versjon.indd 9

18.12.14 10:14


der en stein fant han restene av en fisk. Det var nesten ikke mer kjøtt igjen på skjelettet, men det ga en smak av mat. Han la seg ned på gresset og strakte seg ut. Kjente varmen fra sola trenge inn i pelsen. Han sovnet. Det rykket i beina. Da han våknet, gikk han oppover mot seterhuset. Snuste mot bakken, kjente lukta av mennesker. Han tok noen runder rundt huset. Lette etter noe å spise. Tisset på verandarekkverket for å markere. Det var mat på fuglebrettet. Han kunne så vidt se det. Brettet var festet til en høy stake. Han hoppet opp og prøvde å dytte til brettet med snuten. Om og om igjen hoppet han. Vred seg rundt i lufta og strakte halsen fram, men det var for høyt. Han dyttet til staken med forlabbene. Biter av brød raste ned på bakken. Han kastet seg glupsk over maten. Så dyttet han på staken igjen, og mer mat dalte ned på gresset, helt til brettet var tomt. Han la seg på de harde plankene på verandaen til seterhuset. Trakk inn lukta av gammelt tre. Øynene gled igjen. Han syntes han hørte stemmen til matmor i suset fra vinden. Han krøllet seg sammen i en ring. La snuten på labbene og sukket tungt. Han var på setra i to dager. Så drev sulten ham videre innover i skogen.

JacobOgHunden_materie_Org.versjon.indd 10

18.12.14 10:14


K apittel 1

J

acob merket at noe var galt med det samme han slo øynene opp. Det var så stille utenfor. Buster pleide alltid å våkne først. Da la han seg utenfor døra til Jacob og ventet tålmodig på at han skulle våkne. Han hørte når Jacob slo øynene opp. Da bjeffet han og krafset med klørne på døra. Det kom ingen lyder fra gangen. Bare stillhet. Jacob gikk ut av senga og åpnet døra, men Buster lå ikke utenfor. Han gikk gjennom gangen og inn på kjøkkenet. Hunden lå på siden ved døra til gangen. Munnen var halvåpen. Øynene stirret stivt ut i rommet. Jacob ble stående med dørhåndtaket i hånden. En iskald angst grep om ham. «Buster,» lokket han. Hunden rørte seg ikke. Jacob slapp dørhåndtaket og knelte ved siden av Buster. La hånden mellom forbeina hans. Hjertet slo ikke mer. Han tok hodet til Buster i hendene. Ristet ham. Ropte navnet hans. Ropte at han måtte våkne. Men hundehodet dinglet bare mellom hendene hans. Øynene rørte seg ikke. Da skrek Jacob. Hodet til Buster gled ut av hendene hans og landet med et 11

JacobOgHunden_materie_Org.versjon.indd 11

18.12.14 10:14


dunk i golvet. Jacob la seg ned med armen rundt hunden. Tårene strømmet nedover kinnene. Han strøk hånden over pelsen, som fremdeles var varm. Mamma og pappa kom inn på kjøkkenet. Pappa hadde bare pyjamas på. Mamma hadde den grønne morgenkåpa. De ble stående og se på Jacob og hunden. Hånden til Jacob stanset. «Buster er død,» hikstet han. Pappa satte seg ved siden av hunden. Kjente under øret hans. La hånden på brystet. «Det er ingenting vi kan gjøre,» sa han. 12

JacobOgHunden_materie_Org.versjon.indd 12

18.12.14 10:14


Mamma klemte hånden rundt skulderen til Jacob. Hun gråt. Pappa løftet Buster opp fra golvet. La ham varsomt på teppet under vinduet. Han bøyde seg og la kinnet mot pelsen. Jacob så at skuldrene ristet under den tynne pyjamasjakka. «Vi må kjøre ham til dyrlegen.» Pappa var tykk i stemmen. Han gikk ut av kjøkkenet. Opp trappa til soverommet for å kle på seg. Jacob satt fremdeles på kjøkkengolvet og holdt rundt den døde hunden da pappa kom tilbake. «Skal du være med til dyrlegen?» Pappa fisket bilnøklene opp fra skuffen. Jacob ristet på hodet. Buster var død. Dyrlegen kunne ikke få ham til å bli levende igjen. Pappa holdt Buster med den ene armen og åpnet døra til yttergangen med den andre. Labben til Buster dinglet slapt i lufta. Som om han vinket farvel.

JacobOgHunden_materie_Org.versjon.indd 13

18.12.14 10:14