J.P. Delaney Den forrige jenta

Page 1



JP Delaney

DEN FORRIGE JENTA Oversatt av Toril Hanssen, MNO


JP Delaney Originalens tittel: The Girl Before Oversatt av Toril Hanssen, MNO Copyright © 2017 by JP Delaney This translation published by arrangement with Ballantine Books, an imprint of Random House, a division of Penguin Random House LLC, through Ulf Töregard Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Utgitt av Bazar forlag, et imprint i Cappelen Damm AS ISBN 978-82-02-52647-4 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Carlos Beltrán Omslagsfoto: GG Archard/Gallery Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017. Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Mr. Darkwood, som en gang var så opptatt av romantisk kjærlighet og alt folk hadde å si om den, hadde nå temaet lang oppe i halsen. Hvorfor skulle disse kjærestene bestandig gjenta seg selv? Ble de aldri lei av å høre sine egne stemmer? eve ottenberg: The Widow’s Opera Som alle avhengighetsdrevne arbeider signaturmordere etter et manus og har en inntil det tvangsmessige repeterende atferd. robert d. keppel og william j. birnes: Signature Killers Vi kan si at pasienten ikke husker noe av det som er glemt eller fortrengt, men uttrykker det i handling. Det reproduseres ikke som et minne, men i form av en handling; pasienten gjentar det, naturligvis uten å vite at det dreier seg om en gjentakelse. sigmund freud: «Remembering, Repeating and Working-Through » Min fascinasjon for å la bilder gjentas og gjentas – eller når det gjelder film, «vare og vare» – er uttrykk for min oppfatning om at vi tilbringer mye av livet med å se uten å iaktta. andy warhol



DEN FORRIGE JENTA



1.

Skriv en liste over alle eiendelene du mener er uunnværlige i livet ditt.



DA: EMMA

Det er en nydelig liten leilighet, sier megleren med en tone som nesten kan virke genuint begeistret. Kort vei til alt dere trenger. Og med et privat takområde. Det kan bli en solterrasse, så fremt verten tillater det, naturligvis. Hyggelig, samtykker Simon og prøver å unnvike blikket mitt. Jeg visste at leiligheten ikke holdt mål straks jeg kom inn og fikk se et nesten to meter bredt takutspring under et av vinduene. Si vet det også, men han vil ikke si det til megleren, i hvert fall ikke så tidlig at det virker uhøflig. Han håper kanskje til og med at jeg skal mykne hvis jeg hører på mannens tåpelige selgersvada lenge nok. Megleren er Simons type: kjapp, dynamisk og ivrig. Han leser vel bladet Simon jobber for. De pratet om sport allerede før vi var kommet opp trappen. Og her har dere et stort soverom, sier megleren. Med rikelig –. Den passer ikke, innskyter jeg og avbryter farsen. Den er ikke det vi ser etter. Megleren hever øyenbrynene. Man kan ikke være for kresen slik markedet er, sier han. Denne er utleid i løpet av kvelden. Fem visninger i dag, og vi har ennå ikke lagt den ut på nettsiden vår engang. Det er ikke trygt nok her, sier jeg kort. Skal vi gå?


JP DEL ANEY

12

Det er lås på alle vinduene, påpeker han, og Chubb-lås på døren. Og dere kan naturligvis få installert innbruddsalarm, hvis sikkerhet er spesielt viktig. Det tror jeg ikke verten har noe imot. Han snakker forbi meg nå og rett til Simon. Spesielt viktig. Han kunne like gjerne sagt: Kjæresten din er visst litt av en drama queen? Jeg venter utenfor, sier jeg og snur meg for å gå. Megleren skjønner at han har gått for langt og tilføyer: Hvis det er området som plager dere, bør dere kanskje se etter noe lengre vest. Det har vi allerede gjort, sier Simon. Alt der sprenger budsjettet vårt. Bortsett fra stedene på størrelse med en tepose. Han anstrenger seg for ikke å høres frustrert ut, men jeg blir bare enda mer irritert fordi han synes han må. Det er en toroms i Queen’s Park, sier megleren. Litt loslitt, men … Vi har sett på den, sier Simon. Men vi følte at den lå litt for nær de kommunale boligene. Det er tydelig av tonen hans at vi betyr «hun». Og så har vi nettopp fått inn en i fjerde etasje i Kilburn –. Sett på den også. Det var en takrenne rett ved et av vinduene. Megleren ser forvirret ut. Noen kan klatre inn, forklarer Simon. Ja visst. Men nå er jo utleiesesongen nettopp begynt. Kanskje hvis dere venter litt. Megleren har åpenbart kommet frem til at vi er bortkastet tid: Han beveger seg også mot døren. Jeg går og stiller meg i gangen utenfor så han ikke skal komme nær meg. Vi har allerede levert oppsigelse der vi bor, hører jeg Simon si. Vi har ikke så mange valgmuligheter lenger. Han senker stemmen. Du skjønner det at vi ble ranet. For fem uker siden. To menn brøt seg inn og truet Emma med kniv. Da forstår du hvorfor hun er litt engstelig. Å faen, sier megleren. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort hvis noen utsatte kjæresten min for noe sånt. Du, dette er kanskje et skudd i blinde, men … Stemmen hans dør bort. Ja? sier Simon.


13

DEN FO RRI GE JEN TA

Har noen på kontoret nevnt Folgate Street nr. 1 for dere? Det tror jeg ikke. Er den nettopp lagt ut? Nei, ikke egentlig. Megleren virker usikker på om han skal gå videre med dette eller ikke. Men er den ledig? Simon vil ikke gi seg. Formelt sett, ja, sier megleren. Og det er en fantastisk eiendom. Helt fantastisk. En helt annen klasse enn denne. Men verten, han er … spesiell er å si det mildt. Hvilket område? spør Simon. Hampstead, sier megleren. Eller egentlig Hendon. Men det er veldig stille der. Em? roper Simon. Jeg går inn igjen. Vi kan jo alltids ta en titt, sier jeg. Vi er jo nesten der allerede. Megleren nikker. Jeg stikker innom kontoret, sier han, og ser om jeg finner opplysningene. Det er faktisk en stund siden jeg har hatt visning der. Det er ikke en bolig som passer alle. Men jeg mener den bør være i deres gate. Unnskyld ordspillet.


NÅ: JANE

«Det var den siste.» Megleren, som heter Camilla, trommer med fingrene på rattet i smartbilen sin. «Så det er virkelig på tide å ta en avgjørelse.» Jeg sukker. Leiligheten vi nettopp har sett på, ligger i et nedslitt boligkompleks rett ved West End Lane, og er den eneste innenfor min prisramme. Og jeg hadde nesten overbevist meg selv om at den var akseptabel – bare jeg så bort fra avskallende tapet, svak matlukt fra leiligheten under, det trange soverommet og muggsoppflekker i det uventilerte badet – da jeg hørte en klokke ringe like ved, en gammeldags ringeklokke, og hele leiligheten plutselig var fylt av ungeskrik og skrål. Fra vinduet så jeg rett ned på en skole. Jeg kunne se inn i klasserommet til elever på småbarnstrinnet, med utklippsfigurer av kaniner og gjess hengende i vinduene. Jeg kjente et hugg av smerte. «Jeg tror jeg står over her,» presset jeg frem. «Mener du det?» Camilla virket overrasket. «Er det skolen? De forrige leieboerne sa at de likte lyden av lekende barn.» «Men ikke så mye at de bestemte seg for å bli.» Jeg vendte meg vekk. «Skal vi gå?» Nå mens Camilla kjører oss tilbake til kontoret, blir hun sittende lenge, taktisk taus. Omsider sier hun: «Hvis ingenting av


15

DEN FO RRI GE JEN TA

det vi så i dag falt i smak, kan det være at du må høyne budsjettet.» «Mitt budsjett tåler dessverre ikke å høynes,» sier jeg tørt og ser ut av vinduet. «Da er jeg redd du må redusere på kravene,» kvitterer hun spisst. «Når det gjelder den siste. Det er … personlige årsaker til at jeg ikke kan bo ved siden av en skole. Ikke akkurat nå.» Jeg ser at hun tar et fort sideblikk på magen min, som fremdeles er litt slapp etter graviditeten, og øynene hennes utvider seg idet hun skjønner sammenhengen. «Å,» sier hun. Camilla er ikke så dum som hun ser ut, og det er jeg glad for. Jeg behøver ikke forklare noe med store bokstaver for henne. I stedet tar hun tydeligvis en beslutning. «Du, vi har én annen bolig. Vi skal egentlig ikke ha visning der uten eierens uttrykkelige tillatelse, men det hender vi omgår beskjeden. Noen blir vettskremt av den, men selv synes jeg den er eventyrlig.» «En eventyrlig bolig med mitt budsjett? Vi snakker vel ikke om en husbåt?» «Gud, nei. Tvert imot, vil jeg si. Et moderne bygg i Hendon. Et helt hus – bare ett soverom, men rikelig med plass. Eieren er arkitekten som fikk det bygd. Han er faktisk svært berømt. Kjøper du noen gang klær hos Wanderer?» «Wanderer …» I mitt tidligere liv, da jeg hadde penger og en ordentlig jobb med god lønn, hendte det at jeg gikk inn i Wanderer-butikken i Bond Street, et fryktelig minimalistisk lokale hvor et lite utvalg rådyre kjoler lå dandert på digre steinblokker som jomfruer på offerbenken, og de butikkansatte var kledd i svarte kimonoer. «Det hender. Hvorfor spør du?» «Alle butikkene deres er designet av Monkford Partnership. Han er det de kaller en techno-minimalist eller noe. Masser av skjulte dingser, men ellers er alt helt nakent.» Hun sender meg et fort blikk. «Jeg bør advare deg, noen synes stilen hans er litt … asketisk.» «Det kan jeg leve med.» «Og …»


JP DEL ANEY

16

«Ja?» presser jeg når hun ikke fortsetter. «Her er det ikke snakk om den vanlige leieboeravtalen,» sier hun nølende. «Og det betyr?» «Jeg tror,» sier hun og slår på blinklyset og svinger over i venstre fil, «at vi bør ta en kikk på boligen først og se om du blir forelsket i den. Så forteller jeg deg om minussidene etterpå.»


DA: EMMA

Jo, huset er enestående. Eventyrlig, spennende, utrolig. Det kan ikke beskrives med ord. Man skulle aldri ha trodd det av gaten utenfor. To rader store, kjedelige hus i den vanlige viktorianske kombinasjonen teglstein med skyvevindu man ser overalt i Nord-London, strakte seg oppover mot Cricklewood som sammenkjedede figurer klippet ut av avispapir, det ene en tro kopi av det andre. Bare inngangsdørene og de små fargede vinduene over dem varierte. Ved enden, på hjørnet, var det et gjerde. Bak det så jeg en lav, liten bygning, en kompakt kube av lys stein. Noen få tilsynelatende tilfeldig plasserte horisontale glassfelter var det eneste som vitnet om at det virkelig var et hus, og ikke en gigantisk brevpresse. Jøss, sier Simon mistroisk. Mener du dette her? Ja visst, sier megleren muntert. Folgate Street nr. 1. Han tar oss med rundt til siden av huset, hvor det er innfelt en dør som går helt i ett med veggen. Det later ikke til å være noen dørklokke der – jeg ser faktisk ikke noe dørhåndtak og ingen postkasse heller; ikke noe navneskilt, ingenting i det hele tatt som kan tyde på at det skal bo mennesker der. Megleren skyver på døren, og den går opp.


JP DEL ANEY

18

Hvem er det som bor her nå? spør jeg. Ingen for øyeblikket, sier han og går til side for å slippe oss inn. Hvorfor var ikke døren låst, da? sier jeg nervøst og blir hengende litt etter. Megleren gliser selvtilfreds. Den var låst, opplyser han. Jeg har en digital nøkkel på smarttelefonen min. Én app styrer alt. Det eneste jeg trenger å gjøre, er å skifte fra Ubebodd til Bebodd. Deretter går alt automatisk – sensorer i huset registrerer koden og slipper meg inn. Hvis jeg har på et digitalt armbånd, trenger jeg ikke engang telefonen. Du tuller, sier Simon himmelfallen og stirrer på døren. Det er så vidt jeg ikke ler høyt av reaksjonen hans. For Simon, som elsker dingser, er tanken på et hus man kan styre med telefonen, som alle bursdagsgavene øverst på ønskelisten hans til sammen. Jeg går inn i den lille entreen, som knapt er større enn et skap. Den er så trang at det er ubehagelig å stå der straks megleren kommer etter meg, så jeg går videre inn uten å spørre. Nå er det min tur til å si jøss. Huset er virkelig imponerende. Lyset flommer inn gjennom store vinduer som vender ut mot en liten hage og en høy steinmur. Huset er ikke stort, men føles rommelig. Samtlige vegger og gulv er av den samme lyse steinen. Innskjæringer nederst langs alle veggene gir en følelse av at de svever i luften. Og huset er tomt. Ikke umøblert – jeg ser et bord av stein i et rom mot den ene siden, noen stilige spisestuestoler med designerpreg, en lang, lav sofa med tykt, kremfarget trekk – men ingenting annet, ikke noe som fanger blikket. Ingen dører, ingen skap, ingen bilder, ingen vindusrammer, ingen stikkontakter, så vidt jeg kan se, ingen lysarmaturer og ikke engang – jeg ser meg forbløffet rundt – lysbrytere. Og selv om huset hverken føles forlatt eller ubebodd, er det ikke antydning til rot der. Jøss, sier jeg en gang til. Stemmen min har en rar, dempet klang. Det går opp for meg at jeg ikke hører en lyd fra gaten utenfor. Londons evige bakgrunnslyd av trafikk og stillasrigging og bilalarmer er forsvunnet. De fleste bemerker det, sier megleren. Beklager å være vanskelig, men verten forlanger at vi tar av skoene. Vil dere …?


19

DEN FO RRI GE JEN TA

Han bøyer seg og knyter opp sine egne fjonge sko. Vi gjør det samme. Deretter, som om den rene, nakne tomheten i huset har sugd alt selgersnakket ut av ham, tasser han bare omkring i sokkelesten, tydeligvis like målbundet som oss, mens vi ser oss rundt.


NÅ: JANE

«Det er nydelig,» sier jeg. Innvendig er huset like lekkert og sobert som et kunstgalleri. «Aldeles nydelig.» «Ikke sant?» samtykker Camilla. Hun legger hodet bakover og ser opp langs de nakne veggene laget av kostbar, kremfarget stein, som hever seg mot taket og danner et åpent rom mellom etasjene. En vanvittig minimalistisk trapp som jeg aldri har sett maken til, fører opp til annen etasje. Det er som om den skulle vært hugd inn i en glatt klippevegg: svevende, åpne trinn av upolert stein, uten gelender eller synlig bærekonstruksjon. «Jeg mister pusten hver gang jeg kommer hit, uansett hvor ofte jeg har vært her. Sist var med en gruppe arkitektstudenter – det er forresten en av betingelsene: Hvert halvår må du åpne huset for besøkende. Men de viser alltid stor respekt. Det er ikke som å eie et herskapshus og måtte ta imot turister som hiver tyggegummi på teppene.» «Hvem er det som bor her nå?» «Ingen. Det har stått tomt i nesten et år.» Jeg ser bort på rommet ved siden av, hvis rom er det rette ordet for et område som dette glir over i, uten døråpning og uten dør. På et langt steinbord står en skål med tulipaner som med sine blodrøde blomster danner en slående fargeklatt mot all den lyse steinen. «Hvor kom blomstene fra?» Jeg går bort og stryker over


21

DEN FO RRI GE JEN TA

bordet. Ikke et støvfnugg. «Og hvem er det som holder det så rent?» «En rengjører kommer hver uke fra et spesialfirma. Det er en annen betingelse – du er nødt til å beholde kontrakten. Firmaet sørger for stell av hagen også.» Jeg rusler bort til vinduet som går helt til gulvet. Hage er også en noe misvisende betegnelse. Det er egentlig en gård, et innhegnet areal på rundt 6 ganger 4,5 meter, belagt med samme stein som gulvet jeg står på. En liten, rektangulær gressplen med nesten nifst nøyaktige kanter og like kortklippet som en bowlingplen, går inntil den borterste muren. Det er ingen blomster der. Bortsett fra den lille gressflekken finnes det faktisk ikke noe levende der og ingen farge noe sted. Et par små sirkler med grå grus er de eneste andre innslagene. Da jeg vender meg mot husets indre igjen, slår det meg at hele stedet bare trenger litt farge, noe mykt. Med et par tepper, en menneskelig touch her og der, ville det bli virkelig vakkert, som noe fra et eksklusivt interiørmagasin. For første gang på en evighet kjenner jeg det krible av glede. Har lykken omsider snudd? «Det er vel ikke mer enn rimelig,» sier jeg. «Er det alt?» Camilla sender meg et nølende smil. «Når jeg sier en av betingelsene, mener jeg en av de enklere. Vet du hva rådighetsbegrensning betyr?» Jeg rister på hodet. «Det vil si at en eiendom er pålagt rettslige klausuler i all fremtid, og at disse ikke kan oppheves selv om huset blir solgt. Vanligvis har det å gjøre med utviklingsrettigheter – for eksempel om et hus kan benyttes til forretningsvirksomhet eller lignende. Når det gjelder dette huset, inngår klausulene eller vilkårene i leieavtalen, men siden de også omfatter bruksinnskrenkende klausuler, er de ikke gjenstand for forhandlinger eller endringer. Det er en usedvanlig streng kontrakt.» «Hva er det det er snakk om?» «Det er i bunn og grunn en liste over hva man kan og ikke kan gjøre. Stort sett hva man ikke kan. Ingen forandringer av noe slag, uten forhåndsavtale. Ingen ryer eller tepper. Ingen bilder. Ingen potteplanter. Ikke noe pynt. Ingen bøker –.»


JP DEL ANEY

22

«Ingen bøker! Det er jo latterlig!» «Ingen planting i hagen, ingen gardiner –.» «Hvordan skjermer man seg for lys uten gardiner?» «Vinduene er fotosensitive. De mørkner når himmelen blir mørk.» «Altså ingen gardiner. Var det ellers noe?» «Ja da,» sier Camilla og ignorerer den sarkastiske tonen min. «Det er totalt rundt to hundre bestemmelser. Men det er den siste som er den hardeste.»


DA: EMMA

… Ingen lys andre enn de som allerede er her, sier megleren. Ingen klessnorer. Ingen papirkurver. Ingen røyking. Ingen bordskånere eller kuvertbrikker. Ingen puter, ikke noe nips, ingen flatpakkede møbler –. Det er jo sykt, sier Si. Hva gir ham rett til det? Si brukte flere uker på å montere IKEA-møblene i den nåværende leiligheten vår, og dermed betrakter han dem med samme personlige stolthet som om han hadde hugget trærne og skåret dem til med egne hender. Jeg sa til dere at denne var kinkig, sier megleren med et skuldertrekk. Jeg ser opp i taket. Når vi snakker om lys, sier jeg, hvordan slår man dem på? Det gjør man ikke, sier megleren. Ultrasoniske bevegelsessensorer. Kombinert med en detektor som justerer styrken etter hvor mørkt det er ute. Det er den samme teknologien som får frontlyktene på bilen deres til å tennes om kvelden. Så velger dere bare ønsket stemning fra appen. Produktiv, Fredelig, Leken og så videre. Systemet tilfører til og med ekstra UV-stråling om vinteren for å motvirke depresjon. Dere vet, akkurat som SAD-lys eller lysterapi. Jeg ser at Simon er så imponert av alt dette at arkitektens rett


JP DEL ANEY

24

til å forby flatpakkede møbler plutselig ikke er noe problem lenger. Og det er selvfølgelig gulvvarme, fortsetter megleren og føler at han har medvind. Men varmen hentes via et borehull fra en brønn rett under huset. Og det er trelagsglass i alle vinduene – huset er så effektivt at det faktisk overfører overskuddskraft til det statlige strømnettet. Dere trenger aldri mer å betale en strømregning. Det er som om noen leser porno for Simon. Hva med sikkerheten? sier jeg fort. Alt er på samme system, sier megleren. Dere kan ikke se den, men det er innbruddsalarm bygd inn i ytterveggen. Det er sensorer i alle rommene – de samme som tenner lyset. Og alarmen er smart. Den lærer hvem dere er, og de daglige rutinene deres, men kommer det noen andre, sjekker den med dere for å sikre at de er godkjent. Em? roper Simon. Du må se dette kjøkkenet. Han har gått inn i området på den ene siden, der steinbordet står. Først skjønner jeg ikke engang hvordan han har oppdaget at det er et kjøkken. Det er en steinbenk langs den ene veggen. I den ene enden er det en greie jeg antar kan være en kran, et slankt rør som stikker opp over steinen. En svak senkning under tyder på at det kanskje er en vask. I den andre enden er det en rad med fire små hull. Megleren feier hånden over ett av dem. Straks tennes en intens, susende flamme. Simsalabim! utbryter han. Komfyren. Arkitekten foretrekker faktisk betegnelsen refektorium fremfor kjøkken. Han flirer, som for å vise at han er klar over hvor fjollete det er. Når jeg ser nærmere etter, oppdager jeg at det er små riller mellom enkelte av veggfeltene. Jeg skyver på ett av dem, og steinen åpner seg – ikke med et klikk, men med et rolig, pneumatisk sukk. Innenfor er det et bitte lite skap. Jeg skal vise dere annen etasje, sier megleren. Trappen består av en rekke åpne steinheller, innfelt i veggen. Det er selvfølgelig ikke trygt for barn, sier han advarende mens han går foran oss opp. Se dere for. La meg gjette, sier Simon. Gelendre og trappegrinder er også på forbudslisten? Og kjæledyr, sier megleren.


25

DEN FO RRI GE JEN TA

Soverommet er like spartansk som resten av huset. Sengen er innebygd – en sokkel av lys stein med en sammenrullet futonmadrass – og badet er ikke avstengt, bare gjemt bak en annen vegg. Men mens tomheten nede virket dramatisk og klinisk, føles den fredelig, nesten koselig her oppe. Det er som en luksuriøs fengselscelle, bemerker Simon. Huset faller som sagt ikke i smak hos alle, sier megleren. Men for den rette … Simon trykker på veggen ved sengen, og enda et felt går opp. Innenfor er det et klesskap. Det er knapt nok plass der til en ti—tolv antrekk. En av reglene er at det aldri skal ligge noe på gulvet, sier megleren behjelpelig. Alt må legges vekk. Simon rynker pannen. Hvordan kan noen vite det? Kontrakten omfatter jevnlige inspeksjoner. Pluss at rengjøreren må rapportere alle brudd på reglene til driftskontoret. Aldri i livet, sier Simon. Det er som å gå på skolen igjen. Jeg vil ikke ha kjeft av noen fordi jeg lar skitne skjorter ligge og slenge. Med ett går noe opp for meg. Jeg har ikke hatt et eneste flashback eller panikkanfall etter at jeg kom inn i huset. Det er så avskåret fra utenverdenen, så omhegnende, at jeg føler meg fullstendig trygg. En replikk fra yndlingsfilmen min svever inn i hodet: Roen og den fornemme auraen. Der kan ikke noe galt skje med deg. Jeg mener, det er helt jo fantastisk, fortsetter Simon. Og hadde det ikke vært for alle de reglene, ville vi antakelig være interessert. Men vi er ikke de ryddigste. På Ems side av soverommet ser det ut som en bombe har gått av i Brennpunkt New York. Ja ja, da så, sier megleren og nikker. Jeg liker det, sier jeg impulsivt. Gjør du? Simon høres overrasket ut. Det er annerledes, men … det gir jo mening. Hvis man bygger noe sånt som dette, noe så utrolig, da er det forståelig at man ønsker at folk som bor der, skal oppføre seg ordentlig, slik man så det for seg. Hva er ellers vitsen? Og det er fabelaktig. Jeg har aldri sett noe lignende, ikke i bladene engang. Vi kan vel være ryddige, hvis det er prisen for å bo et sted som dette?


JP DEL ANEY

26

Tja – det er flott, sier Simon usikkert. Liker du det også? sier jeg. Hvis du liker det, elsker jeg det, erklærer han. Nei, sier jeg, liker du det oppriktig? Det blir en stor forandring. Jeg vil ikke at vi skal ta det hvis det ikke er det du virkelig vil. Megleren betrakter oss med et glimt i øyet, spent på hva resultatet av denne lille diskusjonen blir. Men med oss er det bestandig slik som nå. Jeg finner på noe, så tenker Simon seg om og går til slutt med på det. Du har rett, Em, sier han langsomt. Dette er mye bedre enn noe annet sted vi kan få. Og hvis det er en ny begynnelse vi ønsker – da er jo dette mye nyere enn om vi bare flyttet inn i enda en vanlig toroms. Han snur seg mot megleren. Hva gjør vi nå? Øh, sier megleren. Det er den kompliserte biten.


NÅ: JANE

«Og hva er den siste bestemmelsen?» «Du vil bli forbauset over hvor mange som fremdeles forsøker å få huset, tross alle restriksjonene. Men det er altså et siste nåløye, nemlig arkitekten selv, han har vetorett. Han skal faktisk godkjenne leieboeren.» «Mener du personlig?» Camilla nikker. «Hvis man i det hele tatt kommer så langt. Det er en omfattende søknad. Og man må naturligvis skrive under på at man har lest og forstått reglene. Kommer man over den kneiken, blir man invitert til et intervju ansikt til ansikt, hvor enn i verden han måtte befinne seg. De siste par årene har det vært i Japan – han bygde en skyskraper i Tokyo. Nå er han tilbake i London. Men som regel bryr han seg ikke om intervjuene. Vi får bare en e-post hvor det står at søknaden er avslått. Uten begrunnelse.» «Hva slags mennesker er det han godtar?» Hun trekker på skuldrene. «Selv ikke vi på kontoret kan se noe mønster. Men vi har registrert at arkitektstudenter aldri slipper gjennom. Og man behøver absolutt ikke ha bodd et sted som dette før. Jeg vil egentlig si at det er et minus. Utover det vet ikke jeg mer enn du.» Jeg lar blikket gli rundt meg. Hvis jeg hadde bygd dette huset,


JP DEL ANEY

28

undrer jeg, hva slags menneske ville jeg ønske skulle bo der? Hvordan ville jeg vurdere en søknad fra en potensiell leieboer? «Ærlighet,» sier jeg sakte. «Unnskyld?» Camilla ser uforstående på meg. «Det som slår meg ved dette huset, er ikke bare at det ser fint ut. Det er hvordan noen virkelig har lagt sjelen i det. Jeg mener, det er så kompromissløst, på noen måter faktisk på grensen til det brutale. Men her snakker vi om en som har lagt alt, all sin lidenskap, i å skape noe som er hundre prosent slik han vil ha det. Huset har – vel, det er et pretensiøst ord, men det har integritet. Jeg tror han ser etter noen som er villig til å være like ærlig i måten de bor der på.» Camilla gjør et nytt skuldertrekk. «Kanskje du har rett.» Tonen antyder at hun har sine tvil. «Vil du satse på det?» Jeg er forsiktig av natur. Jeg tar sjelden beslutninger uten at jeg tenker godt gjennom dem: undersøker valgmulighetene, overveier konsekvensene, beregner fordeler og ulemper. Derfor blir jeg litt forbløffet over å høre meg selv si: «Ja. Definitivt.» «Bra.» Camilla virker overhodet ikke overrasket, men hvem ville ikke ønske å bo i et hus som dette? «Bli med tilbake til kontoret, så skal jeg finne søknadspakken.»


DA: EMMA

1.

Skriv en liste over alle eiendelene du mener er uunnværlige i livet ditt.

Jeg tar opp pennen og legger den fra meg igjen. En liste over alt jeg vil beholde, kommer til å ta hele kvelden. Men så tenker jeg meg litt om, og ordet uunnværlig synes å stige opp mot meg fra arket. Hva er egentlig uunnværlig? Klærne mine? Etter innbruddet har jeg omtrent bodd i de samme to jeansene og en posete gammel genser. Det er selvfølgelig noen kjoler og skjørt jeg vil ta med; et par pene jakker, skoene og støvlene mine, men ikke noe annet jeg virkelig vil savne. Fotografiene våre? Vi har back-up av alle på nett. De få noenlunde fine smykkene jeg hadde, tok innbruddstyvene. Møblene våre? Samtlige ville virke vulgære eller malplasserte i Folgate Street nr. 1. Det slår meg at spørsmålet er formulert på denne måten med hensikt. Hvis jeg var blitt bedt om å skrive en liste over hva jeg kunne klare meg uten, hadde jeg aldri greid det. Men når jeg nå har fått den tanken at ingenting jeg eier i grunnen er viktig, spør jeg meg om jeg ikke bare kan kvitte meg med alt sammen, det gamle skrapet mitt, slik en slange skifter skinn. Kanskje det er det egentlige poenget med Reglene, som vi alle-


JP DEL ANEY

30

rede har begynt å kalle dem. Kanskje det ikke bare er slik at arkitekten er en kontrollfrik som er redd for at vi skal grise til det nydelige huset hans. Kanskje det er et slags eksperiment. Et boeksperiment. I så fall blir vel Si og jeg forsøkskaninene hans. Men det bryr jeg meg faktisk ikke om. Jeg vil faktisk forandre på hvem jeg er – hvem vi er – og jeg vet at det kan jeg ikke klare uten hjelp. Spesielt ikke hvem vi er. Simon og jeg har vært sammen helt siden den dagen Saul og Amanda giftet seg for fjorten måneder siden. Jeg kjente dem begge fra jobben, men de er litt eldre enn meg, og bortsett fra dem kjente jeg ikke mange andre i bryllupet. Men Simon var Sauls forlover, bryllupet var vakkert og romantisk, og vi fant tonen med en gang. Vi drakk og pratet til vi endte med å danse sakte dans og utveksle telefonnumre. Og senere oppdaget vi at vi bodde på samme Bed & Breakfast, og det ene førte til det andre. Dagen etter tenkte jeg: Hva har jeg gjort? Det var åpenbart enda en impulsiv one night stand, og jeg kom aldri til å få se ham mer og ville bare sitte igjen og føle meg billig og brukt. Men så var det faktisk omvendt. Si ringte straks han kom hjem, og så på nytt dagen etter, og før uken var omme var vi et par, til stor forbauselse for våre venner. Særlig hans venner. Han jobber i et machomiljø med mye drikking, der det å ha fast kjæreste nesten er en skam. I den typen blad Si skriver for, er en jente en «babe» eller «bombe» eller «barbie». Side etter side er full av bilder av B&K, som de kaller det – bra å knulle – enda artiklene for det meste handler om duppeditter og teknologi. Hvis artikkelen handler om for eksempel mobiltelefoner, er det bilde av en jente i undertøy med en mobil i hånden. Hvis artikkelen handler om bærbare pc-er, er hun fortsatt i bare trusen, men har briller og taster på tastaturet. Hvis artikkelen handler om undertøy, har hun antakelig ikke på seg noe i det hele tatt, men holder undertøyet opp som om hun nettopp har tatt det av. Når bladet holder fest, kommer alle modellene kledd stort sett slik de er avbildet, og etterpå kommer bildene fra festen også i bladet. Det er slett ikke min stil, og Simon betrodde meg tidlig at det var ikke hans stil heller – en av grunnene til at han likte meg, sa han, var at jeg var helt annerledes enn de jentene, at jeg var «ekte».


31

DEN FO RRI GE JEN TA

Det er noe med det å møtes i et bryllup som turbolader den første tiden av et forhold. Simon spurte om jeg ville flytte inn hos ham bare noen få uker etter at vi var sammen. Det var også en overraskelse for folk – vanligvis er det jenta som maser på typen, enten fordi hun har lyst til å gifte seg eller bare vil videre til neste stadium. Men med oss har det bestandig vært omvendt. Kanskje det er fordi Simon er litt eldre enn meg. Han har bestandig sagt at han visste fra det øyeblikket vi møttes at jeg var den rette. Jeg likte det trekket – at han visste hva han ville ha, og at det han ville ha, var meg. Men det falt meg egentlig ikke inn å spørre meg selv om det var det jeg også ville, om han betydde det samme for meg som jeg åpenbart betydde for ham. Og nå i det siste, med innbruddet og beslutningen om å flytte fra den gamle leiligheten hans og finne et nytt sted å bo sammen, har jeg begynt å skjønne at det er på tide for meg å ta en avgjørelse. Livet er for kort til å bli værende i feil forhold. Hvis det er slik det er. Jeg tenker litt til på dette og tygger ubevisst på pennen til den sprekker så jeg får skarpe plastbiter i munnen. Det er en uvane jeg har, akkurat som neglebitingen. Kanskje det også er noe jeg kan slutte med i Folgate Street nr. 1. Kanskje huset vil gjøre meg til et bedre menneske. Kanskje det vil bringe orden og disiplin til det tilfeldige kaoset i livet mitt. Jeg vil bli den sorten menneske som setter seg mål og skriver lister og gjennomfører ting. Jeg konsentrerer meg om søknaden igjen. Jeg har bestemt meg for å la svaret på spørsmålet bli så kort som mulig for å vise at jeg forstår det, at jeg skjønner hva arkitekten forsøker å gjøre. Med ett ser jeg hva som er det rette svaret. Jeg lar svarrubrikken være helt tom. Like blank og tom og perfekt som interiøret i Folgate Street nr. 1. Senere viser jeg det til Simon og forklarer hva jeg har gjort. Han sier bare: Hva med mine saker, Em? Hva med Samlingen? «Samlingen» er alskens NASA-memorabilia som han møysommelig har anskaffet gjennom årene, og i hovedsak stuet i kartonger under sengen. Kanskje den kan plasseres på et lager, foreslår jeg, slitt mellom trang til å le fordi vi faktisk diskuterer om litt eBay-


JP DEL ANEY

32

skrot signert Buzz Aldrin eller Jack Schmitt skal få hindre oss fra å bo i det mest utrolige huset vi noensinne har sett, og indignasjon fordi Simon for alvor kan mene at astronautene hans er viktigere enn det jeg ble utsatt for. Du har bestandig sagt at du vil at samlingen skal ha et ordentlig sted å være, sier jeg. Det var ikke akkurat en lagerbås hos Kvikkboks jeg tenkte meg, pus, sier han. Så jeg sier: Det er kun ting, Si. Og ting betyr jo egentlig ikke noe. Jeg føler at det brygger opp til krangel, kjenner raseriet boble opp mot overflaten. Enda en gang, har jeg lyst å skrike, har du fått meg til å tro at du vil gjøre noe, og enda en gang tenker du å vri deg ut av det når det kommer til stykket. Det sier jeg naturligvis ikke. Slikt sinne er ikke meg. Carol, terapeuten jeg har gått til siden innbruddet, sier at det er et godt tegn å bli sint. Det betyr at jeg ikke er beseiret eller noe. Beklageligvis er mitt sinne alltid bare rettet mot Simon. Det er tydeligvis også normalt. Det er de nærmeste det går verst ut over. Ok, ok, skynder Simon seg å si. Samlingen går på lager. Men det er kanskje noen andre ting –. Jeg føler allerede en underlig trang til å verne den fine blanke, tomme svarrubrikken. La oss kvitte oss med alt sammen, sier jeg utålmodig. La oss begynne på nytt. Greit, sier han. Men jeg ser at han bare sier det for at jeg ikke skal eksplodere. Han går bort til vasken og begynner demonstrativt å vaske opp alle de skitne koppene og tallerkenene jeg har stablet der. Jeg vet at han tror jeg ikke vil klare det, at jeg ikke er disiplinert nok til å leve uten å rote. Jeg tiltrekker meg kaos, sier han bestandig. Jeg blir ustyrlig. Men det er nettopp derfor jeg vil gjøre dette. Jeg vil skape meg selv på nytt. Og det er til å bli gal av at jeg skal gjøre det sammen med en som tror han kjenner meg, og tror at jeg ikke makter det. Jeg føler at jeg vil kunne skrive der, tilføyer jeg. Med all den roen. Du har oppmuntret meg til å skrive boken min i evigheter. Han grynter, ikke overbevist. Eller kanskje jeg kan starte en blogg, sier jeg. Jeg overveier tanken, betrakter den i alle dens aspekter. En


33

DEN FO RRI GE JEN TA

blogg hadde faktisk vært artig. Jeg kunne kalle den Minimalistiske meg. Min minimalistiske reise. Eller kanskje simpelthen bare: Mini Miss. Jeg føler meg allerede oppglødd av ideen. Hvor mange følgere vil ikke en blogg om minimalisme kunne få? Kanskje jeg til og med kan få annonsører interessert, slutte i jobben, gjøre bloggen til en bestselgende livsstildagbok: Miss Emma for det enkle. Har du tenkt å avslutte de andre bloggene jeg har startet for deg, spør han, og jeg steiler ved antydningen om at jeg ikke tar bloggingen på alvor. Det stemmer at London Girlfriend bare har åttifire følgere og Chick Lit Chick ikke mer enn atten, men jeg har faktisk aldri hatt tid til å skrive nok innhold. Jeg konsentrerer meg om søknaden igjen. Ett spørsmål unnagjort og allerede krangler vi. Det er trettifire spørsmål igjen før vi er ferdige.