Nattøyne
62362 Nattøyne – s. 1
09.01.2024 08:49
Sam Lloyd
Nattøyne Oversatt av Egil Halmøy, MNO
62362 Nattøyne – s. 3
09.01.2024 08:49
Sam Lloyd Originalens tittel The People Watcher Oversatt av Egil Halmøy Copyright © Sam Lloyd 2023 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2024 ISBN 978-82-02-80994-2 1. utgave, 1. opplag 2024 Omslag: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2024 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2024 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
62362 Nattøyne – s. 4
09.01.2024 08:49
Til Vrinder Singh Randhawa
62362 Nattøyne – s. 5
09.01.2024 08:49
Idet jeg ser lys fra lommelykter skjære gjennom furuskogen i retning campingvogna vår, vet jeg at det er over. Jeg blir likevel sittende ved vinduet og se på desembermørket. Ute har gresset en pels av rim. På den andre siden av lysningen, like ved skogbrynet, står en annen campingvogn som er maken til vår. De kommer til å gjennomsøke den først. Når de ikke finner oss der, kommer de til å lete her. Da vil de se at døra er brutt opp. Og da er det over. Jeg rister av meg pleddet og tar meg til bakhodet. Føler meg fram til den unaturlige fordypningen. En lege, en av de mange som har behandlet meg opp gjennom årene, fortalte meg en gang at kvinner har tykkere hodeskalle enn menn. Bare så vidt, men kanskje nok til at det var det som reddet meg. Du hadde flaks, sa hun. Hun hadde vel ikke lest mappa mi. En eksplosjon av lyder fra skogen. Jeg hører greiner som knekker, krasling gjennom underskogen. Så kommer en svart masse brasende ut i lysningen. Kronhjorten er enorm, kanskje to hundre kilo. Den stanser i et spotlys av måneskinn. Dyrets pust velter ut i hvite skyer. Jeg griper Celestron-kikkerten og stiller inn fokushjulet. Selv nå som jeg vet hva som kommer, greier jeg ikke å la være å ta en nærmere kikk. En gang snushane, alltid snushane, er det ikke det de sier. Mens jeg ser på, svinger hjorten geviret mot de sveipende blåhvite lysstrålene. Et kort øyeblikk blir den stående 7
62362 Nattøyne – s. 7
09.01.2024 08:49
ubevegelig med dirrende flanker. Så bykser den inn i natten. Jeg trekker for gardinene og ruller ut mitt improviserte blendingsforheng. Så snart jeg er helt sikker på at det ikke kan slippe ut noe lys, slår jeg på lommelykten. Den avdekker de kummerlige forholdene vi har levd under de siste dagene: søppelposer som flyter over, sammenklemte vannflasker, et medtatt eksemplar av Gruffalo, tomme hermetikkbokser med Peppa Gris-pasta, en diger plastsekk med brukte bleier. Hele campingvogna burde stinke. Og likevel: Når jeg puster inn, fylles hodet mitt med fantomdufter: sitron, frityrstekte smørboller, tyggegummi. Nevrologer kaller dette fantosmi, som ikke er uvanlig hos mennesker som har opplevd at hjernen har sprettet rundt i skallen like hardt som jeg har. Slike olfaktoriske sansebedrag kan inntreffe når som helst hos meg, men det skjer oftest når livet blir litt for tøft. Det samme gjelder anfall av svimmelhet. Jeg reiser meg, biter tennene sammen og venter på at omgivelsene skal falle til ro. Mens jeg støtter meg til skapene med den ene hånden, lirker jeg meg gjennom kjøkkendelen og inn på soverommet. Der er han. To år gammel og helt perfekt. Han ligger mellom to tunge pledd. Akkurat nå er bare hodet synlig. Jeg ser myk hud. Lyst silkehår. Vi har kanskje levd kummerlig, men i det minste har jeg holdt ham ren. Han rynker pannen i søvne, rykker hodet vekk fra lyset fra lommelykten min. Så blunker han øynene åpne og myser mot meg. «Mamma?» Jeg kjenner at pusten setter seg fast i halsen. Det svir i strupen. «Beklager, kompis.» Tre dager og tre netter – det var alt vi greide. Syttito kalde, miserable timer. Planen min slo feil. Når jeg tenker tilbake, var det knapt 8
62362 Nattøyne – s. 8
09.01.2024 08:49
en plan i det hele tatt: en taxitur, en togtur, og enda en taxitur. Så en nattlig fottur gjennom skogen, til denne campingplassen som er stengt for vinteren. Han setter seg opp og gnir seg i øynene. Jeg lurer på om han også merker det, at tiden vår sammen er i ferd med å renne ut. «Du fryser ikke?» spør jeg. «Jo.» Enda en bekreftelse på at jeg har mislyktes. Da jeg planla dette, gikk jeg ut fra at disse campingvognene hadde strøm, selv om vinteren. Det har de ikke, og gassbeholderne er også borte. Jeg synker ned ved siden av ham og stryker ham på ryggen. Gjennom pysjoverdelen kjennes ribbeina knapt mer robuste ut enn kyllingbein. I morgen er det julaften. Han burde slippe å fryse, han burde sove i sengen sin og drømme om julenissen. Han burde ikke være her, i en uoppvarmet campingvogn sammen med en tjue år gammel taper som ikke er i stand til å ta seg av ham. «Hør her», sier jeg. «Jeg vet at du ikke kommer til å huske dette. Jeg vet at du ikke kommer til å huske meg når du blir større. Sannsynligvis kommer du ikke engang til å være klar over at dette har skjedd, med mindre han forteller deg det – og jeg ser ikke for meg at han kommer til å gjøre det – men jeg er glad for at vi fikk tilbrakt litt tid sammen. Og lest Gruffalo.» Han løfter haken og rynker pannen. Så hører jeg det han allerede har registrert: stemmer fra skogen. Menn. «Pappa?» sier han og kikker opp på meg. Jeg setter opp et smil. Mest fordi jeg ikke vet hva annet jeg skal gjøre. «Lukk øynene, kompis», hvisker jeg. «Sov videre, du.» Jeg reiser meg, slår på lommelykten og går tilbake til vinduet. Forsiktig løfter jeg et hjørne av blendingsgardinen. En mann kommer ut av skogen. Ingen ansiktstrekk, bare en silhuett. 9
62362 Nattøyne – s. 9
09.01.2024 08:49
Frykten gjør meg kortpustet. Det klumper seg i magen. Jeg løfter Celestron-kikkerten til øynene for å se bedre, og ser at han gestikulerer med to krumme fingre. Tre skikkelser til smyger seg ut mellom trærne. De beveger seg mot den andre campingvogna mens strålene fra lommelyktene skjærer opp mørket som skalpellblad. De undersøker ytterdøra og lyser inn gjennom vinduene. Jeg biter tennene sammen og lurer på hvem det var som røpte meg. Den første taxisjåføren? Den andre? Jeg ga begge rikelig med driks i håp om at de ville holde kjeft. Kanskje de gjorde det. Kanskje vi ble observert på toget. Eller fanget på overvåkningskameraer. En lav, svart form river seg løs fra skogbrynet. Den lunter rundt campingvogna vis-à-vis som en eller annen skapning fra et mareritt. Jeg ser den snuse på inngangen, og miste interessen. Idet den tasser ut i lysningen, avslører måneskinnet rasen: en svart schæfer. Den stikker snuten ned i sporene etter hjorteklovene mens den sniffer og snøfter. Så løfter den hodet mot vinduet mitt. Den legger ørene flatt og knurrer. Straks svinger en av lommelyktstrålene over lysningen. Jeg slipper blendingsgardinen akkurat i tide. Jeg er blind nå. Fanget i mørket. Bakvinduet i campingvogna er topphengslet, en opplagt fluktvei om jeg skulle våge å bruke den. Men det gjør jeg ikke – jeg har en smårolling å beskytte, og en trent schæferhund luskende rundt utenfor. Det ligger to store kniver i bestikkskuffen, men det er enda en tanke det er best å la ligge. Jeg har fått nok av kniver og blod. Jeg lukker øynene og gjenkaller en scene fra to år tilbake: et feriehus ved en innsjø, en død kvinne, en rød baby som klapper i hendene – hender som glinser av blodet hennes. Den gangen, akkurat som nå, var jeg ikke lenge alene. Klør skraper mot ytterdøra til campingvogna. Jeg slår opp øynene. Jeg ser lommelyktlys sive inn gjennom hull i den skadde tetningslisten. Hunden begynner å gjø – ville, rabiate 10
62362 Nattøyne – s. 10
09.01.2024 08:49
bjeff, som om lukten av oss har gjort den gal av sult. Jeg kommer meg på beina, ser for meg hvor mye skade tennene dens kan gjøre på ung hud. Kjenner beina presse mot bestikkskuffen. Det rykker i fingrene mine. «Ok, nå!» hører jeg en stemme brøle. Med et brak røskes døra løs fra hengslene. Lyset svir i øynene. «Unna!» Jeg forsøker å finne mening i det jeg ser: menneskelige skikkelser som beveger seg fort, og som jeg bare ser glimt av bak skinnet fra lommelyktene. En hånd skubber meg i brystet. Jeg kastes bakover. Hodet mitt treffer et skap og fylles med gnister. Jeg vakler inn i salongen og synker sammen på en vindusbenk. Han som dyttet meg, holder lommelykten høyt og truende som en klubbe. Jeg vil løfte armene for å beskytte hodet mot mer skade, men tør ikke gi ham et nytt påskudd for å slå meg. Han ser hard og uforsonlig ut. Kanskje han ikke trenger noe påskudd. Jeg hører rabalder bak meg, i retning soverommet, og så en kvinnestemme, raspete av opphisselse: «Det er han ! Han lever!» I lysglimtene fra lommelyktene ser jeg henne klemme de bitte små armene hans, de bitte små beina. Hun ser etter skader, tegn på mishandling. Det gjør meg sint. Tydeligvis plager det ham også, for han begynner å gråte. Hylene hans kastes tilbake fra veggene. «Keira Greenaway?» spør mannen. Jeg rister på hodet. «Keira Greenaway er død.» Han blunker, stirrer intenst på meg, og konkluderer med at jeg lyver. «Keira Greenaway, jeg arresterer deg for mistanke om bortføring av et barn. Du behøver ikke å si noe …» «Jeg vil si noe.» Han strammer kjeven. «Du behøver ikke å si noe, men det kan skade forsvaret ditt dersom …» 11
62362 Nattøyne – s. 11
09.01.2024 08:49
«Ikke ta ham med tilbake dit», sier jeg. «Vær så snill, det er ikke trygt der.» Han blir stille, bare et kort øyeblikk. Så tar han et skritt nærmere og retter lysstrålen rett i fleisen på meg. «Du er faen ikke lite frekk.»
62362 Nattøyne – s. 12
09.01.2024 08:49