Med nebb og klør
TOR ÅGE BRINGSVÆRD
Med nebb og klør Fugler i myter, eventyr og folketro fra hele verden
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023 Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond ISBN: 978-82-02-80225-7 1. utgave, 1. opplag 2023 Design og sats: Ingeborg Ousland Omslagsdesign: Ingeborg Ousland Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2023 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Langt, langt borte i et vann ligger en øy, på den øya står en kirke; i den kirken er en brønn, i den brønnen svømmer en and; i den anda er et egg, og i det egget – der er hjertet mitt, du. – Asbjørnsen og Moe: «Risen som ikke hadde noe hjerte på seg»
FORORD Et forord av det litt personlige slaget Jeg sitter på terrassen med en kopp lunken kaffe og ser ut over hagen. Pleide det ikke å være langt flere fugler her? Litt kvitring er det jo hist og pist. Men det var da virkelig mer liv her før? Jeg googler, slik jeg har fått den ungdommelige vane å gjøre hver gang jeg lurer på noe. Og nettet svarer. Forskning.no kan fortelle at, ganske riktig: Siden 1980 er det blitt 560–620 millioner færre fugler i Europa. Arten med størst tilbakegang er gråspurven, forskerne beregner at det nå er blitt 247 millioner færre av denne lille tassen. Den samme utviklingen ser vi i Norge. For eksempel har flere arter sjøfugl gått tilbake med over 90 prosent. Fuglefjellene våre er snart tomme. Og mens vi er på det apokalyptiske sporet: Hvor lenge siden er det jeg så en virkelig stor og fargesprakende sommerfugl? Husker ikke. Det er hyggelig med små hvitvinger også, men hvor er det blitt av alle de andre? Aner ikke. Er det ikke også blitt færre insekter? Ny googling. Joda, en tysk studie viser at det er blitt 78 % færre insekter på ti år. Det er slike tanker en kan sitte i ettermiddagssolen og plage seg selv med, når en først åpner hodet for klimakriser og økologiske katastrofer. Kaffen er uansett blitt kald, og det er bare å slå den ut i nærmeste potteplante. En verden uten fugler? Smak på den setningen. Den kjennes nesten uvirkelig. For vi har alltid hørt sammen. Helt fra de tidligste tider har det vært et spesielt bånd mellom fugler og mennesker. Verden var delt i tre, trodde vi: Underjorden, Jorden og Himmelen. Under oss var mørkemaktene. Høyt over oss var gudene. Selv forord 7
hadde vi bena låst fast til bakken. Men fuglene … de eide luftrommet mellom jord og himmel, og de kunne fly høyt, høyt – ja, helt opp til gudeverdenen kunne de svinge seg, og hvem visste hva de kunne oppleve der oppe? I alle kulturer ble fuglene snart betraktet som gudenes budbringere, bindeleddet mellom oss og de høyere makter. Noen ganske få – som for eksempel kong Salomo – var i stand til å forstå fuglenes språk og kunne snakke direkte med dem. (En tro som har overlevd i uttrykket «en liten fugl fortalte meg».) Men for alle andre var det slik at ønsket vi å vite hva gudene ville, hvilken skjebne som ventet oss, måtte vi holde øye med hvordan fuglene fløy, legge merke til fra hvilken kant de kom eller dro, hvordan de galte og skrek, hvilket tre de slo seg ned i og hvor tidlig på året de viste seg for oss første gang – og mye mer. Det hele ble snart så komplisert at det trengtes egne fagfolk. Så overalt ble fuglevarsler en av de viktigste oppgavene for presteskapet, og mange steder var det eksperter som nesten utelukkende befattet seg med å studere de fjærkledde, levende så vel som døde. Denne «fugle-troen» har egentlig aldri gått ut på dato. Den dag i dag er det vanlig å ta varsel av fuglene. De gamle «presteknepene» er blitt en del av den folkelige tradisjonen. (Ulykkesfugl er fremdeles et brukbart ord1.) Vi tar ikke varslene på fullt alvor lenger, men vi slutter ikke å legge merke til dem. For eksempel liker vi å tenke at den første svalen varsler at den varme årstiden står for døren. Samtidig som vi garderer oss med ordtaket: «En svale gjør ingen sommer.» Vi har alltid beundret og misunt fuglene. Drømmen om vinger har fulgt oss helt fra det første mennesket løftet blikket og så fugler sveve over tretoppene. Hvor fantastisk måtte det vel ikke være å se verden ovenfra, ha en slik oversikt over situasjonen – kunne følge med og være forberedt på alt som kunne skje? Tenk om også vi kunne ta på oss en fjærdrakt, skifte ham? En gang for lenge siden var det ikke noe skarpt skille mellom mennesker og dyr, slik kan det i hvert fall virke når vi leser de gamle fortellingene. Et dyr kunne skifte ham og bli til et menneske, og et menneske kunne forvandle seg til hvilken skapning det ville. Slik trodde man i mange kulturer, slik drømte man og slik diktet man spennende beretninger om forvandlinger og lånte fjær. 1 For øvrig myldrer det i språket vårt av ord og vendinger som refererer til fugler: ugagnskråke, urokråke, spøkefugl, fengselsfugl, gapatrost, hermegås, burugle, byens løse fugler, fuglen er fløyet, skite i eget reir, blid som en lerke, full som en alke, suppegjøk, lommelerke osv. osv.
8 med nebb og klør
Men fuglene var ikke bare gudenes budbringere, de kunne selv opptre som guder og kulturbringere. I kapitlet «I begynnelsen» finnes det mange eksempler på at fugler er selve opphavet til all skapelse, eller i det minste har hjulpet til – og at vi mennesker således har mye å være dem takknemlig for. (Min favoritt er den lille linerlen i Aino-folkets skapelsesberetning, som ved å slå med stjerten og trampe med føttene gjorde ur-søla om til fast land.) Med nebb og klør er et forsøk på å vise noe av rikdommen og mangfoldet i de gamle mytene og eventyrene om fugler. Kanskje kan boken også bidra til at vi tar litt mer hensyn til våre fjærkledde medskapninger. La formann Mao og hans brutale hatkampanje mot spurver (se side 196) være et eksempel til skrekk og advarsel for alle som av en eller annen grunn ikke takler samlivet med enkelte fuglearter (vi tenker her naturligvis på måkene). Selv gleder jeg meg over at vi den siste måneden har fått tilbake en skjærefamilie. Etter en trist hendelse i lerketreet for noen år siden har de skygget hagen vår. Men nå er disse vakre og frekke «kjole-og-hvitt-fuglene» skrattende tilbake. Og mens jeg sitter her på terrassen og nyter en grønn sommer, tenker jeg også på alle gamle barnesanger. «Hadde jeg vinger, så ville jeg fly», sang moren min ofte da jeg var liten. Og hvem av oss har vel ikke lært å synge kanon av «Jeg gikk en tur på stien»? (Egentlig en sang om at ved å telle gjøkens ko-ko kan vi få vite hvor mange år vi har igjen å leve.) Men den fuglesangen jeg har flest minner om, er uten tvil det kjente bordverset «Å du som metter liten fugl, velsign vår mat O Gud». Vår datter hadde lært det i barnehagen. Og nå måtte vi synge det hjemme også. Til hvert måltid. Særlig vakte det oppsikt når vi var på ferie i utlandet. På diverse pizza-restauranter i Spania og Hellas gjorde det sterkt inntrykk og skapte forvirret taushet når den lille norske familien stemte i og sang av full hals. Men heldigvis er det jo en veldig kort sang. Sandengen i Hølen, sommeren 22 Tor Åge Bringsværd
Innhold
I BEGYNNELSEN 17 Myten om alt livs begynnelse 19 – hvor vi får vite at Ravn er skaperen, men at lenge før ham fantes det en liten spurv ... (Inuit, Alaska) Noen korte ravne-myter 25 – ravnen er «stamfar» for urfolk i det nordlige Amerika (Tlingit, Nord-Amerika) ravnefjær 29 Kampen mellom Ørn og Havets gamle kvinne 32 – Ørn tok ansvar etter Den store flommen, han bygget verden opp igjen. To andre storflom-beretninger er hektet på som bonus (Salinan, California) Festens hellige gave kommer til menneskene 35 – det var en gang en tid da menneskene ingen gleder hadde, hele livet deres var arbeid, mat, fordøyelse og søvn. Heldigvis kom ørnene oss til unnsetning (Inuit, Alaska) ørnefjær 40 Hanen og de ni solene 44 – ni soler er for mange, så menneskene kvittet seg med åtte av dem. Men da den siste og eneste ville gjemme seg og nektet å komme frem, fikk verden et alvorlig problem. Samtidig får vi høre om to fantastiske bueskyttere (Kina) hanefjær 47 Hvordan Glooskap bandt fast Wuchowsen, den store vindfuglen, slik at alt vann i verden ble stillestående 52 I tillegg blir vi kjent med Tordenfuglen og vår nordiske Ræsvelg (Passamaquoddy, Nord-Amerika)
innhold 11
Hakk hull på mørket! 55 – Fuglen som slapp inn dagslyset (Sibir, Russland) Linerlen som tråkket frem verden 57 – i begynnelsen var alt bare søle. (Vi finner en lignende myte hos Cherokee i Nord-Amerika) (Aino, Japan) Skilpaddeøya 59 – verden hviler på ryggen av en skilpadde (Delaware, USA) Verden blir skapt av knuste ande-egg 61 – en dykkand bygger reir og legger egg på kneet til Himmelens jomfru (Finland) Due, orm og nordavind 66 – en før-gresk myte om alle tings mor, som i skikkelse av en due la seg til å ruge på bølgene og verpet Det universale egget (Hellas) duefjær 68 Emu-egget som tente solbålet 74 – og himmelmannen Ngoudenout samler sammen en stor vedstabel hver eneste natt (Australia) Noen historier om Māui 76 – han som fisket opp øyene i Stillehavet (Polynesia)
MYTISKE FUGLER 83 Historien om den fromme kong Shibi 85 – som skar alt kjøtt av kroppen sin for å redde en forskremt due (India) varsel-fjær 89 Da Tjatse røvet Idunn og ungdomseplene 92 – uten de magiske eplene vil æsene eldes og dø! (Island, Norge) Sa og Alatangana 96 – om hvordan Dødsbringeren greide å innføre raseskille i verden (Kono, Guinea)
12 med nebb og klør
fellesfjær 100 Kong Salomo og dronningen av Saba 106
(Israel, Arabia)
Noen fugler fra greske myter 111 – Zeus på amorøse eventyr som hakkespett og svane, Herakles i kamp med kjempefugler, ørnen som hver dag hakker Prometeus i leveren og duen som hjelper argonautene gjennom Bosporus (Hellas) Gammel ugle 116 – ingen levende skapning er eldre enn Ugla i Cwm Cowlyd (Wales) uglefjær 120 Jord og Himmel krangler 124 – en gang var Jord og Himmel så gode venner at de gikk på jakt sammen (Yoruba, Nigeria)
Sedna 127 – jenta som bor på havets bunn, men som har et håpløst flokete hår og ingen fingre å gre det med (Oqomiut, Canada) Gullkroneamazon 130 – papegøyen som lærte folk å dyrke jorden (Equador) papegøyefjær 133 Det forunderlige bananskallet 135 – skallet som aldri ble tomt og som ga folk krefter til å beseire den grufulle Halulufuglen (Hawaii) Ørnemannen 139 – han giftet seg med en ørn, og fikk selv vinger og fjær (USA) Den gyldne fuglen 142 – om Rabbi Nachman, som hver natt i drømme lette etter den gyldne fuglen til Messias (jødisk diaspora, Øst-Europa)
innhold 13
EVENTYRLIGE FUGLER 149 Sankt Frans preker for fuglene 151 – og fuglene flokker seg omkring ham og lytter! (Italia) Gjertrudsfuglen 153 – en gjerrig bakstekone får sin velfortjente straff (Norge) Jomfru Maria og svalen 156 – jomfru Maria krangler med en svale (Norge) svalefjær 158 Nattergalen 161 – et av H.C. Andersens mesterverk (Danmark) Steinen i hodet på en hane 170 – den vidunderlige hanesteinen er vel verdt å krangle om (Italia) en fjær om fuglesteiner 174 De tolv villender 176 – brødre blir forhekset og får fugleham (Norge) Dei to barna i fugleham 183 – ikke skyt småfuglene! (Norge) Barna til kong Lir 185 – de måtte leve som svaner i 900 år (Irland) Fuglekongen 187 – hvem kunne tro at akkurat han skulle bli valgt som konge over alt som flakser og flyr! (Norge) Hunden og spurven 191 – ingenting er farligere enn en hevngjerrig spurv (Tyskland) spurvefjær 196
14 med nebb og klør
Fugleånden 198 – hvor vi møter en kokt fugl som våkner til liv og flyr sin vei (Uganda, Kongo) Dumt skryt 201 – når fugler skryter og kjekker seg, bør de passe på at kong Salomo ikke hører hva de sier (Israel) Brødrene som fikk barn med en papegøye 204 – og fra dem stammer cañari-folket (Equador) Den tapre papegøyen 206 – personifiseringen av ordspillet: Det er håpløst, men vi gir oss ikke (India) Tjenestejentas papegøye 209 – en romantisk kjærlighetshistorie fra det gamle Kina (Kina) Gullfuglen 214 – når mye vil ha mer, kan det hende at ingen får noe i det hele tatt (India) fellesfjær 2 216 Villramnen 220 – en mystisk fugl hjelper helten med å beseire mangehodete troll (Norge) Lykkefuglen Huma 227 – en tankeløs vedhugger får som han fortjener (Kashmir/Pakistan) Hvalens sjel og dens brennende hjerte 230 – en nysgjerrig fugl ødelegger det som er skjørt og vakkert (Inuit, Alaska)
KJEMPEFUGLER 233 Rokk 235 – den største fuglen som aldri har eksistert (Irak, Arabia) Sindbads andre reise 235 Sindbads femte reise 237 Marco Polo 238
innhold 15
Fugl Dam 240 – en vennlig og hjelpsom kjempe. Gam-fuglen derimot er helt motsatt (Norge og
Danmark)
De tre kongsdøtre i berget det blå 245 – et kort utdrag hvor vi møter en hjelpsom og sulten ørn, som de andre fuglene omtaler som «vår mor» (Norge) Kråkevisa 247 – en ubegripelig diger, norsk kråke (Norge) Ziz 249 – jødenes kjempefugl (Israel) Senmurv/Simorgh 251 – fuglen som oppfostret en av Persias største helter (Iran) Zal den hvithårede 253 Zal og Rudabe 259 Anka 265 – fuglen som lever i 1700 år og venter med å pare seg til den er 500 (Arabia) Garuda 267 – en populær gud i hinduismen, men også det himmelske ridedyret til en enda viktigere gud (India) Garuda blir født og befrir sin mor 269 Griff 276 – en mektig skapning med løvekropp og ørnehode (Midtøsten, Europa) Fugl Føniks 281 – fuglen som lar seg brenne opp når den er gammel, men gjenoppstår av asken som en ung fugl igjen (Midtøsten, Europa) Ettertanke 287 Kilder 289
I BEGYNNELSEN Da Store Ånd skapte verden, begynte han med fjellet Shasta. Han skar hull i himmelgulvet med en sten og slapp den ned. På det stedet hvor den landet, kastet han ned flere stener, stener med jord og snø og is. Og slik holdt han på til røysen var blitt så høy at han kunne stige ned på den fra himmelen. Han lot hendene gli over fjellsidene, og straks ble de dekket med skog. Han plukket opp løv, blåste på dem, kastet dem opp i luften, og se: De ble til fugler! – fra skapelsesberetningen til Shasta-folket i California
18 med nebb og klør
Den danske eventyreren Knud Rasmussen er født og oppvokst i den grønlandske byen Ilulíssat (Jakobshavn), han er tospråklig fra barndommen og har inuit-blod i slekten. Rasmussen ble verdensberømt på grunn av sine mange og lange sledereiser i polarområdene. Stadig på farten – fra den første ekspedisjonen i 1902 og like til sin død i 1933. Men først og fremst vil vi likevel huske ham som folkeminnesamler. Overalt hvor han kom, slo han seg ned, vant menneskers tillit, deltok i deres hverdagsliv og fester, ble deres venn – og samlet sanger og eventyr. På den store sledereisen fra Grønland til Alaska i 1920-årene oppdaget han til sin glede at han overalt kunne forstå språket, og at han selv ble forstått av alle han snakket med. Ingen hadde tidligere drevet tradisjonsarbeid i disse nordlige områdene – rundt de tre store elvene Colville, Utukok og Noatak – og boken fra denne reisen var et folkloristisk pionerarbeid da den utkom. «Myten om alt livs begynnelse» er hentet fra Knud Rasmussen: Festens gave. Eskimoiske Alaskaæventyr. Gyldendalske Boghandel, København 1929.
Myten om alt livs begynnelse (en inuit-myte fra Alaska)
Apakkak fra Noatakelven forteller: Mennesker liker ikke å tenke. Motvillig tumler vi med alt det som er vanskelig å forstå. Og her har vi kanskje årsaken til at vi vet så lite om hvordan himmelen, jorden, mennesker og dyr ble til. Kanskje og kanskje ikke. Vanskelig er det å forstå hvordan vi selv ble til, og hvor vi en gang skal hen, når vi ikke lever lenger. Det hviler et mørke over all begynnelse og all avslutning. Hvordan skal vi da kunne vite mer om det veldige som omgir oss og holder oss oppe – alt det vi kaller luft, himmel, hav og så alle boplassenes mennesker og alle lands, havsens og innsjøers dyr, fugler og fisker? Nei, ingen kan med sikkerhet vite noe om alt livs begynnelse. Men den som holder øyne og ører åpne og husker hva de gamle fortalte, har likevel en viten om et og annet som kan fylle tankenes tomhet. Derfor lytter vi alltid gjerne til dem som henter kunnskap fra døde slekters erfaringer. Og død manns tale, det er alle de gamle mytene som vi fikk fra forfedrene. Her taler de i begynnelsen 19
som en gang for lenge siden var vise. Og vi, som synes at vi selv bare vet så altfor lite, lytter gjerne til dem. Bestemoren min kunne berette overraskende ting om eldgamle begivenheter, og fra henne har jeg alt det som jeg nå skal fortelle. Himmelen ble til før jorden. Men den var ikke eldre enn at jorden var ved å danne seg og få fast skorpe. Og her er det første levende vi har en historie om. Tulungersaq, eller Far Ravn, kaller vi ham, fordi han formet alt liv både på jorden og i menneskene og ble opphav til det alt sammen. Han var ingen alminnelig fugl, men en hellig livskraft som skapte begynnelsen til alt det som ble den verden vi nå lever i. Men også han begynte i skikkelse av et menneske, og han famlet i blinde, og gjerningene hans var tilfeldige, helt til det ble åpenbart for ham hvem han var og hva han skulle. Han satt på huk i mørket da han plutselig kom til bevissthet og oppdaget seg selv. Han visste ikke hvor han var, heller ikke visste han hvordan han var blitt til. Men han pustet og hadde liv. Han levde. Alt omkring ham var mørke, og han kunne ikke se noe. Så følte han seg for med hendene. Overalt hvor han famlet seg frem, strøk fingrene hans over leire. Jorden var av leire. Alt omkring ham var livløs leire. Han lot fingrene gli over seg selv, fant ansiktet og følte at han hadde nese, øyne og munn. Han fant armer, ben og kropp. Han var et menneske – en mann. På pannen kjente han en liten, hard kul. Han forsto ikke hva den skulle være god for; han ante jo ikke at han en gang skulle bli en ravn, og at den lille kulen skulle vokse ut og bli til et nebb. Han falt i tanker. Nå forsto han at han var et fritt vesen – noe for seg selv, og ikke noe som var fastvokst til alt det som omga ham. Så kravlet han av sted over leiren, langsomt og forsiktig. Han ville finne ut hvor han var. Plutselig merket hendene hans et tomrom foran seg, en avgrunn, og han torde ikke gå videre. Han bryter løs en klump med leire og kaster den ned i avgrunnen. Han lytter, for han vil høre når den treffer bunnen, men han kan ikke høre noe. Han flytter seg lengre bort fra avgrunnen og finner en hard gjenstand, som han graver ned i leiren. Han vet ikke hvorfor han bare gjør det; og så sitter han igjen stille og sammenkrøket og tenker på hva som kanskje kan finnes inne i alt det tette mørket, som omgir ham. Da hører han plutselig et sus i luften, og et lite, lett vesen setter seg på hånden hans. Han tar på det med den andre hånden, og finner ut at det har nebb og 20 med nebb og klør