Jakten på en serieovergriper
62082 Jakten på en serieovergriper – s. 1
01.12.2023 13:12
Anne-Britt Harsem
Jakten på en serieovergriper
62082 Jakten på en serieovergriper – s. 3
01.12.2023 13:12
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2024 Forfatter har fått støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord. ISBN 978-82-02-80822-8 1. utgave, 1. opplag 2024 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Privat Sats: Type-it AS, Trondheim 2024 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2024 Satt i 11/14 pkt. Minion Pro og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
62082 Jakten på en serieovergriper – s. 4
01.12.2023 13:12
Personer omtalt i denne boken er anonymiserte med fiktive navn, bortsett fra politietterforsker og bistandsadvokat. Etter eget ønske er også Stine omtalt med rette navn.
62082 Jakten på en serieovergriper – s. 5
01.12.2023 13:12
It was dark outside. She couldn’t fall asleep, she didn’t know why. Something was wrong. She knew it.
62082 Jakten på en serieovergriper – s. 7
01.12.2023 13:12
Forord
I snitt tar det over sytten år fra et overgrep skjer, og til offeret tør å fortelle om det til politiet. Bevisførselen i disse sakene er ofte vanskelig og belastningen stor. Kun de færreste sakene kommer for retten. Slik kunne det også ha vært for Stine, som ble utsatt for systematiske overgrep av en mann hun traff på nettet da hun var elleve år gammel, han var trettisju. Familien hennes stoppet det ikke, barnevernet stoppet det ikke, politiet stoppet det ikke. Til tross for en alvorlig PTSD-diagnose som følge av overgrepene valgte hun i voksen alder å konfrontere gjerningsmannen. Nå var rollene snudd. Hun lurte ham i en felle, skaffet avgjørende bevis før hun gikk til politiet og anmeldte ham. Underveis i etterforskningsarbeidet som fulgte, avdekket politiet flere ofre. Takket være Stine kunne de pågripe mannen, reise tiltale og få ham dømt. Uten hennes innsats ville han mest sannsynlig ha fortsatt å forgripe seg på unge jenter. I dag soner han en fengselsstraff på tolv år, for voldtekt og grove overgrep mot til sammen fem jenter. Her er Stines historie.
62082 Jakten på en serieovergriper – s. 9
01.12.2023 13:12
1
Noen vil hevde at bygda jeg kommer fra, er regntung og mørk, en fuktig avkrok av verden. Andre vil fremheve fjorden og den frodige naturen. For meg er det hjemstedet mitt. Det var her jeg vokste opp, på det vesle stedet klemt inn mellom fjellene. I mitt første leveår var mamma og pappa fortsatt sammen. Da bodde vi et stykke unna, i Norges vestligste by, en by som tidligere var kjent for sildefiske, nå er det kulturlivet som gjelder, som idrett, revyer, konserter. Jeg kom til verden midt på sommeren, en måned før termin. Året var 1994 og jeg nummer to i søskenflokken. Broren min Andreas hadde knapt fylt året da jeg ble født. Vi var en familie på fire, i et gult hus med gressplen og blomster i hagen. Alt lå til rette for at vi skulle ha det fint. Men livet ble ikke slik foreldrene mine hadde tenkt det. Av grunner bare pappa vet, var han utro mot mamma rett etter at hun ble gravid med meg. En måned etter at jeg ble født, fikk jeg en halvbror. Mamma kom aldri over det, klarte ikke å legge det bak seg. Ett år senere gikk hun fra pappa, tok med seg Andreas og meg og flyttet til den vesle bygda, over sju mil unna pappa. Her vokste vi opp, i et hus med lysegrå panel over grå grunnmur og panoramavinduer ut mot fjellene, det høyeste tolv hundre meter over havet. 11
62082 Jakten på en serieovergriper – s. 11
01.12.2023 13:12
Huset er ordinært. Ikke lite. Ikke stort. Noen steder flasser malingen, men ikke mer enn det som er normalt. Slik andre hus flasser før de skal males på nytt. Det samme gjelder hagen. Noen busker er klare til beskjæring. Gresstuster høye som siv vokser langs grunnmuren, men plenen blir klippet. Ugresset holdt nede. Fasaden skiller seg ikke ut, tiltrekker ingen oppmerksomhet, verken positiv eller negativ, huset går i ett med omgivelsene. Inne er det annerledes. Innsiden av huset gjenspeiler de som bor der. Det kan beskrives med ett ord: Kaos. Min mamma har vært en samler så lenge jeg kan huske. Hun tar vare på alt, også ting hun ikke har plass til eller bruk for. Hvert eneste rom i huset er fylt opp med tingene til mamma. Ting som bare renner ut av skuffer og skap, ligger i hauger på gulvet, over møblene, overalt. Da jeg var liten, forsøkte hun å holde en viss orden i fellesrommene, men også den gangen hadde hun altfor mange ting. Knuste jeg et glass, ble det liggende i dager og uker. Ingen kom og plukket opp. Ingen ryddet. Huset lignet et gedigent flytteprosjekt, som aldri tok slutt. Da foreldrene mine skilte lag, fikk mamma foreldreansvaret alene selv om pappa ønsket både delt omsorg og delt foreldreansvar. Han samtykket motvillig. Pappa skulle ha samvær med Andreas og meg annenhver helg og en ettermiddag midt i uken. Det var langt å kjøre, nesten åtte mil hver vei for å hente oss fredag ettermiddag, og det samme tilbake for å levere oss søndag ettermiddag. Mamma hadde ikke sertifikat, det var bare pappa som kjørte. Samværet midt i uken ble ikke noe av, til tross for at pappa hadde krav på det. Reiseveien ble for lang. Men vi var vi hos ham annenhver jul og påske og to–tre uker om sommeren. Jeg husker hvor mye jeg gledet meg til pappa skulle 12
62082 Jakten på en serieovergriper – s. 12
01.12.2023 13:12
komme og hente oss, hvor glad jeg var når han endelig ringte på døren. «Pappa!» ropte jeg og løp mot ham, hoppet opp, og pappa tok imot meg hver eneste gang. Løftet meg høyt opp i luften og smilte det pene smilet sitt. Jeg likte å være på besøk hos pappa. Han hadde blitt boende i det gule huset etter at mamma, Andreas og jeg flyttet ut. Pappa var høyere enn mamma, slankere. Med grove ansiktstrekk og skjegg som han trimmet regelmessig. Han hadde viker i håret og noen hårtuster som bestandig sto rett ut. Som ung var pappa mørk, øynene lyseblå som mine. Og så spilte han trekkspill. Det er det jeg husker best fra besøkene hjemme hos pappa. Når jeg tenker på pappa tenker jeg på trekkspillmusikk samtidig, det er nesten så jeg kan høre det i hodet. Han var alltid rolig, kanskje den roligste personen jeg kjenner. Jeg har aldri sett ham sint, men jeg har heller aldri sett ham spesielt glad. Han er en person det er vanskelig å komme inn på fordi han sier så lite, og fordi han ikke har synlige humørsvingninger. På mange måter var han en fin pappa, stabil og trygg. Samtidig var det en utrygghet i at jeg aldri visste hva han tenkte og følte. Han sa aldri at han var glad i meg hvis ikke jeg sa det til ham først. Han klemte meg heller ikke, men avviste meg ikke hvis jeg ga ham en klem. Det var ikke vanlig å klemme på et lite sted som det pappa kom fra. Der håndhilste man på hverandre. Pappa vokste opp ute på en øy. Faren hans, min farfar, var en gammeldags mann, veldig bestemt, med holdninger som at kvinnens plass var i kjøkkenet. Og det var i kjøkkenet farmoren min befant seg, alltid mild og god, en veldig snill dame. Da Andreas og jeg var små, kom hun ofte hjem til pappa når vi var på besøk hos ham. Hun laget middag til oss, 13
62082 Jakten på en serieovergriper – s. 13
01.12.2023 13:12
tok oss med inn til byen, kjøpte lørdagsgodterier og leker til oss. Eller hun tok oss med på sirkus og tivoli når det kom til byen. Også mamma vokste opp i nærheten av sildebyen. Jeg vet at hun hadde en vanskelig oppvekst. Hennes mor, min mormor, ble adoptert bort fordi moren døde under fødselen. Faren klarte ikke å ta seg av barna, og søskenflokken ble delt og spredt. Mormor kom til en gård der hun fungerte mer som tjenestepike enn en datter. Hun tok skade av oppveksten, en skade som har gått videre i generasjoner. Mamma var eldst i en søskenflokk på fire, alle født friske, men tre av fire ble tidlig uføre, trolig som en konsekvens av oppveksten deres. Flere av dem ble grovt mobbet på skolen. Mamma var en av dem. Kanskje det er noe av forklaringen på hvorfor mamma ble til den hun er i dag. Ressurssvak, dårlig fungerende, uten formell utdannelse. Hun har tidligere hatt sporadiske jobber som renholder og kafémedarbeider, men ble ufør i ung alder. Nå er hun i midten av femtiårene, uten arbeidsevne, spiser masse piller. Som om det er løsningen på alt. Mamma tilga aldri pappa sviket, det at han hadde vært utro mot henne og fått barn med en annen. Hun er en enkel sjel, men en bitter sjel også. Mamma hevnet seg på ham ved å si til meg at pappa ikke var glad i meg. Jeg vet ikke om hun forsto hva hun gjorde, at hun ikke bare rammet pappa, men at hun skadet meg samtidig. Hun gjentok det helt til jeg trodde på henne. Hun sa også at pappa var sint på meg, at han bare var glad i Andreas. I hele oppveksten trodde jeg at jeg ikke var verdig pappas kjærlighet. Det var vondt, og det gjorde meg uendelig trist. Jeg var for ung til å håndtere de vonde følelsene alene. Men de var der likevel. De gjorde at jeg følte meg ensom, at jeg aldri følte meg elsket som barn.
62082 Jakten på en serieovergriper – s. 14
01.12.2023 13:12