

Instukid
JohanneRogndal Instukid
Mineårpåungdomsavdeling
PROLOG
Enkvelddadatterenminpåettårskullesove,reagertehun påenmåtejegikkevarforberedtpå.Istedetforåleggeseg ned,sattehuniethyl,begynteågråtetilhungikktomfor pust,ogslonevenemotmadrassen.Hunskrekmerogmer, heltpanisk.Jegforstodikkehvasomvargalt.Villehun ikkesove?Villehunlekemermedbrorensinnedeistua?
Hunkrøpopppåkommodenvedsidenavsenga,ogville ikkeatjegskulleværenærhenne.Detvaruvanlig,ogjeg villesågjerneforstå.Hvergangjegsanoe,skrekhunbare endamer,heltfortviletogoppgittogdesperat.
–Erdutrøtt?
–Neeeeeeeeeei!Hunkastetsegbakover.
–Skalvileseomprinsessen?
Endaverre.
–Villedusitteherpåfanget?
–Neeeeeei!
Skrikenevarvoldsomme,pulsenrask.Hunvarrødog oppkavetiansiktet,pustetfrykteligfortogvirketsåfortvilet.Forsøktejegåstrekkeutenhånd,dyttethundenbare unna.Øynenehennesvaråpne,mendetvarlikevelvanskeligåheltviteomjeghaddekontakt.Selvformegsomsto hennenærmest,føltesdetumuligåforståhvahuntrengte. Hvakunnejeggjøre?Menså,nærmestvedetlykketreff: –Erdusulten?
–Ja!sahunlettet,menfremdelespregetavgråten. Hunpustetut.
–Ja!sajeg.–Jegskjønner!Ogmenshunhentetseginn igjen,lentejegmegmothenne,såhenneinniøyneneogsa igjen: –Jegskjønner!
Heledenlillekroppenroetseg.Deanspentemusklene slappetav.Hunfikkmatpåsengekanten.Spistemedden minsteskjeen,denhunlikerbest.Etterpåkrøllethunseg sammenpåfangetmittogsovnetmeddetsamme,somom altvariordennå.Hunvarbaresulten,baredet.Mendajeg ikkeforstod,raknetdetfullstendigforhenne,sliksmåting kanvoksesegstorenårdeikkehåndteresriktig.Nården somskalformidleetbehov,ikkeharspråketsomtrengsfor åbliforstått.
Påsengekantendenkveldenslodetmegmedvoldsom kraftatjeghaddesettdennejentafør–ogdenjegsåvar megselv,15årgammel.
Behovetforåbliforståttersågrunnleggendeioss.Som spedbarnerviavhengigavdetforåoverleve.Omsorgspersonenesresponspågråtogkroppsspråkeravgjørendefor atbarnetetterhvertskalklareåsortereogforståsineegne behov,oggiuttrykkfordemmedord.Hvisingenforstår barnetssignaler,servietterførststerkprotest-ogsåresignasjon.
Somvoksneharviord.Detverbalespråketforenkler kommunikasjonen.Likevelmisforstårvihverandrestadig vekk.Detsomblirsagterikkedetsammesombliroppfattet.Ideflestesituasjonererfølgeneavdetteudramatisk,ogvekkerbareundringellerirritasjon.Vireagerer,og blirferdigmeddet.Detopplevesikkesomeneksistensiell krise,detopplevesikkesomnoepålivogdød.Menhvisvi blirmisforståttovertidnårviforsøkeråformidlenoeviktig,kandetgjørenoemedvåropplevelseavverdi.Vikan kommeiskadeforåsøkeossvekkfrafellesskapviegentlig hartilgangpåogtrenger.
Dissetingenevetjegmyeom.
Sompsykologistudentvarsamspilletmellomforeldreog småbarnnoeavdetsominteressertemegmest.Jeglesteom
denfinstemtereguleringenavfølelsersomforegårmellom demheltfraførstestund.Hvordandespeilerhverandre, sendersignalerfremogtilbakeienslagsrytmiskogførspråkligdans.Reaksjonenepåmanglendekontaktellerforståelseavsignalererrasktmerkbarhosbarn,selvomdet tilsynelatendeikkehandleromnoemerennenyoghurt.
Detvarveldetsomskjeddemeddatterenmindennekvelden,ogfrustrasjonenhennessattemegtilbakeitid.Den minnetmegomdengangendadetvarjegsomtrengtespråket,menlukketmeginne.Dajegtrengtevoksne,menikke visstehvordanjegkunnesnakkemeddem.Dadetfikkkonsekvensersomfremdelespregerlivetmitt.Detbleikkesom detskulle.Detgikkskikkeliggalt.
Førstnå,17årsenere,kanjegfortelledenhistorien.Først nåkanjegsemegtilbakeutenåmistepusten.
JOURNALEN
Ungdomspsykiatriskklinikk,2022
VikjørerforbiOslo,sentralsykehuset,jordene.Altjeg kjørteforbidengangenforlengesiden.Sammenmedmannenminskaljeghentejournalen.Nårvisvingeropppåparkeringsplassenblirjegstille.
Inngangsdøreniførsteetasje.Veggenepåutsiden.Broen overtilskolen.Gitteret.Ingentingharforandretseg.Kanskjebyggetserlittmerslitentut.Fargenpåfasadener ujevn.
–Barestoppher,sierjeg.
Bilenblirståendeutenforresepsjonen.Vigårikkeinn, menblirsittende.Dettekunneværtarbeidsplassenmin, menakkuratnåfølerjegmegpåingenmåtesomenpsykolog.Endameserossfravinduetogkommergående medeskene.Hunserpåmegogforstårnokatjegikke kangåettskrittnærmere.Kroppenfrysertil,jegvilrygge unna.
–Jegforstår,sierhunforsiktigmenshunrekkermegen eske.
Jegprøveråtenke:Detteerenbygning,detteerenbil, detteeretvindu,detteeretmenneske,mendeterjoikke sant.Detteerikkebareenbygning,ikkebareenbil,ikke bareetvindu.Herhendtedetsåvanvittigmye.Påden broen,veddetvinduet,innenfordeveggene.Nårbilenkjørerutfraparkeringsplassenigjenknekkerjegsammeni
gråt.Kroppenristerlydløst,ogjegbøyerhodetinntilvindusruta.
Journalenersåstoratdettoktidfordemåfådenut avsystemet.Resepsjonistensukkettungtpåtelefonende gangenejegringtehennemeddennådeløsejobbstemmen minogforesloatdeinnhenterflereressurser,dettevarfor dårlig.Firemånederforåskriveutenjournal?Komigjen, haddejegsagt.Davardethunsomvarpågråten.
Hjemmeigjensetterjegmegnedmedeskene.Jegharalltidopplevddetsomensåstorbelastningatdennedokumentasjonenidetheletattfinnes.Atdenliggerdersomen trussel.Deterderesstemmer,ikkemin,sombeskrivermeg ideårenedajegutvikletminidentitet.Rapporter,observasjonerogvurderingerfrasåmangevoksnemenneskerskrev seginnihistoriefortellingenomhvemjeger.Lengeharjeg værtfastlåstidenfortellingen.Samtidigharjegforsøktå rømmevekkfraden.Jegharikkevillethahistorien,har ikkevilletværedenjenta.Harikkekunnetværeinærhetenavdetnoktilåtastillingtilhvadethargjortmedmeg. Hvormyedetharpregetlivetmitt,hvormyedetharværti veienfor.Menjegermottagelignå.Hvorfor?Kanskjefordi jegvetjegerlangtnokunnadetnå.Rundtmegstårså mangemenneskersomsermeg,ogserensomharklartseg. Jegkanslutteåforsvaremeg,slikjegharforsvartmegiså mangeår.
Detjegtokmedmegutdengangenvaralleantagelsene. Mineegneantagelseromhvadementeommeg.Hvade forsøkteåfåtil,hvadesnakketompåmøtene.Hvapolitiet visste,hvasomblesagtførdehentetmeg.Endelavmeg antokatdehaddebeskrevetdenklovnensomløprundtog skaptekaos.Antagelseneblealdrikorrigert,fordijegikke spurteomnoe.Jeglurtepåsåmye,menstilteingenspørsmål.
Nåkanjeglesehvadeharskrevet.
INNTILMAMMA
Kolsås,2005
Gråtenvarforlengstblittendelavhverdagen.Detvarden typegråtsomkommerheltutavdetblå,erheltuforståelig ogikkelarsegstanse.Sombegynnerlengstnedeimagen ogbanersegveioppovermotansiktet,munnenogøynene. Hvisduprøveråholdedeninnevelterdenutavdegsom oppkast.Nåtørketjegmegunderøyneneoggikkutigjen, motklasserommetiendenavgangen.
Såstoppetjegetøyeblikkutenfordøren.Derinneventetvennenemine.Jegvarnypåskolen.Tenktedeoverat jegstadigkomforsentellergikkunna?Sådehvormyejeg gråt?Kanskjehaddedenokmedsegselv.Vivaralleiferd medåfinnevårplassiverden,ogvanskeligetingvarikke noejegsnakketmeddemom.Detdeså,varnokaltdet andre.Jegvarogsådenjentagutteneflokketsegrundtog varforelsketi.Detvisstejegikkedengangen,menfikkhøre detsiden.Jegvardensomvisstegodthvajegville,ogsom ikkevardetminsteopptattavhvaandretenkteommeg. Påmangemåterfremstodjegtryggimegselv.Derforkom detnoksomenoverraskelsepåmangedajegetterhvertfalt merogmerutavskolen.
–Dervardu,salærerendajegkomtilbake.
Vihaddeenavtaleomatjegkunnegåutnårjegville,og kommetilbakeigjenetterenstund.Jegsattemegnedpå plassen.Lukketoppenbokogkikketoppmottavla,men
hørteingentingavdetsomblesagt.Istedettenktejegtilbakepåmorgenen,ogbilturenhit.Jeghaddeværtsåstille heleveien,barestirrettomtutvinduet.Stakkarsmamma. Antakeligvarhunbekymretnå.Davikomfremtilskolen, haddejegbareblittsittende,villeikkegåutdendøra.Prøv, haddehunsagt. Deterbaretotimeridag. Hunsåmegtil sluttgågråtendemotinngangenogfulgtemedhelttiljeg forsvantbakdøra.Etterfemminutterkjørtehunvidere. Hverdagvardetsomdette.Jegvarsliten.Skulleønskedet varannerledes.Tenkomjegkunneværeenvanligungdom somdeandre.Ensomløperrettutifriminuttene,somstår iringogkasterballellerleruanstrengtavaltsomblirsagt, sliksomdeandrejentenegjør.Ensomervanlig.Jegville væresomdem.Fåtilskolen.
Samtidigvillejegbarehvileinntilmamma.Bliværende inntilhenneibilen.Kanskjehunogsåvillehamegder,men vivisstebeggeatdetteikkevaretvalgmankunneta.Barn måpåskolen,selvnårkroppenverkeravforlitesøvn. Voksnemåogsåpåjobb,mendettenktejegikkeoverden gangen.Detslomegaldriatdissemorgenenevarvanskelige ogsåforhenne.Omhunmåtteventepåmeg,blehunforsinket.Omhunfikkmegavgårde,vardetmedenklumpi magen,fordihunvisstehvordanjeghaddedet.Jegvarredd heletiden.
Stemmentillærerendromegutavtankene.
–Stilldereoppher,såprøverviensistegangførvigir oss.
Nåskullevisyngedensangenvihaddeøvdpåsidenbegynnelsenavåret.Jegkunneværemedpådet.DetvaruansettikkelengetildrosjenkomforåkjøremegtilBUP.
HÅNDTERE,IKKEFORSTÅ
BUP,2005
–Hardetværtverreidetsiste,ellererdetlikt?
Hunstiltemangespørsmål,damenpåBUP,menjeg kunneknaptsvarepånoenavdem.Jegsattstille,sånedi fangetmitt.Kikketforsiktigopppåhenneinnimellom.Vi haddekjenthverandreinoenmåneder,mensetthverandre lite.Hunhaddehattferieogværtsyk.Noengangerhadde jegavlyst.
–Jegvetikke,svartejeg.
Hunsåpåmegsomomhunletteetternoeiansiktetmitt. Noeveldiglite.Jegvissteatdevoksnerundtmeglurtepå hvasomvargalt,menjegkunneikkegidemnoenforklaring.Dadeetterhvertbleopptattavårsaker,varjegethelt annetsted.Jegtokendagavgangen,varopptattavåhåndtere,ikkeforstå.
Detføltesuendeliglengesidendengangenjegvartiår gammel,ogmyeendretseg.Ingenforstodhvadetkomav pådettidspunktet.Jeghuskeratjeggråtsåmyeiskolegården,derjegbleståendeinntildensammegulemurveggeni hvertfriminuttogsepådeandresomlekte.Såblejeglivreddforatnoeskulleskjemedmorenmin,ogforsøkteåta kontrollpåbådehenneshverdagogminegen.Detskapte endaflereproblemerformeg.Hjemmebledetetterhvert vanskeligåfungeresomenvanligfamilie.Påskolenklarte jegikkelengeråkonsentreremeg.Ideårenelurtejegaldri
påhvorforviikkefikkhjelp.Jegvissteikkeatdetvarhjelp åfå.
Nåvillejegbarestrekkemegmotnoensomkunnetrøste, noensomkunneforstå,noensomkunnefådetvekk,altdet vonde.Mendetvaringensomkunne.
Kontoretvisattpåvarenkeltinnrettet.Furumøbler,innrammedeplakaterpåveggene.Firestolerplassertienring.
–Kanjegsepåarmenedinenå?spurtehun.
Jegtrakkoppgenseren.
–Detserutsomdetermernå,erdetdet?
–Nei.Deterikkemye.
Rispenepåunderarmenvarhovne,menoverflatiske.
–Hvasiervennenedinenårduhardetsomdette?
–Hvamenerdu?
–Sierdenoe,nårdeseratduhardetsånnher?
–Jegtrorikkedesernoe,sajeg.
Hunnoterteibokensin.Detvarrart,syntesjeg,athun skrevpåarabisk.Antakeligvardetforåikkevisenoeavdet hunskrevtilmeg.Jeglurtepåhvorhunhaddelærtdet,om hunhaddeenarabiskmann,kanskje.Detvarførstegang jegmøttenoensomsåutsomhenne,somkunneskrivepå arabisk.Hunvarsåblek,såhvit,sålangtifraeksotisk.
–Jegharfåttbeskjedomdetsomskjeddehjemme,sa hun.
Jegforstodathunreferertetiloverdosenavsmertestillende,menbleoverrasketoverathuntokdetopp.
–Detskjeddeingenting,varikkefarlig.
Detsåikkeutsomathuntenktedetsamme.
–Tenkerdupååtalivetditt,fulgtehunoppmed. Hvaskullejegsvare?Selvfølgeliggjordejegdet.Detvirketikkesomatdetfantesnoenveiut.Desistemånedene haddedetblittformye,menjegklarteikkeåsinoeom hvorfor.Hvisjegfikkspørsmål,vardetsomomjegmistet tilgangpåspråket.Detvaringensetningeråtatakipåinnsiden.Dajegsvarteatjegikkevisste,vardetsant.Mendet varogsåentrygghetiåkunnetrekkesegunnadenvoksne
somønsketkontakt.Hvisjegikkevisste,fikkjegværei fred.Jegblefortoverveldethvisnoenkomfornær.Toleransenforvanskeligefølelservarlav,mendetsyntesikke påutsiden.Ofteskullejegønskeatdetgjordedet.Kunne deikkebaresepåmeg,og se ?
Jegsynesjeghuskerhvorblekhunbleiansiktetda jegsvartehenne.Hvordanblikketflakket.Hunbleåpenbartredd,ogdetoverrasketmegathunreagertesomhun gjorde.
Detførstehungjordevaråringemamma.Deretterringte huninstitusjonenogforberedtedempåatjegvillekomme kjørendemedenmorogenstorebroromkorttid.Etterat hunhaddeavsluttettelefonsamtalenspurtehunomjegville hahjelp.Ja,svartejeg.Jegvillegjernehamerhjelpnå.Jeg villeatdetskulleværeannerledes.Dengangenhaddejeg aldrikunnetforestillemeghvilkekonsekvenserønsketom hjelpskullefå.
Tankenpåatjegnåskulletiletsteddernoenventetpå megvarenstorlettelse.Jegtenkteatdevoksnepådenne institusjonenhaddesettdetmestefør,ogatdedermed villetålemeg.Uansetthvoruforståeligjegvar,villedenok kunnehjelpe.
HÅPOMENDRING
UK,2005
Etstykkeutenforhovedstadenglirbyenslandskapoveri vidstrakteområdermedjordbruk,derstoreflatermeddyrketmarkomsluttersmåklyngeravprivatboliger.Etsted idettelandskapetlåengangNordbygård,medsine570 mål.Eiendommenblesolgttilkommunen,somstartetbyggingenavsentralsykehuseti1950.Korttidetterbyggestart lådetstorehovedbyggetsomentungklossidetåpne,flate landskapet.Noentiårsenerebrersykehusområdetsegselvsikkertutovermedmangeavdelinger.Detertettitettmed gråbetong,asfalt,nybyggogbrakker.
IskyggenavsykehusetliggerUK.Etmodernebyggimur ogmetall.Todeleravbygningenknyttessammenavenbro somhargitteropptiltaketpåhverside.Idenenedelen avbygningenerengymsalogromtilundervisning.Iden andreerdetoavdelingene,derungdommenebor.Ungdommeneharegnerom,medhvertsittlillebad,ensengog etskapmedhyller.Møblenesitterfastigulvellervegger. Skyvedøreninntilbadeterblå.Franoenavvindueneser manutpåparkeringsplassen,derdeansattekommerog gårtregangeridøgnet.Iunderetasjen,underavdelingene, erflerekontorerogenresepsjon.Herjobberbehandlere, kontorpersonellogfamilieterapeuterpådagtid.Alledørene ibyggeterlåst.Påinnsidenkommermanikkenoested utennøkler.Verkeninntilkjøkkenet,vaskerommeteller
tv-stua.Nårmanstårpåutsidenogkikkeroppmothimmelen,kanmansedetostorepipenefrasentralsykehuset. Destrekkersegopp,opp,oppogdamperuavbruttfratoppen.
Detvarmammaogstorebrorenminsomkjørtemegdit denførstegangen,ioktober2005.Jegsattibaksetetav bilen,somjegalltidhaddegjort.Mammakikketetterhvert ibakspeiletogspurtehvordandetgikkbakhosmeg.Det gikkbra,påenmåte.Jegskullefåhjelp.Nårbilenkjørte saktere,løftetjeghodetogkikketutavvinduet.Dervar det,vivarfremmevedbygningen.Såvoldsomtdetvar,at jegskulleinn dit.
Vibleståendeutenforhoveddørenietparminutterfør noenlåsteoppfoross.Jeghuskeratnøklenelagdesåmye lyd.
–Hei,velkommen,sadamen.
Hunhaddepåsegengensermedbamseoverhelebrystet.Jeghuskerjegtenkteathunburdehattpåsegnoe annet.Mammahaddedetbekymredeblikket,brorenmin også.Såflautdetvaråhasattigangaltdette.Viblevist tiletrommedensofa,enstologenmassasjestolikroken.Dersattalleredetoandreogventetpåoss.Jegkan ikkehuskehvavisnakketom,spørsmålenejegfikkeller hvajegsvarte.Huskerbarehvorslitenjegvar,ogatjeg gjernevillesove.Damøtetvarover,reistefamilienminhjem igjen.
Såblejegvistinnpåetrommedblådøroghvitevegger.Detskulleværemittrom.Denfremmedeluktenav nyematerialerbredteomsegderinne.Påmadrassenlå enbunkemedsengetøy.Nyvasketogpentpresset.Ellers irommetvardetetskrivebordogetnattbord,meningen stol.Fravinduethaddejegutsikttilparkeringsplassenutenfor,medengrøftoppmotenbakkesomstraktesegnesten heltopptilhimmelen.Tynnebjørketrærforsøkteåslårot, sådetutsom,menfikkdetikkehelttilidenløsejordmassen.
–Erdusulten?spurtehun.
–Jegvetikke,svartejeg.
–Vihenternoetildeg.Deandreerakkuratferdigmedå spise.
Jeglurtepåhvemdeandrevar,oghvadehaddemed megågjøre;nårjegskulletreffedem,omdetvargreitdersomjegvilleventetilnestedag,ellerdagenetterderigjen. Samtidigvardetsomomhunbeskrevetfellesskap,dahun nevntedeandreiflertall.
Detfaktumatdetskulleværenoenandrederhaddejeg ikkeengangrukketåtenkeover,althaddegåttsåfort.For barenoentimersidenhaddejegikkeengangvisstomatdet fantesetstedsomdette.Ikkeformeg.Jeghaddefåttentime tilåpakkesammentingenemine.Noentoalettsakerogrene klær.Dagbøkene.Senerekunnejegreisehjemoghenteflere ting,haddedesagttilmamma.
Jegkikketpådamensomsattvedsidenavmeg.Detvar førstdajeglamerketilalarmenibukselinningenhennes. Jegladessutenmerketilathunikkehentetmattilmeg, menbaomhjelpfraenavdeandre.Hunlotmegikkesitte alene,ogdetfikkmegtilålurepåhvahunvarreddforat skulleskje.Pådettidspunktethaddejegikkekjennskaptil altsomkunnegågalt,altvikunnefinnepåmeddetsamme vivaralenepårommet.
–Sånn,sahundahunhaddefåttmateninntiloss.
Sågahunmegenplasttallerkenmedkylling,risogmaiskornihversinhaug.Mensjegspistesåhunpåmeguten åsinoe,meniøynenehennessåjegathunhaddemange spørsmål.Detføltesrartåtyggeunderoppsyn.
–Dukommertilåfåetteammedtosærkontakterogen behandler.BehandlerenheterMargrete,hunerlege.Henne fårdumøteetterfrokostimorgen.
Jegnikket.
–Orkerduåsedeglittomiavdelingenalleredeidag, trordu?
–Ja,sajeg.
Jegvilleseavdelingen.Vigikksammenutettermåltidet. Rettutenforrommetmittvarstua,medenlitensittegruppe
imørkeblåttstoff.Detvaretegettv-rominnenforendaen dør,sometromirommet.
Såvidtjeghuskervardetikkebilderpåveggene.Det vargardiner,huskerjeg,forsenereskullejegkommetilå gjemmemegbakdemsammenmedEvelina,oglemens deletteetteross.Påenavveggeneikorridorenhanget stortblåttteppesomkunnehektesfortavopphenget.Det varforkleddsomdekorasjon,sometveggteppe,menjeg skjøntegodthvadetvar,jegsomhaddevokstoppmed kaniner.
Vigikkviderenedoverkorridoren.
–Herervaskerommet,sahunmenshunlåsteoppdøren. Nøkkelknippetspratttilbakeisnorendethangi,dahun slappdetigjen.
Derinneluktetdetsterktavmykemiddel.Destoreplastdunkenevarlyserosaellerturkise,konsistensensåtykkut. Hunfortalteatjegmåtteskiftesengetøyselv.Nårjegskulle hentenoe,måttejegbaregibeskjedsåvilledelåseoppfor meg.
Vigikkvidereinntilkjøkkenet,meddettungespisebordetilysfuru,derviskullemøteshverdagtildesammetidspunktene.Hunfortaltemegnår.
Jegkikketrundtmeg,ogsådeblådøreneinntilhvert rom,detforferdeligevinylgulvet,plateneitaket,veggene, hvittihvitt,døreninntilvaktrommet.Altsommøttemeg hervarfremmed,somietukjentland.
Alleredeførjeghaddemøttnoenandre,fikkjegenfornemmelseavåikkepasseinn.Jegvarskamfulloveråvære her,nårjegjohaddeklartmegselvisålangtid.Selvomdet haddeværtvanskelig,haddejegklartdet.Jeghaddegått påskolen.Jeghaddeståttoppommorgenen,gjortdetjeg skulle.Kunnejegikkebarehafortsattmeddet,selv?Med detsammejegtenktedentanken,blejegreddforatde tenktedetsamme.
Såkomjegtilåtenkepåmamma.
Mammahaddeværtpårørendefør.Dettevarikkeførste gangen.Morenhennes,minbestemor,dødeavkreftda
mammabarevar24årgammel.Denhistorienharjegblitt fortaltfrajegvarstornoktilåbegripedet.Hvordanbestemorlåfordødenpåsykehuset,mensfamiliensattpåomgangvedsidenav.Marerittenebestemorhadde,somvar såvoldsommepågrunnavmorfinenhunfikk.Atmamma skullemistemorensinsåtidlig,harjegalltidtenktpåsom såfryktelig.Tankenpåålevevidereutenenmorvardet somskremtemegmestpådentiden.Førbestemordøde, rakkmammaakkuratåfortellehenneathunogpappa ventetsittførstebarn.Jegsåformegatdetmåhaværten gledeåfåbeskjeden,samtidigsomdetmåhaværtensorg åikkekunneværedelavdet.Detvartyveårsiden.Nåvar mammapårørendeigjen,pågrunnavmeg.
DajegkomtilUK,varjegheltsikkerpåatjegvillebli forstått.Detingenhaddeforståttfremtilnå,troddejegde villekunneforklare.Devarjoeksperter,demåttedahasett sånnesommegfør?Devarpsykologeroglegerogsosionomer.Ikkeminstvardevoksne.Derinnelukketbygningen segrundtmeg,derkunneingentingvondtskje.Jeghadde medmegethåpomendring.