Issuu_Instukid

Page 1


Instukid

JohanneRogndal Instukid

Mineårpåungdomsavdeling

PROLOG

Enkvelddadatterenminpåettårskullesove,reagertehun påenmåtejegikkevarforberedtpå.Istedetforåleggeseg ned,sattehuniethyl,begynteågråtetilhungikktomfor pust,ogslonevenemotmadrassen.Hunskrekmerogmer, heltpanisk.Jegforstodikkehvasomvargalt.Villehun ikkesove?Villehunlekemermedbrorensinnedeistua?

Hunkrøpopppåkommodenvedsidenavsenga,ogville ikkeatjegskulleværenærhenne.Detvaruvanlig,ogjeg villesågjerneforstå.Hvergangjegsanoe,skrekhunbare endamer,heltfortviletogoppgittogdesperat.

–Erdutrøtt?

–Neeeeeeeeeei!Hunkastetsegbakover.

–Skalvileseomprinsessen?

Endaverre.

–Villedusitteherpåfanget?

–Neeeeeei!

Skrikenevarvoldsomme,pulsenrask.Hunvarrødog oppkavetiansiktet,pustetfrykteligfortogvirketsåfortvilet.Forsøktejegåstrekkeutenhånd,dyttethundenbare unna.Øynenehennesvaråpne,mendetvarlikevelvanskeligåheltviteomjeghaddekontakt.Selvformegsomsto hennenærmest,føltesdetumuligåforståhvahuntrengte. Hvakunnejeggjøre?Menså,nærmestvedetlykketreff: –Erdusulten?

–Ja!sahunlettet,menfremdelespregetavgråten. Hunpustetut.

–Ja!sajeg.–Jegskjønner!Ogmenshunhentetseginn igjen,lentejegmegmothenne,såhenneinniøyneneogsa igjen: –Jegskjønner!

Heledenlillekroppenroetseg.Deanspentemusklene slappetav.Hunfikkmatpåsengekanten.Spistemedden minsteskjeen,denhunlikerbest.Etterpåkrøllethunseg sammenpåfangetmittogsovnetmeddetsamme,somom altvariordennå.Hunvarbaresulten,baredet.Mendajeg ikkeforstod,raknetdetfullstendigforhenne,sliksmåting kanvoksesegstorenårdeikkehåndteresriktig.Nården somskalformidleetbehov,ikkeharspråketsomtrengsfor åbliforstått.

Påsengekantendenkveldenslodetmegmedvoldsom kraftatjeghaddesettdennejentafør–ogdenjegsåvar megselv,15årgammel.

Behovetforåbliforståttersågrunnleggendeioss.Som spedbarnerviavhengigavdetforåoverleve.Omsorgspersonenesresponspågråtogkroppsspråkeravgjørendefor atbarnetetterhvertskalklareåsortereogforståsineegne behov,oggiuttrykkfordemmedord.Hvisingenforstår barnetssignaler,servietterførststerkprotest-ogsåresignasjon.

Somvoksneharviord.Detverbalespråketforenkler kommunikasjonen.Likevelmisforstårvihverandrestadig vekk.Detsomblirsagterikkedetsammesombliroppfattet.Ideflestesituasjonererfølgeneavdetteudramatisk,ogvekkerbareundringellerirritasjon.Vireagerer,og blirferdigmeddet.Detopplevesikkesomeneksistensiell krise,detopplevesikkesomnoepålivogdød.Menhvisvi blirmisforståttovertidnårviforsøkeråformidlenoeviktig,kandetgjørenoemedvåropplevelseavverdi.Vikan kommeiskadeforåsøkeossvekkfrafellesskapviegentlig hartilgangpåogtrenger.

Dissetingenevetjegmyeom.

Sompsykologistudentvarsamspilletmellomforeldreog småbarnnoeavdetsominteressertemegmest.Jeglesteom

denfinstemtereguleringenavfølelsersomforegårmellom demheltfraførstestund.Hvordandespeilerhverandre, sendersignalerfremogtilbakeienslagsrytmiskogførspråkligdans.Reaksjonenepåmanglendekontaktellerforståelseavsignalererrasktmerkbarhosbarn,selvomdet tilsynelatendeikkehandleromnoemerennenyoghurt.

Detvarveldetsomskjeddemeddatterenmindennekvelden,ogfrustrasjonenhennessattemegtilbakeitid.Den minnetmegomdengangendadetvarjegsomtrengtespråket,menlukketmeginne.Dajegtrengtevoksne,menikke visstehvordanjegkunnesnakkemeddem.Dadetfikkkonsekvensersomfremdelespregerlivetmitt.Detbleikkesom detskulle.Detgikkskikkeliggalt.

Førstnå,17årsenere,kanjegfortelledenhistorien.Først nåkanjegsemegtilbakeutenåmistepusten.

JOURNALEN

Ungdomspsykiatriskklinikk,2022

VikjørerforbiOslo,sentralsykehuset,jordene.Altjeg kjørteforbidengangenforlengesiden.Sammenmedmannenminskaljeghentejournalen.Nårvisvingeropppåparkeringsplassenblirjegstille.

Inngangsdøreniførsteetasje.Veggenepåutsiden.Broen overtilskolen.Gitteret.Ingentingharforandretseg.Kanskjebyggetserlittmerslitentut.Fargenpåfasadener ujevn.

–Barestoppher,sierjeg.

Bilenblirståendeutenforresepsjonen.Vigårikkeinn, menblirsittende.Dettekunneværtarbeidsplassenmin, menakkuratnåfølerjegmegpåingenmåtesomenpsykolog.Endameserossfravinduetogkommergående medeskene.Hunserpåmegogforstårnokatjegikke kangåettskrittnærmere.Kroppenfrysertil,jegvilrygge unna.

–Jegforstår,sierhunforsiktigmenshunrekkermegen eske.

Jegprøveråtenke:Detteerenbygning,detteerenbil, detteeretvindu,detteeretmenneske,mendeterjoikke sant.Detteerikkebareenbygning,ikkebareenbil,ikke bareetvindu.Herhendtedetsåvanvittigmye.Påden broen,veddetvinduet,innenfordeveggene.Nårbilenkjørerutfraparkeringsplassenigjenknekkerjegsammeni

gråt.Kroppenristerlydløst,ogjegbøyerhodetinntilvindusruta.

Journalenersåstoratdettoktidfordemåfådenut avsystemet.Resepsjonistensukkettungtpåtelefonende gangenejegringtehennemeddennådeløsejobbstemmen minogforesloatdeinnhenterflereressurser,dettevarfor dårlig.Firemånederforåskriveutenjournal?Komigjen, haddejegsagt.Davardethunsomvarpågråten.

Hjemmeigjensetterjegmegnedmedeskene.Jegharalltidopplevddetsomensåstorbelastningatdennedokumentasjonenidetheletattfinnes.Atdenliggerdersomen trussel.Deterderesstemmer,ikkemin,sombeskrivermeg ideårenedajegutvikletminidentitet.Rapporter,observasjonerogvurderingerfrasåmangevoksnemenneskerskrev seginnihistoriefortellingenomhvemjeger.Lengeharjeg værtfastlåstidenfortellingen.Samtidigharjegforsøktå rømmevekkfraden.Jegharikkevillethahistorien,har ikkevilletværedenjenta.Harikkekunnetværeinærhetenavdetnoktilåtastillingtilhvadethargjortmedmeg. Hvormyedetharpregetlivetmitt,hvormyedetharværti veienfor.Menjegermottagelignå.Hvorfor?Kanskjefordi jegvetjegerlangtnokunnadetnå.Rundtmegstårså mangemenneskersomsermeg,ogserensomharklartseg. Jegkanslutteåforsvaremeg,slikjegharforsvartmegiså mangeår.

Detjegtokmedmegutdengangenvaralleantagelsene. Mineegneantagelseromhvadementeommeg.Hvade forsøkteåfåtil,hvadesnakketompåmøtene.Hvapolitiet visste,hvasomblesagtførdehentetmeg.Endelavmeg antokatdehaddebeskrevetdenklovnensomløprundtog skaptekaos.Antagelseneblealdrikorrigert,fordijegikke spurteomnoe.Jeglurtepåsåmye,menstilteingenspørsmål.

Nåkanjeglesehvadeharskrevet.

INNTILMAMMA

Kolsås,2005

Gråtenvarforlengstblittendelavhverdagen.Detvarden typegråtsomkommerheltutavdetblå,erheltuforståelig ogikkelarsegstanse.Sombegynnerlengstnedeimagen ogbanersegveioppovermotansiktet,munnenogøynene. Hvisduprøveråholdedeninnevelterdenutavdegsom oppkast.Nåtørketjegmegunderøyneneoggikkutigjen, motklasserommetiendenavgangen.

Såstoppetjegetøyeblikkutenfordøren.Derinneventetvennenemine.Jegvarnypåskolen.Tenktedeoverat jegstadigkomforsentellergikkunna?Sådehvormyejeg gråt?Kanskjehaddedenokmedsegselv.Vivaralleiferd medåfinnevårplassiverden,ogvanskeligetingvarikke noejegsnakketmeddemom.Detdeså,varnokaltdet andre.Jegvarogsådenjentagutteneflokketsegrundtog varforelsketi.Detvisstejegikkedengangen,menfikkhøre detsiden.Jegvardensomvisstegodthvajegville,ogsom ikkevardetminsteopptattavhvaandretenkteommeg. Påmangemåterfremstodjegtryggimegselv.Derforkom detnoksomenoverraskelsepåmangedajegetterhvertfalt merogmerutavskolen.

–Dervardu,salærerendajegkomtilbake.

Vihaddeenavtaleomatjegkunnegåutnårjegville,og kommetilbakeigjenetterenstund.Jegsattemegnedpå plassen.Lukketoppenbokogkikketoppmottavla,men

hørteingentingavdetsomblesagt.Istedettenktejegtilbakepåmorgenen,ogbilturenhit.Jeghaddeværtsåstille heleveien,barestirrettomtutvinduet.Stakkarsmamma. Antakeligvarhunbekymretnå.Davikomfremtilskolen, haddejegbareblittsittende,villeikkegåutdendøra.Prøv, haddehunsagt. Deterbaretotimeridag. Hunsåmegtil sluttgågråtendemotinngangenogfulgtemedhelttiljeg forsvantbakdøra.Etterfemminutterkjørtehunvidere. Hverdagvardetsomdette.Jegvarsliten.Skulleønskedet varannerledes.Tenkomjegkunneværeenvanligungdom somdeandre.Ensomløperrettutifriminuttene,somstår iringogkasterballellerleruanstrengtavaltsomblirsagt, sliksomdeandrejentenegjør.Ensomervanlig.Jegville væresomdem.Fåtilskolen.

Samtidigvillejegbarehvileinntilmamma.Bliværende inntilhenneibilen.Kanskjehunogsåvillehamegder,men vivisstebeggeatdetteikkevaretvalgmankunneta.Barn måpåskolen,selvnårkroppenverkeravforlitesøvn. Voksnemåogsåpåjobb,mendettenktejegikkeoverden gangen.Detslomegaldriatdissemorgenenevarvanskelige ogsåforhenne.Omhunmåtteventepåmeg,blehunforsinket.Omhunfikkmegavgårde,vardetmedenklumpi magen,fordihunvisstehvordanjeghaddedet.Jegvarredd heletiden.

Stemmentillærerendromegutavtankene.

–Stilldereoppher,såprøverviensistegangførvigir oss.

Nåskullevisyngedensangenvihaddeøvdpåsidenbegynnelsenavåret.Jegkunneværemedpådet.DetvaruansettikkelengetildrosjenkomforåkjøremegtilBUP.

HÅNDTERE,IKKEFORSTÅ

BUP,2005

–Hardetværtverreidetsiste,ellererdetlikt?

Hunstiltemangespørsmål,damenpåBUP,menjeg kunneknaptsvarepånoenavdem.Jegsattstille,sånedi fangetmitt.Kikketforsiktigopppåhenneinnimellom.Vi haddekjenthverandreinoenmåneder,mensetthverandre lite.Hunhaddehattferieogværtsyk.Noengangerhadde jegavlyst.

–Jegvetikke,svartejeg.

Hunsåpåmegsomomhunletteetternoeiansiktetmitt. Noeveldiglite.Jegvissteatdevoksnerundtmeglurtepå hvasomvargalt,menjegkunneikkegidemnoenforklaring.Dadeetterhvertbleopptattavårsaker,varjegethelt annetsted.Jegtokendagavgangen,varopptattavåhåndtere,ikkeforstå.

Detføltesuendeliglengesidendengangenjegvartiår gammel,ogmyeendretseg.Ingenforstodhvadetkomav pådettidspunktet.Jeghuskeratjeggråtsåmyeiskolegården,derjegbleståendeinntildensammegulemurveggeni hvertfriminuttogsepådeandresomlekte.Såblejeglivreddforatnoeskulleskjemedmorenmin,ogforsøkteåta kontrollpåbådehenneshverdagogminegen.Detskapte endaflereproblemerformeg.Hjemmebledetetterhvert vanskeligåfungeresomenvanligfamilie.Påskolenklarte jegikkelengeråkonsentreremeg.Ideårenelurtejegaldri

påhvorforviikkefikkhjelp.Jegvissteikkeatdetvarhjelp åfå.

Nåvillejegbarestrekkemegmotnoensomkunnetrøste, noensomkunneforstå,noensomkunnefådetvekk,altdet vonde.Mendetvaringensomkunne.

Kontoretvisattpåvarenkeltinnrettet.Furumøbler,innrammedeplakaterpåveggene.Firestolerplassertienring.

–Kanjegsepåarmenedinenå?spurtehun.

Jegtrakkoppgenseren.

–Detserutsomdetermernå,erdetdet?

–Nei.Deterikkemye.

Rispenepåunderarmenvarhovne,menoverflatiske.

–Hvasiervennenedinenårduhardetsomdette?

–Hvamenerdu?

–Sierdenoe,nårdeseratduhardetsånnher?

–Jegtrorikkedesernoe,sajeg.

Hunnoterteibokensin.Detvarrart,syntesjeg,athun skrevpåarabisk.Antakeligvardetforåikkevisenoeavdet hunskrevtilmeg.Jeglurtepåhvorhunhaddelærtdet,om hunhaddeenarabiskmann,kanskje.Detvarførstegang jegmøttenoensomsåutsomhenne,somkunneskrivepå arabisk.Hunvarsåblek,såhvit,sålangtifraeksotisk.

–Jegharfåttbeskjedomdetsomskjeddehjemme,sa hun.

Jegforstodathunreferertetiloverdosenavsmertestillende,menbleoverrasketoverathuntokdetopp.

–Detskjeddeingenting,varikkefarlig.

Detsåikkeutsomathuntenktedetsamme.

–Tenkerdupååtalivetditt,fulgtehunoppmed. Hvaskullejegsvare?Selvfølgeliggjordejegdet.Detvirketikkesomatdetfantesnoenveiut.Desistemånedene haddedetblittformye,menjegklarteikkeåsinoeom hvorfor.Hvisjegfikkspørsmål,vardetsomomjegmistet tilgangpåspråket.Detvaringensetningeråtatakipåinnsiden.Dajegsvarteatjegikkevisste,vardetsant.Mendet varogsåentrygghetiåkunnetrekkesegunnadenvoksne

somønsketkontakt.Hvisjegikkevisste,fikkjegværei fred.Jegblefortoverveldethvisnoenkomfornær.Toleransenforvanskeligefølelservarlav,mendetsyntesikke påutsiden.Ofteskullejegønskeatdetgjordedet.Kunne deikkebaresepåmeg,og se ?

Jegsynesjeghuskerhvorblekhunbleiansiktetda jegsvartehenne.Hvordanblikketflakket.Hunbleåpenbartredd,ogdetoverrasketmegathunreagertesomhun gjorde.

Detførstehungjordevaråringemamma.Deretterringte huninstitusjonenogforberedtedempåatjegvillekomme kjørendemedenmorogenstorebroromkorttid.Etterat hunhaddeavsluttettelefonsamtalenspurtehunomjegville hahjelp.Ja,svartejeg.Jegvillegjernehamerhjelpnå.Jeg villeatdetskulleværeannerledes.Dengangenhaddejeg aldrikunnetforestillemeghvilkekonsekvenserønsketom hjelpskullefå.

Tankenpåatjegnåskulletiletsteddernoenventetpå megvarenstorlettelse.Jegtenkteatdevoksnepådenne institusjonenhaddesettdetmestefør,ogatdedermed villetålemeg.Uansetthvoruforståeligjegvar,villedenok kunnehjelpe.

HÅPOMENDRING

UK,2005

Etstykkeutenforhovedstadenglirbyenslandskapoveri vidstrakteområdermedjordbruk,derstoreflatermeddyrketmarkomsluttersmåklyngeravprivatboliger.Etsted idettelandskapetlåengangNordbygård,medsine570 mål.Eiendommenblesolgttilkommunen,somstartetbyggingenavsentralsykehuseti1950.Korttidetterbyggestart lådetstorehovedbyggetsomentungklossidetåpne,flate landskapet.Noentiårsenerebrersykehusområdetsegselvsikkertutovermedmangeavdelinger.Detertettitettmed gråbetong,asfalt,nybyggogbrakker.

IskyggenavsykehusetliggerUK.Etmodernebyggimur ogmetall.Todeleravbygningenknyttessammenavenbro somhargitteropptiltaketpåhverside.Idenenedelen avbygningenerengymsalogromtilundervisning.Iden andreerdetoavdelingene,derungdommenebor.Ungdommeneharegnerom,medhvertsittlillebad,ensengog etskapmedhyller.Møblenesitterfastigulvellervegger. Skyvedøreninntilbadeterblå.Franoenavvindueneser manutpåparkeringsplassen,derdeansattekommerog gårtregangeridøgnet.Iunderetasjen,underavdelingene, erflerekontorerogenresepsjon.Herjobberbehandlere, kontorpersonellogfamilieterapeuterpådagtid.Alledørene ibyggeterlåst.Påinnsidenkommermanikkenoested utennøkler.Verkeninntilkjøkkenet,vaskerommeteller

tv-stua.Nårmanstårpåutsidenogkikkeroppmothimmelen,kanmansedetostorepipenefrasentralsykehuset. Destrekkersegopp,opp,oppogdamperuavbruttfratoppen.

Detvarmammaogstorebrorenminsomkjørtemegdit denførstegangen,ioktober2005.Jegsattibaksetetav bilen,somjegalltidhaddegjort.Mammakikketetterhvert ibakspeiletogspurtehvordandetgikkbakhosmeg.Det gikkbra,påenmåte.Jegskullefåhjelp.Nårbilenkjørte saktere,løftetjeghodetogkikketutavvinduet.Dervar det,vivarfremmevedbygningen.Såvoldsomtdetvar,at jegskulleinn dit.

Vibleståendeutenforhoveddørenietparminutterfør noenlåsteoppfoross.Jeghuskeratnøklenelagdesåmye lyd.

–Hei,velkommen,sadamen.

Hunhaddepåsegengensermedbamseoverhelebrystet.Jeghuskerjegtenkteathunburdehattpåsegnoe annet.Mammahaddedetbekymredeblikket,brorenmin også.Såflautdetvaråhasattigangaltdette.Viblevist tiletrommedensofa,enstologenmassasjestolikroken.Dersattalleredetoandreogventetpåoss.Jegkan ikkehuskehvavisnakketom,spørsmålenejegfikkeller hvajegsvarte.Huskerbarehvorslitenjegvar,ogatjeg gjernevillesove.Damøtetvarover,reistefamilienminhjem igjen.

Såblejegvistinnpåetrommedblådøroghvitevegger.Detskulleværemittrom.Denfremmedeluktenav nyematerialerbredteomsegderinne.Påmadrassenlå enbunkemedsengetøy.Nyvasketogpentpresset.Ellers irommetvardetetskrivebordogetnattbord,meningen stol.Fravinduethaddejegutsikttilparkeringsplassenutenfor,medengrøftoppmotenbakkesomstraktesegnesten heltopptilhimmelen.Tynnebjørketrærforsøkteåslårot, sådetutsom,menfikkdetikkehelttilidenløsejordmassen.

–Erdusulten?spurtehun.

–Jegvetikke,svartejeg.

–Vihenternoetildeg.Deandreerakkuratferdigmedå spise.

Jeglurtepåhvemdeandrevar,oghvadehaddemed megågjøre;nårjegskulletreffedem,omdetvargreitdersomjegvilleventetilnestedag,ellerdagenetterderigjen. Samtidigvardetsomomhunbeskrevetfellesskap,dahun nevntedeandreiflertall.

Detfaktumatdetskulleværenoenandrederhaddejeg ikkeengangrukketåtenkeover,althaddegåttsåfort.For barenoentimersidenhaddejegikkeengangvisstomatdet fantesetstedsomdette.Ikkeformeg.Jeghaddefåttentime tilåpakkesammentingenemine.Noentoalettsakerogrene klær.Dagbøkene.Senerekunnejegreisehjemoghenteflere ting,haddedesagttilmamma.

Jegkikketpådamensomsattvedsidenavmeg.Detvar førstdajeglamerketilalarmenibukselinningenhennes. Jegladessutenmerketilathunikkehentetmattilmeg, menbaomhjelpfraenavdeandre.Hunlotmegikkesitte alene,ogdetfikkmegtilålurepåhvahunvarreddforat skulleskje.Pådettidspunktethaddejegikkekjennskaptil altsomkunnegågalt,altvikunnefinnepåmeddetsamme vivaralenepårommet.

–Sånn,sahundahunhaddefåttmateninntiloss.

Sågahunmegenplasttallerkenmedkylling,risogmaiskornihversinhaug.Mensjegspistesåhunpåmeguten åsinoe,meniøynenehennessåjegathunhaddemange spørsmål.Detføltesrartåtyggeunderoppsyn.

–Dukommertilåfåetteammedtosærkontakterogen behandler.BehandlerenheterMargrete,hunerlege.Henne fårdumøteetterfrokostimorgen.

Jegnikket.

–Orkerduåsedeglittomiavdelingenalleredeidag, trordu?

–Ja,sajeg.

Jegvilleseavdelingen.Vigikksammenutettermåltidet. Rettutenforrommetmittvarstua,medenlitensittegruppe

imørkeblåttstoff.Detvaretegettv-rominnenforendaen dør,sometromirommet.

Såvidtjeghuskervardetikkebilderpåveggene.Det vargardiner,huskerjeg,forsenereskullejegkommetilå gjemmemegbakdemsammenmedEvelina,oglemens deletteetteross.Påenavveggeneikorridorenhanget stortblåttteppesomkunnehektesfortavopphenget.Det varforkleddsomdekorasjon,sometveggteppe,menjeg skjøntegodthvadetvar,jegsomhaddevokstoppmed kaniner.

Vigikkviderenedoverkorridoren.

–Herervaskerommet,sahunmenshunlåsteoppdøren. Nøkkelknippetspratttilbakeisnorendethangi,dahun slappdetigjen.

Derinneluktetdetsterktavmykemiddel.Destoreplastdunkenevarlyserosaellerturkise,konsistensensåtykkut. Hunfortalteatjegmåtteskiftesengetøyselv.Nårjegskulle hentenoe,måttejegbaregibeskjedsåvilledelåseoppfor meg.

Vigikkvidereinntilkjøkkenet,meddettungespisebordetilysfuru,derviskullemøteshverdagtildesammetidspunktene.Hunfortaltemegnår.

Jegkikketrundtmeg,ogsådeblådøreneinntilhvert rom,detforferdeligevinylgulvet,plateneitaket,veggene, hvittihvitt,døreninntilvaktrommet.Altsommøttemeg hervarfremmed,somietukjentland.

Alleredeførjeghaddemøttnoenandre,fikkjegenfornemmelseavåikkepasseinn.Jegvarskamfulloveråvære her,nårjegjohaddeklartmegselvisålangtid.Selvomdet haddeværtvanskelig,haddejegklartdet.Jeghaddegått påskolen.Jeghaddeståttoppommorgenen,gjortdetjeg skulle.Kunnejegikkebarehafortsattmeddet,selv?Med detsammejegtenktedentanken,blejegreddforatde tenktedetsamme.

Såkomjegtilåtenkepåmamma.

Mammahaddeværtpårørendefør.Dettevarikkeførste gangen.Morenhennes,minbestemor,dødeavkreftda

mammabarevar24årgammel.Denhistorienharjegblitt fortaltfrajegvarstornoktilåbegripedet.Hvordanbestemorlåfordødenpåsykehuset,mensfamiliensattpåomgangvedsidenav.Marerittenebestemorhadde,somvar såvoldsommepågrunnavmorfinenhunfikk.Atmamma skullemistemorensinsåtidlig,harjegalltidtenktpåsom såfryktelig.Tankenpåålevevidereutenenmorvardet somskremtemegmestpådentiden.Førbestemordøde, rakkmammaakkuratåfortellehenneathunogpappa ventetsittførstebarn.Jegsåformegatdetmåhaværten gledeåfåbeskjeden,samtidigsomdetmåhaværtensorg åikkekunneværedelavdet.Detvartyveårsiden.Nåvar mammapårørendeigjen,pågrunnavmeg.

DajegkomtilUK,varjegheltsikkerpåatjegvillebli forstått.Detingenhaddeforståttfremtilnå,troddejegde villekunneforklare.Devarjoeksperter,demåttedahasett sånnesommegfør?Devarpsykologeroglegerogsosionomer.Ikkeminstvardevoksne.Derinnelukketbygningen segrundtmeg,derkunneingentingvondtskje.Jeghadde medmegethåpomendring.

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.