I sirkelens sentrum
62279 I sirkelens sentrum – s. 1
08.12.2023 13:22
Arne Dahl
I sirkelens sentrum Oversatt fra svensk av Einar Blomgren MNO
62279 I sirkelens sentrum – s. 3
08.12.2023 13:22
Arne Dahl Originalens tittel: I cirkelns mitt Oversatt av Einar Blomgren Copyright © Arne Dahl 2023 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2024 ISBN 978-82-02-77490-5 1. utgave, 1. opplag 2024 Omslag: Jörgen Einéus Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2024 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen book Cream 2.0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
62279 I sirkelens sentrum – s. 4
08.12.2023 13:22
prolog
62279 I sirkelens sentrum – s. 5
08.12.2023 13:22
62279 I sirkelens sentrum – s. 6
08.12.2023 13:22
1
«Det må faen meg være en kvinnelig sjåfør i bilen foran», tenker han, tråkker gassen i bunn, passerer den nærmeste elbilen og gir kjerringsjåføren det onde øyet. Han sparer fingeren til senere. Man må velge sine kriger. Divisjonssjef Alf Stiernström har våknet i et elendig humør denne vårmorgenen. Nå er det jo egentlig lenge siden han våknet i noe annet enn et elendig humør. Og ganske riktig kom den første e-posten han leste på mobilen – med hodet dypt nede i puta og øynene fulle av grus – fra den alltid like morgenfriske advokaten hans. Tidlige morgener er det han hater mest ved den stillingen han har strevd i hele sitt liv for og endelig oppnådd. Men det er ikke til å komme fra at toppledelsen i et av Skandinavias ledende storkonserner trenger å omfavne tidlige morgener, og ikke nok med det. Man trenger også å se dem som et tegn på et overtak, som at når konkurrentene våkner, har man allerede lagt dem bak seg og inntatt teten. Det gjelder å være før fienden på slagmarken, som krigskunstens mester Sun Tzu fastslo. Stiernström prøvde å føle seg som helt innhyllet i den ledelsesfilosofien mens han leste e-posten fra advokaten, men da han forsto at hans kommende ekskone krevde enda mer penger, fordampet filosofien. Han har gitt etter på punkt etter punkt, men ingenting er nok. Kjerringa vil ha alt han noensinne har karet til seg. 7
62279 I sirkelens sentrum – s. 7
08.12.2023 13:22
Feminismen har faen meg gått for langt. Nå ser Alf Stiernström, langt der framme på motorveien utenfor Uppsala, at en elbil begynner å kjøre forbi en annen elbil. Han åpner spjeldet, lar dieseltåka senke seg over de bølgende rapsåkrene og legger seg på hjul etter klimatullingen. Han merker seg fornøyd hvor nølende forbikjøringen blir idet tullingen blir liggende en meter foran hans elegante BMW-front. Det rykker i det unaturlig gassende elektronikkproduktet, og han ser den overbetalte, sannsynligvis innvandrede digitalnerden kaste seg skrekkslagen inn foran den knapt merkbart langsommere føreren i høyre fil. Da Stiernström kjører forbi den såkalte bilen, får han opp langfingeren litt for sent. Han har allerede passert føreren, det kommer neppe til å synes, men han gjør det likevel. Han har valgt sin krig. Akkurat idet han gasser som hardest, kjenner han at bilen reagerer rart. * Kikkerten fanger inn bilene akkurat idet forbikjøringen skjer. De er synlige på skrå ovenfra. Men det som for alvor er synlig, er hvordan bilen i venstre fil mister kontrollen rett etter forbikjøringen, hvordan den skjærer ut i feil retning der kurven begynner, hvordan bilen tar fyr allerede før den har vendt tilbake og inn mot høyre fil, hvordan den i stedet fyker ut mot den knallgule rapsåkeren og pløyer gjennom den som en ildkule. Det siste som kan sees gjennom bilvinduet, er en løftet langfinger som brenner lik en fakkel. Kikkerten senkes, det gjør også fjernutløseren. Universet hører en dyp utånding. Det har begynt.
62279 I sirkelens sentrum – s. 8
08.12.2023 13:22
2
Det er en nydelig vårdag i erkesvensk blandingsskog. Bleke, nølende solstråler siver ned mellom høye trestammer. Det vesle skogstjernet ligger mørkt og speilblankt, som om det skjulte de dunkleste hemmeligheter. Luften surrer, kvitrer, spinner, rommer alskens stank, lukt, duft. Det går et spor av vemod gjennom skogen idet den våkner til liv etter vinteren. Fordi den vet at den er dødsdømt. På den ene siden av tjernet blir skogen mer glissen mot en åpning. I utkanten står det et tett buskas. Det beveger seg der, på en måte som buskas sjelden beveger seg på, men ikke engang da det blir tydelig at et menneske sitter på huk helt inntil vegetasjonen, blir forskjellen mot naturen omkring særlig radikal. Det skyldes ikke bare at de slitte klærne er kakifargede, for i like stor grad ser det simpelthen ut som om mannen hører hjemme her. Dette er hans verden. Han slutter å skjære løs grå hårtuster fra hodet, skyller det nybarberte ansiktet med vann fra et trekar, reiser seg og stapper den store jaktkniven ned i bukselinningen. Han ser ut til å være i femtiårsalderen, senete, hard, værbitt, og da han vender ansiktet opp mot den lyseblå himmelen og snuser kort i luften, blir det klart at den presisjonstrente luktesansen hans fanger akkurat det som må fanges. Han er takknemlig for at det ikke er en bjørn nå igjen, men minst to rådyr som har beveget seg mot fella det siste døgnet. Heldigvis er sprengladningen allerede tatt bort. 9
62279 I sirkelens sentrum – s. 9
08.12.2023 13:22
Han er nemlig også på vei bort. Han har tatt en livsavgjørende beslutning. Han har fulgt overbevisningen sin til veis ende, og tiden er inne. Det har begynt. Han kjenner at det er viktig å huske navnet sitt nå. I naturen har han ikke hatt noe. Det finnes ingen navn i naturen, bare luktspor, særtrekk ved lyder, skiftende adferd. Men nå skal han ta tilbake navnet sitt, og ingen kommer til å savne ham. Han løfter kikkerten og speider ut mot vannet. Ingenting der. Da han beveger seg ned mot tjernet, med vannflaten som minner om tjære, har han fått et navn igjen. Lukas Frisell. Det husker han. Med navnet følger en sivilisasjon, en historie, et liv som burde ha blitt annerledes. Han klapper sammen den tomme fella nede ved vannkanten, spenner den løs fra trærne, prøver å børste vekk restene av sprengstoff fra stammene, slipper fella ned i jutesekken og ser ut over den svarte vannflaten. Han må tilbake til forgjengelighetens ruiner. Som han en gang forlot for aldri mer å se igjen. Lukas Frisell slenger jutesekken på skulderen og lar blikket sveipe over den verden han så lenge har fått være en del av. Naturen slapp ham inn, gjorde ham delaktig. Hans takknemlighet kommer alltid til å være uendelig. Han setter opp farten for å tvinge bort vemodet. Det går ikke så bra. Han må tilbake til ruinene nå, for å ta det neste ubønnhørlige skrittet i livet. Naturen holder ham med selskap, som for å ta farvel, som for å forsikre seg om at han vet hva han gjør. Han føler seg overveldet av jordklodens rikdom og synes en kort stund at naturen prøver å stanse ham, prøver å sørge for at han ikke tar dette drastiske skrittet han føler seg nødt til. Lukas Frisell har aldri vært ensom her. Gjennom alle årene uten mennesker har han aldri følt seg ensom for alvor. Det trengs et rutinert skogsblikk hvis man skal se de vage 10
62279 I sirkelens sentrum – s. 10
08.12.2023 13:22
konturene borte ved høyden foran ham og se at de er noe annet enn naturens konstante skiftninger. Men det er noe annet. Akkurat der høyden går over i en kløft, har grønnsværet en vagt unaturlig form. Det er dit han skal. Til huset sitt. Mens han glir nedover skråningen, skjærer enda en knivsegg av vemod seg gjennom den herdede huden hans. Boligen hans, gjemmestedet hans. Sentrum i livet hans i så mange år, til han endelig trakk den eneste tenkelige konklusjonen av det stadig mer synlige forfallet i omgivelsene. Han går gjennom sine store avlinger. Grønnsaker, rotfrukter, krydderurter – alt er på vei opp, alt strekker seg igjen mot solen. Men i år overlater han innhøstingen til dyrene. Han er nesten framme ved den sterkt kamuflerte boligen da instinktet slår til. Noe er annerledes. Han griper etter den tunge jaktkniven som henger fra beltet. Og så ser han det. I dørkarmen er det nylig risset inn noe. Det er en sirkel inne i en annen sirkel. Igjen vender han sine blå øyne opp mot himmelen og snuser i luften. Det eneste som lukter annerledes, fordunster så fort at han ikke vet om han virkelig kjente det. Muligens var det duften av kastanje, men det finnes ingen kastanjer i nærheten. Et vindpust sveiper gjennom Lukas Frisells del av skogen, ferske trefliser fra dørkarmen hans virvler rundt på bakken.
62279 I sirkelens sentrum – s. 11
08.12.2023 13:22