Ett skritt fra døden
61382 Ett skritt fra døden – s. 1
29.08.2023 14:00
61382 Ett skritt fra døden – s. 2
29.08.2023 14:00
Lisa Gardner
Ett skritt fra døden Oversatt av Linda Marie Vikaune
61382 Ett skritt fra døden – s. 3
29.08.2023 14:00
Lisa Gardner Originalens tittel: One Step Too Far Oversatt av Linda Marie Vikaune Copyright © 2022 by Lisa Gardner, Inc. Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark, on behalf of Jane Rotrosen Agency, LLC. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023 ISBN 978-82-02-80558-6 1. utgave, 1. opplag, 2023 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2023 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2023 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
61382 Ett skritt fra døden – s. 4
29.08.2023 14:00
Til minne om Pierre O’Rourke, talentfull forfatter og fantastisk venn av forfattere overalt. Et eller annet sted i det hinsidige ser jeg for meg at du endelig finner bilen din på parkeringsplassen på flyplassen, og ja, jeg ler definitivt med deg. Og også til Ruby. Min høyt elskede adoptivhund og bestevenn, som holdt meg med selskap når jeg skrev. Hver dag slikket du meg lett på hånden for å si hei. Og på slutten snudde du deg og slikket hånden min farvel. Tusen takk, kjære Ruby, for at du reddet meg da jeg trengte det aller mest.
61382 Ett skritt fra døden – s. 5
29.08.2023 14:00
61382 Ett skritt fra døden – s. 6
29.08.2023 14:00
Kapittel 1
De tre første mennene kom snublende inn i småbyen like etter klokken ti på formiddagen; de bablet om mørke skikkelser og uhyggelige skrik og kompisen Scott, som hadde forsvunnet, og den andre kompisen, Tim, som hadde lagt av gårde fra leiren før daggry for å hente hjelp. «Bjørn, bjørn, bjørn,» stønnet den første fyren. «Puma!» insisterte den andre. Den tredje kastet opp. Kanskje, kanskje ikke, tenkte Marge Santi og trippet rundt spyet. Hun plasserte de unge mennene i båsen i hjørnet i dineren sin, og så gikk hun og ringte til Nemeth. Av ren høflighet kontaktet hun også sheriff Jim Kelley, en likandes kar, respektert i lokalmiljøet, men like fullt en lovens håndhever med et helt fylke å holde styr på og stadig opptatt med noe. Skulle de få noe gjort med det samme, så måtte det bli Nemeth. Nemeth, tidligere skogvokter i Shoshone nasjonalpark, nå lokal villmarksguide, visste hva han gjorde. Først ga han de tre mennene masser av kaffe. Etter den stramme eimen av frykt og sprit som lekket ut av porene deres å dømme, trengte de ikke mer enn det. To kopper senere hadde han mesteparten av historien. Fem unge menn la i vei inn i skogen på helgetur – utdrikningslag. Alle fem hadde vært venner siden college, og alle hadde en viss erfaring med villmarksliv, selv om alle de tre var enige om at den blivende brudgommen, Tim, var den 7
61382 Ett skritt fra døden – s. 7
29.08.2023 14:00
beste. Han hadde gått turer i skog og mark sammen med faren siden han var seks år gammel. Det var han som hadde foreslått en campingtur. De andre fire hadde ikke hatt noe imot å spille golf en helg eller tilbringe kvalitetstid på et casinohotell. Men Tim var lykkeligst på tur, ergo hadde de tatt turen opp i fjellet. Fullt utstyrt, med ryggsekker, telt, soveposer, primus med dobbelt bluss, ølbokser og pølser, og selvfølgelig så mye Maker’s Mark bourbon whiskey som fem friske, unge menn klarte å bære. Med andre ord, en hel del. Men de var ikke helt idioter heller. Som sagt, Tim visste hva han gjorde, og hadde egenhendig oppsyn med pakkingen. De hadde gått over en mil inn i fjellet dagen før, på utkikk etter den perfekte leirplassen i et av de dype, trange juvene, ved bredden av en bred elv. Da de fant den, pakket de ut, satte opp teltene, åpnet den første sekspakningen og satte de fire andre til kjøling i det iskalde vannet. Skumringen kom fort på denne tiden av året. Men det gjorde ingenting. De laget bål, stekte pølser og spiste tomatbønner rett fra boksen. Det førte til mange fisevitser. Mer øl, etterfulgt av whiskeyshots. Hvor mye alkohol kan fem unge, friske menn drikke? Mer enn nok. Men de skulle ikke noe sted, hadde ingen biler å kjøre og ingen plagsomme mobiler å svare på, for det var ikke dekning. Bare dem og den mørke stjernehimmelen. De tok knekken på den første flasken med Maker’s Mark og begynte på den neste. Tim satt ved siden av bålet og skrev på en papirlapp. Jobbet han med ekteskapsløftene sine, skrev han brev til sin elskede? De ertet ham, men han nektet å svare. Det ble sent. Ingen visste hvor sent, og det spilte heller ingen rolle. De gikk omsider til sengs, to menn i hvert telt, mens Tim, den vordende brudgommen, hadde et enmannstelt for seg selv. Kanskje de siste nettene han fikk sove alene her på jorden. Han burde nyte det mens han ennå kunne, ertet de. Og så … Et skarpt, jamrende skrik. Rasling i trærne rundt dem. 8
61382 Ett skritt fra døden – s. 8
29.08.2023 14:00
«Grizzly,» sa Neil i båsen i hjørnet inne i dineren. «Puma,» insisterte Josh. Miguel, bare kalt Miggy, kravlet ut av båsen og kastet opp enda litt til. Kanskje, kanskje ikke, tenkte Nemeth. Marge hentet en mopp. I leiren hadde mennene kommet farende ut av teltene med dirrende lommelykter og høyspente nerver, og prøvd å finne kilden til bråket. Legg mer ved på bålet, beordret Tim. Lag bråk selv. Dobbeltsjekk matlageret de hadde hengt opp i et tre et stykke unna leiren. Det var derfor det tok et par minutter, kanskje så mye som fem eller ti, før de oppdaget at de fem hadde blitt fire. Hvor i helvete var Scott? Miggy hadde delt telt med ham, men han hadde ingen anelse. «Faen ingen … anelse,» bekreftet Miggy for Nemeth mellom brekningene. Tim, den blivende brudgommen, tok affære. Scott kunne ha vandret av gårde for å tisse. Scott kunne simpelthen ha vandret av gårde, full og desorientert. Men med tanke på kulden, det farlige terrenget og den lokale kjøttetende faunaen, måtte de finne ham. De delte gruppen i to par. Tim ba den første duoen om å begynne å lete nord for leirbålet, mens den andre skulle søke i skogen mot sør. Den som fant Scott først, skulle blåse i nødfløyten for å varsle. Men de fant ham ikke. De gikk fram og tilbake langs bredden, de hogde seg dypere og dypere inn i skogen. Ingen Scott. Men de så nedtrampet buskas. Brukne greiner. Muligens blod. «Grizzlybjørn,» stønnet Neil. «Puma,» parerte Josh. «Fy faen,» hvisket Miggy. Nemeth måtte si seg enig. Klokken ble fire på natten. Høstluften var brutalt kjølig, den klare himmelen nådeløst mørk, og Tim tok en avgjø9
61382 Ett skritt fra døden – s. 9
29.08.2023 14:00
relse: De trengte hjelp, og siden det ikke fantes mobildekning, var det bare én måte å tilkalle hjelp på, og det var å gå ned igjen. Tim var den mest erfarne – og edru – av de fem, så han grep sekken, slo på den trauste hodelykten og satte kursen mot sivilisasjonen. Neil, Josh og Miggy satt tett sammen rundt bålet de neste tre timene, fulle og vettskremte, og pratet seg inn i en frådende panikk. Så snart det grydde av dag, fylte de vannflaskene og la i vei. Lot alt ligge. Telt, soveposer, mat. Tre unge menn, friske og nå delvis edru, fast bestemt på å komme seg til helvete vekk derfra så fort som fysisk mulig. Men det var ikke enkelt. De halvt løp, halvt snublet seg opp og ned det bratte terrenget, kravlet over kampesteiner, brøytet seg gjennom krattskog, plasket over bekker. Helt til de kom til parkeringsplassen hvor de leide firehjulingene deres sto. Alle fem. Skulle det ikke ha vært bare fire? Og det var da de begynte å bekymre seg for Tim. Derfra på firehjulingene til byen. Fra byen til dineren. Og nå … hjelp. Nemeth. Sheriff. Kavaleri. Jegere med store geværer. Hjelp. Samme hva slags hjelp, bare hjelp. Nemeth brettet ut et topografisk kart og ba dem vise ham hvor de hadde gått. De visste hvor de hadde gått opp – en sti som, i likhet med mange andre fjellstier, var godt merket til å begynne med, men så gled over i ulendt og mindre trafikkert terreng. Definitivt ikke for sarte sjeler. Men de kunne gjette seg til hvor de hadde slått leir ved elven. Derfra trakk Nemeth fingeren langs forskjellige geologiske trekk i landskapet mens han tenkte, tenkte, tenkte. Marge tok seg av telefonen og brygget mer kaffe. Småbyen lå oppe i fjellene, så de hadde et lokalt team på femten frivillige letemannskaper. Men med tanke på omstendighetene måtte alle mann til pumpene. Naboer ringte naboer, folk begynte å strømme til, og Nemeth gjorde det han gjorde best – organiserte hele aksjonen. Første punkt, hasteteam. Han ville ha de beste letemannskapene sine spredd ut over viktige områder i en sirkel rundt stedet hvor de to savnede turgåerne sist ble sett. Han 10
61382 Ett skritt fra døden – s. 10
29.08.2023 14:00
tok utgangspunkt i den gjennomsnittlige distansen et menneske kunne dekke i det terrenget på en time, og tegnet en diger sirkel rundt leiren som definerte søkeområdet. Hasteteamet skulle ta seg inn i området til fots, med firehjuling eller på hesteryggen til forskjellige punkter på denne sirkelen, og utføre et grovt søk av stien og nærliggende områder mens de beveget seg mot midten. De ville ikke bare lete etter mennene, men også etter tegn på menneskelig aktivitet, som kunne bidra med nyttig informasjon om hvor den fjellvante Tim og den fulle kameraten Scott kunne ha blitt av. Ramsey, en småby med fire tusen innbyggere i utkanten av Popo Agie nasjonalpark, var full av erfarne fjellfolk. Fjellene var både en livsstil og et yrkesmessig kall. Nemeth var en erfaren general som kommanderte spesialtrente fotsoldater. Hvilket gjorde det veldig vanskelig for familien å akseptere det som skjedde videre. De første åtte timene av leteaksjonen, da de fant Scott vandrende retningsvill langs den steinete elvebredden. Fortsatt i superundertøy, med ansiktet fullt av kloremerker og neglene fulle av skitt. Tydelig desorientert og i sjokktilstand. «Grizzly,» hvisket Neil. «Puma,» gjentok Josh. «Faen …» jamret Miggy. Selv etter at Scott hadde blitt edru, kunne han ikke bidra med noen detaljer om hvor han hadde vært eller hva han hadde gjort. Han husket at han og kompisene hadde sittet og drukket ved leirbålet og ertet Tim for at han skrev på ekteskapsløftene sine. Scott gikk og la seg, og … Dagslys. Kaldt. Veldig kaldt. Han vandret omkring barføtt, helt til han fant veien tilbake til elven og fulgte den. Etter en lang stund kom det noen, og de blåste i en skingrende fløyte, og nå var han her, og hei, hvor er Tim, forresten? Timothy O’Day. Trettitre år gammel, den første i familien som hadde gått på college og deretter studert ingeniørvitenskap ved Oregon State University. Familie og venner beskrev ham som den rene MacGyver. Forlovet med Latisha 11
61382 Ett skritt fra døden – s. 11
29.08.2023 14:00
Gibbons, som han hadde møtt tre år tidligere gjennom sin collegekompis Neil. Latisha var fra Atlanta, jobbet innen PR, og tilbrakte helgene i konstant bevegelse: fjellturer, sykkelturer, skiturer, akkurat like vill og gal som sin framtidige ektemann. Alle sa at de var så vakre sammen. Det ultimate, moderne friskusparet. De skulle kjøpe seg et hus, ta til seg en omplassert labrador og produsere 2,2 vakre barn som kunne løpe langs turstier, ned fjellsider, over bekker. De skulle ha et vidunderlig, storartet liv og leve det til fulle. Helt til timene strakte seg over i dager, og dager over i uker. Tims foreldre kom til byen. Faren, Martin, kjørte fra Oregon til Wyoming med en haug med fjellutstyr i bagasjerommet. Marty var en senete, nøttebrun snekker og erfaren friluftsmann, og klar til å ta ledelsen. Sammenlignet med ham virket Tims mor, Patrice, nærmest gjennomsiktig. Kreftoverlever, fant lokalbefolkningen ut. Femten år siden, flere omganger, på hengende håret. Marge bestemte seg for å servere kvinnen kaffe ved bordet og bidra med litt medisinsk assistanse i det stille. Martin konfererte med Nemeth og sheriff Kelley, som hadde overtatt ansvaret for leteaksjonen. I begynnelsen satt Martin og nikket og bifalt og uttrykte sin takknemlighet. Etter fem dager stilte han spørsmål og sydet av raseri. Den sjuende dagen gikk han inn i skogen selv, og snerret for seg selv da både Nemeth og sheriff Kelley prøvde å holde ham igjen. Hasteteamene hadde ikke like stort hastverk lenger. Søkene gikk saktere, ble mer metodiske. Ingen håpet lenger på en lett seier, men forsonet seg med å saumfare villmarken meter for meter, sti for sti, kvadrat for kvadrat. Helikoptre skannet med infrarødt. Søkehunder gikk gjennom strategisk lovende områder. Et par klarsynte ringte inn med hete tips, for det meste om flommende elver eller mørke huler. 12
61382 Ett skritt fra døden – s. 12
29.08.2023 14:00