En dag skal du dø
61435 En dag skal du dø – s. 1
13.09.2023 14:32
61435 En dag skal du dø – s. 2
13.09.2023 14:32
Gard Sveen
En dag skal du dø
61435 En dag skal du dø – s. 3
13.09.2023 14:32
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2023 ISBN 978-82-02-80540-1 1. utgave, 1. opplag 2023 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.stock.adobe.com og www.123rf.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2023 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2023 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
61435 En dag skal du dø – s. 4
13.09.2023 14:32
Prolog
Søndag 4. april 1999 Bilen svingte brått av fra Østre Aker vei. Victoria kjente at hun var nervøs, uten at hun visste hvorfor, det var bare en følelse av at noe ikke var som det skulle. Glem det, tenkte hun. Ingenting i livet mitt er som det skal være. Det var ikke i dag Morgan skulle møte Mohammed Sadiq. Det var dagen etter, den siste dagen i påsken. Morgan hadde sagt at han bare skulle rekognosere i kveld, hva det nå betydde. Det var sånt de drev med i militæret. Sånt han hadde lært der før han ble kastet ut av førstegangstjenesten. Rekognosere, sa hun langsomt inne i seg og forsøkte å stave ordet. Hun ga opp før hun kom halvveis. For mange bokstaver. Det ordet minte henne om skolen, alt hun ikke forsto. Alt hun ble fortalt at hun ikke forsto. Morgan var smart, mye smartere enn henne, det var derfor han brukte sånne ord. Og Morgan var faen så mye smartere enn Finn, men akkurat det skulle ikke så mye til. Selv mora mi er smartere enn Finn, hadde hun ofte tenkt. De kjørte under motorveien. Gatelyktene hadde gått, så det var helt mørkt et stykke. Hun snudde seg rundt og så lysene fra blokkene på Haugenstua forsvinne bak dem. De svingte et par ganger og kjørte deretter sakte gjennom et øde industriområde. Blokkene på Rommen og Stovner var 5
61435 En dag skal du dø – s. 5
13.09.2023 14:32
ganske langt unna. Et stort industribygg lå på venstre side, et kraftanlegg eller noe sånt på høyre. «Hvor faen er det?» sa Finn. «Hold kjeft», sa Morgan lavt og kjørte enda saktere. Det var lenge siden hun hadde vært på denne sida av Groruddalen. Det var dårlig med nasjonalister her, pleide Morgan å si. Svartingene hadde overtatt hele denne sida, og enda verre skulle det bli. Rekognosere, tenkte Victoria nok en gang. Plutselig var det som om hjernen hennes fungerte igjen. Morgan var ikke så kjent her, han ville se hvordan ting så ut. Om det kunne bli et bakhold, hvor mange han måtte ha med seg. Sånne ting. Om han selv skulle planlegge et bakhold, hvor han skulle utplassere folk. Morgan svingte brått av til høyre. Frontlyktene sveipet over en fotballbane og et klubbhus. Bak der igjen, et stort friområde, gressletter, et skogholt. Han parkerte og skrudde av tenningen. Alt ble mørkt rundt dem. Med en selvsikker bevegelse tente han en sigg og pekte på hanskerommet. «Gi meg den», sa han til Finn, som ventet et øyeblikk før han åpnet hanskerommet og tok ut pistolen. «Aldri godt å vite hva som venter her», sa Morgan. Victoria fiklet etter sin egen røykpakke. Den lå sammen med kniven i venstre lomme. I den høyre hadde hun to pakker Vival, de to siste som hadde vært igjen på moras resept. Hun trengte dem ikke, hun hadde vært lagt inn siden i vinter. Victoria visste ikke om hun skulle ta dem selv eller selge dem. Hun hadde penger nå, akkurat nå. Så lenge hun gjorde det. Morgan åpnet bildøra og steg ut av bilen, Finn fulgte etter. Det luktet vår, en slags ubestemmelig duft. En blanding av råtten, fuktig jord og lukta av bål, hadde hun ofte tenkt. Kaldt og varmt på samme tid. Victoria hatet våren. Det fantes ingen steder å gjemme seg lenger da. Akkurat denne lukta, tenkte hun og tente sigaretten. Hun luntet etter de to skikkelsene foran seg. Det må ha vært et av 6
61435 En dag skal du dø – s. 6
13.09.2023 14:32
de første minnene hun hadde. De hadde akkurat flyttet til de store blokkene. Hun kunne fortsatt huske det, selv om hun ikke kunne ha vært så gammel. Hun hadde stått i vinduet og sett på lysene. Selv klærne og skoene hun hadde hatt på seg, kunne hun huske: Den gule kjolen og de røde sandalene med gullspenner. De hadde bodd et annet sted før det, men hun var for liten til å huske, eller så hadde hun bare glemt det, glemt alt med vilje. Men det hadde vært en sånn dag som dette, en kjølig kveld med akkurat en sånn svart-blå, klar himmel og den lukta som traff henne i nesa. Og det var på våren hun først hadde kommet til Pappa. Var det rart hun hatet våren? Jeg elsker deg, tenkte hun. Han pleide å si det. Det verste var at hun ble glad av det. Noen ganger. Som om hun ikke hatet seg selv nok fra før. Hun tenkte på den første gangen. Da hun hadde våknet og ligget i sitt eget piss, livredd for hva de kom til å si. Og den sommeren. Da de var alene i båten. Og hadde gått i land. Han hadde forsiktig tatt av henne bikinien. Den måtte tørke, hadde han sagt. Hva skulle hun ha gjort? Morgan sakket farten da de var kommet til hjørnet av klubbhuset. Han holdt hånda opp, likt som hun hadde sett på film, når soldater skulle stoppe. Victoria hørte så vidt stemmer bli tatt av vinden. De kom fra baksiden av bygget. Finn tok et skritt bakover. «Kniven», hvisket han i øret hennes. Han hadde glemt sin egen, hadde han fortalt før i kveld. «For et jævla surrehue», hadde Morgan sagt, «du vet at du aldri må gå uten.» Victoria la kniven i hånda hans, kjente varmen fra huden hans. Finn foldet ut kniven, Victoria så det glimtet i stålet, deretter foldet han den sammen igjen og la den i lomma. Hun tok et dypt trekk av sigaretten, og kjente at beina knapt bar henne lenger. Hvem faen var der på den andre sida? Morgan hadde tatt et par skritt mot hjørnet av bygget, og 7
61435 En dag skal du dø – s. 7
13.09.2023 14:32
vinket på Finn. Hun så Morgan gripe om pistolen han hadde i bukselinningen. Finn holdt hånda rundt kniven i lomma. Knasingen av marsjstøvlene mot grusen ble overdøvet av et jevnt sus i hodet, som nesten slo inn på frekvensen fra den svære transformatorstasjonen rett ved. Victoria rettet ut fingrene og kjente at det sitret i lufta, som om små elektriske støt gikk gjennom kroppen. Hun så Morgan forsvinne rundt hushjørnet, med Finn hakk i hæl. Ulydene i hodet overdøvet alt nå. Det var slik det alltid hadde vært, når hun var redd, når mora skreik og kastet ting rundt seg før i tida. Victoria konsentrerte seg om ulingen inne i sitt eget hode, sånn hun hadde gjort helt fra hun var liten, da ville alt gå bra. Hun trodde hun hørte stemmer igjen, men var ikke sikker. Hun kastet fra seg sigaretten og tok de siste skrittene rundt hjørnet, inn i det ukjente mørket. Det tok noen sekunder før adrenalinet forsvant fra kroppen og hun var i stand til å se klart. Morgan holdt tak i jakkeermet til en guttunge, tretten–fjorten år gammel, kanskje eldre. Finn holdt en annen fast opp mot veggen. Svartinger, begge to. Den ene var neger av et eller annet slag, så vidt hun kunne seg, den andre pakistaner, trodde hun. Hun pustet lettere nå, skannet fra høyre til venstre med blikket. Øynene hadde vent seg til mørket, og en av gatelyktene som faktisk fungerte, ti–femten meter bortenfor, la et dempet lys over scenarioet som utspilte seg. «Hva faen gjør dere her?» hørte hun Morgan si til negeren han holdt fast. «Hvem er sjefen din? Smågutter som dere skal være i seng for lengst. Samuel, svar meg.» «Vi har ikke gjort noe», sa pakkisen Finn holdt opp mot veggen. «Vi veit ikke hva du snakker om.» Stemmen hans var spak. Victoria tenkte at han ville begynne å gråte snart. «Hva heter du?» sa Finn. «Ali.» «Ali? Alle svartinger heter Ali. Finn på noe bedre.» «La ham gå», sa Morgan. Han slapp grepet om negeren 8
61435 En dag skal du dø – s. 8
13.09.2023 14:32
som tydeligvis het Samuel og klapset ham litt i trynet, før han tok et jerngrep om nakken hans og dyttet ham hardt bort. Finn slapp taket på pakkisen, og den lille svartingen løp alt han kunne, på skrå oppover mot skogholtet. Victoria vekslet blikk med Finn i det svake lyset fra gatelykta. Finn tok kniven opp av lomma og ga den til henne. «Trenger ikke den nå», sa han. Kniven virket vektløs i hånda hennes. Alt hun kjente var at hun pustet tungt, som om hun hadde løpt en lang tur. Lyden av skrittene til Ali, den lille pakkisen, var borte nå. Han måtte allerede ha løpt hele veien over gressletta, og sannsynligvis ha stoppet inne i skogholtet. En stemme skar gjennom nattemørket. «Tapere», ropte Ali der oppe fra. Victoria kunne så vidt se omrisset av ham, helt i utkanten av det svake lyset på gangveien som gikk langs det lille skogholtet. Ordet ble liggende som et utropstegn i den milde brisen. «Jævla tapere. Vi banker dere. Ingen liker dere. Selv ikke nordmenn liker dere, de hater dere. Dra hjem med hora deres!» Finn tok brått kniven ut av hånda hennes, så snudde han på hælen. Han ble stående med kniven ut fra kroppen, pekende i den retningen der Ali hadde ropt fra. I noen små sekunder var alt stille. Så begynte Finn å løpe. Victoria forsto ikke at noen kunne bevege seg så raskt som Finn gjorde. Det tok bare noen sekunder, så var han framme ved Ali. Det var mørkt, men hun så det likevel, hvordan Finn hevet kniven og kjørte den inn i den lille kroppen til pakkisen. Enda en gang. Og enda en gang. Victoria lukket øynene. Det var ingen skrik å høre oppe fra skogholtet lenger, bare stillhet. Hvordan kunne noen være så stille med så mange knivstikk? Da hun åpnet øynene, merket hun at hun satt på den 9
61435 En dag skal du dø – s. 9
13.09.2023 14:32
kalde bakken. Hun kom seg opp igjen ved å støtte seg til veggen på klubbhuset, og vendte seg mot Morgan. Først nå så hun at Samuel fortsatt sto som fastfrosset foran ham, som om han ikke hadde turt å løpe bort, eller ikke klarte det. Hun møtte blikket til Samuel. Øyeeplene var kritthvite i det svarte ansiktet. I sidesynet så hun Morgans bevegelser. Hånda som grep etter pistolen. Victoria forsøkte å si noe, hun trodde hun forsøkte å rope «Løp!», men ingen lyder kom fram. Til slutt var det som om alt kom ut på én gang. Hun skrek det så høyt at hele byen kunne høre det: «Løp!»
61435 En dag skal du dø – s. 10
13.09.2023 14:32