De overlevende
61758 De overlevende – s. 1
28.09.2023 15:21
Jane Harper
De overlevende Oversatt av Mariann Fjellingsdal
61758 De overlevende – s. 3
28.09.2023 15:21
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2023 Copyright © Jane Harper 2020 ISBN 978-82-02-73423-7 1.utgave, 1. opplag 2023 Omslag: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2023 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2023 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
61758 De overlevende – s. 4
28.09.2023 15:21
Til Charlotte og Ted
61758 De overlevende – s. 5
28.09.2023 15:21
Prolog
Hun kunne – nesten – ha vært en av De overlevende. Bare omrisset av henne var synlig i det svake lyset, der hun sto med ryggen til og med føttene i det salte vannet. Så beveget hun på seg. Bare en ørliten forflytning og en inn- og utpust, men nok til å bryte illusjonen før den helt hadde festet seg. Hun sto fortsatt og så en annen vei og var opptatt av noe han ikke helt så hva var i mørket. En bølge brøt et sted, og sjøen løftet seg friskt og kaldt mot bena hans og bruste hvitt rundt de nakne leggene hennes. Sean så henne løfte skjørtekanten over knærne med den ledige hånden. Luften var disig, og T-skjorten klebet seg til ryggen og midjen. Sjøen hevet seg på nytt, og denne gangen var dragsuget så kraftig at han tok et steg mot henne. Hun merket det ikke. Hun sto med bøyd hode, og sølvkjedet på smykket glitret mot kragebenet mens hun lente seg frem og undersøkte noe i sjøen. Så strømmet tidevannet ut igjen, og hun slapp skjørtekanten og skjøv hestehalen, som hadde falt ned over skulderen, på plass igjen. Den var tung av sjøsprøyt. En enslig hårlokk hadde satt seg fast i munnviken, og fingrene gled over leppene idet hun strøk den vekk. Sean kjente det stramme over brystet og skuldrene. Hvis du skal gjøre det … Tanken ble hvisket frem gjennom bølgebruset. Dragsuget grep tak i ham igjen. Han kjempet imot et øyeblikk før han tok et nytt steg. Nå hørte hun ham, eller fornemmet ham, 7
61758 De overlevende – s. 7
28.09.2023 15:21
i hvert fall. Noe forstyrret den naturlige rytmen som omga henne. Hvis du skal gjøre det … Hun så opp. Han pustet inn saltmettet luft. Så gjør det nå.
61758 De overlevende – s. 8
28.09.2023 15:21
KAPITTEL 1
Kieran håpet nummenheten snart ville melde seg. Den bitende kulden i sjøen pleide å mildne og gå over i noe mer nøytralt, men minuttene gikk, og han var fortsatt like kald. Han stålsatte seg idet en ny bølge brøt mot huden. Vannet var jo ikke så ille engang, sa han til seg selv. Ikke til å være på tampen av sommeren, og når ettermiddagssola gjorde sitt beste for å varme det opp. Det ga snarere gåsehud enn full nedkjøling. Kieran hadde selv omtalt langt kaldere vann enn dette som «deilig», det visste han. Skjønt utelukkende her i Tasmania, hvor havtemperaturene rundt den vesle øystaten kunne variere. Sydney – stemmen i Kierans hode lød mistenkelig lik brorens – har gjort deg til en pyse. Mulig det. Det eneste problemet var at han ikke gled gjennom blått hav og lot lungene fylle seg med luft, med havet buldrende mot ørene og hundrevis av kilometer bølgende hav mellom seg og nærmeste fastland, men sto bom stille med vann til livet tre meter fra stranden. Datteren lå i melkekoma mot det nakne brystet hans, inntullet i et tørt håndkle og med en bitte liten solhatt som skygget for øynene mens hun døste. Audrey var tre måneder gammel og begynte å bli tung. Han flyttet litt på henne, ignorerte den svake murringen i skuldrene og kulden mot bena, mens han så utover horisonten og lot henne sove videre. Audrey var ikke den eneste som lå nede for telling. Inne 9
61758 De overlevende – s. 9
28.09.2023 15:21
på stranden kunne Kieran se kjæresten sin ligge langflat på ryggen, fullt påkledd, med armen henslengt over øynene og slapp munn. Mia lå med hodet på et sammenrullet håndkle og håret utslått som en lang, mørk vifte mot sanden. Hun kunne sovne hvor som helst nå for tiden, i likhet med ham selv. Det var nesten ingen andre der. Et tenåringspar han ikke dro kjensel på, hadde ruslet forbi litt før, barbent og hånd i hånd, og en ung kvinne hadde gått i vannkanten og finkjemmet stranden etter ting av interesse helt fra de kom. I høysesongen strømmet sommerturistene til Evelyn Bay, og innbyggertallet gikk fra ni hundre til det tredobbelte, men nå var de fleste reist og tilbake i hverdagen på fastlandet og enda fjernere strøk. «Hei!» Lyden av en kjent stemme fikk Kieran til å snu seg. Mannen kom gående fra en av de små sidestiene som førte fra en rad værbitte strandhus og ned på sanden. Han dro den slitte ryggsekken høyere opp på skulderen og smilte bredt. Ved siden av ham kom en stor hund av ubestemmelig opphav byksende, forbløffende lik sin eier, hva angikk både størrelse og den rufsete, gyllenbrune manken. Kieran vasset i land og møtte Ash McDonald oppe på sanden og snudde seg og viste ham barnet han hadde på brystet. «Å, steike.» Med en trælete finger trakk Ash en flik av håndkleet til side og stakk det ubarberte fjeset frem for å betrakte Audrey. «Hun er jo altfor fin til å være din, men gratulerer likevel.» Han rettet seg opp og blunket til Mia, som nå hadde reist seg og kom gående mot dem mens hun børstet sand av skjørtet. «Bare kødda. Hun er nydelig.» «Takk, Ash.» Mia kvalte en gjesp mens han kysset henne på kinnet, og bøyde seg ned og klappet hunden. «Hei, Shifty.» Ash nikket mot Kierans våte shorts. «Hvordan var vannet?» 10
61758 De overlevende – s. 10
28.09.2023 15:21
«Helt greit.» «Du ville mimre litt, eller?» Kieran smilte. «Skulle gjerne ha tatt meg en svømmetur.» Kieran visste ikke hvor mange timer han og Ash som tenåringer hadde stått til livet i iskaldt sjøvann dagen etter en fotballkamp og ventet på den påstått lindrende effekten. Men det var mange. Ash hadde vært et kjent ansikt i bybildet i Evelyn Bay på sommerstid, litt av og på i feriene i mange år, men ble som femtenåring fastboende da foreldrene skilte seg og moren flyttet tilbake til hjembyen. Kieran hadde ikke visst så mye om ham, bare at han kom fra en gruveby vest i staten, hvor fotballaget var henvist til å spille på grusdekke fordi forurensning fra gruvedriften ødela gressveksten. Av den grunn burde kanskje ikke Kieran ha blitt så overrasket som han ble da den nye gutten troppet opp på trening, og Kieran for første gang i sitt liv kom til kort på hurtigløpstestene. Plutselig hang målstatistikken i en tynn tråd, og dueller han hadde vært banens ubestridt beste på i årevis, ble nå aggressivt utfordret. Han hadde kastet bort noen uker på å være fly forbanna, men så intensiverte han innsatsen, både på treningssenteret og på banen, bare for nok en gang å bli forbanna da han fant ut at Ash hadde gjort nøyaktig det samme. De hadde vært midtveis i sesongen, og Kieran hadde gått ned på stranden sent en kveld og vasset uti, bare for å oppdage at han tilfeldigvis befant seg rett ved siden av Ash. Kieran aktet ikke å være den første som flyttet seg, og hadde lagt armene i kors og stått og stirret stivt utover sjøen. Slik hadde de blitt stående, side om side i taushet gjennom hele svømmetreningen. Et sted nord for dem lå det australske kontinentet, usynlig, lengst mot sør lå Antarktis. Foran dem var det ingenting, bare horisonten i det fjerne. «Har perset flere ganger den måneden her enn i hele fjor i den gamle klubben.» Kieran hadde blitt overrasket over å høre stemmen til Ash. Han hadde skottet bort på den andre gutten, som noen 11
61758 De overlevende – s. 11
28.09.2023 15:21
ganger var en tanke sterkere, sekundet raskere eller hakket kjappere i reaksjonen, andre ganger ikke. «Det har vært fint, egentlig.» Og visst pokker, gikk det opp for Kieran med en blanding av ergrelse og gryende anerkjennelse, fyren hadde jo rett! Det hadde vært fint. Kieran hadde aldri vært bedre enn når han raste rundt etter den drittsekken der. Treneren hadde avsluttet økten, og Kieran ble stående og se på at Ash begynte å vasse innover mot stranden igjen. Han åpnet munnen. «Du, vent litt, da.» Ash ventet. Og fra da av var det i grunnen gjort. Ingen av dem spilte så mye fotball lenger, men et drøyt tiår senere var Kieran i minst like god form som han hadde vært den gangen, og som idrettsfysioterapeut var det nå han som skulle motivere folk til å holde ut i iskaldt saltvann. Ash så ut til å være omtrent den samme, han også, tenkte Kieran. Gartnerjobben hadde gitt ham dette sunne, værbitte preget man får av å lempe jordsekker og bakse med felte trær. «Når kom dere, da?» Ash satte ryggsekken fra seg på stranden, og Kieran hørte den dumpe, metalliske klirringen av hageredskaper. «For et par timer siden.» Kieran og Mia hadde bare blitt værende hjemme hos foreldrene hans så lenge de måtte for høflighets skyld. Så hadde de funnet på en unnskyldning for å komme seg ut og få litt frisk luft. Han kunne fortsatt se verandaen på baksiden av huset deres fra der han sto, bare et hvitt gjerde skilte tomten fra stranden. Kieran kjente han fikk litt klaustrofobi ved tanken på at han skulle tilbake dit. «Hvordan går det med faren din?» spurte Ash. «Har ikke sett noe til ham på et par uker.» «Ikke så veldig bra.» Kieran lurte på om han skulle begynne å forklare, men nei, Ash nikket naturligvis allerede. På et sted som Evelyn Bay visste folk hvordan det lå an. Trolig bedre enn Kieran selv. Han hadde ikke sett faren på 12
61758 De overlevende – s. 12
28.09.2023 15:21
drøyt halvannet år, mens Brian ennå var frisk nok til å ta fly til Sydney. Allerede da hadde Brian vært konstant forvirret, og Kierans mor, Verity, hadde brukt mesteparten av oppholdet på tålmodig å forklare ham ting. Da Audrey ble født for tre måneder siden, hadde Verity kommet alene for å møte sitt første barnebarn. På tross av denne blinkende, røde varsellampen hadde Kieran likevel blitt stum av sjokk da de ved ankomsten tidligere på dagen ble møtt av det tomme skallet som en gang hadde vært Brian Elliott. Kieran var oppriktig usikker på hvorvidt farens tilstand hadde forverret seg raskt, eller om det bare var ham selv som hadde fortrengt det fullstendig. Brian var nå uansett i demensens jerngrep i en alder av bare sekstiseks. Selv legene mente at han hadde hatt uflaks. «Når er det de flytter?» Ash skottet bort på huset til foreldrene hans. «Om noen uker.» Det sto en sykehjemsplass og ventet på ham i Hobart. «Vi tenkte det sikkert var greit for mamma å få litt hjelp med pakkingen.» «Men hva skal hun gjøre? For hun skal vel ikke på noe sykehjem, hun?» «Nei.» Kieran så for seg Verity, som i en alder av sekstifire fort kunne bli tatt for å være ti år yngre og fortsatt løp eller syklet nesten hver eneste dag. «Hun har funnet seg en toroms leilighet i nærheten av sykehjemmet.» «Akkurat. Det blir jo» – Ash lot tungen gli over tennene mens han lette etter det riktige ordet – «lettvint.» «Ja.» Kieran håpet virkelig det, for han hadde en sterk mistanke om at Verity kom til å mistrives veldig. Ash tenkte seg litt om. «Du, si til Verity at hun må gi meg beskjed når huset skal legges ut for salg, så skal jeg gjøre i stand hagen for henne. Gratis, naturligvis.» «Ja vel? Tusen takk.» «Bare hyggelig. Det er en kjip situasjon.» Det var kjipt. Kieran hadde vært klar over det. Han burde ha kommet hjem før. 13
61758 De overlevende – s. 13
28.09.2023 15:21
«Hvor lenge er det siden du var hjemme sist?» Ash hadde lest tankene hans. «To år?» «Det er nok lenger siden enn det», påpekte Ash, og Mia ristet allerede på hodet. «Det er nærmere tre», sa hun og snudde seg mot Ash. «Hvordan går det med Olivia? Jeg sendte henne en e-post om at vi skulle være her en uke.» «Jo, det går bra, og hun har kjempelyst til å høre hvordan dere har det.» Ash tok opp telefonen. Jeg skal bare sjekke om hun er hjemme nå, hun bor rett der oppe. Fisherman’s Cottage.» Han nikket mot husrekken som lå med baksiden vendt ut mot stranden. «Ja vel?» Kieran husket godt det lave, panelkledde strandhuset et titall hus bortenfor der foreldrene hans bodde. Skjønt betegnelsen strandhus var i overkant idyllisk. I likhet med de fleste husene i sentrum – selv de av nyere dato – skrek det sekstitallsarkitektur. «Hvor lenge har hun leid der?» «Halvannet år, tenker jeg. Siden hun flyttet tilbake, i hvert fall.» Mens Ash ringte kjæresten, forsøkte Kieran å forestille seg Olivia Birch som trettiåring. Han hadde ikke sett henne på – han forsøkte å regne det ut – tja, årevis, så når han så henne for seg, var det som attenåring. Hun hadde vært høyreist og smidig, med en kroppsholdning som voksne beskrev som «rank», gutta som «sexy». Hun hadde vært fast inventar nede på stranden, med det brune håret samlet i en hestehale som hun utålmodig dyttet unna når hun dro opp glidelåsen på våtdrakten. Høy var hun naturligvis fortsatt, og trolig pen også. Jenter med Olivias naturlige skjønnhet pleide å holde seg godt. Ash holdt telefonen opp til øret, så la han på, rynket pannen og myste litt mot skjermen. Han løftet hodet, og til Kierans overraskelse ropte han bortover stranden. «Hei! Bronte!» Den unge kvinnen som hadde gått og finkjemmet stran14
61758 De overlevende – s. 14
28.09.2023 15:21