Andromeda
62121 Andromeda – s. 1
04.12.2023 14:14
Therese Bohman
Andromeda Oversatt av Monica Aasprong
62121 Andromeda – s. 3
04.12.2023 14:14
Therese Bohman Originalens tittel: Andromeda Oversatt av Monica Aasprong © 2022 Therese Bohman First published by Norstedts, Sweden Published by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2024 ISBN 978-82-02-78822-3 1. utgave, 1. opplag 2024 Omslagsdesign: Tina Blomqvist Omslagsillustrasjon: Tina Blomqvist Sats: Type-it AS, Trondheim 2024 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2024 Satt i 9,9/14 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
62121 Andromeda – s. 4
04.12.2023 14:14
Wohin gehen wir? Immer nach Hause. novalis
62121 Andromeda – s. 5
04.12.2023 14:14
1.
62121 Andromeda – s. 7
04.12.2023 14:14
FORLAGSHUSET LIGGER FORTØYD SOM et fartøy midt i byen, en stor, lys bygning som krones av en takterrasse. Fasaden er et rutenett av tre og granitt, i vinden vaier flagg med en snirklete, men bestemt R. R som i Rydéns. Det er på takterrassen festene holdes. Det føles som å eie hele byen når man står der oppe, som om alt ligger for ens føtter. Sakte omsluttes man av skumringen som kryper nærmere, mens surret fra gjestene blir høyere og de mange lyslenkene blir tent. I baren står unge menn i hvite skjorter og svarte vester, de skjenker opp nedkjølt hvitvin og plasserer glasset på en liten pappbrikke med samme R som på flaggene: i gullfolie mot kremhvit bakgrunn, det sies at man har funnet en slik brikke blant etterlatenskapene til Strindberg. Høstens fest markerer bokårets virkelige begynnelse, med samme forventning i luften som før en skolestart mingler sesongens forfattere nervøst med økonomiavdelingens forhåpninger tungt hvilende på sine skuldre. 9
62121 Andromeda – s. 9
04.12.2023 14:14
Men det er vårfestene som er de beste, det er de som er legendariske. Det er da man står i den evighetslange maikvelden og ser skumringen senke seg sakte over hustak og kirketårn og alt føles som en lek. Det gjør ingenting om vi ansatte tar noen glass for mye, for akkurat da trenger vi ikke være representative og profesjonelle, vi kan feire året som er gått, prisene og nominasjonene, som i desember ikke ble markert mer høytidelig enn med en pliktskyldig bløtkake til ettermiddagskaffen siden alle var så stresset før jul, vårens debutanter som hadde gått bedre enn vi hadde turt å håpe på. Vi glemmer at det gjenstår noen ukers arbeid med alt som skal til trykk før sankthans, de siste rundene med korrektur, baksidetekstene og prøvetrykkene, manus man sovner over og til slutt kan nesten utenat, de som skal bringe nye hyllester og nominasjoner i høst: Vi tar et glass til under den store, lavendelfargede himmelen. Jeg hadde hørt snakk om festene lenge før jeg begynte på Rydéns. Det var vårsesongen 2009, ti ukers praksis, og jeg var stolt og glad over å være en av de få som hadde fått utplassering på et stort forlag. Samtidig hadde jeg aldri kjent meg så uerfaren. De eneste jobbene jeg hadde hatt tidligere, var vikariater i hjemmehjelpen og som renholdsarbeider, og ingenting ved arbeidet på forlagshuset var noen selvfølge for meg. Jeg måtte lære meg den minste lille ting fra bunnen av: hva man har på seg, hvordan man bruker skriveren og kopimaskinen, hvordan 10
62121 Andromeda – s. 10
04.12.2023 14:14
man forholder seg til kolleger, at man refererer til dem som kolleger og ikke som arbeidskamerater eller jobbvenner. Og hvordan man navigerer i de hierarkiene som helt åpenbart fins, samtidig som man forventes å gripe enhver sjanse til å vise selvstendighet og initiativ. De første ukene gråt jeg ofte når jeg kom hjem med manusbunken min om kvelden. Jeg hadde akkurat flyttet fra en studenthybel på Lappkärrsberget til en ettroms i framleie ved Skanstull, og jeg hadde ikke regnet med at det skulle få meg til å føle meg så ensom. Når jeg prøvde å betrakte tilværelsen min utenfra, framsto den nesten som et klisjéaktig bilde av fremmedgjøringen i en storby, å være så nær andre mennesker og samtidig så langt ifra dem. Jeg var et lite menneske blant tusener av andre, en av de som hastet over Ringvägen før trafikklysene skiftet, som skyndte seg nedover trappene til T-baneperrongen, trengte seg inn på første og beste bane nordover og gikk av på Hötorget. Jeg hadde en gnagende følelse av at noe manglet i tilværelsen, en konstant murrende opplevelse av savn som var vanskelig å sette ord på. Omgangskretsen min var helt tilfeldig og midlertidig oppbygd etter forholdene og ville trolig oppløses når studiene var over, de fleste kvelder tilbrakte jeg med å lese alene hjemme, innhyllet i en følelse av trøstesløshet. Av og til gikk jeg turer nede langs Årstaviken, fulgte kaien bort til Danvikstull og sto der og betraktet vinduene som lyste i Hammarby sjöstad. Det føltes ofte som om ingenting i livet mitt var på 11
62121 Andromeda – s. 11
04.12.2023 14:14
ordentlig, i hvert fall aldri like mye på ordentlig som for folk jeg kjente. De virket på en måte mer forankret i verden, sikre på hva de ville med livet sitt, og hvordan de skulle gå fram for å nå dit. Og samtidig gjorde den følelsen meg frustrert, for jeg hadde jo faktisk mangt som jeg for noen år siden bare hadde kunnet drømme om: bosted i indre by, snart fullført utdannelse, praksis på et stort forlag. Bortsett fra den dårlige studentøkonomien og at våren var sen, hadde jeg ikke mye å klage over. Jeg våget knapt å åpne munnen på møtene på Rydéns. Alle virket så selvsikre, argumenterte for sin sak på en proff, finslepen måte, eller avslappet, på grensen til nonsjalant. Begge måtene utstrålte rutine og selvtillit, og jeg hadde verken det ene eller det andre. Ofte tenkte jeg at jeg måtte si noe, at de ellers ville tro at jeg var uinteressert, når det eneste jeg ville, var å kunne si noe smart. Men jeg kom ganske enkelt aldri på noe smart nok å si. Til slutt ble det en tvangstanke: så mange møter, og jeg hadde knapt sagt noe ennå, og om jeg så skulle gjøre det, forestilte jeg meg at de andre ville reagere, snu seg og stirre på meg, og tenke: «Kan hun snakke?» En dag ble en av Rydéns nyutgitte romaner anmeldt i nesten alle dagsavisene, og fikk jevnt over lunken kritikk, akkurat slik jeg hadde tenkt at den ville. Egentlig lurte jeg på hvorfor forlaget i det hele tatt hadde utgitt den. Samme formiddag slumpet jeg til å havne på tomannshånd med Gunnar, som var litterær sjef, foran kaffeautomaten på lunsjrommet. «Det var ikke noe særlig til anmeldelser, dette», sa han 12
62121 Andromeda – s. 12
04.12.2023 14:14
for å konversere og nikket mot avisenes kulturbilag som lå oppslått på bordet. «Jeg synes nå faktisk ikke at det var noe særlig til bok heller», sa jeg forsiktig. Det var helt sant, men jeg angret likevel på ordene så snart jeg hørte dem. De lød langt mer kritiske enn jeg hadde tenkt. «Jaså?» sa Gunnar. «Hvorfor ikke?» Det var ikke noe aggressivt i spørsmålet hans, ingen såret prestisje. Han lød genuint nysgjerrig. «Jeg synes den liksom er for uttenkt», sa jeg. «Det er ikke noen ordentlig smerte eller følelse i den. Den føles uærlig.» «Det var hardt», sa han lavmælt. Et øyeblikk trodde jeg at jeg hadde trampet i salaten, at jeg hadde brutt en lojalitetsregel som tilsa at man aldri kritiserte forlagets egne utgivelser, at jeg kanskje hadde ødelagt muligheten til å få fortsette på Rydéns etter at praksisperioden var slutt. Men han smilte så vidt mot meg. «Jeg er enig», sa han. «Jeg sa det samme allerede da Jenny presenterte den i høst, men av og til må man bare gi seg. Kom og bli med meg.» Han gikk foran meg gjennom korridoren til værelset sitt, der han rakte meg tre papirbunker med gummibånd rundt. «Les disse og se om det er noe å gå videre med», sa han. «Okei?» sa jeg. «Det er debutmanus. De har vært gjennom en første 13
62121 Andromeda – s. 13
04.12.2023 14:14
konsulentrunde, men det trenger ikke å bety så mye. Vi kan sammenholde lesninger fredag formiddag.» «Okei», sa jeg igjen. Det var fryktelig vanskelig. Jeg prøvde å gjette meg til hva som var riktig mening å ha om manusene, men det kjentes akkurat som møtene på Rydéns og slik det pleide på seminarene på universitetet, der jeg aldri visste hva jeg skulle si om tekstene vi hadde lest, og alltid lurte på hvordan alle andre kunne mene så mye. Hvor fikk de alt ifra? Jeg var ikke vant til å formulere meninger om ting. Selv om det stadig ble understreket hvor viktig det var med selvstendige analyser og refleksjoner på seminarene, var det aldri noen som lærte en hvordan man skulle komme fram til dem. Nå fantes det ikke engang noen gruppe å gjemme seg i, noen andres meninger å surfe videre på. Jeg leste raskt igjennom alle de tre manusene i håp om at jeg intuitivt skulle kjenne hva som var bra, og hva som var dårlig, men hjernen kom meg hele tiden i forkjøpet og fikk meg til å tvile på den følelsen jeg hadde. To av manusene hadde en tydelig misjon, og jeg så allerede for meg baksidetekstene man kunne ha skrevet, livfulle formuleringer om et par aktuelle samtidsskildringer med viktige perspektiver. Jeg visste at det var en beskrivelse som alle ville kjøpe, og at romanene ville bli betraktet som både god og viktig litteratur. Det tredje manuset var helt annerledes: gåtefullt, egensindig, poetisk, mer verdensfravendt i forhold til de andre, vanskeligere å forklare, og dermed 14
62121 Andromeda – s. 14
04.12.2023 14:14
vanskeligere å selge. Magefølelsen sa meg at det var best, men samtidig visste jeg ikke hvordan jeg skulle begrunne det. Dessuten ville jeg ikke bære ansvaret for refusering av manus som kunne bli utgitt med suksess på et annet forlag. Jeg ble stadig mer oppgitt etter som uka gikk. Snart var det torsdag kveld, og fra datamaskinen hørtes plinget fra gruppechatten idet noen medstudenter bestemte seg for å gå ut og ta et glass. Da forlot jeg manusbunkene mine og gikk for å treffe dem. Jeg tenkte at jeg ganske enkelt måtte gi opp og si det som det var på møtet med Gunnar dagen etter: Jeg vet ikke hva jeg synes. Dette er for vanskelig for meg. Forlagsverdenen er nok likevel ikke noe for meg. Jeg drakk noen glass, raskt og uforsiktig ettersom jeg like gjerne kunne bli full nå som jeg hadde mislyktes på praksisplassen min og verken hadde nok følsomhet, meninger eller personlighet, jeg satt taus på den ukomfortable benken og hørte på snakket til medstudentene mine, en kjedelig diskusjon om en eller annen bok på pensum. De hørtes så provoserende prektige ut, som om de fortsatt befant seg på et seminar på universitetet selv om de satt blant venner med tre øl i kroppen, de snakket som om de prøvde å imponere noen, og samtidig fikk de egentlig ikke sagt noe, i hvert fall ikke noe som betydde noe. Plutselig syntes jeg at alt sto klart for meg. Jeg unnskyldte meg og skyndte meg hjemover sånn at irritasjonen min ikke skulle glippe, syntes at T-banen gikk 15
62121 Andromeda – s. 15
04.12.2023 14:14