Ismael av Roy Jacobsen

Roy Jacobsen

Ismael

© J.W. Cappelens Forlag a.s, 1998 I CUB-serien første gang i 1999 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-45110-3 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

ISMAEL «Nå er du med barn, og du skal føde en sønn: du skal gi ham navnet Ismael, for Herren har hørt hva du led.

Han skal bli et villesel av en mann.

Hans hånd skal være vendt mot alle og alles hånd mot ham; han skal slå seg ned like for ansiktet på alle sine frender.»

1. MOSEBOK, KAP.16 (11,12,13)

DEL I

1 SEPTEMBER

Tor mente at mannen som satt overfor ham i togkupeen kunne ha godt av en tannregulering, litt mer hår på hodet og en ganske hardhendt behandling. Han hadde en hudsykdom, som ikke påkalte medlidenhet men irritasjon, som om den var selvpåført, eller en rettferdig straff.

– Når går toget? spurte han.

– Hvert øyeblikk, sa den fremmede.

Tor lempet kofferten opp på bagasjebrettet og satte seg ved vinduet. Han tenkte på graset som grodde for harde livet og skjulte alle spor. Den fremmede var på hans alder, litt eldre, litt yngre. Tor kunne se at han gledet seg til at toget skulle komme i bevegelse, så han kunne ta fram matpakke og termos og gå i gang med det alle reisende gleder seg til, å spise, for å reise er å spise, for den enkle mann som for den mer kompliserte, mens blikket harker seg fram over fredelige landskap man neppe kommer til å se igjen noen gang.

Og ikke før var jernormen ute av det gjallende stasjonsområdet, før mannen åpnet veska og trakk fram en matpakke av det tungindustrielle slaget. Papiret var nytt, men krøllet. Hendene hans var ustø, og Tor kjente denne følelsen, selv om man er sikker på hva en matpakke inneholder, håpet om at den likevel skal skjule en positiv overraskelse, og utpakkingen ble da også avsluttet med et resignert sukk, idet han måtte slå seg til ro med fem tjukke skiver: serve9

lat på de to øverste, salami på den neste, som hadde satt sitt stempel opp gjennom mellomleggspapiret, et tegn på dårlig planlegging og et litt for langt opphold i en varm buss, muligens, mens de nederste skivene var mer fristende, karbonade med en kvast flattrykt grønt, uten tvil uttrykk for ønsket om å skape en stigning i programmet. Fåfengt, tenkte Tor, ettersom man jo får sulten stillet, av servelatog salamiskivene og i grunnen er lei hele prosjektet idet man skal sette tennene i høydepunktet.

– Det er vel kona di som har lagd den der? nikket han mot matpapiret, der den siste skiva fikk hvile i fred.

– Ja, måtte mannen innrømme, og et par smuler fulgte med pusten hans ut.

– Skal du ikke drikke noe til alt tørrfôret?

– Joda.

Han lo. – Men jeg drikker ikke før til slutt.

– Hvorfor det?

– Det smaker best da, går jeg ut fra. Vil du ha en kopp?

– Ja, takk. Hvis du har to kopper.

Mannen fant fram en termosflaske av den typen som hadde en løs kopp under den ytterste, som var fastskrudd, og Tor fikk den ytterste, den største, men den ble ikke fylt helt opp, i likhet med den minste, men her var vannstanden nærmere kanten, slik at de to koppene likevel inneholdt omtrent like mye.

De drakk.

Tor så mannen skylle munnen med den varme væsken, både hørte og så ham rense tennene med tunga og tenkte at dersom han nå trakk opp en revolver og satte den mot den høyre fortanna hans og trakk av, så ville fyren forlate denne verden som få før ham, ettersom det ikke ville ha eksistert noe motiv for en slik handling, og heller ikke noe menneske som ville ha hatt glede av den. Så hvorfor ikke la mannen leve, tenkte Tor raust, som Gud, som gir selv de stygge et liv og har sin uransakelige glede av mennesker som aldri får vite at de er blitt tatt til nåde i siste liten.

Så han trakk den eneste naturlige konklusjonen av dette 10

opptrinnet i denne togkupeen denne lyse septembermorgenen, idet den enorme slåsshansken boret seg gjennom det vassgule landskapet, at her satt to tilsynelatende vanlige mennesker overfor hverandre og drakk for lite kaffe av to ikke like store kopper idet en forlegen stillhet bredte seg mellom dem.

2 Susi sto ute på trappa da han kom. Som sist gikk han ut av taxien før han betalte og ble stående i grusen ved siden av bilen og se på henne, på ti–femten meters avstand, bredt smilende. Han slo frakkeskjøten bakover og fisket opp lommeboka, lente seg mot det åpne vinduet og spurte sjåføren hvor mye han skulle ha, som om han ikke visste det, åttisju kroner, ja, så la det bli nitti da, og gi meg en kvittering, og slengte en hundrelapp ned på setet der sjåføren hadde lagt avisene sine og en papirpose påført logoen til et bakeri. Han fikk igjen en tier, puttet den i lommeboka, rettet ryggen og smilte til henne mens han ventet på at sjåføren skulle stige ut og åpne bagasjelokket og gi ham kofferten, med et nikk.

Hun smilte tilbake.

Han kunne se at hun hadde pyntet seg, for hans skyld, hvis hun da ikke alltid gikk sånn, på dette bortgjemte bruket, for å gi livet her en mening, eller henne selv litt velvære, men det kunne han jo ikke vite, for selv om han spurte, og hun svarte, så kunne han aldri bli helt sikker på at hun snakket sant.

– Takk takk, sa han og grep kofferten. – Vet du at vi bor så langt unna folk at det koster sjuogåtti kroner? sa han og ga henne et kyss på kinnet og lot seg omfavne. Han registrerte at hun hadde badet av seg gatekjøkkenlukta og dynket seg med en eller annen parfyme, som han likte, 11

før han gjorde seg lempelig løs og fortsatte inn i gangen og satte kofferten ved foten av trappa, som om den hørte hjemme der.

– Så stor er vår ensomhet, Susi. Sjuogåtti kroner. Godt at vi har et hjem. Godt vi har et skjulested, en borg, et fort. Her, ta jakka mi, dette er jo det eneste stedet der en blir behandlet som et menneske, og gudene skal vite at jeg nyter det.

Han lo og ga henne en klem til, for å gjøre opp for den forrige, som var for kort, og la seg på divanen som var trukket inn på kjøkkenet, og så på at hun fullførte middagen, fårikål, yndlingsretten hans, de runde leggene hennes som begynte der det halvlange skjørtet sluttet og endte i to smale røde sko, baken som bulet oppmuntrende under det trange stoffet, trusekanten synlig, de lubne overarmene og brystene som pekte selvsikkert mot juleillustrasjonen som fortsatt prydet fliseveggen over de dampende grytene.

– Kan du ikke gjøre meg en tjeneste, Susi, mens sauen godgjør seg?

Hun knakk sammen i en lys latter, men tørket av hendene og kom mot ham med et skjelmsk smil og satte seg på divanen og løsnet beltet hans og ba ham lette på baken, så hun fikk av ham buksene, vel vitende om at han ikke kunne fordra å ha den kalde glidelåsen gnissende mot sømmen mellom lemmet og ballene, og han studerte de slanke fingrene, det besluttsomme grepet, som dvelte de ved en girspak, med en kule på toppen, som nå begynte å bevege seg opp og ned, først langsomt, så noe mer taktfast, nesten moderlig, og etterhvert svært målbevisst.

– Du har godt håndlag, Susi.

– Det har jeg alltid hatt.

Han la armene under hodet og lot blikket vandre fra hånden hennes og opp i det rødmalte bjelkelaget og ned igjen på det konsentrerte ansiktet, til de duvende brystene, og det tok ikke lang tid før han fikk et svare strev med å holde øynene åpne.

– Heisann, sa hun med en liten latter, og gikk for å hente 12

en tørkerull med små blå blomster, som en annen sykepleier, og en øl, som hun åpnet og helte i et glass så skummet rant nedover stetten.

– Deilig å komme hjem, sa han og drakk lenge. – Har det hendt noe siden sist?

– Ikke noe særlig, sa hun og kikket ned i gryta, men tok seg i det: – Jo, det var noe bråk inne i bygda, en eller annen ble funnet død etter en fest, og lensmannen er ikke sikker på hva han døde av.

Hun sang. Da teksten var uttømt, nynnet hun. Tor lyttet med halvlukkede øyne.

– Hva mener du? spurte han.

– Med hva?

– Med den historien?

Hun trakk kjelen av plata.

– Det ser ut som om han har falt ned fra brua, men lensmannen mente han like gjerne kunne ha blitt slått med et eller annet. Det har vært folk fra Kripos her også.

– Og det kaller du «ikke noe særlig». Jeg må si du uttrykker deg gåtefullt, Susi, er det alderen som tynger deg?

– Ikke snakk om alderen min, Tor, jeg er ikke mer førti nå enn sist du var hjemme, og jeg holder meg bra, det er vi enige om.

– Selvfølgelig, men hva var det for en fyr, han som døde?

– Jeg aner ikke. Først fikk jeg høre at det var en ungdom, så sa noen at det var en mann på vel femti, en bonde fra den andre siden av bygda.

– Har de vært her også?

– Politiet? Nei, de stanset bare for å spørre etter veien.

Så stilte de også noen spørsmål, om jeg hadde vært på festen forrige lørdag, men det hadde jeg jo ikke …

Tor satte seg opp og kneppet igjen buksa, tok en slurk av ølglasset og reiste seg, ble stående foran det smårutete vinduet og se nedover de uflidde jordene, som nå i september virket mer uflidde enn for eksempel i juli da den sprutende grønnfargen kunne bedra både trente og utrente øyne: tuer og små bjerk som skulle ha vært fjernet for 13

lengst. Men han likte å se naturen ta tilbake det menneskene hadde hatt til låns noen århundrer, og sugd næring av, ihvertfall nok til at hans generasjon slapp å gå krumbøyd rundt i den samme møkka, og kunne «ta en utdannelse», som man kalte det, og være borte så lenge at de kunne komme tilbake og kjøpe igjen hele stasen uten å bli gjenkjent av en sjel.

Han hadde begynt å tenke at tida gikk fort. I barndommen var det en evighet siden krigen. Nå var den så vidt over. Engang hadde han et navn. Nå hadde han et annet.

Ingen av dem hadde noe med ham å gjøre, men så har heller ingen noe med hva man heter, når de bare får vent seg til det, men det at han en gang i ungdommens fårete uskyld kunne ha stått her og sett nedover de samme triste jordene, det spilte en rolle, så pass betydelig at han måtte svelge et gisp, kanskje av takknemlighet, kanskje av syk innlevelse.

– Det er de veloppdragne som er farlige, mumlet han mot de små rutene. – De som finner seg i alt, eslene og kamelene, det er de som er farlige. Har du tenkt over det, Susi?

– Nei. Maten er ferdig. Kom og sett deg.

Han stakk pekefingerneglen inn i sprekken mellom vindusglasset og rammen og vippet ut en bit kitt, så den gjøre en pen bue gjennom det melete sollyset.

– Marit kommer en tur i kveld, sa hun. – Jeg håper ikke du har noe imot det?

– Nei, jeg har vel ikke det.

Han satte seg og studerte den nye tallerkenen, hvit med en tynn blå rand, 26 cm, tenkte han og slo knoken i den, smilte til Susi som øste opp fårikål. – Hva er det for slags påskudd hun har nå?

– Det var et eller annet hun absolutt ville snakke med meg om, og hun vet jo ikke at du er her, så jeg kunne ikke godt si nei.

– Det tar vel ikke lang tid?

– Høyden en time.

14

– Nydelig, sa han. – Hvorfor serverer du ikke det her på gatekjøkkenet istedenfor den frityrdritten, du kunne blitt millionær?

– Jeg kunne blitt ruinert, ungdommen liker dritt, og det er de som betaler. De andre går på bondeheimen, hvis de absolutt skal ut og spise.

– Og eter dritt de også, vafler og graut, hvorfor kan ikke folk holde seg hjemme?

– Spør ikke meg. Hvordan var det i byen?

– Som vanlig. Jeg får besøk i morgen, du er vel på jobb?

– Nei, men jeg kan ta meg en tur, handle og kikke på gutta.

– Ikke for mye av det, Susi, da skjærer jeg pattene av deg.

– Det gjør du ikke, du er ikke sjalu for fem øre.

Han smilte.

– Ikke undervurder meg, vennen min. Skål! Dette blir bedre og bedre for hver gang. Hvis du dør før meg så er det maten jeg kommer til å savne mest.

Hun sa plutselig alvorlig: – Det er nok du som kommer til å dø før meg, og jeg kommer til å savne hele deg.

– Så så, Susi, sa han. – Det der har vi bestemt oss for ikke å snakke om. Vi kan jo dø sammen.

– Holder du ord da?

Han lo skjevt og åpnet en ny øl, skjenket i til dem begge.

– Det kan jeg ikke garantere. Jeg er en vanlig mann, og en vanlig mann er full av dritt. Men hvem vet, kanskje skjer det et mirakel, kanskje det ikke skjer noe som helst.

Er du mett allerede?

– Jeg må bare ha en pause. Det ble så kavete med maten. Skal vi ta en røyk?

– Ute? Hun nikket. Han la fra seg bestikket, og de gikk ut og satte seg på en benk i solveggen. Det var tidlig ettermiddag. Han tente to sigaretter, ga henne den ene og la armen rundt henne.

15

– Griner du mye, Susi?

– Litt. Men jeg har jo Marit, når du ikke er her.

En skjære lettet fra et reir i tuntreet og skar skrattende ned i graset mellom låven og huset. Da den lettet igjen, og flakset i urytmiske bølger mot elva, så de på hverandre.

Han la merke til at alderen hadde strødd litt aske i håret hennes og tegnet noen ørsmå linjer i den blekbrune huden.

– Vet du hva? sa han og lot blikket gli tilbake mot elva.

– Den ulykken, eller det mordet, jeg liker det ikke.

– Nei, hvem liker sånt.

– Jeg liker ikke at det skjedde her. Her har det aldri skjedd noe. Det forstyrrer meg. Dette er et fredelig sted.

– Det er det vel ikke noe å gjøre ved.

De satt tause til skjæra kom tilbake og landet i graset, for derfra å fortsette opp i reiret, stadig med to par øyne klistret til den metalliske fjærdrakta. Susi lo sin klare latter.

– Hva gjør den i reiret på denne tida av året?

– Det er en ungfugl, sa Tor. – Den har ikke skjønt at sommeren er over, at livet har begynt.

Hun sneipet røyken og slapp den i en blikkboks som sto på en steinhelle ved siden av benken.

– Skal vi spise ferdig?

3 Han hadde ikke sett denne Marit før, men det var blitt snakket mye om henne. Hun var en fredsdue, et ubegripelig innslag i Susis liv, som han var det. Nå lå han på ei fillerye i annen etasje og studerte henne gjennom et kvisthøl i golvet. Hun hadde plassert seg rett under ham, og han hadde fin utsikt ned i utringningen hennes. Hun var mørk blond, i begynnelsen av tredveårene og litt for trang i klesveien. Rett overfor henne satt Susi og var helt 16

tilkneppet hun også. Det irriterte ham at han ikke kunne høre hva de snakket om, det viktige temaet som absolutt måtte drøftes, men det handlet om en Harald som det lot til å herske delte meninger om. Marit var oppskrudd og foroverbøyd, hun brukte hendene til å understreke et eller annet, brystene skalv, og Tor gjorde seg tanker om hvordan hun kunne se ut naken: litt kraftig over hoftene antagelig, selv om kvinner med store bryster som regel er både smale og grunne i bekkenet. Hun satt med knærne litt kalvbeint mot hverandre, og idet hun lente seg bakover for å gjøre et kast med hodet, kunne han fastslå at lårene, som var innpakket i sorte strømper, hvilte tett mot hverandre, som to ovale puter, hele veien fra knærne og opp under en liten kulemage, men det ble med håpet, for hun satt med en jakke i fanget, som om hun straks skulle gå igjen, og han fikk inntrykk av at påskuddet hennes var svært tynt, at det ble holdt oppe av forvirrede følelser, blant annet for hans Susi, som antagelig var litt av et varp også for kvinnekjønnet, den forretningsmessige og naturlige lidenskapen hennes, som om intet menneskelig var henne fremmed, nå lente hun seg forover og kom i berøring med gjestens knær, utvilsomt i rette øyeblikk, og la deretter en hånd på den nakne armen hennes og strøk den noen ganger, forbi albuen, mot skulderen, mens Marit fortsatte å snakke uavbrutt, før hun plutselig la hodet bakover og åpnet gapet for et uhørlig stønn – og satte øynene rett i hans!

Men Tor visste at det ikke er øyne man ser gjennom et hull i taket, eller andre gjenstander, men bevegelser, så han konsentrerte seg om ikke å blunke, mens han flyttet blikket de små centimetrene ned over haka og halsen og inn i utringningen hennes, to rader med koboltblå blonder rett over brystvortene, og tenkte et øyeblikk at hun med alt det faste kjøttet neppe kunne ha barn, før han trakk et lettelsens sukk, for nå lukket hun øynene og ga ham muligheten til å blunke et par ganger, men idet han igjen skulle hengi seg til forestillingen der nede, hadde han fått syns17

feltet ødelagt av hodet til Susi, som hadde lent seg enda lenger forover og antagelig slikket Marit rundt de lavt utstående kragebeina, i halsgropa og videre nedover mellom brystene, med den følge at Tor fikk opphisselsen sin forstyrret av en grundig irritasjon, samt det brennende spørsmålet om hvordan han skulle få gitt henne et hint om å komme seg unna. Men i det samme så han at hun hadde lagt hendene rundt håndleddene til Marit og tvunget dem bak ryggen hennes, bak stolryggen, og tydeligvis ga henne ordre om å holde dem der, slik at det enorme frontpartiet ble enda mer framskutt. Og hun lot – Susi – en negl gli nedover den bulende og rødflammende huden og løftet til side det blondebehengte skjulestedet slik at en sjokoladebrun vorte spratt ut, som hun tok i munnen i et hardt jafs mens den andre hånden tvang fra hverandre lårene til den mer og mer opphissede men stadig like motstrebende Marit og la seg myndig helt inn i skrittet hennes, og begynte å bevege seg oppover og nedover utenpå trusene, og Tor hørte et fjernt stønn, mente han; «Makt er å gi folk det de vil ha men ikke tør be om,» tenkte han, og irriterte seg over at kvinnene like etter pakket sammen, Marit tydelig opptatt av å signalisere at det inntrufne ikke hadde skjedd, eller ihvertfall ikke var hennes påfunn og ansvar, noe Susi støttet henne i med et moderlig smil, før de ga hverandre en rødmende klem og gjesten tok avskjed, beholdt hånden til Susi et øyeblikk for lenge, i en forvirret takksigelse, kunne det se ut som, før hun rygget ut av blikkfeltet hans og han kunne rulle over på rygg og se sløvt i taket til det lød skritt i trappa og en dør åpnet seg.

– Så du oss?

– Så hva?

– Ikke tull, hva gjør du ellers der nede på golvet?

– Ser på stjernene.

– Kom hit, sa hun og stilte seg på kne i senga, med baken i været.

Han sto nølende opp fra golvet og plasserte seg i grisk posisjon bak henne, løsnet beltet hennes og trakk buksa 18

ned til midt på lårene, så hun ikke skulle få dem fra hverandre, og satte et sirkelrundt bitemerke i hver skinke.

– Fort deg da! ropte hun, og han trengte hardt inn i henne og hørte et gisp, pleide ikke å si stort, Susi, hadde mest glede av å holde igjen, så han dro seg tilbake og så mistrøstig ned på det idiotiske kukkhuet som vippet keiserlig ut og inn av den ørretrøde folden under det snerpete lille øyet som kikket muntert opp på ham, og han holdt seg der, med en hånd rundt hver hoftekam.

– Er det deilig? spurte han hest.

– Pul meg da, for faen!

– Er det deilig, spurte jeg?

– Det er klart det er deilig, kom igjen nå da!

– Ikke utålmodig, Susi, jeg kommer når jeg kommer …

Han var der midt i setningen, seks, åtte ganger, men klarte å trekke seg helt ut idet beina skulle til å gi etter under ham.

– Faen, Tor, hold opp med det der, du vet jeg ikke tåler det!

– Hva var det du holdt på med der nede i stua?

– Ingenting. Hun måtte bare snakke med meg om noe.

Nå?

– Nå – hva? Fortell da!

Susi ga fra seg et teatralsk sukk: – Hun og fyren hennes, Harald … så noen ungdommer nede ved elva den kvelden … Herregud, Tor, kan vi ikke ta dette en annen gang!?

– Nei – kjenn her.

Han ga henne et nytt støt, to, tre, og slet seg til enda en pause: – Kom igjen nå, peste han, – ellers sier jeg at du ser dum ut, og da går det ikke for deg.

– Herregud … De så disse ungdommene, men da Marit ville melde fra til politiet, satte typen hennes seg på bakbeina …

– Hvorfor det?

– Han er gift og vil vel ikke at folk skal vite at han var 19

på skogstur med en annen dame. Marit er tross alt ingen hvem som helst.

– Hva mener du med det?

– Hun jobber på biblioteket, og det har aldri vært lånt ut flere bøker, for å si det på den måten.

Tor begynte å le. Hun hadde lagt kinnet mot dynetrekket, innforstått med at det ble en pause, så han begynte å bevege seg igjen, mer konsentrert nå, muntert men innbitt: – Hvem er denne Harald gift med? ropte han.

– Jeg kjenner henne ikke, men de har to unger og har vel vært sammen for lenge …

– Ikke som oss altså?

– Nei … herregud, nå kommer jeg.

– Det gjør du ikke, det skal jeg sørge for.

Han trakk seg ut igjen og ga henne noen myndige rapp med flat hånd, før han understreket at hvis hun ikke holdt igjen, så forlot han henne for alltid, og da løp en rask skjelving opp gjennom knærne hennes og utløste et befriende latterbrøl, triumferende nærmest, så han hadde bare å kaste inn håndkleet og velte seg ned i sengetøyet og gi seg tankene i vold, om at hun ikke var noe å trakte etter, men jordens avskum, om at han ikke var noe å trakte etter, men en Herrens bespotter og en menneskehetens pøbel, samvittigheten, som ødela freden han søkte hos kvinner men aldri fant. Han tente en røyk, til henne.

– Det regner, sa han.

– Og det finnes ikke noe deiligere. Du ville legge bølgeblikk, men jeg ville ha papp, så regnet kunne høres, lavt?

– Og du fikk det som du ville, som vanlig. Jeg kan forresten ikke si jeg angrer, som jeg angrer på svært lite av det du tvinger meg til.

– Jeg tvinger deg da ikke til noe.

Hun så på ham: – Det står litt whisky igjen nede i skapet.

– Og jeg har med et par nye flasker. Har du is?

– Ja, bland min ekstra stiv, er du snill …

20

– Det er bare det at det er ikke jeg som skal gå ned, det er du.

– Jeg orker ikke.

– Da blir vi liggende.

De hørte regnet. Det steg litt. Skogen ga fra seg et sukk, jordene et svakt stønn. En våt og ubevegelig natt lå tung mot det falleferdige huset. Ingen vind. Naturen, tenkte han, stor og stille og pompøs og så langsom i bevegelsene sine at selv ikke det skarpeste øye kan ha noe håp om å ta den på fersk gjerning.

– Har du savnet meg? spurte han.

Hun nikket med halvlukkede øyne og snudde seg mot veggen.

Han så på skulderen hennes, rund, hvit, hudens språk, livet og alderen, og han måtte lukke øynene og sette seg opp. Han trakk på seg buksene men lot sokkene være, og det angret han på, keramikkflisene på kjøkkengolvet brant mot fotsålene, han fikk ut isboksen, blandet drinkene og gikk opp igjen, burde vel ha sjekket ytterdøra men lot det være, Susi hadde skjøvet putene mot veggen, hun satt.

– Skål.

– Skål, Susi, du er et godt menneske. Det finnes ikke mange som deg.

– Ikke så mange som deg heller.

– Det er fordi jeg har så stor pikk.

– Ikke akkurat nå.

– Ellers da?

– Ikke den største jeg har sett, men den er brukbar. Hva syns du om Marit?

– Ingen ting. Hva er det for en type, egentlig, denne Harald?

– Ingeniør i kommunen, som Marit er så forelska i, sier hun, men så har hun også sjelekvaler, overfor kona hans …

– Hvorfor skulle det by på så store problemer for henne å juge om de ungguttene da?

– En eller annen ble tross alt drept. Men når alt kommer til alt tror jeg det var Harald, at han kunne ta så lett 21

på et mord …, hvis det da var det, det passet ikke inn i romantikken hennes.

– De så ingen av ungdommene gjøre noe?

– Nei, men de var der fyren ble funnet. Og Marit kjente igjen flere av dem. Hør – nå slutter det å regne.

De hørte det slutte å regne. Tor sa: – Det renner ennå?

– Hvor?

– Hør etter da.

Svak sildring, drypp.

– Tønna som står under nedløpet, sa han.

– Jeg har alltid følelsen av at det er noen andre her, sammen med oss, en eller annen idiot som står ute i mørket og glaner.

– Sånn har det alltid vært. Det er det bare å venne seg til.

4 Tor trædde en mark på kroken og tenkte på Susi og på døden. Han tenkte at han ikke fortjente livet. Jeg fortjener ikke livet, tenkte han. Det var midt på dagen og høstsola var varm under de gule løvkronene. Graset på elvebredden gnisset tørt i en søkkvåt høst. Den ene klare dagen i en mørk gjørme av regn og lave skyer.

Etter å ha slengt ut snøret og lagt stanga i en v-formet kvist, satte han seg med ryggen mot en bjerkestamme, myste mot det blendende lyset og så elva flyte svart gjennom alt det gule. Og han tenkte på døden. Eller på ingenting. Og øyelokkene falt igjen idet han la det ene beinet over stanga. En port åpnet seg. Under den gikk hvitkledde barn, med slanger i hendene, strømmet inn og utover en stor slette, eller en ekserserplass, fylte den til randen, barn med bredvingede fugler flaksende over sine snauklipte ho22