Isløsning

Isløsning

Arne Dahl

Isløsning Oversatt fra svensk av Einar Blomgren MNO

Arne Dahl Originalens tittel: Islossning Oversatt av Einar Blomgren Copyright © Arne Dahl, 2021 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-64348-5 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Miroslav Sokcic Omslagsfoto: Depositphotos Sats: Type-it AS, Trondheim, 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022, Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

i

1

Selv om han har bind for øynene, er det som om han ser alt.

Alt som foregår i stillheten.

Forberedelsene.

Det er forbløffende stille. Duften av sommernatt. Ingenting annet. Ingen sjøfugler, ingen mygg, ingen ugler, ingen lyder fra naturen i det hele tatt.

Ikke den minste skraping fra sanden under stolbena. Ikke fra noe av alle stolbena.

Han er så ung. Han har ikke noe egentlig begrep om hva som venter. Men han har fått et tidsskjema. Han vet at alt er til hans eget beste.

Det kommer til å gjøre vondt.

Men det kommer til å være verdt det.

De har sagt det til ham: Det kommer til å være verdt det.

Han er så liten, men han tenker likevel på sviket. Hva et svik egentlig er, om et svik har nyanser. Om ikke dette er det verste av alle svik man kan forestille seg.

Han synes at han ser strandkanten gjennom bindet for øynene. Der de kaster sand på hverandre, hiver seg ut i vannet, skraper hender og knær mot bunnen, klatrer oppover de såpeglatte skjærene, glir nedover omtrent som på en rutsjebane, får vondt i rumpa, svømmer under vannet på jakt etter de fargerike steinene.

Det er merkelig stille i sommernatten.

Helt til han hører en svak brumming som knapt tange7

rer det hørbare. Som kanskje er en motor? Så forsvinner det igjen.

Han tror at det er mørkt. Det burde være mørkt. Akkurat nå burde de befinne seg i disse få dunkle timene når solskiven dypper seg i det ukjente bak horisonten. Likevel har han ingen anelse.

Han har virkelig ingen anelse.

Men noe vokser i ham. Det er utenfor hans kontroll.

To ting vokser samtidig.

Det ene er redselen, skrekken, forferdelsen. Han vet at dette er til hans eget beste, men han vil ikke at det skal gjøre vondt. Han vil ikke vente på smerten.

Han hater det som skal hende de nærmeste minuttene denne julinatten.

Det er vel der det andre fødes, det andre som akkurat nå vokser i ham. Det er vreden. Vreden over sviket. Til tross for at han er så liten, vet han at den aldri kommer til å forlate ham.

Og det er vreden som brenner hull i bindet foran øynene, og det er som om han ser alt.

Han ser sandstranden som strekker seg ned mot det stille vannet, han ser skjærene som freidig stikker opp av sjøen, han ser skogkanten jobbe seg gjennom synsfeltet som en sagtannet silhuett på den andre siden av vannet.

Alt det han ikke ser, brenner vreden fast på hornhinnene hans.

Så hører han brått en skraping i sanden. Veldig tydelig.

Det er som om noen vil inn fra en annen tid.

2

Lørdag 4. mars Det var som om hele hennes bevissthet ble sugd ut gjennom et hull i tiden, og en rendyrket smerte tok plassen.

Gjennom den forrykte smerten prøvde hun å komme på et ord. Ord beroliger. Ord burde berolige. Ord må berolige.

Hendene beveget seg så langsomt mens de nærmet seg det ennå ordløse, at det bød på en mulighet til å finne uttrykket. Prøve å presse fram assosiasjonene mellom de glødende nervecellene.

Turn. Akrobatikk mellom to horisontale stenger. Men det het ikke stenger? Og hva het den øvelsen?

Jo, det var klart at hun forsto at hun prøvde å skape en avledning, at det var en omgående bevegelse for at smerten ikke skulle få grep om henne og umuliggjøre den egentlige bevegelsen.

Kvinnelig turn? Mannlig? Aktiviteten føltes mannlig.

Hvilke mannlige turnøvelser fantes? Frittstående, selvsagt.

Og så bøylehest, ringer. Hopp? Fantes hopp? Men den greia med stengene, hva het den? Skranke?

Ja, skranke. Faktisk. Og det første smertefrie øyeblikket på mange måneder oppsto idet hun så ordet foran seg.

Holmer.

Hendene som hadde holdt henne oppe, slapp taket akkurat idet hun fikk grep om de to stengene som lignet holmer.

Det var som om de strakte seg inn i uendeligheten.

9

Mellom holmene dukket ansiktet opp, bare et par desimeter unna. Leppene i kvinnens ansikt beveget seg som om de ropte, med begeistring. Men hun hørte ingenting, munnen var helt stum. Det fantes ikke plass til lyd i sanseapparatet hennes. Smerten la beslag på all plass.

Likevel tok hun det første skrittet. Det første egne skrittet. Hun hang på holmene og kjempet seg fram litt til. Smerten ble for stor for kroppen, det var som om den sivet ut gjennom huden og la seg rundt henne lik en fresende aura.

Til tross for det tok hun et skritt til.

Og ett til.

Hun stirret vilt på kvinneansiktet som beveget seg bakover mellom holmene, og det var som om selve den maniske stirringen boret et hull i auraen og slapp inn lyd. Hun hørte seg selv brøle noe som gikk i ett med tårene og sprutet over kvinneansiktet.

Kvinnen tok et raskt skritt nærmere og fikk et grep om torsoen hennes. Bare noen centimeter fra ansiktet hennes sa hun: – Ikke gi opp nå, Desiré, du er nesten halvveis.

På en eller annen måte klarte hun å skyve den hvitkledde kroppen fra seg og hveste: – Ikke kall meg Desiré.

Så tok hun neste skritt. * Molly Blom så seg rundt i gatestumpen som strakte seg opp mot den lille klyngen av røde småhus i Åsögatan. Vinteren var nesten overstått, det var en kald, sur lørdag i begynnelsen av mars, og i løpet av noen minutter ville hennes livsvilje bli mer enn fordoblet. Da hun gikk inn gjennom gatedøren ved Ploggatan på Södermalm i Stockholm, måtte hun undres over at det var blitt slik. Ikke et eneste sekund av hennes tidligere eksistens hadde inneholdt en eneste tanke på et liv som dette – og nå var det alt.

Hva var det blitt av drømmene hennes?

Hun tok trappen to trinn om gangen, og en tapt verden trådte fram for hennes indre blikk. Crossfit, selvforsvar for kvinner, blod, svette og tårer. Da hun tok de siste 10

trappetrinnene, dunstet den verdenen bort og ble erstattet av denne, gråere og kaldere. Men snart ville den bli lyst opp.

Hun ringte på døren. Mannen som åpnet, så ikke akkurat opplyst ut, og enda mindre utsovet. Barnet som hang i bæreselen på brystet hans, snorket desto høyere.

– Hun liker vann, sa mannen uartikulert.

– Det er ikke mulig å skjønne hva du sier, sa Molly Blom.

Sam Berger rettet kraftig på ryggen og presiserte mens ryggraden fortsatt knaket: – Jeg har latt vannet renne i hele natt. Det er eneste måte å få henne til å sovne på. Sløsing er bare fornavnet.

– Hos meg sover hun alltid godt, løy Blom.

– Da burde vi kanskje leve sammen? sa Berger og lirket opp Myrina, den drøyt halvt år gamle datteren deres, fra bæreselen.

Blom tok imot henne og kjente at hun ble opplyst. Et indre lys tentes og ble et ytre.

– Slutt å mase, sa hun, men mildt. – La meg tenke ferdig.

– Først forsvant du sporløst og tenkte i ni måneder, sa Berger. – Nå har du tenkt nesten like lenge enda en gang.

Det er da faen til tenking.

Han pakket bæreselen ned i en veske som hang på barnevognen i et hjørne av entreen. Hun la varsomt den sovende Myrina ned. Han tok et skritt mot Blom, fanget armen hennes forsiktig, så henne dypt inn i øynene og sa: – Vi har et barn sammen, Molly, vi går godt sammen. Vi jobber sammen stort sett hver eneste dag. Hvorfor er det ikke mer?

For en gangs skyld vek hun ikke unna med blikket.

– Du vet hva som hendte, sa hun.

Berger slapp henne sakte. Sukket tungt. Sa: – Det hadde ikke noe med oss å gjøre. Vi skulle jo endelig …

– Det var et tegn, sa Blom. – Jeg prøver fremdeles å bearbeide det. Du må gi meg mer tid.

– De skyldige gikk opp i røyk, Molly, sa Berger og tok tak i henne igjen. – Det finnes ikke et eneste spor.

11

Hun spente blikket i ham, hardt, slo hånden hans vekk med full kraft og brølte: – For faen, vi fant jo Deers avsagde venstrebein i senga da vi skulle knulle!

Ekkoet av ordene hennes gikk i ett med Myrinas halvvåkne klynking og slo følge med den inn i heisen og ned gjennom heissjakten.

Sam Berger så lenge etter dem. * Det virket ikke lenger som om holmene strakte seg inn i uendeligheten. Selv om det hvitglødende synsfeltet hennes vred og krøket dem, var de nå knapt en meter lange. Smerten på dette tidspunktet trosset enhver beskrivelse. Den knivstakk henne, den brølte i stykker øregangene hennes, den luktet svovel, smakte malurt, dens sveiseflamme brente øyehulene hennes innenfra. Likevel tok hun et skritt til.

Hun prøvde å ta enda et, men det var som å prøve å gå på to helt ulegede stumper, som om gulvet trykket og gnisset rett mot nakne nerver, mot kjøtt og bein.

Hun falt.

Hun var sikker på at hun falt.

I stedet svevde hun fritt mellom holmene.

Hun ble holdt fast – trygt, stabilt – og ble løftet opp, tvunget til et nytt grep. Gjennom tårene så hun munnen i kvinneansiktet bevege seg. Hun hørte ingenting. I stedet hylte hun: – Jeg orker ikke mer! Det gjør for vondt!

De mørke øynene fikserte henne. Så kom stemmen: – Men så gi opp, da, for pokker, og se hvor mye bedre det blir.

Det som drev henne videre mellom holmene, var nå raseri, nesten hat. Det hånende ansiktet var som en luftspeiling foran henne, og da hun nådde det igjen, gled det unna og befant seg igjen utenfor rekkevidde.

Ut gjennom kvinnens ansikt tonet et mannsansikt fram, med markante slaviske trekk og et R-formet arr på kinnet. Det ga henne styrke. Hun ville nå fram dit. Hun ville drepe.

12

Hun kjempet seg fram med maursmå skritt. Hver eneste millimeter lynte. Hun var nesten framme da kvinnestemmen trengte seg ut gjennom mannsansiktet og brølte: – Ett eneste skritt til! Kom igjen nå, Deer!

3

Søndag 5. mars Marsgrålysningen brer seg ut over de snøflekkede skjærene som stikker opp gjennom vannflaten, der noen få isflak flyter rundt. Noen isflater er blanke nok til å reflektere morgenens første solstråler, sende dem i uregelmessige knipper gjennom panoramavinduet og inn i det mørke rommet.

Etter rommets tilstand å dømme burde tiden ha knust vinduene, men alle er intakte, den verste vinterkulda er kommet på avstand. Det er nakent og dystert der inne, dekket av støv, og det eneste som finnes, er et par krakker rundt et lavt, avlangt bord der en gammel notisbok ligger lukket.

Alt hviler i den voksende grålysningen. Alt er stillhet.

Helt til ytterdøren slås opp.

Mannen som stavrer inn, er ganske ung, svartkledd, med en mørkegrå lue trukket ned over ørene. Han skjelver av kulde, går bort til varmeovnen midt på gulvet og skrur den på maks. Så vandrer han bort til bordet og slår floke for å få varmen i seg. Det spruter av ham.

Det skvetter blod av ham.

Det drypper blod av ham.

Han kaster jaktkniven på bordet og synker ned på en av krakkene. Grålysningen er fremdeles for svak til lesing, men ikke for svak til å se de mørkerøde flekkene vokse over den blå- og grønnrutete bordduken som virker nyere enn alt annet i rommet.

14

Den unge mannen hadde hatt lyst til å lene seg tilbake, få igjen kreftene etter nattens iskalde anstrengelser, men krakkene har ikke ryggstø. Og kanskje er det bra at han ikke kan lene seg tilbake og sovne. Han trenger å være våken. Tross alt. Dessuten har kulda tatt seg så langt inn i margen at han kunne dø av kulde.

Likevel klarer han å stoppe opp og la seg forbløffe et øyeblikk.

Det har begynt.

Liksom utenfra ser han kniven bli hevet. Det er som om den har et eget liv, bare fortsetter å hogge. Da ansiktet omsider er utradert, går kniven videre til overkroppen, brystet, ansiktet igjen en siste gang. Det er ikke sanseløst, han teller til atten. Så slutter han.

Så rart det er at det virkelig var mulig å sette i gang. Det finnes en slutt, en logisk slutt, det var bare begynnelsen som føltes usikker. Det gjør den ikke lenger. Nå skal han drive dette til det selvfølgelige sluttpunktet.

Han betrakter det seigtflytende blodet som i langstrakte dråper siger ned fra knivbladet, ned på duken og suges inn i fibrene.

Det naturstridige blodet.

Vemmelsen.

Han sitter helt stille og ser sitt eget speilbilde oppløses i takt med at daggryet blir stadig lysere. Det er som om han forsvinner, går opp i naturen, blir en del av kysten, ikke lenger et individ, men snarere selve skjebnen. Akkurat før han dunster vekk, blir han slått av sin egen åpenbaring. Ung, frisk, vital – en mann som godt kunne leve evig.

Ja, skinnet kan bedra.

Så bøyer han seg fram mot den gamle notisboken. Med blodige hender slår han opp en side, på måfå, og leser den pedantiske håndskriften: «… det må gjøres uten bedøvelse. Snittet er fint, lett, rent. Lærremmene holder, til tross for kraften som utvikles i armer og ben. Øreproppene er de beste som er å få på mar15

kedet, så når jeg legger fra meg skalpellen, har ikke engang en brøkdel av brølet trengt inn …»

Den unge mannen ser opp fra notisboken. Daggryet har lysnet enda litt mer utenfor vinduet. Han hører lyden av is i bevegelse, isflak som gnurer mot hverandre. En utenomjordisk lyd. Men det er der han er.

I isløsningen.

Han feirer at det er et år siden han fant notisboken. Det var da han bestemte seg. Han feirer det på en svært spesiell måte.

Nå er det lenge siden han åpnet den, men likevel kan han innholdet omtrent utenat. De første ordene han leser nå, innfrir alle hans forventninger. Han tenker på forbindelser, på kostnader, på grenseløs hemningsløshet. Han leser videre: «… å føre hånden ned i innvollene, mellom de presist gjennomskårne lagene av hud, muskler og bindevev, er underlig oppløftende. Som å berøre det underbevisste, rote rundt blant det som hele menneskeheten vil gjemme. Og deretter å holde det fullkomne organet i hånden er direkte sublimt. Det har minst sytti års usvikelig levetid igjen …»

Han kan nesten høre den messende stemmen, oppfatte hver eneste lille særpregede betoning. Han blir lei av den og klarer med en stor anstrengelse å bringe den til taushet.

Den unge mannen betrakter hånden sin. Venter og ser.

Den er uventet stille, som om selve gjerningen har fått den til å stilne. Som om voldsomheten i knivhoggene har blokkert nervecellenes irrganger.

Men så setter den i gang. Skjelver.

Nå kjenner han igjen livet sitt.

Han viker unna med blikket og ser ut gjennom vinduet.

Kystlinjen hviler i vinterlys. En tydelig strandkant, skjær som stikker opp av vannet, en skogkant på den andre siden av bukten. Det var der det hendte.

Det var her det hendte.

I Fabrikken.

Blodet på venstrehånden hans har ikke tørket helt ennå.

16

Idet skjelvingene begynner, skvetter de siste seigtflytende restene fra hånden over bordet. Han tvinger hånden ned mot notisboken, vet at det er skrevet bare på de høyre sidene, etterlater seg utklinte fingeravtrykk på alle venstresidene han kommer til, blar om, går tilbake til begynnelsen.

Til da allting begynte.

Han leser de innledende ordene: «Helt siden mennesket reiste seg på to ben, siden menneskets bevissthet ble født, siden den abstrakte tenkningen så dagens lys, har vi drømt om å leve videre. Drømmen om evig liv har på en eller annen måte vært en del av hver eneste religion, hver eneste myte, hver eneste legende i verdenshistorien. I den sekulariserte tidsalderen har den drømmen forlatt mytens diffuse verden, forlatt paradiset, forlatt helvetet og skjærsilden på veien dit. Drømmen er her og nå.

I dette livet. Og det er ikke lenger en drøm. Altfor lenge har vi akseptert at vi må dø.»

Den pretensiøse tonen får den unge mannen til å grøsse inn i margen. Men stemmen har stilnet nå.

Venstrehånden skjelver fortsatt. Da den lukker notisboken, setter den et tydelig håndavtrykk på omslaget.

Han griper kniven, knytter neven knallhardt rundt den, nesten som om blod presses ut av selve skaftet. Og etter hvert stilner kniven. Skjelvingen avtar. Alt er et spørsmål om viljestyrke.

Han har den viljen nå.

Han har bare begynt.

Alt må bort.

Arket må bli hvitt igjen.

Uten å reise seg skyver han krakken mot kortsiden av det lave bordet. Med kniven i hånden bretter han unna en flik av bordduken.

Til tross for duken er glassplaten dekket av dugg, som om den utsondrer noe. Sakte tørker den unge mannen bort duggen.

Og ser inn i en kvinnes ansikt.

Hun er svært vakker.

4

Fredag 5. mai Taxisjåføren snudde seg til siden og spurte: – Er du sikker på at vi er på rett vei?

Den omtalte veien ble stadig smalere, den forsiktig grønskende vårskogen kom liksom nærmere hele tiden.

Dessuten ga den bleke himmelen en viss antydning om at skumringen var forestående.

Han var ikke sikker på om han med god samvittighet kunne slippe av denne passasjeren midt i ingensteds. Han hadde tross alt fått bakset rullestolen hennes inn i bagasjerommet.

Passasjeren med den brune pasjefrisyren nikket kort.

Blikket hennes søkte seg fram langs den krokete veien. Hun holdt krykkene inntil seg og så konsentrert ut. Ikke bekymret, bare fokusert.

Skogen ble mer glissen. Taxisjåføren skimtet et par parkerte biler der nede hvor veien tok slutt. Bortenfor dem begynte et nytt skogparti. Det fantes ikke spor av liv noe sted.

Han kjørte inn ved bilene og stoppet. Passasjeren åpnet døren på sin side. Han gikk rundt bilen for å hjelpe henne ut. Hun viftet ham vekk og reiste seg sakte ved hjelp av krykkene. Det så ikke ut som om hun hadde brukt dem særlig mye.

Taxisjåføren rakte hendene fram mot henne, liksom for å 18

tilby støtte. Hun ristet sta på hodet og bega seg av sted mot skogpartiet bortenfor veien, fant en sti og stavret inn blant trestammene.

– Jeg venter her! ropte taxisjåføren. – Du har bestilt transport tur–retur. Men skal du virkelig …?

Passasjeren dreide inn bak et tykt grantre, satte en av krykkene mot kroppen, klarte å få et grep rundt en nesten helt mosegrodd koblingsboks på en trestamme, trakk med avsky hånden til seg, og tok igjen tak rundt begge krykkene. Hun bøyde seg fram over dem, pustet tungt. Smerten var blitt en del av hennes vesen. Det var bare på rehabiliteringen hun hadde gått så langt – drevet av et raseri som grenset til hat – og da solid overvåket av helsepersonell.

Men hun trengte dette. Hun trengte det så inderlig.

Hun måtte få bli politikvinne igjen.

Desiré Rosenkvists tittel var stadig kriminalførstebetjent, men nå hadde hun samme arbeidsoppgaver som en aspirant. Hun hadde vært tilbake i jobben bare en knapp måned, og hun forsto jo at hun måtte ha skrivebordoppgaver nå. Men det betydde likevel ikke at hun var nødt til å vie livet til å sortere papir.

Det var veldig lenge siden hun hadde følt seg som Deer.

Ikke siden bena hennes var kappet av under knærne.

I løpet av et døgn.

Begge var satt tilbake i god stand, begge hadde latt seg operere på plass igjen, med bare noen timers mellomrom.

Men det var komplekse prosedyrer, det hadde ikke gått uten komplikasjoner.

Det hadde vært et drøyt halvår med smerte. Og kamp, tilbakeslag. Nye operasjoner, havarert rehabilitering, infeksjoner, raseriutbrudd, smertestillende midler som enten gjorde henne høy som et hus, eller som tvert imot ikke virket. Hun hadde hatt dager da hun bare skrek rett ut. Hele dager.

Hun hadde gått inn i mørket og hadde begynt å forberede seg på uføretrygd, da ergoterapeuten hennes, Farida, hadde 19

brølt til henne: «Men så gi opp, da, for pokker! Og se hvor mye bedre det blir!»

Mest fordi hun ble så forbanna, slet hun seg videre, og det var da mannen med arret på kinnet var kommet tilbake i hennes indre. Når hun så ham, orket hun enda noen meter.

Hun ville drepe ham.

Og for en drøy måned siden var det blitt bedre. Bank i bordet. Den ørkesløse rehabiliteringen begynte å merkes.

Etter en isolasjon som nesten hadde gjort henne menneskesky, våget hun seg ut i verden igjen. Hun øvelseskjørte med ektemannen, Johnny, som var ambulansesjåfør. Pedalbruken hennes fikk ham iblant til å blekne, selv om han var proff. Hun rullet alene til ICA i sentrum av Skogås i rullestolen, og der traff hun virkelige uføretrygdede. Innså at hun tross alt ikke hørte til blant dem. Ikke ennå.

I et par uker nøyde hun seg med å sortere papirer fra avsluttede etterforskningssaker i sitt nye, bortgjemte hjørne hos NOA, det svenske politiets nasjonale operative avdeling. Så begynte hun å se på åpne saker.

Og derfor var hun her nå.

Derfor tok hun igjen et tak rundt krykkene, hevet seg opp, skled med den venstre krykken slik at gummiknotten ramlet av, bet tennene sammen og kjempet seg videre langs skogstien mens skumringen sakte krøp nærmere. Det var en kveld i begynnelsen av mai, og hun hadde rotet seg bort i en halvmørk skog. Bare staheten og minnet om et R-formet arr drev henne videre gjennom greiner som fortsatte å piske henne. Mannen med arret ble hennes veiviser gjennom infernoet.

Hun stolpret ut fra skogen og betraktet scenen i det stadig mer branngule lyset fra den langsomt synkende solen.

Strandkanten, skjærene som stakk opp av vannet, skogkanten på den andre siden av bukten.

Jo. Hun var på rett sted.

Hun hang over krykkene og tillot seg for første gang på et par minutter å kjenne smerten. Den var fryktelig – men samtidig hadde hun faktisk gått lenger enn på nesten et år.

20

Hun sto der, bøyd over krykkene, og så vagt den største av de hvitkledde druidene komme henne i møte. Han var ikke langt fra henne da han utbrøt: – Deer? Hva i innerste helvete …?

– Jeg har savnet å bli kalt Deer av deg, Robin, pustet hun.

– Men … sa den enorme druiden. – Er ikke du …?

– Jo, svarte Deer og klarte å løfte hodet. – Jeg har en kontorjobb. Jeg er ikke her.

– Men jeg trodde at du, at du …

– Var død? Uføretrygdet? Nei, Robin, ikke ennå. Ingenting kan holde meg borte fra deg. Bare fortell hva du har.

– Men du ser helt …

– Jeg vet hvordan jeg ser ut, avbrøt Deer mørkt. – Bare fortell.

Robin gikk fram til henne og prøvde å støtte henne. Hun viftet ham bort. Han sa lavt: – Det er en sandstrand, Deer.

Det er ikke mulig å gå med krykker i sanden. La meg hjelpe deg.

Robin strakte fram hånden igjen. Denne gangen ble han ikke viftet bort. Det var første gang utenfor rehab hun tok imot hjelp fra en utenforstående.

Gjennombrudd etter gjennombrudd, tenkte hun bistert.

Den store kriminalteknikeren, en av de dyktigste åstedsgranskerne i landet, førte henne forsiktig mot sandstranden. Hun skuet ut over havet, ordentlig, før skumringen falt på for alvor.

Og så sto de foran liket.

Det lå godt opplyst midt i en krans av lyskastere. Rundt omkring drev de hvitkledde med diverse kriminaltekniske undersøkelser.

Offeret var en mann i trettiårsalderen med et tydelig skudd i pannen. Deer så ingen andre skader. Han var blond, stilig, velproporsjonert, hun så seilersko på føttene hans.

– Skutt på kloss hold, sa Robin mens han fortsatte å støtte henne. – Ett eneste skudd, så vidt vi kan bedømme.

– Den genseren … sa hun.

Robin trakk på skuldrene og svarte: – Merket Nautica er 21

tydelig på ermet. Ellers veldig få funn. Ikke engang skoavtrykk i sanden. Noen har ryddet veldig godt etter seg.

– Jeg husker Nautica, sa Deer. – Snobber som drev med seiling i USA, spjåket seg ut med det merket. Finnes det fremdeles?

Robin ristet sakte på hodet. – Det kan umulig være derfor du kom hit, Deer. Ikke på grunn av Nautica.

– Nei, tilsto hun. – Jeg måtte bare se det.

– Liket?

Hun frigjorde seg. Tok et par stavrende skritt mens krykkene sank ned i sanden. Skuet ut over den dunkle strandkanten. Noen få lys var tent i et hus på den andre siden av bukten.

Robin kom etter henne. Brukte hele sin ikke uanselige kroppsvekt for å dra krykkene opp av sanden.

– Fortell mer om liket, sa Deer.

Robin trakk på skuldrene. Det var som om hele øya ristet. – Det er veldig lite å si. Han ble antagelig skutt et annet sted og deretter fraktet hit, sannsynligvis i bil. Det ser ikke ut til å være det som rettsmedisinerne kaller «kontaktskudd», ingen opprevet inngangsåpning, men antagelig et skudd på kloss hold likevel. Lett sverting av huden, spor etter brannskade. Det ser ut som kaliber ni-millimeter, utgangshullet er klart større, altså ingen bevart kule. Men jeg får ikke en følelse av at det er liket som interesserer deg, Deer.

I det stadig svakere lyset møtte Deer Robins blikk og innså hvor mye hun hadde savnet intelligente og oppvakte samtalepartnere.

Hun sa: – Det stemmer. Det som interesserer meg, er utsikten.

– Utsikten? utbrøt Robin, som om ordet var helt ukjent.

Deer slo ut med en arm mot strandkanten, mot steinene som stakk opp av vannet, mot skogkanten på den andre siden av bukten. Uheldigvis medførte bevegelsen at hun mistet grepet om krykken og falt så lang hun var rett ut i sanden.

22

Robin fikk henne opp, halvt førte og halvt bar henne til fastere grunn. Han kastet et blikk over skulderen hennes, mot stien som gikk inn i skogen, som nå var blitt nesten svart.

Deer fikk grep om krykkene igjen. Grep om tilværelsen.

Hun spente blikket i Robin og sa: – Dette er ikke første gang, eller hva?

– Hva mener du? spurte Robin.

– Stadig oftere jobber jeg med folk som faktisk ikke skjønner hva jeg mener, sa Deer og kjempet mot smerten i bena. – Du, Robin, er ikke en av dem.

Robin skar en grimase og kikket igjen over skulderen hennes.

– Det finnes ingen kriminaltekniske koblinger, sa han.

– Men du vet. Ikke sant du vet, Robin?

– Jeg vet det jeg har vitenskapelig bevis for. Ingenting annet.

Da blikket hans gled over skulderen hennes for tredje gang, gikk hun lei, hang over krykkene og sa: – Jeg skjønner at det foregår noe bak ryggen på meg. Men vi driter i det noen sekunder. Bare ja eller nei, Robin. Er dette det første drapet eller ikke?

Robin trakk pusten dypt og sa: – Nei. – Nei? – Min vurdering, uten bevis og helt uoffisielt, er nei. Nei, dette er ikke det første drapet begått av denne gjerningsmannen.

– Takk, sa Deer og snudde seg med litt besvær.

I den mørke skogkanten sto en taxisjåfør med lommelykt og en tom rullestol.

Deer lukket øynene. Til tross for at hun prøvde å stanse dem, presset tårene seg ut mellom de hardt lukkede øyelokkene hennes.

5

Onsdag 24. mai Havbukten bredte seg ut i vårsolen. Sett ovenfra hadde den form som en hai strandet blant berghellene. Svært få av båteierne rundt bukten hadde sjøsatt hjertebarna sine, og bryggene som stakk ut i vannet, minnet om spikere rett inn i haikroppen.

Mot nord, punktet der bukten bare tok slutt, fant det sted en akselerasjon. Det lå et slott der og så kongelig ut i maisolen. Så ble det gjort en sving i nordre ende av Edsviken.

Perspektivet sank og beveget seg tilbake og inn mot den vestre bredden, forbi villaer av alle slag, helt til en mer øde del kom inn i bildet, en plen som skrånet ned mot et lite, hvitt hus helt nede i strandkanten. Deretter en brygge som strakte seg ut fra huset, på påler i vannet.

Et menneske ble for første gang synlig i bildet. Mannen sto på brygga og ble større og større. Han hadde en fjernkontroll i hånden, en bærbar datamaskin balanserte farlig på bryggas rekkverk. Snart dekket han hele bildet. Og så var han bare en enorm hånd.

Sam Berger fanget den lille dronen og var fornøyd. Endelig hadde han fått skikk på styringen. Han la fra seg fjernkontrollen og det edderkopplignende luftfartøyet på et bord, løftet datamaskinen dit bort fra rekkverket og gikk inn i det helrenoverte båthuset.

Molly Blom satt antagelig på rommet sitt, men det var 24

vanskelig å avgjøre på grunn av bevegelsene i døråpningen.

Hoppebevegelsene.

Berger hadde selv hengt opp hoppehuska, så han var sikker på at den satt ordentlig fast. Likevel ble han fylt av skrekk hver gang han så datteren deres strekke ut de svarte gummibåndene så langt det gikk. Han satte seg på huk foran den hoppende kroppen, mindre enn et år gammel. Ansiktet, uttrykksløst, nesten som om hun kjedet seg i hjel, endret seg først da han tydde til sitt aller styggeste knep. Men konsentrasjonen var total, ikke engang den gale grimasen hans ble belønnet med mer enn et minimalt smil.

Han strakte forsiktig fram hånden for ikke å komme i skade for å stikke fingrene inn i Myrinas lille nese, der hun gynget i vei. Det ble et temmelig klønete klapp på kinnet.

Han trengte seg forbi den hoppende minikroppen. Blom satt ganske riktig ved skrivebordet og tastet på PC-en.

– Jeg har fått orden på den, sa Berger med en håndbevegelse ut mot brygga.

Blom så opp og skar en grimase. – Sivilisasjonen i antikkens Roma gikk under på grunn av dovenskap og skjørlevnet. Vår går under på grunn av internett og droner.

– Vi trenger den i helgen, svarte Berger enkelt. – Har du kommet noe nærmere vår kypriotiske venn?

Blom nikket så vidt på hodet. – Nærmere og nærmere.

Det er i hvert fall ingen grunn til å anta at han er her i lovlig ærend. Panaiotis Skarparis har et solid kriminelt rulleblad på Kypros. Hovedsakelig økonomisk kriminalitet, men en del vold også.

– Noe som muligens kan forklare konas ønske om skilsmisse …

Berger og Blom tidde og så på hverandre.

– Det trodde man jo ikke, sa Berger til slutt.

– Hva trodde man ikke?

– At det svakeste av de fire beina som vår skrøpelige virksomhet står på, skulle gi oss den mest spennende utfordringen.

25

– Men du trodde vel ikke at sakene med forsikringssvindel skulle gjøre det?

Berger trakk på skuldrene. – Forsikringssvindel er fremdeles det absolutt sterkeste beinet til Båthuset Security AB. Men en så klassisk private eye-kategori som utroskap trodde man var nesten utryddet. I forbindelse med skilsmisser er det jo aldri et argument engang lenger.

– Ikke i vår del av Europa, nei, sa Blom og skiftet fane på nettleseren. – Men på Kypros er det veldig vanskelig å skille seg. Som kvinne må man overbevise selveste erkebiskopen om at ekteskapet har brutt sammen. Hvis mannen ikke har vært impotent eller voldelig, eller utro, må man vente i minst fem år.

– Hvis man da ikke tilfeldigvis har bevis, nikket Berger.

– Bestillingen står ved lag, sa Blom med en håndbevegelse mot dataskjermen. – Luksussuiten hos Sjösala Spa, «med himmelen rundt hjørnet».

– Eller snarere rett over hodet. Hvis man ikke trekker for de elektrisk drevne gardinene.

– Det er ett av usikkerhetsmomentene våre, sa Blom. – Et annet er hvor manøvreringsdyktig den dingsen er. Og hvor dyktig du er til å kjøre den.

– Jeg har noen dager på meg til å finslipe presisjonen.

De var tause en stund mens de tenkte igjennom alt.

– Det er vel ingen risiko for at vi blir involvert i noe større dritt, hva? spurte Berger til slutt. – Et eller annet russiskkypriotisk forbrytersyndikat? Jeg har liksom fått nok av mafiaen.

Blom blåste opp kinnene til maks, slapp luften sakte ut og ristet på hodet. – Ingenting tyder på at Panaiotis Skarparis er noe mer enn en shady businessman. Han er riktignok velstående nok til at kona, Manolina, vil kunne tilby oss et utsøkt honorar, men jeg ser ingen direkte mafiakontakter.

Noe som selvsagt ikke betyr at de ikke finnes …

– Og fru Manolina Skarparis selv?

Blom ristet på hodet. – Ikke noe rulleblad, ingen andre indikasjoner. Hun er på Facebook. Hjemmeværende hus26

mor i Larnaca, førtiseks år, to halvvoksne barn. Mange bilder av barna i diverse aldere og antrekk. Hun anstrenger seg for å forgylle sin daglige tilværelse, men mellom linjene ser man tydelig både kjedsomhet og en viss redsel. Herr og fru Skarparis finnes på et og annet felles fotografi, men det gnistrer ikke akkurat av dem. Oftest står de så langt fra hverandre som mulig.

– Hvis Panaiotis var mafiamedlem, ville han neppe tillate bilder på Facebook. Eller at kona i det hele tatt er på Facebook.

Blikkene deres hektet seg i hverandre.

– Er det greit at vi tar oppdraget, da? spurte Blom, like mye seg selv som Berger.

Han trakk på skuldrene. – Vi er tross alt i sikkerhetsbransjen. Ingenting er risikofritt. Men akkurat dette ser jeg veldig små risikoer med. Tror vi på Manolinas backstory?

Blom snudde seg mot vinduet og så oppover plenen, der den nyanlagte grusgangen snodde seg som en slange mot gjerdet rundt tomten. På begge sider av plenen strakte ospetrær seg mot himmelen. Trærne ble grønne nå, og det nyutsprungne ospeløvet suste så høyt at lyden hørtes gjennom veggene.

Uten å ta blikket fra utsikten sa Blom: – Historien hennes er både troverdig og sammenhengende. Manolina Skarparis fikk tilfeldigvis se en tekstmelding fra en som kalte seg Helena. Helena skrev på engelsk, nøytralt, uten oppsiktsvekkende smileys: «Sees vi som vanlig på Sjösala Spa for en vidunderlig weekend?» Manolina trakk sine logiske konklusjoner, øynet en sjanse til både å avslutte et miserabelt ekteskap og få med seg halve formuen. Og kontaktet oss.

– Og hvorfor nettopp oss?

– Hun fant oss på nettet. Fordi vi er ganske nær Sjösala, antar jeg …?

– Flott å ha relevante meritter å kunne bidra med, sa Berger syrlig.

Blom slo ut med hånden og la til: – Dessuten synes hun at bokstaven å er søt.

27

– Enda et uangripelig argument.

Blikkene deres ble trukket mot Myrina, som ufortrødent spratt i sin hoppehuske.

Et lett vinddrag av angst sveipet gjennom dem fra en tidligere sak. De så det tydelig hos hverandre. En sak da datteren deres hadde vært nær ved å bli kidnappet. Og da en heltinne hadde ofret begge sine ben for henne.

Til slutt konstaterte Berger: – Vi kan i hvert fall ikke ha Myrina her lenger.

Blom så på ham og sa: – Det finnes fremdeles ikke noe «vi».

6

Fredag 26. mai Deer satt der hvor korridoren sluttet, og stirret ut over Kronobergsparkens nyvåknede grønnsvær, da hennes nemesis dukket opp der ute over bakkekammen. Også fra denne lange avstanden var det synlig at hodet var bredere enn høyt, og både den vide mustasjen og den fete bakoversveisen glinset i vårsolen.

Han het Conny Landin, var kriminalførstebetjent og hadde vært hennes nemesis helt siden hun kom til NOA og fikk ham som sjef. I begynnelsen hadde tregheten og dovenskapen hans mest vært irriterende – en konstant hemsko – men etter katastrofen hadde det ballet på seg. Da hun kom tilbake, behandlet han henne som en aspirant. Hun hadde aldri sortert så mye papir.

Landin spiste en pølse med brød mens han vandret tregt nedover bakken mot Stockholms politihus.

Deer visste ikke særlig mye om ham. Det meste var rykter. Det ble sagt at han var litt under seksti år, at han en gang hadde vært gift, men ikke hadde barn, var fast bosatt i Hökarängen sør for Stockholm og aldri ville forlate sin barndoms forstad. Til førstebetjent ved NOA å være hadde han uventet mye fritid, som han nå for tiden viet til en pitbullterrier, og den het visstnok nettopp Noa. Men alt kunne være en myte.

Deer iakttok den brede skikkelsen som var iført en slags 29

dongeridress, og tenkte umiddelbart 1970-årene. Conny Landin var som hentet fra TV-serien Life on Mars, et utsnitt fra en helt annen tid som utvungent vandret rundt på feil side av tusenårsgrensen. Men hvis han hadde samme idealer som en gjennomsnittlig purk fra syttiårene, skjulte han det godt bak en byråkratisk feighet som alltid strebet mot den enklest tenkelige utveien.

Da Landin til slutt kom ned til Polhemsgatan, fant han en papirkurv til det som var igjen av pølsa, og så vendte han ansiktet opp mot vårsolen. Deer fikk følelsen av at han så rett inn i henne. Instinktivt trakk hun seg tilbake, men fortsatte å se. Var det ikke noe spent over ansiktet hans, noe som liksom krevde en anstrengelse hun aldri før hadde sett hos ham?

Da han gikk videre, flyttet hun seg. Hun rullet gjennom politihusets korridorer og vendte tilbake til hjørnet der hun sorterte papir. Hun var virkelig forvist til det borteste hjørnet av kontorlandskapet, til et funksjonstilpasset skrivebord som liksom presset henne ut i de absolutte utmarker av Nasjonal operativ avdeling. Dessuten var halve hun – og dermed halve hennes synsfelt – dekket av kortenden på en bred bokhylle. Hun var ikke bare yrkesmessig utstøtt, hun var det også rent fysisk. Geografisk.

Det hendte at hun rullet forbi sitt gamle kontor og kikket inn gjennom en dør, som iblant kunne stå på gløtt. Den mannen som satt der inne, på hennes plass, kunne ikke være mer enn tretti år gammel, og lot til å være høyst administrativt anlagt.

Dessuten het han Örjan.

Jo, selvfølgelig hadde hun vært lenge borte, fullt opptatt med å føye sammen sin ødelagte kropp, men hun fikk for seg at blikket hennes, når det først orket å fokusere, var særdeles skarpt. Hun så en verden i endring. Administratorene tok over. Kjernevirksomheten ble marginalisert. Uansett om det dreide seg om helse, skole, politi, journalistikk, teater, film, kunst, så tok bransjen over, de som foretrakk makt fremfor kreativitet.

30

Men hun kunne selvsagt ha sett feil.

Deer rullet inn bak skrivebordet sitt, betraktet papirhaugene og sukket tungt. Det var dagens fangst av gamle etterforskningssaker som var ferdig sortert og digitalisert. Hun skulle snart makulere dem på en trygg måte, men akkurat nå ville hun ikke se dem. Hun trakk ut skrivebordsskuffen.

Blikket falt på fotografiet, mannsansiktet som alltid møtte henne, det R-formede arret som trigget henne til å gå videre.

Men innsatsen hadde dabbet av litt i det siste, hun hadde funnet en alternativ motivasjon.

Hun vendte blikket mot stockholmskartet som hang og slang på den nærmeste kanten av den brede bokhylla, en meter foran øynene hennes, skjult for resten av kontorlandskapet. Nettopp det at det slang, gjorde at hun ville fortsette å holde det skjult. Kartet hang nemlig en centimeter eller to ut fra bokhylla, og nederst var det en stropp.

Som så ofte før bøyde hun seg skrått til siden og fikk fullt overblikk over kontoret. Enkelte skikkelser slentret hit og dit i det fjerne, ellers var det tomt.

Hun grep stroppen, og stockholmskartet fløy opp som en rullegardin.

Bak det hang materiale fra en etterforskning.

Fordi hun satt så nær, så hun fotografiene til tross for at de var små. De var tross alt ikke beregnet på noen andre.

De var printet ut i miniformat. Og det var tre overskrifter: «5. mars», «5. april» og «5. mai».

Rett under overskriftene hang noen naturfotografier.

Utsikter. Alle tre var levert personlig av kriminaltekniker Robin, og de lignet hverandre til forveksling. Strandkant, steiner som stakk opp av vannet, skogkant på den andre siden.

Greit, scenarioene var ikke enormt spesifikke, det fantes tusenvis av slike bare rundt Stockholm, men så var det dette med datoene. Og det var tross alt uvanlig at alle tre ofrene var uidentifisert.

Deer betraktet dem. Bilder fra funnstedene – som sannsynligvis ikke var åstedene – og bilder fra obduksjonene.

31

Modus operandi varierte svært: først et stort antall knivhogg, så kvelning, og til slutt ett eneste skudd i pannen, der sistnevnte var den mannen hun hadde sett sammen med Robin tre uker tidligere, under den risikable vandringen i sand. Siden da hadde hun sakte, men sikkert igangsatt sin egen miniatyretterforskning.

Eldre mann, yngre kvinne, yngre mann. Ingenting forbandt ofrene – bortsett fra at de var myrdet med nøyaktig en måneds mellomrom og plassert på steder som lignet hverandre veldig.

Og ingen andre så det.

Når man som politietterforsker var helt alene om sine teorier, tok man som regel feil. Politiversjonen av Ockhams barberkniv. Deer hadde levd hele sitt yrkesliv etter det prinsippet. Og hun kunne selvfølgelig ta feil.

Men hun trodde ikke det.

Hun hørte en tydelig kremting og kikket fram bak bokhyllehjørnet.

Conny Landin sto der og hang over skrivebordet hennes. Hun rakk ikke engang å trekke ned rullegardinen. Men Landin måtte heve seg over dataskjermen og vri hodet i nøyaktig riktig vinkel for å se hennes hemmelige etterforskning, og den slags anstrengelse inngikk som kjent ikke i Conny Landins lederstil.

– Ja, du Desiré, sa han og strøk seg over mustasjen i det brede, kjøttfulle ansiktet.

– Ja, du Conny, svarte Deer for variasjonens skyld.

– Jeg har mottatt notatet ditt, fortsatte Landin seigt.

– Det var det tredje på like mange uker. Og jeg forstår det hvis du kjeder deg og føler at du må finne en vei tilbake til politiarbeidet. Men en konspirasjonsteori om seriemordere er faktisk det stikk motsatte av en vei tilbake.

– Jeg sier bare at det finnes koblinger mellom drapene, sa Deer. – Det er du som snakker om seriemordere.

– Likevel blir det konsekvensen av resonnementet ditt, Desiré. Men det er helt forskjellige drapsmetoder, og det finnes overhodet ingen forbindelse mellom ofrene. Ingen 32

seriemordere gjør det slik, og det vet du. Og vi har et særdeles tøft drap på bordet nå. Det er Örjan som leder etterforskningen, og han har gått med på at du får hekte deg på som assistent.

Deers blikk lette seg bort til hennes gamle kontor. Örjan. Den tretti år gamle administratoren.

– Snakker du om øksedrapet i Tumba? spurte hun.

– En ekte sak, utbrøt Conny Landin. – Velkjent yrkeskriminell, spor, mistenkte. Du vet, en sånn sak som gir framskritt.

– Og de tre strandmordene?

– Jeg har gitt dem tilbake til de respektive politiområdene. De var uansett aldri NOAs saker. De havnet bare tilfeldigvis her. Dessuten har alle tre vist seg å være blindveier.

Ikke et eneste lite spor fører noe sted.

– Men kom igjen, Conny. Det er fordi de er etterforsket feil, av forskjellige etterforskere. Har du for alvor latt sakene gå tilbake til Norrtälje og Vällingby og fanden og hans oldemor? Da blir de aldri oppklart.

Kriminalførstebetjent Conny Landin rettet ryggen og strakte på nakken. Så strøk han igjen over mustasjen med den imponerende bredden. Åpenbart famlet han etter ord.

– Det er mulig at du ikke fullt ut forstår hva jeg prøver å si, Desiré. Siden du fremdeles er skrøpelig, har jeg valgt mine ord med omhu.

Skrøpelig, tenkte Deer og lurte på hvordan ansiktsuttrykket hennes så ut.

Landin fortsatte: – Så nå sier jeg det uttrykkelig. Jeg forbyr deg hermed å befatte deg med det du kaller «strandmordene».

Deer fnøs og ristet på hodet.

– Så nå er bare spørsmålet om du vil fortsette å sortere gamle sakspapirer eller joine Örjans team. Men du må holde deg på matta. Og jeg trenger svar nå.

Hun sukket tungt og ble sittende. Så nikket hun.

– Jeg vil at du sier det uttrykkelig, sa Landin med et lite, sardonisk smil i munnviken.

33

– Ja, sa Deer mutt. – Jeg kan assistere Örjan i etterforskningen av den øksedrepte alkisen. En skikkelig faglig utfordring.

– Sånn skal det låte, sa Landin og snudde på hælen.

Mens Deer så ham lunte i vei gjennom det uendelige kontorlandskapet, lurte hun på om han hadde oppfattet ironien i svaret hennes i det hele tatt. Undertekster gikk nok simpelthen over hodet på ham.

Blikket hennes gled til de tre overskriftene.

«5. mars», «5. april» og «5. mai».

Hun lukket øynene.

Da hun åpnet dem igjen, syntes hun at de tre sakene svant hen. Kanskje hun tross alt hadde vært litt for overivrig med å komme tilbake til politihuset. Kanskje den særegne ensomheten i rehabiliteringen hadde gjort henne rar.

Kanskje hun bare var rusten.

Hun trakk ned rullegardinen foran etterforskningsmaterialet og glodde lenge på stockholmskartet. Blikket vandret mot de nordre forstedene.

Kanskje det tross alt fortsatt fantes en mulighet.

7

Søndag 28. mai Selv om maivinden kom fra nord, var det varmt nok til å sitte på brygga foran båthuset. De satt ved hvert sitt bord, foran hvert sitt apparat, og mellomrommet mellom dem virket uendelig. Berger drev finjustering av en dings som så ut som en stor krabbe, Blom var dypt hensunket i den bærbare PC-en.

I det hele tatt hersket en avmålt ro som like godt kunne være samhørighet som våpenhvile.

Et vinddrag fikk dronen til å lette fra bordet foran Berger. Han fanget den i flukten, og Blom sa: – Jeg er klar.

Berger prøvde å hypnotisere dronen til å stoppe på bordet hans, og gikk bort til Blom. Hun satte i gang en film.

Det første som kom til syne, var havet. Det dukket opp bak en sanddyne sammen med en flokk måker som vandret langs strandkanten. Hodene deres vred seg unisont mot kameraet, og så lettet de i flokk og nærmet seg.

– Dårlig research, sa Berger.

– Vi kunne ha sjekket på den andre siden av sanddynen, innrømmet Blom.

Noen måker dreide av da de nærmet seg, som om de kjente igjen skikkelsen som steg mot himmelen, mens andre, antagelig yngre, kom så nær at de traff farkosten, og kameraet skalv. Det skjedde tre ganger før måkene spredte seg på grunn av totalt manglende interesse. Kanskje det 35

kunne kalles modenhet. Dronen fikk lov til å nærme seg den herregårdlignende bygningen i ensom majestet.

– Så kutter jeg slik at filmen begynner her, sa Blom.

Da sveipet dronen inn over herregården og saktnet brått farten. Med helt minimal hastighet gled den inn over det like fornemme som omfangsrike taket.

Resten gikk i sakte film. Alt ble todimensjonalt. Kameraet ble rettet nedover, takstein for takstein gled forbi i enorm ensformighet, helt til det kom til syne en kantlist som skilte seg ut fra tristessen. Et dyp åpenbarte seg plutselig. En tredimensjonalitet.

Og ikke en hvilken som helst tredimensjonalitet. Under et takvindu «med himmelen rundt hjørnet» åpnet det seg en hel luksussuite. Ingen hadde trukket for de elektrisk drevne gardinene.

Rett under takvinduet sto en seng. I sengen befant det seg en lubben mann ved navn Panaiotis Skarparis. Han var imidlertid ikke alene. En gyllenblond hårmanke lå utover som en vifte på de solglitrende hodeputene. Det var etter alt å dømme den skjønne Helena, og det som foregikk, var uten tvil det som en gang i tiden ble kalt samleie.

Paret i sengen byttet stilling. Da Helena innledet en oral virksomhet, havnet akten i nydelig nærbilde.

– Bra zoomet, sa en stemme bak ryggen på dem.

Akkurat idet dronen gled bort fra det store takvinduet, snudde Berger og Blom seg heftig. De konstaterte, fordomsfullt nok, at rullestolen som inntrengeren satt i, begrenset hennes potensielle farlighet.

Gjestens blikk svevde ut over Edsviken og holdt seg der.

Veldig lenge.

Berger betraktet henne tvers over bordet. Jo, det var vel hans gamle Deer – og likevel ikke. Nye erfaringer hadde satt seg i ansiktet hennes.

Han hadde vært hos henne på sykehuset så mye han hadde kunnet. Det var ikke blitt like ofte som han hadde villet – han drev tross alt et firma og var delansvarlig for et 36

spedbarn – men likevel ofte nok til å bevitne hennes langsomme tilfriskning. Men også hennes smerte.

Den fantes der fortsatt. Den satte henne ikke ut av spill lenger, men den hadde etterlatt seg tydelige spor.

– Hvordan klarte du å unngå overvåkningskameraene rundt båthuset? spurte Berger og kastet et raskt blikk bort mot det andre bordet, der Molly Blom satt og hang over datamaskinen.

Deer vendte blikket mot Berger og skulle til å svare, da Blom slo hånden i bordet og sa: – Ferdig. Dronefilmen beviser utroskap hinsides rimelig tvil. Den er nå mottatt av Manolina Skarparis i Larnaca og vil antagelig ikke begeistre erkebiskopen. Honoraret blir overført til vår konto i løpet av dagen.

Berger nikket sakte og snudde seg oppfordrende mot Deer.

– Hvor kameraene er plassert, lærte jeg meg på den harde måten, svarte hun.

– Men i rullestol? utbrøt Berger.

– Dere var vel oppslukt av pornofilmen deres …

Berger og Blom vekslet blikk.

– Hva gjør du her, Deer? spurte Blom.

– Jeg trengte å snakke med dere, svarte Deer.

Blom kom bort til deres bord, slo seg ned og sa: – Sam sa at du har begynt å jobbe igjen, men jeg vet ikke mer enn det. Det høres vel deilig ut, endelig å kunne komme tilbake til politihuset.

– I teorien, ja, mumlet Deer knapt hørbart.

– Jeg vet heller ikke mer, sa Berger. – Men aner jeg en svak undertone av Conny Landin-problemer …?

– I så fall har jeg lyktes over all forventning. Bare en undertone?

– Litt mer, kanskje, innrømmet Berger. – Så hva er det du vil?

Deer møtte blikket hans. De satt slik en god stund. Til slutt snudde hun seg bort og sa: – Det fantes fremdeles en mulighet igjen. Men nå vet jeg ikke …

37

– Nøyaktig hva er det du ikke vet?

– Om dere fremdeles er like skarpe.

Denne gangen vekslet Berger og Blom mye mer enn et raskt blikk.

– Hva mener du? spurte Blom til slutt.

– Utroskapssaker, sa Deer og slo ut med hendene.

– Videofilm av sexhandlinger. Er det der dere har havnet?

– Hvis, sa Blom med ettertrykk. – Hvis det er slik at du er her for å be oss om hjelp, oppfører du deg kanskje ikke som om du fremdeles var like skarp.

De to kvinnene betraktet hverandre i et par gjensidig spente sekunder. Så sa Deer: – Touché.

Så vred hun seg i rullestolen og løsnet en ryggsekk. Etter en del plundring fikk hun fram en mappe. Hun klappet lett på den og sa: – Bare hvis dere har tid …

Bergers og Bloms blikk møttes igjen. Han syntes å kunne se en markant nøling i øynene hennes.

Berger vurderte det slik at de absolutt hadde tid til et menneske som hadde ofret bena sine for datteren deres.

Dessuten ville honoraret fra Kypros holde dem flytende en stund.

Men han visste at Blom ikke så det helt på samme måte.

Hun ville holde Båthuset Security AB utenfor alt som kunne lukte av kontrovers. Hun var helt fornøyd med å etterforske traurig forsikringssvindel. Mens hun tenkte over fremtiden – disse uutholdelig langdryge tankene som alltid innbefattet kurs i selvforsvar for kvinner – tok hun åpenbart til takke med de mest enfoldige sakene som kunne tenkes, saker som ikke krevde noen større arbeidsinnsats.

Men på den annen side var det bare hans perspektiv.

– Så hva er dette? spurte Berger og la hånden ved siden av Deers på mappen.

– En seriemorder, sa Deer enkelt.