Insektgutten av Jeffery Deaver by Cappelen Damm AS

Jeffery Deaver

INSEKTGUTTEN Oversatt av Tor Edvin Dahl

I NORD FOR PAQUO

Hun kom hit for å legge blomster på det stedet der gutten døde og jenta ble kidnappet. Hun kom hit fordi hun var tykk og hadde kopparret ansikt og få venner. Hun kom fordi det var ventet av henne. Hun kom fordi hun ville det. Hun gikk klossete og svett langs den grusete veiskulderen på Route 112, der hun hadde parkert bilen sin, en Honda Accord, og trådte forsiktig ned bakken til gjørmebredden der Blackwater-kanalen møtte den matte Paquenoke-elva. Hun kom fordi hun mente det var det var det rette å gjøre. Hun kom selv om hun var redd. Det var ikke lenge etter soloppgang, men denne augustmåneden hadde vært den varmeste på mange år i Nord-Carolina, og Lydia hadde begynt å svette allerede da hun satte kursen mot elvebredden, omgitt av piletrær og tupeloplanter og bredbladete laurbærbusker. Den hvite sykepleieruniformen hennes var allerede våt av svette. Hun fant stedet hun lette etter uten vanskeligheter – det gule politibåndet var lett synlig i disen. Tidlige morgenlyder. Lomer. Et dyr romsterte i det tykke buskaset ikke langt borte. En varm vind feide gjennom sumpgresset og sivet. Gode gud, jeg er redd, tenkte hun. Hun husket de skrekkeligste scenene fra Stephen King– og Dean Koontz-romanene hun pleide å lese sent på kvelden i selskap med en halvliter Ben & Jerry-is. Mer uro i buskene. Hun nølte og så seg rundt. Så fortsatte hun. 7

– Hei, sa en mannsstemme like ved. Lydia gispet og snurret rundt. Mistet nesten blomstene: – Du skremte meg, Jesse. – Beklager. Jesse Corn sto på den andre siden av en sørgepil, like ved området som var avsperret. Lydia merket at blikkene deres var festet på det samme, et skinnende hvitt omriss på bakken der liket av gutten var blitt funnet. Rundt halvsirkelen som markerte hvor Billys hode hadde ligget, var det en mørk flekk som hun straks skjønte måtte være gammelt blod, sykepleier som hun var. – Så det var her det skjedde, hvisket hun. – Stemmer det, ja. Jesse tørket panna og fikk på plass en lokk av det blonde håret. Uniformen hans – Paquenoke sheriffkontors beige antrekk – var krøllete og støvete. Under armene blomstret store, mørke svetteringer. Han var tretti og gutteaktig kjekk. – Hvor lenge har du vært her? spurte hun. – Jeg vet ikke. Siden fem, kanskje. – Jeg så en bil til, sa hun. – Oppe på veien. Er det Jims? – Niks. Ed Schaeffer. Han er på den andre siden av elva. Jesse nikket mot blomstene: – Pene, de der. Etter en kort stund så Lydia ned på margerittene hun holdt i hånden: – To dollar og førtini cent på Food Lion. Kjøpte dem i går kveld. Jeg visste det ikke kom til å finnes noen steder som var åpne så tidlig i dag. Eller, Dell er jo åpent, men de selger ikke blomster. Hun lurte på hvorfor hun bablet så fælt. Hun så seg rundt: – Noen idé om hvor Mary Beth er? Jesse ristet på hodet: – Aner ikke. – Og ikke hvor han er heller, da? – Nei. Jesse så på klokka. Deretter kikket han utover det mørke vannet, det tette sivet, alt gresset og den råtnende brygga. Lydia likte ikke at en førstebetjent med en diger pistol virket like nervøs som hun selv. Jesse tok fatt oppover den gresskledde skråningen mot hovedveien. Han stoppet og kikket på blomstene: – Bare to nittini? – Førtini. På Food Lion. 8

– Det var billig, sa den unge politimannen og myste mot det vidstrakte gresset. Så fortsatte han opp skråningen: – Jeg holder meg i nærheten av patruljebilen. Lydia Johansson gikk nærmere åstedet. Hun så for seg Jesus, hun så for seg engler, og hun ba noen minutter. Hun ba for Billy Stails sjel, som hadde forlatt sin blodige kropp akkurat her i går morges. Hun ba om at den sorgen som nettopp nå preget Tanner’s Corner, snart ville bli borte. Hun ba for seg selv også. Mer uro i buskene. Det smekket og raslet. Dagen lysnet nå, men sola maktet ikke å gjøre Blackwater Landing noe særlig hyggeligere. Elva var dyp her og omkranset av et kaos av svarte piletrær, tykke sedertrestammer og sypresser – noen råtne og noen ikke, men alle dekt av mose og klatreplanter. I nordøst, ikke langt unna, lå Great Dismalmyra, og Lydia Johansson hadde – i likhet med hver eneste pikespeider som hadde vokst opp i Paquenoke – hørt alle historiene om det stedet: Kvinnen i sjøen, Den hodeløse bremsemannen … Men det var ikke disse gjenferdene som plaget henne. Blackwater Landing hadde sitt eget spøkelse – gutten som hadde kidnappet Mary Beth McConnell. Lydia åpnet veska og tente en sigarett med skjelvende hender. Ble litt roligere. Hun spaserte bortover langs bredden. Stoppet ved siden av en klynge høyt gress og dunkjevle som svaiet i den brennende brisen. På toppen av skråningen hørte hun en bilmotor starte. Jesse dro vel ikke? Lydia så skremt i retning av bilen hans. Men hun så at den ikke hadde rørt seg. Han satte vel bare på luftavkjølingsanlegget, tenkte hun. Da hun så tilbake mot vannet, la hun merke til at sivet og dunkjevlen og vannrisplantene fortsatt svaiet, viftet og raslet. Som om det var noen der som beveget seg nærmere det gule båndet, tett nedved bakken. Men nei, nei det var det selvfølgelig ikke. Det er bare vinden, sa hun til seg selv. Og så satte hun ærbødig blomstene i sprekken mellom to av røttene til det krokete, svarte piletreet ikke langt fra det uhyggelige omrisset av liket, flekket av blod like mørkt som elvevannet. Så begynte hun å be igjen. 9

På den andre siden av Paquenoke-elva lente førstebetjent Ed Schaeffer seg mot en eik og ignorerte morgenmyggene som surret rundt de nakne armene hans. Han hadde bare på seg en kortermet uniformsskjorte. Så satte han seg ned på huk og stirret innover skogbunnen på jakt etter spor av gutten. Han måtte støtte seg mot en grein, for han var svimmel av utmattelse. I likhet med de fleste andre betjentene på sjeriffkontoret hadde han vært våken i snart tjuefire timer og lett etter Mary Beth McConnell og gutten som hadde kidnappet henne. Men mens de andre hadde dratt hjem én etter én for å dusje og spise og få seg noen timers søvn, hadde Ed fortsatt letingen. Han var den eldste av betjentene i fylket og også den største (femtien år gammel og ett hundre og trettito kilo tung – det meste av vekten overflødig), men utmattelse, sult og stive ledd kunne ikke få ham fra å fortsette letingen etter jenta. Førstebetjenten undersøkte bakken igjen. Han trykket på sendeknappen på radioen sin: – Det er meg, Jesse. Er du der? – Kom igjen. Han hvisket: – Jeg har fotavtrykk her. Ferske. Maks en time gamle. – Hva tror du? Er det ham? – Hvem ellers kan det være? På denne tida av døgnet og på denne siden av Paquo? – Det ser ut til at du hadde rett, sa Jesse Corn. – Jeg trodde det ikke til å begynne med, men denne gangen traff du spikeren på hodet. Ed hadde hele tida ment at gutten ville vende tilbake hit. Ikke på grunn av den gamle klisjeen om at morderen alltid vendte tilbake til åstedet, men fordi Blackwater Landing alltid hadde vært hans område, og uansett hva slags problemer han hadde rotet seg opp i gjennom årenes løp, hadde han vendt tilbake hit. Ed så seg rundt. Frykten avløste utmattelsen og ubehaget da han stirret inn i det tette buskaset av blader og greiner som omga ham. Herregud, tenkte betjenten, gutten er her et eller annet sted. Han snakket inn i radioen: – Det ser ut som om 10

sporene går i din retning, men det kan jeg ikke si for sikkert. Han har stort sett gått på blader. Hold øynene åpne. Jeg skal prøve å se hvor han kom fra. Knærne knirket idet Ed reiste seg opp, så lydløst som en stor mann kan klare. Deretter fulgte han sporene etter gutten i den retningen de hadde kommet fra – lenger innover i skogen, vekk fra elva. Han fulgte dem en tretti meter og så at de førte til et gammelt jaktskur – en grå trekonstruksjon stor nok til tre eller fire jegere. Hullene til geværene var svarte og stedet så ut til å være forlatt. Greit, tenkte han. Greit … Han er sannsynligvis ikke der inne. Men dog … Ed Schaeffer pustet tungt og gjorde noe han ikke hadde gjort på over et og et halvt år, han åpnet våpenhylsteret sitt. Han tok et godt tak rundt revolveren med den svette hånden og begynte å gå forover mens blikket flakket fram og tilbake mellom skuret og bakken. Han kjente han ble svimmel mens han lette etter steder å sette føttene uten å lage lyd. Hadde gutten noe skytevåpen? grublet han og innså at han var et like lett mål som en soldat som gikk i land på en naken strand. Han så for seg at munningen på en rifle plutselig dukket opp i et av hullene, rettet ned mot ham. Ed kjente et ubehagelig støt av panikk og sprintet krokrygget de siste tre metrene mot siden av skuret. Han lente seg mot det værbitte treverket mens han fikk tilbake pusten og lyttet omhyggelig. Han hørte ikke annet enn den svake summingen fra insekter. Greit, sa han til seg selv. Se etter. Fort. Før motet sviktet ham, rettet han seg opp og kikket gjennom et av skytehullene. Ingen. Så myste han ned mot gulvet. Det dukket opp et smil i ansiktet hans da han så hva det var: – Jesse, sa han ivrig inn i radioen. – Kom igjen. – Jeg er ved et skur tre-fire hundre meter fra elva. Jeg tror gutten har overnattet her. Det er matpapirrester og noen vannflasker her. En rull membranteip også. Og vet du hva? Jeg ser et kart! 11

– Et kart? – Ja. Ser ut til at det er over dette området. Kanskje det viser hvor han har Mary Beth. Hva synes du om det, hæ? Men Ed Schaeffer fikk aldri vite hva den andre betjenten syntes om dette utmerkede stykke politiarbeid; skriket til kvinnen fylte skogen, og radioen til Jesse Corn ble taus. Lydia Johansson snublet bakover og skrek en gang til idet gutten hoppet ut av det høye sivet og grep tak i armene hennes med stive fingre. – Å, kjære gud, vær så snill, ikke gjør meg noe! tagg hun. – Hold kjeft, hvisket han rasende og så seg rundt med rykkvise bevegelser og sinne i blikket. Han var høy og tynn, som de fleste sekstenåringene i småbyer i Carolina, og meget sterk. Huden hans var rød og opphovnet – det så ut som om han hadde vært borti noe giftig sumak – og håret hans var ujevnt kortklipt, som om han hadde gjort det selv. – Jeg bare kom med noen blomster … ikke noe annet! Jeg ville ikke … – Hysssj! mumlet han. Men de lange, skitne neglene hans gravde seg inn i huden hennes så det gjorde vondt, og Lydia skrek på nytt. Han la hånden sint over munnen hennes. Hun følte ham presse seg mot kroppen hennes og kjente den sure, uvaskede kroppslukten hans. Hun vred hodet til side: – Det gjør vondt! sa hun klagende. – Bare hold kjeft! Stemmen var som iskalde greiner mot huden og spyttet hans prikket mot ansiktet hennes. Han ristet henne rasende som om hun var en ulydig hund. En av joggeskoene hans hadde falt av i kampens hete, men han brydde seg ikke noe om det og klemte hånden mot munnen hennes igjen helt til hun sluttet å kjempe. Oppe fra toppen av skråningen ropte Jesse Corn: – Lydia? Hvor er du? – Hyssssj, advarte gutten på nytt. Øynene hans var store og ville. – Skriker du en gang til, blir det ordentlig vondt. Fatter du? Fatter du det? Han stakk en hånd ned i lomma si og viste henne en kniv. 12

Hun nikket. Han trakk henne ned mot elva. Å nei, ikke dit. Vær så snill, nei! Hun sendte en lydløs bønn til sin skytsengel. Ikke la ham ta meg dit. Nord for Paquo … Lydia kikket bakover og så Jesse Corn stå ved veikanten tretti meter unna. Hånden hans skygget for den lave sola mens han gransket landskapet. – Lydia? ropte han. Gutten trakk henne fortere etter seg: – Kom igjen da, for faen! – Hei! ropte Jesse. Han hadde endelig fått øye på dem. Han begynte å løpe nedover skråningen. Men de var allerede kommet ned til elvebredden, der gutten hadde gjemt en liten jolle i sivet og gresset. Han dyttet Lydia opp i båten, skjøv fra land og rodde hektisk mot den andre bredden. Der trakk han båten på land og rev henne ut. Deretter slepte han henne inn i skogen. – Hvor skal vi? hvisket hun. – Besøke Mary Beth. Du skal få treffe henne. – Hvorfor? hvisket Lydia. Hun hulket. – Hvorfor meg? Men han sa ikke mer, bare klikket neglene tanketomt mot hverandre og trakk henne etter seg. – Ed, sa Jesse Corn fort i radioen. – Her er helvete løs. Han tok med seg Lydia. Jeg mistet ham. – Han hva for noe? Ed Schaeffer gispet av utmattelse og stoppet. Han hadde begynt å småløpe mot elva da han hørte skriket. – Lydia Johansson. Han har henne også. – Svarte, mumlet den tunge betjenten, som bannet omtrent like ofte som han trakk skytevåpenet sitt. – Hvorfor gjorde han det? – Han er sinnssyk, sa Jesse. – Derfor. Han har kommet seg over på den andre siden av elva og er nok på vei mot deg. – Ok. Ed tenkte seg om et øyeblikk. – Han kommer sikkert tilbake hit for å hente greiene i skuret. Jeg gjemmer meg der og tar ham når han kommer inn. Har han noe skytevåpen? – Umulig å se. 13

Ed sukket. – Ok … Kom deg over hit så fort du kan. Gi beskjed til Jim også. – Det har jeg gjort allerede. Ed slapp den røde sendeknappen og kikket gjennom buskaset mot elva. Ingen tegn til gutten og det nye offeret hans. Ed løp pesende tilbake til skjulet og fant døra. Han sparket den opp. Den svingte innover med et smell og Ed gikk fort inn. Han satte seg på huk foran et av skytehullene. Han var så oppspilt av frykten og konsentrerte seg så hardt om hva han skulle gjøre når gutten dukket opp, at han til å begynne med ikke brydde seg noe om de to-tre små gule og svarte flekkene som danset foran ham. Eller kilingen som begynte i halsen og arbeidet seg nedover brystet. Men så ble kilingen til voldsomme, brennende smerteutbrudd i skuldrene, bortover armene og under dem. – Herregud! ropte han, gispet, spratt opp og stirret forferdet på de ti-tolv vepsene – rasende små, gule vesener som krøp bortover huden hans i klynger. Han børstet dem vekk i panikk, noe som gjorde insektene enda sintere. De stakk ham i håndleddet, i håndflaten og på fingertuppene. Han skrek. Smerten var verre enn noe han hadde opplevd tidligere – verre enn beinbruddet, verre enn den gangen han hadde løftet opp støpejernspanna uten å vite at Jean hadde latt varmen stå på. En sky av insekter strømmet ut av det enorme, grå bolet i hjørnet som var blitt knust da han hadde sparket inn døra. Hele skuret ble tåkete. Minst hundre insekter hadde gått til angrep. De summet inn i håret hans, slo seg ned på armene, i ørene, kravlet under skjorta og opp buksebeina hans, som om de visste at det var meningsløst å stikke gjennom tøyet og derfor lette etter huden hans. Han styrtet mot døra, rev av seg skjorta og så skrekkslagen klyngene av skinnende halvmåner som klamret seg til den digre magen og brystet hans. Han ga opp å prøve å børste dem vekk, bare løp uten å tenke inn i skogen. – Jesse, Jesse, Jesse! ropte han, men oppdaget at stemmen hans bare var hvisking – stikkene i halsen gjorde det vanskelig å puste. Løp! sa han til seg selv. Løp mot elva. 14

Det gjorde han. Han løp fortere enn han hadde gjort noen gang før. Snublet seg gjennom skogen. Han tråkket vilt omkring seg. Kom igjen … ikke stopp, kommanderte han seg selv. Fortsett. Løp fra de små jævlene. Tenk på kona di, tenk på tvillingene. Løp, løp, løp … Vepsene var ikke så mange nå, selv om han fortsatt så en tretti-førti svarte flekker som klamret seg til huden hans. De avskyelige kroppene deres krøket seg sammen for å stikke ham igjen. Om tre minutter er jeg ved elva. Jeg hopper ut i vannet. De kommer til å drukne. Det skal nok gå bra … Løp! Kom deg vekk fra smerten … smerten … Hvordan kan noe så lite gjøre så vondt? Å, det gjør vondt … Han løp som en veddeløpshest, som et rådyr, løp så fort at buskene ble til et utydelig virvar foran de tårefylte øynene hans. Han måtte … Men vent, vent. Hva var det som var galt? Ed Schaeffer så ned og oppdaget at han ikke løp i det hele tatt. Han sto ikke engang oppreist. Han lå på bakken bare ti meter fra skjulet og beina hans løp ikke, men sparket ustyrlig. Hånden hans famlet etter walkie-talkien, og selv om tommelen hans hadde svulmet opp til dobbelt størrelse på grunn av giften, greide han å trykke på sendeknappen. Men da hadde rykningene som hadde begynt i beina, spredd seg opp i brystet og halsen og armene, og han mistet walkie-talkien. Et øyeblikk hørte han stemmen til Jesse Corn i høyttaleren, og da den ble borte, hørte han den bølgende summingen fra vepsene. Den ble etter hvert bare en tynn tråd av lyd, og til slutt stillhet.

Bare Gud kunne helbrede ham. Og det var ikke Gud innstilt på. Ikke det at det betydde noe, for Lincoln Rhymes verden var vitenskapens, ikke teologiens. Følgelig dro han ikke til Lourdes eller Turin eller til et eller annet vekkelsestelt med en manisk helbredelsespredikant, men hit, til dette sykehuset i Nord-Carolina, i håp om at han kunne bli … om ikke et helt menneske, så i hvert fall et delvis helt menneske igjen. Rhyme styrte nå den motoriserte Storm Arrow-rullestolen, rød som en Corvette, ned rampen fra varebilen som han, assistenten hans og Amelia Sachs hadde kjørt i de nærmere åtti milene fra Manhattan og hit til Avery. Med kyndige lepper rundt styrepinnen manøvrerte han stolen sikkert og elegant, og satte opp farten bortover fortauet mot inngangsdøra til avdelingen for nevrologisk forskning ved universitetet i NordCarolinas sykehus. Thorn fikk rampen på plass igjen i den skinnende svarte Chrysler Grand Rollx’en, en rullestol-tilpasset varebil. – Sett den på en handikap-plass, ropte Rhyme. Han humret. Amelia Sachs hevet et øyebryn og så på Thorn, som sa: – Godt humør. Benytt deg av det. Det kommer ikke til å vare. – Jeg hørte deg nok! ropte Rhyme. Assistenten kjørte av sted, og Amelia Sachs tok igjen Rhyme. Hun holdt mobiltelefonen til øret, for hun var satt på venting hos et lokalt bilutleiebyrå. Thorn kom til å tilbringe det meste av den kommende uka på sykehusrommet til Rhyme, og Sachs ville ha frihet til å styre tida si selv og kanskje ut16

forske omgivelsene. Dessuten var hun et sportsbilmenneske, og av prinsipp holdt hun seg langt unna kjøretøyer med en topphastighet som kunne angis med to sifre målt i miles. Sachs ventet i fem minutter inntil hun endelig la på i frustrasjon. – Jeg har ikke noe imot ventingen, men musaken er forferdelig. Jeg prøver igjen senere. Hun så på klokka: – Bare halv elleve. Men denne varmen er uutholdelig. Jeg mener det. U-utholdelig. Manhattan har ikke direkte høye temperaturer i august, men øya ligger atskillig lenger nord enn Nord-Carolina, og da de forlot New York dagen i forveien med kurs sørover via Holland-tunnelen, hadde temperaturen vært rundt tjue og lufta tørr som salt. Rhyme brydde seg ikke om heten. Han var utelukkende opptatt av sitt eget ærend her. Foran dem svingte de automatiske dørene seg lydig opp (dette så ut til å være Rolls Roycen blant verdens handikap-tilpassede bygninger, tenkte han), og de beveget seg inn i den kjølige korridoren. Mens Sachs spurte etter retningen, så Rhyme seg rundt. Han merket seg fem-seks nedstøvede rullestoler som sto tomme. Han spurte seg selv hvor det var blitt av dem som hadde sittet der. Kanskje behandlingen her hadde vært så vellykket at de hadde forlatt stolene og gått over til krykker og gåstoler. Kanskje noen var blitt verre og følgelig henvist til senger eller motoriserte rullestoler. Kanskje noen av dem hadde dødd. – Det er den veien, sa Sachs og nikket bortover i rommet. Thorn gikk sammen med dem inn i heisen (store, dobbelte dører, rekkverk, knapper en meter over gulvet), og et par minutter senere var de i avdelingen de lette etter. Rhyme trillet bort til døra og så at de hadde stemmestyrt porttelefon. – Sesam sesam lukk deg opp, kommanderte han myndig, og døra svingte opp. – Den hører vi ofte, sa den kvikke sekretæren slepende da de kom inn. – Du må være Rhyme. Jeg skal gi legen beskjed om at du er kommet. Dr. Cheryl Weaver var en elegant kvinne i midten av førtiårene. Rhyme merket seg straks at blikket hennes var raskt og 17

at hendene, slik det sømmet seg for en kirurg, virket sterke. Neglene hennes var korte og ulakkerte. Hun reiste seg fra skrivebordet sitt, smilte og håndhilste på Sachs og Thorn og nikket til pasienten sin: – Hallo, Lincoln. – Goddag, doktor. Rhyme studerte titlene på de mange bøkene som sto i hyllene. Deretter falt blikket på de utallige diplomene og vitnemålene – alle fra bra skoler og anerkjente institusjoner. Legens kvalifikasjoner kom ikke som noen overraskelse på ham. Flere måneders undersøkelser hadde overbevist Rhyme om at universitetssykehuset i Avery var et av verdens beste sykehus. Avdelingene for onkologi og immunologi var blant de mest brukte i landet, og Dr. Weavers nevrologiske institutt hadde satt nye standarder for forskning i og behandling av ryggmargsskader. – Det var hyggelig endelig å få treffe deg, sa legen. Det lå en nesten ti centimeter tykk beige mappe under hånden hennes. Rhyme antok det var hans. (Og lurte på hva de hadde skrevet under overskriften Prognose. Lovende? Dårlig? Håpløs?) – Vi har jo snakket sammen et par ganger på telefonen, Lincoln. Men jeg vil gjerne gå gjennom den forberedende samtalen en gang til. For både din og min egen skyld. Rhyme nikket kort. Han var innstilt på å godta enkelte formaliteter, men hadde liten tålmodighet med skjønnmaling. Hvilket dette begynte å minne om. – Du har lest det som er skrevet om instituttet. Og du vet at vi har begynt noen nye eksperimenter med å bygge opp igjen og rekonstruere ryggmargen. Men jeg må understreke igjen at dette dreier seg om eksperimenter. – Jeg er klar over det. – De fleste av de kvadriplegikerne jeg har behandlet, vet mer om nevrologi enn allmennpraktikere gjør. Og jeg skal vedde for at du ikke er noe unntak. – Jeg vet litt om vitenskap, sa Rhyme avvisende, – og jeg vet litt om medisin. Og så ga han henne et av sine karakteristiske skuldertrekk, en bevegelse Dr. Weaver lot til å merke seg og feie bort. Hun fortsatte: – Du får ha meg unnskyldt hvis jeg gjentar ting du allerede vet, men det er viktig at du forstår hva 18

man kan og hva man ikke kan oppnå med denne teknikken. – For all del, sa Rhyme. – Kom igjen. – Det vi gjør her på instituttet, er å gå til frontalangrep på selve skadestedet. Vi bruker tradisjonell dekompresjonskirurgi for å rekonstruere beinstrukturen i selve rygghvirvlene, og for å beskytte det området der skaden oppsto. Deretter transplanterer vi to ting inn i skadeområdet. Det ene er vev fra pasientens eget perifere nervesystem. Det andre er embryoniske sentralnervesystemceller, som … – Ah, haien, sa Rhyme. – Riktig. Fra blåhai. – Lincoln fortalte oss om det, sa Sachs. – Hvorfor fra en hai? – Av immunologiske grunner. Cellene deres er kompatible med våre. Dessuten, sa legen leende, – er det en forbannet diger fisk, så vi kan få en hel masse embryo-materiale fra ett dyr. – Hvorfor embryo? spurte Sachs. – Det er det voksne sentralnervesystemet som ikke regenereres, brummet Rhyme utålmodig. – Nervesystemet til en nyfødt vokser naturligvis. – Nettopp. Og i tillegg til dekompresjonskirurgien og mikrotransplanteringen gjør vi én ting til – og det er dette vi er mest opprømt over: Vi har utviklet en ny medisin som vi tror kan øke regenereringen. Sachs sa: – Er det noen risiko forbundet med det? Rhyme så på henne i håp om å fange blikket hennes. Han kjente farene. Han hadde tatt avgjørelsen. Han ville ikke at hun skulle forhøre hans lege. Men Sachs konsentrerte seg utelukkende om doktor Weaver. Rhyme kjente igjen uttrykket i øynene hennes: Hun undersøkte et åstedsfoto på samme måte. – Selvfølgelig er det en viss risiko inne i bildet. Medisinen i seg selv er ikke spesielt farlig. Men enhver kvadriplegiker med C-4– skader har nedsatt lungekapasitet. Du trenger ikke lenger respirator, men på grunn av bedøvelsen er det en viss fare for lungesvikt. Dessuten kan påkjenningen ved 19

selve operasjonen føre til autonom dysrefleksi med påfølgende blodtrykkstigning – akkurat det kjenner dere sikkert godt til – og det igjen kan føre til et slag eller en hjerneskade. Det er dessuten fare for at det opprinnelige skadeområdet kan utsettes for operasjonstrauma – du har ingen cyster eller anastomoser nå, men inngrepet og væskeansamlingen som det fører til, kan øke presset og føre til ytterligere skader. – Med andre ord, han kan bli verre, sa Sachs. Doktor Weaver nikket og så ned på mappa, tilsynelatende for å friske opp minnet, selv om hun ikke åpnet den. Hun så opp igjen: – Du kan bevege en fingermuskel – ringfingeren på venstre hånd – og har tilfredsstillende skulder– og halsmuskelkontroll. Du kan miste noe av det, eller miste det helt. Og du kan miste evnen til å puste uten hjelp. Sachs satt fullstendig stille: – Jeg skjønner, sa hun til slutt, og ordene lød som et anspent sukk. Legens øyne var rettet mot Rhyme: – Du må veie disse farene mot det du håper å vinne – du kommer ikke til å kunne gå igjen, hvis det var det du håpet på. Inngrep som dette har hatt begrenset effekt på ryggmargsskader på lumbar– og thorax-nivå – mye lenger nede og ikke så alvorlige som din. De har bare hatt marginal effekt på nakkeskader, og ingen effekt på skader på C4-nivå. – Jeg er en gambler, sa han fort. Sachs så bekymret på ham. Hun visste at Lincoln Rhyme ikke var noen gambler i det hele tatt. Han var vitenskapsmann og levde i henhold til målbare, veldokumenterte prinsipper. Han la nøkternt til: – Jeg vil opereres. Doktor Weaver nikket og virket verken fornøyd eller misfornøyd med avgjørelsen hans. – Vi må gjøre noen prøver som kommer til å ta noen timer. Inngrepet er satt til i overimorgen. I mellomtida har jeg omtrent tusen spørreskjemaer og andre papirer du må fylle ut. Jeg skal hente papirene nå med det samme. Sachs reiste seg og fulgte legen ut av rommet. Rhyme hørte henne spørre: – Jeg ville gjerne vite … Så klikket døra igjen. 20

– Sammensvergelse, mumlet Rhyme til Thorn. – Mytteri i egne rekker. – Hun er bekymret for deg. – Bekymret? Det kvinnemennesket raser rundt i en fart av 240 kilometer i timen og leker revolvermann i Bronx. Jeg skal få noen få babyfiskeceller sprøytet inn. – Du vet hva jeg mener. Rhyme kastet utålmodig på hodet. Blikket hans gled mot et hjørne av kontoret til Weaver. Der sto det en ryggsøyle – antakelig ekte – montert på et metallstativ. Den virket altfor skrøpelig til å kunne bære det kompliserte mennesket som en gang hadde vært festet til den. Døra gikk opp igjen. Sachs kom inn på kontoret. Noen fulgte etter henne, men det var ikke Weaver. Mannen var høy og slank, bortsett fra en antydning til kulemage, og han var kledd i en beige sjeriffsuniform. Sachs sa, uten å smile: – Du har fått besøk. Da mannen fikk øye på Rhyme, tok han av seg den brune kavalerihatten og nikket. Han festet ikke blikket på kroppen til Rhyme, slik de fleste gjorde, men på ryggsøylen på stativet rett bak skrivebordet til legen. Så henvendte han seg til kriminalisten: – Mr. Rhyme. Jeg heter Jim Bell. Jeg er fetteren til Roland Bell. Han fortalte meg at du var her i byen, derfor har jeg kjørt over fra Tanner’s Corner. Roland tilhørte New York-politiet og hadde samarbeidet med Rhyme i flere saker. For øyeblikket jobbet han sammen med Lon Sellitto, en etterforsker Rhyme hadde kjent i mange år. Roland hadde gitt Rhyme navnene på noen av slektningene sine så han kunne ta kontakt med dem når han dro til NordCarolina for å opereres, i tilfelle han hadde lyst på besøk. Jim Bell var en av dem, husket Rhyme. Han så forbi sjeriffen mot døra. Hans reddende engel, doktor Weaver, hadde ennå ikke kommet tilbake. Kriminalisten sa fraværende: – Hyggelig å hilse på deg. Bell smilte bistert. Han sa: – For å si det som det er, så vet jeg ikke om du kommer til å se sånn på det særlig lenge.

De lignet hverandre, så Rhyme da han konsentrerte seg bedre om gjesten. Samme slanke kroppsbygning, lange hender og tynt hår, den samme avslappede væremåten som fetteren Roland i New York. Men Jim Bell var mer solbrent og hadde grovere trekk. Han drev sikkert med både jakt og fiske. En Stetson-hatt ville passet bedre enn den kavalerihatten han hadde. Bell satte seg i stolen ved siden av Thorn. – Vi har skaffet oss et problem, Rhyme. – Si heller Lincoln, er du snill. – Fortsett, sa Sachs til Bell. – Fortell ham det du fortalte meg. Rhyme så kjølig på Sachs. Hun hadde truffet denne mannen for tre minutter siden, og de var allerede sammensvorne. – Jeg er sjeriff i Paquenoke. Området ligger rundt tre mil østover. Vi har et problem, og jeg kom til å tenke på det fetteren min sa om deg – han kan ikke få rost deg nok, og … Rhyme nikket utålmodig for at han skulle fortsette. Samtidig tenkte han: Hvor faen er legen? Hvor mange skjemaer må hun grave fram? Er hun med på denne sammensvergelsen også? – Vel, problemet … Jeg tenkte jeg fikk stikke over og spørre om du kunne avse litt tid til oss. Rhyme lo, uten snev av munterhet: – Jeg er i ferd med å bli operert. – Ja, jeg er klar over det. Jeg vil nødig komme i veien for det. Jeg tenkte kanskje bare et par timer … Det er ikke mye hjelp vi trenger. Håper jeg. Fetter Rol fortalte meg om noe av det du hadde fått til nordpå. Vi har et kriminallaboratorium 22

her, men det er utstyrt med bare det aller nødvendigste, så det meste av de tekniske undersøkelsene sendes til Elizabeth City – det er der det nærmeste av delstatspolitiets hovedkvarterer ligger – eller til Raleigh. Det tar flere uker å få resultatene. Og vi har ikke uker til rådighet. Vi har noen timer. I beste fall. – Noen timer til å gjøre hva? – Finne et par jenter som er blitt kidnappet. – Kidnapping er en føderal forbrytelse, påpekte Rhyme. – Ring FBI. – Jeg kan ikke engang huske når vi hadde en føderal agent her i fylket sist, bortsett dem som kommer for å ta hjemmebrennere. Innen FBI kommer seg ned hit og er i gang, vil de jentene være døde. – Fortell oss hva som skjedde, sa Sachs. Hun hadde tatt på den interesserte minen, merket Rhyme seg kynisk – og misfornøyd. Bell sa: – I går ble en av guttene på den videregående skolen vår drept og ei jente kidnappet. I morges dukket gjerningsmannen opp igjen og kidnappet ei jente til. Rhyme merket seg at ansiktet til sjeriffen ble mørkere. – Han laget en felle, og en av betjentene mine ble alvorlig skadet. Han ligger her på medisinsk avdeling, i koma. Rhyme så at Sachs hadde sluttet å grave rundt i håret sitt med neglene, og nå viet Bell all sin oppmerksomhet. Kanskje var de ikke medsammensvorne, men Rhyme visste hvorfor hun var så interessert i en sak de ikke hadde tid til å involvere seg i. Og han likte ikke den grunnen i det hele tatt. – Amelia, sa han og kastet et kjølig blikk bort på klokka på veggen. – Hvorfor ikke, Rhyme? Det kan vel ikke skade? Hun løftet det røde håret vekk fra skuldrene, der det lå som et lydløst fossefall. Bell kikket på ryggsøylen i hjørnet nok en gang: – Vi er et lite kontor, Mr. Rhyme. Vi har gjort alt vi kunne – alle betjentene mine pluss noen til har vært ute i hele natt, men faktum er at vi verken har funnet gjerningsmannen eller Mary Beth. Vi tror Ed – betjenten som ligger i koma nå – så et kart som viste hvor gutten kan ha gjemt seg. Men legene vet ikke når 23

han vil komme til bevissthet igjen, hvis han i det hele tatt gjør det. Han stirret bedende inn i øynene til Rhyme: – Vi ville satt stor pris på det dersom du kunne se på det materialet vi har samlet, og si hvor du tror gutten kan ha gjort av seg. Vi er på altfor dypt vann her, og trenger virkelig hjelp. Men Rhyme forsto ikke. En kriminalists oppgave består i å analysere bevis og hjelpe etterforskerne å identifisere en mistenkt og deretter vitne i retten. – Dere vet hvem forbryteren er og hvor han bor. Statsadvokaten kommer til å ha en vanntett sak. Selv om de tabbet seg ut med åstedsundersøkelsen – noe politifolk på småsteder hadde gode muligheter til å gjøre – ville det være mer enn nok bevis igjen til en fellende dom. – Nei, nei – det er ikke rettssaken vi er redde for. Vi er opptatt av å finne ham før han dreper disse jentene. I alle fall Lydia. Vi tror Mary Beth allerede kan være død. Da dette skjedde, bladde jeg nemlig gjennom delstatspolitiets håndbok for etterforskning av grove forbrytelser. Og der sto det at du vanligvis har et døgn på deg til å finne ofrene i saker der noen er kidnappet av seksuelle grunner. Etter det mister de i kidnapperens øyne sin menneskelighet, og derfor gjør det ham ikke noe å drepe dem. Sachs sa: – Du sier at gjerningsmannen er en gutt. Hvor gammel? – Seksten. – Under den kriminelle lavalder. – Teknisk sett ja, sa Bell. – Men han har en forhistorie som er verre enn det de fleste av de voksne bråkmakerne våre har. – Dere har sjekket familien? spurte hun, som om det allerede var opplagt at hun og Rhyme ville ta seg av saken. – Foreldrene er døde. Han har fosterforeldre. Vi har sjekket rommet hans hjemme hos dem. Fant ikke hemmelige utganger, dagbøker eller noe som helst. Det gjør man sjelden, tenkte Lincoln Rhyme, som håpet inderlig at mannen ville se å komme seg tilbake til området med det uuttalbare navnet jo før jo heller, og ta med seg alle problemene sine. 24

– Jeg synes vi skal gjøre det, Rhyme, sa Sachs. – Sachs, jeg skal opereres … Hun sa: – To ofre på to dager? Han kan være den progressive sorten. Progressive forbrytere er som narkomane. For å tilfredsstille behovet for vold, øker frekvensen og alvorlighetsgraden i handlingene deres. Bell nikket: – Det kan du banne på at han er. Og det er noe annet jeg glemte å fortelle. Vi har hatt tre andre dødsfall i Paquenoke fylke i løpet av de siste par årene, og et heller tvilsomt selvmord for bare et par dager siden. Vi tror gutten kan ha hatt noe med alle disse sakene å gjøre. Vi har bare ikke funnet nok bevis til å arrestere ham. Men så var det jo ikke jeg som ledet de sakene heller, tenkte Rhyme, og det slo ham at stolthet sannsynligvis kom til å bli den synden som gjorde ende på ham. Han merket motvillig at tannhjulene i hjernen var satt i aktivitet. Gåtene denne saken presenterte, pirret nysgjerrigheten hans. Det som hadde reddet Lincoln Rhyme fra galskapen i tida etter ulykken – det som hadde hindret ham i å finne en eller annen selvmordslege som kunne hjelpe ham – var utfordringer som denne. – Du skal ikke opereres før i overimorgen, Rhyme, presset Sachs. – Og det eneste som skjer før den tid, er at de må ta noen få prøver. Ah, dine baktanker blir tydeligere og tydeligere, Sachs … Men hun hadde et godt poeng. Han hadde mye dødtid foran seg før selve operasjonen. Og det var til og med før-kirurgisk dødtid – med andre ord uten atten år gammel whisky. Og hva kunne en kvadriplegiker foreta seg i en liten by i NordCarolina? Lincoln Rhymes verste fiende var ikke spasmene, fantomsmertene eller dysrefleksien som plager alle ryggmargspasienter, det var kjedsomheten. – Jeg gir deg én dag, sa Rhyme til slutt. – Så lenge det ikke fører til at operasjonen blir utsatt. Jeg har stått på venteliste i fjorten måneder for å få tatt denne operasjonen. – Det er en avtale, sa Bell. Det slitne ansiktet hans lysnet opp. Men Thorn ristet på hodet: – Lincoln, vi er ikke her for 25

å jobbe. Vi er her for å få gjort dette inngrepet, og deretter drar vi igjen. Jeg har ikke engang halvparten av alt det utstyret jeg trenger for å ta meg av deg hvis du jobber. – Vi er på et sykehus, Thorn. Jeg ville ikke bli overrasket hvis vi fant det aller meste av det du trenger her. Vi får snakke med doktor Weaver. Jeg er sikker på at hun mer enn gjerne hjelper oss. Assistenten, ulastelig antrukket i hvit skjorte, lysebrune bukser og slips, sa: – Men la meg ha det sagt at jeg ikke synes dette er noen god idé. Men i likhet med jegere verden over – mobile eller ei – det var ingen innvendinger som betydde noe når Lincoln Rhyme først hadde tatt avgjørelsen om å forfølge sitt bytte. Han overså Thorn fullstendig og begynte å avhøre Jim Bell: – Hvor lenge har han vært på rømmen? – Bare noen timer, sa Bell. – Det jeg kan gjøre, er å få en av betjentene mine til å komme hit med bevismaterialet og kanskje også et kart over området. Jeg tenkte … Men Bell ble taus da han så Rhyme riste på hodet og rynke panna. Sachs undertrykte et smil, hun visste hva som kom nå. – Nei, sa Rhyme bestemt. – Vi kommer til dere. Du får skaffe oss et sted der i – hva var det fylkeshovedstaden het igjen? – Øhm – Tanner’s Corner. – Skaff oss et sted der vi kan arbeide. Jeg trenger en assistent som kan ta seg av de tekniske undersøkelsene … Dere hadde et laboratorium på sjeriffkontoret? – Vi? spurte den forvirrede sjeriffen. – Kan vel knapt kalles det. – Greit, vi skal lage en liste over det utstyret vi trenger. Dere kan låne det fra delstatspolitiet. Rhyme kastet et blikk på klokka: – Vi kan være der om en halv time. Ikke sant, Thorn? – Lincoln … – Ikke sant? – En halvtime, mumlet assistenten resignert. Hvem var det nå som var i dårlig humør? – Gå og få de skjemaene Dr. Weaver snakket om. Ta dem med. Du kan fylle dem ut mens Sachs og jeg arbeider. 26

– Greit, greit. Sachs skrev en liste over det viktigste tekniske utstyret. Hun viste den til Rhyme. Han nikket og sa: – Pluss en tetthetsseparator. Ellers ser det bra ut. Hun skrev ned også dette utstyret og rakte arket til Bell. Han så på det og nikket usikkert: – Joda, jeg skal skaffe dette. Men jeg vil virkelig ikke at dere skal gjøre dere så mye bryderi med … – Jim, la oss snakke rett ut. – Greit. Kriminalisten sa lavt: – Vi kommer ikke langt med bare å ta en titt på bevismaterialet. Hvis dette skal ha noe for seg, må Amelia og jeg få overta denne saken. Vi må ha styringen, hundre prosent. Så, si meg som det er – kommer dette til å bli et problem for noen? – Jeg skal sørge for at det ikke gjør det, sa Bell. – Bra. Da får du sette i gang med å skaffe utstyret. Vi må få opp farten her. Sjeriff Bell sto et øyeblikk og nikket, med hatten i den ene hånden og lista fra Sachs i den andre, før han satte kursen mot døra. Rhyme mente å huske at fetteren Roland, som hadde mange sørstatsuttrykk, pleide å bruke et som beskrev den minen han nå så i ansiktet til sjeriffen. Rhyme husket ikke helt ordlyden i ordtaket, men det hadde noe å gjøre med å holde en bjørn i halen. – En ting til, sa Sachs og stoppet Bell idet han var på vei ut døra. Han snudde seg. Hun spurte: – Hva heter gjerningsmannen? – Garrett Hanlon. Men i Tanner’s Corner kaller de ham bare Insektgutten. Paquenoke er et lite fylke i den nordøstlige delen av delstaten Nord-Carolina. Tanner’s Corner, som ligger omtrent midt i fylket, er den største byen og kalles derfor fylkets hovedstad. Tanner’ Corner er omgitt av en rekke mindre, løsrevne tettsteder med boligområder og næringseiendommer. Et av disse tettstedene er Blackwater Landing, som ligger ned mot Paquenoke-elva – de fleste i distriktet kaller 27

den bare Paquo – tre-fire kilometer nord for fylkeshovedstaden. Sør for elva ligger de fleste av fylkets bolig– og handelsområder. Området er fullt av myrer, skoger, marker og dammer. Nesten alle innbyggerne holder til i denne halvparten. Terrenget nord for Paquo derimot, er forrædersk. Den veldige Great Dismal-myra har trengt inn i og slukt campingområder, bolighus og et par fabrikker på den siden av elva. Dammer og jorder har blitt erstattet av hengemyrer fulle av slanger, og de gamle skogene, der det aldri har vært drevet skogbruk, er ugjennomtrengelige med mindre du er så heldig å finne en sti. Ingen bor på denne siden av elva, bortsett fra hjemmebrennere, dopkokere og noen få gærne myrfolk. Selv jegere holder seg helst unna dette området, etter at noen villsvin satte etter Tal Harper for to år siden. Halvparten av dyrene ble skutt, men det forhindret ikke resten av dem i å fortære jegeren innen hjelpen kom. I likhet med de fleste andre var det sjelden Lydia Johansson dro nord for Paquo, og når hun gjorde det, beveget hun seg ikke langt unna sivilisasjonen. Men nå skjønte hun med en fortvilelse som lammet henne fullstendig, at ved å krysse elva hadde hun passert en grense og kommet til et sted hun kanskje aldri ville vende tilbake fra – en grense som ikke bare var geografisk, men også sjelelig. Nå når hun ble hun slept etter dette uhyret, var hun livredd, naturlig nok – livredd på grunn av blikkene han sendte kroppen hennes, livredd for berøringene hans, livredd for at hun skulle dø av heteslag, solstikk eller slangebitt. Men det som skremte henne mest var oppdagelsen av hva det var hun hadde lagt bak seg på den sørlige siden av elva: sin egen sårbare, behagelige verden. Den var ikke stor, den besto av noen få venner og kolleger på sykehuset, legene som hun forgjeves flørtet med, pizzafestene, Seinfeld-reprisene, skrekkromanene, iskremen og barna til søsteren hennes. Hun tenkte til og med lengselsfullt tilbake til det som hadde vært vanskelig – kampen mot vekten, strevet for å slutte å røyke, de ensomme kveldene, de lange periodene da mannen som hun av og til gikk ut med, ikke ringte. (Hun kalte ham «kjæresten» sin, selv om hun visste 28

det var ønsketenkning.) Til og med disse tingene virket nå voldsomt viktige, rett og slett fordi det var noe hun var fortrolig med. Men det fantes ikke noen trygghet her hun nå befant seg. Hun husket det forferdelige synet der borte i jegerskuret – betjent Ed Schaeffer som lå bevisstløs på bakken, med ansiktet og armene groteskt oppsvulmet på grunn av alle vepsestikkene. Garrett hadde mumlet: – Han skulle ikke plaga dem. De der angriper bare når bolet deres er i fare. Det var hans egen skyld. Så hadde han gått sakte inn i skuret – insektene hadde ikke brydd seg om ham – for å hente noen av sakene sine. Han hadde slått teip rundt hendene hennes som hun holdt foran seg, og deretter hadde han ført henne inn i skogen, den skogen de nå hadde gått atskillige kilometer i. Gutten beveget seg keitete; han rykket henne snart i én retning, snart i en annen. Han snakket med seg selv. Han klødde seg på de røde utslettene i ansiktet. En gang stoppet han og stirret ned i en vannpytt. Der ventet han til et eller annet insekt danset vekk bortover overflaten, så skjøv han ansiktet ned i vannet, slik at den såre huden ble avkjølt. Han så ned på føttene sine, tok av den ene skoen han fortsatt hadde på seg og kastet den vekk. Deretter gikk de videre i morgenheten. Hun kastet et blikk på kartet som stakk opp av lomma hans. – Hvor går vi hen? spurte hun. – Hold kjeft. Ok? Ti minutter senere fikk han henne til å ta av seg skoene, og så vasset de gjennom en grunn, tilskitnet bekk. Da de var over på den andre siden, fikk han henne til å sette seg. Deretter huket han seg foran henne og tørket sakte føttene hennes med noen papirlommetørklær han hadde halt opp av lomma. Hele tida stirret han på brystene og lårene hennes. Hun kjente den samme følelsen av avsky som da hun første gang hadde tatt en vevsprøve fra et lik på sykehuset. Han satte på henne de hvite sykehusskoene igjen, knyttet dem stramt og holdt leggen hennes lenger enn strengt tatt nødvendig. Deretter studerte han kartet på nytt og førte henne inn i skogen igjen. 29

Mens han klikket med neglene og klødde seg på kinnet … Litt etter litt ble sumplandskapet mer overgrodd og vannet mørkere og dypere. Hun gikk ut fra at de hadde kurs mot Great Dismal-myra, selv om hun ikke kunne skjønne hvorfor. Og nettopp da det virket som om de ikke kunne fortsette lenger på grunn av det tette buskaset, svingte Garrett inn i en stor furuskog som til Lydias lettelse var mye kjøligere enn det åpne myrlandskapet. Han fant en ny sti. Han trakk henne videre langs den helt til de kom til en bratt skråning. Det lå massevis av steiner oppover mot toppen. – Jeg kan ikke klatre opp der, sa hun og strevde med å lyde trassig. – Ikke hvis hendene mine er bundet. Jeg kommer til å skli. – Pisspreik, mumlet han sint, som om hun var en idiot. – Du har sykehusskoa dine på deg. De holder i massevis. Se på meg. Jeg er barføtt og likevel greier jeg det. Se på føttene mine, se! Han viste henne fotbladene. Hun så tykk, gul hud. – Så se å få dratt ræva di opp. Men når du er på toppen, prøver du ikke å gå videre. Forstått? Hører du hva jeg sier? Han hveste, og litt spytt traff haka hennes. Det kjentes som om den brant som batterisyre på huden. Herregud som jeg hater deg, tenkte hun. Lydia begynte å klatre. Hun stoppet halvveis oppe og så ned. Garrett holdt nøye øye med henne mens han klikket med neglene. Han stirret på beina og de hvite strømpene hennes, og tungen hans lekte med fortennene. Deretter kikket han høyere opp, under skjørtet hennes. Lydia fortsatte å klatre. Hun hørte den hvesende pusten hans der han kom etter henne. På toppen av bakken var det en lysning, og derfra var det bare en sti som førte inn mellom furutrærne. Hun fortsatte bortover stien inn i skyggen. – Stopp! ropte Garrett. – Hørte du ikke hva jeg sa? Jeg sa du skulle vente! – Jeg prøver ikke å stikke av! ropte hun. – Det er varmt. Jeg prøver å unngå sola. Han pekte ned på bakken åtte meter unna. Der var det lagt 30

et tykt teppe av furukvister midt på stien. – Du kunne falt nedi, hveste stemmen hans. – Du kunne ødelagt den. Lydia så nærmere etter. Furunålene skjulte en bred grav. – Hva er det som ligger under der? – Det er en felle. – Men hva er nedi den? – En liten overraskelse til dem som kommer etter oss. Han sa det stolt, med et glis, som om han hadde vært veldig lur som hadde tenkt så langt. – Men hvem som helst kan jo falle nedi der! – For noe piss, mumlet han. – Dette er nord for Paquo. De eneste som kommer opp hit, er sånne som er ute etter oss. Og de fortjener ikke bedre. Kom igjen. Han hveste igjen, tok håndleddet hennes og førte henne rundt fella. – Du behøver ikke holde meg så hardt! protesterte hun. Garrett kikket på henne og løsnet litt på grepet. Men det mildere taket viste seg å være mer skremmende; han begynte å stryke henne over håndleddet med pekefingeren. Det minnet henne om en tykk flått som lette etter et sted å grave seg inn i huden hennes.

Rollx-varebilen passerte Tanner’s Corner gravlund. Her foregikk det en begravelse. Rhyme, Sachs og Thorn kikket bort på den dystre prosesjonen. – Se på kista, sa Sachs. Den var liten, en barnekiste. De få sørgende var voksne alle sammen. Rundt tjue stykker. Rhyme lurte på hvorfor det var så få i følget. Blikket hans beveget seg forbi prosesjonen og falt på de bølgende høydene som utgjorde gravlunden – og bortenfor der igjen: de mange kilometrene med skog og myrland som til slutt gikk i ett med horisonten. Han sa: – Dette er ikke noen dårlig kirkegård. Hadde ikke hatt noe imot å bli gravlagt på et sted som dette. Sachs hadde stirret bekymret på begravelsesfølget. Nå beveget de kjølige øynene hennes seg mot ham – åpenbart fordi hun, med det forestående inngrepet på timeplanen, ikke likte å høre snakk om dødelighet. Thorn styrte elegant varebilen rundt en skarp sving og fulgte Jim Bells politibil videre. De satte opp farten ned en bakke, og bak dem forsvant kirkegården. Som Bell hadde lovet, lå Tanner’s Corner tretti kilometer fira det medisinske senteret i Avery. VELKOMMEN TIL TANNERS CORNER-skiltet fortalte de besøkende at byen huset 3 018 sjeler. Det var kanskje sant, men bare noen meget få prosent av dem var synlige i hovedgata denne hete augustmorgenen. Det støvete stedet var snarere for en spøkelsesby å regne. Et eldre par satt på en benk og stirret bortover den tomme gata. Rhyme så to menn som sannsynligvis var de lokale alkisene – de så sykelige og magre ut. Den ene satt på fortauskanten med det skabbete hodet i hendene, og prøvde 32

sannsynligvis å kjempe bort tømmermennene. Den andre satt lent mot et tre. Han stirret på den blanke varebilen med innsunkne øyne som selv på avstand bar tegnene på gulsott. En skranglete kvinne pusset speilglassruta til matbutikken med sakte bevegelser. Utover det så Rhyme ingen. – Fredfullt, bemerket Thorn. – Det er én måte å se det på, sa Sachs, som åpenbart delte Rhymes uro over tomheten. Hovedgata besto av gamle bygninger og to mindre handlesentra. Rhyme registrerte et supermarked, to butikker med apotek, to barer, en liten restaurant, en klesbutikk for kvinner, et forsikringsselskap og et etablissement med videoutleie, kiosk og negldesignsalong i ett. A-OK-bilforhandleren lå inneklemt mellom en bank og et firma som solgte båtutstyr. Alle solgte agn. Et skilt reklamerte for McDonald’s en mil unna på Route 17. Under et annet skilt med et solbleket maleri av de to borgerkrigsskipene Monitor og Merrimack, sto det: «Besøk panserskipsmuseet.» Du måtte kjøre tre mil for å oppleve denne attraksjonen. Mens Rhyme fordøyde alle disse detaljene ved småbylivet, innså han med forferdelse at han som kriminalist var ute på dypt vann på et slikt sted. I New York kunne han analysere bevis uten vanskeligheter, fordi han hadde levd der i så mange år – han hadde plukket byen fra hverandre, tråkket opp alle gatene, studert byens historie og flora og fauna. Men her i Tanner’s Corner og omegn visste han ingenting om jorda, lufta, vannet, ingenting om hva slags vaner folk hadde, hva slags biler de likte, hva slags hus de bodde i, hva slags arbeidsplasser de hadde og hvilke lyster som drev dem. Rhyme husket den gangen han som ny rekrutt hadde arbeidet for en eldre etterforsker ved New York-politiet. Mannen hadde forelest for de yngre: – Er det noen som kan fortelle meg hva uttrykket «som en fisk på land» betyr? Den unge politimannen Rhyme hadde svart: – Det betyr: Ute av sitt rette element. Forvirret. – Og hva skjer med en fisk på land? glefset den irriterte politimannen til Rhyme. De blir ikke forvirret. De dauer. Den 33

aller største fallgruven for en etterforsker, er at han ikke kjenner omgivelsene sine. Husk det. Thorn parkerte varebilen og gikk i gang med ritualet med å få ut rullestolen. Rhyme blåste inn i styrekontrollen på Storm Arrow’en og trillet mot den bratte rampen opp til fylkeshuset. Rampen var åpenbart satt opp uten særlig begeistring etter at loven om tilrettelegging for invalide hadde trådt i kraft. Tre menn – alle i arbeidstøy og med foldeknivfutteraler hengende i beltene – dyttet opp sidedøra ut fra sjeriffkontoret ved siden av rampen. De gikk mot en burgunderfarget Chevy Suburban. Den tynneste av de tre dyttet borti den største, en diger mann med flettet hestehale og skjegg, og nikket mot Rhyme. Deretter gled øynene deres – så å si unisont – grundig over Sachs. Den største studerte Thorns velstelte hår, slanke kroppsbygning, ulastelige antrekk og gullørering. Uten å fortrekke en mine hvisket han noe til den tredje av dem, en mann som så ut som en konservativ sørstats-forretningsmann. Han trakk på skuldrene. De mistet interessen for de besøkende og satte seg inn i Chevroleten. Fisk på land … Bell, som gikk ved siden av stolen til Rhyme, merket seg blikket. – Han største der er Rich Culbeau. De andre er kameratene hans. Sean O’Sarian – han tynne fyren – og Harris Tomel. Culbeau lager ikke halvparten så mye bråk som man skulle tro når man ser på ham. Han liker å spille tøff, men vanligvis plager han ingen. O’Sarian kikket bakover mot dem fra passasjersetet – men om han stirret på Thorn eller Sachs eller ham selv var det umulig for Rhyme å avgjøre. Sjeriffen småløp opp mot bygningen. Han måtte tukle litt med døra øverst på handikaprampen. Den satt fast i malingen. – Det er ikke mange krøplinger her, bemerket Thorn. Deretter sa han til Rhyme: – Hvordan går det med deg? – Helt bra. 34

– Du ser ikke helt bra ut. Du er blek. Jeg tar blodtrykket ditt med én gang vi er innenfor. De kom inn i bygningen. Den var bygd rundt 1950, anslo Rhyme. Malt i institusjonsgrønt, og de store rommene var dekorert med fingermalingsbilder utført av småskoleelever, fotografier av Tanner’s Corner opp gjennom historien og en fem-seks annonser om ledige stillinger i fylket. – Ser dette ok ut, eller? spurte Bell og slo opp en dør. – Vi bruker rommet til å lagre bevismateriale, men vi holder på å tømme det nå og flytte sakene ned i kjelleren. Det sto ti-tolv pappesker langs veggene. En betjent slet med å få en stor Toshiba-TV ut av rommet. En annen bar på to kasser med saftflasker fylt med en klar væske. Rhyme kikket på dem. Bell lo. Han sa: – Der har du Tanner’s Corners kriminelle i et nøtteskall: De stjeler elektrisk utstyr og lager hjemmebrent. – Er det hjemmebrent? spurte Sachs. – Ekte vare. Lagret i tretti dager. – Ocean Spray-saft? spurte Rhyme tørt og så på flaskene. – Hjemmebrennernes yndlingsflasker – på grunn av den vide halsen. Liker du brennevin? – Skotsk whisky. – Hold deg til det. Bell nikket mot noen av flaskene betjenten bar ut døra. – De føderale myndighetene og skattevesenet er bekymret for skattepengene sine. Vi er bekymret fordi vi mister innbyggere. Den ladningen der er ikke så ille. Men mye av hjemmebrenten er blandet med formaldehyd, tynner eller gjødningsvæske. Vi mister noen hvert år på grunn av dårlige ladninger. – Her omkring kalles det «måneskinn», ikke sant? Hvorfor det? spurte Thorn. – Fordi før lagde de greiene om natta under åpen himmel uten annen belysning enn skinnet fra fullmånen, for å unngå å bruke lykter og sånt, så de ikke skulle tiltrekke seg politiets oppmerksomhet. – Ah, sa den unge mannen, som etter det Rhyme visste foretrakk St. Emilion, Pomerol og hvite burgundere. Rhyme studerte rommet: – Vi trenger mer strøm. Han nikket mot det eneste uttaket i rommet. 35

– Vi kan legge inn noen skjøteledninger, sa Bell. – Jeg skal finne noen som kan ta seg av det. Han sendte en betjent av sted, og forklarte så at han hadde ringt delstatspolitiets laboratorium i Elizabeth City og sagt at det hastet med å få opp det kriminaltekniske utstyret Rhyme ønsket seg. Sakene skulle komme i løpet av en time. Rhyme kunne tenke seg at dette var raskere enn lynet her i Paquenoke fylke, og følte nok en gang at det virkelig hastet med denne saken. Du har vanligvis et døgn på deg til å finne ofrene i saker der noen er kidnappet av seksuelle grunner Etter det mister de i kidnapperens øyne sin menneskelighet, og derfor gjør det ham ikke noe å drepe dem. Betjenten kom tilbake med to kraftige strømkabler med en rekke jordede uttak. Han teipet dem til gulvet. – Det der er mer enn nok, sa Rhyme. Deretter spurte han: – Hvor mange folk har vi som kan arbeide med denne saken? – Jeg har åtte betjenter og tre førstebetjenter. Vi har to på samband og fem på kontoret. Vanligvis må vi dele dem med planleggingsavdelingen – det har vært ganske surt for oss – men på grunn av kidnappingen og fordi dere har kommet hit og greier, så får vi alle vi trenger. Fylkesmannen støtter oss på det. Jeg har allerede snakket med ham. Rhyme kikket opp på veggen og rynket brynene. – Hva er det? – Han trenger en krittavle, sa Thorn. – Jeg tenkte på et kart over området. Men joda, jeg vil ha en tavle også. En stor en. – Det skal vi nok ordne på null blank, sa Bell. Rhyme og Sachs vekslet smil. Dette var et av yndlingsuttrykkene til fetter Roland Bell. – Så vil jeg gjerne ta en prat med førstebetjentene dine. Gå gjennom saken så langt. – Og luftavkjølingsanlegg, sa Thorn. – Det må bli kjøligere her. – Jeg skal se hva vi kan få til, sa Bell uanfektet. Han skjønte sannsynligvis ikke nordboeres behov for moderate temperaturer. 36

Assistenten sa bestemt: – Det er ikke bra for ham å oppholde seg i så sterk varme. – Slapp av, sa Rhyme. Thorn hevet et øyebryn mot Bell og sa lett: – Vi må få kjølt ned rommet. Hvis ikke kjører jeg ham tilbake til hotellet. – Thorn, sa Rhyme advarende. – Jeg er redd vi ikke har noe valg, sa assistenten. Bell sa: – Ikke noe problem. Jeg skal ta meg av det. Han gikk bort til døra og ropte: – Steve, kan du komme inn her et øyeblikk? En ung mann med kortklipt hår og uniform kom inn. – Dette er svogeren min, Steve Farr. Han var den høyeste av alle betjentene de hadde sett hittil – minst to meter og fem centimeter høy. Han hadde runde, utstikkende ører og så ganske komisk ut. Han virket bare mildt usikker da han fikk se Rhyme, og de tykke leppene formet snart et vennlig smil som antydet både selvsikkerhet og kompetanse. Bell ga ham i oppdrag å finne et luftavkjølingsanlegg til laboratoriet. – Jeg tar det med én gang, Jim. Han dro seg i øreflippen, snudde på hælen som en soldat og forsvant ut i gangen. En kvinne stakk hodet sitt inn i døråpningen: – Jim, Sue McConnell er på linje tre. Hun er helt ute av seg. – Jeg skal snakke med henne. Si at jeg kommer straks. Bell forklarte Rhyme: – Det er mora til Mary Beth. Stakkars kvinne … Mannen hennes døde av kreft for bare ett år siden, og nå dette. Jeg skal si deg, la han til og ristet på hodet: – Jeg har unger selv, og jeg kan bare forestille meg hvordan hun … – Jim, tror du vi kan få det kartet? avbrøt Rhyme. – Og få satt opp tavla. Bell blunket usikkert på grunn av den skarpe tonen: – Absolutt, Lincoln. Og … hvis vi blir for sørstatstreige for dere yankier, så får dere bare sette fart på oss, okei? – Vær du trygg, Jim. En av tre. En av de tre førstebetjentene til Jim Bell lot til å være glad 37

for å treffe Rhyme og Sachs. I hvert fall Sachs. De andre to nikket formelt og ønsket åpenbart at det umake paret aldri hadde forlatt storbyen. Den hyggelige hadde blodskutte øyne, var rundt tretti og het Jesse Corn. Han hadde vært på åstedet samme morgen og måtte skyldbetynget innrømme at Garrett hadde stukket av med offer nummer to, Lydia, rett foran øynene på ham. Innen Jesse hadde kommet seg over elva, var Ed Schaeffer mer død enn levende på grunn av vepseangrepet. En av dem som virket mer kjølig, var Mason Germain, en kortvokst mann tidlig i førtiårene. Mørke øyne, grånende hår og med en nærmest umenneskelig rak holdning. Håret hans var strøket glatt bakover og de snorrette merkene etter tennene på kammen var godt synlige. Han brukte for mye etterbarberingsvann, det luktet billig og stramt som moskus. Nikket hans var stivt og avmålt, og Rhyme innbilte seg at han faktisk var glad for at kriminalisten var invalidisert, slik at han slapp å ta ham i hånden. Sachs, som var kvinne, var ikke berettiget til annet enn et nedlatende: – Frøken. Lucy Kerr var den tredje av førstebetjentene, og hun virket ikke mer glad for å se dem enn det Mason var. Hun var høy – nesten like høy som den langlemmede Sachs. Slank og atletisk med et avlangt, pent ansikt. Uniformen til Mason var skitten og krøllete, mens Lucys var nystrøket. Det blonde håret hennes var satt opp i en stram flette. Du kunne lett se henne for deg som fotomodell for L.L. Bean eller Land’s End – i støvler, dongeri og dunjakke. Rhyme visste at den avvisende holdningen var en automatisk reaksjon når to etterforskere plutselig blandet seg inn i deres saker (særlig når den ene av de to var krøpling og den andre en kvinne – og så nordboere i tillegg). Men han var ikke interessert i å vinne dem over til sin side. Kidnapperen kom til å bli vanskeligere å finne for hvert minutt som gikk. Og han hadde en avtale med en kirurg, en avtale han definitivt ikke hadde tenkt å komme for sent til. En kraftig bygd mann – den eneste svarte betjenten Rhyme 38

hadde sett hittil – trillet inn en diger tavle og brettet ut et kart over Paquenoke fylke. – Teip det fast her, Trey, sa Bell og pekte på veggen. Rhyme studerte kartet. Det var et godt kart, meget detaljert. Rhyme sa: – Greit. Fortell nøyaktig hva som skjedde. Begynn med det første offeret. – Mary Beth McConnell, sa Bell. – Tjuetre. Studerer på universitetet i Avery. – Fortsett. Hva skjedde i går? Mason sa: – Vel, det var ganske tidlig på dagen. Mary Beth var … – Kan du være mer presis? spurte Rhyme. – Når på dagen? – Vel, det vet vi ikke sikkert, svarte Mason kjølig. – Klokkene stoppet ikke sånn som på Titanic, vet du. – Det må ha vært før åtte, foreslo Jesse Corn. – Billy – gutten som ble drept – var ute og jogget, og åstedet ligger en halvtimes vei fra der han bor. Han prøvde å få noen ekstrapoeng på sommerskolen, og måtte være tilbake halv ni for å rekke å dusje før timen. Bra, tenkte Rhyme og nikket: – Fortsett. Mason fortsatte: – Mary Beth var med på et universitetsprosjekt der de gravde opp gamle indianergjenstander i nærheten av Blackwater Landing. – Hva er det? En by? spurte Sachs. – Nei, bare et atskilt område ved elva. Rundt tretti hus. En fabrikk. Ikke’no butikker eller sånt. For det meste skog og myr. Rhyme så at det var tall og bokstaver langs kanten av kartet. – Hvor? spurte han. – Vis meg hvor. Mason pekte på G-I0. – Vi ser for oss at Garrett kommer forbi og tar tak i Mary Beth. Han vil voldta henne, men Billy Stail er ute og jogger, ser dem fra veien og prøver å stoppe ham. Men Garrett tar en spade og dreper Billy. Slår inn huet på ham. Så tar han med seg Mary Beth og forsvinner. Det strammet seg rundt munnen på Mason: – Billy var en bra kar. Skikkelig bra kar. Gikk jevnlig i kirken. Forrige sesong tok han en pasning da det var to minutter igjen av en uavgjort kamp mot Albemarle High School og løp … 39

– Ja, Billy var nok sikkert en bra kar, avbrøt Rhyme utålmodig. – Garrett og Mary Beth, er de til fots? – Det stemmer, svarte Lucy. – Jeg kan ikke tro at Garrett kjører. Han har ikke engang sertifikat. Jeg tror det er fordi foreldrene hans omkom i en bilulykke. – Hvilke fysiske bevis fant dere? – Å, vi har mordvåpenet, sa Mason stolt. – Spaden. Var skikkelig strikse når det gjaldt å håndtere den også. Brukte hansker. Og vi merket den på korrekt måte, helt etter boka. Rhyme ventet på mer. Til slutt spurte han: – Hva mer fant dere? – Vel, noen fotavtrykk. Mason kikket bort på Jesse, som sa: – Ja, stemmer. Vi tok bilder av dem. – Er det alt? spurte Sachs. Lucy nikket, stram om munnen på grunn av den implisitte kritikken fra nordboerne. Rhyme: – Undersøkte dere ikke åstedet? Jesse sa: – Visst gjorde vi det. Men det var bare ikke noe mer der. Var bare ikke noe mer? På et åsted der forbryteren dreper ett offer og stikker av med et annet, er det nok bevis til å lage en hel film om hvem som gjorde hva mot hvem, og sannsynligvis også om hva hver enkelt hadde gjort i løpet av det siste døgnet. Det virket som om de sto overfor to forbrytere: Insektgutten og inkompetente politifolk. Rhyme fanget opp blikket til Sachs og så at hun tenkte det samme. – Hvem ledet undersøkelsen? spurte Rhyme. – Det var meg, sa Mason. – Jeg kom dit først. Jeg var like i nærheten da vi fikk meldingen. – Og når kom den? – Halv ti. En lastebilsjåfør så liket av Billy fra motorveien og ringte nødtelefonen. Og gutten var blitt drept før åtte. Rhyme var ikke fornøyd. En og en halv time – minst – var lang tid for et åsted å være ubeskyttet. Bevis kunne blitt stjålet og en masse lagt til. Gutten kunne ha voldtatt og drept jenta, skjult liket og deretter 40

kommet tilbake for å fjerne bevis og plante andre for å lede etterforskerne på villspor. – Du gikk over åstedet alene? spurte Rhyme Mason. – Tok første runde alene. Så fikk vi tre-fire betjenter til ut dit. De gikk skikkelig grundig over hele området. Og fant ikke annet enn mordvåpenet? Milde himmel … For ikke å nevne den skaden som fire politifolk som ikke var fortrolige med åstedsgransking kunne gjøre. – Får jeg spørre, sa Sachs: – Hvordan vet dere at det er Garrett som er gjerningsmannen? – Jeg så ham, sa Jesse Corn. – Da han tok Lydia i morges. – Det betyr ikke at han drepte Billy og kidnappet den andre jenta. – Å, sa Bell. – Fingeravtrykkene – dem vi fant på spaden. Rhyme nikket og sa til sjeriffen: – Og avtrykkene hans hadde dere fra før på grunn av tidligere arrestasjoner? – Stemmer. Rhyme sa: – Greit. Nå kan dere fortelle meg om i dag morges. Jesse overtok: – Det var tidlig. Like etter soloppgang. Ed Schaeffer og jeg var der og holdt øye med åstedet i tilfelle Garrett skulle komme tilbake. Ed var på nordsiden av elva, jeg på sørsiden. Lydia kom for å legge noen blomster på åstedet. Jeg lot henne være alene og gikk tilbake til bilen. Det skulle jeg nok ikke gjort. Plutselig hørte jeg henne skrike, og deretter så jeg de to forsvinne over til den andre siden av Paquo. De var forsvunnet før jeg kunne finne en båt eller noe sånt for å komme meg over. Ed svarte ikke på radioen. Jeg var redd for at det hadde skjedd noe med ham, og da jeg kom meg over, fant jeg ham halvveis ihjelstukket av all vepsen. Garrett hadde satt opp en felle. Bell sa: – Vi tror Ed vet hvor han har Mary Beth. Han fikk sett på kartet som var i det skuret Garrett hadde gjemt seg i. Men han ble stukket og svimte av før han fikk sagt hva kartet viste, og Garrett må ha tatt det med seg etter at han kidnappet Lydia. Vi kunne ikke finne det. – Hvordan står det til med betjenten? spurte Sachs. – Han gikk i koma på grunn av alle stikkene. Ingen vet om 41

han kommer til å klare seg. Eller om han vil huske noe som helst hvis han våkner. Med andre ord må vi stole på bevisene, tenkte Rhyme. Hvilket tross alt var det han foretrakk. Mye bedre enn vitner. – Fant dere noen spor på åstedet i morges? – Vi fant denne. Jesse åpnet en stresskoffert og tok ut en joggesko i en plastpose. – Garrett mistet den da han tok Lydia. Ikke noe annet. En spade på gårsdagens åsted, en sko på dagens … Ikke mer. Rhyme stirret oppgitt på den enslige skoen. – Bare legg den der. Han nikket mot bordet. – Fortell meg om disse andre dødsfallene Garrett har vært mistenkt for. Bell sa: – Alle har funnet sted i og omkring Blackwater Landing. To av ofrene druknet i kanalen. Sporene kunne tyde på at de hadde falt og slått seg i hodet. Men obdusenten sa at noen godt kunne ha slått dem med vilje og dyttet dem uti. Garrett var blitt observert rundt husene deres ikke lenge før de døde. Og i fjor ble ei jente stukket i hjel. Veps. Akkurat som med Ed. Vi vet at Garrett gjorde det. Bell skulle til å fortsette, men Mason brøt inn. Han sa lavt: – Ei jente tidlig i tjueåra – akkurat som Mary Beth. Veldig søt, god kristen. Hun lå og sov på terrassen bak huset. Garrett kastet et vepsebol inn dit. Hun ble stukket ett hundre og trettisju ganger. Fikk hjerteslag. Lucy Kerr sa: – Det var jeg som kom ut dit først. Det var et forferdelig syn. Hun døde sakte. Led grusomt. – Husker dere det begravelsesfølget vi passerte på veien hit? spurte Bell. – Det var Todd Wilkes. Han var åtte. Tok livet av seg. – Å nei, mumlet Sachs. – Hvorfor? – Han hadde vært syk lenge, forklarte Jesse Corn. – Han var mer på sykehuset enn han var hjemme. Han tok det skikkelig tungt. Men ikke bare det – noen hadde sett Garrett rope til Todd for noen uker siden. Skjelt ham huden full. Vi tror Garrett plaget ham og skremte ham helt til han knakk. – Motiv? spurte Sachs. – Han er helt psyko, det er motivet hans, spyttet Mason ut. – Folk gjør narr av ham og så skal han ta dem. Rett og slett. 42

– Schizofren? Lucy sa: – Ikke ifølge skolepsykologene. De kaller det asosial atferd. Han har høy IQ. Fikk stort sett bare toppkarakterer – før han begynte å skulke skolen for et par år siden. – Har dere noe bilde av ham? spurte Sachs. Sjeriffen åpnet en mappe: – Her er arrestbildet fra vepsebolkastingen. Bildet viste en tynn gutt med kortklipt hår, kraftige, sammenvokste bryn og innsunkne øyne. Han hadde et utslett på kinnet. – Her har vi et annet. Bell brettet ut et avisutklipp. Det viste en familie på fire ved et piknikbord. Under sto det: – Familien Hanlon på Tanner’s Corners årlige piknik, en uke før den tragiske bilulykken på Route 112 der Stuart (39), Sandra (37), og deres datter Kaye (10) omkom. Med på bildet er også Garrett (11) som ikke var med i bilen da ulykken skjedde. – Kan jeg få se rapporten fra åstedet i går? spurte Rhyme. Bell åpnet en mappe. Thorn tok den. Rhyme hadde ikke noen holder med sidevender, så han måtte la assistenten bla gjennom sidene. – Kan du holde den roligere? Thorn sukket. Men kriminalisten var irritert. Åstedsundersøkelsen var slurvete utført. De hadde tatt polaroidbilder av en rekke fotavtrykk, men ingen linjaler var lagt ved siden av for å vise størrelsen. I tillegg var ingen av avtrykkene nummerert, så det var vanskelig å si om de var laget av forskjellige personer. Sachs merket seg det samme og ristet på hodet. Hun kommenterte det. Lucy virket som hun var på defensiven: – Gjør dere alltid det? Legger ut kort med nummer? – Selvfølgelig, sa Sachs. – Det er standard prosedyre. Rhyme fortsatte å gå gjennom rapporten. Det var bare en overfladisk beskrivelse av stedet og hvilken stilling liket hadde ligget i. Rhyme så at omrisset rundt liket var laget med spraymaling, som er berømt for å ødelegge spor og skade åstedet. Det var ikke tatt prøver av jorda for å se om den kunne inneholde spor, verken ved liket eller der det åpenbart hadde foregått en slåsskamp mellom Billy, Mary Beth og Garrett. 43

Rhyme kunne se sigarettsneiper på bakken – de kunne gitt dem mange spor – men ingen av dem var blitt plukket opp. – Neste. Thorn bladde om. Fingeravtrykksrapporten var noe bedre. Spaden hadde fire hele og sytten ufullstendige avtrykk, og alle var identifisert og bekreftet som Garretts og Billys. De fleste av dem var latente, men noen få var tydelige – klart synlige uten kjemikalier eller spesiallys – i skitten rundt håndtaket. Men Mason hadde vært skjødesløs under granskingen av åstedet – avtrykk fra latekshanskene hans skjulte flere av morderens avtrykk. Rhyme kunne sparket en etterforsker for så uforsvarlig håndtering av bevis, men siden det var så mange andre gode avtrykk, betydde det ingenting i dette tilfellet. Snart ville utstyret være på plass. Rhyme sa til Bell: – Jeg trenger utstyret og den teknikeren til å hjelpe meg med analyseringen. Det beste ville vært en politimann, men det viktigste er at vedkommende vet litt om naturvitenskap. Og området. En innfødt. Tommelen til Mason danset i en sirkel over den riflete hammeren på revolveren hans. – Vi kan alltids grave fram noen, men jeg trodde det var du som var eksperten. Er det ikke derfor vi bruker deg? – En av grunnene til at dere bruker meg, er at jeg vet når jeg trenger hjelp, sa Rhyme og så på Bell: – Kommer du på noen? Det var Lucy Kerr som svarte: – Sønnen til søsteren min – Benny – han studerer naturvitenskap på North Carolinauniversitetet. – Intelligent? – Han er medlem av Phi Beta. Han er bare … vel, litt stille av seg. – Jeg er ikke ute etter noen å konversere med. – Jeg skal ringe til ham. – Bra, sa Rhyme. Og deretter: – Jeg vil at Amelia skal undersøke åstedene, gutterommet og Blackwater. Mason sa: – Men …, og viftet mot rapporten: – Vi har allerede gjort det. Finkjemmet området. 44

– Jeg vil gjerne at hun går over det en gang til, sa Rhyme kort. Deretter så han på Jesse: – Du kjenner området. Kan du bli med henne? – Javisst. Bare hyggelig det. Sachs sendte ham et skjevt blikk. Men Rhyme kjente flørtens verdi. Sachs var avhengig av samarbeid – og ikke bare litt heller. Rhyme trodde ikke Lucy eller Mason ville være halvparten så hjelpsomme som den allerede betatte Jesse Corn. Rhyme sa: – Og gi Amelia et skytevåpen. – Jesse er materialforvalteren vår, sa Bell. – Han kan trylle fram en god Smith & Wesson. – Det kan du banne på, ja. – Jeg skulle gjerne hatt et par håndjern også, sa Sachs. – Ikke noe problem. Bell så Mason stirre misfornøyd på kartet. – Hva er det? spurte sjeriffen. – Vil du virkelig høre min mening? spurte den kortvokste mannen. – Hvorfor tror du jeg spurte? – Du får gjøre det du mener er best, Jim, sa Mason stivt, – men jeg tror ikke vi har tid til mer gransking. Det er mange kvadrat å dekke der ute. Vi må sette etter gutten jo før jo heller. Men det var Lincoln Rhyme som svarte. Han hadde blikket på kartet, ved G-10, Blackwater Landing, stedet der Lydia Johansson sist ble sett i levende live: – Vi har ikke tid til å gå fort fram.