Innland av Arne Dahl

dere skjuler overbevisningen godt bak begreper som «kverulant» og «konspirasjonsteoretiker» og har sikkert allerede en kjekk nevropsykiatrisk diagnose klar. Lykke til med det, sier jeg. Jeg håper at dere setter diagnosen i halsen når dere står bøyd over mitt ille tilredte lik.

For denne mannen vil meg ikke vel.

Det gjør meg virkelig trist at ingen tror på det jeg sier.

Eller, enda verre, tror jeg er gal. Jeg hørte nok konstablenes tonefall da de var her. Jeg hørte dem, indirekte, da de satte seg i patruljebilen og lo rått av «husbukk»-vittigheten. Som om jeg ikke ville høre forskjell på det mistilpassede avkommet etter en bille med lange følehorn, og en ondsinnet voksen mann. Som om jeg ville blande sammen deres respektive lyder.

Jeg har prøvd så mange ganger før, men ingen hører på meg. Jeg er virkelig i mørket.

Dere vet like godt som jeg at Operation Gladio var ekte, og at tobakksselskapene i USA tilsatte avhengighetsskapende stoffer i sigarettene. CIA har virkelig en hjerteattakkpistol som ikke etterlater seg spor, og scientologene gjennomførte sitt Snowwhite til tross for at ingen trodde det var sant.

Selv har jeg påpekt at Victor Gunnarsson helt klart ble observert på Luntmakargatan like etter drapet på Olof Palme – det er registrert skriftlig – og jeg har personlig snakket med en politimann som innrømmer at to vitner uavhengig av hverandre så en hvit sportsbil som tilhørte en lokal kriminaletterforsker den julikvelden, på veien ved kafeen på Kinnekulle.

Jeg har også understreket og prøvd å få dere til å forstå at Essam Qasims DNA er helt fraværende fra kniven som ble 9