Innland av Arne Dahl

Det var dit han måtte.

Det var en vei der. En vei ut. Bort.

Døren til rommet hans hadde for første gang latt seg åpne på gløtt. Han hadde klart å smette ut i akkurat rett tid, i etter-lunsj-døsigheten, og så hadde han funnet veien til kjøkkenet, der han så vidt han visste, aldri tidligere hadde vært.

Kjøkkenpersonalet hadde gjort i stand ettermiddagskaffen, noen termoser sto på en serveringsvogn ved siden av et fat kanelboller som var dekket av plastfolie. Inntil vognen hang noen hvite frakker.

Han kikket ut gjennom vinduet igjen, nær. Kulda strålte mot ansiktet hans. Han så nedover kroppen sin; nedenfor det som i en annen sammenheng kunne ha blitt forvekslet med vide kosebukser i joggestoff, var føttene nakne. Han viftet fort med tærne, og det var som om tærne selv innså at han aldri ville nå fram til veien uten fottøy.

Likevel måtte han ut. Han måtte vekk. Han hadde sittet her for lenge.

Han hadde vært fraværende for lenge.

Han gikk en runde ut i spiskammeret. Innerst i et hjørne sto faktisk et par støvler, og selv om de var minst tre nummer for små, steg han ned i dem. Tærne bøyde seg dobbelt, men det var mulig å gå. Kanskje det til og med ville bli mulig å løpe.

Da han kom tilbake ut i kjøkkenet, hørte han rop gjennom kjøkkendøren ut mot hovedkorridoren. Den var lukket, men den ville neppe være lukket særlig lenge.

Han rev til seg alle de tre hvite frakkene ved serveringsvognen og tok de få skrittene mot den mindre kjøkkendøren. Smerten i de bøyde tærne holdt ham årvåken.

14