Ingvar Ambjørnsen Hvite niggere

om et hus som var blitt okkupert av en gjeng vanvittige mennesker, og at Charly var en av dem. Huset skulle ligge nede på Grønland et sted, jeg fikk en omtrentlig adresse, og drakk ut.

Jeg kan huske at det regnet den natta; lett mildt vårregn. Jeg gikk i sikk-sakk mellom all bikkjedritten på fortauene, alle de små, søte etterlatenskapene til alle de små, søte, aller beste vennene våre, og jeg tenkte at våren er avkledelsens tid. Jeg kunne stoppe opp, falle i staver over skjønnheten i gatelysa, den lodne auraen som pulserte i mørket, og jeg lurte på om det mystikere og antroposofer sa stemte – at jeg også eide en sånn pulserende kilde, var et lys i verdensnatta.

Og mens jeg gikk sakte i retning byens øst, sa alle følelsene mine ja til denslags poesi. Jeg så alt – husfasader, biler, telefonkiosker, pølseboder og trikkeskinner som et uttrykk for noe bakenforliggende, de ble mystiske manifestasjoner av en sjel, kanskje en ånd, kanskje Gud. Menneskers skaperverk – javel. Men hvor kom ideene fra, impulsene, de ville innfallene? Og hvorfor hadde en del av oss fått slike overdoser av fantasi og søkertrang i fødegave? For sånn var vi, hele den bulkegjengen jeg hadde levd sammen med: På en livslang safari, på jakt etter det gyldne neshornet vi innerst inne visste fantes et sted – langt der ute på galskapens savanne. Vi adlød de gudene vi følte var med oss, resten ga vi jamt faen i.

Det var ikke vanskelig å finne huset. Ei diger treetasjes murstensrønne av det slaget som om kort tid ville komme til å gjøre fyllinga ute på Grønmo enda mer ruvende. En del av vindusrutene i første etasje hadde allerede dratt i forveien, de var erstatta med sponplater og plankebiter – det kunne være et rørende forsøk på barrikadering, eller et like rørende forsøk på å holde kulda ute. I annen og tredje etasje var det lys i alle vinduer, klokka var ett, natta ennå ung for dem som holdt til her. Porten sto på gløtt, jeg gikk inn i det halvmørke portrommet.

Postkassene lå i en haug på betonggolvet – det var vel huskunstnerne som syntes den veggplassen de hadde til rådighet her, en seksti, søtti kvadrat, var i snaueste laget. Oppover veggene og i taket hadde disse utrettelige, kreative sjelene peisa på med grafittiablegøyene sine. Kryptiske fantasifigurer, med og uten horn, med eller uten kjønnsorganer, bein og armer, sloss om plassen med kortdikt og slagord, og ord som ikke skulle forstås, bare sees. Det var grønn, 23