Ingvar Ambjørnsen Elsk meg i morgen

Ingvar Ambjørnsen

Elsk meg i morgen

© J.W. Cappelens Forlag a.s 1999 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-51227-9 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsillustrasjon: Trude Tjensvold Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

J

eg mistet søvnen. Fikk ikke sove. Jeg lå der med ansiktet mot veggen hver natt, og det hendte jeg tenkte: Hvem er de andre? Hvorfor later de som om de har funnet seg til rette i denne gåten? Det er noe sykt ved den selvfølgeligheten de utstråler når de børster flass av kragen, tenner en sigarett, eller simpelthen bestemmer seg for å spise en plomme.

Så enkelt er det nemlig ikke. Det er jeg overbevist om. Det må ligge noe bak. På en eller annen måte må det ligge et skjult mønster i våre gjerninger og opplevelser. Ikke nødvendigvis noe som gir mening, men noe som er helt og holdent virkelig. Udiskutabelt.

Slik lå jeg og tenkte. Klokken ble både fire og fem, og enkelte ganger sto jeg opp og så ned i den trange bakgården der blålyset sto mot de slitte fasadene. Av og til fikk jeg det for meg, at hele verden sov. At jeg var den eneste som våket. At det var jeg, som gjennom min bevissthet holdt det hele sammen. Og ikke bare menneskene, de som lå under sine dyner eller gikk i gatene, elsket eller sloss, men selve verden, hele det voldsomme mineralriket med fjellkjeder, og oseanenes uendeligheter, plantenes forunderlige verden av støvbærere, stengler og bladverk. Og jordens dyr! Også de hvilte i ly av min bevissthet; de ble simpelthen født i mitt våkne blikk. Kuer og snøleoparder, coalabjørner, giraffer og veps.

Det var et voldsomt ansvar.

Av og til besvimte jeg utpå formiddagen, og alt gikk til grunne.

543 5

Jo. Vi føder verden. Om og om igjen føder vi verden. I hvert fall føder jeg min verden – så får heller de andre holde på med sitt.

Jeg gjenoppstår fra nattens eller dagens drømmeløse død, og føder meg selv. Elling, sier jeg til meg selv, med den vidunderlige tankens kraft. Trekk hånden inn under dynen, det er så kaldt i rommet. Og så gjør jeg det! Armens muskler adlyder hjernens impuls, og hånden trekkes inn i varmen. Her er en seng. En vegg, nei fire. En dør fører ut mot nye rom, videre mot gaten, byen, verden. Og der på gulvet står sannelig en ødelagt vekkerklokke og driver ap med tiden. Den står der, så hvit og så sort, og med viserne på seks på halv fem. En eller annen natt med blod piskende mot ruten, stanset jeg tidens tikk og takk med et velrettet slag. Presis seks på halv fem.

Det var en av disse endeløse nettene. Jeg lå der i mørket, og hadde rotet meg inn i tankebaner jeg ikke kunne ta meg ut av.

Jeg tenkte på alt det som skjedde samtidig. Hjertet banket jevnt og støtt, og jeg så for meg hvordan blodet ble pumpet rundt i kroppens nettverk av årer. Fra tærnes ytterste spisser og helt opp til det tynne kjøttlaget under hodets hårrøtter. Jeg så for meg hvordan gårsdagens pølse «med alt» (som man sier) langsomt ble eltet og brutt ned til en illeluktende masse i tarmenes mysterieganger, hvordan talløse bakteriestammer angrep det røde pølsekjøttet og det hvite brødet, rekesalaten, sennepen og ketchupen, rev næringen ut og ga meg livet på ny, godt hjulpet av tarmtottenes sug. Og min egen hjernes ustoppelige virksomhet. Under min krumme panne, under dette ytterst sårbare skallet, lå en gal konges ballsal, befolket med . . . Å, herregud! Jeg så en termitt krype over et blad et sted i Tanzania, idet morgensolen eksploderte over åskammen, så hvordan den nølte, for så å bli stående med vibrerende følehorn, mens solens stråler plantet diamanter i nattens dugg. Samtidig kommer vesle Mary Key ut på trappen i sitt hjem i en av Bostons forsteder. Hun står der og raper i regnet; ennå varm rundt venstre øre etter at broren slo henne med saksofon-kofferten. Hun tenker på mormor som døde sist vinter, og på et stort stykke rugbrød med blåbærsylte544 6

tøy. En bil stryker forbi nede på den stille villaveien, og en kvinne ler oppgitt på den andre siden av hekken; det er Ellen Carver, meglerens hustru, hun ler mens pølsen langsomt går til grunne i mitt eget indre. Jeg puster ut, og før jeg rekker å puste inn igjen, har hundre millioner tildragelser skrevet seg inn i tilværelsens selsomme bok. Milton Hammilton knekker en tann, mens han spiser yoghurt og planlegger layouten på en brosjyre om hagestell for handicappede. På et hotellrom i Bangkok trenger Jens Wilhelm Kruger inn i dagens tredje endetarm, og tømmer seg øyeblikkelig med et snøft. Samtidig: En tyrkerdue legger et egg i et skogholt på Balkan, og registrerer uten følelser hvordan et spebarn dør i et kratt under henne, mens barnets mor forbanner Gud. På morgenmøtet i avisen Oldenburgische Volkzeitung, får Ursula Kleinkram i oppdrag å dekke saken mot den notoriske biltyven Christof Halle, kjent som Hal blant tvilsomme venner. På Grønland kalver en bre, usett av menneskeøyne. I København, midt på Kongens Nytorv, står Asle Bredesen og pisser på en bit pizza som svensken Gunder Larsson fire timer tidligere har kastet fra seg i forbitrelse over sin kones manglende sans for rasistisk humor og inntak av alkoholholdig drikke. Nå ligger han på tvers av hotellsengen og sover med åpen munn, mens hun står ved vinduet og betrakter postbudet nede i gaten, står der og fantaserer om å betjene tre store negere på en gang. Samtidig knipser Yoka Yamamoti et kattehår bort fra det høyre ermet på sin italienske dressjakke. Tusener av kvinner føder; de ser behårede hoder på gutter og jenter gro frem mellom sine egne ben, som velsignede, av og til forhatte, sopper. Noen hundre millioner sitter til enhver tid på do, i et brakende fellesskap av lettelse og smerte. En isbjørn gir ungen sin melk. I Kristiansand sier Bernt Karlsen til sin noe eldre bror Hans: «Det var akkurat det jeg hadde regnet med.» Og over hele kloden stryker vind i alle styrker, og får gress og blader til å danse i underlige, bølgende mønstre, mens mennesker ser det hele og tenker sitt.

Jeg tenkte: Hvem er alle disse andre? Igjen og igjen tenkte jeg det.

545 7

Jeg sto opp. Dette var en slik natt der ingen ting nyttet. Pyjamasen min var våt av svette, jeg kom til å tenke på det blodige skinnet som akkurat var flådd av et slaktet dyr, og rev den ergerlig av meg. Lemmet var halvveis klart til angrep, men bare halvveis, og her var ingen å gå til angrep på. Bare det tomme soverommet og rullegardinet som langsomt beveget seg i trekken fra vinduet.

Jeg frøs, jeg orket ikke tanken på en dusj, jeg kledde på meg, og førte til protokolls at jeg var blitt litt grisete i det siste. Litt. Det luktet stramt av meg.

Armbåndsuret mitt lå på stuebordet, der jeg alltid legger det fra meg før jeg forsøker å gå til ro. Remmen var strøket flatt i en utsøkt parallell til bordets kant. Jeg gjør det helt uten å tenke.

Jeg gjør det perfekt. Klokken viste sytten på halv fire. Borte ved ovnen lå kattene med labbene om hverandre. Elmer studerte meg med et halvt øye. Pepper’n lå og sov med åpen munn, han minnet meg litt om denne elendige svensken på hotellrommet i København. Jeg liker ikke svensker. Jeg synes svensker er feige.

Jeg synes at svenskene skulle ha brettet opp ermene under krigen, og tatt et tak sammen med nordmenn og dansker, istedenfor å sitte der borte i den såkalte nøytraliteten sin og tjaka strømning, eller hva det var.

Bakgården var tom og øde. En blå ball lå borte ved søppelkassene. Det regnet stille. Jeg sto der og tenkte på alle de som nå var døde, og som hadde hatt sin daglige gang ut og inn av denne gården. I skyggen over portrommet hadde bygningsarbeiderne støpt inn 1891 i sortmalt jern i den grå muren. Over hundre år siden . . . Jeg så barna. Først som en halvt gjennomsiktig hvirvel borte ved den gjenglemte ballen. Hvirvelen utvidet seg, den omfattet snart hele gården, og så trådte bildene frem. Små gutter og små jenter i fremmede, gammeldagse påkledninger. Side kjoler og halvbukser, bare føtter og beksømstøvler. Sixpencer på kortklippede guttehoder, jentenes lange fletter. De danset forbi som i langsom kino, de lekte leker jeg ikke kjente, eller de hoppet tau og kastet på stikka. Så ble vinduene i gården slått opp, alle på en gang, og jeg så voksne i undertøyet eller fullt påkledd som satt ved kjøkkenbordene, eller lente seg ut og ropte lydløst ned i går546 8

den, jeg tenkte på formaningene, de tusenvis av formaningene som gårdens grå mur hadde absorbert gjennom et helt århundre.

All engstelsen og alt raseriet som var blitt slynget ut i dette tomrommet midt i Oslo, midt i den verden disse menneskene hadde kjent og vært en del av mens de ennå levde ut sine liv på en befolket sten midt i verdensnatten.

Borte ved søppelkassene på den andre siden, sto en liten gutt og så opp på meg. Han sto helt stille, mens de andre barna gled rundt ham og gjennom ham. Han var kortklippet som de andre guttene, men var kledd i en underlig, altfor stor frakk. Med det samme jeg møtte blikket hans, løste dette våkne drømmesynet seg opp, og gårdsplassen lå der, tom og våt som for sekunder siden. Jeg ble litt redd, for slike syn skal man ikke ha. Det er jeg sikker på. Noe som ytterligere forsterket den uroen jeg følte, var at begge kattene som på kommando hadde kommet seg på bena, og nå sto og stirret på meg, eller kanskje på noe bak meg, jeg var ikke helt sikker.

Nåvel. Alle har sitt. I hvert fall har jeg måttet venne meg til at jeg selv har mitt. Jeg gikk ut på badet og vasket ansiktet i kaldt vann. Så tok jeg en vival fra boksen i medisinskapet, og satte over tevann. Da jeg skrudde på radioen, og de trygge og kjære stemmene fra Marienlyst fylte rommet, falt det meste på plass, selv før vivalen begynte å virke.

Senere plugget jeg inn en pornofilm, og ble sittende og se på den, mens jeg nippet til den skoldhete teen. «Lulu’s crazy cunt». Det er den der Lulu får besøk av postbudet og rørleggeren samtidig.

Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Klokken var tydeligvis blitt fire, og mannen fra Marienlyst messet et eller annet om Rwanda, kanskje Bosnia eller Kurdistan, det var hauger av døde, og lange rekker av barnesoldater som plyndret og drepte mens de gråt og voldtok, gråt og voldtok. Kronen var blitt svekket igjen. Renten gikk opp. Så, Wenche Myhre som sang «Når jeg blir seksogseksti». I en roman hadde jeg lest om en person som mente at Wenche Myhre var en inkarnert demon. Det skulle sannelig ha tatt seg ut, tenkte jeg, mens jeg kastet opp i vasken på kjøkkenet.

Etterpå måtte jeg ha luft. Med en gang.

547 9

Kirkeveien i regn, litt over fire, en morgen i mars. Nede i sentrum pulserte ennå utelivet på cafeer og barer, men her oppe på Majorstua hersket menneskenes nesten totale fravær.

En og annen bil gled forbi, ellers var det bare meg og de grå, skabbete duene. Jeg opplevde en letthet. Ja, en letthet. Det var som om de andres mangel på tilstedeværelse hadde gjort noe med gravitasjonskraften. Jeg hadde spydd meg tom, og helt bakerst i hjernen nynnet den vesle vivalen tilforlatelig. På forunderlig vis hadde den rukket å lure seg inn i nervesystemet før magen gikk i revers. Ikke dårlig. Jeg krysset gaten og gikk inn i Frognerparken. Her dryppet vannet fra de sorte trærne, og himmelen var lav og av melk, nei sæd, jeg vet ikke, det var varmere enn naturlig, og vått, vått, jeg knappet opp den gamle vinterfrakken, og var inne i et slags erotisk eventyr allerede før jeg nådde Vigelands nakne stenmennesker, det virket ikke så urimelig å vippe frem lemmet og gå med det dinglende fritt, eller kanskje i hånden; men så var det det der med oppdragelsen, jeg har en god oppdragelse, mor ville ha rødmet langt inn i døden bare ved denne stygge, stygge tanken. På broen ble jeg stående og studere endene og svanene, for ikke å snakke om gjessene på bredden under meg, hele tiden med Monolitten helt ytterst i synsfeltet til høyre. Var det sant, dette med minstepensjonistene som gikk på jakt her oppe natterstid, eller var det bare en myte, skapt av tabloidavisene nede i Akersgata?

Vel. Det kunne være sant. Når jeg tenkte meg om, kom jeg til at det neppe var revet ut av løse luften. I hvert fall var det ingen grunn til å gå ut fra at landets pensjonister representerte en homogen gruppe av godhjertede individer. Mange av dem hadde utvilsomt en mengde slagg å dra på etter et langt liv. De hadde opplevd krigen. De hadde vasset i sne til skrittet, med våpen og hemmelige beskjeder, ofte midt på natten. Bare for å bli avspist med en kopp kaffeerstatning og et stykke kålrot når de endelig kom frem til hytten der resten av gruppen satt i dempede samtaler med hverandre og et par jøder som snarest mulig måtte skaffes over til Sverige. De ble fanget, og banket 548 10

opp i kjelleren på Victoria terrasse; de så de beste av de beste dø.

Andre ble nazister og misforståtte resten av livet. De hadde ment det godt. Det var bare snakk om små justeringer av grunnloven, etter at landets folkevalgte regjering hadde puttet Norges Banks gullbeholdning i bukselommene og begitt seg på tur til England. Sammen med Kongen. Slik oppførsel blir man lett bitter av. Og etterpå? Etterpå blir alle sammen, tapere som seierherrer, tildelt velferdsstatens fortjenestemedalje i minstepensjon. Det er da du tar med deg stokken din og går ut og slår ihjel en and.

Etter en rask spurt følte jeg meg mer og mer til pass. Lys våken, og nesten litt halvglad. Elling, sa jeg til meg selv. Livet er hellig.

Kanskje ikke så herlig bestandig, men hellig hele tiden. Jeg skyndte meg ut av parken, og så til min lettelse at mennesker av kjøtt og blod hadde begynt å manifestere seg i gatene. De var ennå ikke mange, klokken var tross alt ikke mer enn litt over fem, men de var ytterst til stede alle sammen. Der kom for eksempel en kvinne. Det kunne se ut som om hun var på vei til en tidlig vaskejobb på kontoret til Krøger & Krøger, et advokatfirma med et litt frynset rykte. Men det var nok bare tilsynelatende, for jeg mente å forstå at hun hadde tilbragt natten i lokalene til en motorsykkelbande, der hun hadde latt seg ta og ta, ja hatt seriesamkvem med skjeggete menn med liberale holdninger til amfetamin og fartsgrenser. Nå hastet hun hjemover mot Skillebekk, der hun ville krype til sengs og late som hun sov idet hennes mann, fast ansatt i et vaktfirma, kom gjespende hjem etter en lang natt i rettferdighetens tjeneste. Stakkars, ville han tenke.

Så søt hun er når hun sover. Denne kvinnen vil jeg sannelig ha et barn eller to med, dersom sædkvaliteten er såpass høy som jeg har grunn til å tro.

Og hun som ennå ikke har fått stanset strømmen av rumpetroll som renner ut av henne.

Langhåret mann i barsk frakk: Leonard Treanger. Gitaristen.

Hun der på sykkel? Narr meg ikke til å le!

Jeg var kommet ned på hjørnet ved Peppes Pizza. Et sted jeg 549 11

for noen år siden hadde frekventert både titt og ofte, men som jeg nå hadde utviklet et noe ambivalent forhold til. Jeg hadde sagt så mye der inne. Jeg hadde blottstilt meg. Nå så jeg lokalet slik det var, tomt og avstengt, med en svak eim av gårsdagens mat og sigaretter hengende i løse luften. I et hjørne ligger en trikkebillett. Under et bord, et glasskår. Rommet venter.

Med ett gikk det opp for meg at vi går og står i de andres tanker. Rettere sagt i fruktene av de andres tanker. Bortsett fra trærne og buskene, som ennå ikke helt hadde våknet av vinterdvalen, samt luften jeg pustet i, var alt rundt meg menneskeskapt. Noen hadde tenkt: Vi legger asfalt i gaten. Vi henter olje opp fra havets bunn. Vi blander den med finmalt sten, og valser den ut over et dekke av grus. Vi brenner leire i nøyaktig like brikker. Vi legger brikkene på hverandre og bygger hus der menneskene kan søke tilflukt mot naturkreftene. En annen: Hvordan ville det være med en smijernsport? En gatelykt? En eller annen har ligget våken og grublet frem kumlokkenes form og tyngde!

En bil stopper på rødt lys. Dette har menneskene blitt enige om. Vi har inngått en forpliktende avtale om å stoppe for det røde lyset, selv om gaten på den andre siden av dette røde lyset ligger tom og øde. Vi har tenkt oss vår egen sivilisasjon, og det koster så og så mye å krysse grensen til kaos. Gult, greit. Men grønt er greiest. Grønt er go, men bare i femti. Seksti er utryggheten. Hundre medfører tap av et offentlig dokument, med ditt eget ansikt sveiset inn i plast. En slags gjengivelse av ditt eget ytre der og da, slik det fremsto for en fotograf, eventuelt en automat. Du har selv skrevet under. Noen har drømt frem et stempel. Det står ingen ting om hvem du er; du vet det knapt nok selv. Nå venter du på grønt. Du skal til Risør, og det har du sikkert gode grunner til, men vi andre har dessverre, eller kanskje heldigvis, ikke peiling. Vi aner ikke hva du har i Risør å gjøre. Vi vil ikke engang vite det, for det er så mye annet å ta stilling til, så mye annet vi må utforske.

Jeg krysset gaten.

Gepp.

Tenkte på et radioprogram jeg hadde hørt på P2. Det var en 550 12

hjerneforsker som hadde kastet andakt over land og strand. Ja, så sterkt vil jeg si det. Kastet andakt. Han gjorde et stort, stort nummer av at den moderne forskningen ennå ikke hadde klart å finne ut av hvordan mennesket kunne sette en fot foran den andre, og gå. Løsningen på slentringens, for ikke å si løpingens mysterium, lå enda lenger inn i fremtiden, fikk jeg inntrykk av.

Jeg gråt da jeg hørte det. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror det hadde noe med ærefrykt å gjøre. Nå gikk jeg over gaten i et eneste brusende under av ubegripelige bevegelser.

Det ble lysere for hver meter jeg trengte inn i dagen. Jeg var meg mitt eget mål meget bevisst. Jeg ville betrakte pølsevognen i fullt dagslys. Det hadde jeg faktisk til gode.

Den virket litt . . . Hva skal jeg si . . . Tam? Det var noe skuffende over den. Iallfall hadde jeg opplevd den mer spektakulær i mørket. Det var helt sikkert. For eksempel virket colareklamen merkelig blass nå da neonrørene var slukket. Det samme gjaldt skiltet med «varme pølser» på taket. De nedslåtte lemmene foran vinduene og luken virket direkte avvisende på meg. Skittent regn og sølesprut fra gaten hadde dannet mørke flekker og striper nedover den hvite lakken. Slikt ble man spart for når man sto her i mørket. Med ett engstet jeg meg over hygienen, men jeg slo det fra meg. Pølsene ble tross alt ikke varmet opp ute på fortauet. Vognens indre var dessuten ganske sikkert gjenstand for jevnlig kommunal kontroll; vi levde tross alt på randen av et nytt årtusen. En tom Fanta-boks irriterte meg, jeg sparket den inn under vognen; lyden av det tynne metallet mot asfalten var overraskende høy og skjærende. Jeg akte meg inn mellom husveggen og vognen, og ble stående og betrakte den trange tarmen mellom gjerdet og trappen. Nåvel. Så det var slik det sto til! En grov trapp av tre førte opp mot vognens bakdør. Jeg tok to skritt frem, og så kysset jeg nøkkelhullet forsiktig. Med all respekt. Jeg har tross alt alltid hatet det vulgære.

Klokken halv syv var jeg på plass bak syklene under trappen. Litt etter hørte jeg ham komme buldrende fra fjerde etasje, mens han 551 13

plystret på en ti år gammel landeplage. Jeg lente meg sakte frem, og så Kjell Bjarne styrte ut i en noe forenklet utgave av virkeligheten.

Det var for sent å tenke på Oliver Grøtte. Eller altfor tidlig.

14

2

Jeg er en øde ø. Jeg er helt ubebodd. Ingen Robinson. Ingen Fredag. Gress og palmer? Nei. Ingen fugler heller. Jeg er i grunnen ikke noe annet enn en stor sten som rager opp over bølgetoppene. Det snør og regner. Av og til driver et isflak forbi.

Jeg våknet av at Elmer slikket meg på pannen. For en underlig, dyster drøm! Helt stillestående, det skjedde ingen ting. Jeg måtte nesten le, for egentlig er jeg jo en glad gutt. Riktignok har jeg møtt veggen et par ganger, men hvem har ikke det? Det er slikt som hører menneskelivet til. Det er min hellige overbevisning. Vi er ikke her for å spille bingo og spise bløtkake hele tiden.

Det var midt på dagen. Tid for lyse tanker. Det er slik Gud har skapt meg. Jeg ser lysere på både det ene og det andre når det er lyst. Klokken fire og fem, er så sin sak. Da hviler et sykt lys over byen. Men midt på dagen er det titt og ofte en sann svir.

Jeg hadde gjennomgått en litt pussig forandring i løpet av denne vinteren. Jeg hadde utviklet en viss hang til speilegg. Tidligere hadde jeg ikke villet ha speilegg. De få gangene jeg var blitt tilbudt speilegg, hadde jeg sagt nei. Ikke nei takk, men nei.

(Hvorfor skal man takke for noe man ikke vil ha?)

Den første gangen denne trangen til å spise speilegg hadde meldt seg, satt jeg på trikken. Dette å ta trikken var også noe nytt. Jeg begynte å trikke rundt i byen til alle døgnets tider, og hadde stor glede av det. Jeg tok en vival, betalte for meg – og så trikket jeg. Jeg satt der og så ut på mennesker og bygninger, trær og biler, og hadde det godt. Billetten i hånden hele tiden, klar for kontroll. Ja, jeg ville kontrolleres. Jeg ville at en kvinnelig kon553 15

trollør skulle komme bort til meg og kontrollere meg. Sjekke at jeg hadde gyldig billett. Det kunne være en mann også, bevares – gjerne litt brutal, men aller helst så jeg at det var en kvinne, en kvinne som kanskje ble litt glad over et trygt smil og en billett som pr. definisjon ikke kunne kalles annet enn helt og holdent gyldig. Hittil hadde jeg ikke blitt sjekket en eneste gang. Det var litt ergerlig, for jeg hadde lagt mye penger i dette prosjektet.

Som trygdet må man utvise en viss disiplin, ellers sprekker det månedlige budsjettet. Jeg hadde et annet mål også, med disse trikketurene. Jeg ville se en lys levende trikkesniker. Jeg ville sitte der med min gyldige billett, og lytte til de meningsløse unnskyldningene hans. Jeg ville se ham bli slept ut av trikken under ville protester, der et helt fotballag av kontrollører ventet ham. Navn? Slik og slik. Stilling? Slik og slik. Bare løgn og dikt alt sammen, og så kommer politiet. Da er det at vi andre fortsetter vår reise gjennom byens gater. Vi som har gyldig billett. Vi som har gjort opp for oss overfor Oslo Sporveier. Vi kan nok være forskjellige, både av lynne og seksuell legning, men vi har det til felles at vi er mot anarkiet. Vi vil ikke at det skal skli ut verken med oss selv, eller det samfunnet vi er en del av.

Speilegg. Det var i januar, kanskje februar, og trikken stoppet utenfor GlasMagasinet. Der og da fikk jeg lyst på et speilegg, jeg kan ikke si det på noen annen måte. Først slo jeg det bort. Jeg gjorde det. Jeg mener, man sitter jo ikke der og har lyst på noe man ikke liker. Men det hadde jeg, pussig nok. Det hele var jo en bagatell. Men jeg undret meg. Jeg tenkte at på et tidspunkt i livet må jeg faktisk ha spist speilegg, siden jeg vet at jeg ikke liker det! Med blodpudding var det annerledes. Det ville jeg heller ikke ha, men det var fordi selve ordet «blodpudding» bød meg imot. Tanken på blodet som hadde skapt seg om til pudding. Jeg hadde aldri smakt det. Men med speilegg måtte det forholde seg helt annerledes. Idet trikken satte seg i bevegelse og dro seg i retning Grensen, lente jeg meg tilbake og forsøkte å trenge inn i mitt eget lukkede sinn.

Da jeg steg av på Majorstua stasjon, hadde jeg løst gåten. Min mor hadde slurvet med speileggene. Midtveis i Hegdehaugs554 16

veien hadde jeg husket det helt tydelig. At min mor hadde slurvet med speileggene, og på den måten skapt en helt unødvendig aversjon i meg. Hun hadde tatt eggene ut av pannen før hviten var blitt skikkelig stiv. Det hadde ligget en fin hinne av noe som liknet på snørr over hele eggets flate, til og med over selve plommen.

Det var derfor det hadde ballet seg så til for meg på dette feltet.

To uker senere stekte jeg meg mitt første speilegg. Det gikk helt utmerket. Egget smakte godt, og overflatens konsistens var upåklagelig. Mangt og mye kan sies om meg og mitt. Men jeg slurver ikke.

Jeg pleier å stå når jeg spiser speilegg. Ved benken under kjøkkenvinduet. Ideen har jeg fått fra diverse filmer på tv, der travle forretningsfolk spiser en stående lunch på små runde bord, mens de ser på klokken hele tiden.

Selv spiste jeg speilegg og så hele tiden ned i gården. Dette var ingen lunch, og jeg var såmenn ingen slave av tiden. Det var i det hele tatt kommet noe tidløst over tilværelsen min, tenkte jeg. Jeg kom og jeg gikk, helt uavhengig av solens gang på himmelen.

Plutselig kom jeg til å tenke på den vesle gutten jeg hadde sett borte ved søppelkassene samme morgen. Eller rettere sagt, han jeg hadde drømt frem i et slags febersyn. Var det tilfeldig at det var nettopp han som hadde dukket frem, fra jeg vet ikke hva – eller sto han i en slags sammenheng med meg? Hadde jeg fått et glimt av meg selv, fra la oss si hundre år siden? Min siste inkarnasjon? Jeg hadde med stor interesse lest om slikt i ukebladene. De fleste hadde vært dronningen av Saba eller Ludvig den fjortende, men jeg hadde ingen problemer med å akseptere meg selv som en tuberkuløs seksåring med dårlig tannstilling, som dag etter dag sto nede i denne bakgården og så på at de andre barna lekte. Lille lungesvake Eilert, som ikke selv tok del, men som med en viss undring og glede betraktet de sunne barnas utfoldelse. Et kort løp på jordens skjøre overflate, før døden i kjøkkenbenken, omkranset av store og små søsken, og et par gråtende foreldre som innerst inne var aldri så lite lettet over at det nå var en munn mindre å mette.

555 17

Jeg måtte få skværet opp med Kjell Bjarne. På et eller annet tidspunkt hadde det sneket seg inn noe galt mellom oss. Noe vondt og helt unødvendig. Det hadde ikke vært min feil. Ikke hans heller. Men virkeligheten hadde tatt seg til rette, slik den så ofte gjør. Det siste halve året hadde jeg ikke fått meg til å slippe ham inn når han banket på. Jeg hadde sittet i mørket og hørt de skuffede skrittene hans når han subbet seg opp trappen, tilbake til Reidun og den vesle stedatteren.

Klokken var tre. Jeg satte tallerkenen med bestikket fra meg i oppvaskkummen. Jeg var litt kvalm igjen.

Jeg ville skvære opp med ham nå. Rettere sagt, før han gikk av vakt klokken fire.

Etter at Kjell Bjarne hadde fått deltidsjobb på Prix, hadde jeg begynt å handle på Rema 1000. Jeg vet ikke. Jeg orket liksom ikke tanken på å se en tidligere venn på hundreogfemti kilo i hvit lagerfrakk, hver gang jeg skulle hente meg et brød og en boks leverpostei. Greit. En gang hadde vi bodd og levet i den samme leiligheten. Sovet på samme rom, til og med. Så fant han en kvinne. Så flyttet han en etasje opp. Det gikk tre år, og vi fløt fra hverandre. Det var ikke snakk om å «vokse» fra hverandre, slik jeg ofte hadde hørt skjedde med både venner og kjærester. Nei. Kjell Bjarne hadde jeg vokst fra allerede lenge før jeg traff ham.

Men han hadde flyttet ut. Han lå og knullet rett over hodet mitt.

Så denne jobben, dette arbeidet, som gikk ut på å sortere pantflasker oppe på Prix på hjørnet, fire dager i uken. Redusert trygd, men øket selvfølelse, som et eller annet klokt hode hadde sagt, jeg husker ikke hvem. Jeg hadde ikke orket tanken på en Kjell Bjarne med et nytt og svulmende ego, når basen var og ble tårn av brus- og ølkasser.

På den annen side: Vi hadde blandet blod. Ufrivillig, riktignok, men vi hadde blandet blod.

Jeg sto utenfor den store speilglassruten på Prix. Jeg hadde en følelse av å se inn i et akvarium. Et akvarium der mennesker seilte lydløst rundt med sine handlekurver- og vogner. Alt fôret 556 18

hadde falt ned på bunnen. Poser med mel og sukker. Hermetikk.

Melk og yoghurt. Berg med frukt og grønnsaker. Jeg hadde så ofte lengtet bort fra alt dette. Bort fra en tilværelse med daglig næringsinntak og jevnlig tømming av tarminnhold. Det la beslag på for mye tid. Og verre: Ettersom årene gikk og alderdommen seg inn over en, skulle livets innhold bare ytterligere begrense seg. Jeg hadde besøkt Alfons ofte nok til å vite det. At det til slutt bare var tarmfunksjonen igjen. Fordøyelsen som kvernet og gikk, søvn, masse søvn, og kanskje en og annen forvirret, neppe særlig lystig tanke. De blir som barn igjen, hadde en av pleierskene sagt. Det er ikke sant. Du blir ikke som barn igjen dersom du tilfeldigvis mister språket eller fornuften. Barnet finner språket. Barnet bygger sin egen fornuft.

Jeg gikk inn, og til panteautomaten. Jeg tok en og en Farrisflaske opp av bæreposen, og matet maskinen med dem. Den siste stakk jeg en lapp ned i tuten på. Møt meg ved fårepølsen, din digre lønnsslave!

Så tok jeg oppstilling ved kjøttpålegget.

Han kom stormende nesten med det samme. Han hadde virkelig fått hvit frakk. Størrelse XXL, får jeg vel legge til. Den flagret rundt ham, mens han arbeidet seg gjennom lokalet. Det store hodet hans vagget fra side til side.

– Jeg visste det! sa han med andpusten stemme. – Da jeg så den teite lappen . . .

Han prøvde å le, men han var altfor nervøs.

– Du lukker ikke opp døra! fortsatte han anklagende, før han ga seg til å bite i lillefingerneglen.

– Jeg vet det, sa jeg. – Det er tross alt jeg som ikke lukker opp døren.

Den siste setningen gjorde ham forvirret. Jeg kunne se det.

Han dro en usikker hånd gjennom fett hår.

– Det har vært deg hele tida, ikke sant? Det har aldri vært no’dame som ville . . .

– Som ville suge deg bak bruskassene? Nei. Det har ikke det.

Jeg beklager. Men du tok deg en titt bak bruskassene likevel.

Gjorde du ikke?

557 19

– Du er klin sprø! sa han. – Det er det du er. Også er du møkkete i trynet! Du ser dønn sjuk ut.

Jeg forsikret ham om at min formkurve befant seg helt oppe under stjernene. Langt ute mellom stjernene, faktisk.

– Kom her! sa han, og dro meg i frakken.

Litt etter befant jeg meg for første gang på den andre siden av en panteautomat. Jeg var i Kjell Bjarnes rike nå. I de dype skoger av tømte flasker, der Kjell Bjarne gikk rundt og var orangutang i hvit frakk. Men ferden gikk raskt videre. Han slepte meg med ut på et trangt avlukke, der det var en do og en vask. Han rev til seg et hvitt håndkle, fuktet det under springen, og vasket meg i ansiktet.

– Du kan’ke gå sånn!

Jeg lukket øynene og lot det skje. Nøt det, faktisk. Hvis man først skulle bli tatt hånd om, så hvorfor ikke på personaldoen på en av Prix’ utmerkede filialer? Det var så absurd, at det på en måte føltes helt naturlig.

– Hva er det egentlig du driver med for tida? maste han. Å, det var så ymse, det, kunne jeg forsikre. Jeg kunne ha fortalt ham at jeg helt siden barnsben av hadde hatt en viss hang til å gi meg tanken i vold, men jeg lot det være. Jeg kjente ham godt nok til å vite at slikt prat bare virket forstyrrende på ham. Kjell Bjarne levde i en grei og oversiktlig verden av mat, sex, søvn, og sortering av tomflasker. Det nyttet ikke å komme trekkende med meningen med livet og slikt sprøyt.

– Sånn! Det er bedre. Ser du det sjøl, eller er du helt i ørska?

Jeg må ha vært helt i ørska. Jeg kunne ikke se noen forandring, simpelthen fordi jeg ikke hadde sett meg selv i speilet på det jeg kunne huske. På et eller annet tidspunkt hadde jeg rett og slett gått lei. Jeg mener, når man nærmer seg førti, vet man jo sånn omtrent hvordan det står til med ens egne ansiktstrekk. Den ukentlige barberingen ble foretatt med maskin. Inne på soverommet, i mørket. Jeg så en mann med gullende rent ansikt. Den litt unnvikende haken var slik den alltid hadde vært. Nesen var også slik jeg kjente den, helt gjennomsnittlig, verken stor, skjev, eller liten. Øynene var rødkantede; det var vel nattevåkingen.

558 20

– Elling! Se på meg!

– Nå får du holde opp med å bestemme hvem jeg skal se på! sa jeg. Jeg merket at jeg ble litt hissig.

Likevel så jeg på ham. Det gikk helt automatisk.

– Kan vi ikke være kompiser, sånn som før i tida, da? sa Kjell Bjarne, og jeg la merke til at han skalv rundt munnen.

– Hvorfor tror du jeg kom hit nå? spurte jeg.

– Veit ikke.

– Så prøv å tenk deg om, da!

– Kanskje for det atte . . .

– Jeg kom for å se hvordan det sto til med deg, fortsatte jeg.

– Gjorde du det? sa Kjell Bjarne.

– Ja. Og så var jeg jo fryktelig nysgjerrig på å se baksiden av en panteautomat!

Han smilte, og nikket mot arbeidsplassen sin. Dro meg med seg igjen.

– Dem kommer ut av hølet der borte! sa han, og pekte. – Og så er det bare å lempe dem opp i kassene, og stable kassene på hverandre.

Ikke vær beskjeden nå, tenkte jeg. Det er tross alt forskjellige flasker, som skal opp i ulike kasser.

– Mener du at du står her og venter på at noen skal komme forbi med en halv Soloflaske? glapp det ut av meg.

– Niks. Stabler varer sammen med Arnstad også. Slår sammen pappesker. Det er nok å henge henda i.

Fingrene. Det er nok å henge fingrene i.

Jeg nikket. – Det skal du få meg til å tro. Folk spiser jo som gale for tiden.

– Denna jobben er det beste som har hendt meg, Elling. Reidun og ungen, og denne jobben. Hadde jeg gått rundt og drivi dank, sånn som deg, så hadde jeg tørna helt.

– Du sorterer flasker, sa jeg. – Jeg sorterer tanker.

– Og det skal du holde opp med! sa han, plutselig heftig.

– Frank sier . . .

– Frank sa! rettet jeg. – Frank sa en hel masse rare ting før han fikk sparken i sosialetaten.

559 21

Han nikket.

Jeg var glad vi var blitt kvitt Frank. Jeg var glad for at Oslo kommune endelig hadde forstått verdien av å spare penger.

Legge ned helt og holdent kunstige arbeidsplasser. Frank hadde vært en snylter på fellesskapets kasse. En snusmumrik som fikk fett betalt for å gå rundt og blande seg i andre menneskers liv og virke. Det var ikke til å tro! Slik hadde han holdt det gående i over et tiår, før en eller annen i administrasjonen endelig hadde tatt mot til seg, og satt ned foten. Frank! hadde vedkommende sagt. Dine evner er ikke lenger ønsket i Oslo Kommune. Gå!

Og så hadde Frank gått. Rett over i en like overbetalt jobb, sannsynligvis, men vi var kvitt ham.

Kjell Bjarne begynte plutselig å mase. Det var noe med en middag. Om å bli med hjem til ham og Reidun og spise middag.

Jeg sa nei. Ikke faen, faktisk, det er sjelden jeg banner, men jeg syntes jeg hadde så mye ugjort. Dessuten var jeg ikke sulten, snarere tvert imot – jeg var kvalm. Jeg forklarte ham at oppgavene sto i kø, og at jeg dessuten hadde en avtale halv fem, det trodde han ikke noe på, sa han, og så begynte han å dra meg i frakken, jeg rev meg løs, og dyttet ham inn mot veggen.

– Hvis du drar meg i frakken en gang til, er du en død mann! skrek jeg.

Så gikk jeg, nei løp. Maken!

Jeg gikk fort og sint gjennom hele byen. Hvorfor var det komplett umulig å få være i fred! Ikke før hadde man fått ristet løs en kommunal apekatt, så hoppet påståtte venner på en, med våte håndklær og trusler om tvangsmiddager. Jeg ville ikke ha mat!

Jeg kunne ikke fordra mat! Var det så vanskelig å forstå? I hele mitt liv hadde jeg snublet over mennesker som hadde stilt seg i veien for meg. Jeg hadde bedt Gud om en kvinne, men til nå hadde det vært blankt avslag. Javel. Greit. Men så la meg da i himmelens navn få være i fred!

Jeg kjaset meg helt ut. Kliss våt av svette satte jeg meg på en benk, jeg tror det var borte på Tøyen et sted, iallfall var det pakistanere og negere over alt. Jeg lukket øynene, og forberedte meg 560 22

på å bli ranet og voldtatt, kanskje giftet bort med tvang. Med ett ble jeg sittende og hikste av latter. Hvorfor kunne ikke norske myndigheter, istedenfor å blande seg opp i alt mulig annet, simpelthen arrangere et ekteskap for meg? Hvor mange var det ikke som gikk ensomme rundt i denne elendige byen, uten at noen grep inn og tvang noen til å gifte seg med en? Du skal ta Elling som ved din side står, og elske og ære ham i gode og onde dager!

Basta! Jeg mener, slik hadde man tross alt holdt på også her, inntil for ganske nylig. Jeg kom til at journalistene rundt om i løssalgsavisene faktisk måtte karakteriseres som direkte historieløse. I hundre korte år hadde vi overlatt dette med valg av partnere til den såkalte frivilligheten. Hva var det som var så forferdelig frivillig ved å bli gående alene hele livet, da? Det var direkte trasig! Og hvor lå lykken i å sjekke opp en eller annen i dritfylla, for så å ende opp som fraskilt og gjeldstynget, tre år og to barn senere? Hvorfor drev man og hetset pakistanere og marokkanere fordi de gjorde det eneste fornuftige, nemlig å sørge for at barna deres ble gift med skikkelige folk, som ikke drakk seg fulle og knullet halve byen? Friheten, tenkte jeg, er en lunefull herre. Den er neimen ikke lett å ha med å gjøre!

Jeg var så sliten. Og nå begynte angeren å gjøre seg gjeldende også. Først og fremst angret jeg på drapstruslene overfor Kjell Bjarne. Jeg angret på at jeg hadde skreket til ham, og jeg angret på at jeg i det hele tatt hadde oppsøkt ham. Nå satt han sikkert ved middagsbordet og stappet i seg lungemos, mens han med munnen full av mat la ut om Ellings siste eventyr. Om den skitne pannen min. Om de uanstendige lappene som jeg hadde sendt ham som flaskepost i løpet av de siste månedene. Jeg tvilte sterkt på om Reidun ville se det humoristiske i noe av dette. Reidun Nordsletten, som var en alvorlig natur, ville etter all sannsynlighet rynke pannen, og tenke på meg som litt av en gris på alle måter. Og det plaget meg at hun muligens hadde helt rett.

At jeg i min ensomhet hadde utviklet svinske tilbøyeligheter. På den annen side: Slik hadde det gått fordi jeg ikke hadde fått sex i ung alder. Fordi jeg aldri hadde hatt sex. Det man ikke får ut på naturlig vis, har en tendens til å tyte ut på alle bauger og kanter.

561 23

Slik er naturens gang. Jeg kom til at det var en stor feil ved selve skaperverket. At mye vondt kunne ha vært avverget, dersom seksualdriften var noe som langsomt våknet i en et par års tid etter at tvangsekteskapet var inngått.

Jeg satt der og angret og grublet. Angret på hele livet mitt.

Men så tok jeg meg sammen før det hele bikket helt over i snørr og tårer. Jeg er i grunnen flink til å ta meg sammen. Jeg rettet ryggen, og åpnet øynene. Og det pussige er, at det var da jeg åpnet øynene, at jeg så henne for meg! Det hadde begynt å sne; et fint, hvitt pulver danset over gress og asfalt, og der var hun. I alt sammen.

24