Ingenting her tilhører meg

Ingenting her tilhører meg

Sophia Saenger

Ingenting her tilhører meg

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-74263-8 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Vladimir Sazonov/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2022 Satt i 11/14 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso creamy 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Det er ikke planlagt at Thea skal stå alene med læreren i klasserommet den tredje uka i august. Det er ikke noe hun har bestemt seg for, ikke noe de to har avtalt. Thea skjelver på hendene, læreren studerer ansiktet hennes og venter. I rommet er det stille, de andre elevene har forsvunnet ut av døra som en organisk samlet fiskestim. Ordet er hennes, men tungen kjennes tykk som en bit med kjøtt som ikke tilhører henne. Hun vrir hendene umerkelig foran seg. Læreren har stilt henne et avgjørende spørsmål, hun har konfrontert henne, oppdaget det hemmelige, oppdaget henne. Nå kjenner Thea hvordan tårene snart pipler frem fra øyekroken. Hun biter seg hardt på innsiden av kinnet og forsøker å tenke på noe for å distrahere seg selv.

Døden. Den kalde, flate døden hun kan fantasere om når hun skal legge seg om kveldene. Sin egen begravelse. Faren og de urolige nye øynene hans. Martine. I juni satt Thea ved kjøkkenbordet og bestemte seg for aldri mer å ringe til Martine. Aldri mer skulle hun se inn i de grønne øynene hennes, aldri mer ville hun høre latteren hennes og se det skjeve smilet. Hun hadde sett ut på de store bøketrærne nederst i hagen og tenkt at slik ville hun også leve. Som et tre som 5

ikke næret seg på annet enn lys og væske. Hun forsøker å mane frem bildet av treet, men læreren stirrer på henne.

Går det bra med deg, hadde hun spurt.

Hun spurte som om hun virkelig mente det.

Går det bra med deg?

Thea vil ikke tenke på det. Stammingen, skjelvingen, rødmen. Å, den utilgivelige varmen som så avslørende hadde spredt seg som et rødt teppe i ansiktet hennes denne avgjørende ettermiddagen. Nå er alt tapt, hadde hun tenkt. Hvor mange ganger kan man si at man er syk og må dra hjem?

Akkurat nå står alt åpent. Alle har nok med seg selv og hvordan de virker på andre, men snart vil de få behov for å alliere seg, finne ut hvem som tilhører hvem, og hvem som ikke hører til. Det skal ikke mer til enn én dags fravær, så har hun kanskje mistet muligheten til å være med. Når hun kommer tilbake, har alt forandret seg. Den og den står sammen, de ble kjent dagen før, og nå søker de seg til hverandre.

Hun har ikke adgang lenger. Den lille åpningen som fantes i smilet i kantina, i den ledige stolen og plassen på benken ute. Borte.

Alle så på Thea. Hun så ubehaget i ansiktene deres, ydmykelsen de kjente på hennes vegne. De andre hadde klart det så fint. De hadde jo kjent hverandre i over en uke allerede.

Alle hadde syntes det var greit, ja, litt spennende å stille seg fremfor klassen og fortelle. Det hadde sett så lett ut når den nye venninnen, Agnes, hadde gjort det. Agnes med det ovale ansiktet som ved første øyekast kunne minne om Martine.

Hvordan hun slentret opp foran de andre og fortalte om en film som hadde gjort inntrykk. Hun stakk hendene i lom6

mene på buksa og sa noe som virket tilfeldig, noe morsomt som fikk klassen til å le. Så enkelt de gjorde det alle sammen. Noen fniste kanskje, mulig en og annen vred sjenert på seg. Men alle snakket, alle klarte å fortelle. De var normale mens hun, Thea, ikke klarte å si et ord. I stedet ble hun nødt til å sette seg igjen. Hun var ikke skikket, ikke i stand, ikke kapabel.

Da timen var slutt, kom dette som med en gang kjentes som en enda større nedverdigelse.

– Thea, vent, kan vi ta en liten prat?

Stemmen til læreren, Kathinka, som hun hadde likt fra første stund. Den varme, myke stemmen hennes. Som om det var noen som lå og sov i nærheten, en som ikke måtte vekkes. Det åpne ansiktet med mørke øyne som gransket henne, forsiktig, prøvende. Hjertet hadde begynt å dundre i brystet, slik det så ofte gjorde, som et vilt dyr hun ikke hadde kontroll over. De andre fikk gå, hun ble holdt igjen.

Det kjentes som om underlaget forsvant under føttene. Nå skjer det, nå kommer den uunngåelige konfrontasjonen.

Straffen. Du er ikke en liten jentunge nå, Thea. Du må klare å stå foran en gruppe mennesker uten å stamme, rødme.

Eller bare en sjekk. Var Thea åndssvak, ikke som alle andre, litt enkel i hodet? Kanskje rett og slett ikke i stand til å fullføre et vanlig skoleforløp?

Men det var ikke sånn. Den skarpe høstsolen stikker inn gjennom vinduet. Klasserommet kjennes forlatt og nesten ensomt, uten alle elevene. Lyden av en bil forsvinner i det fjerne. Bladene på de store trærne utenfor skjelver av liv. Og så dette.

7

– Går det bra med deg?

Stemmen til Kathinka, omsluttende som et lunt teppe. Øynene hennes ser på henne, ser henne, og nå kommer gråten, veltende, ukontrollert, hikstende. Thea begraver ansiktet i hendene for å gjemme seg. Ydmykelsen er der, nådeløs og trykkende.

Senere skulle hun undre seg over om dette hadde vært det avgjørende øyeblikket. Gråten, og det som kom etterpå, som en naturlig konsekvens av tårene.

Noen av bladene har blitt gule på trærne utenfor Jakob kirke. Thea sitter på kafe med læreren sin. Kathinka tok henne med dit, og det kjennes helt naturlig å sitte der sammen med henne.

– Har du lyst til å gå et sted hvor vi kan snakke litt sammen, hadde hun spurt.

Lyset i lokalet er avdempet og gyllent. Bak disken står en frodig dame og tørker av en tallerken. Hun er rosa i kinnene, har runde briller over nesa og smilte da hun så Kathinka. Theas stol er grønn, Kathinkas er oransje, og når Thea ser seg om i rommet legger hun merke til at ingen av møblene er like. Det dufter brent kaffe, og bitte små fnugg av støv svever i lyset fra lampene. Alt der inne er annerledes enn på kafeer hun har besøkt tidligere. Konditoriene hun har vært i med moren. Den barnslige gleden over å spise et skolebrød, sukker og fett, deretter ubehaget.

Dette er annerledes.

Kathinka ler og stryker håret bak øret. Hun forteller Thea om India. Landet gror frem som levende bilder bak øynene hennes. Alt det frodige, dyrene og menneskene, åpenheten.

9

– Det er ikke som i Norge hvor folk på gata gjør alt de kan for å slippe å møte hverandres blikk, sier Kathinka og rister på hodet.

Noe beskt kan skimtes i ansiktet hennes. Hun lener seg nærmere Thea over bordet. Hadde det vært opp til henne hadde hun vært i India enda. Hun legger hånden til munnen og hvisker det nesten, som om det er en hemmelighet Thea ikke må fortelle til noen.

– Hvorfor dro du tilbake, spør Thea.

Hun angrer idet hun har spurt, vil for alt i verden ikke virke lite sensitiv, for nysgjerrig. Hun trekker pusten i et kort drag. Morens stemme dukker opp i hodet.

Du skal ikke spørre for mye, Thea. Folk liker ikke det.

Man skal alltid tenke seg om to ganger før man spør om noe. Hvis man er sikker den andre gangen, kan man spørre.

Men Kathinka ler og hever øyenbrynene mens hun ser ut gjennom vinduet.

– Jeg møtte kjæresten min der. Og han ville hjem til Norge. Han har det med å få viljen sin, mumler hun lavt.

Så retter hun ryggen.

– Kanskje jeg flytter dit når dette året er over. Vikariatet mitt går ut til sommeren.

Det er stille. Egentlig finnes det lyder, fra kaffemaskinen, et par som sitter og prater sammen i nærheten, en bil som kjører forbi, men Thea hører ikke dette. Det eneste hun hører er bevegelsen fra Kathinka som flytter seg på stolen og sin egen svake pust. Hun tenker på India, og et lite, udefinerbart vemod treffer brystet. Hun vil ikke at Kathinka skal reise.

10

På nært hold ser Thea hvor vakker hun er. Ikke bare det man oppdager ved første øyekast. Det lange mørke håret, de mandelformede øynene og den fyldige munnen. Thea ser henne på et nærere og mer personlig nivå. Ansiktet er mykt på en barnslig måte. Øynene kan både være naive og fylt med integritet og myndighet. Følelsene ligger utenpå huden, hun er ikke engstelig for å la Thea få se dem. Ordene hennes virker spontane, men ikke tilfeldige. Kathinka veksler mellom å se på Thea og forbi henne, ut i rommet, ut på gata.

Hun kremter og stryker hånden over bordplaten, sakte.

– Du, Thea.

Hun tar en pause og ser i bordet, deretter rett på henne.

– Det som skjedde i klasserommet i dag, ikke tenk på det.

De andre i klassen har glemt det for lenge siden, det lover jeg.

Det stikker i brystet. Der var det igjen, det hun ikke vil huske eller gjenoppleve. Så dum hun må ha sett ut, stammende, stotrende. Skjelvende. Mislykket. Kathinka ser ned et øyeblikk.

– Faktisk kjenner jeg meg igjen, sier hun, og ser nesten sjenert ut.

Som et barn, hodet så vidt bøyd, men på samme tid selvsikker, trygg og voksen. Hun stryker håret bak det ene øret og smiler forsiktig.

– Jeg var også veldig sjenert da jeg var på din alder. Da jeg gikk på videregående, turte jeg ikke snakke til eller se på noen. Hvis noen så på meg, rødmet jeg.

Hun ler en lav, beroligende latter, som mykt regn om sommeren, mens hun stryker pekefingeren sakte rundt på kaffekoppen. Fingrene hennes er lange og slanke. En av dem er pyntet med en stor sølvring, ellers har hun ingen 11

smykker. Ansiktet hennes er usminket, men leppene er naturlig mørkerøde, og vippene rammer øynene inn som sorte vinger. De vibrerer lett når hun er i ferd med å si noe.

– La meg gjette. Du er enebarn, ikke sant?

Thea har nettopp tatt en slurk av kaffen, nå senker hun koppen og svelger. Hun vil ikke, men klarer ikke la være å høres avvisende ut i stemmen når hun svarer.

– Jeg har en halvbror.

Kathinka nikker med hodet oppover slik at undersiden av haken hennes synes.

– Skjønner, sier hun og strekker ut ordet så det blir langt. Øynene hennes er muntre, selv om munnen er alvorlig.

Hun ser ikke ut til å ha latt seg påvirke av Theas korte tone.

– Hvor gammel er broren din, da?

Hun tar en slurk av kaffen og holder øynene festet på henne over koppen.

Thea trekker på skuldrene og ser ut av vinduet mens hun drar pekefingeren over øyenbrynet, sakte.

– Tre måneder eller noe sånt.

Stemmen er lav og ordene raske, de forsvinner ned i halsen. Og selv om hun forsøker å stoppe det, dukker det lille fjeset med rød nese frem på netthinnen. Han var så liten at han nesten ikke så ekte ut. Carolines blikk hadde vært granskende, som om hun lette etter noe bak Theas smil.

Hun hadde spurt om Thea ville holde ham. Den lille kroppen passet i armkroken hennes. Så begynte han å gråte.

Lyden var gjennomtrengende og overveldende. Hun kjente klumpen i sin egen hals vokse, og så fortvilet opp på faren som smilte. Han tok lillebroren forsiktig opp fra armene hennes og la ham inntil sitt eget bryst. Thea hadde kjent seg utilstrekkelig på en måte hun ikke likte, og en vag fornem12

melse av noe annet, som om lillebroren hadde sviktet henne til fordel for faren. Hun ser for seg Carolines fyldige bryster og faren med det fremmede smilet i ansiktet når han ser på Caroline. Han smilte aldri slik når han så på moren. Kanskje hadde moren sett det også. Hvor lenge hadde hun visst at det foregikk?

De samme spørsmålene går igjen i hodet. Hun kommer aldri til å få svar på dem fordi hun aldri kommer til å spørre.

Hvis hun hadde spurt, ville moren aldri svart. Det var foran øynene på Thea at det hadde skjedd. Hadde hun egentlig visst det? Burde hun ha skjønt det? Hun burde ha skjønt det. Hun så jo hvordan faren var oppmerksom på henne hver gang de satt i den store stua. Hun burde ha skjønt det når hun så hvor ivrig han ble hver gang han skulle kjøre Thea dit. At han alltid ville være med inn i huset på Skøyen og se henne spille. Burde skjønt at det ikke var henne han ville se. Ikke henne han ville høre på. Burde ha skjønt alt sammen. Burde ha gjort noe. Burde ha sagt noe. Hadde hun ikke alltid en rar stein i magen når hun sto der med fiolinen under haken?

Thea legger den ene hånden i fanget under bordet. Hun presser neglen på tommelen inn i huden på lillefingeren og forestiller seg at kjøttet mister farge jo hardere hun presser.

Hun får en følelse av at hun må skynde seg før hun ødelegger noe. Alt kjennes skjørt. Hun forteller Kathinka at hun ikke har møtt lillebroren så mange ganger. At hun synes det var skummelt å holde ham, at hun ikke vet hvordan man skal oppføre seg rundt babyer. Hun ler og forsøker å få det til å høres lett ut, som en slags spøk. Men Kathinka ler ikke.

Hun nikker alvorlig og ser ikke vekk. Nå forteller hun at 13

hun skjønner hva Thea mener. Hun blir også usikker rundt små barn, og selv har hun ikke tenkt å få barn enda, kanskje aldri. Så tar hun en liten pause og studerer Thea kort, som om hun ser etter noe i ansiktet hennes. Deretter trekker hun pusten, og sier at hun og kjæresten har forskjellige oppfatninger om det med barn. David er den som har lyst på, selv vil hun vente. Hun betror seg til Thea, så Thea nesten kjenner seg rørt, ja, nærmest spesiell. Hun er en Kathinka finner det lett å snakke med. Kathinka merker nok hvordan Thea lener seg nærmere, hvordan hun nikker og smiler, er oppriktig interessert, for hun fortsetter. Nå forteller hun hvordan hun og David møttes. Han hadde trollbundet henne med musikken sin, med det lange lyse håret og øynene som stirret så intenst på henne at det føltes som om de hadde kjent hverandre hele livet. Det skjedde under de store trekronene i en liten landsby i India, og himmelen som skiftet fra rosa til gull. Det er nesten så Thea må holde seg fast i stolen. Hun vil ha mer, høre mer, vite mer.

Utenfor kafeen er det blitt skumring. Himmelen som stikker frem over Eventyrbrua er rosa nederst før den går over i gult og så en svak gråtone. Noe nytt er på vei, noe Thea ennå bare aner konturene av. Hun ser skrått bort på Kathinka som tenner en sigarett og trekker inn røyk fra den før hun blåser ut igjen og smiler. De tar følge til trikken. Thea skal mot vest, Kathinka mot øst.

Morens sko står i gangen når hun kommer hjem. Instinktivt vet hun i hvilket av husets mange rom hun befinner seg i.

Med rolige skritt går hun gjennom kjøkkenet, og inn i den lille stua som vender ut mot terrassen. Der sitter moren i 14

sofaen med et glass hvitvin og ser på TV. Hun vender hodet mot Thea og smiler, men forblir lydløs, som den hvite gardinen som blafrer rolig i hjørnet av rommet. Mørket har lagt seg over hagelandskapet utenfor, og de dunkle silhuettene av trærne i bakhagen beveger seg sakte fra side til side. Thea setter seg ved siden av henne, trekker knærne opp under seg og vender hodet mot skjermen uten å få med seg noe særlig av innholdet. I sideblikket ser hun moren som tar en slurk av vinglasset.

– Har du vært sammen med noen nye venner, sier hun til slutt.

Thea nikker. I hodet sitt formulerer hun en løgn så hurtig og så god, at hun både blir forbløffet og imponert over seg selv.

Moren nikker og tar en ny slurk av vinen.

– Så hyggelig, sier hun, og spør ikke mer.

Det skuffer Thea, for nå hadde hun historien klar. Hun skulle si at hun hadde vært sammen med Agnes, at de hadde gått i byen og drukket kaffe og sett på klær. Hun formelig ser det for seg. Agnes som prøver en bukse og ler og sier at den er for stor. Bildene er så levende, som om de er virkelige hendelser. Det er nesten så hun tror på det selv. Og det kunne ha vært sant, det kunne like så godt ha vært det som hadde skjedd. Hvis ikke Thea hadde dummet seg ut. Hvis hun ikke hadde rødmet og stammet der i klasserommet akkurat denne dagen, ja, da hadde noe helt annet skjedd.

Hun hadde kanskje aldri dratt på kafe med Kathinka, og livet hennes herfra og ut ville blitt et annet.

Trangen til å lyve både skremmer og pirrer Thea. Hun ser på moren og venter. Moren smiler til henne, men sier ingenting. I øynene hennes finnes en permanent tretthet, som gjør 15

at Thea må se vekk. Når hun lukker øynene og ser moren slik hun lever inni hodet hennes, er hun fortsatt en kvinne med glatt hud og langt hår som bølger ned over skuldrene.

Hvem er denne gamle konen som sitter ved siden av henne?

Det uunngåelige bildet kommer til syne bak øynene.

Morens grå kropp i en åpen kiste. Hendene hennes som ligger over hverandre. Ansiktet er rolig, det kan se ut som om hun sover. Morens død etterfølges av et vakuum, som om hun beveger seg gjennom en høy katedral og sier ho ho, og hører et ekko med klang. Deretter er det bevegelse. Hun løper gjennom rommene i sitt eget hode og leter etter henne, som et lite barn som ikke kan overleve uten moren. Hun er borte. Thea forsøker å se for seg at moren føder henne. Forsøker å mane frem faren som står sammen med dem. Det var kanskje snø utenfor. Hun ser på moren i hemmelighet og lurer på hvem hun er. Ser henne sitte ved et bord sammen med en god venninne, nikkende, åpen og full av betroelser.

Eller sitter hun med bøyd nakke og beklager seg over tilværelsen? Over verden? Engasjerer hun seg, hever haken og forteller noe med øyne fulle av entusiasme og higen etter mer? Hva snakker de om, moren og venninnen? Kanskje de snakker om Theas pappa, kanskje om henne. Hva sier hun da, moren, hva kan hun si?

Utenfor vinduene finnes epletreet. Det bugner av epler som snart er for modne til å brukes. Kanskje skal de råtne denne gangen. Kanskje skal de falle til gresset og smuldre opp ved hjelp av jorden og vinden, fortæres av hvite mark og biller og sakte synke inn i den mørke bakken og bli borte.

– God natt, sier Thea.

– God natt, svarer moren.

16

På rommet sitt tar hun av seg alle klærne, som om de er en ekstra ham. Nå er hun naken, og lukten fra hennes egen kropp skaper en nostalgisk trygghet. Idet hun er i ferd med å sovne og trettheten forsøker å trekke henne til seg, får hun en vag fornemmelse av at det er i natt hun skal dø.

I etterdønningene av dødsfornemmelsen vrenger verden seg og hun ser baksiden av den. Det er mørkt, og hun ser piggete, høye skorsteiner som oser av eksos. Den pumpes ut som endeløse sorte hav og legger seg over alt som en usynlig gift.

Klasserommet er forvandlet. Menneskene rundt Thea er også forandret, selv om alt er akkurat slik det pleier, og de ikke har noen anelse om møtet på kafeen. Agnes snakker med henne, hun forteller om en fest, men Thea får ikke ordentlig med seg det hun sier. Hun har en følelse av at hun vet noe de andre ikke vet. Det er som om hun har blitt hevet, som om hun sitter høyere oppe og ser alt fra en annen vinkel. Hun ser seg rundt, nei, de andre ser ut som de alltid har gjort. Ansiktene, hendene som fletter en annens hår, den rå latteren og de lave, hviskende stemmene og smilene. Som om ingenting har skjedd. Været utenfor og veggene, trærne.

Alt er som det har vært, bare mer fremhevet, som om hun er i klasserommet for første gang. Hun ser etter et tegn, et eller annet som bevis på at det som skjer, er ekte. En hånd, en fugl eller et lys. Hva som helst, bare noe som kan fortelle henne at, ja, sånn er det.

Ved siden av henne i klasserommet sitter en klase med mennesker. Hvor mange får man egentlig plass til på en stol og en pult? To på stolen og en, to, tre, fire på pulten, viklet inn i hverandre med armer og bein, som en stor uformelig klump. Hun ser mot kateteret, og der står Kat18

hinka og blunker til Thea. Bare mot henne, og med begge øynene.

Thea begynner å glede seg til å gå på skolen. Og som motstykket til denne underlige gleden, begynner hun å grue seg til å gå hjem. Ensomheten i huset, og den stillheten som før har tillatt henne å leve i sin egen tankestrøm, er nå blitt fremmed og kald. En dag bruker hun med vilje lang tid på å pakke sammen tingene sine. Kanskje legger Kathinka merke til det, hvordan hun drar tiden ut og lar blikket gli mot tretoppene utenfor. Thea vil at hun skal se det. Boka i sekken. Trærne. Jakken. Agnes blir utålmodig og går. Hun hever hånden.

– Ha det, da. Sees i morgen!

Agnes har gått. Alle har gått. Bare ikke Kathinka. Det kan nesten virke som en tilfeldighet at de går sammen ut av klasserommet, gjennom skolegården. Lydløse, som om de har en hemmelighet sammen. Ut av porten.

– Hvilken vei skal du, spør Kathinka og smiler før hun stopper utenfor skolegården.

Det sterke høstlyset treffer dem i øynene så de må myse.

Kathinka fomler i vesken etter noe og finner frem en pakke med røyk.

– Jeg vet ikke helt, svarer Thea.

Så tar hun en sjanse.

– Jeg skal i alle fall ikke hjem. Øynene deres møtes. Theas er prøvende, Kathinkas er vurderende. Hun tenner en sigarett og skal til å legge pakken tilbake i vesken. Så er det som om hun kommer på noe.

Hun ser seg om til begge kanter, kaster et blikk over skulderen.

19

– Unnskyld, sier hun. – Vil du ha en?

Først blir Thea urolig. Hun vet ikke om hun hørte riktig.

– Til meg, sier hun lavt og legger automatisk den ene hånden inntil brystet, før hun lar den falle igjen.

Kathinka gjør et ørlite nikk og rekker pakken med sigaretter mot henne. Tuppene stikker opp, de er tørre, hvite og lysebrune. Thea ser seg rundt. De er alene. Hun ser på pakken med røyk og rynker brynene. Hun har aldri røyket før. Det er som et farlig tilbud, og Thea kan nesten høre morens stemme som advarende hvisker inn i øret hennes.

Thea, stopp! Hun ser på Kathinka igjen, avventende, forvirret. Det er som om Kathinka har blitt en annen enn hun var for et øyeblikk siden. Hun er ikke bare lærer lenger. Thea har plassert henne i hodet, hvem hun er, men nå smuldrer det opp og hun blir en annen. Hun kan være hvem som helst. Kan Thea også det?

Kathinka trekker pakken så vidt til seg. Hun blunker urolig.

– Eller, du røyker kanskje ikke, sier hun.

Thea aner et nervøst glimt i ansiktet hennes. Hun bruker for lang tid, snart kommer Kathinka til å stikke pakken ned i vesken igjen. Den utstrakte hånden, snart er den ikke lenger ment for Thea. Hun skynder seg å strekke hånden frem.

– Takk, sier hun og drar en av sigarettene hurtig ut.

Og så tenner hun den slik hun har sett andre gjøre det.

Hun gjør det med letthet, som en karakter i en film. Kathinka ser ikke på henne. Hun lar det være noe privat Thea driver med, ikke noe hun skal blande seg inn i. Bare et blekt smil kan skimtes på leppene hennes når Thea hoster.

20

– Så du vil ikke hjem, altså?

Kathinka stikker den ene hånden ned i lomma på jakken. Å høre sine egne ord komme fra munnen til Kathinka får henne til å kjenne seg dum og barnslig. Det høres ut som noe en uoppdragen unge ville ha sagt. Jeg skal hvert fall ikke hjem! Kinnene er varme, og hun ser i bakken når hun svarer.

– Jeg vet ikke, tenkte kanskje å stikke på kafe eller noe.

Setningen gjør at Thea føler seg enda dummere, som om det å dra på kafe alene er noe hun har for vane å gjøre.

Det er så altfor tydelig at det ikke stemmer. Det kan sees på henne at hun lyver. Hvor kommer denne nye trangen til å lyve fra? Det er fristende å klype seg selv på innsiden av håndleddet. Om ikke annet, så for å sjekke at hun i det hele tatt er våken.

De runder hjørnet ved Jakob kirke idet Kathinka gjør en bevegelse med hodet oppover.

– Blir du med og tar en matbit?

Hun sier det med letthet, som om det er en helt dagligdags ting å spørre om. Og det er det jo, alle må spise. Thea ser på læreren sin uten å kunne svare med det samme. Å, som hun ønsker at hun hadde et kjapt svar, som et av dem Martine ville ha hatt, tenker hun. Nå klyper hun seg faktisk i hemmelighet på innsiden av håndleddet. Smerten gjør at hun kjenner seg skjerpet. Kathinka ser i retning av Eventyrbrua.

– Stedet er bare rett her borte, jeg skal gå og spise der uansett. Det hadde vært hyggelig med selskap.

Nå ser hun på Thea og smiler. Det er et avvæpnende smil som får Thea til å smile automatisk tilbake. Kathinka dulter henne i siden.

21