Ingen utvei by Cappelen Damm AS

Cara Hunter

Ingen utvei Oversatt av Ulrik Farestad

Cara Hunter Originalens tittel: No Way Out Oversatt av Ulrik Farestad Copyright © Cara Hunter, 2019. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-65047-6 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.adobestock.com Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon 10,8/13 pkt. og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Sarah, fordi alle trenger en wonderwall

04.01.2018, kl. 00.55 Film fra hjelmkamera, brannbetjent Fletcher, Oxfordshire Fire and Rescue Service Utrykning til Felix House, 23 Southey Road, Oxford. Filmen begynner idet to brannbiler stanser i en forstadsgate. Husene er store. Det er mørkt. Sirener, blinkende lys.

UTRYKNINGSSENTRALEN TIL ALLE ENHETER:

Det kan være snakk om personskade. Innringeren sa at det muligens er fire personer til stede i boligen. To voksne, to barn.

UTRYKNINGSLEDER:

Mottatt. Vi er på plass. Første etasje står i flammer. Kameraet svinger mot høyre og viser huset. Det kommer svart røyk fra vinduene til høyre i øverste etasje, og flammer er synlige i etasjene under. En håndfull forbipasserende og naboer har samlet seg i gaten. Folk roper, og det lyder flere sirener. En politibil stanser. Brannfolkene tar ned stiger, vikler ut slanger og fester pustemasker.

UTRYKNINGSLEDER TIL MANNSKAPET:

Ingen av naboene har sett familien, så jeg vil at to betjenter med pustemasker skal ta seg opp og undersøke andre etasje.

TEAMLEDER MED ANSVAR FOR PUSTEAPPARATER:

Mottatt. Alfa Team 1 står klar til å gå inn.

Flammene er nå synlige gjennom glassruten i inngangsdøren. Alfa Team 1, med brannbetjent Fletcher i spissen, går bortover innkjørselen

i retning av huset. En stige blir satt opp på venstre side, og Fletcher klatrer opp med en slange. Lyd av dempede stemmer og radiostøy. Tung pusting i masken. Kameraet kommer over vinduskarmen og viser rommet. Tykk røyk. Lyset fra hjelmlykten sveiper fra høyre til venstre, og man kan se hyller, en kommode, en stol. Ingen synlige flammer, men teppet ulmer. Kameraet vendes mot vinduet igjen. Brannbetjent Fletcher klatrer opp stigen.

TEAMLEDER MED ANSVAR FOR PUSTEAPPARATER:

Alfa Team 1, kan dere se noen skadde personer?

Nei.

FLETCHER [puster tungt]:

Fletcher går til døren og ut i gangen. Kameraet gynger fra side til side, og lysstrålen viser tre dører og en trapp som fører opp til etasjen over. I trappeoppgangen ser man et flakkende skinn fra flammene i første etasje. Gnistene flyr i luften, og røyken stiger opp trappen og sprer seg langs taket. Det spraker i radioen igjen, og man hører lyden av vann fra brannfolkene som står utenfor og prøver å slukke brannen. Fletcher går til den neste døren, som står på gløtt. Gjennom røyken kan man se fotballplakater og en enkeltseng. Dynen er slengt til side, men det er ingen å se. Han leter i rommet og under sengen.

TEAMLEDER MED ANSVAR FOR PUSTEAPPARATER:

Alfa Team 1, nye opplysninger. Naboene sier at det dreier seg om en gutt på ti eller elleve år, og et småbarn.

Fletcher går ut i gangen igjen og videre til neste dør. Den står åpen. Røyken er mye tykkere her. Her brenner det – teppet, gardinene og sengetøyet i barnesengen står i flammer. Fletcher løper til sengen. Det ligger et barn der, urørlig. Han skynder seg tilbake til det første rommet og gir barnet til brannbetjent Evans, som står på stigen i vinduet. Vinden blåser inn i rommet. Deler av teppet tar fyr.

FLETCHER:

Alfa Team 1 til teamleder. En skadet person er funnet og brakt ned stigen. Et barn. Ikke ved bevissthet.

UTRYKNINGSLEDER:

Mottatt, Alfa 1. Ambulansen er på plass. Fletcher går ut i gangen igjen, etterfulgt av brannbetjent Waites. De går til trappen. Brannbetjentene Evans og Jones har tatt seg inn i boligen for å lete etter skadde, og kommer fra den andre siden.

FLETCHER:

Har dere funnet noen?

Evans rister på hodet. Jones har et håndholdt termografikamera. Han snur seg rundt og begynner å peke innstendig og gi tegn til at de skal gå ned i første etasje.

JONES:

Det er noen der nede – ved bunnen av trappen.

FLETCHER:

Alfa 1 til teamleder. Vi har oppdaget en person ved bunnen av trappen. Det kan være det andre barnet. Vi går ned. Alfa Team 1 går ned trappen. Gulvet i gangen står i flammer, og brannen har spredd seg i alle retninger. De løfter den skadde fra gulvet og går tilbake opp trappen og overleverer ham til Alfa Team 2, som bærer ham ned stigen. Plutselig lyder et smell idet brannen bryter gjennom til øverste etasje, og deler av bygningen kollapser. Rop og alarmsignaler på radioen. Flammene er synlige i døråpningen til soverommet.

WAITES:

Faen – baktrekk – baktrekk!

UTRYKNINGSLEDER:

Alle ut, jeg gjentar: Alle ut.

FLETCHER [gisper]:

Det er sikkert flere mennesker her – jeg går inn igjen.

UTRYKNINGSLEDER:

Nei, jeg gjentar: Nei. Du er i livsfare. Kom deg ut derfra, for helvete. Jeg gjentar: Kom deg ut, for helvete. Team Alfa 1, bekreft – Det lyder flere smell. Radiosignalet blir brutt.

Faen som jeg hater julen. Jeg likte den antakelig da jeg var liten, men det husker jeg ikke. Så snart jeg var gammel nok, stakk jeg av – jeg gjorde alt jeg kunne for å komme meg ut av huset. Jeg hadde ikke noe sted å gå, men foretrakk å vandre uten mål og mening fremfor å sitte i stuen og stirre på de andre, eller utstå enda en pinefull julespesial med Only Fools and Horses. Og samtidig som jeg ble eldre, vokste hatet til denne årstiden. Festlig pynt fra slutten av oktober til langt over nyttår. Du kommer til å endre mening, sa folk, når du får barn selv. Julen er en magisk tid når man har egne barn. Og det stemte. Julen var magisk da vi hadde Jake. Jeg husker at han laget fantastisk julepynt av papir, helt alene – han klippet ut intrikate silhuetter av reinsdyr, snømenn og isbjørner, nøye og møysommelig. Vi hengte opp misteltein, vi la appelsiner i julestrømper og pyntet hagen med små hvite lys. Et år snødde det faktisk, og jeg husker at han satt ved vinduet på soverommet sitt og var fullstendig henført av de svære flakene som virvlet og dalte og var så lette at de nesten svevde. Jo da, det var magisk. Men hva skjer når man har mistet barnet som sørget for magien – hva skjer da? Folk snakker ikke om det. De gir ikke råd om hvordan man skal takle den første julen. Eller den neste, eller den etter det. Man kan selvfølgelig jobbe. Jeg kan det, i alle fall. Men julen er en bedriten tid for politifolk. Kriminaliteten øker over hele fjøla. Tyverier, familievold, offentlige forstyrrelser. Det er for det meste småsaker, men det blir pokker så mye papirarbeid likevel. Folk drikker for mye og har for lite å ta seg til, og etter tjuefire timer med familien oppdager de at de ikke er så glad i sine nære og kjære likevel. På grunn 11

av dette, og alle politifolkene som vil ha fri, er vi alltid underbemannet i julen. Og det er en rimelig forklaring på hvorfor jeg står i et iskaldt kjøkken klokken fem over halv seks om morgenen, på den siste døde feriedagen, og stirrer ut i mørket mens jeg hører på nyhetene på Radio 4 og venter på at vannet skal koke. Vasken er full av skitne tallerkener, for jeg har ikke giddet å tømme oppvaskmaskinen, og søppelkassen flommer over fordi jeg gikk glipp av søppelhentingen denne uken, og fordi bøtten med matavfall har veltet over gangstien. Det kan ha vært nabokatten som gjorde det, men jeg tipper på at det var reven som jeg har sett i hagen et par ganger ved morgengry. Og hvis du lurer på hvorfor jeg har vært oppe så ukristelig tidlig, skal du få svaret snart. Dagens bønn kommer på radioen, og jeg skrur av. Jeg orker ikke Gud. I hvert fall ikke på denne tiden av døgnet. Jeg løfter mobilen, nøler litt, og ringer. Ja, jeg vet at det er latterlig tidlig, men jeg kommer neppe til å vekke henne. Hun skrur av telefonen om natten. Som en normal person. Jeg hører de fire signalene, som forventet, og så et klikk, og en nestenmenneskelig kvinnestemme som opplyser om at personen jeg ringer, ikke er tilgjengelig for øyeblikket. Så kommer pipet. «Alex – det er meg. Det er ikke noe alvorlig. Jeg ville bare høre om du har det bra. Om det hjelper. Altså, om det hjelper å ha tid til å tenke. Som du sa.» Hva er det med telefonsvarere som forvandler formodentlig oppegående mennesker til plaprende idioter? Det er en klissete, brun flekk på kjøkkenbenken. Jeg kan ikke huske å ha sett den før, og jeg skraper på den med tommelneglen. «Hils søsteren din fra meg.» En pause. «Det var det, tror jeg. Kan du ikke ringe meg, er du snill?» Jeg lytter til stillheten. Jeg vet at det ikke fungerer slik, men jeg håper likevel at hun lytter nå, og at hun skal ta telefonen. «Jeg savner deg.» Jeg elsker deg. 12

Det var det jeg burde ha sagt. Jeg prøver å erindre når jeg snakket med henne sist. Er det en uke siden? Mer. Jeg tror det var på tredje juledag. Jeg håpet at hun skulle ombestemme seg etter nyttår, og at vi kunne legge dette bak oss – som om dagenes arbitrære nummerering skulle ha innvirkning på følelsene hennes. Følelsene mine. Vannet koker, og jeg roter rundt i skapet etter kaffe. Nå har jeg bare den billige pulverkaffen som Alex har stående for å servere håndverkere. De fancy kapselgreiene tok slutt for flere dager siden. Det var Alex som ville ha den maskinen. Men det er litt krutt i pulverkaffen, og jeg har nettopp skjenket meg kopp nummer to da telefonen ringer. «Alex?» «Nei, sjef. Det er meg. Gislingham.» Jeg blir varm i kinnene. Virket jeg like desperat som jeg syntes selv? «Hva er det, Gis?» «Beklager at jeg ringer så tidlig, sjef. Jeg er i Southey Road. Det har vært en brann her i natt. De prøver fremdeles å få flammene under kontroll.» «Er noen omkommet?» Jeg vet svaret før jeg spør. Gis hadde ikke ringt meg kvart på sju hvis ingen var døde. Jeg hører at han trekker pusten. «Bare én så langt, sjef. Et lite barn. I tillegg var det en eldre gutt her, men de klarte å få ham ut i tide. Han er i live – så vidt. De har fraktet ham til John Radcliffe Hospital.» «Har dere funnet foreldrene?» «Ikke ennå.» «Faen.» «Ja, det kan du si. Vi prøver å holde den opplysningen skjult for pressen, men de kommer til å få nyss om det før eller siden. Jeg vil nødig hale deg ut av sengen, men jeg tror du burde komme hit –» «Jeg var våken allerede. Og jeg er på vei.» *** 13

Southey Road. Gislingham legger telefonen i lommen. Han var ikke sikker på om han skulle ringe. Han ville aldri ha sagt dette høyt, og han skammer seg bare han tenker tanken, men Fawley har ikke vært i god form i det siste. Han har vært gretten, ja, men også rastløs og åndsfraværende. Han kom ikke på julefesten på kontoret, men han sier ofte at han hater julen, så det trenger ikke å bety noe. På den annen side går det rykter om at kona har forlatt ham, og de ustrøkne skjortene hans kan tyde på at det stemmer. Skjortene til Gislingham ser ikke stort bedre ut, men sånn har det alltid vært, for han stryker dem selv. Han har ennå ikke skjønt hvordan man skal stryke kragen. Han snur seg og går bortover oppkjørselen, tilbake mot huset. Flammene har lagt seg, men fremdeles står brannfolk med pustemaske og sender buede vannstråler inn gjennom vinduene. Store, tette røykskyer stiger mot nattehimmelen, og luften er tung av sot og lukten av brennende plast. Utrykningslederen kommer mot ham. Grusen knaser under støvlene hans. «Min uoffisielle vurdering er at brannen er påsatt, men det er ennå en stund til etterforskerne kan rykke inn. Det ser ut til at det begynte i stuen, men taket har gitt etter der, så du får ikke sitere meg på det.» «Tror du vi finner flere lik?» «Kanskje. Men tre etasjer har rast sammen på den ene siden. Gudene vet hvor lang tid vi kommer til å bruke på å lete gjennom alt.» Han tar av seg hjelmen og tørker pannen med håndbaken. «Har du hørt noe mer om gutten?» «Ikke ennå. En av kollegaene mine ble med i ambulansen. Jeg sier fra hvis jeg hører noe.» Brannmannen skjærer en grimase. Han vet at gutten ikke har oddsen med seg – han har jobbet med dette i lang tid. Han tar en slurk med vann. «Hvor er Quinn – er han på ferie?» Gislingham rister på hodet. «Dette er min sak. Jeg er fungerende førstebetjent.» Brannmannen hever et øyenbryn. «Jeg hørte at Quinn dret på draget. Men jeg visste ikke at det var så ille.» 14

Gislingham trekker på skuldrene. «Ikke spør meg.» Brannmannen betrakter ham i det flakkende, blå lyset. «Det tar en stund å bli vant til det, ikke sant?» sier han omsider. «Å ha kommandoen.» Han kaster fra seg vannflasken, går mot brannbilen og klapper Gislingham på armen idet han passerer ham. «Kjør på, kompis. Man er nødt til å gripe sjansen i dette livet. Ingen kommer til å gjøre det for deg.» Kona til Gislingham sa mer eller mindre det samme da han fortalte henne nyheten. Dessuten sa hun at Quinn hadde seg selv å takke, og at de kunne trenge ekstralønnen nå som Billy begynte å bli større – og skyldte han egentlig Quinn noe som helst? Han tolket det siste spørsmålet som retorisk, og det var klokt av ham. Han kaster et blikk rundt seg og går til politibetjenten ved sperringen. Noen tilskuere har samlet seg på veien, men det er kaldt og tidlig om morgenen, så de er ikke så mange. En av dem er en journalist fra Oxford Mail som de siste ti minuttene har prøvd – forgjeves – å få oppmerksomheten til Gislingham. Han snur seg mot betjenten. «Har de begynt på hus-tilhus-runden?» «De har nettopp kommet i gang, sjef. Vi klarte å få tak i tre betjenter. Det er ikke stort, men –» «Ja, jeg vet det. Alle er på ferie.» En bil stanser ved fortauet, og personen som kommer ut, beveger seg raskt og myndig, og viser frem et glinsende politiskilt. Det er ikke det eneste som glinser. Gislingham trekker pusten dypt. Det er bilen til Quinn. ***

Oxford Mail online Torsdag 4. januar 2018, sist oppdatert kl. 08.18 Dødsbrann i Oxford En tre år gammel gutt omkom da en stor edvardiansk enebolig i Southey Road gikk opp i flammer i dag tidlig. Årsaken til brannen er foreløpig ukjent, men det lokale brannvesenet jobber tett med politiets åstedsgranskere for å finne ut nøyaktig hvor den startet. En annen gutt – treåringens storebror, ifølge naboene – ble fraktet til John Radcliffe Hospital, sannsynligvis fordi han har pustet inn røyk.

Gutt (15) arrestert etter knivstikking i Blackbird Leys En tenåring avhøres av politiet etter at Damien Parry (16) ble drept med kniv på nyttårsaften ... mer

Nødetatene rykket ut til huset like etter klokken ti over halv ett i natt, da en nabo så flammer som kom fra et vindu i første etasje. Patrick Moreton, stasjonssjef på brannstasjonen i Rewley Road, sa at brannen var i et fremskredent stadium da de kom til stedet, og at det tok fire timer før flammene var under kontroll. Ifølge Moreton er det for tidlig å si om brannen kan ha startet på grunn av lettantennelig julepynt, men han la til: «Dette er en betimelig påminnelse om at man må ta forholdsregler når man pynter med levende lys og brennbart materiale, som glitter. Røykvarslere må testes en gang i uken eller oftere.»

Byrådet presenterer nye tiltak for å redusere luftforurensning i Oxford Byrådet i Oxford skal iverksette en nyskapende plan for å redusere dieselutslipp i boligområder ... mer

Thames Valley Police ønsker ikke å si om de to barna var alene i huset.

Mer snø neste uke – forsinkelser i trafikken må påregnes The Met Office har sendt ut et gult varsel. En iskald vind fra Sibir treffer landet i neste uke ... mer

Oxford United slo MK Dons 3–1 Thomas, van Kessel og Obika scoret i en intens hjemmekamp ... mer