Ingen andre enn oss by Cappelen Damm AS

Mari Moen Holsve

Ingen andre enn oss

Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: Jens Kristensen Kartet over Symdal er tegnet av Bård Sletvold Torkildsen Sats: Type-it As, Trondheim 2020 Satt i 10,5/13,5 pkt Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Trykk og innbinding: ScandBoook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

HÅKON

torsdag, klokka 10.08 Jeg kunne lukte røyk. Som når noe brenner. Jeg så meg rundt i klasserommet. Var det noen andre som merket det? Jeg fikk en ekkel følelse i magen, samtidig som jeg tenkte at det kan jo umulig være brann. Hvor ofte skjer egentlig det? Alle i klassen min satt med nesa i bøkene. Det var ingen som reagerte, og jeg følte meg litt dust, litt sånn som folk som overreagerer på alt for å få oppmerksomhet. Men jeg lukta definitivt røyk. Jeg så på Tormod, læreren vår. Jeg har hatt ham i fire år, og han er den kuleste læreren jeg har. Iblant gamer han med oss på klasseroms-pc-en i friminuttet. Han kan være streng, men han er rettferdig, og han er en sånn lærer som man vet at man kan stole på. Jeg studerte ansiktet hans. Merket han noe? «Skal vi se … Håkon?» sa Tormod. Jeg så opp. Tormod bladde til neste side i boka. «Yes. Kanskje du kan finne subjektet i …» Han rakk ikke mer. I det samme kom den skingrende lyden av brannalarmen. Jeg kjente et sug i magen, men bare i et sekund – så ble jeg lettet, for dette var velkjent: Brannalarmen går, alle toger ut i skolegården, og sann5

synligvis er det enten falsk alarm, eller så er det bare noen som har funnet på noe tull. For et par år siden var det noen på skolen vår som prøvde å brenne naturfagsprøven sin i en søppelkasse. «Okei,» sa Tormod idet klasserommet ble fullt av bråk og bevegelser; alle reiste seg, grep etter jakka, begynte å lete etter mobilen. «Stille og rolig! La alle ting ligge igjen – hei, Hares, du trenger ikke hodetelefonene nå …! Alle kler på seg, og så går vi pent og ryddig ut i skolegården. Det er sikkert en øvelse.» Klassen min stilnet. Tormod tok på seg jakka, gikk mot klasseromsdøra, og vi myldret etter. Han dro i dørhåndtaket. Så dro han i det igjen. Kroppsspråket hans forandret seg umiddelbart. Det var som om hele den lange, hengslete kroppen hans brått ble stiv. Han kikket på hele døra fra topp til bunn, som om han så den for første gang og ikke forsto hvordan den funket. «Tormod?» sa Hares. «Hva skjer, a?» Tormod dro i dørhåndtaket en gang til. «Den er låst,» datt det ut av ham. Kimingen fra brannalarmen skingret høyere rundt ørene på oss. Jeg ble veldig klar over røyklukta igjen. Den var sterkere nå. «Hva?» sa Vidar. «Er døra låst?» Han hørtes sjokkert ut, og med god grunn: Døra til klasserommet vårt har nemlig ikke smekklås. Det er nøkkelhull på begge sider. «Men … Hallo, hva om det faktisk brenner!» utbrøt Oda. «Slapp av, nå,» sa Tormod, men han så ikke særlig avslappet ut. Han dro i døra igjen. Den rikket seg ikke, og hjertet mitt hamret fortere, selv om jeg prøvde hardt å ikke bli 6

stressa. Jeg hadde opplevd en del kjipe ting i mitt unge liv; en låst dør og en brannalarm burde ikke ha skremt meg. Men man kan ikke alltid styre hvordan kroppen og tankene oppfører seg. Jeg kjente jeg var klam og varm i håndflatene og i nakken. Gjennom klasseromsvinduet så vi at skolegården begynte å fylles med elever. Det var som om brannalarmen skrek høyere nå, og jeg syntes jeg så noe grått i lufta der ute. Kanskje var det bare tåka – eller kanskje var det røyk. «Herregud, vi må ut!» ropte Yngve, og plutselig var det som om hele klassen min fikk panikk samtidig. Alle flokket seg rundt døra, og alle snakket i munnen på hverandre. Klasseromsdøra vår har et lite glassvindu på øvre halvdel, og nå strakte alle seg på tærne for å se om det var røyk i gangen utenfor. «Nøklene mine,» sa Tormod; han gravde i jakkelommene, «hvor er nøklene mine; jeg …» Da begynte Yngve å røske i dørhåndtaket. Tormod måtte skyve ham til side. «Knus glasset!» ropte Marie. Tormod nølte et øyeblikk, så nikket han. Han så seg rundt, fant paraplyen sin i hjørnet og slo den med spissen først rett i vinduet på klasseromsdøra. Det skjedde ingenting. Jeg så noe hardt forme seg i blikket til Tormod, og han kylte paraplyen mot vinduet på nytt, mye kraftigere denne gangen. Det slo sprekker. Han dundret tuppen på paraplyen gjentatte ganger mot ruta og klarte å hakke løs noen digre glassbiter. De falt mot gulvet i gangen utenfor. Lydene var skarpe og høye. Tormod smøg armen gjennom det knuste glasset – genseren hans hang seg opp i splintene – og han klarte å vri den sånn at han nådde fram til dørhåndtaket på utsida. 7

Jeg skjønte ikke hva det skulle hjelpe; døra var låst, uten nøklene var det ikke noe han kunne gjøre … Men et eller annet skjedde, for Tormod lagde en rar lyd – som om han oppdaget noe – så begynte han å fikle med armen, og døra fløy opp. Klassen stormet ut i et hav av kropper; Marie og jeg ble dyttet til side. Tormod kom seg ut i gangen og jaget alle videre ut. Marie og jeg var blant de siste som forlot rommet, og idet vi løp mot utgangen, kastet jeg et raskt blikk tilbake mot klasseromsdøra vår. På utsiden av døra – i nøkkelhullet – hang Tormods nøkkelknippe.

THALE torsdag, klokka 10.13 Jeg sto i skolegården i duskregnet, jeg hutret og kjente tåka trykke rundt meg. Brannalarmen skrek fortsatt, og klassen min pakket seg tettere sammen. Læreren vår, Eva, begynte å telle oss for tredje gang. Eva er egentlig beintøff, men samtidig snill. Hun har alltid kontroll, liksom, og det var uvant å se henne sånn som nå: Hun var fraværende i blikket og virket skremt. Når jeg tenker meg om, hadde hun faktisk vært sånn hele dagen – men nå var det blitt skikkelig ille. Jeg trodde at alle klassene var ute, men så fikk jeg plutselig øye på enda en liten flokk med elever som kom løpende ut. Det var en gjeng fra trinnet over meg, og jeg oppdaget at det var klassen til Håkon Halvorsen. Jeg kjente ikke Håkon, men alle i Skymdal vet hvem han er. Nå var han en av de siste som kom ut, mørk i blikket. Jeg lurte på hvorfor klassen hans hadde brukt så lang tid. Det er ikke noe nytt at brannalarmen går på Skymdal skole – men det er nytt at det faktisk brenner. Det er flere år siden sist det skjedde, og helt ærlig så har nesten alle glemt det, for de siste årene har det vært så mange drøye ting i bygda vår at ingen tenker på en liten brann i en søppelkasse lenger. En stund var det ingen i Norge som visste hvor Skymdal lå – mange visste ikke engang at bygda vår fantes, for den er 9

skikkelig liten, og det er nesten ingenting her. Vi har noen klynger med hus, en kirke og en del nedlagte butikker. Mange av de som bor her er dessuten arbeidsledige, for de to største arbeidsplassene i bygda fins ikke lenger: Både sykehuset og fengselet som ligger her, stengte for flere år sida. Rundt Skymdal er det tett skog og jorder, og det er mange mil til nærmeste by. Vi ligger midt i ingensteds, og før var det ingen som brydde seg om at vi var her. Men nå har nesten alle hørt om Skymdal. Det lille stedet vårt er blitt kjent som Norges skrekkbygd, og det fins masse rykter og historier om hva som har skjedd her. Mye av det er ikke sant – men mye av det er sant. For eksempel: På halloween for to år siden var det en seriemorder i bygda vår. Ja, en seriemorder. Det var Håkon som avslørte morderen – det er derfor alle vet hvem han er. Og på halloween i fjor var det noen som truet folk i bygda med hologrammer av et hodeløst menneske. Det var sykt, og det så helt ekte ut – det vet jeg, for jeg så det selv. To ganger. Først var det bare trusler, men så begynte folk å bli skadet – jeg ble nesten alvorlig skadd selv. Så alle i Skymdal vet hvem jeg er, også. De som gjorde alt dette, er sperret inne et sted langt herfra nå. Men fordi begge er fra Skymdal, og fordi de gjorde de ekle greiene sine her, så henger de liksom over bygda som en forbannelse. Derfor har alle hørt om bygda vår nå, og derfor er det absolutt ingen nye som flytter hit. Tvert imot, det er bare flere og flere som flytter vekk herfra. Og de få som kommer for å se Skymdal, kanskje på ferietur eller fordi de er nysgjerrige – de kommer ikke tilbake. Og om fire dager var det halloween igjen. 10

«Se!» ropte Nour. «Nå brenner det på lærerværelset! Jeg ser flammene, se!» Jeg snudde meg mot den andre skolebygningen. Han hadde rett, gjennom vinduet så jeg ild og røyk fylle lærerværelset. I det fjerne hørte jeg endelig sirener også – Skymdal er et så lite sted at vi ikke har en egen brannstasjon, så brannbilene må komme fra nabobygda, Fyre. Og selv om de bryter alle fartsgrenser, tar det likevel tjue minutter før de er her. Snart seilte to digre brannbiler inn i skolegården, og vi ble jaget ut i nabolaget like utenfor skolen. Skymdal har ikke politi heller. For et år siden satte de opp et midlertidig kontor i den stengte bowlinghallen, men nå var de nesten aldri der lenger. De to politibilene som kom kjørende nå, kom også hele veien fra nabobygda. De snakket med lærerne og hjalp brannvesenet med å få folk vekk. Jeg kunne skimte flammer i flere av vinduene på skolen. Jeg så rundt meg på det lille havet av elever. Det går ikke mange på Skymdal skole, bare litt under tre hundre, og vi er en 1. til 10.-skole. Da brannalarmen gikk og vi først hadde gått ut i skolegården, var det flere som hadde fleipet og jubla over å få fri fra timen. Jeg hørte en jente i parallellklassen si at hun håpet at dette var en ordentlig brann, sånn at vi kanskje fikk fri lenge. Jeg så på henne nå – smilet var vekk; hun stirret på røyken rundt skolen vår. Det lukta skarpere også, og jeg tror alle tenkte det samme, selv om ingen sa noe: De fleste andre steder i Norge betyr en brann som regel bare at noen har vært uforsiktige – at det er et uhell. I Skymdal kan det bety hva som helst. Klassen til Håkon Halvorsen sto nå like ved siden av vår. Jeg fikk øye på Håkon sammen med bestevennene hans, Marie og Hares – de hadde hjulpet ham å avsløre 11

morderen for to år siden. De tre hang alltid sammen, og det gikk fortsatt rykter om dem. Det var først nylig at Håkon hadde sluttet å skulke. Læreren deres, Tormod, var skikkelig blek i ansiktet. Han holdt blikket festet på skolen – men føttene hans beveget på seg. Han tok flere små skritt mot læreren vår, Eva, helt til de nesten sto helt inntil hverandre. Var ikke det litt rart? Jeg er ikke stolt av det, men jeg ble nysgjerrig og snek meg nærmere. De begynte å hviske til hverandre. «Går det bra?» spurte Tormod. «Hva tror du?» hvisket Eva tilbake. Hun så ikke på ham. Hun så på skolen, der røyken fortsatte å velte ut mens brannvesenet gjorde det de kunne for å slukke. Tormod nikket med rynkede bryn. «Det skjedde noe rart i klasserommet vårt. Døra var plutselig …» Nå stirret Eva brått på ham, med et blikk jeg ikke klarte å tyde. «Glem det,» sa Tormod. «Har du tenkt på hva du skal gjøre når de går gjennom skolen etterpå?» Eva så forvirret ut. «Hva snakker du om?» «Politiet,» sa Tormod og nikket mot skolen, «eller brannvesenet, de kommer sikkert til å gå gjennom hele bygget i morgen. For å finne ut hvorfor det begynte å brenne.» Han så på henne. «Eva, det kan hende de finner det du har i skapet. Jeg sa jo at du skulle …» Han fullførte ikke. Det skjedde noe i ansiktet til Eva; hva enn Tormod snakket om, så hadde han nettopp påpekt noe hun ikke hadde tenkt på. Hun forsvant inn i seg selv. Tormod må også ha merket det, for da han snakket igjen, var det med mindre energi i stemmen. «Kanskje det brenner opp,» sa han. «Da er du iallfall kvitt …» 12

Hun ristet på hodet og avbrøt ham. «Du har rett, de kommer til å gå gjennom hele skolen. Kanskje …» Hun tidde. «Nei, jeg ordner det; i morgen, før folk våkner. Jeg sniker meg inn i morgen tidlig og henter det.» * Min beste venn i denne verden heter Sigurd Calmeyer. Han er ett år yngre enn meg, og vi står sammen i alt. Vi har dessuten noe helt spesielt til felles: Vi har nemlig begge mista en av foreldrene våre. Jeg har mistet pappaen min, og Calmeyer har mistet mammaen sin. Pappa døde for tre år siden, og det er nesten ingen som forstår ordentlig hvordan det føles – men Calmeyer gjør det. I fjor syntes Calmeyer og jeg det var så kjipt i Skymdal at vi planla å rømme, og vi holdt på å gjøre det også. Men så oppdaget jeg noe som gjorde at jeg bestemte meg for å bli – og da jeg forklarte det til Calmeyer, valgte han også å bli. Det er nemlig familien min som grunnla Skymdal, en gang for over hundre år siden. Før hatet jeg dette stedet, men nå tenker jeg at … ja, at om det ikke er helt perfekt her, så har jeg liksom et ansvar. Det betyr noe for meg, dette stedet som min tipp-tipp-et-eller-annet-oldefar grunnla. Jeg tror det handler om identitet eller noe sånt. Stolthet, kaller mamma det. «Jeg er også stolt av Skymdal,» sa Calmeyer til meg da vi snakket om det litt senere på dagen, «på en måte, iallfall. Men …» Han så nølende på meg. «Du må innrømme at det er ganske kjipt at skolen begynte å brenne. Det var ikke det Skymdal trengte nå, liksom. Og det er ganske spesielt – noen kunne brent inne; noen kunne ha dødd. Sånn rent teoretisk sett.» Vi var hjemme hos Calmeyer. Rektor og politiet hadde 13

til slutt bestemt at det bare var å sende alle hjem. Lærerne hadde talt elevene en siste gang, og så fikk vi gå. Eva gjorde en fjerde telling på klassen vår, men hun var skikkelig fjern i blikket. Jeg hadde straks ringt til mamma og spurt om å få dra til Calmeyer. Jeg fikk lov, men jeg måtte være hjemme til fem for å spise med henne og søsteren min, Trine. Calmeyer og jeg hadde nettopp sjekket nyhetene. Brannen var slukket og skolebygget sto, men vi visste ikke hvor store skadene var. «Det er veldig sjelden at folk dør i brann,» sa jeg, uten at jeg ante om det var sant. «Brannvesenet og politiet kommer uansett til å finne ut hva som skjedde.» Jeg senket stemmen og lente meg fram i sofaen. «Det er noe jeg må snakke med deg om – noe annet.» Calmeyer hadde sittet tilbakelent og gravd ut smulene av en pakke Oreo-kjeks; nå la han den fra seg, satte seg opp og svelget. «Okei? Hva da?» «Jeg tror jeg overhørte noe rart i stad.» Jeg trakk pusten. Jeg hadde invitert meg selv hjem til Calmeyer med vilje – til og med foreslått at vi skulle sette oss på loftsrommet, der faren hans ikke kunne høre det vi sa – fordi jeg hadde tenkt på det, helt siden brannen og det jeg hadde hørt Eva si, og jeg hadde bestemt meg for noe. Nå nølte jeg. Det slo meg at Calmeyer definitivt ikke kom til å syns dette var særlig smart. Men jeg kjente meg sikker. Fordi jeg brydde meg om Skymdal, jeg følte jeg hadde et ansvar – og dessuten ville jeg vite. «Jeg vil inn på skolen,» sa jeg. «Og det må være i kveld.»